pauliord


Legg igjen en kommentar

69 grader nord: Sesongstart og motbakker

Jeg har oppholdt meg noen dager i Tromsø, og har egentlig nok å tenke på. Men tanken som slår meg oftest er at «Nordens Paris» like gjerne kunne, og burde, vært «Nordens San Francisco».  Det er lite som minner om Paris i Tromsø, men desto mer som gir assosiasjoner til San Francisco.

Bratt nok i San Francisco. Håndbrekk er anbefalt.

Storbyen på den amerikanske vestkysten er kjent for mye, og i hvert fall for ekstremt bratte gater der du helst parkerer bilen på tvers, ikke langs gaten. Hvis du ikke har sett klassikeren «Bullitt» fra 1968 med Steve McQueen – se den! Og hvis du ikke orker å se hele filmen, så se i hvert fall dette klippet med en legendarisk biljakt; kanskje det beste som er laget på film. Noen minutter med rå moro med en ekte Ford Mustang – ikke en batteridrevet jåle-Mustang fra 2021.

Så skjønner du kanskje mer av hvor bratt det er i SanFran, og samtidig får du et lite inntrykk av Tromsø. 

De første dagene bor jeg sammen med tre av spillerne, inntil jeg finner et sted for meg selv. Vi bor midt mellom det meste, men et stykke fra en skikkelig dagligvarebutikk.

– Det er kortest til Coop Extra, den ligger like oppi her, blir jeg fortalt.

– Dårlig utvalg, men ikke så langt å gå.

Det stemte, men en liten detalj er uteglemt: Det bærer rett oppover. Latterlig bratt. Jeg starter i «Mackbratta» som går over i «Snarvegen».  Snarvegen, my ass! Det tar tid å klatre på alle fire… (men ganske riktig – utvalget i butikken er nokså beskjedent).

 Jeg spør:

– Det må være et helvete her på vinterstid. Snøen kommer vel dessuten snart?

– Neida, det går helt fint med 4WD.

Underforstått, det går ikke i det hele tatt med drift på bare to hjul. Det er lett å skjønne at byen ble anlagt i en tid uten biltrafikk.

Når man ikke har altfor mye å gjøre på dagtid, blir det plutselig tid til andre sysler. I daq fikk jeg gjort unna borgerplikten: Jeg har tatt parti og forhåndsstemt i Stortingsvalget fra en annen kommune. Det var en temmelig omstendelig prosess.

Jeg grabber en stemmeseddel, og finner frem valgkortet fra digipost. 

– Vær så god, her er min stemme..! 

– Nei, ikke den stemmeseddelen, den er bare for dem som stemmer i Tromsø, sier valgmedarbeideren.

Tilbake i avlukket. Ny og annerledes stemmeseddel denne gangen,men heller ikke denne viser seg å være riktig. Det blir riktig å tredje forsøk, men køen foran meg går tregt.  Printeren har slått seg vrang, og hvert valgkort må fylles ut manuelt.

Så er det min tur, og en medarbeider med IT-kunnskap trykker på riktig knapp på printeren, og plutselig renner det ut ferdig utfylte valgkort – til dem som allerede har forlatt stemmelokalet.

Mitt kort er den 10. som tyter ut.

Stemmeseddelen stemples før den skal i egen konvolutt som så forsegles. Denne konvolutten skal igjen ned i en ny konvolutt med “kvitteringen” for at Pål Berg har stemt.  Limes igjen, stemples og puttes i urnen.

Selv ikke Donald Trump ville klart å finne noe å klage på her. Annet enn tiden det tar. Og den forbannet bratte bakken hjemover.

Hva med basketballen?

Tja, si det.  Det er en fin gjeng med mange og spillesugne karer som vil være med denne sesongen. Sånt er moro. Det er veteraner, og det er pur unge spillere fra 05-årgangen som jeg har brukt mye tid med i sommer.

Det er kult med talenter, men det er også moro med seniorspillere som faktisk hører på det du har å si, og som etter beste evne forsøker å omsette dette i praksis.  Foreløpig er vi ikke der, men det skulle bare mangle etter to treninger.

En av de kuleste møtene så langt: Da Steven Mayes dukket opp på trening i går. Jeg har lest og hørt om ham, men plutselig var han der.  213 cm høy. 35 år og litt for tung til å kunne bli en nyttig spiller. Karismatisk. Klar for å hjelpe.  Noen mennesker er det helt umulig ikke å like.


Legg igjen en kommentar

Tape med 67, vinne med 2

Vi har hatt et par dager hjemme etter nesten en uke i isolasjon i Finland. U16-nordisk er historie; vi har fått det litt på avstand og kan reflektere over hvorfor og hvordan.

Dette var en turnering der alle tilsynelatende kunne slå alle, bortsett fra Finland som ingen klarte å klå. Island spilte jevnt mot de aller beste, men vi slo Island. Både Norge og Sverige tapte fire kamper, vant bare én. Vi tapte med 67 poeng for Finland, og slår Island med 2. Uforståelig.

Her er noen tanker om det vi var gjennom.

De 9 avgjørende sekundene mot Island: De har ball, innkast og ni sekunder på å finne en åpen 3er. Det fant de, men de bommet.

TRENINGSTURNERING
Ingen nasjoner legger altfor mye i Nordisk Mesterskap, eller riktigere: Ingen av landene bryr seg veldig mye om resultater.  Joda, alle liker å vinne, men det er viktigere å prøve spillere, sammensetninger, taktiske disposisjoner. Nordisk Mesterskap er som regel en oppkjøringsturnering foran EM-turneringene senere på høsten. Sånn er det jo ikke i år, men lagene tenker likevel langsiktig. Det var lett å se at de beste spillerne satt ute til fordel for spillere som fikk anledning til å vise seg frem. 

Men for Norge er det gjerne litt annerledes: Vi er så lite bortskjemt med seire og internasjonale resultater at vi kanskje blir litt for opphengt  muligheten til å vinne.

Gro Harlem Brundtland var stolt av Norges OL-innsats i 1994. Med god grunn.

HVA ER TYPISK NORSK?
«Det er typisk norsk å være god», sa en profilert norsk dame en gang.  Hun var statsminister under OL 1994 på Lillehammer, og var naturlig nok stolt av det vi fikk til. 

Vi, derimot, kan vanskelig påstå at det er typisk norsk å være god. De norske spillerne er ikke størst. De er ikke de fysisk sterkeste. De har ikke det beste treningsgrunnlaget.

Så hva står igjen? 

– Vi kan være det beste kollektivet.  Og det tror jeg faktisk vi er.  Vi har det faktisk innmari bra sammen. Vi har bygget en sterk enhet. 

