49,6 er ikke så gærn’t. I hvert fall ikke hvis det er poengsnitt for en spiller over flere kamper, eller om det er treffprosent på 3-poengere. Og om det er sommertemperaturen et eller annet sted i verden, er det ganske hett.

Men dette er noe helt annet, og en slags bekreftelse på at jeg ikke var særlig heit som basketballspiller.

Tore Vik er en av mine gode venner, og vi har minst to felles interesser: Basketball generelt og Boston Celtics spesielt. Tore er historikeren av oss, og har begått en bok om Bærum Basketballklubb – du vet den klubben som tok 19 NM-titler på rad på 1970-tallet.  Jeg var en av spillerne på herrelaget, og coachet damelaget i flere sesonger.

Og faktum er at jeg husker nesten ingenting av min egen karriere.  Jeg var definitivt en “late bloomer”, i den grad jeg i det hele tatt blomstret. Jeg begynte med basketball sent, og i hvert fall altfor sent til å bli veldig god.  Jeg rasket med meg 5 NM-titler med Bærum BBK, men husker faktisk ikke en eneste scoring.  Jeg har alltid innbilt meg at jeg satt nederst på benken, og at det egentlig var fortjent.

Når spillere jeg coacher nå, i moderne tid, spør om jeg var en god spiller, eller «dunket du?», svarer jeg kontant nei på begge spørsmål. Jeg husker altså ingen kamper, og jeg husker ingen scoringer. Og bildet til denne bloggen blir jeg til stadighet minnet om: Jeg, alene med kurven, to såre enkle poeng i en NM-finale. Men kampfakta forteller en annen historie: Pål Berg 0 poeng.

Så blar jeg i historieboka til Tore der han også har samlet statistikk for samtlige sesonger.  Der stå det svart på hvitt at jeg faktisk scoret 510 poeng på de seks sesongene jeg var med – sesongen 74/75 var min beste sesong som 18-åring med et snitt på 5,6 poeng på 21 kamper. Ikke huggærn’t…

Men så altså 49,6 – det viser seg å være mine straffer i løpet av karrieren.  70 treff på 141 forsøk gir 49,6%. Det suger ganske kraftig.

Jeg fikk tak i en bok som skulle hjelpe meg med den mentale biten: «Beyond The Absolute Limit».  Jeg har den fortsatt, og ser at det ikke akkurat er eselører på den.

Sånn sett føler jeg å ha mine ord i behold, og om jeg virkelig har vært god på noe, har det sannsynligvis vært å snakke meg selv ned. Det førte ingen steder (annet enn inn i styre og stell i både klubb og forbund…). Kanskje handlet det mest om meg, men hvis jeg i det hele tatt husker noe fra den tiden, er det i hvert fall at jeg ikke ble coachet.  Jeg var med, og det var det.

Nesten 50 år frem i tid: Bærum slår Tromsø i Nadderudhallen.  Toppscorer er 16 år gammel, Ludvik Mürer Bergseng med 22 poeng i et definitivt gjennombrudd. Oscar Hellebust, like gammel, og egentlig like god med 13 poeng. Dette er ikke karer som tviler på egne kvaliteter. 

Jeg kjenner ikke Ludvik godt nok, annet enn det jeg har sett på banen. Oscar, derimot, har jeg fulgt over tid, både som helt dominerende i aldersbestemt basket og nå som freshman i BLNO. Han har alle forutsetninger for å bli en cocky type som lett kunne elsket sitt eget selvbilde.  Men jeg har fortsatt til gode å se tilløp ulekker oppførsel. Snarere evner han å være en fin miks av seriøs utøver, og en leken tenåring med et skjevt og humoristisk blikk på det han opplever. Kanskje det nærmeste jeg har sett en ung utgave av Harald Frey.

Basketball, som alle andre idretter, er en fin miks av skills og hode på rett plass. Jeg så bare egne begrensninger, og ble altfor raskt kastet inn i noe jeg ikke hadde forutsetninger for.  Mine samtidige var rett og slett for gode for meg.

I dag er det kult å se en ny generasjon med tro på seg selv og framtiden. Ja, jeg synes fortsatt det er i overkant mange pur unge spillere i BLNO, og jeg synes fortsatt det er for mange importer.  Men jeg kan likevel ikke fri meg for å like det når unge tar nivået, og litt til.

Det er over 20 år siden BLNO så dagens lys. Det var mange ivrige og forventningsfulle entusiaster som så fram til høsten 2000. Vi var en gjeng som kastet inn navneforslag. Hva skulle barnet hete? Vi var innom mye, blant annet High5, men landet altså på fire bokstaver som var litt kryptiske for utenforstående. I fjor gikk vi fra kryptisk til krypto uten at det gjorde stort for produktet. BL.NO funker både som navn, nettadresse og en antydning om at vi er en norsk liga.  Er vi?

T.v.: Billy McDonald (Tromsø Storm) mot Marin Mornar (Kongsberg Miners) er viktige for hver sin klubb. Men det er definitivt også Etienne Aspevik for Oppsal (t.h. øverst) og Jørgen Odfjell, Ludvik Bergseng og Herman Ingstad (Bærum). Foto: Marianne Stenerud og Erik Berglund.

BLNO skal være norsk basketballs utstillingsvindu, og det er produktet vi skal selge til sponsorer og publikum. Det går trått. Firi trakk seg ut av ligaen foran denne sesongen, mens klubbene har sine sponsorer. Jeg antar at Tromsø og Kongsberg er best i klassen, for øvrig er det ganske tynt.  

BLNO-klubbene snitter på 205 tilskuere på hver herrekamp hittil i sesongen selv om enkelte klubber melder inn ganske omtrentlige og oppblåste tall. Vi har alle vært på kamper der det er enklere og raskere om spillerne håndhilser på tilskuerne enn å presentere laget på gulvet. Damene kan skilte med stusselige 55, og det er jo ganske spesielt når Norges ubestridte flaggskip Ulriken rapporter inn et snitt på 40 tilskuere. 

I kvinneligaen har de heldigvis et edruelig forhold til importer. Det er ikke mange av dem, og klubbene setter tilsynelatende tæring etter næring.  

Verre er det i BLNO menn der en titt på statistikken forteller om en liga der importene gjør mest ut av seg, også i klubbenes regnskaper.  13 av de 15 første på toppscorerlisten er importer, og for den saks skyld 24 av de 35 på toppen. 

For å få arbeidstillatelse av UDI skal importer ha norsk minstelønn. Den er i dag sånn cirka 260 000 kroner i året, eller drøyt 20 000 kroner i måneden. Det er ikke anledning til å utbetale lønn i annet enn i kroner og øre, men en leilighet mikses ganske sikkert inn i kreative regnestykker.  

Petar Radojicic (Tromsø Storm) står på tærne og skyter i vinkel. Dr. Hook er vanskelig å stoppe for både Petar Kutlesic (Centrum Tigers) og andre. Juan Ferrales (Kongsberg Miners) er kanskje for nordmann å regne..? Men passet forteller vel en annen historie. Foto: Marianne Stenerud.

En BLNO-sesong strekker seg over 8 måneder, og med en månedlig utbetaling på 20 000 kroner koster altså en importspiller 160 000 kroner.  Med et 20-tall betalte importer på lønningslisten, og vel så det, forsvinner mer enn 3 millioner kroner ut fra norsk basket.  Det er mange vafler…og det er  i hvert fall ikke nok tilskuere til å kjøpe dem.

