pauliord


1 kommentar

Logg fra blogg

Det har vært interessant å skrive blogg om basketball. Jeg begynte så smått for 7 år siden, delvis for å betjene interesserte som mente det ble skrevet for lite om idretten, men også for å kritisere, påpeke urettferdighet, rose, hedre og beundre. Etter hvert er det blitt noe sånt som 270 blogg-innlegg.  Det er ikke mye på 7 år, men jeg skriver stort sett bare når jeg har noe på hjertet – ikke daglige doser om sminke og klær og sånn… Dessuten skriver jeg helst om ting jeg har greie på.

74913059_10220750587095555_1315168021676818432_o.jpg

Ilarion Bonhomme vs Simon Midtvedt (Foto: Maja Stenerud)

Så får man reaksjoner i ny og ne.  Egentlig altfor få, men det hender jo at enkelte mener noe. Når middelaldrende menn får ånden over seg sent fredag kveld ramler ofte ordene ut av tastaturet. Men også ellers har pauliord vært utgangspunkt for interessante debatter.  Som for eksempel oppstusset rundt 97-landslaget i sin tid – laget som ikke fikk dra til EM. Mange husker nok den fiktive FB-profilen «Charles Janson»: Han hadde åpenbart greie på mye, han mente mye, men han sto aldri frem med sin egentlige identitet. Når jeg nå vet hvem han er, skjønner jeg jo hvorfor. Det var uansett morsomme uker der mange mente mye.  

Jeg liker meninger, og i går møtte jeg to som hadde hver sin mening om dette blogginlegget. Posten om «the perfect player» var et svært subjektivt innspill som jeg kanskje håpet ville trigge flere forslag og mange lister. Men nei, det var overraskende nok ganske dødt. Helt til i går.

Da fikk jeg vite at jeg har forbigått Nils Kristoffersen som spilleren med størst inside-register. Det er et kult innspill som har mye for seg.  Men jeg kunne like gjerne valgt Miilah Kombat, Eivind Lamo og Aly Hudgins. Og det finnes flere.

En annen leser hadde latt seg hisse opp av bloggen min, og måtte bare ha ut dette: Hvordan er det mulig å glemme omtrent alle spillere fra Oslo Øst? Hvorfor skriver jeg aldri om andre enn de som kommer fra Bærum og Asker?  Bortsett fra Torgeir Bryn, da… 

Her er en alternativ liste, noen nevnt – svært mange glemt: 

  • Handles: Sigurd Lorange
  • Go to: Christian Hinsch
  • Layup game: Mustafa Mahnin
  • Mid range: Amir Alagic
  • Open Court: Samuel Ahmed Diomande
  • 3pt stroke: Mikkel Kolstad
  • Post move: Miilah Kombat
  • Clutch: Mustafa Mahnin
  • Passing: Ilarion Bonhomme
  • Rebounding: Roy Nwachukwu
  • 1v1 defending: Thomas Vangen
  • 1v1 offense: Ron Timus
  • Hustler: Magnus Midtvedt
  • Strength: Torgeir Bryn (fortsatt)

Og sånn kunne vi holdt på ganske lenge.  Hører gjerne fra dere som har egne lister og egne kandidater, enten de er fra øst, vest, nord eller sør.

I samme slengen fikk jeg også vite at NBBF jubileumsbok var skjemmet av det samme – «skjevt fokus». Mest fra vest, lite fra øst. Selv om vi fire i redaksjonskomiteen følte at vi favnet ganske bredt blir altså boken av enkelte oppfattet som historie fra vest.

Så har du han som titt og ofte påpeker at jeg skriver så mye negativt. «La oss få de positive historiene». Han skjønner ikke hvorfor det er så viktig å påpeke feil, svakheter og mangler. Jeg tror fortsatt vi gjør basketballen en bjørnetjeneste om vi skjønnmaler alt og alle. 

Jeg synes fortsatt det er helt greit å stikke hodet frem. Jeg tror det er viktig å mene noe.  Og jeg er sikker på at vi ikke kommer noen vei hvis alle holder kjeft.

 


Legg igjen en kommentar

Summen er konstant

Lastenes sum er konstant, er det noe som heter. Det betyr vel i realiteten at ingen er tvers gjennom prektige, og ingen er bare møkkafolk. Og folk som verken røyker eller drikker, har sikkert andre laster. 

Som coach har jeg ikke tenkt så mye over summen av laster, men snarere på summen av ferdigheter. Det ser nemlig ut som summen av skills også er konstant. Jeg tar meg i å tenke at Gud må være sosialdemokrat siden alle skal med, alle skal få – og gjerne nokså likt fordelt.
Spillere med fantastiske offensive kvaliteter er ofte svake defensivt, og vice versa. De beste ballbehandlerne passer bedre på sirkus enn i tøffe 1-mot-1 situasjoner. De beste returtagerene er kanskje blottet for avslutningskvaliteter. 
Sånne ting.
På sosiale medier leker man seg med å plukke kvaliteter for å bygge sin perfekte basketballspiller. Det ligger mange forslag der ute. Her er ett:

Perfect player
Handles: J. Williams
Go to: MJ
Mid range: MJ
Lay up game: MJ
3pt stroke: Curry
Post move: MJ
Clutch: MJ
Passing: Nash
Blocks: Dikembe
Rebounding: Rodman
1v1 defense: KG
1v1 offense: Harden
Steals: MJ
Strength: Shaq
Swag: Bird

LB1986

Larry Bird hadde ett og annet å melde både på og utenfor banen, men sjelden så kontant som her.

