«I had some good years left, don’t you think?»
Vi sitter på en lokal diner i Detroit og filosoferer over livet. Fortid og fremtid. Fortiden er full av oppturer og gleder for Donald Oatis. Fremtiden er uviss, annet enn at dagene er tunge. Donald drømmer seg bort i hva som kunne vært, hvordan det kunne blitt.

Jordan husker ikke stort av Norge, men Rykkinnhallen var hjemmebanen for både far og sønn …

Han var helt avgjørende for oss da Bærum Basket gikk hele veien til NM-gull i 2011. Vi var knapp favoritt mot Frøya i NM-kvartfinalen, men ingen hadde tro på oss mot Asker i semifinalene. Det skulle ikke skje, men likevel – det sto 1-1 etter to kamper, og vi gikk videre etter 91-82 i den avgjørende semifinalen.

Dette var året da Tromsø var høyt oppe, og både Storm-spillerne og lokalpressen tenkte at dette var en kurant affære: Alt annet enn 3-0 og Kongepokal var uhørt og usannsynlig. Sjokket var et faktum da vi tok med oss Kongepokalen hjem til Bærum etter seier i 5. og avgjørende kamp i Tromsø.

Joda, Donald Oatis hadde definitivt mange gode år foran seg. Han ble Bærum-spiller nærmest ved en tilfeldighet. I ettertid tror både Donald og jeg at han ble hentet til Harstad; ikke for en plass på laget, men som en slags advarsel til Mario Woodson som var blitt litt i overkant varm i trøya. Prestasjonene sto ikke i stil med stjernestatusen, og klubben hadde behov for å gi Mario et spark i ræva.

Etter uker i Harstad fikk Donald beskjed om at han ikke var aktuell, og hadde sannsynligvis aldri vært det. Det som skulle bli et eventyr i Norge, var i ferd med å bli et mareritt.  Inntil Tore Berset ringte og lurte på om vi kunne være interessert i Donald. Vi møtte Donald, ble umiddelbart sjarmert og resten er historie.  

På vei inn i sesongen 2011/12 fikk Donald sjokkbeskjeden som kom til å forandre livet hans for alltid. En fredag morgen våknet han med store smerter i ryggen – så ille at han måtte haste til  legevakten: Der hadde vakthavende lege heldigvis en rolig dag, og han var i tillegg usedvanlig oppegående. Jeg har tenkt mye på det siden: Hvis jeg selv hadde gått en langvakt som legevaktlege, og fått en mørk amerikaner på 205 cm med vondt i ryggen som siste pasient, hadde jeg sannsynligvis foreskrevet Ibux og sendt ham hjem.

Men legen skjønte med en gang at dette var alvorlig og Donald ble sendt direkte til Rikshospitalet. Der konstaterte de «Marfans syndrom». En sjelden sykdom som typisk rammer langlemmede mennesker. Antall nye tilfeller av Marfans er 1 pr. 500 000.

For Donald betød det umiddelbar hjerteoperasjon: Hovedpulsåren var i ferd med å sprekke..!  To store operasjoner senere var han utenfor livsfare, men basketballkarrieren hans var også definitivt over, der og da. Det som skulle blitt en ny sesong med suksess, ble i stedet en kamp for livet, på norske sykehus til alt hell. Og beskjeden var klar: Den profesjonelle karrieren hans var over, og kontaktsport er uansett uaktuelt.

«I had some good years left, don’t you think?»
Det er lett for meg å svare bekreftende, men for Donald er alt snudd på hodet. Marfans er nådeløs, og neste organsvikt var øynene. Så nyrene. Han går til dialyse tre ganger i uken, 4 timer hver gang. For litt over et år siden opplevde han delvis lammelse i beina, og måtte ty til rullestol i en periode. Lammelsen slipper taket nå, men det tar tid, og han bruker stokk.

Donald ser barna Jordan og Zoe jevnlig, men ekteskapet er ikke-eksisterende og av det praktiske slaget: Hvem skal ha barna når?

Marfans er en arvelig genfeil, og paradoksalt nok: Jordan kommer ikke til å bli lang som faren, og han har ikke Marfans. Zoe kommer til å bli lang, hun vil så innmari gjerne spille basketball, men hun har arvet Marfans og skal derfor holde seg unna kontaktsport.

Dialysen gjør det umulig for Donald å betjene en 9-16 jobb, og han jobber nå med flyfrakt og logistikk på kveld og natt. Han har fått en kjæreste som har sagt at hun vil være nyredonor hvis det er en match. Donald ønsker naturlig nok en nyretransplantasjon, men det finnes ingen sentrale donorlister i USA. Dermed er det overlatt til hvert enkelt sykehus å prioritere søkerne, og Donald vil sannsynligvis aldri nå opp.

Det er litt over en uke siden jeg kom hjem fra Detroit, og sannsynligvis er jeg den eneste nordmannen som har vært i byen tre ganger, det er virkelig ikke feriedestinasjon nr. én. Men det føles like meningsfullt hver gang.  

Jeg er selv ingen helseapostel, og blir neppe noen gang kontaktet av VitaePro for å fronte en TV-reklame. Men et par dager med Donald gir meg perspektiver: Min kneartrose er en parentes, og knapt nok det. 

Du blir ikke kvitt Marfans syndrom. Du lever med det, men kanskje ikke så lenge som du hadde håpet. Jeg vet at Donald savner Norge, og da handler det ikke bare om basketball. Han elsket livet her. Han snakker gjerne om den norske gjestfriheten.  Om hvordan familien ble tatt vare på. Mange stilte opp som barnevakter. Alle hjalp til og det var som en vedvarende dugnad å sørge for at våre amerikanske venner skulle føle seg omtrent som hjemme. Men slik situasjonen er nå er en tur til Norge uaktuelt. I hvert fall økonomisk. Helsevesen i USA er ikke gratis, for å si det forsiktig …

Glad gjeng i april 2011 – Tromsø er slått, NM-gullet er sikret.

Jeg spurte ham om jeg skulle ta med noe fra Norge da jeg besøkte tidligere denne måneden: «Waffle Mix and Pizza Grandiosa would be great!»
Så har jeg tenkt at det må være en bedre idé å hente Donald til Norge enn å ta med vafler og pizza over. Et besøk på et par uker. Gjensyn med venner fra over 10 år tilbake – han spør stadig etter nytt om lagkameratene fra 2011. Kanskje kan vi klare det i forbindelse med seriestart til høsten.

Jeg innrømmer glatt at interessen for NBA ikke er all verden. I årene som trener for yngre spillere er jeg nok blitt litt lei av tenåringer som ser seg selv som Kobe- eller Jordan-kopier.  De har alle én ting felles: Dårlig selvinnsikt, null kjernemuskulatur og hang time på et nanosekund. Men samtidig innrømmer jeg også at jeg i sin tid var opptatt av Celtics og Larry Bird.