I tillegg er det heldigvis norske spillere som også får godtgjørelse for jobben de legger ned, men det gjør jo ikke akkurat regnestykkene bedre for klubber som har importer i tillegg. Og det er også naturaliserte nordmenn i denne miksen.  BLNO er blitt en underlig miks av pur unge talenter og en gjeng betalte aktører.  

Jeg kjenner selvfølgelig til argumentene for spillerimport.  

– De er rollemodeller.
– De hever kvaliteten på treninger. 

– De trener yngre lag. 

La meg si det sånn – det er neppe helt presist. Og av argumenter vi sjelden hører  mye om er «siden alle andre kjøper, må vi også…».    

– Importer gjør ligaen bedre, det er show og kvaliteter folk kommer for å se. 

Nåja – henholdsvis 205 og 55 kommer for å se.

Utenlandske spillere er en forgjengelig ressurs, de færreste blir her over lang tid.  De tar med seg god statistikk og verdier tilsvarende 6400 solgte vafler til klubber i andre land.

Det norske entusiaster virkelig kommer for å se, er faktisk bare nordmenn. Nemlig når seniorlandslaget menn har spilt på hjemmebane. Om en snau måned ser det ut til at vi klarer å fylle Nordstrand Arena.

Det er et artig tankespinn å forestille seg BLNO uten importer. Hvordan hadde tabellen sett ut da? Tilskuertallene? Klubbens regnskaper?.

Asker uten tre importer? Tja, etterveksten er såpass bra at de vil komme heldig ut av en norsk liga.

Bærum spilte jevnt mot Tromsø denne helgen. Bærum uten sine tre importer, Tromsø med alle sine. Bærum ville klart seg helt fint som norsk lag, både i GU19 og BLNO. Tromsø uten «Dr. Hook» og hans to utenlandske venner – neppe.

Fyllingen uten importer vil få store problemer i BLNO, og med et stort behov for påfyll. Nikolas Skouen som har en knallsesong, ville vært attraktiv hvor som helst.

Frøya? Plukk bort importene så er det ikke veldig mye å lene seg på, mens Gimle vil klare seg helt fint. Ammerud leverer en sterk andre sesonghalvdel nå, men vil være fortapt uten importene som hittil denne sesongen har scoret 1827 poeng. Centrum, Oppsal og Nidaros vil være omtrent uendret, og vil kunne klatre.

En eliteserie helt uten importer er helt utenkelig, men det går an å sette grenser og krav. En endring som innebærer maks to importer på banen samtidig, og et krav om minst tre norske spillere, ville betydd mye.  Et krav om kontrakt for alle BLNO-spillere der samtlige skal motta et  minimumsbeløp, vil være en god start på en fornyet liga.

Hvis 10 norske spillere mottar et symbolsk beløp på 1000 kroner/mnd vil det uansett koste mindre enn en importspiller.

Jeg er redd norsk basketball kan komme til å møte veggen, igjen. Jeg tror de fleste er enige om at vi gapte over for mye de første BLNO-årene. Vi var så beruset av henrykkelse over denne nyskapningen at vi ikke forsto at det kunne gå galt.

I desember leser jeg på basket.no at vi i samarbeid med konsulentselskapet MindShare skal jobbe «med å bli enda mer profesjonelle aktører i en toppliga i norsk idrett». For å bli «enda mer profesjonelle», er forutsetningen at vi faktisk er profesjonelle i dag.  Litt usikker på det gitt.

Så faller vel sånne bloggposter som dette i dårlig jord hos mange. «Ikke vær så negativ, da». «Du skriver aldri noe positivt». «Hvorfor må du alltid skrive om problemer»?

Kanskje er det problemet; at vi ikke tåler å høre om problemer.

Min far var litt skakk i skroget, i hvert fall når kvikksølvet krøp under null.
Mor var myk – og varm.

Hun var den virkelige definisjonen på en klassisk husmor. Hjemmeværende, nærværende og litt for ofte tatt som en selvfølge. Jeg vet ikke eksakt når og hvordan jeg forsto at hun savnet fysisk kontakt. Men jeg merket at hun trengte det. Derfor klemte jeg på henne. Ofte og lenge. Responsen var god: Hun ble i omfavnelsene lenger enn hun måtte. Jeg tror det ga henne noe hun nesten aldri hadde fått. Fysisk nærhet.

Dette var på den tiden kjønnsroller var ujevnt fordelt, og datidens samlivsterapeuter, om de fantes, hadde i hvert fall ikke egen spalte i A-magasinet. Hva skulle de i så fall skrevet om?  På 60-tallet var det ingen som snakket om likestilling; det skulle tatt seg ut. Likestillingsombudet kom ikke før i 1978, og for alt jeg visste hørte kvinner faktisk til på kjøkkenet. 

Dessverre vil jeg kanskje si i ettertid. For min mor var definitivt ingen chef, og repertoaret var begrenset. Jeg husker med gru klassikerne «fiskegrateng med bein», «seibiff med transmak» og «rødgrøt» som verken var grøt eller suppe, men noe midt i mellom. Grøsupp. « Blodpudding stekt i meierismør»  var heller ingen vinner.

Så er nok likevel en av mors middager noe av det jeg husker aller best fra tidlige år – først og fremst fordi det var første gang jeg opplevde demens så nært. Mor bodde alene, Torill og jeg var invitert til middag. Da vi kom, var det dekket på til 6. Vi var bare 3.  På komfyren sto en kjele tørrkokte og svidde poteter, lite annet. 

Det traff meg hardt, og var den første i en serie av mange episoder.: Vi var på hytta i Arendal da mor en dag plutselig var forsvunnet. Vi lette, og utvidet søket. På veien noen hundre meter unna treffer vi en kar som kan fortelle at han nettopp hadde møtt en dame som nynnet og sang på fransk(!). Det var selvfølgelig mor som jo hadde gått på franskkurs i flere år.

Vi inviterte henne på middag hjem til oss i Lommedalen, men opplevde at hun aldri kom inn fra bilen. Ny leteaksjon iverksatt, den ble avsluttet ganske kjapt: Hun hadde gått inn i feil hus og slått seg ned i sofaen hos naboene som hun konverserte med største selvfølgelighet. 

Min dårligste samvittighet i dette livet må være fra årene hun tilbrakte på sykehjem. Vi bodde ikke langt unna, og kunne besøkt henne daglig om vi så hadde ønsket. Men jeg var der altfor sjelden. Jeg taklet ikke at min hjemmeværende, nærværende mor var blitt mentalt fraværende. Hun kjente meg ikke igjen, i hvert fall tror jeg ikke det. Men for alt jeg vet kan hun ha visst hvem jeg var.  Kanskje ville hun kjent igjen omfavnelsene fra tiår tilbake. 

Jeg vet virkelig ikke, men jeg vet i hvert fall at enkelte sjanser får man ikke igjen. Jeg hadde muligheter og anledning til å gi henne den samme varmen sent i livet som hun fikk da jeg var i barneskolealder. Jeg grep den aldri.

Når jeg forteller om mitt forhold til mor i en blogg, er det kanskje litt rart. Har det noe for seg? Hva vil jeg med det?  Først og fremst ønsker jeg vel at alle vet å sette pris på venner og familie mens vi har dem. Det er snodig at det vakreste som blir sagt om mennesker er det som kommer i en bisettelse. Da er det litt sent… (Elsker forresten Matthews tale i Gareths bisettelse i «Fire bryllup og en gravferd» der han sier «The recipe for «Duck à la Banana» fortunately goes with him to his grave.»

