Det var lettere forrige sesong. Alt var lettere for et år siden, i hvert fall hvis du skulle tippe utfallet av kamper i BLNO. Vi er ferdige med første runde i sluttspillet, og allerede etter kvartfinalene røk en av ekspertene på en blemme: Magnus Midtvedt tippet at Tromsø ville gå hele veien til NM-gull, i så fall ville det vært første gang siden 1997. Men den gang ei…

I fjor tippet åtte av BLNO-trenere utfallet av NM-finalene: 6 mente Bærum ville vinne, bare Baard Stoller og jeg trodde på Gimle. Baard tippet 3-2 til Gimle, jeg hadde flaks og traff blink med 3-1. 

 I år møtes de samme to lagene i semifinalerunden, og da er det straks vanskeligere.  Hvorfor?  Ikke minst på grunn av importer og skader.  

I dag vet ingen hvem som kommer til å spille for Bærum, Gimle, Frøya og Kongsberg. I hvert fall ikke jeg. Kanskje vet Audun Eskeland om Milovan Savic er på gulvet i første kamp mot Bærum, og kanskje vet Mathias Eckhoff om Steffon Mitchell er klar til start.  Men heller ikke de kan være sikre.

Kongsberg synes å være enklest å forholde seg til.  Juan Ferrales er garantert ikke klar – de øvrige bør være fit for fight. I Frøya var ikke Nikola Roso å se i siste kvartfinale mot Tromsø. Dukker han opp i første semifinale mot Kongsberg?

For en stakkars tipper er det altså ganske håpløst, men det er likevel mulig å mene noe. Kanskje er det enda bedre grunner til å tro på Bærum i år, men folk jeg snakker med holder likevel en knapp på Gimle selv om trenerne i fjor trodde på Bærum 6-2.

GIMLE-BÆRUM 3-2

Stian Mjøs og Mikkel Kolstad (bildet til venstre) kjenner hverandre bedre enn de fleste. Fra NM-finalen i fjor og fra landslaget. Men kanskje er det Sjur Dyb Berg som kan vise seg å bli Bærums viktigste i sluttspillet..? Foto: Marianne Stenerud.

Gimle har slått Bærum de tre gangene de har møtt hverandre i seriespillet. Det er to coacher som tenker likt.  Spillere som har spilt og bodd sammen på landslaget. Det er nesten bare kjente størrelser.

Her handler det mer om Gimle med eller uten Savic enn om Bærum med eller uten Mitchell.  Gimles svært imponerende hær av aggressive forsvarsdedikerte og skuddsterke guarder matcher Bærums motstykker.  Og vel så det. Simen Anker-Olsen og Magnus Midtvedt gjorde et interessant, omvendt tankeeksperiment i sin siste Basketpod: Hvis man plukker bort et lags viktigste spiller, hvordan ville det gått?  Bærum uten Mjøs?  Sannsynligvis ganske vanskelig, og de siste landskampene viste om ikke annet at hvis et lag bestemmer seg for å plukke bort Stian, så er det mulig.  Det hjelper selvfølgelig å ha forsvarsspillere som er raskere, sterkere og 10 cm større enn Stian. Men det er altså mulig.  

Gimle i samme situasjon?  Savic kan vise seg å være ute uansett. Hvem skulle i så fall plukkes bort?  Aner ikke. 

Samtidig husker noen NM-finalen i 2013 da Stian Mjøs og Phillip Holm storkoste seg sammen mot Tromsø. Hvis Stian ble tatt bort av Tromsø, paffet Holm i vei. Og omvendt, med Holm nøytralisert var Stian klar.  De 20 minuttene etter pause i den NM-finalen er noe tromsøværinger forsøker å fortrenge. Det samme er et dilemma nå. Hvis Stian Mjøs nøytraliseres, står likevel skytterne i kø.

I sum: Det er vanskelig for meg å tro på annet enn Gimle-seier, men denne gangen er jeg villig til å strekke meg til to Bærum-seire i stedet for forrige sesongs ene. Så hører det med i regnestykket at Bærum har hatt fullt lag bare to ganger denne sesongen: Gilchrese, Mitchell, Scerbinskis spilte sammen mot Oppsal og Nidaros i januar.  Verken før eller siden har alle tre vært på banen. Bærum slo Nidaros 148-83 i noe som for meg ble en unødvendig ydmykende affære. Det kan høres ut som et skremmeskudd, men det var altså i den kampen Stian Mjøs scoret 56 poeng. Importene var ikke noen faktor.

KONGSBERG-FRØYA 3-2

Ognjen Nisavic (t.v.) er tilbake fra skade, og det er dårlig nytt for motstanderne. Torgrim Sommerfeldt har hatt en mer anonym sesong, men har litt av de samme egenskapene som Ognjen: Plutselig kommer skudd du ikke trodde var mulig. Foto: Brage Titlestad og Marianne Stenerud.

Kongsberg vant seriemesterskapet fortjent.  De er solide, og de har taklet motgang på imponerende vis. I desember tapte Kongsberg tre kamper på rad (Tromsø, Fyllingen og Frøya), alle med Ferrales på banen. En latterlig forenkling skulle altså tilsi at de klarer seg bedre uten. Det er selvfølgelig helt feil. Men de har klart å omstille seg, og har funnet veier til soliditet. 

William Lybæk er inne i sin beste sesong. Marin Mornar er så godt som naturalisert (men sjelden nøytralisert). Aly Hudgins er vond å bryne seg på. Xavier Green er All Star. Joda, der er nok å bite i for Frøya.

De har på sin side fire importer å jonglere med. Bare det er en liten logistikkutfordring når regelen sier to norske spillere på banen til enhver tid.  Så mener nok mange, jeg selv inkludert, at Frøya har svingt i prestasjonene, men i kvartfinalene mot Tromsø ble vi minnet om minst én grunn til det: Ognjen Nisavic har vært langtidsskadet.  Med ham på banen er plutselig alt mulig. 

Coacher snakker ofte om viktigheten av gode «looks» og gode skuddvalg.  Ognjen hører neppe på det øret, og har sannsynligvis aldri sett et skudd han ikke liker. Så får det heller være at coacher hater sånt; det vil si helt til de ville trepoengerne hans detter inn og redder kamper for Frøya. 

Kongsberg får klamre seg til håpet om at ikke for mange av kampene ender i mulige buzzerbeaters … 

Personlig er jeg fortsatt opptatt av gode norske prestasjoner: Christopher Dalland, Jørgen Lamo, Samba Jaw og Burak Kizilirmak er en kul kvartett, og i hvert fall ikke listefyll for Frøya.

Et lite tilbakeblikk til kvartfinalerunden: Frøya så virkelig ikke smarte ut de første minuttene etter pause i første kamp mot Tromsø.  De kom bakpå med 10 poeng før de reverserte.  Men var det egentlig Frøyes dyktighet, eller var det snarere Tromsø som snublet det bort?  Omtrent identisk da Tromsø gikk opp i 6-0 i ekstraomgangen i kamp nr. 2 – det føltes som om det var Tromsø som mistet det snarere enn at Frøya vant.

