Jeg var invitert i gullbryllup forleden. 50 år sammen er virkelig ikke hverdagskost, og «gullbrudgommen» kunne fortelle at bare 4% av alle som inngår giftemål, opplever å runde den milepælen. Men han kunne også fortelle at han ikke hadde gode svar på hvorfor han i løpet av disse årene ikke har klart å tvinge frem «jeg elsker deg» over leppene. Sånt sa man kanskje ikke for 50 år siden, og han innrømmet å ha måttet trene på de tre ordene i dagene før denne festen. For noen av oss kjennes det ikke naturlig selv om vi så gjerne vil.

Når sant skal sies – jeg slenger det ikke ut av meg, jeg heller. Tror kanskje det handler om at man «elsker deg» som yr og ung, mens man er «glad i deg» senere i livet. Amerikanerne har vært flinke til å devaluere ordbruk. «I love you», «honey», «sweetheart» og «darling» betyr i realiteten ingenting annet enn en slags høflighetsfrase som du like gjerne får av en servitrise i en amerikansk diner: «What can I get you honey?»

Så, i forlengelsen av dette, slo det meg at ordenes valør er interessant. Jeg kan egentlig ikke huske å ha vært «pappa» for noen av mine, annet enn ved noen få anledninger. Ei heller kalte jeg selv min far annet enn «far». Jeg hadde ingen «pappa». Han var ikke nær nok til det. Jeg hadde en far, hverken mer eller mindre. Og han var ikke typen som senere i livet ville satt pris på et litt mer kameratslig «fatter’n».

For meg er det en ganske tydelig distinksjon mellom far og pappa. Jeg hadde for den saks skyld heller ingen «mamma», men jeg hadde en usedvanlig varm og god mor. Og underlig nok tenker jeg at «mor» er nærere og varmere enn «far». Men det handler selvfølgelig om hvem som fylte rollene.

«Far» er det biologiske og formelle begrepet. «Pappa» er i hvert fall en mer emosjonell tittel med større dybde og klangbunn. Og kanskje er det noe man må gjøre seg fortjent til.

Jeg har venner i både nære og fjernere relasjoner som nokså konsekvent kaller meg «Potta». De har egentlig ikke opparbeidet seg brukerrettigheter til det navnet, men det får gå selv om jeg føler å ha en slags copyright på det. Og det er et navn jeg faktisk ikke kjenner opphavet til selv. Jeg fikk det ganske sikkert på barneskolen, men husker ikke hvorfor. Kanskje et mislykket forøk på mobbing…før vi visste hva mobbing var.

Jeg har spillere på laget mitt i Lommedalen som kaller meg «Kristen», litt for moro skyld etter at jeg fortalte om da jeg mistet det som mellomnavn på passkontoret: Jeg leverte inn den gamle passet med Pål Kristen – fikk tilbake det nye uten mellomnavn selv om det vitterlig står på dåpsattesten. Aner ikke hvordan og hvorfor.

Jeg har én sønn som unntaksvis har kalt meg pappa i oppveksten, mens jeg i dag like gjerne kan bli tiltalt som «Pål Berg» av den andre. Jeg kjenner på at det er litt rart og fremmedgjørende å dra med seg etternavnet inn i nære relasjoner. Men med barnebarn på plass blir det heldigvis oftere «farfar» og «fæfæ» enn Potta og Pål Berg.
I min næreste relasjon har vi nå rundet 40 år sammen. Jeg har 10 år igjen å trene på, og håper selvfølgelig at jeg skal klare å stotre frem «Jeg elsker deg» i september 2035. Men «pappa»-toget har nok gått…