Jeg var fascinert av hvordan en spiller på 206 cm, tilsynelatende ikke veldig atletisk og slett ikke veldig rask, kunne dominere. Jeg var begeistret over å se hva finter kan utrette, hvor viktig spilleforståelse er, og jeg forsto hvorfor Bird elsket å få to forsvarsspillere på seg. Regnestykket er enkelt – da er det alltid én spiller åpen. 

Så er jeg ikke veldig fan av trash talk på banen, men når du kan backe det opp som Bird får det være greit – historiene er mange, sanne og morsomme.

Larry Bird spilte sin siste kamp i 1992, og de siste 30(!) årene har jeg fulgt Celtics på avstand, bare sporadisk og lunkent interessert. Har tittet innom resultater i ny og ne. Blitt skuffet oftere enn begeistret. Litt for ofte irritert også.

Helt til forrige sesong da et eller annet våknet i meg. 

Tatum, Brown, Smart … en kul gjeng som i mine øyne spilte bra ball. Coach Ime Udoka … spennende. I hvert fall helt til han fikk sparken etter angivelig å ha involvert seg litt for tett med kona til en Celtics-ansatt.  Men finaleserien ble jo nok en gang en skuffelse.

Av en eller annen grunn har jeg fulgt årets sesong med større iver enn på lenge. Jeg har registrert at Celtics dominerte helt til den meningsløse All Star-pausen. Så sluknet de i en periode før de hentet seg inn i innspurten før playoff. 

Når jeg likevel ville en tur til USA, syntes det som en god idé å få med seg en kamp live. Jeg har vært på mange NBA-kamper og gjespet meg gjennom mye bedriten basketball, men har ønsket å gi Celtics 2023 en sjanse. Og første kamp i playoff, mot Atlanta Hawks, kunne jo umulig bli annet enn seier.

Aller først: Det er en dyr opplevelse. Fly og leiebil er én ting, hotell noe helt annet.  Jeg forsto ikke før fredag at dette også er helgen for Boston Marathon.  30 000 deltagere har også vært på jakt etter et sted å bo, og prisene er deretter.  

Da jeg planla turen for tre uker siden, var det ennå ikke 100% sikkert om Celtics ble nummer 1, 2 eller 3. Det eneste sikre var at de kom til å åpne med hjemmekamp, og at playoff startet helgen 15./16-april. Jeg forsøkte å  kommunisere med Celtics-kontoret for å få en forsikring om at de hadde hjemmekamp den helgen, men de ville ikke si annet enn «vent til 9.april for endelig schedule». Det holdt ikke for meg, så jeg kastet meg på Ticketmaster og fant dårlige billetter til latterlig stiv pris.  For et par tusen kroner ble jeg plassert øverst, bortest. Det hadde vært billigere å kjøpe adgang til «coache’s corner»  med Mathias Eckhoff…

Kampdagen var nøye planlagt fra min side. Parkering på en Blue Line-stasjon. Metro inn til byen. 10 minutters gange til TD Garden.  Stopp på «Half Time» pizzeria.  Det måtte jo bare bli en «Larry Bird» sandwich.  Jeg kunne valgt en «Tatum» eller «Jaylen Brown», men er du nostalgiker, så er du nostalgiker.

På veien ser jeg stadig flere i til dels heslige kostymer. Familier består stort sett av far og sønn(er), i grønt og gull. Det heteste nå er et plastkjede i gull og grønt med en oversized Celtics-medaljong som dingler rundt nakken på småtassene.

Vi stimler sammen utenfor TD Garden, og venter på innslipp en time før kampstart. Gaten er pyntet med Celtics- og Bruins-bannere.  NHL-laget er suverene vinnere av Atlantic Division, og minst like populære på vei inn i sitt sluttspill.

Over alt blir vi minnet om at Celtics har «Unfinished business». Byen husker finaletapet i fjor like godt som spillerne. Inngangen er pyntet i grønt og hvitt, publikum i bare grønt.  På vei inn smiler enn av vaktene til meg og spør «du har ikke på deg Celtics-shirt»..?  Litt spørrende. Litt anklagende. Jeg føler meg skyldig, men får forsikring om at det ligger en T-skjorte på samtlige 19 167 seter. Fint med sponsorer…

Annenhver salgsstand tilbyr øl til latterlige priser ($17 for en halvliter). Jeg hadde ingen planer om alkohol på kampdag, men stopper ved standen til Bud Light. Det har vært hett i USA den siste uken etter at Bud Light sendte en kasse øl til Dylan Mulvaney – en transperson som postet en video seg selv med Bud Light i hånden. Det er en underdrivelse å si at det politiske klimaet i USA er giftig, og om LBGT-bevegelsen er sterk, er det stadig sterkere antitrans-røster. I løpet av en uke har flere sluttet seg til boikott av Bud Light med videoer som viser trucker som kjører over ølkasser, folk som skyter på Bud Light som blink.

Jeg tenkte mitt bidrag kunne være å kjøpe en øl, riktignok medium size. Ikke veldig vesentlig som et politisk statement, men likevel … 

Men det skulle ikke være sååå enkelt.  Jeg må vise ID, og plukker frem det nasjonale ID-kortet mitt som jeg er stolt av.  Det holder ikke, og selgeren må tilkalle en supervisor.

Om jeg har pass?  Nei, det ligger på hotellet. Om jeg har et kredittkort med navnet mitt på? Ja.

OK. Greit for denne gangen, og om jeg vil ha enda en øl, kom tilbake til denne standen så slipper du å vise ID en gang til.  Interessante perspektiver her. Som 67-åring må jeg ha pass for å kjøpe øl. En 21-åring kan velge fritt på øverste hylle i våpenbutikken. Og mens jeg skriver dette kommer nyheten om flere døde etter skyteepisode på en 16-årsbursdag i Alabama.

En time før kamp er stemningen allerede god fra tribuneplass. Lydnivået er behagelig, musikken er til å like. Det som foregår på gulvet er mest interessant for meg.  Bare en og annen spiller som holder på med hjelpere – lagene kommer samlet 20 minutter før kampstart. Stor stas. «Booo» for Hawks. Jubel for Celtics. Jeg blir litt satt ut når de kommer løpende ut i blå shooting shirts!?!  WTF som det heter på lokalspråket. Men jeg blir beroliget når jeg skjønner at det er en markering som heter «One Boston Day», på dagen 10 år etter bombetragedien i Boston Marathon.  Litt layups. Mye tøying. Militæret defilerer. Nasjonalsangen synges til høylydt begeistring når Voice-deltageren treffer de høyeste tonene.

De første to periodene er total overkjøring.  Celtics kommer tregt i gang før det plutselig løsner. Hjemmelaget går til pause 30 poeng opp. Tatum er ikke helt på høyden, og synes dommerne gir ham lite. Jaylen Brown er hemmet av fem sting i skuddhånden etter en hjemmeulykke med en glassvase. Men hva gjør det? Derrick White er et beist; riktignok et bittelite beist etter NBA-målestokk. Men han scorer uanstrengt og representerer fornuften i denne kampen.  Virkelig en kul kar!