Dette er i realiteten to helt åpne semifinaler.  Gimle-Kongsberg i finalen høres forutsigbart ut.  Bærum-Frøya er minst like sannsynlig.  Men jeg tror altså på Gimle og Kongsberg.

Feil mann, på feil sted til feil tid.  Det er sannsynligvis meg. 

Jeg har problemer med folk som banner i tide og utide. Jeg plages av folk som avslører et så begrenset ordforråd. Jeg sliter med alle som føler å måtte flette inn bannord i annenhver setning.  Og verst av alt; det er blitt en uforvarende del av dagligtalen. Verstingene er ikke klar over at det flommer ut i rause porsjoner. Det faller helt naturlig.

To reaksjoner på to idrettsprestasjoner, fra februar. Jeg er mer komfortabel med Birk Ruuds hilsen hjem enn forsøket på å hylle det norske basketballandslaget.

Så er det neppe helt naturlig å reagere som jeg gjør. Jeg krymper meg når jeg hører det, og tro meg – jeg hører det hele tiden. For meg er det vulgært og det er unødvendig. Det gir meg et slags ubehag når ordenes valør til de grader devalueres. Mest fordi jeg i alle år har jobbet med ungdom som forsøker å prestere på basketballbanen, men ikke bare derfor. Foreldre, lagledere og tilskuere har det i seg de også. Det er nesten så jeg er tilbøyelig til å heie på amerikanernes hang til å «biipe» ut det verste i TV-sendinger. 

Så altså: «Fy faen, så jævla fett» er et gjengs uttrykk for at noe er bra, sågar kanskje over gjennomsnittet fint. Det finnes andre måter å ordlegge seg på. Jeg kjøper glatt utbrudd som resultat av plutselige skader og som en umiddelbar reaksjon på dårlige prestasjoner, men forøvrig er det for meg et uttrykk for at språket forflates. I følge engelsk forskning skal banning visstnok ha en smertestillende effekt. Forskere har testet hvor lenge studenter orket å holde hånda i iskaldt vann. De greide det lenger om de bannet.

Om «faen» og «jævlig» brukes i tide og utide – det blir ikke bedre av at det vel så ofte handler om «fuck» og «asshole», eller norsk og engelsk i en slags helvetes symbiose: «Fy faen, det var jævlig nice!»
Forskning skal også ha vist at folk som banner er mer oppriktige mot seg selv og andre. Kanskje det, men det hjelper ikke meg stort.

I trenergjerningen er jeg av egne spillere blitt kjent som han som slår ned på banning. Et umotivert «faen» har ofte gitt 10 pushups. På treninger og i kamper. Jeg er smertelig klar over at mange mener jeg er en pest og en plage, men jeg har vært ganske tydelig på at dette handler om mitt velvære, og at jeg forventer at det respekteres. Så når spillere fra tid til annen stopper opp og spør «er fader banning?» så har jeg i hvert fall nådd frem til noen. (Og for ordens skyld: fader går helt fint for meg).

Jeg skjønner at min tid snart er forbi, og at min kamp for å rense opp i språkbruken, og gjenvinne respekten for skj-lyden, er håpløs.  Men jeg gir meg nok ikke med det første, og er svært takknemlig for alle i min omgangskrets som evner å begrense faenskapen.

En tabell med Asker på topp og Nidaros på bunn?  Hva i all verden er det?

For et par dager siden koste jeg meg med den siste episoden av «Basketpodden» der Magnus Midtvedt og Simen Anker-Olsen pratet seg gjennom BLNO før sluttspill og kvalifiseringsturnering. De var gjennom det meste – topp og bunn, favoritter, kåringer, prestasjonspriser og statistikk.  De kåret hver sin vinner av NM-tittel og kongepokal: Simen gikk for Gimle, mens Magnus tok sats og gikk for Tromsø.

Men de var også innom det de mener er de største overraskelsene i årets BLNO. De gikk for Oppsal og Tromsø. Det var overraskende at de hoppet bukk over det som for meg er den største overraskelsen i årets liga – nemlig at Asker må ut i kvalifiseringsturnering for å beholde plassen i BLNO. Men kjenner jeg Simen og Magnus rett har de valgt å fokusere utelukkende på positive, og overlatt kritiske betraktninger til sånne som meg.

Også jeg kunne forsøkt meg på tips gjennom playoff-serien, men velger å hvile på laurbærene fra i fjor der jeg var den eneste som tippet riktig i finaleserien (Gimle vant 3-1). I stedet lager jeg en tabell der lagene er rangert etter de største overraskelsene. Den ser sånn ut:

1.Asker
2. Oppsal
3. Bærum
4. Centrum
5. Frøya
6. Tromsø
7. Ammerud
8. Fyllingen
9. Gimle
10. Kongsberg
11. Nidaros

ASKER
Det var unison begeistring i basket-Norge da det ble kjent at Per Tøien takket ja til trenerjobben i Asker, sammen med Benjamin Cox. Spennende. Lovende. Trenerduoen ønsket å definere og implementere en toppidrettskultur i et lag med mange unge talenter. De fleste som har vært involvert i eliteidrett, vet at det ikke er gjort i en håndvending. Det er en prosess som må få lov å gå over tid, og resultater på kort sikt må nødvendigvis vike for de langsiktige målene. Så mener nok mange forståsegpåere at Asker burde og kunne prestert bedre med det mannskapet de faktisk har. På den annen side – prestasjonene fra lagets importer har med skam å melde ikke vært consistent. Det har neppe bidratt til å gi de yngre spillerne selvtillit og trygghet, og for meg har også det vært en overraskelse; nemlig at de yngre har brukt så lang tid å gjenvinne nivået fra forrige sesong. Dersom Asker faktisk mener alvor med et langsiktig prosjekt, må de også tåle å stå støtt i motvind – både coacher, spillere og ikke minst styre. Jeg tar det som en selvfølge at de går videre fra kvalik i Trondheim.

OPPSAL
Oppsals spillere og coacher skulle nok gjerne forlenget sesongen med enda noen kamper, men når de nå er ferdigspilt er de neppe veldig misfornøyd. Det betyr nemlig at de har berget plassen som ingen trodde på, bortsett fra optimister på Oslo øst. (Jeg fikk denne fra en Oppsal-supporter: «Hei🏀 Jammen ble det litt stang ut på tipping av tabellen! Oppsal beholdt plassen uten å måtte møte opp til kvalik😉»
Og for å være ærlig – det var ingen veldig gode grunner til å ha klokkertro på at enda et lag fra Oslo ville ha livets rett. Jarl Jespersens prosjekt har vært tuftet på spillere han har jobbet med over mange år.  Nettopp det skal Jarl ha skryt for, og det må være utrolig tilfredsstillende for ham å se at de yngre har klart seg så bra. Etienne Aspevik har snittet over 10 poeng og over +10 i effektivitet i sin debutsesong. Imponerende!

