pauliord


Legg igjen en kommentar

BLNO, en korrigert analyse

I midten av oktober var jeg bråkjekk nok til å mene noe om hvordan BLNO kommer til å ende en gang på vårparten 2023. Den gangen skrev jeg at Gimle slår Kongsberg i en finale etter å ha slått ut Asker og Bærum i en semifinalerunde. Så viser det seg at det er helt sant at det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden.

I oktober visste jeg ikke at at desimert Nidaros kom til å slå Frøya i Bergen. Eller at et redusert Gimle skulle høvle over et ganske komplett Fyllingen-lag. Enda verre var det å tenke seg at Asker skulle gå 0-12 frem til desember. Men jeg er ikke helt villig til å endre på så mye av det jeg trodde den gangen.

Kongsberg er definitivt laget som har sett mest solid ut – både fremover og bakover. De er dype, de har rutine og de har Juan Ferrales.  Gimle uten Savic er velspillende og smarte, men det blir mange kortvokste som skyter langt. Styrkeforholdet mellom de to topplagene KAN fortsatt endre seg, men at de møtes i en finaleserie, tror jeg fortsatt på.

Per Tøien og Asker tenker langsiktig, men er nok mindre happy med det kortsiktige. 04-gjengen som forrige sesong fremsto med påfallende selvtillit, er ikke helt der denne sesongen.  Josh Hart scorer mens Ludvig Bergh forsøker å fylle en rolle som ikke passer ham. På den annen side: To tredeler av sesongen gjenstår, og Asker kommer til å vinne kamper!

Tromsø har hentet inn makskvote av importer; de gir seg ikke på tørre møkka før en NM-tittel er hentet hjem. Så gjenstår det å se hva som kommer først: Om Tromsøhallen rives eller om Storm vinner NM. Kanskje klarer de topp 4 denne sesongen.

Frøya, Fyllingen og Ammerud stiller i samme klasse for meg.  De to siste er umulig å bli klok på. Sesongen fortoner seg som en berg- og dalbane; ingenting er overraskende. Tap for svakere lag. Seier mot de beste. Alt er mulig, mens Frøya fremstår som en litt blek utgave av seg selv.

Centrum hører kanskje også hjemme i kategorien «missed opportunities».  Bærum stilte med noe nær et U19-lag og slo et Centrum som i hvert fall var fysisk overlegne.  Centrum ledet mot Ammerud inn i sluttminuttene, men evnet altså å tape.
For meg er det nok fortsatt sånn at Nidaros og Oppsal er de to heteste kandidatene til å måtte spille BLNO-kvalifisering også neste år. Det beklager jeg i så fall – jeg unner Jarl Jespersen og Oppsal alt godt. Og jeg har fortsatt sans for Nidaros.  Men jeg ville ikke våget å sette penger på noe annet.

Og apropos penger og spill.

«Kampfiksing».  Jeg smaker litt på ordet, og liker det veldig dårlig. Man har hørt om det. Fra andre idretter. Fra andre ligaer.  Men at det skulle forekomme i Norge synes usannsynlig og veldig, veldig uønsket.

Jeg har ikke visst at du kan spille på BLNO hos flere selskaper, men faktum er visst at om du vil sette penger på en kamp i Norge så finner du tilbudet hos et 20-talls tilbydere.

Og kanskje er nettopp en liga som BLNO interessant for spekulanter. Den er liten, tilsynelatende uten interesse for andre enn en engere krets av mennesker. Det er en transparent liga der mange kjenner noen, mens noen kjenner alle. Vi vet ganske mye om det indre liv i andre klubber. Og om det er noe vi vet om BLNO, er det at det er lite penger i omløp. Mange spillere, også importer, spiller i realiteten for en slikk og ingenting. Sponsorer og publikumsinntekter er ikke akkurat helt der oppe sammen med fotball, ishockey og håndball. 

Når denne problematikken er interessant og aktuell nå, er det fordi rykter svirrer rundt.  Og, rykter er nettopp det: Påstander, insinuasjoner, noen som har hørt noe fra andre som igjen har hørt fra en tredjepart. Følgelig handler ikke dette om verifiserte fakta. Kanskje er det hold i noe, kanskje er det den berømmelige fjæra som er blitt til en hel hønsegård eller kan hende er det bare fjas.
Men det er like skadelig uansett. Rykter om navngitte klubber, lag og spillere er ødeleggende enten det er hold i dem eller om det bare er sludder og sladder. Derfor hører jeg gjerne fra aktører som mener å vite noe om dette. Du kan mene hva du vil om journalister (og bloggere), men noen av oss har jobbet så lenge i bransjen at vi vet at kildevern er avgjørende for vår egen troverdighet. Det jeg får av informasjon, er alltid «off the record» med mindre noe annet er avtalt og presisert. 