 

 

Du har sikkert dine egne meninger, men en tilsvarende øvelse for norske spillere kan se slik ut:

Handles: Harald Frey
Go to: Ognjen Nisavic
Mid range: Harald Sommerfeldt
Lay up game: Pål Vik
3pt stroke: Stian Mjøs/Harald Frey
Post move: Torbjørn Fritzen
Clutch: Ståle Frey
Passing: Lars Espe
Blocks: Donald Oatis
Rebounding: Sjur D. Berg
1v1 defending: Eric Gilchrese
1v1 offense: Stian E. Berg
Steals: Eric Gilchrese
Strength: Torgeir Bryn 
Swag: Pål Vik

negativer432

Ståle Frey – best da det var viktig..?

En lek med navn – både gårsdagens og dagens, javel, men likevel en slags anerkjennelse av at de beste spillerne har ulike kvaliteter, og at de sjelden har alt i en pakke.
Som coach i en årrekke har det alltid vært interessant å se kolleger i aksjon.  Å se filosofier omsatt i praksis, se coachene på gulvet i ulike situasjoner – de fleste er flinke i medgang, ikke alle er geniale i motgang. Det er spennende de få gangene jeg har fått anledning til å følge andre coachers treninger i utlandet og her hjemme. Det er alltid noe å plukke opp.

Om jeg skulle plukke kvaliteter til en «perfect coach» kunne det blitt noe sånt som dette:

70985043_10220328839392126_7746628200200929280_o

Per Tøien, tryggheten selv på benken i flere tiår.

POSITIVITET: Jeg skulle gjerne hatt litt av Per Tøiens inkluderende positivitet – den åpenheten som gjorde det enkelt da jeg for mange år siden søkte råd om taktikk og treningsmetodikk.

X OG O: En liten porsjon av Mathias Eckhoffs x’er og o’er hadde sikkert vært fint, men den måtte være liten. Akkurat nå er jeg opptatt av å skape spilleforståelse uavhengig av fasit på et taktikkbrett. Sånn har det vært i flere år nå, og gledelig nok kommer resultatene.  

DETALJER: Rob Fodor er fortsatt skytecoach for Miami Heat. De som har opplevd ham i Norge vet at han er helt usedvanlig dyktig med detaljer. Og tålmodig. Coaching og trening handler om tålmodighet nok til å fokusere på detaljer.

NYSGJERRIGHET: Johan Salkjelviks døde for snart to år siden. Han var nok en av dem jeg diskuterte basketball med oftest selv om han bodde i Bergen og jeg i Oslo. Hadde jeg vært like nysgjerrig som Joen hadde jeg vært basketballklok:  Jeg takket ja til å overta litteratur og filmer han hadde etterlatt seg. Lite visste j da om at det dreide seg om flere kasser stappfulle med litteratur, DVDer og VHS-kassetter.

SINNSRO & FOKUS: Når jeg skriver dette, har Boston Celtics og Brad Stevens startet NBA-sesongen aldeles strålende.  Og jeg har alltid vært fascinert av at en kar med utseende som en tenåring klarer å styre en samling sære egoer med millionlønninger.  Jeg har beundret hans taktiske geni og ikke minst hans helt enestående ro. De kunne jeg trengt litt av:

«I don’t want to lose a game because of my approach», sier han. Han hever sjelden stemmen, han står rolig med armene i kors og observerer. Han hever ikke stemmen og han blir ikke tydelig opprørt over dårlige dommeravgjørelser eller spillere som gjør feil.  Fokus er alltid på «the next play». 

SYSTEMATIKK: Robert Hoffs var trener i Nattland for mange, mange år siden. Han var tilskuer på så mange kamper han kunne, og satt alltid med små kartotekkort der han noterte spilleres styrker og svakheter.  Han hadde sannsynligvis Norges mest komplette kartotek over spillere. Imponerende!

San Antonio Spurs v Golden State Warriors

Gregg Popovitch er kjent for et strålende forhold til spillerne sine, og et ikke fullt så strålende forhold til journalister.

MENNESKENE: Gregg Popovitch har mange kvaliteter verdt å dvele ved. Men for meg har hans engasjement for hver enkelt spiller og apparatet rundt laget vært en tankevekker. «Pop» er opptatt av alt og alle selv om han for mange kan fremstå som en gammel grinebiter.  Hans «pressekonferanser» er berømt og beryktet… Yahoo Sports skriver om ham:
«Coach Popovich has this rare ability to combine his demanding nature with the most sincere care for everyone within the organization. Players, management, coaches, doctors, physiotherapists – he cares about all of them. And that makes everyone proud to be a part of the organization.»