– Vi kan være det laget som prater mest på banen, du trenger ingen spesielle forutsetninger for å la skravla gå i angrep og aller helst i forsvar.  Men det klarer vi ikke. 

– Vi kan gjøre de smarteste valgene i turneringen: Mat, søvn, restitusjon. Det klarer vi delvis.

– De andre nasjonene – alle sammen – har med egen fysioterapeut som tar seg av oppvarming foran hver kamp, restitusjon etter kamp, massasje og skadeforebygging.

– Andre lag gjennomgår alternativ trening på plenen utenfor de vi bor. Vi lager TikTok-snutter. Artig? Ja. Nyttig? Nei. Ufin påstand? Joda, litt satt på spissen, men ikke helt uten substans.

Norge er gode på kos. Kebab-kveld etter covid-test.

FORBEREDELSE
Covid-19 har gjort livet surt for U16, det er helt sikkert. Og selv om vi hadde ønsket oss mange, mange flere samlinger er det lett å forstå at det har vært umulig for landslagsledelsen å navigere mellom nedstengning, treningsforbud, reiseforbud og lokale restriksjoner. I Norge ble ikke ungdomslandslagene definert som toppidrett. I Finland var også U16 definert som elite og fikk lov å trene gjennom hele sesongen. 50 samlingsdøgn siden januar gir nødvendigvis bedre resultater enn Norges to samlinger og 6 døgn.

FAKTISKE SKILLS
Jeg har vært med på mange nordiske turneringer.  Og jeg lar meg stadig imponere, forundre og irritere.

Denne gangen hadde heldigvis ingen av landene med seg virkelige «big men» – sånne 205-karer på 100+ kg. De pleier alltid å være der.  Sverige og Danmark synes å ha uuttømmelig tilgang på store spillere. Men i år var det mange, veldig mange, svært atletiske 2ere og 3ere i tillegg til svært dyktige PGer. 

Super-raske. Eksplosive. Ekstreme forsvarskvaliteter. Strålende skyttere.  Der og da tenkte jeg at det hadde vært uproblematisk å ta med en håndfull til BLNO-spill i Tromsø.

Vi er også flinke, men vi kommer til kort på flere områder. Vi er ikke størst, og vi er ikke sterkest.  

Men også: Vi spiller basketball i Norge (når vi får lov). I regionsserier slipper du dessverre unna med det meste.

– Å slå en motstander 1 mot 1? No problem.  Gode spillere feier forbi. 

– Finne et skudd?  Piece of cake – forsvaret er aldri oppi deg uansett.  

– Returer? Haha, de tar jeg uten å anstrenge meg. Kan stå  på tå og høste fruktene.

– Hva som ikke funker i Norge? Tøft og fysisk forsvar.  Det er snarveien til 5 fouls.

Dette er grunnlaget vårt på vei inn i internasjonale konkurranser. Er det rart vi kommer til kort?

Vi coacher sier: «Dere vet ikke hva forsvar er før dere har spilt mot Finland».  Spillerne smiler skjevt, og tror ikke helt på det.

Finland slår oss 115-48. Tidvis kommer vi ikke over half court. 

FORSTÅ-SEG-PÅERNE
Hjemme sitter det alltid folk som mener å vite hva som gikk galt, hva vi burde gjort. For å være ærlig: Jeg er drittlei av sånne mennesker. Coacher som har spillerne på klubblaget, og som mener at de spiller for lite eller blir brukt feil. At de spiller annerledes på landslaget enn på klubblaget.  Selvfølgelig gjør de det. På DITT lag er de dominerende og uten motstand.  På landslaget er de en av 14 ganske gode spillere som har en aggressiv finne oppi shortsen.

Dette er glupingene som ser på streamen og mener det finnes drøssevis av gode skudd som burde vært tatt, som tror det er lett som en plett å slå et finsk press.

2 ÅRS-PERSPEKTIVET
Om to år har avstanden krympet. Det er mange grunner til det. Pubertet. Rutine og erfaring. Flere lag har vært med i internasjonale turneringer. Spillere har gått på NTG eller andre basket-akademier. Enda mer seriøs tilnærming til idretten.

Om to år er disse spillerne klare for U18- Nordisk og EM-turnering får vi tro.

Hvis vi følger pensumplanen for ungdomslandslag skal ikke denne gjengen samles igjen før om et drøyt år.  U17-året er uten landslagsaktivitet. 

Jeg er skråsikker på at det er fornuftig og nødvendig å endre tilnærmingen til dette.  Denne gjengen må komme i gang med forberedelser ganske umiddelbart.  Dette må inn i organiserte former både fysisk, teknisk og taktisk dersom vi skal ha noe håp om å krympe avstanden til Finland og de øvrige nasjonene. Det må ikke nødvendigvis koste all verden.

Hvis vi kan slå Island med to poeng, kan vi faktisk slå de fleste andre nasjonene også. I mitt hode surrer en plan om prosjekt «TOPP 3 i 2023». Det er mulig. Om vi vil.


Legg igjen en kommentar

Skuffelser – og sommergleder

Det har vært en barnslig glede å stå rygg til rygg med spillerne jeg har vært trener for: I ni av ti tilfeller har jeg målt meg høyere enn en hvilken som helst tenåring. Unntaket har vært Leo på 203. Inntil nylig.

Med mine 198 cm har jeg som regel vunnet disse«tvekampene», en pussig tilfredsstillelse som om det er et poeng å være lang. Men så gikk de forbi meg en etter en: William, Filip, Hallvard. For en basketballtrener er lange spillere stort sett et opplagt pluss, men for noen dager siden fikk jeg et par slag i trynet:

Jeg hadde bestilt time på politikammeret for å få et nasjonalt ID-kort, en praktisk erstatning for pass. Og denne gangen var damen bak skranken litt mer årvåken enn andre ganger jeg har vært der.

Hvor høy er du? spør hun.

– Sist gang jeg var her var jeg 198 cm, sier jeg og peker på passet hun har fått av meg som legitimasjon.

 – Nja, sier hun. – Jeg tror du skal stille deg inntil veggen der.

Der er det markert skala opp til 210 cm.

Jeg tenker vi sier 196 cm, sier hun – og videre:

– Hårfarge grå!

Jeg har altså krympet 2 cm og er blitt grå i luggen. Heldigvis er ikke «tynn i hyssingen» en del av info på ID-kortet.

Men en kjip start på dagen var det uansett. Bekreftelsen på at du har passert livets middagshøyde gir ingen selvtillitsboost.