Ta gjerne kontakt hvis du har noe jeg bør vite. Norsk basketball fortjener å være den ærligste, reneste og ryddigste ligaen.


Legg igjen en kommentar

Høyt spill

Joda, jeg har spilt på sport. Jeg har satt penger på både basketball og tennis som er mine to store interesser. Det er ikke rare greiene; jeg bruker ikke stort og jeg spiller med hjerte snarere enn med hodet. Dermed taper jeg mer enn jeg vinner.

Jeg har med interesse fulgt med på debatten om spillselskaper og finansiering av norsk idrett. Jeg registrerer at Magnus Carlsen er ambassadør for Unibet, og det er umulig å unngå John Carew i de svært kleine reklamesnuttene for ComeOn. Kanskje blir det stille nå som han sliter med tiltale for skatteunndragelse.

Jeg har aldri forestilt meg at det er store penger involvert i norsk basketball. Jeg har trodd at relativt få mennesker har satt noen kroner på BLNO-kamper for underholdningens skyld.  Så naiv kan man altså være:

Jeg har nøstet litt i dette, og har fått øynene opp for en helt annen verden. Det kan spilles på det meste, også BLNO, hos flere spillselskaper, og odds på hver enkelt kamp er stort sett nokså lik hos de ulike selskapene. Når kampene åpnes for spill dagen før kamp kan det hende at oddsen justerer seg noe, men det er sjelden dramatiske utslag.  Det handler i så fall om kamper der nøkkelspillere hos et av lagene blir skadet – det fører nødvendigvis til korreksjon.  Men denne sesongen har historien vært en annen. Foran enkelte kamper har oddsen endret seg med uforståelig store svingninger halvtimen før kampstart. I mitt enfold ville jeg trodd det handlet om en gærning eller to som har satt et par tusen kroner på et totalt uventet resultat i et slags «hail Mary»-spill, men forståsegpåere i bransjen forteller at så store utslag som foran en av de suspekte kampene betyr millioner av kroner spilt på et helt usannsynlig kamputfall. 

Millioner av kroner..!?! 

Jeg har vondt for å tro at det spilles så store summer fra Norge, og jeg husker godt hvordan innboksen på Bærums mail så ut etter uventede resultater den gangen jeg var på innsiden av driften i Bærum Basket: Det haglet med mailer fra andre steder i Europa; forbannede pengespillere som lurte på hva i h..vete vi holdt på med. Det var nesten som en lærebok i ukvemsord på fremmede språk.

Dette er nødvendigvis betente saker, og man skal holde tunga rett i munnen og fingrene unna farlige tastetrykk: Jeg vet ingenting. Jeg mistenker ingen, men det er interessant å reflektere over hva som skal til for å endre kampbilde. I fotball er det 11 spillere involvert i det som skjer på banen – da er det vanskelig å få altfor stor innflytelse på resultatet med mindre du er straffeskytteren som bommer med vilje.  I basketball er det nødvendigvis enklere, med færre spillere på banen og hårfine marginer skiller suksess og fiasko. Bom på layups flere ganger på rad? «Ring-ut» i stedet for svisj. 

Men kamper må ikke nødvendigvis «fikses» for at dette skal være en interessant problemstilling. I basketball har vi erkjent at vi er en liten idrett der alle kjenner alle. Vi er som en eneste stor familie.  Og apropos familie – når en BLNO-spiller eller aktør vet noe andre ikke vet, kan det være fristende å sette penger på et spillobjekt.  En nøkkelspiller skades på siste trening før kamp. Kanskje er lagets viktigste spiller(e) borte på jobbreise. Veien er ikke lang for å be familie eller venner slenge inn noen kroner på et kamputfall som i utgangspunktet var usannsynlig.

Basketballforbundet har forsøkt å være tydelige på denne problematikken.

I begynnelsen av november kunne vi lese at norsk basketball har fått sin første sak som følge av et strengt regelverk.

Her heter det blant annet:

«Visste du for eksempel at du risikerer utestengelse fra FIBA hvis du som er aktiv spiller, spiller på basketballkamper, uansett i hvilken basketturnering i verden du spiller på, så vel internasjonale landskamper som lokale turneringer og ligaer? Eller visste du at du risikerer utestengelse fra all norsk idrett hvis du spiller på andre kamper i egen turnering?