ENGASJEMENT: Da Golden State vant sin første tittel med Steve Kerr husker jeg et par glimt fra dokumentarfilmen som ble laget.  Og særlig dette – at noe av det første han gjorde var å hilse på, snakke med, være sammen med samtlige ansatte i organisasjonen – ikke den overfladiske varianten på et allmøte, men nærkontakt med hver enkelt. Og Steve Kerrs uredde og delvis samfunnskritiske engasjement er vel kjent og respektert. 

 


Legg igjen en kommentar

Foto: Maja Stenerud

Norsk basketball er velsignet med mange dyktige fotografer. Nestoren et Karl Braanaas i Budstikka som har fulgt stort og smått av lokale lag et helt yrkesliv. Det er Espen Hildrup som elsker å ta bilder av basketball, men som har litt for mange jern i ilden til å kunne være «hos oss» så ofte som han gjerne vil.  Det er Astrid Hagland Gjerde, Robert Namskau, Erik Berglund, Ole John Hostvedt – noen nevnt, mange glemt – ikke minst alle foreldre som desperat forsøker å fange sine håpefulle med en iPhone. Det blir aldri bra.

Men det finnes bare én Marianna Maja Stenerud. Det er ikke mange år siden hun bare ble omtalt som «moren til Tina».

De fleste tenkte nok sitt: En litt sånn overivrig mamma med kameralinsen utelukkende rettet mot datteren.  Så feil kan man ta. Maja er nemlig genuint opptatt av basketball generelt, og av hver enkelt spiller spesielt.

– Motivasjonen var først oppdagelsen av at pressefotografene sjelden kom på kvinnekamper, og at nesten alle spillerne syntes det var moro å bli tatt bilde av på parketten.  Jeg prøvde den gangen, og prøver fortsatt, å få med de fleste på begge lag uansett spilletid, forteller Maja.

DSC_3527– Jeg begynte i det små med basket fra 2000. Det var stort sett lagbilder av vinnerne i Rykkinn-Cup og kretsmesterskap. Jeg leverte bilder og tekst til Håkon Halvorsen, som var redaktør i BV-stikka, for å dekke noe av det som skjedde på basketfronten for yngre lag i BVIF. Utstyret jeg hadde den gangen var ikke godt nok for hallidrett. Det ble uskarpe basketbilder, og jeg satset på fugler, ekorn og rådyr i stedet 🙂
Smådyrene får ha oss unnskyldt; vi liker Maja best innendørs i en basketballhall.

Fotointeressen ble vekket på 70-tallet. Det ble bilder av natur og egne elever, både lysbilder (som de færreste vet hva er i dag) og svart/hvitt. Hun fremkalte selv og jobbet i mørkerom både som hobby hjemme og som lærer på ungdomstrinnet. Nå er film, papirkopier og mørkerom historie. I dag er det kun digitalt som gjelder.

25.10.15

«Fant ikke originaler til bildene av Tina, så lastet ned fra FB. Plukket et 4 år gammelt hoppskudd og et nytt fra landslagstreningskamp i juni.»

10.06.19

– Det vanskeligste for meg som amatør er nok lyset i noen haller og justering av hvitbalansen. Ekstra ille når det er ett lag med gule og ett med røde drakter, eller ett med hvite og det andre med grønne. Jeg er nok blitt litt flinkere til å «time» dunking og spektakulære driver og unngå at dommerne kommer i veien, men strever med å ta gode bilder av hoppskudd og trepoengsskyttere.

For oss som elsker Majas bilder er det vanskelig å se at hun har problemer med noe som helst.  Det som for mange år siden var litt svakt komponerte bilder med ganske hårreisende fargebalanse, er nå blitt strålende actionbilder, så tett på situasjonene at det nesten er umulig å maske bort noe som helst. Bildene er sylskarpe, og fargene er knall.

DSC_2252

«Bildet med Stian fra Leikvollhallen i fjor og det ferske av Osland og Bonhomme fra Apalløkka er favoritter.»

– Det ble mye Ullern damer, litt fra NM og fra aldersbestemte klasser med spillere jeg kjente. De siste årene er jeg blitt ganske hekta på å se BLNO-kampene dels gjennom linsa og prøve å ta noen skarpe actionbilder i begge ligaene. Positive tilbakemeldinger både muntlig og skriftlig fra miljøet, og kreativ bruk av bildene mine, gjør det ekstra moro å dele. Har skjønt at også basketstjernene liker å se flere bilder av seg selv, ikke bare noen få av de proffe fotografene. Får forresten stadig nye FB-venner fra hele verden takket være norske importspillere. De har familie og venner som følger med.

Og apropos Facebook: I 2019 kan hvem som helst laste ned og «stjele» bilder de liker.  Det er jo faktisk ikke lov, og opphavsrett/copyright har dårlige vilkår.  Men for Maja har det aldri vært noe poeng å tviholde på egne bilder; de er tilgjengelige for alle fra FB-siden hennes.

DSC_0990nMaja har ikke helt tall på hvor mange bilder det er blitt fra basketballkamper, men en gjennomgang av albumene på FB antyder at hun har knipset på mer enn 260 kamper!  Et grovt overslag antyder mellom 10 000 og 12 000 bilder, flest fra de siste to årene.