Men det finnes mye annet å glede seg over.

Siste helg med denne gjengen – 02 er historie i EB.

Sommeren startet med slutten. Prosjektet med 02-årgangen i EB ble avrundet med spillere og foreldre i begynnelsen av juni. Etter 6 år sammen har vi spilt vår siste kamp – av sånn cirka 500. Og vi har hatt vår siste trening sammen.

Men treninger finnes det flere av, og i sommer har det vært mange av dem:

– 4 dager i Tromsø midt i juni.

– Rett over på Basketskolen.

– Landslagssamling med U16-gjengen.

– Og snart: Ny samling og Nordisk Mesterskap, hvis Covid vil.

Inntrykkene er mange og kontrastene er store. Fra en rutinert gjeng på 69 grader nord, via pur unge jenter og gutter i Rykkinnhallen, til 27 håpefulle som mest av alt ønsker seg en plass på et landslag. Felles for alle er gleden over å spille basketball.

Første helg med denne gjengen – født i 05 og med masse moro i vente.

Verken i Tromsø, eller andre steder i Norge, er det veldig gode grunner for å holde det gående etter avsluttet videregående skole. Studenter eller spillere som har familie, jobb og barn gjør ikke dette for penger. De trener 4-5 ganger i uken, de er på reise til bortekamper i helgene og sannsynligvis går de alle økonomisk i minus. Motivasjonen finner de andre steder enn i lommeboka.

Lagidrett gir deg noe helt spesielt.

Som for eksempel på Basketskolen som i år ble arrangert for 40. gang. Det finnes nok mange grunner til at jenter og gutter er på sommerskole: Noen foreldre synes sikkert det er praktisk å vite hvor barna er mens de fortsatt er på jobb. Basketskolen er en slags alternativ SFO. Andre deltagere synes å være med først og fremst for å vise seg litt for andre, mens de som om noen år blir de beste spillerne, er på Basketskolen for å lære.

De små, rørende observasjonene er de hyggeligste. 

Som når Ron Billingslea sitter ute mellom to økter – med scrapbook fra tidlige år og et knippe svært unge deltagere rundt seg. Det er som når bestefar forteller historier til barnebarna. Ron lar seg ikke be to ganger hvis noen vil høre om det han har opplevd.

Djo Yele: En kar fra Kongo på over to meter og godt over 100 kg kan sikkert være skremmende nok. Men Djo er verdens mykeste i omgangen med deltagerne.

Harald Frey forstår at ikke alle deltagere orker alt, og at ikke alle finner seg like godt til rette. Da tar han enkelte fra 07/08-gruppen til side, og prater med dem på deres premisser, snarere enn å piske dem gjennom nye øvelser.

David fra Tromsø er en bra kar med en solid porsjon humor og selvironi: Isbjørn blir brunbjørn har han kalt bildet.

På en landslagssamling prater vi mindre enn vi trener, i hvert fall når vi har gulvet for oss selv. Før og mellom øktene bruker vi mye tid på å bli kjent med hverandre. Målet er lave skuldre og høy intensitet.

Alle er der for å kapre en plass blant de siste, spillerne som får representere Norge i Finland. Men bitching er helt fraværende. Vi har til gode å oppleve issues spillerne imellom. Alle unner andre suksess selv om de nok innerst inne tenker mest på seg selv og egne prestasjoner.

Dette landslagsprosjektet har vært en tålmodighetsprøve for alle involverte. Sportssjef Brent har sannsynligvis vært mer fortvilet enn fornøyd. Landslagstrenerne har måttet akseptere et sterkt beskåret opplegg for landslag som stiller dårligere forberedt enn normalt. Spillerne og deres familier har navigert gjennom sommerferieplaner, avlysninger og omberammelser uten å kny.

Ja, dette har virkelig vært en dugnad. Men en dugnad ingen har forsøkt å skulke unna. 

Jeg håper virkelig at tiden jeg får med Tromsø Storm blir vellykket for den lojale spillergruppen som venter på å komme i gang med sesong. Og, det er deltagere på Basketskolen jeg er helt sikker på kommer til å nå langt. Og ikke minst: Det er en flott gjeng av 16-åringer som har vært en del av satsingen på et 05-landslag. Vi var 96 da det hele begynte, det er 18 som møter til samling i slutten av juli.


Legg igjen en kommentar

6,9 grader på 69 grader nord

Du vet det er nye opplevelser i vente når badetemperaturen midt i juni er 6,9 grader. Da jeg dro nordover fra Oslo mandag, målte vannet i Oslofjorden +/- 20 grader, solen var tidvis plagsomt varm og det kunne like gjerne vært et sted i Sør-Europa. Det var ikke akkurat det etterlatte inntrykket etter fire dager i Tromsø.

6,9 – say no more…

Men varmen materialiserer seg på andre måter.  Menneskene, den varme velkomsten, den umiddelbare kontakten mellom to spillere fra EB02 og spillerne fra Storm. En klubbledelse som gjør hva den kan for at vi skal føle oss velkomne.

Jeg prøver så godt jeg kan å orientere meg i prosesser og tradisjoner i Tromsø Storm. Det er lett å være tøff i trynet når ligastarten er tre måneder unna. Klok av skade forsøker jeg å holde en lav profil.

«Det kommer til å gå bra», sier hyggelige og velmenende venner som vil oss vel. 

«Jøss, så spennende», sier andre. 

Det er kanskje en riktigere beskrivelse av hvordan dette blir. For spennende blir det. Mens vi holder på med vårt, og jeg med mitt, registrerer jeg at spillere tilsynelatende flyter fritt i sør. Det ser foreløpig ut som om Bergens-lag forsyner seg ganske grovt i overgangsmarkedet, og på papiret er det opptil flere klubber som ser mer enn OK ut.

Jeg kan vanskelig gå ut høyt på banen og proklamere seriesuksess og sluttspillplass.

Det jeg vet om Tromsø Storm, er at dette er en gjeng som står sammen om det meste, selv når motvinden tidvis har vært ganske kraftig. Coacher har kommet og gått, amerikanere har vært mange og forgjengelige.  Men de lokale spillerne består, og når jeg opplever dem på nært hold – på et ganske dårlig gulv i den ganske slitne Tromsøhallen – blir jeg rett og slett ganske imponert. Så om jeg går på en smell, har jeg sannsynligvis bare meg selv å skylde på når det kommer til stykket.

Fire dager i Tromsø gir neppe alle svarene vi trenger. Men vi vet litt mer om hverandre nå.

Noen som har glemt campingvognen..? Nei, dettte er en rullende badstu.