«Demenskoret» på NRK var en vekker, og ypperlig trening for tårekanalene. Ingebrigt Steen Jensens demenshistorie likeså. Han og jeg startet vår journalistiske løpebane sammen på basketballkamper i Nadderudhallen, for hver vår avis. Jeg har fulgt ham med interesse siden. Kanskje er han mer relevant og viktig nå enn noen gang tidligere i livet.

Så blir jeg jo litt nervøs når jeg selv stadig oftere glemmer småting. Jeg har vært en surrebukk hele livet, men synes det er kjipt når jeg sliter med å finne riktig ord – «har det på tunga…». Det er ekstra plagsomt for en som har levd av ord et helt liv.

Men for litt siden fikk jeg heldigvis en aha-opplevelse av det hyggeligere slaget. I et quiz-program på TV ble det spurt om hva gatenavn/slang for LSD er.  Svaret var «syre». Jeg imponerte meg selv da jeg husket hva LSD faktisk står for: Lysergsyredietylamid.  Jeg lærte det i kjemitimen på UIO for 45 år siden, og gir meg selv pluss i margen.

I mitt virke som basketballcoach har jeg slengt mer enn min andel av negative kommentarer til flere mennesker enn jeg liker å tenke på. Men jeg forsøker i hvert fall å gjøre opp for meg med noen enkle leveregler:

– Gå aldri til sengs med noe uoppgjort.
– Vær raus med klemmer (men hold deg unna folk som åpenbart er ukomfortable)
– Gi folk godord når de fortjener det, det er ingen gode grunner til å la det være..

Det får stå sin prøve om noen mener det er litt patetisk snilt. (Og til dere som abonnerer på Pauliord først og fremst som en basketballblogg: Beklager at det tidvis handler litt om livet også). 

Mitt moralske kompass er i ulage. Det vil si – det er i hvert fall ikke datojustert. Det er et åpenbart misforhold mellom tiden jeg lever i og tiden jeg har vokst opp i. Mitt liv kan grovt sett deles i fire: Jeg var først ung og dum. Så litt eldre, men fortsatt ganske dum, i hvert fall naiv. Så rutinert uten voldsomme ambisjoner. Og nå – eldre og mer reflektert.  

Følelsen av å være gammel handler mest om tallet jeg oppgir når noen spør om alder. Følelsen av å være utdatert er verre, men også noe jeg lever godt med.

Da jeg var på mitt mest yrkesaktive, hadde jeg ymse roller i VG.  80-tallet var en sammenhengende suksesshistorie der opplagsrekorder stadig sto for fall. Vi elsket å jobbe i den frekke tabloiden. Vi hadde det fantastisk moro på jobb. Vi elsket å passere Aftenposten, og vi registrerte med tilfredshet at konkurransen med Dagbladet i realiteten var ikke-eksisterende: På den andre siden av Akersgata var Dagbladet bakpå, de var sidrompa seriøse – «best» på kultur, men dårligst på det folkelige. Og de rant i hvert fall ikke over av tabloid galskap.

Kanskje nettopp derfor reagerer jeg så kraftig på hva Dagbladet er blitt i dag. Klikkhoreri av verste skuffe. I 2002 fjernet avisen annonsene for tele-sex og sex-hjelpemidler «fordi de skader avisens redaksjonelle profil» het det den gangen.I dag synes det å være omvendt. Jeg kjøper ikke lenger papiraviser, men registrerer Dagbladets førstesider. I siste kvartal 2022 handlet det tilsynelatende bare om Putin. Krigen i Ukraina. Dagbladet ga inntrykk av å være et slags utenrikspolitisk fyrtårn. 

På nettsiden er historien(e) en annen: Du må kjøre slalåm mellom pornoen som drysses ut i rause porsjoner. Jeg VIL IKKE lese om sprutorgasme. Jeg har ikke behov for å vite hvor mange ganger etter hverandre jeg kan komme. «Bildene som viser nye kjønnslepper» (hva var galt med de gamle). «Han har verdens største» (so what, ham om det). «Perfekt sex i bakenden».

SPAR MEG! Jeg orker det faktisk ikke, og noterer meg at det moralske kompasset mitt har betydelig misvisning.  Jeg skjønner jo at når jeg reagerer så kraftig, betyr det at Dagbladet føler at de er på rett vei. Det hjelper ikke stort at nettsiden er et visuelt makkverk (men selvfølgelig noe de er svært innforstått og komfortable med).  Det er presentasjonsjournalistikk til stryk, som for eksempel disse to, med henholdsvis «OM» og «SEG» som oppslagsord og blikkfang.

Men dette er jo ikke bare Dagbladet, selv om jeg synes avisen er en versting. Etter årsskiftet har de heldigvis fokusert mer på livsstil, helse og økonomi i papiravisen mens de tviholder på sex-opplysning på nett. I tabloidenes gullalder var vi selvfølgelig også opptatt av opplagsutvikling, men vi tillot oss aldri å synke så lavt som dette.

Familiens bedre halvdel hygger seg, og lar seg engasjere, av Farmen Kjendis; ganske uskyldig familieunderholdning. For egen del tenker jeg at castingansvarlige må ha lett ganske dypt i kjendisskuffen når 5 av 12 deltagere er influensere eller «TV-personligheter».(Hvordan blir man det, er det bare å stille opp i et program?) For noen er den fremste kvalifikasjonen at de har hatt sex på TV tidligere eller at de kanskje har blamert seg på annet vis i en julekalender. I serier som Paradise Hotel og Ex On The Beach er det selvfølgelig pirrende når det «lukter sæd» på location (slik det ble fortalt før en tidligere sesong).

I 2023 er sex på TV en vinner. Fyll på sosiale medier er digg det også. Jeg lever i en tid da det er kult å gå på fylla. Det er en selvfølgelighet at vi drikker, og det er like selvfølgelig at vi elsker å tweete om det eller dokumentere det på andre sosiale plattformer. 

Atle Antonsen sitter ganske godt i klisteret nå, men var i hvert fall ærlig nok til å innrømme at han «kanskje har et alkoholproblem».  Og det er om ikke annet en interessant sammenheng mellom det sanseløse og utagerende, og det faktum at vi lever i en tid der alle kan føle seg krenket av et eller annet. Alt er feil, og alt kan bli misforstått.

Men det er sikkert bare meg.  Jeg nærmer meg datoen for når jeg kan kjøpe honnørbilletter til det meste, og har sannsynligvis et antikvarisk syn på livet..  Jeg søker trøst i det jeg selv mener må være den beste TV-serien etter «West Wing».  Jeg gråter en modig tåre nesten hver kveld jeg har sett en episode av «This Is Us».  Mine nærmeste begynner å bli dyktig lei av mine forsøk på markedsføring av dette familiedramaet (på Disney+), men jeg er altså betatt (ikke betalt … slik influensere er).  Helt solgt – men jeg skal ikke plage dere med forsøk på å fortelle hva dette er.  

Se den selv!  Jeg tar meg selv i å ønske at jeg så innmari gjerne skulle vært en far som Jack Pearson, en bestefar som William. Jeg skulle så gjerne vært modig og flink nok til å skrive en tilsvarende serie. Jeg elsker historien(e). Jeg elsker manus, og jeg digger persongalleriet. Og jeg tør nesten ikke nevne at jeg er imponert over «Demenskoret» på NRK.

I min tid som aktiv spiller (jepp, et sted mellom 45 og 50 år siden) spilte vi med «pung–gnagere»: Veldig korte, veldig trange shorts  – ekstremt ettersittende og kontaktsøkende. I dag er Stian Mjøs den kanskje fremste eksponenten for en helt annen moteretning, nemlig «snubleshortsen». Den er så lang og at du ikke bør forsøke en tunnel på Stian.  

