Jeg er virkelig ikke sikker på hva 2023/24-sesongen betyr for meg. Enten er dette et hvileår før det dukker opp nye utfordringer som trener, eller så er det kort og godt kroken på døra og slutt. Uansett innebærer det en helt ny hverdag i den forstand at jeg ikke hører hjemme i noen klubb, jeg har ingen bindinger og jeg kan for første gang på så lenge jeg kan huske, se og oppleve basketball som tilskuer. Og bare det. 

Tidligere har jeg alltid hørt hjemme et sted; det være seg i en klubb eller med en landslagsgenerasjon.  Derfor har det også blitt til at jeg aldri har vært en utagerende tilskuer. Sånn sett er det ganske langt mellom Robert McCarthy og meg … Jeg har kort og godt funnet ut at med ansvar for klubbspillere og landslagsspillere vil det være feil av meg å  uttrykke for sterke sympatier og antipatier.

Nå kan jeg altså det, men en så gammel vane er ekstra vond å vende, og dessuten har jeg ikke behov for å «ta’n helt ut».  Derfor gjør jeg som jeg alltid har gjort: Jeg følger enkeltspillere, og heier inni meg. Og det som faktisk er ganske fint nå, er at jeg ikke har noen klubbtilhørighet, men desto sterkere bånd til spillere, coacher og ledere.  Og for meg finnes de i alle klubber, og det er blitt ganske mange av dem.  Her er noen.

Jeg innrømmer å ha vært kritisk til Fyllingens ulike prosjekter i tidligere sesonger, og heller ikke i år klarer jeg å la meg sjarmere.  Jeg har ingen problemer med å se at Terell Brown og Isaac Likekele er ligaens helt dominerende duo, og jeg har heller ingen grunn til å tro annet enn at de går hele veien, og i hvert fall til en finale. Men for meg er det grenser for hvor morsomt jeg synes det er når importer på det ene laget spiller 2 mot 2 og 3 mot 3 mot importene på det andre laget. Derimot har jeg betydelig sans for Fyllingens coaching staff der jeg har en fortid både med Calix (Black Ndiaye), Per (Fedje) og Morten (Johnsen Gjerde Tweek), og jeg deler fødselsdag med Niko (Skouen). En fin gjeng!

På Frøya er «mine menn» Etienne (Aspevik), Jarand (Tveito) og Halfdan (Bjørn Dønnem).  Etienne fordi jeg hadde gleden av å ha ham på U16-landslaget, Jarand fordi han har imponert meg voldsomt for den han er utenfor banen, og Halfdan var en del av 96-årgangen til Bærum.

Så er det lett å tenke seg at det handler om egen sønn på Centrum Tigers. Men det er flere enn Stian Emil, mange flere: Anders (Nymo), Johannes (Dolven) og Inge (Kristiansen) er alle folk jeg har vært tett på i flere år. Jeg har fulgt Anders og Johannes i USA, og jeg har lidd med Inge de gangene Centrum har stanget hodet i veggen i tidligere sesonger. Kanskje har det løsnet i år, men vennskap trumfer uansett tabellplasseringer. Og om jeg skulle rangert samtlige BLNO-lag på en tabell etter sjarm, går Centrum helt til topps for meg.

Med Kongsberg Miners står det dårligere til.  Jeg har vært innom både William (Lybæk) og Aly (Hudgins), men jeg har ikke vært flink nok til å vedlikeholde tette bånd.  Heller ikke Juan (Ferrales) er en nær venn, men jeg har vært såpass mye sammen med ham på Basketskolen at jeg har opparbeidet betydelig respekt.  Den sikreste og mest naturlige klemmen jeg får på Kongsberg er fra Inger Johanne (Jakobsen) i kiosken 🙂 

Tromsø Storm er naturlig nok litt spesielt ettersom det ikke er veldig lenge siden jeg fikk gleden av å bruke 8 måneder av livet mitt der. Jeg heier ikke på en policy som hviler på tre importer, men det er mange mennesker å like. Det er nesten lettere å ramse opp hvem jeg ikke kjenner enn alle jeg har sans for. Litt spesielt er det nødvendigvis med Joachim (Aabel) som begynte sin basketballkarriere på parkeringsplassen hjemme på Østerås og som har vært min nabo i 21 år.  Men Marcus (Wynn), David (Berntsen), Omar (Meknas), Trym (Engelsen), Aron (Finstad), Johannes (Lange), Hani (Issalhi) og Anders (Solem) er alle fortsatt sterkt til stede i mitt hode. Vennskap man ikke ville vært foruten? Stephen (Mayes) og Håvar (Brattli)!

