pauliord


Legg igjen en kommentar

Oppturer, nedturer, uturer

Vi er i sluttspillet og plutselig er det bare de fire semifinalelagene som er interessante. Men BLNO har bestått av 10 lag. Her har du dem, med noen synspunkter på om de har innfridd forventningene eller ikke. Noen har opplevd oppturer, andre nedturer – og Fyllingen en real nedtur helgen som var…

54519235_10218741626112786_1684041713095540736_o

Johan Flaa, uredd unggutt, får både Nicolai Østbye og Juan Ferrales på feil fot. Foto: Marianne Maja Stenerud

KONGSBERG
Overprestert? Nei, neppe. Underprestert? Neida. Derimot presterte de til terningkast 6 på overgangsmarkedet. For litt siden ble jeg minnet om at Miners gikk inn i sesongen med 7 nye spillere og ny coach – når de da leverer 24/3 og seriemesterskap kan det ikke være så gærn’t..? Selvfølgelig ikke, men kanskje var det også en selvfølgelighet for mange at de skulle klare det. Klassespillere forsvant, klassespillere kom. Norges mest meritterte coach ut – nye coacher inn. Omveltningene var store for den regjerende mesteren, men dette mestret de.
DOM: Som forventet.

GIMLE
Jeg var en av dem som tenkte “dette kan aldri gå veldig bra”. Svært ambisiøse Sigurd Lorange var riktignok en interessant tilvekst, men for meg var og er Magne Fivelstad en såpass sentral spiller at det skal mye til å kompensere tapet. Så feil kan man altså ta. Importene funker strålende i dette kollektivet, og Eivind Lamo vokser stadig som spiller. Jeg husker godt da jeg kappet ham i et landslagsuttak for noen år siden; han var definitivt ikke enig i den avgjørelsen. Jeg står fortsatt på at det var riktig den gangen, men er superimponert over ham i dag.
DOM: Overprestert

BÆRUM
Hva man trodde da sesongen startet i september? Personlig tenkte jeg at dette kan bli alt og ingenting. Snodig sesong med mye surr innledningsvis. UDI tvang Mike Zeno til et liv på benken de første ukene. Torgrim Sommerfeldt ble en del av laget sent i sesongen. Alex Dakin ute med skade. Likevel leverte Bærum igjen og igjen. De åpenbare svakhetene er ikke så lette å oppdage så lenge offense flyter og skuddene treffer. Tapet for Tromsø i den andre kvartfinalen var et ørlite skremmeskudd, men heller ikke mer. Bærum er neppe favoritt mot Gimle, men kan meget vel stikke av med finaleplassen.
DOM: Som forventet

FRØYA
Frøya er virkelig et fargerikt fellesskap – en snodig bukett av spillere og nasjonaliteter. Serbere, en kar fra Canada, en fornorsket amerikaner og en 40-åring fra Latvia. Darko Mihajlovic er selv listet som serbisk-østerriker, og har definitivt fått litt å henge fingrene i. Før sesongen var jeg slett ikke sikker på at Frøya ville nå en semifinalerunde – og det var jaggu på hengende håret også. Det kuleste Frøya-øyeblikket for meg er nok da Haakon Heradstveit kom på banen tre minutter før full tid mot Fyllingen. Ung kar, helt uten nerver – feier av gårde 3-poengeren som gir 101-101. Og han er ikke mer frøsen enn at han prøver igjen 15 sekunder før full tid.
DOM: Som forventet, med et nødskrik

FYLLINGEN
Pussig at det aldri skal være mulig å levere hele veien inn. Utgangspunktet er ofte bra, stallen holder – sågar med en fornuftig kar som coach. Jeg følte meg ganske sikker på at de ville kunne bli en farlig semifinaleutfordrer. Enkelte kamper er strålende – bare for å oppleve at det raser sammen like ofte. Tapene for Centrum og Ammerud to påfølgende dager i november var litt uforståelige. Sesongens siste kamp var kanskje også den beste? I hvert fall den mest underholdende.
DOM: Underprestert

53761285_10218761904419731_3003584154668367872_o

Henrik Lange er plutselig en av veteranene for Tromsø, og leverte en strålende kvartfinaleserie. Josh Hart er Bærums uforutsigbare forward. Foto: Marianne Maja Stenerud

TROMSØ
Vet ikke helt hva det er med meg, men jeg er alltid fascinert når unge spillere presterer. Som for eksempel Haakon Heradstveit (Frøya). Ulrik Stranger-Johannessen (Asker). Johan Flaa (Centrum). Noen nevnt, mange glemt… Og Aron Finstad. Han er egentlig ikke ung og lovende lenger, men han er fascinerende uredd. I det hele tatt – det Tromsø leverte mot slutten av sesongen står det respekt av. Er litt usikker på hvor smart det var å hente Keon Lawrence; flink kar men veldig mye ballbesittelse. For noen år siden handlet det bare om hvilke utlendinger Tromsø klarte å hente. Nå handler det om lokale talenter. Kult!
DOM: Overprestert

 

 

54070282_10218747453658471_5938895556444160000_o

Gammel og ung: Sigurd Lorange har virkelig fått Orji Okoroafor på hæla… Foto: Marianne Maja Stenerud