– Kanskje har jeg 100-200 mer eller mindre brukbare basketbilder av Tina i løpet av de 20 årene hun har spilt. Aner ikke. Skulle selvfølgelig hatt et brukbart kamera allerede fra 2005 da Tina spilte i USA og seinere i Sveits og Spania. I starten med det nye kamera var jeg redd for å jinxe prestasjonene hennes ved å fotografere i skuddøyeblikket, og ofte er jeg såpass engasjert at jeg ikke klarer å trykke på utløseren når hun har ballen.

Favorittlag?

– Favorittlaget mitt nå er Djurgården, «Stockholms stolthet». Er ikke der så ofte dessverre, men skal dit i november. Jeg klarer ikke å velge ett lag her hjemme. Det er mange fantastiske spillere som er morsomme å fotografere.

Og med så stort aktivitetsnivå er hun ikke helt fornøyd med kampkollisjoner:

– Jeg merker at det er vanskelig å droppe kamper i Oslo og Akershus, samme hvilke lag som spiller, og er derfor skikkelig irritert over kollisjonene i kampoppsettet denne sesongen. Håpløst!

Kanskje det hadde vært noe; å snekre kampoppsettet etter når Maja har tid.. 🙂


1 kommentar

De bedriver ord

Det hadde vært litt stusseligere for norske basketball-entusiaster om det ikke hadde vært for disse tre: Arild, Ole John og Even. Når mediene kaster seg begjærlig over de store idrettene og de store navnene, er det litt kjipt å måtte lete med lupe etter nyheter fra norsk basketball.

basket.no har nødvendigvis et særlig ansvar for å følge idretten vår tett, men aktiviteten på forbundets nettsted kan grovt sett deles i to epoker: Før og etter Arild.  Da Arild Sandven (61) overtok ansvaret for oppdateringer på forbundets nettside, var det nesten som en åpenbaring. Han har et suverent grep på formidlingen av nyheter; han er tilsynelatende til stede over alt – hele tiden. Gjerne med tidligere Aftenposten-fotograf Erik Berglund på slep. Og Arild kan sakene sine. Bedre enn de fleste.

58377842_10219083190931693_5177337712436314112_o

På plass i Rykkinnhallen, i Arilds hjørne…

19396736_10154414489022331_7837412349478343138_n

Med kamera og PC, Ole John er høyt og lavt i nærmiljøet.

Og om det synes som om Arild er allestedsnærværende, kan det samme sies om Ole John Hostvedt (64). Denne superveteranen i norsk sportsjournalistikk har jobbet i Laagendalsposten siden 1971, og når han er på alt av kamper med Kongsberg Miners er det bare en liten del av jobben hans. Han skriver sakene, han tar bildene selv, og han dekker alt av idrett i Kongsberg-området – hver helg.

Even Lübeck (22) har entret arenaen med en stor porsjon entusiasme og kreativitet. På nettstedet AltomNBA.no skriver han ofte og gjerne. Du finner ham i Budstikkas spalter,han har skrevet mye og innsiktsfullt for VG-sporten og han griper gjerne mikrofonen hvis han blir tilbud jobben som BLNO-kommentator.

 

Lubeck 2

Even kan ikke skryte på seg en basketballfortid – men kanskje en fremtid..?

Even Lübeck (22) har entret arenaen med en stor porsjon entusiasme og kreativitet. På nettstedet AltomNBA.no skriver han ofte og gjerne. Du finner ham i Budstikkas spalter,han har skrevet mye og innsiktsfullt for VG-sporten og han griper gjerne mikrofonen hvis han blir tilbud jobben som BLNO-kommentator.

Det først og fremst disse tre som bedriver ord om norsk basketball.  Ole John har ingen basketballbakgrunn, annet enn å spille litt i gymtimene på skolen:
«Jeg begynte å jobbe i Laagendalsposten i 1971 og etter hvert ble basketball en del av BK, som jo er klubben til både Kongsberg Penguins og Kongsberg Miners. Som journalist i lokalavisa måtte jeg selvfølgelig dekke dette, som all annen idrett».

Arild har spilt selv som junior i Sandvika og så på Bjørnegård – 2. div. og E-laget (E= ekstra). Han har over 1000 poeng for Bjørnegård! Og basketball-interessen har gått i arv. Samtlige tre barn har spilt aktivt, Tormod (19) er fortsatt aktiv mens Herman (24) og Ulrik (22) vant begge U16-NM-gull med Sandvika, Ulrik også sølv, Tormod bronse.
«Far arbeidet i Roma da jeg var 7 til 15 år, så vi var på besøk hver påske og fulgte da sluttspillfinalene i Italia på TV. Veldig stort og viktig. Derfor havnet jeg tidlig i Nadderudhallen på lokaloppgjørene mellom Sandvika og Bærum».