Joachim og Hallvard har erfart teambuilding på nordnorsk. De vet nå at det finnes mobile badstuer i Tromsø. De vet at det er plass til eksakt 8 spillere i de som er en campingvogn med badstuovn, og de har erfart at lysten på å ta en dukkert er omvendt proporsjonal med avstanden fra badstuen til bryggekanten 50 meter unna.

Vi har brukt tid i idrettssenteret Kraft som er privat eid og et tilbud til studenter – kanskje et av de fineste anleggene vi har sett og brukt. To nydelige idrettshaller med ditto kurver, treningsfasiliteter som står til terningkast 6. Kanskje vil det være mulig for oss å få tilgang på herlighetene som lag..?

Det aller hyggeligste denne gangen var et uventet gjensyn med Galin Mihaylov, en av de helt sentrale Storm-spillerne da jeg var her som BLNO-coach i 2011.  En trepoengsskytter av rang – han prikket inn fulltreffere fra “all over the place”. 

Galin er fra Bulgaria, men har blitt i Tromsø sammen med kona, Dessislava Ivanova. Han spiller ikke aktivt lenger; han har rett og slett ikke tid: De to startet konditoriet Selfie i 2019, men falt mellom alle stoler da koronastøtte skulle deles ut. De var helt på konkursens rand da en artikkel i lokalavisa iTromsø gjorde at tromsøværingene fikk øynene opp for stedet.

De startet konditori helt uten kunnskap og erfaring, bare med Dessislavas drøm.

Galin er en fantastisk fin fyr.  Hyggelig og respektfull da vi møttes som motstandere i 2011, umiddelbar gjenkjennelse og kontakt da jeg stakk innom Selfie onsdag.

For alle basketballentusiaster som besøker Tromsø i løpet av sesongen: Et besøk hos Galin er et must!

Så er det bare noen dager igjen av den historisk dårlige basketballsesongen 2020/21. Basketskolen har måttet flytte fra Tønsberg til Rykkinnhallen. Landslagssamlinger neste helg runder av det hele. Og så popper det opp tilbud om sommerskoler så ås si over hele landet.

Vi er yre og klare nå…la oss sørge for at disse siste dagene gir oss fornyet motivasjon.

God sommer!


Legg igjen en kommentar

69 grader nord: Tromsø? Æ!?! Koffør?

Jeg sysler med en idé om å kunne blogge litt fra Tromsø-oppholdet sesongen 21/22 i en slags dagbok-form. Jeg aner ikke hvor dette kommer til å ta meg, men her er i hvert fall et forsøk på del I.

Jøss, så tomt det plutselig ble. 

Det har tatt drøyt 2500 dager å komme hit. Det har tatt over 6 år å forberede seg på at dette en gang måtte være slutt. Men likevel er det rart, omtrent som Lars Saabye Christensen beskrev det i «Gutta› fra 1986:

Når var det det slutta
Når var det egentlig det slutta
Hvor er det blitt av alle gutta

Gutta er snart over alle hauger. Helgen som var lukket vi døra bak oss i EB02|2020, men åpnet samtidig en annen dør – til resten av livet.  For 19-åringene som har spilt basketball sammen siden 2014,  er «resten av livet» en raus porsjon dager, uker, måneder og år. For en 65-åring, not so much.

Mange mener det ville vært helt naturlig for meg å ta et hvileskjær. Fire-fem treninger i uken, kamper i helgene – borte! Masse ledig tid: Er det nå jeg skal runde Netflix? Endelig skulle familien få mer oppmerksomhet. Ta et år av. Tenke litt, fundere litt. Gjøre andre ting. Samle på frimerker. Eller på vinetiketter… 

To sentrale Storm-spillere vil ikke høre et ord om dårlige treningsforhold. Simen og Marcus gikk viralt med denne videoen.

Men jeg har funnet ut at det jeg egentlig samler på, er minner og opplevelser. Helst innendørs på en bane som måler 28×15 meter. Og jeg HAR faktisk tenkt og fundert ganske mye, men ikke så mye på hva jeg skulle gjøre etter 02-prosjektet. Jeg har tenkt at det vil være krise for meg å bli sittende i ro, uten noe å jage etter. Jeg har fundert på om jeg som 65-åring egentlig er «gammel», eller om det er litt igjen. Planen var egentlig å legge ut en «Trenerjobb søkes»-annonse på Norsk Basket. Men så langt kom jeg aldri. 

Jeg er en rastløs sjel som sliter når det blir lange opphold og pauser: Sjåfører som konsekvent ligger i 60 i 70-sone? Hater det! Talere som holder det gående uten gode poenger? Slitsomt! Turer til USA? For meg varer de bare unntaksvis lenger enn 4 dager.

Turer til Tromsø? Kanskje blir det 8 måneder av det hvis ikke tromsøværingene blir lei av meg. I kjent stil var det mer en impulshandling enn noe annet da jeg takket ja til tilbudet. Og når jeg nå sitter med ansvaret for Tromsø Storm sesongen 21/22, slipper jeg i hvert fall et langt opphold mellom basketprosjektene.

«Håper du får godt betalt!», sier noen.
«Du er klar over at det er mørkt hele vinterhalvåret..?» sier andre.
«Skal du pendle, hva sier Torill?», spør de fleste.

Svaret er nei og ja på de to første. Man trener ikke basketball-lag for å bli rik, ei heller for å nyte dagslyset midtvinters. Man trener lag i en hvilken som helst idrett for å å oppnå noe sammen med andre.

Jeg kjenner i realiteten ingen i Tromsø, i hvert fall ikke så godt som man bør for å kunne gjøre en god jobb. Jeg har en fortid med enkeltspillere på Storm-laget, men det har enten vært som motstander eller i landslagssammenheng. 

Først nå har det virkelig gått opp for meg hvor vanskelig det må være å spille basketball i nord.  Det finnes ikke klubber å søke til, og om man skulle  forsøke seg sørpå, har det litt større konsekvenser enn om man går fra Asker Aliens til Bærum Basket. Nord for Trondheim finnes det ett eneste elitelag, og om du er ferdig med aldersbestemt basketball, har du egentlig ingen alternativer.

Jeg medgir at jeg ikke har ofret Tromsø mange tanker etter at vi stjal NM fra dem i 2011. Derfor er det kanskje på tide! Nå gleder jeg meg til å bli bedre kjent med stedet, menneskene og klubben. 

Førsteinntrykket får jeg allerede mandag når jeg stikker nordover på et besøk noen dager – det besøket blir av de sure og kalde:  Det er spådd pissregn og temperaturer under 10 grader de dagene jeg er der..! 