AMMERUD
Jøsses, for et kaos. Men også mange svært gode utøvere. Jeg misunner ingen coach å styre dette. Hvis en basketballkamp hadde vart i 3×10 minutter hadde Ammerud vært en tittelutfordrer. Den fjerde perioden ser derimot ut til å bli litt i overkant for “kollektivet” Ammerud. Ahmed Diomande er kanske Norges beste spiller med ball i hånden på åpne baneflater. Men det er jo ikke der kampene avgjøres. Plaisir Mukoko har levert varene. Austin Mofunanya en strålende spiller som kunne spilt hvor som helst i Norge. Men så? Litt usikker på hva de har å skjøte på med. Og usikker på om det er et godt tegn når Orji Okoroafor spiller 40 minutter mot Gimle.
DOM: Underprestert

54211635_10218741628552847_6653943818078912512_o

Øivind Lundestad er fortsatt en strålende skytter. Foto: Marianne Maja Stenerud

CENTRUM
Mye som så kult ut her før sesongen: Anders Stien “hjem” igjen. Øivind Lundestad sesongens mest overraskende klubbytte? Magnus Midtvedt skadefri og superklar. Gunnar Nesbø på benken. Alt dette i tillegg til masse talent og hjerte i stallen forøvrig. Jeg hadde sett dem høyere på tabellen. Jeg hadde sett dem bedre, men ble litt skuffet. En sånn “nesten-men-ikke-helt”-sesong. Respektable resultater gir deg ingenting, annet enn sympati.
DOM: Underprestert

NIDAROS
Det er virkelig synd det ikke er mulig å få til et stabilt basketballmiljø i byer som Trondheim og Stavanger. Trondheim og Nidaros Jets har alle forutsetninger fordi rekrutteringsgrunnlaget og trenerkapasitetene finnes. Det er forståelig at en spiller som Sigurd Lorange spiller i Gimle, men det er synd han ikke heller er sentral for Nidaros. Det er sikkert fint at studenter kommer og går, men det gir ingen forutsigbarhet og ingen kontinuitet. Så også denne sesongen. Det hjalp heller ikke at Stefan Zivkovic forsvant tidlig i februar.
DOM: Som forventet

53006194_10218671731325460_7289361620814266368_o

Ulrik Stranger-Johannessen har endelig måttet spille førstefiolin.  Her i kamp mot Ammeruds svært gode Austin Mofunanya. Foto: Marianne Maja Stenerud

ASKER
Fra NM-favoritt til «jumbofavoritt». Ikke noe lett utgangspunkt for en helt fersk BLNO-coach. Tøft satset, veldig tøft. Men er usikker på om det faktisk var smart av Tommy Gundersen å takke ja til oppgaven. Morsomst har det nok vært for den unge gjengen som satt helt nederst på benken forrige sesong. Der kunne de om ikke annet forsyne seg av frukt og snakke sammen. I år har de ikke hatt tid til det, for de har måttet spille i stedet. Jeg er imponert over mange enkeltspillere, og imponert over mange av resultatene. Uten sammenligning forøvrig; det har vært litt som for Ammerud. Det holder i tre perioder. Scotty har vært en artig liten propp, men det er kanskje ikke den spilleren du trenger på et lag som dette.
DOM: Som forventet, dessverre.


Legg igjen en kommentar

Mange gode ting er 3

Tallet 3 kommer til å gå igjen i semifinalerunden i BLNO.  Og tallet 3 har vært definerende for Mikkel Kolstads sesong i USA.

Frøya hadde akkurat tapt den siste og avgjørende kvartfinalen mot Fyllingen. Da Evan Harris satt den ene straffen som ga ledelse 104-103, var kampen i realiteten over.  For med 3,5 sekunder igjen av kampen er det jo ikke tid til å komme over banen med ballen i hånden.  Sånn tenkte vi alle.

VILT, LANGT OG KULT
Men Arne Ingebrigtsen sendte ballen kjapt inn til Nikola Vasojevic som sannsynligvis aldri har kommet seg så langt på så kort tid med ballen i hånden noen gang tidligere. Og med bare 3 sekunder igjen å gjøre det på, er det vanskelig å vite eksakt hvor god tid man har, og hvor langt man kan gå med ballen før tiden renner ut.  Så da Nikola sendte av gårde et vilt og langt  skudd i ubalanse, var det i ren desperasjon.

Men skuddet traff, og Frøya gikk videre.

En 3-poenger avgjorde en kamp som til de grader var preget av skudd fra distanse. Også BLNO-sluttspillet kan vise seg å bli avgjort fra 6,75 meter.

I denne kampen skjøt Frøya 37 3-poengere, og traff på 16 av dem. Det er 43% – nesten uhørt bra. Fyllingen sendte av gårde 26 3-poengere og traff på 14. Det er 54%.

Som en kuriositet er det verdt å nevne at én spiller traff på 100% av trepoengerne: Det var Peter Bullock som skjøt og traff på én 3-poenger.  Men det er kanskje ikke noen game plan å ta med seg inn i semifinalene?

I det hele tatt – sannsynligheten er stor for at det kommer til å hagle 3-poengere i semifinalene. Det er nærliggende å tro at Stian Mjøs er spilleren som fyrer oftest. Men det er feil.