Fullt så kule er ikke de fire ungdommene med billetter på spredte plasser som desperat forsøker å finne 4 seter etter hverandre. Inn og ut på raden min.  Og raden nedenfor. Vi reiser oss opp, vi setter oss ned.  Og når de endelig faller til ro, er det alle de andre som tilsynelatende er mer opptatt av påfyll. Øl. Pizza.  Kontinuerlig.  Folk er sultne. Og de er tørste. De balanserer svære slicer pizza og øl  med den største selvfølgelighet. De elsker når «fan cam» panorerer tribunen – 5 sekunder i spotlight er noe absolutt alle liker. 

Kampen er behagelig fri for kleine konkurranser, men dunkekonkurranse for tre svært unge karer er kult.  8-åringene får en skumgummiball på en svært lav lekekurv. Han som tar ballen mellom beina bommer på sin slam. Vinneren er han som gjør en 360.  Alle tre er superstolte. Publikumsapplausen kårer vinneren.  Kortvarig. Søtt. Morsomt.

Like kortvarige er ikke timeouts.  De varer i en liten evighet. Hawks’ coaching staff kjører Kenneth Webb-varianten: Fem coacher tenker veldig lenge sammen ute på gulvet før de formidler konklusjonen til spillerne i det som gjenstår av tid. Det hjalp ikke i denne kampen.

Jeg har fått mitt.  Jeg har fått Celtics-seier. Jeg har sett coach Joe Mazzulla – mannen som fikk jobb etter at Udoka ikke klarte å være coach, og bare det. Mazzulla fremstår som en jordnær kar med kunnskaper nok til å lede dette laget videre. Jeg har sett arrangementet, og vil nok mene at en jumbotron (storskjerm) er helt vesentlig for opplevelsen. Selv fra min plass en mil unna får jeg med meg alt både på gulvet og på tribunen. Jeg får repriser. Da blekner jo TV2play-overføringene litt når BLNO-lagene ikke en gang evner å få opp kamptiden på skjermen. 

I sum: Jeg heier fortsatt på Celtics til tross for at Larry Bird er historie. 

Det er litt hyggelig, men også litt masete når stadig flere mener jeg burde skrive mer om damer. Og da tenker de nok ikke på influencere og babes, men om basketball. Så svarer jeg det samme nesten hver gang – at dette er noe jeg ikke har nok greie på til å skrive noe meningsfullt.

OK, så jeg kunne skrevet det helt åpenbare:  Ulriken er soleklar favoritt i en NM-finale uansett motstander. Kanskje har de pådratt seg et Bærum-kompleks etter tap både forrige sesong og i år.  Men jeg tror ikke noe på det.  Jeg antar at det mest usikre er hvilket lag de møter i finalen.  Det kan være Asker eller det kan bli Bærum som sannsynligvis møtes i en semifinale. Det eneste som er sikkert er at dette er en nådeløs helg.  BLNO M har allerede spilt bøttevis av kamper, best av 3 og best av 5.  Feilskjær kan rettes opp. De får nye sjanser.  Men denne helgen er det vinn eller forsvinn hele veien for jentene.

Jeg er ikke på like mange kamper som Arild Sandven, så jeg nøyer meg med å anta at Ulriken vinner. Jeg er ikke up to date på BLNO K. Mange vil påstå at jeg ikke er up to date på andre ting heller…  

Jeg har mer lyst til å skrive en slags hyllest til alle jenter jeg møter på og utenfor basketballbanen. Jeg vet ikke om det høres dust ut å kalle alle «jenter», men i mitt hode er både «damer» og «kvinner» litt for høytidelig og gammeldags.

Jeg heier sjelden på lag, men alltid på enkeltspillere. Hjertet mitt blør ofte for jentene fra Tromsø, jeg unner dem virkelig en god opplevelse eller to denne helgen. Jentene i Bærum ser jeg ofte nok til å vite at de er en bra gjeng som virkelig vil opp og frem. 

Mitt problem er sikkert at jeg liker litt for mange, men denne sesongen har jeg fått en ny favoritt. Abbey Hoff.

Tilfeldighetene har villet at hun trener et ungt guttelag i Nadderudhallen før jeg begynner med mitt. På gulvet er Abbey en enestående dyktig trener.  Utgangspunktet er ikke det beste: Gutter i tidlige tenår er ikke alltid lett å holde orden på.  Det enkleste for henne hadde vært å sette i gang driller og latt spillerne holde på. Men Abbey fikser, og har full kontroll. Hun prøver virkelig å formidle kunnskap, og det er nok ofte en tålmodighetsprøve å få til noe fornuftig. .  Hun er aldri sint – hever aldri stemmen.

Så har jeg hatt gleden av å prate med henne i pausen mellom treninger, og det er spennende å høre hvordan det er for en amerikaner å komme til Norge, norsk basket og norske forhold.  Det hadde vært lett for henne å sette ord på det hun kanskje er misfornøyd med. Men nei, ikke et vondt ord om noe eller noen.

Abbey er så nær jeg klarer å komme hel ved.  En strålende jente, sånne spillere vi burde klart å beholde over flere sesonger.

Selvfølgelig har jeg mange favoritter i norsk damebasket. Og jeg forsøkte å beskrive det generell inntrykket i en blogg tidligere i år:

Det jeg ser av jenter på treninger og i kamper forteller med all mulig tydelighet at de har tatt basketballen til et nytt nivå.  Bedre trenere, bedre treningskultur og større mengder har gjort underverker. Felles for de aller, aller fleste er at de jobber knallhardt, de er seriøse, de forstår basketball og de har ambisjoner.  Og om jeg kommer til å trene lag også etter denne sesongen, kunne det like gjerne vært et jentelag.

Helt til slutt: Jeg skulle veldig gjerne vært i Nadderudhallen denne helgen, tror meg.  Ikk e minst fordi jeg lovet Abbey å se dem spille. Men det ble altså en umulig kollisjon siden jeg er i USA.

 Sorry Abbey!

Lykke til, alle sammen.  Kick ass!!

En ren Bergens-finale i BLNO!?!  Det hadde jeg virkelig ikke sett for meg, og du skal være temmelig sprelsk for å tippe noe sånt. Jeg tippet 3-2 til henholdsvis Gimle og Kongsberg, men bommet altså på begge. 

Denne semifinaleserien har inneholdt så mange situasjoner og overraskelser at det er vanskelig å plukke de viktigste.  Men for meg er nok nesten 8 minutter i den siste og avgjørende kampen mellom Bærum og Gimle det mest bemerkelsesverdige. For selv om Gimle syntes å ha et lite overtak etter pause, føltes det aldri helt trygt.  På et tidspunkt mot slutten av 3. periode presterte lagene å bomme på 7 skudd i løpet av to minutter – ingen nettkjenning for noen av lagene. 