Et eller annet sted i Budstikkas billedarkiv ligger kanskje et svært lite flatterende bilde av meg. Det samme bildet dokumenterer i så fall også innsats og fleksibilitet: Jeg slider i forsvar, slik man skal – helt ut til sidelinjen. Jeg har venstrefot på linjen, og sitter ganske dypt og bredt i anstrengelsene for å holde følge med spilleren med ball. Alt vel så langt, men bevegelsen kombinert med svært kort shorts og dårlig strikk, gjør at mine edlere deler faller ut av shortsen, og kommer til syne i et kort øyeblikk.  Karl Braanaas var, og er, en dyktig fotograf, og på 1/500 sekund klarte han å dokumentere ulykken.

Så håper jeg selvfølgelig at bildet er slettet for ettertiden, men jeg husker det likevel altfor godt fortsatt.  Og det gir meg i hvert fall påskudd til noen linjer om shorts-moter.

Vi som spilte basketball i forrige århundre, har alle brukt pung-gnagerne – de svært korte shortsene som hadde den egenskapen at de holdt utstyret på plass (bortsett fra i min shorts…). Men som bildene i denne bloggposten forteller – det var slik moten var. 

Skjønt, mote ble det ikke før senere. I basketballens pure ungdom brukte spillerne polstrede, knelange ullbukser, gjerne med belte. Eller de brukte etter hvert tights (som jo synes å være et must for alle spillere i dag). 

Inn på tidlig 1900-tall ble det litt mer orden på sakene.  

Bukser med belte ble byttet til shorts med strikk i livet. Ullstoffet ble byttet med syntetiske fibre, og på 70-tallet kom mesh-stoffene med små hull som gjorde plaggene behagelig «pustende».

Shortsene ble stadig kortere, og rundt 1950 var avstanden fra skrittet til kanten på shortsen 3 tommer (ca. 7,5 cm). Ved inngangen til 90-årene hadde lengden økt til 8 tommer (20 cm); ved årtusenskiftet 11 tommer (27,5 cm). Da snakker vi om at de fleste spillerne brukte shorts som gikk  til godt ned under knærne. Og om shortsen ikke var lang nok, ble det til at spillerne dro den ned.

Hvordan det ble slik? Hvordan gikk det fra «gæssing» til« sægging»?
Svaret er Michael Jordan.

Det finnes flere teorier om hvorfor det var viktig for Jordan å spille med lange shorts.  Noen påstod at han elsket å spille med shortsen fra collegetiden under NBA-shortsen – altså måtte den være lengre og videre for å ha plass til begge shortser. Andre mener det handlet om Jordans hang til å dra i shortsen om en del av vaner og rutiner på banen. 

Det som er helt sikkert, er at Jordan var den ubestridte eneren og den store stjernen fra den første sesongen for Chicago Bulls i 1984/85. Jordan definerte skomoten. Og Jordan dikterte motebildet for spillerdrakter.

NBA forsøkte med et slags svar i 1997 da de innførte en regel om at shortsen ikke kunne gå lenger ned enn til en tomme over kneet.  Men det ble med forsøket – regelen er fjernet.

Så finnes det utøvere som ikke lar seg diktere av moteretninger eller stjerner. Utah Jazz-legenden John Stockton tviholdt på sine korte shorts i hele den 19 år lange karrieren.  Han ble takket av i 2003 – i kort shorts.  Så hører det også med til historien at moten kanskje er i ferd med å snu. Igjen. LeBron James er en av toppspillerne som ønsker en kortere og mer kroppstilpasset shorts. 

Påfallende nok har denne utviklingen gått så godt som problemfritt.  I de fleste idretter styres produktutvikling av behovet for bedre prestasjoner og/eller økt komfort. I basketball har det handlet mest om mote, og kanskje litt om komfort.

Basketball er en tilpasningsdyktig, nysgjerrig og endringsvillig sport. Reglene endres og tilpasses ofte. Klær, sko og baller er i stadig utvikling.

Heldigvis er vi forbi tubesokkenes storhetstid. De første parene så dagens lys i 1967, en nyvinning ikke minst fordi de var enkle å produsere: Ingen hæler, ingen forsterkninger i sokken – one size fits all.   Etter hvert møttes shorts og sokker på knærne og sørget for at basketballspilleres ben var tildekket. 

Kareem Abdul-Jabbar var trendsetteren, men kjendiser i tube socks har vært mange: Björn Borg, Pelé, Julius «Dr. J.» Erving, Farrah Fawcett, Raquel Welch og Justin Bieber for å ha nevnt noen.

Så ser jeg ikke bort fra at tubesokker er kommet for å bli, men neppe på basketballbanen. Og jeg tviler på om de svært korte shortsene får en renessanse.

Lite var klart da James Naismith oppfant basketball – han hadde verken tenkt på kurv eller ball. Men så gikk produktuviklingen raskt.

James Naismith var ikke så opptatt av utstyr da han oppfant basketball i 1891.  Ledelsen ved Springfield College hadde bedt Naismith finne på noe som kunne sørge for at elevene var engasjert i fysiske aktiviteter også i vintersesongen.  Basketball ble løsningen.  Naismith snekret sammen 13 regler som definerte hvordan basketball skulle spilles, men utstyr var det verre med.

Lagene skulle oppnå poeng ved å kaste en ball oppi en kurv, og den første tiden gjorde tomme ferskenkurver nytten. Det var bokstavelig talt fruktkurver som hadde den åpenbare ulempen at de hadde fast bunn.  Den første genistreken var når en kreativ sjel fant ut at bunnen kunne fjernes slik at ballen gikk gjennom kurven. Så slapp man å klatre i stige for å hente ballen etter hver scoring. 

Først fotball
En basketball fantes selvfølgelig ikke siden spillet var helt nytt.  En fotball gjorde nytten de første årene, men den var tung og det var dårlig sprett i ballen. 

I 1894 tok Naismith kontakt med Spalding med beskjed om å lage den første basketballen. Løsningen ble en lærball som var sydd sammen med lisser og med en gummiblære på innsiden. Den veide drøyt 560 gram, med en omkrets på 81 centimeter, og den var lærfarget brun.

Den første Spaldingballen ble brukt frem til 1937 da den første sømløse basketballen så dagens lys. Den så bedre ut, men viktigere var det at den ga mye bedre sprett, og basketballer som var sydd sammen med lisser, var historie i 1948. 

Året etter hadde den offisielle ballen krympet til 76 centimeter i omkrets, og mens den opprinnelige ballen var sydd sammen av fire paneler, fikk basketballen åtte paneler fra 1970.

Ut med brunt
Verken spillere eller publikum var fornøyd med den originale brune lærfargen.  Det var rett og slett vanskelig å se ballen tydelig nok.  Da Spalding lanserte en oransje ball i 1957, ble den en umiddelbar suksess, og det har vært den dominerende fargen siden.  Du finner riktignok basketballer i alle mulige og umulige farger, men som matchball handler det stort sett om den offisielle oransje ballen. 

I 1983 laget Spalding den første basketballen i «full grain leather». Det er den aller beste kvaliteten på lær. Det blir finere jo mer det blir brukt, men mister ikke kvalitet eller slitestyrke.

Før 1990 var alle baller laget av ekte lær, men så kom komposittmaterialene for fullt.  Fortsatt er lærballer de mest eksklusive, men til bruk innendørs: De blir fort ødelagt på utebaner, friksjonen på asfaltbaner kombinert med skitt og støv ødelegger ballene fort. 