Også Even er arvelig belastet, han fikk bokstavelig talt interessen med morsmelken med en mamma spilte basket for EB85 da hun var yngre. Selv har han kun spilt fotball og bandy tidligere, og spiller nå for Holmen i 4.divisjon i fotball og Øvrevoll Hosle i Eliteserien i bandy.
«Fetteren min Jørgen Henriksen spilte for Bærum (ja, det visste dere kanskje ikke…), samt at familien var i New York og så Knicks mot Heat i februar 2015. Bare å innrømme det – jeg hadde ikke fulgt med et sekund på hverken BLNO eller NBA før februar 2015. Og var ikke noe interessert i BLNO før 2017/18-sesongen».

DEN FØRSTE ARTIKKELEN:
Arild:
I 1973, til Budstikka om Sandvikas småpikelag som Jørn Paulsen og jeg trente.
Ole John: Tipper slutten av 70-tallet, og noe da jeg jobbet i Drammens Tidende Buskeruds Blad fra 1977 til 79 og skrev om Drammen BBK.
Even: Skrev den første saken 30.april 2015 med min AltomNBA-makker Morten Bjerkelund. Vi tenkte først å starte en side om alle amerikanske idretter, men endte på basket. Så skulle vi lage den til høsten, tenkte vi, fordi det ble litt rart å starte den midt i sluttspillet. Men så klarte vi ikke vente mer, og dagen etter var siden laget.

DIN TYPE JOURNALISTIKK?
Arild: Tja, det får vel andre vurdere.
Ole John: Før var det mer referat, nå prøver vi å vinkle på personer, hendelser, som resten av norsk presse.
Even: Jeg liker litt av hvert, både «breaking news» og litt lengre saker. Mine favorittsaker er saker der vi snakker med spillere, «eksperter» og trenere og får deres takes på for eksempel hvem de tror vinner BLNO-finalene, NBA-finalene eller U19-sluttspillet.

HVILKEN TITTEL SKULLE DU GJERNE SETT PÅ TRYKK:
Arild: «NBBF får 500 millioner fra hemmelig investor»
Ole John: «Kongsberg-gutt toppscorer i NBA»
Even: «AltomNBA får pressestøtte – sender Even Lübeck til USA for full dekning av NBA» Eller kanskje « Eventuelt «Nordmann signerer maks-kontrakt med NBA-klubb». Se for deg Harald Frey klinke en femårskontrakt verdt 150 mill dollar med et NBA-lag. Det hadde vært rått. 

DEN MORSOMSTE KAMPEN DU HAR SETT PÅ NORSK JORD:
Arild: Sikkert noen jeg glemmer nå, men femte og siste finale den første BLNO-sesongen, da Oslo Kings slo Kongsberg Penguins 91-88 etter overtime foran 1000 tilskuere i en overfylt Stovnerhall. NM-finalen for kvinner mellom Sandvika og Gimle i april i år var jo også fantastisk, men avslutningen ikke så morsom for oss i Sandvika…
Ole John: Først våren 1991, da de norske juniorjentene vant nordisk på Island. Laagendalsposten var eneste avis som hadde dette og jeg dro til Fornebu for å lage sak på jentene. Der traff jeg daværende generalsekretær som skulle ta i mot herrelaget, som hadde blitt nummer 3 trur jeg, men ikke hadde peiling på at juniorjentene hadde vunnet. Han trodde jeg bløffet, men måtte gi seg og fikk kjøpt en blomsterbukett…. En annen stor opplevelse var da Penguins vant kongepokalen i Gimlehallen i Kristiansand i 2001. Det var stort og overraskende. Den pokalen er for øvrig søkk borte…
Even: En av de kuleste må ha vært Scotty Hendricks sin første kamp for Asker sist sesong mot Nidaros i november. Scoret 41 poeng, åtte trepoengere, dunket, gjorde alt. Folk måpte til slutt for det han leverte. Han gjorde selvfølgelig alt selv og involverte få lagkamerater, men det var altså helt ellevilt å se på. Vil jo også trekke frem Miners-Gimle i finalen i fjor. Ganske fett når den går til overtime, en tredje og avgjørende finalekamp.

HVA KAN ANDRE IDRETTER LÆRE AV BASKETBALL:
Arild: 1) Effektiv spilletid, en skandale at fotball ikke har innført det for lengst, 2) Skuddklokke/24-sekunder + 8-sekunder som begge er en garanti for offensivt spill og 3) foulsystemet.
Ole John: Ingenting, men basketball kan kanskje lære litt av andre idretter, for eksempel å ha terminlista ferdig før ferien.
Even: Det må være lov å klage litt på dommeren og virkelig reagere når man er uenig i noe uten å få en teknisk feil. Passion må være lov uten at det går over styr selvfølgelig. Det er behagelig i bandy, du kan bare skli unna og være forbanna og banne i ett sett uten at dommeren hører deg. Ikke like lett i basket…

HVOR LETT/VANSKELIG ER DET Å SKRIVE OM NORSK BASKETBALL:
Arild: Spillere og trenere veldig tilgjengelige og veldig bra statistikk/database på BLNO fra starten i 2000 til og med forrige sesong, 2018/19. Dessverre mangelfullt eller ikke-eksisterende på mye annen fakta/statistikk, og BLNO i det systemet – iallfall inntil videre.
Ole John: Enkelt fordi jeg og Laagendalsposten er vel den eneste avisa som følger noenlunde godt med,  og trenere, spillere, ledere og andre er kjempehyggelige og lette å ha med å gjøre. Når det gjelder forbundet kan jeg ærlig talt ikke huske når jeg siste så noe fra dem. Kanskje fire-fem år siden sist..?
Even: Ikke så ekstremt enkelt, nå har de jo fjernet den lekre statssiden fra i fjor også der man kunne se kamp for kamp? Correct me if im wrong… Så ganske håpløst til tider. Måtte inn og lese masse saker og bruke lang tid på å se statsa til Eron Harris fra de fire første kampene. Det er tungt! Alt i alt veldig tungvint. 