BÆRUM
Det mest overraskende med Bærum? Det må være et de har klart seg bortimot like godt UTEN importer som MED. Det var nesten litt rart i første kvartfinale når Bærum endelig mønstret 3 av 4 uten norsk pass, de så bokstavelig talt litt fremmede ut. I ukene før sesongstart var Bærum tynt besatt, og man fikk inntrykk av at alle de unge på trening var en dyd av nødvendighet mer enn et brennende ønske om å være best med de yngste. Men sånn er det blitt.  Det har ikke vært noe sjokk at Oscar Hellebust har tatt nivået, men det var virkelig en overraskelse når Oscar som 16-åring leverer 31 poeng (mot Asker) i BLNO. Andre overraskelser? Fredrik Kleivdal – en stillfaren og smart junior.

CENTRUM
Denne sesongen var det aldri noen som snakket om Centrum som kandidat til kvalifiseringsturneringen, bare det var jo litt uvant. Snarere har vi snakket mye om Centrums sjanser til å klå topplagene.  Men vel så overraskende har Centrums forvandling på alle andre områder vært. De fremstår som en godt organisert klubb – med mål, mening og kreativitet.  Det hele har nok en «touch» av Johan Dolven. Og ikke minst – det gror godt i aldersbestemte klasser.

FRØYA
Jeg har Frøya omtrent midt på denne tabellen, altså uten de helt store overraskelsene.  Fra den første kvartfinalekampen mot Tromsø noterte jeg meg likevel et par ting: Det var både litt overraskende, men veldig imponerende å komme tilbake fra minus 10 midtveis i 4.periode. Det var neppe helt trygt når alt sto og falt med en ekstrem leveranse fra Ognjen Nisavic, men helt uvantet var det nok ikke at det var nettopp ham.  Step back-3eren som avgjorde kampen var av det hysteriske slaget. Enda en overraskelse: Christopher Dalland som synes å være helt blottet for nerver, det er litt sånn «when the going gets tough the tough get going». Tøff type!

TROMSØ
Når Tromsø og Frøya møtes til kvartfinale nr. to, får vi tro at Storm-spillerne er klare(re) for Nisavic.  Det er litt forståelig, men likevel utilgivelig, å la én spiller dominere så totalt i minuttene før full tid.  At Tromsø har levert varene denne sesongen er ikke helt overraskende, og dessuten fortjent. Da jeg forlot byen for et år siden, anbefalte jeg klubben å gjøre som Asker har gjort denne sesongen. Ta utgangspunkt i en ny generasjon spillere, definer et nytt prosjekt for fremtiden og akseptér en sesong eller to uten de helt store resultatene. At Tromsø gikk motsatt vei lever både jeg og klubben godt med, men for meg var det overraskende når Storm spiller 200 minutter i en kvartfinale med noe som knapt kan kalles rotasjon: 6 spillere la beslag på 198 minutter. Det er neppe bærekraftig gjennom et helt sluttspill, uansett hvor langt de kommer. 

AMMERUD
For meg er det overraskende, på grensen til uforståelig, at Ammerud vil vise seg frem som en klubb uten dybde og fremtid.  6 spillere reiste til den siste seriekampen i Trondheim, mens 8 spillere var på parketten i Kongsberg. Det ser ikke bra ut, uansett hvordan du snur og vender på det. Det er imponerende at Orji Okoroafor fortsatt holder koken som 43-åring, men det gjør ikke stort for snittalder og utsikter for sesongene som kommer. Mustapha Dibba har alltid fascinert meg; en konstant trussel, med unntak av avslutninger fra distanse. At Ammerud har fått en vanskelig vei også i dette sluttspillet er ikke overraskende.

FYLLINGEN
Det er ikke noe sjokk, men det er stadig vekk litt rart at de sjelden er best når det gjelder. De kan selvfølgelig overraske meg når de møter Bærum på bortebane, men for meg er det vanskelig å se noen tydelig offensiv plan i det de gjør – det er nesten vanskelige og dårlige valg satt i system.  For ikke å snakke om det defensive. 109 bakover mot Bærum er ikke godkjent. Samtidig synes jeg det har vært fint å se Niko Skouen gjennomføre en så solid sesong. Han har kort og godt vært utrolig stabil. Kult!

GIMLE
Ingen overraskelse at Gimle er der de er, men i år har de gjort det vanskelig for seg selv når Milovan Savic er usikker i sluttspillet. Hvis de uten Savic går hele veien også denne sesongen, er jeg villig til å flytte dem et par hakk opp på denne tabellen.

KONGSBERG
Det er lov å ta av seg hatten for denne sesongens seriemester. Det var mange som tenkte dystre tanker da Juan Ferrales hinket av banen med en skade mer seriøs enn man ante, men Kongsberg har fortsatt til gode å fremstå som skadeskutt.

NIDAROS
Det er synd å si det, men det gikk som de fleste trodde. Nidaros i bånn, og inn i en ny kvalifisering. Om de også denne sesongen beholder plassen, må det bety noe helt annet enn det de har vært i 22/23. Som en kuriositet – heller ikke det noen overraskelse: Det var nesten litt søtt når Nidaros tilbyr kamp og lunsj for 200 kroner til sesongens minst interessante kamp. Det forteller sitt om apparatet rundt elitelaget.

ET PAR TING TIL:
Streaming: Det er overraskende at kamera ikke klarer å følge ballen i overføringene fra kamparenaene.  Det er lite som er mer frustrerende enn å høre publikums begeistring over en prestasjon som foregår på kurven vi ikke får se. Det skjer litt for ofte.

All Star-lag: Det er delt ut fortjente priser, men når dette er bl.NO hadde det vært fint å se norske spillere også. Jeg forstår ikke helt hvorfor vi ikke opererer med et All Star 1. lag og et All Star 2.lag.  Det hadde sett bedre ut, og kåringene hadde garantert vært fortjent. 

FB-feeden flommer over av dem i disse dager. Jeg tenker ikke først og fremst  på alle som synes været og skiføret er fint, eller på dem som mener vinglass på hytterekkverk er viktig å dele med andre. I dag er jeg mer plaget av alle unge idrettsutøvere som trenger penger til turneringer og tur. Skjønt plaget … det irriterer meg mer at det er profesjonelle aktører som tjener uforholdsmessig mye på at idrettslag ønsker å senke egenandelene til hver enkelt utøver.

For basketballspillere står høydepunktene i kø: Basketfestival i Göteborg, Pirates Cup, Scania Cup, EYBL, UNM…

I fjor høst kom jeg i skade for å si akkurat hva jeg mente om denne formen for «dugnad» i Budstikka. Det selges tørkeruller, doruller, bambussokker og småkaker. At du får de samme produktene billigere på Europris, synes ikke å plage noen. Jeg fikk overraskende stor respons fra mange foreldre og spillere som kjente seg altfor godt igjen, og det gikk ikke bedre enn at jeg ble invitert til NRK Ukeslutt for å sette flere ord på dette.