Baller med mønster
I 1994 ble basketballentusiaster presentert for «hole-in-one»-ballen. Den hadde adoptert det nuppete mønsteret på golfballer for å gi spillerne et bedre grep.

Resten er en historie om produktutvikling som ikke nødvendigvis har funnet et stort marked. Den dag i dag spiller vi fortsatt med en ball som til forveksling likner på den første ballen med åtte paneler og uten sømmer fra 1948.

Fra 1891 til 2023

1891: James Naismith finner opp basketball. Det spilles med fotballer som kastes opp i ferskenkurver. 

1894: Spalding lager den første basketballen.

1937: Basketball uten sømmer og lisser kommer på markedet.

1970: Ballen lages nå av åtte paneler i stedet for fire. 

1983: Ekte lærballer blir offisiell ball i NBA.  

1994: «Hole-in-one»-baller med nuppete mønster er et faktum

1998: Wilson lanserer en ball med ørsmå hull som absorberer svette – for å gi bedre grep.

2001: Spaldings ball med innebygget pumpe har ennå ikke blitt noen suksess i Norge…

2006 : Spalding NEVERFLAT basketball lover å holde på luften 10 ganger lenger enn vanlige baller. 

Fun  facts:
Joseph Odhiambo innehar flere verdensrekorder, med ball: 

– Han scoret på 38 “layups” på 1 minutt mens han jonglerte tre basketballer.

– Driblet 6 basketballer samtidig.

– Fikk en basketball til å spinne på én finger sammenhengende i 4 timer og 15 minutter.

Basketballer:
Str. 7 (senior menn): Omkrets 75 cm. 567-650 gram

Str. 6 (senior kvinner, gutter 12-14 år): Omkrets 72 cm. 510-567 gram 

Str. 5 (mini): Omkrets 70 cm. 470-500 gram

(Artikkelen ble først publisert i Aftenposten Historie)

Hva husker du fra 2022? Her er ett og annet for historiebøkene
fra året som var nesten fritt for covidproblemer.

DE VI MISTET
Året startet på verst tenkelige vis da vi ble møtt av sjokkmeldingen om Lars Hergots bortgang. Lars var et oppkomme av ideer til hvordan Nadderudhallen kunne bli Norges beste basketballarena. Og slik er den blitt.

Midtveis i 2022 kom også beskjeden om at  Niels Matthiessen var gått bort. Niels var helt sentral i oppbyggingen av miljøet i Kjelsås, klubben som er blitt en av Norges aller fremste klubber for talentutvikling

SESONG PÅ VENT
Absolutt alle involverte i en hvilken som helst idrett hadde rukket å bli grundig lei av covid og korona. Vi var sikre på at NÅ! åpnet det.  Men etter at NBBF i desember (2021) besluttet å åpne for seriespill 11.januar 2022, ble nedstengingen forlenget enda en gang.  Men heldigvis bare en uke, til 16.januar.

KETCHUP-BASKET
Mens aldersbestemt basket måtte vente, fikk eliten lov til å holde det gående. Den første helgen i januar tok Bærum imot Centrum i Nadderudhallen. Det ble en stygg affære.

– Vi vet vi er et ketchupflaske-lag. Når vi får flytta ballen raskt rundt og treffer treere, er vi giftige, sa Mathias Eckhoff etter at Centrum ble slått 131-33. Det er lov å håpe at rekorden blir stående lenge.

YOUNG GUNS
I BLNO-sesongen 2022/23 vrimler det av unge, ambisiøse talenter i BLNO. Over 40 av dem.  For et år siden var de færre, og derfor ganske morsomt  når de virkelig tok sjansene de fikk. 17-år gamle Eldar Alagic “grep dagen” mot Kongsberg Miners med  et vanvittig 3-poengsshow for Asker – 7 av 9 på treere, toppscorer med 25 poeng.
– Hele gjengen av unggutter har vært uredde fra dag 1 og blitt mye flinkere i løpet av året, sa Stian Emil Berg til basket.no.

Så har det kanskje gått tråere denne sesongen; det har vært litt lenge mellom høydepunktene for 04-spillerne til Asker. Men de yngste har uansett skjønt at det er mulig å spise kirsebær med større og mer rutinerte utøvere. 

RETUREN TIL NORGE
Etter seks sesonger i svenske klubber hadde Tina Stenerud Moen lyst til å spille vårsesongen i Norge og for gamleklubben Ullern. Et svært velkomment comeback. Og noen husker fortsatt 2015/16-sesongen hennes i Norge: Tina snittet på 23,3 poeng, ble kåret til MVP og hadde 22 poeng, 12 returer og 7 assists da Ulriken Eagles ble slått 79-45 i finalen i Rykkinnhallen.Etter den siste gullsesongen med Ullern i 2016 dro hun videre til Stockholm og ligaspill for Alvik.

KAMPFIKSING..!?!
Vi er virkelig i ukjent landskap når det snakkes om betting og kampfiksing; for de fleste med interesse for basketball er det heldigvis helt ukjent. I mars serverte NBBF den første advarselen: «Du risikerer utestengelse fra FIBA hvis du som er aktiv spiller, spiller på basketballkamper, uansett i hvilken basket-turnering i verden du spiller på, så vel internasjonale landskamper som lokale turneringer og ligaer. Visste du at du risikerer utestengelse fra all norsk idrett hvis du spiller på andre kamper i egen turnering?»

Så, 1. november fikk vi denne fra Jan Hendrik Parmann i NBBF: 
«Dessverre har vi nå fått vårt første tilfelle der en spiller i Norge er blitt suspendert fra all idrett på grunn av ulovlig spill på basketball»

TOTAL KOLLAPS
I slutten av februar var vi høyt oppe. Med overtime-seier over Kosovo (95-92) klatret Norge til topps i EM-gruppa og sikret gruppefinale mot Danmark i juli. Møtet med Danmark i Haukelandshallen i august ble en festforestilling der Norge blant annet traff 20 av 32 trepoengere. Alt stemte.

Men så:  Med bom på ALLE (!)) sine 21 trepoengsforsøk mot Nord-Makedonia i november fikk Norge en slitsom og vond kveld i Gevgelija. 

– Vi vet vi ikke er et ferdig produkt og at vi fortsatt er et landslag i utvikling, og visste vi ikke kunne gå ubeseiret for alltid. Men dette er en fin sjanse til å lære, sa Harald Eika Frey etter Norges første tap i EM-kval-runde to.

Norge endte kampen med 0 av 21 på trepoengere og totalt 36 poeng. Nesten uforståelig. One of those days…

Her er de norske kampene i EM-kvalifiseringen:
Norge – Kosovo 86-77 – 25. november 2021, Bergen
Danmark – Norge 84-68 – 24. februar 2022, Næstved Arena
Kosovo – Norge 92-95 (OT) – 27. februar 2022, Mitrovica
Norge – Danmark 62-64 – 3. juli 2022, Oslo
Slovakia – Norge 68-87 – 25. august 2022, Levice
Norge – Danmark 99-75 – 28. august 2022, Bergen
Nord-Makedonia – Norge 58-36 – 10. november 2022, Gevgelija
Norge – Slovakia 56-68 – 13. november 2022, Bergen
Danmark – Norge, 23. februar 2023
Norge – Nord-Makedonia, 26. februar 2023, Oslo

KORTE COMEBACK
I februar, for snart et år siden var Fyllingens lagoppstilling mer spesiell enn vanlig.  Enda en import..?  Neida, denne gangen var det coach Calix Black Ndiaye som droppet dress og slips til fordel for drakten. Det ble riktignok bare 2 minutter og 26 sekunder, men Calix (40) rakk å å legge en trepoenger, og han leverte en frekk finte og drive der han ble foulet, scoret og satte «and one»-straffekastet: 6 poeng. De gamle er stadig vekk eldst.