Statistikken forteller at Ognjen Nisavic (Frøya) skyter 3ere oftest (8.2/kamp), tett fulgt av Chris-Ebou Ndow (Kongsberg)  med 8.1. Stian Mjøs (Bærum) og Sigurd Lorange (Gimle) nøyer seg med 7,5 hver.

SEMIFINALERUNDEN
Derimot er Bærum det laget som er mest avhengig av høy prosent fra langt hold. Bærum skyter i snitt 26.5 3-poengere pr. kamp, og i den siste kampen mot Tromsø traff de på 4(!) av 26. 15% er neppe noe du vil ha med på CV’en din.

Stian Stian

Her har det skjedd mye siden i fjor. Aly Hudgins (t.v.) er stor og sterk for Kongsberg denne sesongen. Stian og Stian Emil spiller begge i lyseblått i år og utfyller hverandre på guardplass.  Anders Stien (bak) må finne seg i å se sluttspillet fra tribuneplass.

Det kan også bli Bærums bane i sluttspillet. Et lag blottet for inside-spillere vil nødvendigvis få problemer når det svikter fra distanse. Mike Zeno er en strålende returtager (9.2), men definitivt ingen «go to-man» med ryggen mot kurven. Han er som haren – ingen vet hvor han hopper. Josh Hart finner muligheter og umuligheter der det passer ham, men aldri fra low/medium post.

Semifinaleserien mot Gimle ser vanskelig ut for Bærum. Gimle har skyttere, de har insidespillere, de har returtagere og de har hjemmebanefordel. Men samtidig – Bærum har slått Gimle to av tre ganger denne sesongen, også i Gimlehallen. De kjenner hverandre ut og inn, både spillere og coacher. Lagene spiller samme offense.

Når Kongsberg tar imot Frøya hjemme kan jeg vanskelig se for meg annet enn hjemmeseier. Da Austin Williams forlot Frøya tok han med seg praktisk talt alle returene. 11.2 for å være nøyaktig. Peter Bullock er en lojal og trofast erstatter, men det er ikke nok.  For her er det mye nedfall som skal plukkes: Både Nisavic,  Vasojevic og Ingebrigtsen fyrer mye og gjerne. Arne har tatt opsjon på skudd fra «Ingebrigtsen-hjørnet» mens de to andre ser stort på det og fyrer der det måtte passe. Og det passer ganske ofte. viser det seg.

«Buzzerbeatere» fra midtbanen kommer neppe til å redde dem igjen. Jeg tror kort og godt ikke Frøya er i stand til å levere consistent.

Kongsberg har heller ikke levert som forventet gjennom en hel sesong.

– I dag ble vi utspilt og utcoachet, sa Chris-Ebou Ndow etter å ha tapt med 26 poeng for Bærum i februar. Jeg stusset like mye over tapet som over uttalelsen han ga til basket.no. En titt på Kongsberg-benken i timeouts får meg jo innimellom til å stusse på hvem som egentlig leder laget.  

MIKKELs PROSENTER
«Den enes død, den andres brød».  

Chaflin vs Nova Southeastern Mens Basketball

Omtrent sånn har det sett ut 80 ganger denne sesongen.  53% av skuddene har funnet veien gjennom nettmaskene.

Connor Zinaich har vært viktig for NSU Sharks , men da Connor ble skadet tidlig i sesongen benyttet Mikkel Kolstad anledningen godt.  Han fikk sjanser, han fikk minutter og han skjøt som en gud. Det gjør han fortsatt.

Connor kom tilbake fra skade, men rakk ikke mer enn noen få kamper før han brakk hånden. Dermed er det duket for Mikkel.

Da han fikk overskrifter og omtale i Bergens Tidende tidlig i februar, hadde han truffet på utrolige 57,8 prosent av 3-poengerne.

Det er helt ellevilt, og superimponerende.  Men kanskje er det enda mer imponerende at han fortsatt snitter over 50% – mer presist 53%.  Han er pr. i dag USAs beste 3-poengsskytter i div. II. Og heller ingen i div. I skyter bedre (bestemann i div. I skyter 51.2%).

Så hvorfor er det mer imponerende å skyte 53 enn 57.8%? Jo, fordi motstanderne er blitt oppmerksomme på ham. Før hver kamp ser lagene game tape av motstanderen.  Og de får gjerne et helt kompendium i hånden med motstandernes styrker og svakheter.

– I en av kampene hadde jeg en kar klistret over meg absolutt hele kampen, forteller Mikkel.

– Det var nesten litt sprøtt; han spilte opp i trynet på meg absolutt hele kampen – med armene brettet ut som måkevinger. Han så aldri på ballen, bare på meg.  Siden vi tilbragte så mye tid sammen 🙂 spurte jeg ham om han ikke kunne la meg få ett skudd.  Men nei – «coachen kommer til å drepe meg», sa han.

Og fortsatt snitter Mikkel altså 53%, og er på vei inn i Elite Eight: Det er de 8 regionsvinnerne i div II som møtes for å kåre en vinner. For to år siden fikk vi en norsk vinner: Chris Ebou-Ndow ble div II-mester med Northwest Missouri State.  Og hvis Mikkels lag kommer seg forbi Saint Anselm i kvartfinalen, skal de sannsynligvis møte nettopp Northwest Missouri State i kamp om å komme helt til finalen.