Generalsekretæren skyter inn at selv ved bruk av stråmenn til ulovlig spillaktivitet, så skal man ikke føle seg for trygg. – FIBA har, gjennom avanserte verktøyer, mulighet for å linke relasjoner mellom personer opp mot hverandre ved mistanke om kampfiksing…»

Det har fått mange til å lure, og spissformulerte spørsmål som dette er såvidt jeg vet foreløpig ubesvart:

«Poden spiller Easybasket u9. Ikke spilt kamper ennå men har trua på at det kan bli en miniserie eller to ila vinteren. Eller er det illegalt hvis jeg setter en femtilapp på Lakers?»

Slik jeg leser FIBA-reglementet handler dette om spill på objekter organisert i FIBA-systemet. Der er ikke NBA så det bør være OK for deg med lag i Easybasket 9 å tro på Lakers (selv om du kanskje er ganske alene om å tro på dem nå…)

Jeg velger å tro at aktører i norsk basketball setter penger også på norske kamper, og at mange fortsatt tar sjansen. Men jeg vegrer meg for å tro at kampfiksing faktisk forekommer selv om enkelte resultater er så drøye at flaks og tilfeldigheter synes vanskelig å tro på. Samtidig har det sjokkert meg at det spilles for millioner på BLNO, fra spillere i alle land. Og, om noen skulle tro noe annet: Det snakkes i det norske basketmiljøet om kamper som kanskje er fikset. Det snakkes om resultater, det snakkes om store penger og det nevnes navn. Det er om ikke annet en tankevekker, og svært betenkelig.


1 kommentar

Å banne i kirken

Alle piler peker oppover i norsk basketball.  Eller gjør de? For egen del er jeg ikke veldig begeistret for folk som banner i tide og utide. Men om jeg med denne bloggen banner i kirken, stiller det seg forhåpentlig litt annerledes: Jeg har skrevet godt over 300 blogginnlegg om basketball, og har stukket hodet frem i en god del av dem. Her er enda et, i et forsøk på å reflektere over «yngre-revolusjonen» i BLNO, frafallet blant spillere som er på topp og status på sesongen 22/23. 

Ungt både på Asker-benken og på banen. Foto: Marianne Stenerud

BLNO FOR UNGE

Jeg har hatt flere sesonger som elitecoach – for Bærums Verk, Bærum Basket  og sist for Tromsø Storm. Men de fleste årene har gått med til å bygge yngre lag – og forhåpentlig som en naturlig del av det, å bygge yngre spillere. Jeg har fulgt syv årganger fra tidlige år til de har falt for aldersgrensen mot seniorbasket. Samtlige årganger har stått løpet som et kollektiv, og vi har fullført med gode resultater og ditto opplevelser.

Målet har alltid vært det samme: Å få flest mulig til å stå lengst mulig i håp om at alle får med seg det aller kuleste året som basketballspiller; nemlig det siste året som aldersbestemt utøver. Nå synes det som et nesten uoppnåelig mål, og det mest nærliggende er å avslutte ungdomssatsinger som U18-lag. Den siste sesongen er blitt vanskelig å gjennomføre. 

Det er en tøff kamp mot resultatjag på skole, behovet for å bruke tid med venner – og forberedelser til russetid.  Enda en faktor er eliteklubbenes behov for påfyll av unge talenter.

Fra tid til annen har enkelte av «mine» spillere prestert såpass at de har vært interessante for ligalag. Og det skulle bare mangle om ikke spillerne er både interesserte og interessante. Det er vanskelig å stå imot når elitecoacher puser med egoet ditt.  

For de beste spillerne har det vist seg å være en vanskelig balansegang: Hvor mange treninger klarer de å svelge på en uke?  Hvor mange treninger skal de følge med egen årgang, og hvor mange treninger bør de være med elitelaget? 

All erfaring viser at

– ingen klarer dobbel/trippel treningsmengde over tid.

– belastningsskadene kommer.

– én trening ukentlig med et elitelag er ikke nok.

– fire treninger med et elitelag og en trening i ny og ne med eget lag lar seg gjennomføre, men de mister fotfestet der de egentlig hører hjemme.

Jeg vet godt at jeg av mange blir oppfattet som en «elitebrems», eller verre: En hemsko for utvikling.  Det falt ikke i god jord da spillere som Hallvard Staff og Filip Øverli valgte å fullføre med EB02 snarere enn å ta en sesong i BLNO.

Jeg får fortsatt høre at jeg har stått i veien for enkeltspilleres utvikling, og jeg mister jobben som coach for U19-landslaget denne sesongen fordi jeg angivelig er ute av stand til å innordne meg «overordnete mål». 

Jeg synes selvfølgelig det er litt synd, men er samtidig stolt av at mitt primære mål alltid har vært å dyrke velfungerende kollektiv, også med andre verdier enn det som registreres på kampstatistikk. 