Andre korte comeback..? Stian Emil Berg sesongdebuterte endelig for Asker denne sesongen.  I kampen mot Bærum holdt han i drøyt to perioder før han tråkket over, med avrevet leddbånd som resultat.  Han rakk poeng, assists og returer – men ikke mer. Ikke akkurat det Asker (eller Stian) hadde drømt om.

KVAL OG KVALER
BLNO-kval  i mars: Oppsal gikk opp, Nidaros ned. Ikke akkurat det vi hadde ønsket oss, og da snakker vi ikke om Oppsal, men om Nidaros som mange gjerne ville  beholde. Basketballtinget i mai var eneste mulighet for Nidaros til å beholde plassen i BLNO. Region Midt foreslo en utvidelse fra 10 til 12 lag, men verken Kristiansand Pirates eller andre ønsket å ta den 12. plassen i ligaen. Dermed ble det 11 lag i BLNO selv om  enkelte rynket på nesen…

SENSASJON I
Bærums damer tok NM-gull i april; det var definitivt av det sjokkerende slaget, sånne ting som ikke skal skje. Ulriken hadde vunnet 34 kamper på rad i Norge. Da det gjaldt som mest, var Bærum best – og snøt storfavoritten for kongepokalen.

Julie McCarthy, Bærum-kapteinen, ble spilleklar i tide etter skade og som bidro med 15 poeng, 15 returer, et par blokker og en særdeles viktig tilstedeværelse både i forsvar og angrep.

SENSASJON II
Nidaros slo Frøya på bortebane med 11 poeng i oktober. Nidaros dro til Bergen med et sterkt beskåret lag; Frøya med alle til stede. Fortsatt helt uforståelig.

DE BESTE UNGE
basket.no skrev: «Kolbotn ledet ved pause og ga Asker Aliens tøff match, men hjemmelaget snudde kampen med en 25-3-run i tredje periode og holdt unna for Kolbotns sluttspurt i et fyrverkeri av en U19-finale».  Eldar Alagic, Niklas Sandström og Oliver Bergstad sto for 73 av de 88 poengene for Asker.  Et halvår senere var både Kolbotns og Askers spillere BLNO-inventar.

ÅRETS SIGNERING
Ikke helt på høyde med en milliard-avtale for Ronaldo, men kanskje vel så viktig, i hvert fall for norsk basketball: Arild Sandven har signert ny avtale med NBBF, og er nå heltidsansatt. Hans artikler er blant det mest leste både på basket.no direkte og av saker som er gjengitt fra basket.no i NBBFs sosiale medier. 

VI VOKSER
Vi er fortsatt ikke store, men vi vokser. Norsk basketball har klart seg godt gjennom covid-perioden. I 2021 er veksten i norsk basketball på hele 13%, noe som gjør basketball til lagidretten med størst økning. Og i en covidtid passer det vel ganske bra at en av de nye klubbene heter MASK  (Mortensrud-Aker Sports klubb).

SCORINGS-SHOW
Harald Frey scoret 37 poeng mot Slovakia i august, En måned tidligere leverte Stine Austgulen tilsvarende for Norge med 39 poeng i en landskamp! Dermed sikret Norge andreplassen i Small Countries-EM etter seier over Malta 64-48.  

FIRI OVER OG UT
Vi synes alle det var litt rart og kryptisk å si «Firi-ligaen» etter over 20 år med BLNO. Og vi rakk ikke å venne oss til det før det var slutt. Krypto-selskapet gikk inn i norsk basket med optimisme og positivitet, men møtte økonomiske realiteter. 

ALLE GODE TING ER 14
En titt på BLNO-tabellen forteller at mitt sesongtips med Asker som ett av lagene i en semifinalerunde for menn ligger veldig dårlig an. Med 13 tap på rad kom endelig seieren i det 14.forsøket da Oppsal ble slått 59-57. Det var ingen vakker affære, i hvert fall ikke de siste par minuttene. Men det deles ikke ut stilkarakterer i basketball, og Asker kan gå inn i 2023 med løftet hode og fornyet tro på at sesongen tross alt kan bli ganske bra.

PLUSS 40, MINUS 40
På vei inn i 2023 er det lite som tyder på at Ulriken skal gå på en ny smell i kampen om NM-tittelen. Når tre spillere forsvinner til USA, er det andre som overtar.  Dermed synes Ulriken helt utilnærmelige med 12 kamper og en seiersmargin på 40 poeng i hver kamp.  I den andre enden av tabellen har Tromsø Storm Ungdom en vanskelig sesong og har tapt sine 11 kamper med 40 poeng i snitt.

Sofia (Koch) er min «torsdagsdate». EBs jenter trener før laget mitt entrer gulvet i Nadderudhallen, og Sofia er alltid den positive, nysgjerrige, blide.  Og så gjør hun noe så uvanlig som å hilse – det kan sågar bli til at vi veksler et par ord før guttelaget begynner sin økt. 

På en trening nylig spør hun:  «Hvorfor skriver du ikke om damebasket»? Det er bare noen dager før vi skriver 2023, og på vei inn i et nytt år kunne man jo finne på å ha nettopp det som nyttårsforsett.  Men nei. Det blir neppe sånn, og for å være ærlig skriver jeg jo ikke så innmari mye om menn heller.  Sofia og andre kan jo få vite litt mer om hvorfor.

Tro det eller ei, men uten damer hadde det ikke blitt noe av min karriere som coach. Tilfeldighetene gjorde at jeg sa ja til noe jeg ikke var kvalifisert for. 

Det hele begynte vel midt på 70-tallet da jeg av en eller annen uforståelig grunn ble bedt om å ta over som coach for damelaget til Bærum Basketballklubb. Da hadde de allerede vunnet en håndfull NM-titler; jeg hadde ingen tidligere erfaring, jeg var altfor ung (19 år gammel), men takket ja.  Hvor vanskelig kunne det være, liksom?  

Ikke veldig skulle det vise seg. Noen år senere hadde jeg selv rasket med meg noen NM-titler uten egentlig å ha gjort stort. Den gangen var nemlig disse jentene/damene ganske suverene, med spillere som Sonja Regbo, Lisbeth Akselsen (Laugen) og etter hvert Torill Christensen (Berg)  og Elisabeth Norseng. Ting gikk av seg selv, kamper og mesterskap ble vunnet på autopilot. Med unntak av særlig én kamp.  

Jeg var bortreist med jobben den helgen, og var ikke til stede i toppoppgjør mot KSI. Bærum tapte 16-46 (!), damene scoret to spillemål, resten av poengene på straffer. Noen måneder senere vant vi likevel NM. 

I 1981 fikk jeg ansvaret for seniorlandslaget, damer, og i sum føler jeg å ha vært ganske tett på miljøet i flere år.

Men så gikk det med damelaget som med Bærums herrelag. De eldste og mest rutinerte spillerne hoppet av etter henholdsvis 9 (damelaget) og 10 (herrelaget)  strake NM-titler. Vi kom til kort mens andre klubber hadde jobbet godt.  Sandvika vant 3 NM-titler med Ingvild Berge som den helt dominerende spilleren før Høybråten tok over norsk damebasket: Det ble total dominans i 15 år, sammenhengende og 16 NM-gull totalt!