Så kom Milovan Savic inn, og roen senket seg over Gimle. I løpet av to minutter senket han 7 poeng, og ble tatt ut av kampen igjen. Audun Eskeland hadde sikkert ikke hatt noe imot å gi ham flere minutter, men tok ingen sjanser med en kaptein som sliter med menisk. Totalt spilte Savic snaut 8 minutter, men statistikken forteller at han noterte seg for 12 poeng, 3 returer og 1 steal. Med Savic på banen blir Gimle noe et helt annet enn guarder som løper av screener for å finne åpne skudd. Med Savic på banen i 7 minutter og 50 sekunder vant Gimle 25-9!

Så skal han kanskje måles mot Ognjen Nisavic? Og i hvert fall må det være lov å mene at Frøya-suksess i stor grad står og faller med ham.  Mot Kongsberg i den siste kampen sendte han av gårde 19 (!) trepoengere. Det er uhørt mange. Han traff på 9 av dem, og det holdt – såvidt. Og om Savic og Nisavic er spillere å måtte stole på hos Gimle og Frøya, velger jeg nok det trygge, forutsigbare og fornuftige med Savic fremfor en mitraljøse som øser på.

Av andre poenger i denne serien:

Det er relevant, men uinteressant, å påpeke at verken Bærum eller Kongsberg fikk muligheten til å spille med fullt lag. Juan Ferrales ville gjort en forskjell for Kongsberg. En skadefri Marin Mornar likeså. For ikke å snakke om at det er smart å treffe på minst én av tre straffer når tiden i praksis er ute: Xavier Green kommer til å huske 0 av 3 lenge. Dette kunne og burde blitt en femte og avgjørende kamp. 

Bærum har hatt maks uflaks med sine importer. Raivis Scerbinskis har vært mer skadet enn spilleklar. Steffon Mitchell burde sannsynligvis holdt sengen gjennom semifinalerunden, men spilte i redusert utgave. I den første semifinalen i Bergen  spilte han bemerkelsesverdig svakt i første periode, men kom til hektene etter hvert.

Men selv om Kongsberg og Bærum har vært plaget av skader og sykdom, så skal det også nevnes at Gimle har spilt seg gjennom semifinalene med Savic mest på sidelinjen.

For Bærum hjalp det heller ikke at halve laget var i Scania Cup da de viktigste treningene før torsdagens kamp ble gjennomført.

Mikkel Kolstad er for mange en poenggarantist. Da han spilte for NSU i fort Lauderdale var han jo faktisk den beste skytteren i USA i en lang periode. Men Mikkel er så mye mer. For eksempel en usannsynlig irriterende klegg som ikke tillot Stian Mjøs å komme til gode muligheter. 

Dante Thompson var Gimles beste returtager i semifinaleserien med 37 returer på fire kamper.  Men like bak – Lars Espe med 35!!

Det blir en kul finaleserie! Jeg har sluttet å tippe…

Språk er fint. Kunnskaper også. Jeg har vært tett på unge mennesker i snart en mannsalder der primæroppgaven har vært å få til noe på basketballbanen. Det kan høres ut som en ganske likefrem oppgave, men stadig oftere må jeg ta meg selv i å korrigere eget språk. Det funker dårlig når det du sier ikke blir forstått.

Som for eksempel i setningen over: Jeg er temmelig sikker på at ni av ti tenåringer vil falle av på ordet «likefrem» og frasen «ta meg selv i» (ung tolkning vil kanskje være: «ta deg selv i rassen») .

Derfor har jeg gjort noen tafatte (ups, enda et vanskelig ord) forsøk på å spe på med litt språklig input på treninger, og også kunnskap av mer generell karakter.  Gjennom en hel sesong har vi forsøkt å piffe opp treningshverdagen med konkurranser der også quiz har vært en del av det. Og det står dårlig til hos mange…

Spørsmålet var:  «Fire hunder, en sau, tre kjøttmeiser og en huggorm − hvor mange bein har de til sammen?» Et av de mer umiddelbare svarene var:
«Ka faen er kjøttmeis, e’kje det en blomst?»

Reaksjonen var identisk da kjøttmeis ble byttet ut med sidensvans.

For en tid tilbake ba jeg gruppen navngi tre statsråder i den norske regjeringen. Ett av svarene var «Domstolene, Stortinget og Regjeringen».

Jeg synes det er synd at en mengde kule ord er i ferd med å gå i glemmeboken. «Askebeger» og «sjekkhefte» forsvinner av helt naturlige årsaker, og godt er det. Verre er det med ord som ligger godt i munnen, som for eksempel døgenikt, fillefrans, fusentast, hespetre, merrabitt og pipestilk.

Gamle ordtak og munnhell ser også ut til å være på språkets rødliste, og kunnskapen er helt fraværende hos mange.  Dette er et lite utplukk av svar jeg har fått på å fullføre kjente  ordtak:

Brent barn ….
«Brent barn smaker ikke særlig digg»
«Brent barn smaker pølse»
«Brent barn ler best»
(Brent barn skyr ilden)

Den som kommer først til mølla …
«Den som kommer først til mølla får den aller beste kølla»
(Den som kommer først til mølla får først malt)

Det er aldri så galt …
«Det er aldri så galt at ingenting er rett»
«Det er aldri så galt at det er for sent å snu»
(Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe)

En svale gjør …
«En svale gjør ingen loop»
«En svale gjør ingen svalestup»
«En svale gjør ingen skade»
(En svale gjør ingen sommer)

Det er bedre med en fugl i hånden …
«Det er bedre med en fugl i hånden enn fem fjær i hatten»
(Det er bedre med en fugl i hånden enn ti på taket)

Den skal tidlig krøkes … 
«Den skal tidlig krøkes som har dårlig rygg»
(Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli)

Det er ikke gull alt som …
«Det er ikke gull alt som vokser»
(Det er ikke gull alt som glimrer)

Jo flere kokker jo mer …
«Jo flere kokker jo mer mat»
(Jo flere kokker jo mer søl)

Så har ikke dette noe med språk og kunnskap å gjøre, men jeg elsker jo en artig twist i en punchline. Derfor denne som jeg kom over for litt siden:

Advokaten hadde det første møtet med en klient som var siktet for drap.
– Jeg har en god og en dårlig nyhet.
– Hva er den dårlige, spurte klienten:
– Det er blodspor fra deg og DNA’en din over hele åstedet.
– Hva er den gode da?
– Du har ganske lavt kolesterol. 

God påske til alle!

Det var lettere forrige sesong. Alt var lettere for et år siden, i hvert fall hvis du skulle tippe utfallet av kamper i BLNO. Vi er ferdige med første runde i sluttspillet, og allerede etter kvartfinalene røk en av ekspertene på en blemme: Magnus Midtvedt tippet at Tromsø ville gå hele veien til NM-gull, i så fall ville det vært første gang siden 1997. Men den gang ei…

I fjor tippet åtte av BLNO-trenere utfallet av NM-finalene: 6 mente Bærum ville vinne, bare Baard Stoller og jeg trodde på Gimle. Baard tippet 3-2 til Gimle, jeg hadde flaks og traff blink med 3-1. 