Mange vil sikkert plassere meg i en «Bærum-bås», og tror det er der jeg hører hjemme. Men det er faktisk ganske langt unna sannheten.  Jeg var riktignok en av dem som stiftet klubben i 2009, og vi tok hjem NM-gullet i 2011, men faktum er at klubben har gitt meg flere skuffelser enn gleder. Av dagens spillere gleder jeg meg mest over Stian (Mjøs) (mannen det er umulig å mislike), og også Oscar (Hellebust) som er lett å prate både skit og alvor med. Så tar jeg nok også med Fredrik (Kleivdal) og Sjur (Dyb Berg) som favoritter; begge er spillere jeg har hatt på ungdomslandslag, og begge er imponerende effektive denne sesongen på hver sin måte. Den beste tiden jeg har med Bærum, er faktisk når jeg arrangerer Bærum Open sammen med Eva (Salvesen). Men det er en annen historie.

Nidaros Jets er en klubb som har en litt spesiell plass i hjertet mitt, først og fremst for kampen de kjemper for å etablere seg i det gode selskap.  De har utfordringer i bøttevis, men står i det og leverer stadig bedre. Jeg heier på min Basketskolen-favoritt Mikkel (Aarnes), og spesielt på Filip (Øverli) som jeg har vært nær i 10 år.  Og, Thor Inge (Øvermo) har imponert meg på mange plan – han er en kar som jobber for laget og spillerne, ikke for egen CV. Og han gir seg tilsynelatende aldri!

Faktisk skulle jeg ønske jeg sto nærmere Asker Aliens, og selv om jeg kjenner de fleste, har jeg i realiteten hatt lite med dem å gjøre annet enn at vi hilser, klemmer og prater før og etter kamper. Gaute (Haugen), Benjamin (Cox), Josh (Hart), Anders (Lislevatn Landenget) og Ludvig (Bergh) er alle strålende folk, men kanskje litt mer flyktige enn mange andre.  Filip (Rypdal Øverås) og var en del av 05-landslaget og spennende å følge (selv om jeg ikke digger alle 3-poengsforsøkene…). Jacob (Aabel) har en selvfølgelig førsteplass på listen over favoritter i Asker.

Jeg har mange gode venner i Gimle.  Jeg nevner i fleng Kristoffer (Gjerde Sætren), Mikkel (Beda Kolstad), Hallvard (Staff), Magnus (Elgmork), Espen (Fjærestad) og Audun (Eskeland).  Jeg har aldri tilbrakt mye tid med Milovan (Savic), men er i et «begynnende forhold». Tror jeg. Jeg innrømmer å være litt fan av Gimle-prosjektet, men har ingen problemer om de skulle ryke på en smell i år.  Jeg heier på spillerne uansett. 

Jeg har hatt god kontakt med både Alexander (Karlstad) og David (Cox) i Ammerud, og var definitivt imponert da de kastet seg inn i denne sesongen med en tynn stall. Det som skulle være et sted å lære for en gjeng Bøler-juniorer har vel ikke blitt helt det, men jeg følger med så godt jeg kan på det som var spådd å bli en vanskelig sesong. Og, selv om jeg ikke kjenner han ut og inn, føler jeg det sånn: Jeg heier alltid på Ruben (Driesprong Langerød).

Jarl (Jespersen) er blitt en av dem jeg snakker oftest og lettest med.  Jeg har betydelig sans for hva han forsøker å få til og hvem han er, og føler med ham når Oppsal nå foreløpig har lagt beslag på sisteplassen i BLNO. Han er positiv også i motgang, og slik jeg ser det en helt ideell coach og mentor for favoritter som David (Ayden), Nataniel (Nikolic) og Gudmund (Røthing). 

I sum: For meg handler BLNO 2023/24 om mennesker, ikke lag og tabell. Noen basketballvennskap kommer garantert til å være livet ut, i hvert fall mitt liv. Kanskjer er ikke alle gode relasjoner gjensidige, men for meg er alt dette folk som har gledet meg over tid.  Og, som jeg har gjentatt til de kjedsommelige: En basketballkarriere er forgjengelig, resten av livet er viktigere.

Bildene er tatt av: Erik Berglund, Brage Titlestad og Marianne Stenerud