FUN FACTS:
Arild:  Var eneste norske journalist (+fotograf Rolf Øhman) på Torgeir Bryns NBA-debut i Los Angeles 1989.
Ole John: En av de siste sakene han har hatt på trykk er «Åsne orienterte til NM-sølv i tåka» (nattorientering i Rælingen)
Even: Savner en fistbump hver gang man scorer, og en ellevill feiring når man setter en trepoenger. Hvor god følelse er det ikke å sette et skudd? Ja til flere feiringer!

Dk9iJAEWwAIluwI

Arild og Rolf (Øhman) var der, da Torgeir Bryn debuterte for Clippers.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


2 kommentarer

Sånt skjønner ikke jeg

Det var like før jul for snart et år siden.  NBBF kunne fortelle at Diadora ville bli ny partner på bekledning, samarbeidet med Macron skulle opphøre.  Det var rett etter at arrangementsansvarlige i Nadderudhallen hadde fått på plass et stort, fastmontert reklameskilt over sekretariatet for nettopp Macron. Det var ikke snakk om et seil som lett kunne tas opp og ned – nei, dette var solide greier. Dommerne i kamper som fulgte var ikke sene om å påpeke at arenareklamen ikke var i tråd med retningslinjene: Det skulle være Diadora, og i hvert fall ikke Macron. Det var bare ett lite problem: Dommerne stilte selv i Macron-tøy, tydelig merket og slett ikke teipet over.
Sånt skjønner ikke jeg.

71942641_10220328040932165_2114265159751958528_oDet var mildt sagt en overraskelse da forrige sesongs NM-vinner for damer måtte trekke laget tidlig i august. Grunnen skulle være at de ikke hadde nok spillere, og videre: at de ikke har nok lag og spillere i aldersbestemte klasser til at påfyll er sikret. For en klubb med historie som Gimle er dette kleint på alle plan, men historien blir «bedre».  Josefin Winther velger å flytte til Oslo der hun ønsker å finne en klubb å satse videre med. Valget faller på Bærum Basket etter litt tenketid; det er tross alt mye som skal falle på plass – ny klubb, nytt sted å bo, permisjon fra gammel jobb osv. Når beslutningen er fattet, ilegges hun 14 dagers karantene, i tråd med regelverket, men Bærum søker dispensasjon fra 14-dagers-regelen slik at hun kan rekke seriestarten.  Men NBBF sier nei. Bærum appellerer avgjørelsen og anfører at hun ikke lenger har et tilbud i Gimle. NBBF svarer at “«joda, hun har fortsatt et tilbud i egen klubb». Men elitelaget er altså lagt ned, og for en utøver som satser, er ikke det et tilbud. Det blir vel mer en provokasjon å få den tilbakemeldingen. Josefin står over første kamp, Bærum taper og verden går videre. Paragrafene står sterkere enn pragmatisk tenking i en kvinneliga der NBBF tidligere har tryglet lag og spillere om å være med.
Sånt skjønner ikke jeg. 

Rett før sesongstart ble jeg kontaktet av en som skal fungere som BLNO-coach denne sesongen.  Problemet var bare at han ikke hadde den nødvendige trenerautorisasjonen i orden, og om han skulle innfri kravene måtte han begynne på bånn av stigen.  Han er en av Norges mest meritterte spillere, og har mange, mange år på baken i norske eliteserie, på college og på landslag. Men det var ikke bra nok med mindre han kunne dokumentere dette.  For en stund siden var jeg i samme situasjon: Jeg kunne ikke coache mitt U16-lag i NM med mindre jeg kunne trylle frem en CV. Det samme var tilfellet for Geir Spiten. Alt dette har ordnet seg. Heldigvis. Og historiene er først og fremst kuriøse.  Men de vitner også om det totale fravær av smidighet og evne til praktisk tilrettelegging.

For å beholde autorisasjon som trener kreves det nå at man er med på lisensgivende NBBF-arrangementer. Det er noe man gjerne deltar på, men det er ikke alltid det passer. For noen uker siden var jeg i Trondheim der jeg var kursleder på Den Lille Trenerhelgen.  Over 25 deltagere var med en hel dag, både teori og praksis. Så tenkte jeg at det kanskje kunne være lisensgivende for min del, men fikk dette svaret fra NBBF:
«Kurset er lisensgivende for samtlige deltagere, men ikke for kursleder».
Sånt skjønner ikke jeg.