Bærums Sonja Regbo var nokså sjelden vare på 70-tallet.  En damespiller med teknikk!?! Det var uhørt og uvant, men Sonja behersket det meste. Ingvild Berge tok over for Sandvika med selvtillit i fin miks med teknikk og ferdigheter før Lisbeth Jansen definerte en helt annen type leder med Høybråten.

Lisbeth var aldri fancy, bare irriterende god. Hun var rå. Hun var sterk, kanskje enda sterkere i hodet. Hun var definisjonen på en vinnertype, den typen spiller som aldri har tapt en kamp selv når det ser håpløst ut.

Så var det Gimles tur. Under ledelse av Jan Erik Price formelig flommet det over av godt skolerte Bergens-jenter som alle kunne sin ABC. 9 strake NM-gull fra 1999 – 11 totalt.

Og nettopp der begynner moderne norsk damebasket for meg. Jeg husker spesielt godt Kristine Austgulen, med en ganske unik collegekarriere i USA og med en faktisk mulighet til WNBA-spill. Bare uker før ny sesong i BLNO hadde vi lekt med tanken om at hun skulle være en del av stallen på herrelaget til Bærums Verk. Det hadde vært utrolig kult og spennende, men ble dessverre ikke noe av ettersom Kristine valgte utdannelse. Smart dame!

Det har vært imponerende å følge jenters utvikling de siste 10 årene, og kanskje er det nettopp derfor jeg vegrer meg for å skrive mer om dem. Jeg kan ikke nok om mange nok.  Jeg følger ikke godt nok med; jeg har ikke tid til å se så mange kamper som jeg bør. I denne lille bloggen er noen damer nevnt, mange glemt.

Derfor får det bli med dette: Spillere som Tina Moen fantes ikke da jeg var aktiv som damecoach.  Spillere som er tvehendte, som gjør de riktige bevegelsene intuitivt,  og som leser spillet fordi de ikke behøver øyekontakt med ballen. Og selv om talentene fantes, var verken jeg eller andre coacher i stand til å ta vare på og utvikle ferdighetene.

«Jøss, hun spiller som en gutt» var datidens ypperste kompliment til en jente som spilte basketball. I dag er nok det en litt belastet kommentar selv om den egentlig holder vann. Det finnes ikke mange spillere som Karyn Sanford, men det hadde vært uproblematisk for henne å være «en av gutta». 

Jeg var for lengst ferdig med damebasket som elitecoach da jeg ble spurt om å steppe inn som vikarcoach i en kamp med et jentelag. Det ble en ganske spesiell opplevelse – som for eksempel da en av spillerne midt i kampen ikke ville bytte inn før hun hadde fikset neglene sine. Sånne ting gjør inntrykk, og der og da var jeg skråsikker på at jeg aldri skulle trene jenter igjen. Men nå?  Jeg er superimponert over jentene jeg ser på treninger i Nadderudhallen. De jobber knallhardt, de er dønn seriøse og de har «handles» og ambisjoner.  

Det hadde vært helt uproblematisk å trene jenter. Faktisk fremstår de som mer coachable  og mer kollektive enn veldig mange gutter og guttelag jeg ser. 

Og, Sofia, siden du spurte om jeg ikke kan skrive mer om jenter. Joda, men jeg synes altså dere fortjener bedre enn at jeg lirer av meg noe uten å ha sett dere nok.

En av spillerne som virkelig har forbløffet meg, er forresten en av lagvenninnene dine fra 05-landslaget. Aurora Sørbyes treningsregime er egnet til å ta pusten fra deg. Det er sånne spillere som enten blir utbrent, langtidsskadet eller drit gode.

Vi sees i Nadderudhallen en torsdag i januar så kan vi prate mer om damebasket!

Enkelte bilder eksisterer bare i mitt eget hode: Vi som har levd litt lenger enn mange andre, vokste heldigvis opp i en tid uten mobiltelefon og uten muligheten til å ta øyeblikksbilder. Dermed må jeg stole på min egen hukommelse når jeg sier at far var skeiv.

Når du leser dette i 2022, er du sannsynligvis så preget av tiden du lever i at du umiddelbart tenker at min far på et eller annet tidspunkt kom ut av skapet.  Men nei, det gjorde han slett ikke. Derimot var han offer for 60-årenes hattemote. På vei til trikken på riktig kalde dager brukte han alltid og uansett den latterlige lille hatten som ikke var godt for noe og som gjorde at han frøs realt på ørene.  Dermed holdt han vesken i den ene hånden, skakket hodet over på siden og varmet øret med den andre hånden. 

Slik ble altså far skeiv for meg: Jeg diltet ofte bak – far på vei til trikken, jeg på vei til barneskolen på Eiksmarka. Hadde jeg vokst opp i 2022, hadde jeg selvfølgelig som 7-åring for lengst fått mobiltelefon og kunne dokumentert «Gunnar Skakke».

I dag tenker jeg stadig mer på dette: For meg var han alltid gammel. Jeg synes han så gammel ut selv den gangen han faktisk var ganske ung, så vidt passert 50.  Antrekket hans vinterstid var frakk av den gamle sorten. Den omtalte hatten. Og vesken han bar med seg til jobben på Persbråten skole – det var definitivt ikke en Louis Vuitton-veske for å si det sånn. 

Og nå er jeg der selv.  Da far var på min alder, hadde han allerede vært død i et halvt år. Altså er jeg gammel. Jeg er på oppløpssiden. Og sannsynligvis er det sånn at unge mennesker i dag tenker på meg som en litt utdatert gammel skælk med klesvalg fra fortiden en gang. «Alder er bare et tall», sier folk som mener å ha greie på det. Det føles ikke alltid sånn, men det plager meg heller ikke voldsomt annet enn at jeg føler å ha fått litt dårligere tid på alt jeg ønsker å få gjort før jeg runder av.

Jeg har et par land og kontinenter jeg gjerne skulle opplevd. Da må jeg i så fall prioritere annerledes og slutte med turene til USA for å besøke basketballspillere.

Jeg har noen bokprosjekter jeg ønsker å få realisert, ikke i troen på suksess og store opplag men for å få det ut av systemet.

Og jeg har barnebarn som det hadde vært moro å kunne følge.

Stadig oftere tenker jeg nå på om det jeg står for er relevant, for eksempel om min tid som basketballtrener bør være over. Jeg tar meg selv i det når jeg av og til omtaler 70+ år gamle amerikanske collegecoacher som propper i systemet – med foreldede ideer og nye tenner.  

Om noen år passerer jeg jaggu meg 70 selv, og det eneste jeg er helt sikker på, er at jeg blir stadig mer usikker og søkende. Det finnes ingen eksakt fasit på hvordan basketball skal spilles eller utøves, ei heller på hvordan et liv skal leves.  Coacher i 30-/40-årene er som regel skråsikre, fulle av selvtillit men gjerne uten nødvendig selvinnsikt.

Jeg blir stadig sterkere i troen på at en litt ydmyk og nysgjerrig tilnærming til problemer og oppgaver er viktig i en verden der det meste er svart/hvitt – eller rødt/blått i en ekstremt polarisert verden.

Om Støre er veik og bleik mens Erna plutselig ble et geni etter at hun gikk av? Neppe. Kanskje er Joe Biden senil, eller kan hende er det vanskelig for en stammer alltid å få ordene ut i riktig rekkefølge? Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at Donald Trump er en drittsekk, men for alt jeg vet var deler av politikken hans smartere enn mannen som solgte den.