Men jeg trenger ikke yr.no for å være yr.


Legg igjen en kommentar

Sesongen som ikke var

Dette er et fattig forsøk på å oppsummere noe av det vi ikke fikk oppleve. Kanskje er det en slags skjebnens ironi at folk for litt over et år siden sto i kø for å sikre seg toalettpapir, mens basketballsesongen 20/21 likevel gikk i dass. 

Hver gang smittesituasjonen viste tegn til bedring, øynet vi et lite håp. Men nesten hver gang fikk vi ting som dette i trynet: Fest i grotte uten luft, fester hjemme uten fornuft. Vi tenner et lys for alle som nektet å oppgi kontakter til smittesporere, og for ham som gikk til fots over svenskegrensa for å slippe hotell. Listen over hatobjekter er blitt lang.

Min historie er neppe ulik de fleste andres, og kanskje har vi som bor i Bærum tross alt vært heldigere enn mange andre. Vi har faktisk fått lov til å trene innimellom nedstengningene. Oslo har hatt det verst. Og lengst. Jeg trodde aldri at jeg selv skulle kjenne på den typen fatigue som så mange idrettsledere og –trenere har fortalt om. Men det har faktisk røynet på de siste ukene og månedene. Det har vært vanskelig for spillere å finne motivasjonen til å trene mot noe som sannsynligvis ikke blir: Hvorfor skal vi hoppe trappene i Holmenkollen når vi ikke skal ta returer i kamp? 

02-laget «mitt» gikk inn i sesongen med lave skuldre og høye forventninger. Vi trodde kanskje vi var i ferd med å bli nettopp det som er et credo i Kompani Lauritzen: «Den beste versjonen av seg selv». Vi skulle få svar på om seks års målbevisst satsing har gitt resultater. Men nei. Sånn ble det ikke, og vi står igjen med fattige tre spilte seriekamper. Normalt ville vi spilt 60-70 kamper, med søkke og snøre.

Jeg tror vi er bortimot den beste versjonen av hva vi kan bli når alt er over. Men jeg vet ikke sikkert.

Nedturene har stått i kø – av og til har den syntes like lang som polkøene før 17. mai. Den tøffeste konkurransen har vi ikke møtt på banen, men i kampen mellom skole, eksamener, venner, feiring av siste skoleår, hytteturer. 

I et forsøk på å gi håp, retning og et mål å jobbe mot, var vi en liten gruppe som tok initiativet til å arrangere en turnering for U19- og, kanskje, U16-lag. Vi mente at NM-arrangementene ble forlatt altfor tidlig, og vi ønsket å holde liv i drømmen. 

I løpet av denne uken må vi ta stilling til om dette er gjennomførbart. Sannsynligvis må svaret bli nei. Det er i så fall synd, men greit nok,  og det er i så fall en avgjørelse basert på covid-status pr. utgangen av mai, ikke utgangen av mars.

Jeg sitter definitivt ikke igjen med noen form for såret stolthet, men jeg er forundret: 

… over hvor tydelig NBBF har vært på at dette ikke skal arrangeres under noen omstendighet. 

… over at invitten til å arrangere NM for 05-årgangen som en del av Bærum Open, er blitt møtt med teknikaliteter i stedet for entusiasme og fleksibilitet.

… over enkelte klubbers unnfallenhet: Mange kviet seg for å ytre noe som kan tolkes som kritikk av forbundet. De ville slett ikke være med som underskrivere av vår henvendelse til NBBF (men de ville innmari gjerne være med hvis det ble turnering..!) I basketball-Norge er det påfallende mange som mener mye, men som sier lite.

Nåvel – bygones!

Mitt engasjement med en gjeng spillere født i 2002 er nå ugjenkallelig slutt. Faktisk hadde jeg ikke rukket å tenke mye på hva jeg skal finne på å gjøre neste sesong da jeg plutselig fikk henvendelser som tvang meg til å vurdere livet etter 02. 

Jeg hadde i løpet av sesongen lært meg å sette pris på en gjeng yngre talenter som jeg gjerne skulle fulgt videre i karrieren. Men jeg ble veiet og funnet for lett. Eller kanskje snarere for tung..?

En annen klubb ønsket meg som trener for en årgang yngre karer der spriket var ganske stort: Både ambisjoner og kvaliteter trengte pleie, og jeg ble overrasket over hvor kort tid det tok før jeg var fascinert og interessert. I det hele tatt: Møtet med entusiaster i tenårene er alltid inspirerende. Alltid!

Når valget likevel falt på Tromsø Storm, var det mange gode (og endel dårlige) grunner til det. Det hjelper godt når du møter menneskene bak navnet. «Uvær fra nord»? Nja, snarere varme. Og fine folk man får lyst til å jobbe med.

Jeg har selv forsøkt meg med store grupper av små barn. Det har ikke alltid vært like vellykket.

Selv om mye har vært kjipt i sesongen som aldri fikk begynnelse eller slutt, så finnes det en og annen plusshistorie også: For eksempel fleksible og positive håndball-ledere som jeg, når sant skal sies, ikke har møtt for mange av i min karriere. Vi har samarbeidet godt om tilgang til halltid. Takk også til Stina på Nadderud VGS for pragmatisk og ydmyk tilnærming til en idrett du ikke kunne for mye om.

I all tristessen som har kjennetegnet sesongen 2020/21, fikk jeg heldigvis en av de største oppturene helgen som var. Jeg var på besøk i Bergen, og jeg fikk anledning til å være med barnebarn på «nano-basket» i regi av Frøya. Barn i alderen 3-6 år. Foreldre på slep. En halv time basketballtilnærming og lek med svært lave og tilgivende kurver. Deretter en halvtime i fri lek med matter, bukker, klatrestativ, balanseløype og mye annet. Og midt i dette en 20-åring som styrte det hele med fast hånd og mykt lederskap.  Jarand Tveito: Du er min nye helt. Du fikk til ting med disse barna som jeg aldri hadde klart. Du ga av deg selv i samfulle 60 minutter. 

Gratulerer med dagen, siden både du og Norge har bursdag i dag!


Legg igjen en kommentar

Hæstkuk fra sør i ny jobb

Jeg valgte å slutte i Aftenposten for et halvt år siden for å se om livet har noe annet å by på. Og, basketballsesongen 2020/21 som har vært en blanding av vits og tragedie, er slutt om noen få uker. Jeg var i realiteten på vei inn i arbeidsløshet da Ronny (Lange) og Ørjan (Hansen) ga meg noe å tenke på. 