Og forresten, som et apropos til BLNO og returstyrke: Chris-Ebou Ndow er Kongsbergs beste returtager (10). Kanskje ikke så rart når du får vite at han plukket ned 18 returer i NCAA-finalen i 2017.  

STEVNEKOLLISJON
Om en snau uke får noen av oss et problem: Bærum spiller mot Gimle i Nadderudhallen kl. 18.30.  Mikkel Kolstad spiller NCAA-kvartfinale kl. 18.00 norsk tid.

Det blir en bra onsdag!


Legg igjen en kommentar

Møter med amerikanere

For få dager siden ble Severine Uggen en «Panther». Da hun signerte for Florida Tech, sikret hun seg scholarship de neste fire årene og en sentral posisjon på basketballaget der Amanda Allen har enda en sesong igjen.

Jeg hadde gleden av å følge henne til Florida i romjulen, og så med egne øyne at dette er en liga der Severine definitivt kommer til å være en faktor. En naturlig 3-poengsskytter på godt over 1.80 cm er ikke lett å finne selv i USA.

Og det slo meg da vi kjørte fra en skole til en annen, at møtene med amerikansk collegebasket kan være interessante å lese om også for andre. Etter hvert er det blitt mange USA-besøk, og erfaringene er mildt sagt ganske forskjellige.  

Her er noen av amerikaner-møtene:

Torbjørn Fritzen var den første jeg fulgte over. Vårt første skolebesøk var av alle steder på Boston College. Dersom du har litt greie på amerikansk collegebasket, vil du tenke at det muligens var en smule ambisiøst. Men besøket var arrangert og avtalt av norgesvennen Doug Marty. Vi troppet opp i god tid. Men velkomstkomiteen sto ikke akkurat klar.  For å gjøre en lang historie kort – vi måtte lete opp head coach som befant seg i treningssalen, på ergometersykkel. Han gikk aldri av sykkelen, vi utvekslet et par høflighetsfraser og fikk inntrykk av at det greieste var om vi kom oss avgårde. Gjerne ASAP.

Men det skulle gå bedre etter en latterlig dårlig og demotiverende start. Torbjørn fikk stipend på Northeastern State som det året gikk hele veien i  NCAA div II – altså et strålende lag. Coaching staff var vennligheten selv da vi besøkte skolen. Og de var interessert: Torbjørn ble kjørt gjennom en knallhard treningsøkt, og fikk tilbud om scholarship der og da.

Men vi hadde bare sett fasaden, viste det seg.

De andre spillerne hadde lite å bidra med annet enn kødd og faenskap. Torbjørn erfarte at hver treningsdag startet 06.00 med straffeløping.

«Jeg hatet det. Jeg hadde vært i USA før, og syntes egentlig ikke noe om landet. Også var jeg ganske hjemmekjær. Jeg dro hjem etter å ha kranglet med trenerne i flere uker. Da jeg sa jeg ville dra, klikket de totalt fordi de mente jeg sviktet laget.»

På turen var vi også innom Hannibal LaGrange. Det ble en svært hyggelig seanse som også endte i tilbud om scholarship. De møtte oss ved innfarten til Hannibal, og jeg husker godt Torbjørns skepsis da han så klistremerket bak på bilen vi fulgte til skolen: «GOD FOREVER». Og det var nok ingen tilfeldighet: Vi ble invitert med på lunsj og Torbjørn var skrubbsulten etter en full dag i aktivitet. Han kastet seg over maten og oppdaget litt for sent at det skulle bes bordbønn først…

Det ble for drøy kost for Torbjørn.

Da jeg reiste med Christer Elgmork, Daniel Berg og Nils-Paul Skåra hadde vi heldigvis gjort gode avtaler i forkant.  Vi ble godt og seriøst tatt i mot på Dowling College som endte med å tilby Daniel et halvt scholarship. På Adelphi hadde head coach satt av tid til å kjøre dem gjennom en serie øvelser. Men han hadde ikke noe å tilby. Pussig nok endte det med scholarship det eneste stedet vi ikke hadde en spikret avtale: Daniel endte på NYIT, mens det for Nils-Paul ble William & Mary.  Christers opphold på Metro State i Denver ble av det kortvarige slaget.

Både Nils-Paul, Christer og Torbjørn lærte dette «the hard way»: Stol aldri på førsteinntrykket. For amerikanske coacher er dette en levevei og de har ikke råd til å ta altfor mange menneskelige hensyn.  Det de sier før du signerer, stemmer ofte dårlig med fasit. De smører tykt på og de gir deg inntrykk av at du er dritviktig. Og god nok. Helt til de signerer en annen spiller.

Da vi var på collegejakt med Stian Emil, hadde Aksel Bolin allerede et år bak seg på NIU. Dermed ble det også til at vi avtalte besøk, og var på vei fra New York til Chicago da vi fikk en slags kontrabeskjed: Dette var visst en såkalt «dead period» som innebærer at skolene ikke har lov til å rekruttere spillere. Og følgelig har de ikke anledning til å møte spillere face-to-face. Dermed tilbød de oss å skype (!) med head coach Montgomery. Jeg syntes det ble for drøyt så vi dro over og fikk heldigvis noen gode samtaler med en av ass.coachene (som helt sikkert ikke var lov).