 I år møtes de samme to lagene i semifinalerunden, og da er det straks vanskeligere.  Hvorfor?  Ikke minst på grunn av importer og skader.  

I dag vet ingen hvem som kommer til å spille for Bærum, Gimle, Frøya og Kongsberg. I hvert fall ikke jeg. Kanskje vet Audun Eskeland om Milovan Savic er på gulvet i første kamp mot Bærum, og kanskje vet Mathias Eckhoff om Steffon Mitchell er klar til start.  Men heller ikke de kan være sikre.

Kongsberg synes å være enklest å forholde seg til.  Juan Ferrales er garantert ikke klar – de øvrige bør være fit for fight. I Frøya var ikke Nikola Roso å se i siste kvartfinale mot Tromsø. Dukker han opp i første semifinale mot Kongsberg?

For en stakkars tipper er det altså ganske håpløst, men det er likevel mulig å mene noe. Kanskje er det enda bedre grunner til å tro på Bærum i år, men folk jeg snakker med holder likevel en knapp på Gimle selv om trenerne i fjor trodde på Bærum 6-2.

GIMLE-BÆRUM 3-2

Stian Mjøs og Mikkel Kolstad (bildet til venstre) kjenner hverandre bedre enn de fleste. Fra NM-finalen i fjor og fra landslaget. Men kanskje er det Sjur Dyb Berg som kan vise seg å bli Bærums viktigste i sluttspillet..? Foto: Marianne Stenerud.

Gimle har slått Bærum de tre gangene de har møtt hverandre i seriespillet. Det er to coacher som tenker likt.  Spillere som har spilt og bodd sammen på landslaget. Det er nesten bare kjente størrelser.

Her handler det mer om Gimle med eller uten Savic enn om Bærum med eller uten Mitchell.  Gimles svært imponerende hær av aggressive forsvarsdedikerte og skuddsterke guarder matcher Bærums motstykker.  Og vel så det. Simen Anker-Olsen og Magnus Midtvedt gjorde et interessant, omvendt tankeeksperiment i sin siste Basketpod: Hvis man plukker bort et lags viktigste spiller, hvordan ville det gått?  Bærum uten Mjøs?  Sannsynligvis ganske vanskelig, og de siste landskampene viste om ikke annet at hvis et lag bestemmer seg for å plukke bort Stian, så er det mulig.  Det hjelper selvfølgelig å ha forsvarsspillere som er raskere, sterkere og 10 cm større enn Stian. Men det er altså mulig.  

Gimle i samme situasjon?  Savic kan vise seg å være ute uansett. Hvem skulle i så fall plukkes bort?  Aner ikke. 

Samtidig husker noen NM-finalen i 2013 da Stian Mjøs og Phillip Holm storkoste seg sammen mot Tromsø. Hvis Stian ble tatt bort av Tromsø, paffet Holm i vei. Og omvendt, med Holm nøytralisert var Stian klar.  De 20 minuttene etter pause i den NM-finalen er noe tromsøværinger forsøker å fortrenge. Det samme er et dilemma nå. Hvis Stian Mjøs nøytraliseres, står likevel skytterne i kø.

I sum: Det er vanskelig for meg å tro på annet enn Gimle-seier, men denne gangen er jeg villig til å strekke meg til to Bærum-seire i stedet for forrige sesongs ene. Så hører det med i regnestykket at Bærum har hatt fullt lag bare to ganger denne sesongen: Gilchrese, Mitchell, Scerbinskis spilte sammen mot Oppsal og Nidaros i januar.  Verken før eller siden har alle tre vært på banen. Bærum slo Nidaros 148-83 i noe som for meg ble en unødvendig ydmykende affære. Det kan høres ut som et skremmeskudd, men det var altså i den kampen Stian Mjøs scoret 56 poeng. Importene var ikke noen faktor.

KONGSBERG-FRØYA 3-2

Ognjen Nisavic (t.v.) er tilbake fra skade, og det er dårlig nytt for motstanderne. Torgrim Sommerfeldt har hatt en mer anonym sesong, men har litt av de samme egenskapene som Ognjen: Plutselig kommer skudd du ikke trodde var mulig. Foto: Brage Titlestad og Marianne Stenerud.

Kongsberg vant seriemesterskapet fortjent.  De er solide, og de har taklet motgang på imponerende vis. I desember tapte Kongsberg tre kamper på rad (Tromsø, Fyllingen og Frøya), alle med Ferrales på banen. En latterlig forenkling skulle altså tilsi at de klarer seg bedre uten. Det er selvfølgelig helt feil. Men de har klart å omstille seg, og har funnet veier til soliditet. 

William Lybæk er inne i sin beste sesong. Marin Mornar er så godt som naturalisert (men sjelden nøytralisert). Aly Hudgins er vond å bryne seg på. Xavier Green er All Star. Joda, der er nok å bite i for Frøya.

De har på sin side fire importer å jonglere med. Bare det er en liten logistikkutfordring når regelen sier to norske spillere på banen til enhver tid.  Så mener nok mange, jeg selv inkludert, at Frøya har svingt i prestasjonene, men i kvartfinalene mot Tromsø ble vi minnet om minst én grunn til det: Ognjen Nisavic har vært langtidsskadet.  Med ham på banen er plutselig alt mulig. 

Coacher snakker ofte om viktigheten av gode «looks» og gode skuddvalg.  Ognjen hører neppe på det øret, og har sannsynligvis aldri sett et skudd han ikke liker. Så får det heller være at coacher hater sånt; det vil si helt til de ville trepoengerne hans detter inn og redder kamper for Frøya. 

Kongsberg får klamre seg til håpet om at ikke for mange av kampene ender i mulige buzzerbeaters … 

Personlig er jeg fortsatt opptatt av gode norske prestasjoner: Christopher Dalland, Jørgen Lamo, Samba Jaw og Burak Kizilirmak er en kul kvartett, og i hvert fall ikke listefyll for Frøya.

Et lite tilbakeblikk til kvartfinalerunden: Frøya så virkelig ikke smarte ut de første minuttene etter pause i første kamp mot Tromsø.  De kom bakpå med 10 poeng før de reverserte.  Men var det egentlig Frøyes dyktighet, eller var det snarere Tromsø som snublet det bort?  Omtrent identisk da Tromsø gikk opp i 6-0 i ekstraomgangen i kamp nr. 2 – det føltes som om det var Tromsø som mistet det snarere enn at Frøya vant.

Dette er i realiteten to helt åpne semifinaler.  Gimle-Kongsberg i finalen høres forutsigbart ut.  Bærum-Frøya er minst like sannsynlig.  Men jeg tror altså på Gimle og Kongsberg.

Feil mann, på feil sted til feil tid.  Det er sannsynligvis meg. 