Jeg liker kort og godt ikke dugnadens onde sirkel: Tenåringen får beskjed av klubben om å selge 10 sekker tørkeruller. Mor og far starter FB-stafetten, og blir kvitt det meste. Resten beholder de selv med den følge at de ikke kjøper når lavpriskjedene fallbyr det samme produktet til vesentlig lavere pris. Så varer det ikke lenge før vennene som kjøpte kommer med tilsvarende forespørsel i retur. 

Det blir helt sikkert penger av sånt til alle som inviterer venner og kjente til påske-lotteri., og som ønsker å bli kvitt tørk. Og, det blir i hvert fall penger til Spond som er en dominerende aktør på dette markedet.  «Vi hjelper deg med det som er vrient – så du kan fokusere på det som er gøy!», forteller de på hjemmesiden. Jeg kjenner ingen som synes det er gøy å pushe sokker, ruller og lodd.

Jeg var ikke så veldig glad for det da mitt eget lag hoppet på et Spond-lotteri ved inngangen på sesongen. Salgsmålet var 15 000 kroner, vår fortjeneste var 10 000. Spond forsyner seg altså med 33% av det vi klarte å selge for. 

Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at det er enkelt, praktisk og lite tidkrevende. Men når du frir til FB-vennene dine, må det være litt kjipt både for deg og dem å vite at Spond stikker av med 33 kroner av hver 100-lapp.

En annen stor aktør er Norkak. Som navnet avslører; de er store på småkaker. I 2022 omsatte de for mer enn 70 millioner kroner, og det er nærliggende å tro at fortjenesten er helt grei: For hver kakeboks du selger for 70 kroner, sitter du igjen med 28 kroner i fortjeneste. Gad vite hva produksjonskostnadene er på havreflarn og Bestefars favoritter.

Om jeg er sær? Egentlig ikke. Jeg bidrar gjerne når venner spør, men hvis jeg i stedet overfører 100 kroner på Vipps, blir det 33 kroner ekstra på den som trenger det.

Og når turneringer er finansiert og ferdigspilt, snart kommer «tilbudet» om å kjøpe bambussokker for russetiden…

Nei takk.

(Bundesliga: BG Göttingen-Heidelberg 89-81. BG Göttingen-Crailsheim 92-79). Det er lørdag kveld i Göttingen. Klokken har passert 22.00 med god margin. BG Göttingens oppgjør mot Crailsheim i Bundesliga er ferdigspilt, og det naturlige ville vært å gå hjem, både for publikum og spillere. Men det synes som om det er nå det begynner for mange. De 3700 tilskuerne er en miks av gammelt og ungt, alle venter på å få hylle sine helter.

Denne gangen er Harald Frey den store helten.  Han har ikke helt dagen før pause, skuddene sitter ikke helt. Men så eksploderer både han og publikum etter pause. Harald skaper, han scorer, han tar ballen råsterkt til kurven, han går rett i gulvet – spretter opp igjen, og endelig treffer også skuddene.  22 poeng. 5 returer. 6 assists – det meste skapt på de siste 2 x 10 minuttene.

Det er bortimot 22.30 lørdag kveld da alle Göttingen-spillere setter seg ned i ring ved supporternes faste plass på kortsiden.  Det som må være lederen av supportergruppen deler ut MVP til Harald.  Det synges og skråles. Og Harald får mikrofonen. Han drar i gang kampropene og allsangen; hallen koker.

Samtlige spillere jobber seg rundt banen. High fives hele veien, autografer, selfies.  Harald går til TV-intervju, resten av spilleren er på vei ut til garderoben da Harald kommer tilbake. Det er hans tur til å jobbe seg gjennom selfiekåte gratulanter og autografjegere.  Det tar tid, men Harald har all verdens tid. Han krabber opp et par avsatser for å tilfredsstille dem som ikke sitter på første rad. Alle får, absolutt ingen blir stående igjen med en usignert plakat, T-skjorte eller autografbok. En far med sønn. En mor med to små. En bestemor. Ungdommer. Absolutt alle skal med.

Det er sånn man bygger identitet og popularitet. Og ikke bare Harald. Hele laget, hele prosjektet oser av identitet på et nivå vi sannsynligvis vil slite med å få til 100% i Norge. BG Göttingen er hovedattraksjon i byen med 110 000 innbyggere.  De to kampene denne helgen var utsolgt: 3700 tilskuere begge dager. Begge kamper spilt i Lokhalle, en historisk bygning som huser alle typer arrangementer. Den egentlige hjemmebanen er Sparkasse et par steinkast unna, men funn av udetonerte miner(!)  fra 2. verdenskrig har satt en foreløpig stopp for aktivitet.  Det må mineryddes litt først.

Så kan man filosofere over hva vi kan få til i Norge.  Kongsberg er kanskje den nærmeste parallellen til Göttingen.  Et relativt lite samfunn der basketball ikke har altfor stor konkurranse om oppmerksomheten. Tribunene i Kongsberghallen er ikke smekkfulle, men svært mye bedre enn mange andre steder.  Tromsø har potensial, men må kjempe om publikums gunst mot TIL fotball og også gode volleyballag. 

En titt på tabellen avslører at tysk Bundesliga bevisst har etablert seg i mindre byer, med noen unntak. Det må være en av grunnene til at tribunene er fulle.  Stemningen får god drahjelp av det som tappes fra ølkranene. Er du så heldig å ha en VIP-billett, nyter du godt av imponerende catering, og fri flyt av drikkevarer, med og uten promiller og både før og etter kampen. Nærværet av øl er påfallende, fraværet av fyll likeså.  Sitter du igjen i VIP-området etter kampslutt, kommer spillerne for å mingle og småprate før de er ferdige med dagens arbeidsøkt. 

I Göttingen taper jeg så det suser med argumenter om begrensning av importer. Göttingen har åtte importer (inkludert Harald, en greker og en finne), pluss fem amerikanere hvorav én er tysk gift og regnes som «lokal».  Bare to spillere i stallen er fra Göttingen. Ikke helt «my cup of tea»…

Men dette er Bundesliga, en av verdens aller beste serier. BLNO blekner litt.

Jeg har gjort det til et poeng å besøke spillere jeg har fulgt over tid, på bortebane.  Det ble vanskelig å finne anledningen da Harald Frey var i Spania – Oviedo var en liten by av det utilgjengelige slaget. Så måtte jeg vente til sjansen bød seg i Tyskland og Göttingen, nesten på slaget tre år etter at jeg besøkte ham i Montana.

Den gangen var han på alle mulige måter «kongen av Boseman», hjembyen til Montana State Bobcats. Jeg var der i februar 2020, det siste collegeåret til Harald.

Der opplevde jeg ham som noe langt mer enn en idrettsutøver som ofte har mer enn nok med seg og sitt. Han var på hils med alle, han hadde tid til alle. Som for eksempel en pappa med tre barn som var innom kafeen der Harald og jeg satt ved et bord. Det ble ikke bare et kjapt og upersonlig bilde, men et møte barna vil huske lenge.

