Jeg sitter på flyplassen i Boston, på vei hjem etter et kort opphold i byen jeg er blitt skikkelig glad i. Det får ikke hjelpe at de nå kanskje har et av de dårligere lagene i NBA – det er ikke byens feil.

Her, i Delta-loungen på Logan Airport, er jeg akkurat nå fascinert, og etter hvert ganske irritert, på damen som traver frem og tilbake. Hele tiden.  Loungen er stor, og hun bruker ca. 1 minutt på runden som jeg etter hvert skjønner er trening. Fine joggesko, Hoka, kvikk i steget og med all oppmerksomhet rettet mot mobiltelefonen. Hun løfter aldri blikket.   Kanskje en treningsapp..? Skritteller? 

Nåvel, folk er rare.  På Vest Helse, der jeg selv forsøker å utfordre kroppen av og til, har vi en i samme kategori.  «Vandreren» kaller vi ham, vi som ikke kan ha unngått å legge merke til at han går og går og går; han har solbrune lår og moteriktig hår. Innimellom løfter han litt på noe jern før han går igjen. 

Når du er ute av siste sving og på livets oppløpsside, får du litt andre perspektiver på livet.  Her, på loungen i Boston, ville det være en overdrivelse å si at tiden flyr.  Men i livet ellers er det lett å tenke sånn. Plutselig kan man undre over om man får se barnebarn konfirmert.  Eller første skoledag for den yngste. Og plutselig har man ikke SÅ god tid til å få sett Japan, Vietnam og Kambodsja. Eller å få med seg Australian Open.  Og jeg har bare to år på meg hvis jeg vil  oppleve at Donald Trump er historie.  En dårlig en.

Og det hjelper virkelig ikke stort med sånne som Harald V og Olaf T. To konger, og begge helt konge!  Det er neppe helt riktig å mene at kong Harald forlot oss altfor tidlig.  Han rundet snart 90 med solid bagasje av helseutfordringer.  Men det er underlig hvordan jeg litt for ofte, hver dag,  kjenner at tårekanalene presser på litt på ved tanken på en kar som på en så enestående måte gjorde jobben, fylte vervet, sto i stormene og tok Norge med storm.  Historiene som fortelles er  vakre og varme.  

Med Olaf Tufte var det en helt annen historie.  Et sjokk. Umulig å akseptere, og umulig å begripe. I dag er aviser og nettsteder fulle av historier og tilbakeblikk på kongens 35 år som regent.  I juli handlet alt om Olaf Tufte, og historiene som ble fortalt om ham var også til å gråte av. FOR en kar. FOR et medmenneske.  FOR et forbilde.

Snart er det boarding her i Boston.  Tiden flyr og tankene flyr. Jeg lener meg lit tpå Mark Twain som har sagt mye smart, også om livet:

«Life is short, break the rules. Forgive quickly, kiss slowly. Love truly, laugh uncontrollably, and never regret anything that makes you smile.»