Hvis noen hadde spurt 12. april 2011 om jeg noen gang kommer til å coache Tromsø Storm, kan du gjette hva svaret ville blitt. I hvert fall hvis du hadde spurt signaturen K.W. i avisen iTromsø som skrev dette uken før de tre siste NM-finalene:

«Når jeg leser i iTromsø hva treneren til Bærum Basket, Pål Berg, klarer å lire av seg i sine blogger, blir jeg målløs. Mannen er jo utrolig arrogant og frekk! Nå håper jeg bare at Tromsø Storm klipper ut sportssiden der det sto om denne mannen og bruker det for å gi spillerne sine ekstra motivasjon før helgens kamper i Nadderudhallen!»

K.W. fikk rett: Avisutklipp kan gi motivasjon, men det ble altså omvendt.  For da vi kom til Tromsø den første finalehelgen, ble vi møtt av en analyse over to sider i lokalavisen, med terningkast og det hele. Bærum ble levnet små sjanser, og sportsredaktøren mente dette kom til å bli en enkel treretter – forrett, hovedrett og dessert: 3-0 i kamper. 

Der og da ble finalegnisten tent for alvor i et ungt og delvis urutinert Bærum-mannskap, «game on!». Vi hadde mye moro i forsøkene på å hisse opp tromsøværingene. Jeg hadde lite annet å gjøre på spillerhotellet enn å taste i vei på Mac’en i trygg forvissning om at det ble lest av irriterte Storm-fans. Kanskje var det ikke så rart at folk som K.W. ble en smule opprørt, og stemningen i Tromsøhallen var det i hvert fall ikke noe å si på. Skikkelig trøkk! Damene på første benk «pæivet» og «åijet» av full hals. Jeg har fått med meg en miniordbok fra en av foreldrene på laget mitt her sørpå:

Læsta: Ullsokker
Åije: Rope, skrike
Peive: Vifte med armene
Sæmat: Treg
Hæstkuk: Drittsekk
Vi står han av: Vi tåler dette

Så vil nok mange mene at uttrykket jeg kommer til å få mest bruk for, er «vi står han av».  Kanskje det. Kanskje ikke. Det skal i hvert fall spilles noen kamper først.

Da jeg fikk SMS fra Tromsø Storm tidlig i april, ville det mest naturlige vært å svare et umiddelbart og utvetydig «nei!». I 2012 var jeg sikker på at jeg var ferdig med BLNO. En fantastisk NM-sesong ble etterfulgt av den mest dramatiske nedturen jeg har opplevd som basketball-coach: Vårt helt sentrale midtpunkt Donald Oatis ble hjerteoperert på Rikshospitalet i all hast. 

Der og da raknet mye for laget og meg, og mot slutten av sesongen 2011/12 hadde jeg coachet min siste BLNO-kamp. Trodde jeg.

Om noen få uker er jeg ferdig med et prosjekt som har tatt seks år å fullføre. I 2014 presenterte jeg «EB02|2020» for spillere og foreldre. Jeg forsøkte å få 12 år gamle spillere til å forstå at vi skulle være best ved inngangen til sesongen i 2020. 

Jeg forbannet meg på at rammevilkårene for dette laget skulle bli minst på høyde med et hvilket som helst BLNO-lag (minus utenlandske spillere). Seks år senere tror jeg vi har innfridd på det meste selv om vi neppe kommer til å få anledning til å vise på banen at vi er gode akkurat nå. 

Nå definerer jeg gjerne det omvendte prosjektet: Det vi gjør, skal være minst like bra som det var med EB02.

Så er det sikkert naturlig å spørre «hvorfor i all verden Tromsø Storm..»? Et godt spørsmål som det ikke var helt enkelt å finne opplagte svar på.  Men jeg fant fort ut at et nesten like godt spørsmål er «hvorfor ikke Tromsø Storm»? Jo mer jeg tenkte på det, jo mer fant jeg ut at laget og klubben hadde det meste av det jeg har elsket de siste seks årene med aldersbestemt basketball. 

Det er en kollektiv gruppe – ingen gjennomtrekk: ingen kommer, ingen går, gjengen består.  De har ingen overdrevne forestillinger om at de er enestående gode, men de har et brennende ønske om å få til noe sammen. De ønsker å lære, og de er åpne for nye impulser. Og, de har hjerte! Det er lett å bli fascinert, og det er lett å bli sjarmert.

Argumentene for IKKE å gjøre dette ble plutselig av den mer praktiske sorten: Skal man flytte? Pendle? Hva med julen? Skal jeg kjøre de drøyt 160 milene opp?

Jeg har skjønt at mange er overrasket over at jeg har sagt ja til enda et prosjekt. «Burde ikke du slække litt nå?» Det kan godt hende, men faktum er at jeg gleder meg til å forsøke, og jeg gleder meg over å få muligheten. 

Jeg er spent på å se Johannes, Aron, Magnus, Henrik, Hani, Preben, Anders & Anders, Marcus, Håvar, Simen, Odin, Tord og Øystein igjen. Og jeg er veldig spent på om vi kommer til å få til noe sammen.

P.S. 
I kontrakten står det at «Hovedtrener skal ha på seg passende klær når han representerer». De er innforstått med at jeg ikke kommer til å coache i dress.


Legg igjen en kommentar

Pessimistisk optimisme

I dag er det ett år siden Norge satt på nødbremsene. Vi har vært gjennom nedturer, og enkelte oppturer som har gitt håp om bedring. For idrettsutøvere har det vært krevende med alt fra treningsforbud til serieåpning på Vestlandet. I tiden som kommer skal det avgjøres om denne sesongen fisler ut i ingenting, eller om noe kan reddes. Jeg ba om tilbakemeldinger på hva DERE tror. Her er svarene.

47% av svarene forteller altså at vi ikke tror på noe som helst denne sesongen; vi mener kort og godt at det er «game over». Det klareste svaret får jeg når jeg spør om det er viktig å la alle lag får tid til å trene et par uker hvis det åpnes igjen – eller om vi skal kjøre rett på. 83% sier KJØR!! – ikke vent på noe.

Hva tenker du om de neste månedene?

47% Jeg tror sesongen er «kjørt», det blir verken seriekamper, RM eller NM.

23% Jeg tipper vi kan klare å få i gang rester av sesongen med start rett etter påske.

16% Jeg tror smitten øker såpass etter at folk kommer hjem fra påskeferie at det må stenges ned igjen

14% Jeg tror U16-NM og U19-NM kan reddes, alt annet er usikkert.

Hva synes du er viktigst hvis vi endelig kan spille litt ball igjen?

34% For meg er det uansett viktigst at alle får en «smak» på å spille kamper igjen.