Stian Emil  fikk godt med spilletid i sesongen ved NIU, og det syntes som et tilbud om scholarship neste sesong var ganske sikkert.  Men Montgomery ville det annerledes, og Stian Emil søkte seg til Florida. Der besøkte vi både Barry og NSU (Nova, der Mikkel Kolstad spiller nå).  Stian ble svært godt tatt imot ved Barry (der Johannes Dolven og Lars Espe er en del av laget). Ass coach Ryan Saunders tok oss med på middag og vi snakket lenge med head coach Cesar Odio. Det var definitivt fristende å gå på samme skole som Magne Fivelstad, men det endte altså på NSU, også det et godt skolebesøk der coach Gary Tuell nok var flinkere til å snakke mye og hyggelig enn å coache basketballag. Men det er en annen historie.

Så da Severine og jeg dro til Florida i romjulen, var det med alle disse historiene i bakhodet. Jeg har lært meg å være skeptisk, og hadde tilrettelagt besøket ved å besøke skolene i november. Jeg satt ned med hele coaching staff på NSU, og jeg hadde en kort prat med head coach på Barry. For å være ærlig fremsto han som en surrebukk uten særlig oversikt, og det skulle også vise seg å stemme i romjulen:  

Vi hadde kommunisert frem og tilbake om besøket og vi hadde avtalt å prate med ham og ass.coach etter kampen de spilte mot Florida Tech. Vi hadde vel sett for oss en litt lenger samtale, og Severine hadde med seg CV’en sin med linker til kamper osv., osv. Men etter det forberedende møtet i november, og mailer frem og tilbake, endte det slik: Ass. coach tok seg tid til Severine i tre minutter – stående på banen. Head coach tok oss med på en 15 minutter spasertur på campus uten å nevne muligheter og plass på laget med et ord. Og det var det!

Jeg må tilstå at jeg er drittlei av den typen arroganse eller mangel på forståelse. Derfor var også møtet med Florida Tech noe helt annet – i den helt andre enden av skalaen:

– Ass. coach Matt McHenry var oppsiktsvekkende etterrettelig og kjapp i tilbakemeldingene. Hver gang.

– Siden dette var i romjulen også for Florida Tech-spillerne, var det meningen at head coach skulle ha laget  hjemme hos seg til en sosial gathering. Men da de skjønte at vi kom dagen etter, flyttet de på seansen og inviterte hele laget + Severine med på middag. Det var helt ideelt å se hvordan spillere og coaching staff forholdt seg til hverandre. En bra gjeng som så ut til å trives i hverandre selskap.

– Etter at Severine kom hjem til Norge,  har prosessen vært ryddig hele veien. Ingen brutte løfter.

Så når Severine skal tilbringe mesteparten av de neste fire årene i Melbourne, Florida føler jeg meg sikker på at hun blir tatt godt vare på. Og det er tross alt det viktigste.

Om det blir flere rekrutteringsturer på meg vet jeg ikke. Men jeg føler i hvert fall at jeg vet nok om prosesser, mennesker og kynisme til ikke å bli lurt.

Det er lurt!

Vil du lese mer om en mulig collegekarriere i USA kan du titte innom denne gamle bloggen: https://pauliord.com/2013/01/10/veien-til-college/


1 kommentar

Når Vijay fører stats

Jeg hadde dessverre ikke anledning til å reise til Bergen denne helgen. Skulle selvfølgelig gjerne vært der for å se Bærum i to tøffe kamper, mot Gimle og Fyllingen, men tenkte vel som så at med streaming og en slags form for live stats skulle det være mulig å henge med.

Norges Basketballforbund har inngått en avtale med Amedia der BNO-kampene streames gjennom det de kaller «Norgessporten». For å få tilgang må du være digitalabonnent på en av de 64 avisene under Amedia-paraplyen. I realiteten er det ikke verre enn å betale 5 kroner for 5 ukers prøveabonnement. Da får du streaming av ymse kvalitet.

Best foreløpig er kanskje Nidaros – bra kameravinkel, bra båndbredde i hallen, helt grei kommentator. Fra Gimlehallen ble det litt slitsomt å høre hvor mange ganger Frederik Gnatt mener at det «er ikke mange i Norge som gjør dette etter Stian Mjøs», men det er jo til å leve med. Verre var det å leve med Fyllingens overføring.  Med kamera på gulvet ble det i overkant mye live action av dommer bakfra.  I tillegg selvfølgelig til at sendingen hakket absolutt hele tiden.  Omtrent som å kjøre med DAB-radio på norske landeveier.

NBA har sitt «League Pass», BLNO har abonnement på Hardanger Folkeblad. Har ikke forsøkt varianten med å hoppe fra ett prøveabonnement til et annet, men det skulle ikke forundre meg om det funker.

Det som derimot ikke funker er live stats og streaming.  De første ukene/kampene med live stats var virkelig en vits. Det ble ført poeng, returer og assist i hytt og pine.  Jeg ble kjempeimponert over Øivind Lundestads debut for Centrum: Han hadde 58 poeng i Vulkanhallen!!  Ganske sterkt.  Her var det spiller med 28 returer i en og samme kamp, mens andre hadde flere turnovers enn spilte minutter.

Altså den komplette komedie.

Litt artig er det jo også at det ikke ligger en mer opplagt link til hvor jeg finner live stats. I høyre marg kan du klikke til en side der du må sortere videre til riktig dato før du må skjønne at du skal trykke på kampnummeret.  Ikke helt intuitivt kanskje?