Så er begge BLNO-serier godt i gang. Det vrimler av nye spillere, nye coacher og trenere som har flyttet på seg. For noen importer blir oppholdet i Norge kort.  Chris Warren hadde en klar plan i Tromsø: Han skulle ta gullet hjem. Det gikk ikke, i hvert fall ikke med ham ved roret. Jeg lurer litt på hva research og samtaler har bestått i.
Sånt skjønner ikke jeg.

Frøya spiller en type ball der hver av de fem på banen holder på litt for seg selv.  For litt siden tapte de for Gimle som i realiteten er noe tilnærmet et norsk juniorlag.
Sånt skjønner ikke jeg.

Kongsberg synes å være favoritt til nok et NM-gull, denne gangen med et lag nesten blottet for lokal forankring. Hvor kult vil det være å vinne BLNO med 90% importer, enten de er norske eller utenlandske?
Sånt skjønner ikke jeg.

Bærum bommet med importen i fjor. Ikke et vondt ord om Michael Zeno men har var definitivt ikke det laget trengte.  Bærum trenger size. Så når de i år har valgt å satse på Brian Ofori er det ikke lett å se at han er svaret. Han er i så fall 10 cm for kort og 15 kg for lett vil jeg tro.
Sånt skjønner ikke jeg.

(PS – helt til slutt: Det er fint om dere IKKE Vippser penger).


Legg igjen en kommentar

God klem eller beklemmende?

Jeg har omsider kommet til denne erkjennelsen: I 2019 er jeg utdatert på nærkontakt, men lever forholdsvis godt med det. Spørsmålet er om andre er like komfortable.

For jeg klemmer på folk, ofte og gjerne. Og helst ikke sånne sør-europeiske liksom-klemmer, men en real en. Etter hvert har jeg nok opparbeidet meg et visst rykte, og det hender også jeg kommer nær mennesker i form av et skulderklapp her, en dult der, et håndtrykk, litt rusking i håret.

Men i 2019 er det grenser fra hva man kan og bør tillate seg.

#metoo-bevegelsen startet i 2017, med avsløringer om filmprodusenten Harvey Weinstein. Det var drøy kost. Virkelig drøyt.

2

#metoo-bevegelsen startet med avsløringene av Harvey Weinstein (t.v.).  Nå har Joe Biden fått erfare at ikke all nærkontakt er OK.

Resten er historie. Eller snarere – sjokkerende mange historier om seksuell trakassering. Politikere har måttet gå, maktmennesker har mistet posisjoner. Og samfunnet er ikke helt som før.

Vi er alle blitt mer oppmerksomme på at det finnes intimsoner. Private sfærer. Grenser man ikke skal tråkke over. Vi er blitt forsiktigere, av og til på grensen til det parodiske. Det som tidligere var en hyggelig berøring, er plutselig blitt noe som overveies, analyseres og vurderes.

Jeg har sikkert ikke vært flink nok til dette, og å gi en klem har definert hvem jeg faktisk er. Bakgrunnen er hyggelig nok og enkel nok:  Min mor var en vever lite dame. Den typiske, litt underdanige og pliktoppfyllende husmoren som holdt familien sammen.  Og jeg kan faktisk ikke huske at hun noen gang fikk en klem eller varm omfavnelse av min far.  For også han var av den gamle skolen, og nærhet sto neppe i pensum.

jpg 000000040010

Mor og sønn. Eiksmarka 1960. 

Derfor klemte jeg på mor. Ofte. Hver dag.  Og jeg merket at hun trengte det. At hun ble i omfavnelsen lenger enn hun måtte. At det kanskje ga henne noe hun nesten aldri hatt fått. Fysisk nærhet.

Senere i livet er det blitt mange klemmer: Familie. Nære venner. Ikke fullt så nære venner. Spillere. Motspillere. Dommere og lagledere. Smått og stort.

Min mor var liten. Torgeir Bryn er den største jeg klemmer på, så ofte jeg kan.

Ikke før nå har jeg tenkt godt nok over at dette sikkert er kleint for flere enn jeg aner.

Joe Biden har blitt en slags øyeåpner for meg den siste tiden.  Han var amerikansk visepresident i to perioder under Obama, og teller på knappene om han skal kaste seg inn i kampen om å bli USAs neste president.  Han har vært kjent som den nære, varme, omsorgsfulle politikeren. Han tar på folk, og han klemmer på folk. Det har han gjort et helt liv. Og ingen har mistenkt ham for annet enn å ha gode hensikter.  Men nå får han det plutselig i retur når flere kvinner de siste dagene og ukene har stått frem med sin historie om hvordan de følte det som beklemmende og kleint for flere år siden. Vel å merke ingen beskyldninger om seksuell trakassering, men snarere om uønsket nærhet.

Joe Biden og jeg.  Gamle menn som klemmer. Uten sammenligning forøvrig. Jeg søker ingen posisjoner. Men jeg søker relasjoner.

Og jeg kan ikke love å bli en annen enn den jeg er. Gode klemmere er ofte utstyrt med ganske gode antenner for hvem som slett ikke skal og bør klemmes. Det finnes flere i min umiddelbare omgangskrets som ikke ønsker nærkontakt. Aner ikke hvorfor det er sånn, men man merker det. Og det respekterer jeg selvfølgelig.