Derfor var ikke opplevelsene i Göttingen noen overraskelse; ei heller at Harald har en høy stjerne både hos coach, klubbledelse, lagkamerater og publikum. 

Sånn bygger man identitet. Sånn bygger man en karriere.

49,6 er ikke så gærn’t. I hvert fall ikke hvis det er poengsnitt for en spiller over flere kamper, eller om det er treffprosent på 3-poengere. Og om det er sommertemperaturen et eller annet sted i verden, er det ganske hett.

Men dette er noe helt annet, og en slags bekreftelse på at jeg ikke var særlig heit som basketballspiller.

Tore Vik er en av mine gode venner, og vi har minst to felles interesser: Basketball generelt og Boston Celtics spesielt. Tore er historikeren av oss, og har begått en bok om Bærum Basketballklubb – du vet den klubben som tok 19 NM-titler på rad på 1970-tallet.  Jeg var en av spillerne på herrelaget, og coachet damelaget i flere sesonger.

Og faktum er at jeg husker nesten ingenting av min egen karriere.  Jeg var definitivt en “late bloomer”, i den grad jeg i det hele tatt blomstret. Jeg begynte med basketball sent, og i hvert fall altfor sent til å bli veldig god.  Jeg rasket med meg 5 NM-titler med Bærum BBK, men husker faktisk ikke en eneste scoring.  Jeg har alltid innbilt meg at jeg satt nederst på benken, og at det egentlig var fortjent.

Når spillere jeg coacher nå, i moderne tid, spør om jeg var en god spiller, eller «dunket du?», svarer jeg kontant nei på begge spørsmål. Jeg husker altså ingen kamper, og jeg husker ingen scoringer. Og bildet til denne bloggen blir jeg til stadighet minnet om: Jeg, alene med kurven, to såre enkle poeng i en NM-finale. Men kampfakta forteller en annen historie: Pål Berg 0 poeng.

Så blar jeg i historieboka til Tore der han også har samlet statistikk for samtlige sesonger.  Der stå det svart på hvitt at jeg faktisk scoret 510 poeng på de seks sesongene jeg var med – sesongen 74/75 var min beste sesong som 18-åring med et snitt på 5,6 poeng på 21 kamper. Ikke huggærn’t…

Men så altså 49,6 – det viser seg å være mine straffer i løpet av karrieren.  70 treff på 141 forsøk gir 49,6%. Det suger ganske kraftig.

Jeg fikk tak i en bok som skulle hjelpe meg med den mentale biten: «Beyond The Absolute Limit».  Jeg har den fortsatt, og ser at det ikke akkurat er eselører på den.

Sånn sett føler jeg å ha mine ord i behold, og om jeg virkelig har vært god på noe, har det sannsynligvis vært å snakke meg selv ned. Det førte ingen steder (annet enn inn i styre og stell i både klubb og forbund…). Kanskje handlet det mest om meg, men hvis jeg i det hele tatt husker noe fra den tiden, er det i hvert fall at jeg ikke ble coachet.  Jeg var med, og det var det.

Nesten 50 år frem i tid: Bærum slår Tromsø i Nadderudhallen.  Toppscorer er 16 år gammel, Ludvik Mürer Bergseng med 22 poeng i et definitivt gjennombrudd. Oscar Hellebust, like gammel, og egentlig like god med 13 poeng. Dette er ikke karer som tviler på egne kvaliteter. 

Jeg kjenner ikke Ludvik godt nok, annet enn det jeg har sett på banen. Oscar, derimot, har jeg fulgt over tid, både som helt dominerende i aldersbestemt basket og nå som freshman i BLNO. Han har alle forutsetninger for å bli en cocky type som lett kunne elsket sitt eget selvbilde.  Men jeg har fortsatt til gode å se tilløp ulekker oppførsel. Snarere evner han å være en fin miks av seriøs utøver, og en leken tenåring med et skjevt og humoristisk blikk på det han opplever. Kanskje det nærmeste jeg har sett en ung utgave av Harald Frey.

Basketball, som alle andre idretter, er en fin miks av skills og hode på rett plass. Jeg så bare egne begrensninger, og ble altfor raskt kastet inn i noe jeg ikke hadde forutsetninger for.  Mine samtidige var rett og slett for gode for meg.

I dag er det kult å se en ny generasjon med tro på seg selv og framtiden. Ja, jeg synes fortsatt det er i overkant mange pur unge spillere i BLNO, og jeg synes fortsatt det er for mange importer.  Men jeg kan likevel ikke fri meg for å like det når unge tar nivået, og litt til.

Det er over 20 år siden BLNO så dagens lys. Det var mange ivrige og forventningsfulle entusiaster som så fram til høsten 2000. Vi var en gjeng som kastet inn navneforslag. Hva skulle barnet hete? Vi var innom mye, blant annet High5, men landet altså på fire bokstaver som var litt kryptiske for utenforstående. I fjor gikk vi fra kryptisk til krypto uten at det gjorde stort for produktet. BL.NO funker både som navn, nettadresse og en antydning om at vi er en norsk liga.  Er vi?

T.v.: Billy McDonald (Tromsø Storm) mot Marin Mornar (Kongsberg Miners) er viktige for hver sin klubb. Men det er definitivt også Etienne Aspevik for Oppsal (t.h. øverst) og Jørgen Odfjell, Ludvik Bergseng og Herman Ingstad (Bærum). Foto: Marianne Stenerud og Erik Berglund.

BLNO skal være norsk basketballs utstillingsvindu, og det er produktet vi skal selge til sponsorer og publikum. Det går trått. Firi trakk seg ut av ligaen foran denne sesongen, mens klubbene har sine sponsorer. Jeg antar at Tromsø og Kongsberg er best i klassen, for øvrig er det ganske tynt.  

BLNO-klubbene snitter på 205 tilskuere på hver herrekamp hittil i sesongen selv om enkelte klubber melder inn ganske omtrentlige og oppblåste tall. Vi har alle vært på kamper der det er enklere og raskere om spillerne håndhilser på tilskuerne enn å presentere laget på gulvet. Damene kan skilte med stusselige 55, og det er jo ganske spesielt når Norges ubestridte flaggskip Ulriken rapporter inn et snitt på 40 tilskuere. 

I kvinneligaen har de heldigvis et edruelig forhold til importer. Det er ikke mange av dem, og klubbene setter tilsynelatende tæring etter næring.  

Verre er det i BLNO menn der en titt på statistikken forteller om en liga der importene gjør mest ut av seg, også i klubbenes regnskaper.  13 av de 15 første på toppscorerlisten er importer, og for den saks skyld 24 av de 35 på toppen. 

For å få arbeidstillatelse av UDI skal importer ha norsk minstelønn. Den er i dag sånn cirka 260 000 kroner i året, eller drøyt 20 000 kroner i måneden. Det er ikke anledning til å utbetale lønn i annet enn i kroner og øre, men en leilighet mikses ganske sikkert inn i kreative regnestykker.  

