«I had some good years left, don’t you think?»
Vi sitter på en lokal diner i Detroit og filosoferer over livet. Fortid og fremtid. Fortiden er full av oppturer og gleder for Donald Oatis. Fremtiden er uviss, annet enn at dagene er tunge. Donald drømmer seg bort i hva som kunne vært, hvordan det kunne blitt.



Jordan husker ikke stort av Norge, men Rykkinnhallen var hjemmebanen for både far og sønn …
Han var helt avgjørende for oss da Bærum Basket gikk hele veien til NM-gull i 2011. Vi var knapp favoritt mot Frøya i NM-kvartfinalen, men ingen hadde tro på oss mot Asker i semifinalene. Det skulle ikke skje, men likevel – det sto 1-1 etter to kamper, og vi gikk videre etter 91-82 i den avgjørende semifinalen.
Dette var året da Tromsø var høyt oppe, og både Storm-spillerne og lokalpressen tenkte at dette var en kurant affære: Alt annet enn 3-0 og Kongepokal var uhørt og usannsynlig. Sjokket var et faktum da vi tok med oss Kongepokalen hjem til Bærum etter seier i 5. og avgjørende kamp i Tromsø.
Joda, Donald Oatis hadde definitivt mange gode år foran seg. Han ble Bærum-spiller nærmest ved en tilfeldighet. I ettertid tror både Donald og jeg at han ble hentet til Harstad; ikke for en plass på laget, men som en slags advarsel til Mario Woodson som var blitt litt i overkant varm i trøya. Prestasjonene sto ikke i stil med stjernestatusen, og klubben hadde behov for å gi Mario et spark i ræva.
Etter uker i Harstad fikk Donald beskjed om at han ikke var aktuell, og hadde sannsynligvis aldri vært det. Det som skulle bli et eventyr i Norge, var i ferd med å bli et mareritt. Inntil Tore Berset ringte og lurte på om vi kunne være interessert i Donald. Vi møtte Donald, ble umiddelbart sjarmert og resten er historie.
På vei inn i sesongen 2011/12 fikk Donald sjokkbeskjeden som kom til å forandre livet hans for alltid. En fredag morgen våknet han med store smerter i ryggen – så ille at han måtte haste til legevakten: Der hadde vakthavende lege heldigvis en rolig dag, og han var i tillegg usedvanlig oppegående. Jeg har tenkt mye på det siden: Hvis jeg selv hadde gått en langvakt som legevaktlege, og fått en mørk amerikaner på 205 cm med vondt i ryggen som siste pasient, hadde jeg sannsynligvis foreskrevet Ibux og sendt ham hjem.
Men legen skjønte med en gang at dette var alvorlig og Donald ble sendt direkte til Rikshospitalet. Der konstaterte de «Marfans syndrom». En sjelden sykdom som typisk rammer langlemmede mennesker. Antall nye tilfeller av Marfans er 1 pr. 500 000.
For Donald betød det umiddelbar hjerteoperasjon: Hovedpulsåren var i ferd med å sprekke..! To store operasjoner senere var han utenfor livsfare, men basketballkarrieren hans var også definitivt over, der og da. Det som skulle blitt en ny sesong med suksess, ble i stedet en kamp for livet, på norske sykehus til alt hell. Og beskjeden var klar: Den profesjonelle karrieren hans var over, og kontaktsport er uansett uaktuelt.


«I had some good years left, don’t you think?»
Det er lett for meg å svare bekreftende, men for Donald er alt snudd på hodet. Marfans er nådeløs, og neste organsvikt var øynene. Så nyrene. Han går til dialyse tre ganger i uken, 4 timer hver gang. For litt over et år siden opplevde han delvis lammelse i beina, og måtte ty til rullestol i en periode. Lammelsen slipper taket nå, men det tar tid, og han bruker stokk.
Donald ser barna Jordan og Zoe jevnlig, men ekteskapet er ikke-eksisterende og av det praktiske slaget: Hvem skal ha barna når?
Marfans er en arvelig genfeil, og paradoksalt nok: Jordan kommer ikke til å bli lang som faren, og han har ikke Marfans. Zoe kommer til å bli lang, hun vil så innmari gjerne spille basketball, men hun har arvet Marfans og skal derfor holde seg unna kontaktsport.
Dialysen gjør det umulig for Donald å betjene en 9-16 jobb, og han jobber nå med flyfrakt og logistikk på kveld og natt. Han har fått en kjæreste som har sagt at hun vil være nyredonor hvis det er en match. Donald ønsker naturlig nok en nyretransplantasjon, men det finnes ingen sentrale donorlister i USA. Dermed er det overlatt til hvert enkelt sykehus å prioritere søkerne, og Donald vil sannsynligvis aldri nå opp.
Det er litt over en uke siden jeg kom hjem fra Detroit, og sannsynligvis er jeg den eneste nordmannen som har vært i byen tre ganger, det er virkelig ikke feriedestinasjon nr. én. Men det føles like meningsfullt hver gang.
Jeg er selv ingen helseapostel, og blir neppe noen gang kontaktet av VitaePro for å fronte en TV-reklame. Men et par dager med Donald gir meg perspektiver: Min kneartrose er en parentes, og knapt nok det.
Du blir ikke kvitt Marfans syndrom. Du lever med det, men kanskje ikke så lenge som du hadde håpet. Jeg vet at Donald savner Norge, og da handler det ikke bare om basketball. Han elsket livet her. Han snakker gjerne om den norske gjestfriheten. Om hvordan familien ble tatt vare på. Mange stilte opp som barnevakter. Alle hjalp til og det var som en vedvarende dugnad å sørge for at våre amerikanske venner skulle føle seg omtrent som hjemme. Men slik situasjonen er nå er en tur til Norge uaktuelt. I hvert fall økonomisk. Helsevesen i USA er ikke gratis, for å si det forsiktig …


Glad gjeng i april 2011 – Tromsø er slått, NM-gullet er sikret.
Jeg spurte ham om jeg skulle ta med noe fra Norge da jeg besøkte tidligere denne måneden: «Waffle Mix and Pizza Grandiosa would be great!»
Så har jeg tenkt at det må være en bedre idé å hente Donald til Norge enn å ta med vafler og pizza over. Et besøk på et par uker. Gjensyn med venner fra over 10 år tilbake – han spør stadig etter nytt om lagkameratene fra 2011. Kanskje kan vi klare det i forbindelse med seriestart til høsten.