Jeg har problemer med folk som banner i tide og utide. Jeg plages av folk som avslører et så begrenset ordforråd. Jeg sliter med alle som føler å måtte flette inn bannord i annenhver setning.  Og verst av alt; det er blitt en uforvarende del av dagligtalen. Verstingene er ikke klar over at det flommer ut i rause porsjoner. Det faller helt naturlig.

To reaksjoner på to idrettsprestasjoner, fra februar. Jeg er mer komfortabel med Birk Ruuds hilsen hjem enn forsøket på å hylle det norske basketballandslaget.

Så er det neppe helt naturlig å reagere som jeg gjør. Jeg krymper meg når jeg hører det, og tro meg – jeg hører det hele tiden. For meg er det vulgært og det er unødvendig. Det gir meg et slags ubehag når ordenes valør til de grader devalueres. Mest fordi jeg i alle år har jobbet med ungdom som forsøker å prestere på basketballbanen, men ikke bare derfor. Foreldre, lagledere og tilskuere har det i seg de også. Det er nesten så jeg er tilbøyelig til å heie på amerikanernes hang til å «biipe» ut det verste i TV-sendinger. 

Så altså: «Fy faen, så jævla fett» er et gjengs uttrykk for at noe er bra, sågar kanskje over gjennomsnittet fint. Det finnes andre måter å ordlegge seg på. Jeg kjøper glatt utbrudd som resultat av plutselige skader og som en umiddelbar reaksjon på dårlige prestasjoner, men forøvrig er det for meg et uttrykk for at språket forflates. I følge engelsk forskning skal banning visstnok ha en smertestillende effekt. Forskere har testet hvor lenge studenter orket å holde hånda i iskaldt vann. De greide det lenger om de bannet.

Om «faen» og «jævlig» brukes i tide og utide – det blir ikke bedre av at det vel så ofte handler om «fuck» og «asshole», eller norsk og engelsk i en slags helvetes symbiose: «Fy faen, det var jævlig nice!»
Forskning skal også ha vist at folk som banner er mer oppriktige mot seg selv og andre. Kanskje det, men det hjelper ikke meg stort.

I trenergjerningen er jeg av egne spillere blitt kjent som han som slår ned på banning. Et umotivert «faen» har ofte gitt 10 pushups. På treninger og i kamper. Jeg er smertelig klar over at mange mener jeg er en pest og en plage, men jeg har vært ganske tydelig på at dette handler om mitt velvære, og at jeg forventer at det respekteres. Så når spillere fra tid til annen stopper opp og spør «er fader banning?» så har jeg i hvert fall nådd frem til noen. (Og for ordens skyld: fader går helt fint for meg).

Jeg skjønner at min tid snart er forbi, og at min kamp for å rense opp i språkbruken, og gjenvinne respekten for skj-lyden, er håpløs.  Men jeg gir meg nok ikke med det første, og er svært takknemlig for alle i min omgangskrets som evner å begrense faenskapen.

En tabell med Asker på topp og Nidaros på bunn?  Hva i all verden er det?

For et par dager siden koste jeg meg med den siste episoden av «Basketpodden» der Magnus Midtvedt og Simen Anker-Olsen pratet seg gjennom BLNO før sluttspill og kvalifiseringsturnering. De var gjennom det meste – topp og bunn, favoritter, kåringer, prestasjonspriser og statistikk.  De kåret hver sin vinner av NM-tittel og kongepokal: Simen gikk for Gimle, mens Magnus tok sats og gikk for Tromsø.

Men de var også innom det de mener er de største overraskelsene i årets BLNO. De gikk for Oppsal og Tromsø. Det var overraskende at de hoppet bukk over det som for meg er den største overraskelsen i årets liga – nemlig at Asker må ut i kvalifiseringsturnering for å beholde plassen i BLNO. Men kjenner jeg Simen og Magnus rett har de valgt å fokusere utelukkende på positive, og overlatt kritiske betraktninger til sånne som meg.

Også jeg kunne forsøkt meg på tips gjennom playoff-serien, men velger å hvile på laurbærene fra i fjor der jeg var den eneste som tippet riktig i finaleserien (Gimle vant 3-1). I stedet lager jeg en tabell der lagene er rangert etter de største overraskelsene. Den ser sånn ut:

1.Asker
2. Oppsal
3. Bærum
4. Centrum
5. Frøya
6. Tromsø
7. Ammerud
8. Fyllingen
9. Gimle
10. Kongsberg
11. Nidaros

ASKER
Det var unison begeistring i basket-Norge da det ble kjent at Per Tøien takket ja til trenerjobben i Asker, sammen med Benjamin Cox. Spennende. Lovende. Trenerduoen ønsket å definere og implementere en toppidrettskultur i et lag med mange unge talenter. De fleste som har vært involvert i eliteidrett, vet at det ikke er gjort i en håndvending. Det er en prosess som må få lov å gå over tid, og resultater på kort sikt må nødvendigvis vike for de langsiktige målene. Så mener nok mange forståsegpåere at Asker burde og kunne prestert bedre med det mannskapet de faktisk har. På den annen side – prestasjonene fra lagets importer har med skam å melde ikke vært consistent. Det har neppe bidratt til å gi de yngre spillerne selvtillit og trygghet, og for meg har også det vært en overraskelse; nemlig at de yngre har brukt så lang tid å gjenvinne nivået fra forrige sesong. Dersom Asker faktisk mener alvor med et langsiktig prosjekt, må de også tåle å stå støtt i motvind – både coacher, spillere og ikke minst styre. Jeg tar det som en selvfølge at de går videre fra kvalik i Trondheim.

OPPSAL
Oppsals spillere og coacher skulle nok gjerne forlenget sesongen med enda noen kamper, men når de nå er ferdigspilt er de neppe veldig misfornøyd. Det betyr nemlig at de har berget plassen som ingen trodde på, bortsett fra optimister på Oslo øst. (Jeg fikk denne fra en Oppsal-supporter: «Hei🏀 Jammen ble det litt stang ut på tipping av tabellen! Oppsal beholdt plassen uten å måtte møte opp til kvalik😉»
Og for å være ærlig – det var ingen veldig gode grunner til å ha klokkertro på at enda et lag fra Oslo ville ha livets rett. Jarl Jespersens prosjekt har vært tuftet på spillere han har jobbet med over mange år.  Nettopp det skal Jarl ha skryt for, og det må være utrolig tilfredsstillende for ham å se at de yngre har klart seg så bra. Etienne Aspevik har snittet over 10 poeng og over +10 i effektivitet i sin debutsesong. Imponerende!