Hvis jeg skjønner dette rett, har forbundet tatt mange grep i år:

– Vi har begynt med digitalt kampskjema.  Enkelte skjemaførere har knapt en times innføring før de er i gang.
– Det føres ikke statistikk på kampene.
– Video sendes til India for analyse etter kampslutt.
– I India sitter Vijay og tar statistikken rett fra video.
– For alt jeg vet er indere mest interessert i cricket. Er vi sikre på at vår analysegjeng i New Delhi  kjenner regler for hva som er en assist. Hva er en turnover, og hvem føres den på? Hvem skal få stealen? Hvem skyter – ikke alltid lett å se på video. Det deles ut prestasjonspriser i BLNO, og det skal altså basere seg på et analyseteam som vi ikke kjenne. Eller gjør vi det?

Kanskje forbundet har besøkt dem, sjekket credentials, gjort tester?

Kanskje hadde Fyllingen gjort tester med utstyr og bådbredde før kampen søndag?  Ikke det nei…?

Det er en god tanke at det er de samme som gjør statistikken i stedet for at hjemmelaget stiller med stats-førere som i hvert fall kan mistenkes for å være ørlite farget av klubbtilhørighet. Men i India liksom..!?!  Fordi det koster nada? Det er i så fall en helt meningsløs begrunnelse. Er det ikke greiere å tilby samme sum til en gjeng med tilhold i Norge, og som i tillegg har greie på og interesse for basketball?

Og, er det riktig at hele statistikken må tastes  inn på nytt, manuelt, når den kommer fra India?  Seriøst? Snakker ikke systemene med hverandre? Man skulle tro at det i 2018 var mulig å få en feed fra IT-landet India som snakket direkte med Basket Hotel.

Og hva gjør Vijay og Anand og resten av gjengen når de får videoen fra Fyllingen-kampen.  Får de de tre første periodene slik vi så dem hjemme? Hva gjør de hvis/når videoen hopper av et minutt eller to? Da mister vi kanskje statistilkken fra den tiden kamera ikke funker?  Når fotografen ikke henger med i action og «blir igjen» på feil kurv? Når det skjer noe på banen bak dommeren som dekker hele kameravinkelen?

Kanskje ikke  rart da at Jens Grøsland har truffet på 1/1 straffe i en kamp der det ikke ble delt ut T’er og der Jens ikke er notert med en scoring.

Og det finnes mer:

I Frøya-Gimle 3. oktober mangler det fortsatt minutter.

I BLNO kvinner mellom Asker og Sandvika 22.september spilte både Pernille Mellom og Severine Uggen, men er ikke å finne på stats. Kanskje ikke så rart da at Sandvika bare har spilt 134 minutter i den kampen, og at Asker vinner en kamp der de har spilt 202 minutter mot Sandvikas 134.

Dette synes vi altså er greit.

I eliteserier der flere spillere er avhengige av stats for å komme videre i en karriere. Eller inn på et college.


2 kommentarer

En helt unormal sommer

Dette er tiden for avslapning og rekreasjon. Sannsynligvis er det bare ansatte på bryggerier og iskremfabrikker som har nok å gjøre.

Og kanskje Gud: Jeg er litt usikker på hvordan det står til med religiøsitet og tro rundt om, men det er jo ikke utenkelig at noen ber bønner i det stille: Geir Spiten ber kanskje om et mirakel, Frederik Gnatt og Audun Eskeland sender muligens noen ydmyke forespørsler om å få Espen Fjærestad tilbake, mens høyere makter kan tenkes å få henvendelser fra Ammerud om å sende Erik Gilchrese hjem til Groruddalen.

Det er i det hele tatt ikke mye som er normalt med denne sommeren. Sånn omtrent på disse tider pleier vi å irritere oss kraftig over at vi ikke hadde ferie i mai; det var jo da det var fint vær. Men i år er det annerledes: Sola skinner fortsatt, det har ikke kommet mer enn en mikromillimeter nedbør siden tidlig mai, og temperaturene har vært idiotisk høye. Stikker du tærne i sjøen risikerer du forbrenning snarere enn forfrysning.

Det normale er også at alt som har med basketball å gjøre ligger brakk, før man plutselig finner ut at spillerstallen er i tynneste laget, på sensommeren en gang.  Men i år finnes det ingen hvileskjær: Bærum Open var så god som fulltegnet før sommerferien, akkurat nå med 142 påmeldte lag. Og BLNO-nyhetene tikker inn. Jeg er sannelig litt usikker på hvilke nyheter som har vært mest overraskende.

– Er det at seniorlandslagene spiller ball igjen?
– At han derre duden på Malta var 229 centimeter?
– At LeBron ikke gadd mer i Cleveland?
– At Baard Stoller ga seg i Kongsberg? Eller enda mer overraskende, at han blir trener for talenter i Tromsø?  

Da nyheten om Kåre Ingebrigtsens sorti i Rosenborg sprakk i går, tok jeg meg i å tenke at kanskje Baard ble innkalt til et tilsvarende møte i Kongsberg? To trenere med udiskutabel suksess kommer uansett ikke til å lede lagene sine videre.

Hadde jeg ikke visst bedre, kunne jeg ha mistenkt noen for å ha fått solstikk.