Petar Radojicic (Tromsø Storm) står på tærne og skyter i vinkel. Dr. Hook er vanskelig å stoppe for både Petar Kutlesic (Centrum Tigers) og andre. Juan Ferrales (Kongsberg Miners) er kanskje for nordmann å regne..? Men passet forteller vel en annen historie. Foto: Marianne Stenerud.

En BLNO-sesong strekker seg over 8 måneder, og med en månedlig utbetaling på 20 000 kroner koster altså en importspiller 160 000 kroner.  Med et 20-tall betalte importer på lønningslisten, og vel så det, forsvinner mer enn 3 millioner kroner ut fra norsk basket.  Det er mange vafler…og det er  i hvert fall ikke nok tilskuere til å kjøpe dem.

I tillegg er det heldigvis norske spillere som også får godtgjørelse for jobben de legger ned, men det gjør jo ikke akkurat regnestykkene bedre for klubber som har importer i tillegg. Og det er også naturaliserte nordmenn i denne miksen.  BLNO er blitt en underlig miks av pur unge talenter og en gjeng betalte aktører.  

Jeg kjenner selvfølgelig til argumentene for spillerimport.  

– De er rollemodeller.
– De hever kvaliteten på treninger. 

– De trener yngre lag. 

La meg si det sånn – det er neppe helt presist. Og av argumenter vi sjelden hører  mye om er «siden alle andre kjøper, må vi også…».    

– Importer gjør ligaen bedre, det er show og kvaliteter folk kommer for å se. 

Nåja – henholdsvis 205 og 55 kommer for å se.

Utenlandske spillere er en forgjengelig ressurs, de færreste blir her over lang tid.  De tar med seg god statistikk og verdier tilsvarende 6400 solgte vafler til klubber i andre land.

Det norske entusiaster virkelig kommer for å se, er faktisk bare nordmenn. Nemlig når seniorlandslaget menn har spilt på hjemmebane. Om en snau måned ser det ut til at vi klarer å fylle Nordstrand Arena.

Det er et artig tankespinn å forestille seg BLNO uten importer. Hvordan hadde tabellen sett ut da? Tilskuertallene? Klubbens regnskaper?.

Asker uten tre importer? Tja, etterveksten er såpass bra at de vil komme heldig ut av en norsk liga.

Bærum spilte jevnt mot Tromsø denne helgen. Bærum uten sine tre importer, Tromsø med alle sine. Bærum ville klart seg helt fint som norsk lag, både i GU19 og BLNO. Tromsø uten «Dr. Hook» og hans to utenlandske venner – neppe.

Fyllingen uten importer vil få store problemer i BLNO, og med et stort behov for påfyll. Nikolas Skouen som har en knallsesong, ville vært attraktiv hvor som helst.

Frøya? Plukk bort importene så er det ikke veldig mye å lene seg på, mens Gimle vil klare seg helt fint. Ammerud leverer en sterk andre sesonghalvdel nå, men vil være fortapt uten importene som hittil denne sesongen har scoret 1827 poeng. Centrum, Oppsal og Nidaros vil være omtrent uendret, og vil kunne klatre.

En eliteserie helt uten importer er helt utenkelig, men det går an å sette grenser og krav. En endring som innebærer maks to importer på banen samtidig, og et krav om minst tre norske spillere, ville betydd mye.  Et krav om kontrakt for alle BLNO-spillere der samtlige skal motta et  minimumsbeløp, vil være en god start på en fornyet liga.

Hvis 10 norske spillere mottar et symbolsk beløp på 1000 kroner/mnd vil det uansett koste mindre enn en importspiller.

Jeg er redd norsk basketball kan komme til å møte veggen, igjen. Jeg tror de fleste er enige om at vi gapte over for mye de første BLNO-årene. Vi var så beruset av henrykkelse over denne nyskapningen at vi ikke forsto at det kunne gå galt.

I desember leser jeg på basket.no at vi i samarbeid med konsulentselskapet MindShare skal jobbe «med å bli enda mer profesjonelle aktører i en toppliga i norsk idrett». For å bli «enda mer profesjonelle», er forutsetningen at vi faktisk er profesjonelle i dag.  Litt usikker på det gitt.

Så faller vel sånne bloggposter som dette i dårlig jord hos mange. «Ikke vær så negativ, da». «Du skriver aldri noe positivt». «Hvorfor må du alltid skrive om problemer»?

Kanskje er det problemet; at vi ikke tåler å høre om problemer.

Min far var litt skakk i skroget, i hvert fall når kvikksølvet krøp under null.
Mor var myk – og varm.

Hun var den virkelige definisjonen på en klassisk husmor. Hjemmeværende, nærværende og litt for ofte tatt som en selvfølge. Jeg vet ikke eksakt når og hvordan jeg forsto at hun savnet fysisk kontakt. Men jeg merket at hun trengte det. Derfor klemte jeg på henne. Ofte og lenge. Responsen var god: Hun ble i omfavnelsene lenger enn hun måtte. Jeg tror det ga henne noe hun nesten aldri hadde fått. Fysisk nærhet.

Dette var på den tiden kjønnsroller var ujevnt fordelt, og datidens samlivsterapeuter, om de fantes, hadde i hvert fall ikke egen spalte i A-magasinet. Hva skulle de i så fall skrevet om?  På 60-tallet var det ingen som snakket om likestilling; det skulle tatt seg ut. Likestillingsombudet kom ikke før i 1978, og for alt jeg visste hørte kvinner faktisk til på kjøkkenet. 

Dessverre vil jeg kanskje si i ettertid. For min mor var definitivt ingen chef, og repertoaret var begrenset. Jeg husker med gru klassikerne «fiskegrateng med bein», «seibiff med transmak» og «rødgrøt» som verken var grøt eller suppe, men noe midt i mellom. Grøsupp. « Blodpudding stekt i meierismør»  var heller ingen vinner.

Så er nok likevel en av mors middager noe av det jeg husker aller best fra tidlige år – først og fremst fordi det var første gang jeg opplevde demens så nært. Mor bodde alene, Torill og jeg var invitert til middag. Da vi kom, var det dekket på til 6. Vi var bare 3.  På komfyren sto en kjele tørrkokte og svidde poteter, lite annet. 

Det traff meg hardt, og var den første i en serie av mange episoder.: Vi var på hytta i Arendal da mor en dag plutselig var forsvunnet. Vi lette, og utvidet søket. På veien noen hundre meter unna treffer vi en kar som kan fortelle at han nettopp hadde møtt en dame som nynnet og sang på fransk(!). Det var selvfølgelig mor som jo hadde gått på franskkurs i flere år.

Vi inviterte henne på middag hjem til oss i Lommedalen, men opplevde at hun aldri kom inn fra bilen. Ny leteaksjon iverksatt, den ble avsluttet ganske kjapt: Hun hadde gått inn i feil hus og slått seg ned i sofaen hos naboene som hun konverserte med største selvfølgelighet. 