31% U16-NM og U19-NM spilles uansett bare over én helg, og bør gjennomføres. Det er bedre å få fullført noen arrangementer fullt og helt enn at både serier, RM og NM ryker.For meg er det uansett viktigst at alle får en «smak» på å spille kamper igjen.

20%. U19-lagene er inne i sin siste sesong. Jeg synes de bør prioriteres hvis det blir mulig å spille – dersom det ikke er mulig å la alle få muligheten.

15% Jeg synes alle årsklasser bør behandles likt; lagene får dele på de mulighetene som eventuelt dukker opp.

Mai har alltid vært en måned øremerket landslagsvirksomhet og turneringer i utlandet. Hvordan tenker du mai bør brukes dersom det blir anledning til å spille kamper igjen?

48%. Nå er det SÅ mange som er SÅ lei av korona-restriksjoner at all tilgjengelig tid bør brukes til å gi flest mulig et tilbud om kamper..

30%. Landslagsturneringene spilles uansett ikke før tidligst i slutten av juni. Da bør mai kunne brukes til seriespill og NM-turneringer.

22%. Det er viktig at landslagene får et skikkelig opplegg hvis de skal være med i internasjonale mesterskap i sommer.  Klubbsesongen er allerede såpass ødelagt at det er bedre om landslagene får et fullverdig opplegg.

Noen kommuner har hatt treningsnekt for flere årsklasser i lang tid. Hvis det åpnes for spill igjen – hva tenker du om dette?

83%. Tid er det vi har minst av nå: I det øyeblikket det åpnes opp er jeg klar for å spille kamper umiddelbart. Det ville være dumt å somle bort muligheter til kamper med å vente til alle har trent et par uker.

17%. Det er altfor urettferdig at noen klubber og lag har måttet klare seg uten trening. Derfor må vi få tid til å forberede oss, uansett om det skal spilles serie eller NM.

Deler du noen av disse tankene om året som har gått siden 12. mars 2020?

19%. Basketball vil alltid være pri1 for meg, og i ventetiden har jeg forsøkt å gjøre alternative ting.

18%. Jeg synes det har vært for mye syting selv om også jeg savner normal tilstander. De beste og mest ivrige vil uansett finne muligheter til å bli bedre.

16%. Når både innetrening og treningssentrene har vært stengt, har det vært vanskelig å motivere seg for utetrening med ball og styrketrening på stuegulvet…

14%. Det verste er ikke å vite noe. Det hadde nesten vært bedre om hele sesongen ble avlyst nå.

9%. Jeg blir nervøs hver gang statsministeren skal ha pressekonferanse…

9%. Jeg klarer ikke å være så innmari positiv; jeg blir kort og godt motløs.

8%. Jeg tror faktisk jeg er blitt psykisk tøffere av all motgangen dette året.

6%. Til tider har jeg vært så drittlei at jeg har vurdert å finne på noe helt annet enn å spille basketball.


Legg igjen en kommentar

Tro, håp og kjærlighet

For mange av oss er basketball vår største kjærlighet . Vi har i det lengste trodd at det skal være mulig å redde deler av denne sesongen.  Men vi tror ingenting lenger. Det eneste som er igjen er håp. Hvis noen tar fra oss håpet nå, raser alt.

I Bibelen finner du mye rart, såpass mye utdatert at mange vender seg bort fra kristendom, og det som følger med.  Men det finnes tekster som står seg, og som kan være gode å lene seg på selv om du ikke tror på noe som helst.

«Kjærlighetens høysang» er nettopp en sånn tekst, og handler selvfølgelig om helt andre ting enn basketball. Men kanskje lar den seg overføre til det som er blitt en hverdag der vi får stadig flere slag i trynet.

En kar som het Paulus skrev i et brev til folk han kjente at «kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt».  Og han rundet av med dette: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»

Så tenker du hva i huleste har dette med basketball i 2021 å gjøre, har det tiltet helt for Pål? 

Nei, ikke helt.  Min kjærlighet til basketball er ganske grenseløs.  Jeg er glad i spillerne, jeg elsker treninger og det sosiale, og jeg grugleder meg til de fleste kampene. Basketball har vært en så stor del av hverdagene mine at jeg vanskelig kan tenke meg et liv uten.

Vårt prosjekt med 02-laget til EB skulle toppes i en sesong der vi skulle møte utfordringer på rekke og rad. Vi har gledet oss voldsomt til serieavslutning, Scania Cup og U19-NM, i tilfeldig rekkefølge.  

Vi er en gjeng som har en dyp og ekte kjærlighet til det vi holder på med, og vi var oppriktig lei oss da Sandvika og andre 01-lag ble snytt for høydepunktene for et år siden.«Too bad» for dem, tenkte vi og så for oss at covid-19 ville være historie når vi skulle spille U19. Dengang ei. For oss og alle andre som har gledet seg til 2020/21 har det blitt mye verre.

Vi har lenge trodd at det skal bli kamper. Vi skjønte det da seriene ble satt på vent i fjor høst. Vi hadde rukket å spille tre kamper. Vi trodde lenge vi skulle spille kvalifisering til U19-NM, men skjønte at det ikke lot seg gjøre. Vi trodde på en ny start i januar 2021. Vi har tenkt og trodd at, om ikke annet, så vil det være mulig å avvikle norgesmesterskapene i løpet av våren.  Eller forsommeren.  Gjerne oppunder St.Hans. Det finnes neppe noen grunn til at det ikke an spilles basketball til lang ut i juni. Og vi trenger ikke lang tid på å kaste oss rundt.  Vi stiller til kamp hvor-som-helst, når-som-helst på kort varsel.

Men nå har vi opplevd så mange skuffelser at vi har sluttet å tro.  Det eneste vi har igjen er håpet. 

Kjærligheten er intakt, den kommer ingen til å ta fra oss. Troen er blitt litt frynsete, men la oss for Guds skyld beholde håpet.  Hvis vi får vite at RM, NM og seriespill allerede nå blir kansellert – ja, da går luften helt ut av ballongen. Da har vi faktisk ikke mer å jobbe mot.  Da er det sannsynligvis smartere å fokusere på de siste månedene av 13 års skolegang.

Dersom du er født i 03, 04, 05 og enda yngre kan du glede deg til enda en sesong. Og om du ikke tror på at dette kommer til å bli bedre, kan du i hvert fall håpe.

«Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» 

Joda, kjærligheten er størst, men akkurat nå er håpet viktigst.


Legg igjen en kommentar

Hvileskjær

Så er BLNO inne i en pause de slett ikke ønsket. Så når spilere under 20 år endelig får lov til å trene igjen, er det BLNO-spillerne som nå får kampnekt.