BÆRUM
Det mest overraskende med Bærum? Det må være et de har klart seg bortimot like godt UTEN importer som MED. Det var nesten litt rart i første kvartfinale når Bærum endelig mønstret 3 av 4 uten norsk pass, de så bokstavelig talt litt fremmede ut. I ukene før sesongstart var Bærum tynt besatt, og man fikk inntrykk av at alle de unge på trening var en dyd av nødvendighet mer enn et brennende ønske om å være best med de yngste. Men sånn er det blitt.  Det har ikke vært noe sjokk at Oscar Hellebust har tatt nivået, men det var virkelig en overraskelse når Oscar som 16-åring leverer 31 poeng (mot Asker) i BLNO. Andre overraskelser? Fredrik Kleivdal – en stillfaren og smart junior.

CENTRUM
Denne sesongen var det aldri noen som snakket om Centrum som kandidat til kvalifiseringsturneringen, bare det var jo litt uvant. Snarere har vi snakket mye om Centrums sjanser til å klå topplagene.  Men vel så overraskende har Centrums forvandling på alle andre områder vært. De fremstår som en godt organisert klubb – med mål, mening og kreativitet.  Det hele har nok en «touch» av Johan Dolven. Og ikke minst – det gror godt i aldersbestemte klasser.

FRØYA
Jeg har Frøya omtrent midt på denne tabellen, altså uten de helt store overraskelsene.  Fra den første kvartfinalekampen mot Tromsø noterte jeg meg likevel et par ting: Det var både litt overraskende, men veldig imponerende å komme tilbake fra minus 10 midtveis i 4.periode. Det var neppe helt trygt når alt sto og falt med en ekstrem leveranse fra Ognjen Nisavic, men helt uvantet var det nok ikke at det var nettopp ham.  Step back-3eren som avgjorde kampen var av det hysteriske slaget. Enda en overraskelse: Christopher Dalland som synes å være helt blottet for nerver, det er litt sånn «when the going gets tough the tough get going». Tøff type!

TROMSØ
Når Tromsø og Frøya møtes til kvartfinale nr. to, får vi tro at Storm-spillerne er klare(re) for Nisavic.  Det er litt forståelig, men likevel utilgivelig, å la én spiller dominere så totalt i minuttene før full tid.  At Tromsø har levert varene denne sesongen er ikke helt overraskende, og dessuten fortjent. Da jeg forlot byen for et år siden, anbefalte jeg klubben å gjøre som Asker har gjort denne sesongen. Ta utgangspunkt i en ny generasjon spillere, definer et nytt prosjekt for fremtiden og akseptér en sesong eller to uten de helt store resultatene. At Tromsø gikk motsatt vei lever både jeg og klubben godt med, men for meg var det overraskende når Storm spiller 200 minutter i en kvartfinale med noe som knapt kan kalles rotasjon: 6 spillere la beslag på 198 minutter. Det er neppe bærekraftig gjennom et helt sluttspill, uansett hvor langt de kommer. 

AMMERUD
For meg er det overraskende, på grensen til uforståelig, at Ammerud vil vise seg frem som en klubb uten dybde og fremtid.  6 spillere reiste til den siste seriekampen i Trondheim, mens 8 spillere var på parketten i Kongsberg. Det ser ikke bra ut, uansett hvordan du snur og vender på det. Det er imponerende at Orji Okoroafor fortsatt holder koken som 43-åring, men det gjør ikke stort for snittalder og utsikter for sesongene som kommer. Mustapha Dibba har alltid fascinert meg; en konstant trussel, med unntak av avslutninger fra distanse. At Ammerud har fått en vanskelig vei også i dette sluttspillet er ikke overraskende.

FYLLINGEN
Det er ikke noe sjokk, men det er stadig vekk litt rart at de sjelden er best når det gjelder. De kan selvfølgelig overraske meg når de møter Bærum på bortebane, men for meg er det vanskelig å se noen tydelig offensiv plan i det de gjør – det er nesten vanskelige og dårlige valg satt i system.  For ikke å snakke om det defensive. 109 bakover mot Bærum er ikke godkjent. Samtidig synes jeg det har vært fint å se Niko Skouen gjennomføre en så solid sesong. Han har kort og godt vært utrolig stabil. Kult!

GIMLE
Ingen overraskelse at Gimle er der de er, men i år har de gjort det vanskelig for seg selv når Milovan Savic er usikker i sluttspillet. Hvis de uten Savic går hele veien også denne sesongen, er jeg villig til å flytte dem et par hakk opp på denne tabellen.

KONGSBERG
Det er lov å ta av seg hatten for denne sesongens seriemester. Det var mange som tenkte dystre tanker da Juan Ferrales hinket av banen med en skade mer seriøs enn man ante, men Kongsberg har fortsatt til gode å fremstå som skadeskutt.

NIDAROS
Det er synd å si det, men det gikk som de fleste trodde. Nidaros i bånn, og inn i en ny kvalifisering. Om de også denne sesongen beholder plassen, må det bety noe helt annet enn det de har vært i 22/23. Som en kuriositet – heller ikke det noen overraskelse: Det var nesten litt søtt når Nidaros tilbyr kamp og lunsj for 200 kroner til sesongens minst interessante kamp. Det forteller sitt om apparatet rundt elitelaget.

ET PAR TING TIL:
Streaming: Det er overraskende at kamera ikke klarer å følge ballen i overføringene fra kamparenaene.  Det er lite som er mer frustrerende enn å høre publikums begeistring over en prestasjon som foregår på kurven vi ikke får se. Det skjer litt for ofte.

All Star-lag: Det er delt ut fortjente priser, men når dette er bl.NO hadde det vært fint å se norske spillere også. Jeg forstår ikke helt hvorfor vi ikke opererer med et All Star 1. lag og et All Star 2.lag.  Det hadde sett bedre ut, og kåringene hadde garantert vært fortjent. 

FB-feeden flommer over av dem i disse dager. Jeg tenker ikke først og fremst  på alle som synes været og skiføret er fint, eller på dem som mener vinglass på hytterekkverk er viktig å dele med andre. I dag er jeg mer plaget av alle unge idrettsutøvere som trenger penger til turneringer og tur. Skjønt plaget … det irriterer meg mer at det er profesjonelle aktører som tjener uforholdsmessig mye på at idrettslag ønsker å senke egenandelene til hver enkelt utøver.

For basketballspillere står høydepunktene i kø: Basketfestival i Göteborg, Pirates Cup, Scania Cup, EYBL, UNM…

I fjor høst kom jeg i skade for å si akkurat hva jeg mente om denne formen for «dugnad» i Budstikka. Det selges tørkeruller, doruller, bambussokker og småkaker. At du får de samme produktene billigere på Europris, synes ikke å plage noen. Jeg fikk overraskende stor respons fra mange foreldre og spillere som kjente seg altfor godt igjen, og det gikk ikke bedre enn at jeg ble invitert til NRK Ukeslutt for å sette flere ord på dette.

Jeg liker kort og godt ikke dugnadens onde sirkel: Tenåringen får beskjed av klubben om å selge 10 sekker tørkeruller. Mor og far starter FB-stafetten, og blir kvitt det meste. Resten beholder de selv med den følge at de ikke kjøper når lavpriskjedene fallbyr det samme produktet til vesentlig lavere pris. Så varer det ikke lenge før vennene som kjøpte kommer med tilsvarende forespørsel i retur. 