Min dårligste samvittighet i dette livet må være fra årene hun tilbrakte på sykehjem. Vi bodde ikke langt unna, og kunne besøkt henne daglig om vi så hadde ønsket. Men jeg var der altfor sjelden. Jeg taklet ikke at min hjemmeværende, nærværende mor var blitt mentalt fraværende. Hun kjente meg ikke igjen, i hvert fall tror jeg ikke det. Men for alt jeg vet kan hun ha visst hvem jeg var.  Kanskje ville hun kjent igjen omfavnelsene fra tiår tilbake. 

Jeg vet virkelig ikke, men jeg vet i hvert fall at enkelte sjanser får man ikke igjen. Jeg hadde muligheter og anledning til å gi henne den samme varmen sent i livet som hun fikk da jeg var i barneskolealder. Jeg grep den aldri.

Når jeg forteller om mitt forhold til mor i en blogg, er det kanskje litt rart. Har det noe for seg? Hva vil jeg med det?  Først og fremst ønsker jeg vel at alle vet å sette pris på venner og familie mens vi har dem. Det er snodig at det vakreste som blir sagt om mennesker er det som kommer i en bisettelse. Da er det litt sent… (Elsker forresten Matthews tale i Gareths bisettelse i «Fire bryllup og en gravferd» der han sier «The recipe for «Duck à la Banana» fortunately goes with him to his grave.»

«Demenskoret» på NRK var en vekker, og ypperlig trening for tårekanalene. Ingebrigt Steen Jensens demenshistorie likeså. Han og jeg startet vår journalistiske løpebane sammen på basketballkamper i Nadderudhallen, for hver vår avis. Jeg har fulgt ham med interesse siden. Kanskje er han mer relevant og viktig nå enn noen gang tidligere i livet.

Så blir jeg jo litt nervøs når jeg selv stadig oftere glemmer småting. Jeg har vært en surrebukk hele livet, men synes det er kjipt når jeg sliter med å finne riktig ord – «har det på tunga…». Det er ekstra plagsomt for en som har levd av ord et helt liv.

Men for litt siden fikk jeg heldigvis en aha-opplevelse av det hyggeligere slaget. I et quiz-program på TV ble det spurt om hva gatenavn/slang for LSD er.  Svaret var «syre». Jeg imponerte meg selv da jeg husket hva LSD faktisk står for: Lysergsyredietylamid.  Jeg lærte det i kjemitimen på UIO for 45 år siden, og gir meg selv pluss i margen.

I mitt virke som basketballcoach har jeg slengt mer enn min andel av negative kommentarer til flere mennesker enn jeg liker å tenke på. Men jeg forsøker i hvert fall å gjøre opp for meg med noen enkle leveregler:

– Gå aldri til sengs med noe uoppgjort.
– Vær raus med klemmer (men hold deg unna folk som åpenbart er ukomfortable)
– Gi folk godord når de fortjener det, det er ingen gode grunner til å la det være..

Det får stå sin prøve om noen mener det er litt patetisk snilt. (Og til dere som abonnerer på Pauliord først og fremst som en basketballblogg: Beklager at det tidvis handler litt om livet også). 

Mitt moralske kompass er i ulage. Det vil si – det er i hvert fall ikke datojustert. Det er et åpenbart misforhold mellom tiden jeg lever i og tiden jeg har vokst opp i. Mitt liv kan grovt sett deles i fire: Jeg var først ung og dum. Så litt eldre, men fortsatt ganske dum, i hvert fall naiv. Så rutinert uten voldsomme ambisjoner. Og nå – eldre og mer reflektert.  

Følelsen av å være gammel handler mest om tallet jeg oppgir når noen spør om alder. Følelsen av å være utdatert er verre, men også noe jeg lever godt med.

Da jeg var på mitt mest yrkesaktive, hadde jeg ymse roller i VG.  80-tallet var en sammenhengende suksesshistorie der opplagsrekorder stadig sto for fall. Vi elsket å jobbe i den frekke tabloiden. Vi hadde det fantastisk moro på jobb. Vi elsket å passere Aftenposten, og vi registrerte med tilfredshet at konkurransen med Dagbladet i realiteten var ikke-eksisterende: På den andre siden av Akersgata var Dagbladet bakpå, de var sidrompa seriøse – «best» på kultur, men dårligst på det folkelige. Og de rant i hvert fall ikke over av tabloid galskap.

Kanskje nettopp derfor reagerer jeg så kraftig på hva Dagbladet er blitt i dag. Klikkhoreri av verste skuffe. I 2002 fjernet avisen annonsene for tele-sex og sex-hjelpemidler «fordi de skader avisens redaksjonelle profil» het det den gangen.I dag synes det å være omvendt. Jeg kjøper ikke lenger papiraviser, men registrerer Dagbladets førstesider. I siste kvartal 2022 handlet det tilsynelatende bare om Putin. Krigen i Ukraina. Dagbladet ga inntrykk av å være et slags utenrikspolitisk fyrtårn. 

På nettsiden er historien(e) en annen: Du må kjøre slalåm mellom pornoen som drysses ut i rause porsjoner. Jeg VIL IKKE lese om sprutorgasme. Jeg har ikke behov for å vite hvor mange ganger etter hverandre jeg kan komme. «Bildene som viser nye kjønnslepper» (hva var galt med de gamle). «Han har verdens største» (so what, ham om det). «Perfekt sex i bakenden».

SPAR MEG! Jeg orker det faktisk ikke, og noterer meg at det moralske kompasset mitt har betydelig misvisning.  Jeg skjønner jo at når jeg reagerer så kraftig, betyr det at Dagbladet føler at de er på rett vei. Det hjelper ikke stort at nettsiden er et visuelt makkverk (men selvfølgelig noe de er svært innforstått og komfortable med).  Det er presentasjonsjournalistikk til stryk, som for eksempel disse to, med henholdsvis «OM» og «SEG» som oppslagsord og blikkfang.

Men dette er jo ikke bare Dagbladet, selv om jeg synes avisen er en versting. Etter årsskiftet har de heldigvis fokusert mer på livsstil, helse og økonomi i papiravisen mens de tviholder på sex-opplysning på nett. I tabloidenes gullalder var vi selvfølgelig også opptatt av opplagsutvikling, men vi tillot oss aldri å synke så lavt som dette.

Familiens bedre halvdel hygger seg, og lar seg engasjere, av Farmen Kjendis; ganske uskyldig familieunderholdning. For egen del tenker jeg at castingansvarlige må ha lett ganske dypt i kjendisskuffen når 5 av 12 deltagere er influensere eller «TV-personligheter».(Hvordan blir man det, er det bare å stille opp i et program?) For noen er den fremste kvalifikasjonen at de har hatt sex på TV tidligere eller at de kanskje har blamert seg på annet vis i en julekalender. I serier som Paradise Hotel og Ex On The Beach er det selvfølgelig pirrende når det «lukter sæd» på location (slik det ble fortalt før en tidligere sesong).