Jeg føler meg ganske sikker på at Geir Spiten har hatt noen søvnløse netter.

Jeg kan bare gjette at  det telles både penger og mennesker i Asker i disse dager. Som det ser ut nå, trenger du ikke mer enn en tømmerhoggers hånd for å telle spillere. Her er det meste i det blå. Stian Emil Berg har takket nei til en ny sesong, mens Aksel Bolin og Torgrim Sommerfeldt foreløpig sitter på gjerdet. Der gjør de ikke særlig nytte for seg. Anders Stien har for lengst takket ja til Centrum, Djo kommer kanskje til å fokusere på familie og basketball i Hønefoss, mens Joshua Hart neppe vet helt hva han vil. Lars Gunnar Sønsteby er historie i Aliens, og coacher Kongsberg neste sesong. I verste fall betyr det at Asker må kaste kortene. I beste fall får de til noe jeg ikke helt kan se konturene av nå. Et samarbeid med Ullern som sikler på BLNO-plass? Dette kunne vært veien videre for benkesliterne, men de er enten desillusjonerte eller i militæret.

BLNO uten Asker? Nesten utenkelig.

KONGSBERG MINERS
Ut: Baard Stoller, Øivind Lundestad, Fred Thomas, Henry McCarthy, Mikal Gjerde, Tobias Rotegård.
Blir: Juan Ferrales
Inn: Peter Kutlesic, Aly Hudgins, Max Richardson

Jeg ser at noen mener Kongsberg kommer til å få enda en knallsesong.  Kanskje det, men samtidig er det et faktum at tre av suksessgarantistene er borte: Baard, Øivind og Fred.

ASKER ALIENS:
Ut: Stian Emil Berg til Bærum, Loo Djo Yele til Hønefoss.
Inn: ?
Usikre: Alle

Det eneste som er sikkert er at Asker har dårlig tid om de skal få til noe.

BÆRUM BASKET:
Ut: Aly Hudgins
Inn: Stian Emil Berg
Usikre: Enkelte av de unge som føler at det blir lite spilletid igjen på guardplass.

Stian og Stian sammen på guardplass borger for mye moro, og uansett hvem som blir av de unge er det nok å ta av til å få et mannskap som fortsatt kommer til å spille rask og aggressiv ball.

FRØYA BASKET:
Inn: Marcus Larsson fra Centrum, Ognjen Nisavic og Niko Blatancic fra Fyllingen
Blir: Arne Ingebrigtsen og Edmunds Gabrans. Hvis også Niko Skouen bestemmer seg for å bli, får coach Darko Mihajlovic en bra gjeng å jobbe med.
Ut: Sigurd Lorange til Gimle.

Ny coach har i hvert fall gjort Frøya til et naturlig valg for Ognjen. Frøya er sannsynligvis spent på hvor Niko ender, men uansett ser de langt sterkere ut i år.

GIMLE BBK:
Ut: Magne Fivelstad, Daniel Berg, Mikkel Andersen
Inn: Sigurd Lorange

Det kommer til å merkes at Magne forsvinner, og både daniel og Mikkel har levert gode minutter. Så blir et spennende å se hva Audun kan få til med Sigurd.

FYLLINGEN:
Ut: Ognjen Nisavic, Niko Blatancic
Inn: Magne Fivelstad
Blir: Marius og Vilius Šumskis

Magne veier kanskje opp for Nisavic/Blatancic og vel så det. I Fyllingen tror de på jevnere prestasjoner i sesongen som kommer.

TROMSØ STORM:
Ut: Aslak Smalås
Blir: Kenneth Webb

Det blir interessant å se hva kombinasjonen Kenneth Webb/Baard Stiller kommer til å bety. Blir Tromsø med ett mer attraktive? Blir det lettere å rekruttere elitespillere også?  Hittil har det jo vært mest spennende hvem som dukker opp på Tromsø Lufthavn, fra USA.

CENTRUM TIGERS:
Ut: Marcus Larsson
Inn: Anders Stien, Øivind Lundestad
Blir: Magnus Midtvedt, Mats Selbo, Sander Rivø Aslesen– og enda flere.

Ny coach i Centrum er Gunnar Nesbø som til alt overmål skal ha ansvaret både for Centrums herrelag og Ullerns damelag. Noen mener det er stusselig og et dårlig signal når den nye landslagssatsingen omtales som «dugnadslandslagene». For en utenforstående må det være enda rarere og enda mer stusselig at en og samme mann kan ta seg av to eliteserielag i samme sesong. Selv holder jeg på med en 02-årgang og synes ikke tiden strekker til.  Men for alt jeg vet skal de kanskje trene sammen.. 🙂

NIDAROS JETS:
Ut: Simon Midtvedt, Even Skjellaug
Inn: Jakob Baiden?

Nidaros Jets har klart å stable på beina et troverdig prosjekt med Thor Inge Øvermo som trener (alene denne gangen) og med muligheter til å hente kvalitetsspillere fra NTNUI: Vuk Krivokapic, Simen Rekdal og Anders Engen.

AMMERUD BASKET:
Det er påfallende stille fra den kanten, men de trenger kvalitetsspillere. Om jeg skal tippe noe, må det være at de krysser fingrene for at Erik Gilchrese kommer «hjem».