Men forøvrig kommer jeg nok fortsatt til å klemme på 02-spillerne mine av og til. De tåler det, tror jeg. Det blir klemmer også på 02-mødrene og mange av fedrene.

Og jeg kommer fortsatt til å klemme på Stian, Gaute og Benjamin – før og etter Bærum-kamper.  Og da hører det gjerne med å klemme Vår i kafeteriaen og Marthe i inngangen. Eva hvis hun er der.  Noe annet skulle tatt seg ut..!

Aysun fra Centrum og Sandvika-coach Inge er gode å klemme på. Emma og Johannes i Miami.

Odd Johansen og jeg deler et skjebnefellesskap som «eldre coachende herrer». Det fortjener en klem.  Det er i det hele tatt mange som fortjener en klem, og sikkert mange som helst vil slippe.

For meg startet det med min egen mor på 60-tallet, og siden har det altså vært en del av en væremåte. Jeg er lei meg hvis du har følt det som beklemmende, og ber om unnskyldning hvis jeg har trått deg for nær.

Men det er godt ment. Og skal du til Scania Cup i påsken kan det vel hende du får en, du også.


Legg igjen en kommentar

Helskrudd, påskrudd

BLNO-sesongen 2018/19 er over. To lag har hentet hvert sitt NM-gull. Og to lag følte sikkert at de tapte gullet snarere enn å vinne sølvet. Damenes NM-finale søndag var en helskrudd affære som hadde absolutt alt av dramatikk og overraskelser. Den siste og avgjørende NM-finalen på Kongsberg ble også av det minneverdige slaget.

 

Kongsberg ble en svært fortjent «serie-norgesmester». Det er minst 2+2 grunner til det.  

Først og fremst det Kongsberg presterte i kamp nr. 2. Det var kort og godt imponerende. 8 spillere som var skikkelig påskrudd fra start, full guffe. Det gikk «all in» og Gimle var i realiteten aldri i nærheten. Hvorvidt det var økonomi eller utlendingenes brennende ønske om å se norske fjelloverganger, vet jeg ikke. Men det er kult når Kongsberg velger å kjøre bil til årets viktigste bortekamp.

Så er også en vesentlig del av Kongsbergs suksess jobben som ble gjort fra 5.april og i dagene og ukene etterpå for ett år siden. Dagen etter finaleserien over Asker i fjor var de allerede i gang med å stable et nytt vinnerlag på beina. Spillere ble kontaktet. Coach ble engasjert. Telefoner ble tatt.

Det var ikke få som skulle erstattes – for eksempel Baard Stoller, Brian Voelkel, Mikal Gjerde, Tobias Rotegård og Fred Thomas. Det klarte de.

Så skal Chris Ebou-Ndow og Robert Hubbs selvfølgelig ha sin vesentlige del av æren for hver sin Kongsberg-seier. Og nettopp der ligger mye av forskjellen på Kongsberg og Gimle.  Mens Kongsberg har tydelige enere, vil Gimle noe med sitt lagkonsept. Når Ali Ouakkaha skyter fem 3ere i gårsdagens kamp og bommer på like mange, er det helt OK. Og når Jørgen Odjell treffer på sin første 3er, men bommer på de fem neste, er også det slik det skal være. Sånn spiller Gimle og det skal de virkelig ha honnør for.

Så har jeg måttet gå tilbake til streamingen for å se hvorfor dommerne valgte å eliminere Aly Hudgins og Eivind Lamo fra kampen i går. Det er en kulten kameravinkel på situasjonen, men etter at Eivind har hentet returen får han Aly som ryggsekk. De ender på gulvet. Det blåses holdt ball, og situasjonen blåser over etter litt småknuffing – kanskje ikke så rart, det er tross alt et NM-gull som avgjøres der og da. De to involverte og alle øvrige spillere slår seg til ro med dette, men dommerne føler seg åpenbart nødt til å snakke sammen. Ganske lenge. Og dommen ble altså usportslig foul til begge, og begge er ferdige for kvelden.

Uforståelig for meg. Dommerne hadde virkelig praktisert en kul og røff linje hele veien, men plutselig var det slutt. Det sluttet da Tony Tolovae fikk sin femte foul. Den var syltynn.

Syltynn var ikke foulen 43 sekunder før slutt i damefinalen, og om ikke Lamo/Hudgins skulle hatt sine usportslige fouls i går, så var denne krystallklar.  Sandvika ledet 74-71, de hadde ballen til innspill og Makala Roper blir foulet før ballen er satt i spill. Reglene sier at det er automatisk usportslig foul.  Makala skal skyte to straffer og Sandvika får ballen tilbake. Men dommerne “glemmer” at dette er en usportslig foul. Sandvika får ballen tilbake, men får aldri skutt straffene.  Det KUNNE vært det som skulle til for Sandvika. Ett treff ville gitt to possessions opp for Gimle.

Nåvel.  Spilt er spilt, og det nytter lite å tenke for mye på forspilte sjanser. Nå er det den tiden på året igjen: Noen trener, andre ringer nye spillere mens påskelektyre for enkelte kanskje er regelboka.

God påske til alle!