I 2023 er sex på TV en vinner. Fyll på sosiale medier er digg det også. Jeg lever i en tid da det er kult å gå på fylla. Det er en selvfølgelighet at vi drikker, og det er like selvfølgelig at vi elsker å tweete om det eller dokumentere det på andre sosiale plattformer. 

Atle Antonsen sitter ganske godt i klisteret nå, men var i hvert fall ærlig nok til å innrømme at han «kanskje har et alkoholproblem».  Og det er om ikke annet en interessant sammenheng mellom det sanseløse og utagerende, og det faktum at vi lever i en tid der alle kan føle seg krenket av et eller annet. Alt er feil, og alt kan bli misforstått.

Men det er sikkert bare meg.  Jeg nærmer meg datoen for når jeg kan kjøpe honnørbilletter til det meste, og har sannsynligvis et antikvarisk syn på livet..  Jeg søker trøst i det jeg selv mener må være den beste TV-serien etter «West Wing».  Jeg gråter en modig tåre nesten hver kveld jeg har sett en episode av «This Is Us».  Mine nærmeste begynner å bli dyktig lei av mine forsøk på markedsføring av dette familiedramaet (på Disney+), men jeg er altså betatt (ikke betalt … slik influensere er).  Helt solgt – men jeg skal ikke plage dere med forsøk på å fortelle hva dette er.  

Se den selv!  Jeg tar meg selv i å ønske at jeg så innmari gjerne skulle vært en far som Jack Pearson, en bestefar som William. Jeg skulle så gjerne vært modig og flink nok til å skrive en tilsvarende serie. Jeg elsker historien(e). Jeg elsker manus, og jeg digger persongalleriet. Og jeg tør nesten ikke nevne at jeg er imponert over «Demenskoret» på NRK.

I min tid som aktiv spiller (jepp, et sted mellom 45 og 50 år siden) spilte vi med «pung–gnagere»: Veldig korte, veldig trange shorts  – ekstremt ettersittende og kontaktsøkende. I dag er Stian Mjøs den kanskje fremste eksponenten for en helt annen moteretning, nemlig «snubleshortsen». Den er så lang og at du ikke bør forsøke en tunnel på Stian.  

Et eller annet sted i Budstikkas billedarkiv ligger kanskje et svært lite flatterende bilde av meg. Det samme bildet dokumenterer i så fall også innsats og fleksibilitet: Jeg slider i forsvar, slik man skal – helt ut til sidelinjen. Jeg har venstrefot på linjen, og sitter ganske dypt og bredt i anstrengelsene for å holde følge med spilleren med ball. Alt vel så langt, men bevegelsen kombinert med svært kort shorts og dårlig strikk, gjør at mine edlere deler faller ut av shortsen, og kommer til syne i et kort øyeblikk.  Karl Braanaas var, og er, en dyktig fotograf, og på 1/500 sekund klarte han å dokumentere ulykken.

Så håper jeg selvfølgelig at bildet er slettet for ettertiden, men jeg husker det likevel altfor godt fortsatt.  Og det gir meg i hvert fall påskudd til noen linjer om shorts-moter.

Vi som spilte basketball i forrige århundre, har alle brukt pung-gnagerne – de svært korte shortsene som hadde den egenskapen at de holdt utstyret på plass (bortsett fra i min shorts…). Men som bildene i denne bloggposten forteller – det var slik moten var. 

Skjønt, mote ble det ikke før senere. I basketballens pure ungdom brukte spillerne polstrede, knelange ullbukser, gjerne med belte. Eller de brukte etter hvert tights (som jo synes å være et must for alle spillere i dag). 

Inn på tidlig 1900-tall ble det litt mer orden på sakene.  

Bukser med belte ble byttet til shorts med strikk i livet. Ullstoffet ble byttet med syntetiske fibre, og på 70-tallet kom mesh-stoffene med små hull som gjorde plaggene behagelig «pustende».

Shortsene ble stadig kortere, og rundt 1950 var avstanden fra skrittet til kanten på shortsen 3 tommer (ca. 7,5 cm). Ved inngangen til 90-årene hadde lengden økt til 8 tommer (20 cm); ved årtusenskiftet 11 tommer (27,5 cm). Da snakker vi om at de fleste spillerne brukte shorts som gikk  til godt ned under knærne. Og om shortsen ikke var lang nok, ble det til at spillerne dro den ned.

Hvordan det ble slik? Hvordan gikk det fra «gæssing» til« sægging»?
Svaret er Michael Jordan.

Det finnes flere teorier om hvorfor det var viktig for Jordan å spille med lange shorts.  Noen påstod at han elsket å spille med shortsen fra collegetiden under NBA-shortsen – altså måtte den være lengre og videre for å ha plass til begge shortser. Andre mener det handlet om Jordans hang til å dra i shortsen om en del av vaner og rutiner på banen. 

Det som er helt sikkert, er at Jordan var den ubestridte eneren og den store stjernen fra den første sesongen for Chicago Bulls i 1984/85. Jordan definerte skomoten. Og Jordan dikterte motebildet for spillerdrakter.

NBA forsøkte med et slags svar i 1997 da de innførte en regel om at shortsen ikke kunne gå lenger ned enn til en tomme over kneet.  Men det ble med forsøket – regelen er fjernet.

Så finnes det utøvere som ikke lar seg diktere av moteretninger eller stjerner. Utah Jazz-legenden John Stockton tviholdt på sine korte shorts i hele den 19 år lange karrieren.  Han ble takket av i 2003 – i kort shorts.  Så hører det også med til historien at moten kanskje er i ferd med å snu. Igjen. LeBron James er en av toppspillerne som ønsker en kortere og mer kroppstilpasset shorts. 

Påfallende nok har denne utviklingen gått så godt som problemfritt.  I de fleste idretter styres produktutvikling av behovet for bedre prestasjoner og/eller økt komfort. I basketball har det handlet mest om mote, og kanskje litt om komfort.

Basketball er en tilpasningsdyktig, nysgjerrig og endringsvillig sport. Reglene endres og tilpasses ofte. Klær, sko og baller er i stadig utvikling.

Heldigvis er vi forbi tubesokkenes storhetstid. De første parene så dagens lys i 1967, en nyvinning ikke minst fordi de var enkle å produsere: Ingen hæler, ingen forsterkninger i sokken – one size fits all.   Etter hvert møttes shorts og sokker på knærne og sørget for at basketballspilleres ben var tildekket. 

Kareem Abdul-Jabbar var trendsetteren, men kjendiser i tube socks har vært mange: Björn Borg, Pelé, Julius «Dr. J.» Erving, Farrah Fawcett, Raquel Welch og Justin Bieber for å ha nevnt noen.

Så ser jeg ikke bort fra at tubesokker er kommet for å bli, men neppe på basketballbanen. Og jeg tviler på om de svært korte shortsene får en renessanse.