Jeg har nok litt større forståelse for tiltaket en tidligere Aftenposten-kollega Arne Hole som tvitret:
«Mye smitte i ishockeyen de siste ukene. Derfor er det naturlig at regjeringen også sier nei til bandy, basket, håndball og volleyball. Særlig lurt virker nei til utendørsidretten bandy, med to smittetilfeller siden november.»

Anders Stien der han er farligst, på perimeteret, mens Joshua Hart ser etter muligheter inside. (Foto: Maja Stenerud)

Det gir oss i hvert fall en mulighet til å filosofere litt over det vi har sett, og det vi har i vente.  Det føles som en evighet siden september, og jeg måtte bla tilbake på bl.no for å se hva jeg faktisk spådde for BLNO menn. Mitt forsøk på å tippe en tabell så slik ut, men jeg var påpasselig med å presisere at det egentlig er umulig å vurdere dette fornuftig basert på 1) at jeg ikke har sett lagene, 2) alle spillerne er ikke på plass, 3) ingen vet hvilke spillere som faktisk er disponible:

1) Kongsberg Miners 
2) Asker Aliens 
3) Gimle 
4) Bærum 
5) Fyllingen 
6) Tromsø Storm 
7) Frøya 
8) Ammerud 
9) Centrum Tigers 
10) Nidaros Jets

Jeg har altså ikke tippet katastrofalt dårlig, men har bommet grovt på ett punkt: Frøya fremstår som noe langt mer solid og velorganisert enn jeg hadde forutsett. Ikke rart så lenge Baard Stoller sitter ved roret, men samtidig litt overraskende at han så raskt fikk orden i rekkene. Det skyldes nok ikke minst trioen Gilligan, Campara, Vasojevic som enten er bra karer med forståelse for hva som skal til – eller tre karer som har skjønt at man innordner seg en coach.

De som hadde tenkt at Kongsberg igjen kom til å blåse gjennom serien til nytt mesterskap, måtte gni seg litt i øynene forrige helg.  Tapene for Frøya og Gimle på bortebane må ha fortonet seg som Bergens-turen fra helvete. Tap 65-97 for Gimle var virkelig drøy kost. Det hjalp neppe mye på selvfølelsen at man så vidt slo Fyllingen på hjemmebane en uke senere. 

En hver kamp lever sitt eget liv, men viktigst for motstanderne var det likevel å se at alt er mulig, også mot Kongsberg. 

 Når Gimle topper tabellen når vi går inn i korona-pausen, er det ikke tilfeldig. De har tapt for Frøya, Bærum og Fyllingen, men har samtidig vunnet nesten alle «neglebiterne». Flaks eller dyktighet? Tja, litt av begge får vi tro, og de kan ikke regne med at de fortsatt er på lag med Fru Fortuna i 2021. Men med Jørgen Odfjell og Mikkel Kolstad tilbake fra utlandet, og Milovan Savic på banen igjen etter skadeavbrekk, begynner det å se svært komplett ut – og i hvert fall har Gimle en dypere stall enn mange.

Frøyas marginale seire over Ammerud (78-75),  Centrum (66-60) og Nidaros (75-72) fremstår som nesten uforståelige, og laget fra Melkeplassen blir garantert å regne med når regnskapet skal gjøres opp senere i vår.

Bærum med og uten nykommeren Prince Ali har vært to ulike utgaver. For meg fremsto det som ganske u-Bærumsk da starting 5 mot Tromsø var tre utlendinger + Stian Mjøs og Sjur Dyb Berg. Når Stian Mjøs går av banen mot Centrum med 10 skudd bokført, og 11 skudd mot Tromsø – ja, da er det ikke helt til å kjenne  igjen. Det kan synes å være et pluss at ikke alt handler om Stian, men samtidig har Bærum vært Stian pluss de andre i flere sesonger nå.

Og når jeg først er innom lag som ikke helt er til å kjenne igjen, kan det samme sies om Asker. Der gjør skadesituasjonen at det nesten er uvisst  hvem som står på skjemaet inntil minuttene før kampstart.  Asker med og uten Aksel Bolin vil nødvendigvis være to forskjellige utgaver. Det samme med Erik Gilchrese og Torgrim Sommerfeldt. Asker kommer til sluttspillet, og de slipper sannsynligvis å møte de beste lagene i kvartfinalerunden.  Men samtidig: Asker har igjen 7 kamper som må betraktes som «vanskelige» dersom vi antar at de 6 beste lagene kan slå hverandre når som helst.  Til sammenligning har Fyllingen bare 3 vanskelige motstandere igjen, mens Gimle, Kongsberg, Frøya og Bærum møter andre topplag i 4 kamper. Dermed kan det bli vanskeligere for Asker å krype oppover enn å dumpe nedover.

Fyllingen er blitt omtrent som jeg antok: Bra enkeltspillere som tidvis gjør så dårlige valg at jeg er sjeleglad for at jeg ikke er sjef på benken. Jeg klarer fortsatt ikke å se at samtlige av Peter Bullocks 40 trepoengere har vært fornuftige valg; kanskje kunne 6.2 returer vært 10.2 i stedet.

Så kommer Tromsø sannsynligvis til å ende eksakt der de befinner seg nå – på en 7.plass som det er nesten umulig å bevege seg opp eller ned fra.

I bånn kommer det til å være spenning hele veien inn. Klarer Centrum å få flyt over litt lenger tid en 5 minutter? Klarer Ammerud en hel kamp uten at kollektivet rakner, eller blir det Nidaros som ror det i land på ren og skjær entusiasme?  Ammerud har igjen 1 møte med Nidaros og Centrum, mens de to lagene helt i bånn har igjen to kamper hver mot lag 8-10  tabellen. Jeg fikk en mild korreks før sesongstart: «Hvorfor kan du aldri skrive noe positivt om Ammerud»? Underforstått, hvorfor tipper du dem på 8.plass. Svaret er ganske enkelt at laget gjør det vanskelig å tippe annerledes.

Mange vil mene at det er et pluss denne sesongen at mange unge spillere slipper til med gode minutter. «Er du god nok, er du gammel nok» heter det. Kanskje det, men ikke alltid omvendt.

Og tabellen?  Når den skal amerikaniseres, ser den slik ut pr. idag:

.812 Gimle 
.800 Kongsberg 
.750 Frøya
.625 Bærum 
.600 Asker 
.500 Fyllingen 
.437 Tromsø
.312 Ammerud 
.143 Nidaros 
.055 Centrum