 


Legg igjen en kommentar

Sceneskifte

Det er et drøyt stykke fra San Marino til Tønsberg. Og det er heldigvis et ganske stort sprang fra seniorlandslag til barn og unge i tidlige tenår. Jeg kommer rett fra C-EM til Basketskolen. Jeg har sett Norges beste spillere på nært hold i to kamper, og nå skal fire dager fylles med glede, optimisme og ambisjoner med Norges neste generasjoner av landslagsspillere.

For det er jo nettopp her, på Basketskolen, de neste toppspillerne får veiledning og inspirasjon. Det er her de aller fleste elitespillerne har vært, gjerne flere ganger. Eller, de har vært på Sommerbasket på Bøler, på Elite Basketball Camp i Bergen eller andre steder. Det er ikke lenge siden U16- og U18-spillerne som nå er i Finland, var en del av treningsgruppene i Tønsberg.

Når Stian Mjøs treffer på det han gjør, er det også fordi han har fått tidlig coaching og utfordringer. Når Bouna Black Ndiaye beveger seg uanstrengt og lekent er det ikke bare gode gener, men også mye trening. Og når Stian Emil får forsvaret til å krysse beina gang på gang, er det blant annet fordi han har lært det tidlig. Om få år er det spillerne på denne Basketskolen som gjør det samme.

Basketball er i vekst, og basketball er i utvikling. Spillerne som bruker feriedager og -uker på å bli bedre, og på å bli bedre kjent med andre, likesinnede, er også spillerne som kommer til å dominere både nasjonalt og internasjonalt i årene som kommer.

I dag ble det delt ut priser på Basketskolen. Noen fikk oppmerksomheter, andre ikke. Men én ting vet jeg helt sikkert – samtlige trenere har fulgt utøverne årvåkent og oppmerksomt i de hektiske dagene de har hatt sammen.

Coachene har plukket en MVP, to All Star-lag, og spillerne med størst fremgang, beste lagspillere, beste forsvarsspillere. I tillegg er det kåret campens beste skytter, for første gang i Basketskolens historie en jente. Malena Thomsen var best av 185 deltagere. Kult!

For meg vil det alltid være noe helt spesielt å være sammen med 200-300 ungdommer som bare har ett må for øyet. Det er lite som slår opplevelsen av kollektiv entusiasme.

Så når Norges seniorlandslagsspillere skal gjennom semifinaler og kanskje finale denne helgen, er det ikke mer enn noen år til utøverne disse dagene i Tønsberg kommer til å lede Norge i internasjonale kamper.

Sånn har det vært siden 1980 da Basketskolen ble gjennomført for første gang i Grimstad. Og sånn kommer det heldigvis til å være i flere år fremover.

God sommer enten du er i San Marino, i Cork, i Finland eller på en utebane et sted i sommer-Norge!


Legg igjen en kommentar

Trening funker

C-EM: Norge-Gibraltar 95-60

Jeg har sett to kamper med «nye» Norge nå, og det er definitivt litt for tidlig å kalle det et eventyr. Men jeg kan ikke hjelpe for å ha fått assosiasjonen likevel; til eventyret om Askeladden og de gode hjelperne.

Der var det en dude som hadde  syv somre og femten vintre i kroppen. Omtrent sånn ser det ut når de norske spillerne slippes løs på parketten, som om de har syv somre og like mange vintre lagret – som bare må ut. Omtrent som et vårslepp.

Og etter to seire tenker jeg også:

Skills funker. Fysikk funker. Trening funker.

Ikke minst det siste.

Jeg har ganske godt kjennskap til hvilke forberedelser som ligger bak Norges deltagelse i San Marino. Og jeg har i hvert fall førstehånds innsikt i et par av spillerne som jeg VET trener mye.  Mer enn de fleste, og mer enn mange helproffe utøvere som tjener ekkelt mye penger.

De trener tidlig og sent – og gjerne midt i mellom også. Jeg har ikke tall på hvor mange skudd Stian & Stian har skutt denne klubbsesongen – og fra sesongslutt frem til i dag. Det har de neppe selv heller.

Jeg vet litt om Nikos treningsmengder og -metoder. Og jeg vet at Johannes, Harald og Lars har vært gjennom en lang sesong i USA der det i hvert fall ikke har manglet på treningsMENGDE.  Jeg kan ikke nok om alle de norske spillerne, men de har uansett forsaket mye for å være så godt forberedt som overhodet mulig.

Når klubbsesongen slutter, begynner landslagene. De trener mye sammen, både nasjonalt og regionalt.  De trener hardt. Det er ikke rom for mange fridager og frihelger.

Men nå er de her. U16- og U18-landslagene satte kursen for Finland i dag. Seniorlagene er i Cork og San Marino.

Og med så mange forsakelser må det ha vært uendelig tilfredsstillende å se San Marino forvitre i går.  Motstanderens 40-åring senket riktignok et par drøye 3ere tidlig i kampen, men det var lett å se at det var anstrengt.  Og da kreftene tok slutt, var det «game over».  De norske gutta ble faktisk aldri dårligere.

Og i kveld – mot Gibraltar. Overbevisende nok, selv etter 20 ruskete minutter etter pause.

Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at Gibraltar i realiteten bare hadde en stubbebryter på 204, pluss en kvikk liten kar med gule sko.

Men uansett: Trening funker!

Ingen slår Norge på ork og lyst.