Det blir helt sikkert penger av sånt til alle som inviterer venner og kjente til påske-lotteri., og som ønsker å bli kvitt tørk. Og, det blir i hvert fall penger til Spond som er en dominerende aktør på dette markedet.  «Vi hjelper deg med det som er vrient – så du kan fokusere på det som er gøy!», forteller de på hjemmesiden. Jeg kjenner ingen som synes det er gøy å pushe sokker, ruller og lodd.

Jeg var ikke så veldig glad for det da mitt eget lag hoppet på et Spond-lotteri ved inngangen på sesongen. Salgsmålet var 15 000 kroner, vår fortjeneste var 10 000. Spond forsyner seg altså med 33% av det vi klarte å selge for. 

Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at det er enkelt, praktisk og lite tidkrevende. Men når du frir til FB-vennene dine, må det være litt kjipt både for deg og dem å vite at Spond stikker av med 33 kroner av hver 100-lapp.

En annen stor aktør er Norkak. Som navnet avslører; de er store på småkaker. I 2022 omsatte de for mer enn 70 millioner kroner, og det er nærliggende å tro at fortjenesten er helt grei: For hver kakeboks du selger for 70 kroner, sitter du igjen med 28 kroner i fortjeneste. Gad vite hva produksjonskostnadene er på havreflarn og Bestefars favoritter.

Om jeg er sær? Egentlig ikke. Jeg bidrar gjerne når venner spør, men hvis jeg i stedet overfører 100 kroner på Vipps, blir det 33 kroner ekstra på den som trenger det.

Og når turneringer er finansiert og ferdigspilt, snart kommer «tilbudet» om å kjøpe bambussokker for russetiden…

Nei takk.

(Bundesliga: BG Göttingen-Heidelberg 89-81. BG Göttingen-Crailsheim 92-79). Det er lørdag kveld i Göttingen. Klokken har passert 22.00 med god margin. BG Göttingens oppgjør mot Crailsheim i Bundesliga er ferdigspilt, og det naturlige ville vært å gå hjem, både for publikum og spillere. Men det synes som om det er nå det begynner for mange. De 3700 tilskuerne er en miks av gammelt og ungt, alle venter på å få hylle sine helter.

Denne gangen er Harald Frey den store helten.  Han har ikke helt dagen før pause, skuddene sitter ikke helt. Men så eksploderer både han og publikum etter pause. Harald skaper, han scorer, han tar ballen råsterkt til kurven, han går rett i gulvet – spretter opp igjen, og endelig treffer også skuddene.  22 poeng. 5 returer. 6 assists – det meste skapt på de siste 2 x 10 minuttene.

Det er bortimot 22.30 lørdag kveld da alle Göttingen-spillere setter seg ned i ring ved supporternes faste plass på kortsiden.  Det som må være lederen av supportergruppen deler ut MVP til Harald.  Det synges og skråles. Og Harald får mikrofonen. Han drar i gang kampropene og allsangen; hallen koker.

Samtlige spillere jobber seg rundt banen. High fives hele veien, autografer, selfies.  Harald går til TV-intervju, resten av spilleren er på vei ut til garderoben da Harald kommer tilbake. Det er hans tur til å jobbe seg gjennom selfiekåte gratulanter og autografjegere.  Det tar tid, men Harald har all verdens tid. Han krabber opp et par avsatser for å tilfredsstille dem som ikke sitter på første rad. Alle får, absolutt ingen blir stående igjen med en usignert plakat, T-skjorte eller autografbok. En far med sønn. En mor med to små. En bestemor. Ungdommer. Absolutt alle skal med.

Det er sånn man bygger identitet og popularitet. Og ikke bare Harald. Hele laget, hele prosjektet oser av identitet på et nivå vi sannsynligvis vil slite med å få til 100% i Norge. BG Göttingen er hovedattraksjon i byen med 110 000 innbyggere.  De to kampene denne helgen var utsolgt: 3700 tilskuere begge dager. Begge kamper spilt i Lokhalle, en historisk bygning som huser alle typer arrangementer. Den egentlige hjemmebanen er Sparkasse et par steinkast unna, men funn av udetonerte miner(!)  fra 2. verdenskrig har satt en foreløpig stopp for aktivitet.  Det må mineryddes litt først.

Så kan man filosofere over hva vi kan få til i Norge.  Kongsberg er kanskje den nærmeste parallellen til Göttingen.  Et relativt lite samfunn der basketball ikke har altfor stor konkurranse om oppmerksomheten. Tribunene i Kongsberghallen er ikke smekkfulle, men svært mye bedre enn mange andre steder.  Tromsø har potensial, men må kjempe om publikums gunst mot TIL fotball og også gode volleyballag. 

En titt på tabellen avslører at tysk Bundesliga bevisst har etablert seg i mindre byer, med noen unntak. Det må være en av grunnene til at tribunene er fulle.  Stemningen får god drahjelp av det som tappes fra ølkranene. Er du så heldig å ha en VIP-billett, nyter du godt av imponerende catering, og fri flyt av drikkevarer, med og uten promiller og både før og etter kampen. Nærværet av øl er påfallende, fraværet av fyll likeså.  Sitter du igjen i VIP-området etter kampslutt, kommer spillerne for å mingle og småprate før de er ferdige med dagens arbeidsøkt. 

I Göttingen taper jeg så det suser med argumenter om begrensning av importer. Göttingen har åtte importer (inkludert Harald, en greker og en finne), pluss fem amerikanere hvorav én er tysk gift og regnes som «lokal».  Bare to spillere i stallen er fra Göttingen. Ikke helt «my cup of tea»…

Men dette er Bundesliga, en av verdens aller beste serier. BLNO blekner litt.

Jeg har gjort det til et poeng å besøke spillere jeg har fulgt over tid, på bortebane.  Det ble vanskelig å finne anledningen da Harald Frey var i Spania – Oviedo var en liten by av det utilgjengelige slaget. Så måtte jeg vente til sjansen bød seg i Tyskland og Göttingen, nesten på slaget tre år etter at jeg besøkte ham i Montana.

Den gangen var han på alle mulige måter «kongen av Boseman», hjembyen til Montana State Bobcats. Jeg var der i februar 2020, det siste collegeåret til Harald.

Der opplevde jeg ham som noe langt mer enn en idrettsutøver som ofte har mer enn nok med seg og sitt. Han var på hils med alle, han hadde tid til alle. Som for eksempel en pappa med tre barn som var innom kafeen der Harald og jeg satt ved et bord. Det ble ikke bare et kjapt og upersonlig bilde, men et møte barna vil huske lenge.

Derfor var ikke opplevelsene i Göttingen noen overraskelse; ei heller at Harald har en høy stjerne både hos coach, klubbledelse, lagkamerater og publikum. 

Sånn bygger man identitet. Sånn bygger man en karriere.