Jeg møter ofte og gjerne venner i USA, og det er alltid viktig å huske: Snakk ALDRI om politikk.  Litt som i Fawlty Towers-episoden «The Germans»: «Don’t mention the war…»

I Norge er det heldigvis lettere, foreløpig. Jeg besøkte en av mine gode venner rett før jul; han er interessant nok opphengt i konspirasjonsteorier, han er svært kritisk til Joe Biden, ikke fullt så kritisk til Donald Trump.  Jeg synes han er helt håpløs på mange områder, men han er en innmari fin kar som jeg gjerne er sammen med.  Vi klarer å være dundrende uenige, men på en sivilisert og litt humoristisk måte. Det er befriende.

Når du allerede har levd brorparten av livet, må det likevel være lov å mislike det som for mange av oss oppleves som et forflatet samfunn. I nokså tilfeldig rekkefølge – her er 10 ting jeg hater:

– dagbladet.no (som for eksempel når jeg får vite at vi blir kåte av risgrøt)

– Politikere som ALDRI evner å innrømme motstandere et poeng, og fraværet av anstendig uenighet.

– De bratteste bakkene i Tromsø vinterstid.

– Dårlig norsk og unge mennesker som går på skjino og spiser skjylling.

– Avstanden mellom seteradene på Norwegian.

– Spillere som svarer på konstruktive tilbakemeldinger med «ja, men…»

– Forståsegpåere og hatere i kommentarfeltene.

– Bilder av vinglass på hytterekkverk.

– Coacher i yngre klasser som jager ydmykende scoringsrekorder.

– Den tilsynelatende endeløse strømmen av ufattelig kleine og platte realitykonsepter.

Jeg rakk en tur til venner i Tromsø før jul, og fra en av dem fikk jeg med meg denne dommen over mitt virke med Storm: «Jeg tror du var mer opptatt av mennesker enn av basketball». Jeg har smakt litt på den, og velger å ta det som et kompliment, og mener uansett at det hele henger sammen. Jeg har fortsatt til gode å se eller oppleve en trener med suksess dersom vedkommende ikke har garderoben. Og jeg har til gode å se en vellykket leder i arbeidslivet som ikke har de ansattes tillit og respekt.

Så kan noen få mene at x’er og o’er er viktigst på basketballbanen, og at røde eller sorte tall er det eneste som teller i arbeidslivet. Så kan andre få mene at relasjoner er fundamentet.

Så var altså faren min skeiv – på vei til trikken. Forøvrig var han et av de straighteste menneskene jeg har kjent. Men om han «hadde» klasserommet og lærerværelset som rektor, se det vet jeg ikke. Kanskje ikke ettersom han av mange ble omtalt som «en rektor av den gamle skolen».

«Det er en tid for alt», sa Kongen på Dagsrevyen forleden da han offisielt la opp som konkurranseseiler. Jeg skal nok i hvert fall gi meg før jeg er 85…

Svært god julefeiring til alle.

I midten av oktober var jeg bråkjekk nok til å mene noe om hvordan BLNO kommer til å ende en gang på vårparten 2023. Den gangen skrev jeg at Gimle slår Kongsberg i en finale etter å ha slått ut Asker og Bærum i en semifinalerunde. Så viser det seg at det er helt sant at det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden.

I oktober visste jeg ikke at at desimert Nidaros kom til å slå Frøya i Bergen. Eller at et redusert Gimle skulle høvle over et ganske komplett Fyllingen-lag. Enda verre var det å tenke seg at Asker skulle gå 0-12 frem til desember. Men jeg er ikke helt villig til å endre på så mye av det jeg trodde den gangen.

Kongsberg er definitivt laget som har sett mest solid ut – både fremover og bakover. De er dype, de har rutine og de har Juan Ferrales.  Gimle uten Savic er velspillende og smarte, men det blir mange kortvokste som skyter langt. Styrkeforholdet mellom de to topplagene KAN fortsatt endre seg, men at de møtes i en finaleserie, tror jeg fortsatt på.

Per Tøien og Asker tenker langsiktig, men er nok mindre happy med det kortsiktige. 04-gjengen som forrige sesong fremsto med påfallende selvtillit, er ikke helt der denne sesongen.  Josh Hart scorer mens Ludvig Bergh forsøker å fylle en rolle som ikke passer ham. På den annen side: To tredeler av sesongen gjenstår, og Asker kommer til å vinne kamper!

Tromsø har hentet inn makskvote av importer; de gir seg ikke på tørre møkka før en NM-tittel er hentet hjem. Så gjenstår det å se hva som kommer først: Om Tromsøhallen rives eller om Storm vinner NM. Kanskje klarer de topp 4 denne sesongen.

Frøya, Fyllingen og Ammerud stiller i samme klasse for meg.  De to siste er umulig å bli klok på. Sesongen fortoner seg som en berg- og dalbane; ingenting er overraskende. Tap for svakere lag. Seier mot de beste. Alt er mulig, mens Frøya fremstår som en litt blek utgave av seg selv.

Centrum hører kanskje også hjemme i kategorien «missed opportunities».  Bærum stilte med noe nær et U19-lag og slo et Centrum som i hvert fall var fysisk overlegne.  Centrum ledet mot Ammerud inn i sluttminuttene, men evnet altså å tape.
For meg er det nok fortsatt sånn at Nidaros og Oppsal er de to heteste kandidatene til å måtte spille BLNO-kvalifisering også neste år. Det beklager jeg i så fall – jeg unner Jarl Jespersen og Oppsal alt godt. Og jeg har fortsatt sans for Nidaros.  Men jeg ville ikke våget å sette penger på noe annet.

Og apropos penger og spill.

«Kampfiksing».  Jeg smaker litt på ordet, og liker det veldig dårlig. Man har hørt om det. Fra andre idretter. Fra andre ligaer.  Men at det skulle forekomme i Norge synes usannsynlig og veldig, veldig uønsket.

Jeg har ikke visst at du kan spille på BLNO hos flere selskaper, men faktum er visst at om du vil sette penger på en kamp i Norge så finner du tilbudet hos et 20-talls tilbydere.

Og kanskje er nettopp en liga som BLNO interessant for spekulanter. Den er liten, tilsynelatende uten interesse for andre enn en engere krets av mennesker. Det er en transparent liga der mange kjenner noen, mens noen kjenner alle. Vi vet ganske mye om det indre liv i andre klubber. Og om det er noe vi vet om BLNO, er det at det er lite penger i omløp. Mange spillere, også importer, spiller i realiteten for en slikk og ingenting. Sponsorer og publikumsinntekter er ikke akkurat helt der oppe sammen med fotball, ishockey og håndball. 

Når denne problematikken er interessant og aktuell nå, er det fordi rykter svirrer rundt.  Og, rykter er nettopp det: Påstander, insinuasjoner, noen som har hørt noe fra andre som igjen har hørt fra en tredjepart. Følgelig handler ikke dette om verifiserte fakta. Kanskje er det hold i noe, kanskje er det den berømmelige fjæra som er blitt til en hel hønsegård eller kan hende er det bare fjas.
Men det er like skadelig uansett. Rykter om navngitte klubber, lag og spillere er ødeleggende enten det er hold i dem eller om det bare er sludder og sladder. Derfor hører jeg gjerne fra aktører som mener å vite noe om dette. Du kan mene hva du vil om journalister (og bloggere), men noen av oss har jobbet så lenge i bransjen at vi vet at kildevern er avgjørende for vår egen troverdighet. Det jeg får av informasjon, er alltid «off the record» med mindre noe annet er avtalt og presisert. 

Ta gjerne kontakt hvis du har noe jeg bør vite. Norsk basketball fortjener å være den ærligste, reneste og ryddigste ligaen.