I stadig flere klubber er det en uttalt policy å dytte talentene opp og frem.  Er du god nok, er du gammel nok – om du kanskje kan bli god nok, er du uansett gammel nok. Jeg har ingen problemer med å se det helt åpenbare: De beste spillerne bør matches opp for egen utvikling. Men dilemmaene er mange, og for meg har det alltid vært viktig at vi skal lære å være et lag av flere; ikke et prosjekt for «second strings» der enerne stikker innom i viktige kamper og noen få treninger, hvis de orker. 

Tidligere var unge spillere i BLNO unntakene, og dessuten spennende å skrive om. Rolf Halvorsen var forut for sin tid og debuterte som elitespiller som 15-åring. Oppsiktsvekkende. 

I 2012 spilte Harald Frey sine første elitekamper, også han som 15-åring. Men Rolf og Harald var unntakene.

Denne BLNO-sesongen har jeg foreløpig registrert 38 spillere født 2004 eller senere som får minutter i BLNO. Det betyr samtidig at flere yngre lag er ribbet for de beste spillerne på treninger og flere kamper. En finsk coach spurte meg nylig om jeg hadde spillere som kan tenke seg å være med på en exposure camp i USA i julen. Svaret måtte bli nei. 38 kandidater spiller og trener med BLNO-lag gjennom julen.

Asker er regjerende U19-norgesmester og er en soleklar favoritt til tittelen også i 2023. Men skal vi tro Askers policy, vil det være skrint igjen på årets U19-lag:

«Spillere som ikke har tid eller er motivert nok til å drive toppidrett med alt det innebærer, har vi dessverre ikke plass til fremover. Asker Aliens skal fremover bli gode gjennom å trene mye sammen». 

Per Tøien har vært tydelig på at i år er det senior som skal ha prioritet for de beste 04-spillerne. 

Jeg er superimponert over spillere som Etienne Nasser Aspevik, Amar Pinjo, Oliver Bergstad og Christopher Dalland for å ha nevnt noen.  Og jeg er sikker på at Oscar Hellebust og Ludvik Mürer Bergseng er fremtidens menn.

Men alt har en pris, og det er neppe samtlige 38 spillere som er gode nok til å være gamle nok.

Resultatet er blitt et BLNO som til tider minner mer om en G19-serie, og da er det lett at tankene flyr til spillere som IKKE er en del av BLNO-stallene. Kanskje noen slår opp Lukas 18:16 for å se hva det har med dette å gjøre…  

SPILLERNE SOM FORSVANT

Faktum er at selv om etterveksten er imponerende, så er frafallet tankevekkende. Jeg har alltid ment at norske spillere må ha noe igjen for innsatsen de legger ned.  Hvis jeg påstår at over 90% av norske spillere taper penger på å være en del av BLNO, er det neppe helt feil. De får nok dekket reiseutgifter, og kanskje litt mat på bortekamper, men de skal betale kontingent og treningsavgifter. De kjører til og fra treninger uten godtgjørelse, og jeg tipper de fleste ender med å betale Flytoget selv.

Dessuten: Treninger og kamper gjør at de mister muligheten til å tjene penger på en jobb ved siden av. Og, for spillere midt i 20-årene handler det også om kjærester, samboere, ektefeller, barn, studier og kanskje en fulltidsjobb. Regnestykket går ikke opp, og tidsbruken lar seg ikke forsvare.

Så finnes det over 30 spillere uten norsk pass i årets BLNO. Mange er naturaliserte, og spiller på samme vilkår som norske spillere, men svært mange er betalte utøvere. Én importlønn kunne gitt norske spillere en symbolsk, men viktig, økonomisk anerkjennelse.

For å sette dette i perspektiv: Det er 37 spillere registrert i årets sesong født i årene 93-97. Det er altså spillere i sin aller beste alder – 25-29 år gamle.  Av disse er 17 uten norsk pass.  Det betyr at vi har 20 norske spillere med rutine og skills mens vi har 38 BLNO-aspiranter. 15 nordmenn spiller i utlandet.

Hvis ikke det gir grunn til ettertanke, skjønner jeg ingenting.

Glad gjeng som det hadde vært moro å få med videre. Noen er med, mange har gitt seg.

11.HJUL PÅ VOGNA

Så er BLNO-sesongen noen runder gammel, og allerede nå er det mange som spør deg om det var smart å gi Nidaros muligheten til å forbli i det gode selskap. Det er ikke overraskende at de har tapt samtlige 6 kamper. Verre er det at de har tapt med 45 poeng i snitt. 

Vi var mange som mobiliserte i forkant av basketball-tinget i vår. Vi mente det var viktig for midt-Norge å få muligheten til å bygge videre på en interesse som slår alle rekorder. Nidaros bedyret at de ville være seg sitt ansvar bevisst; om ikke annet har de gjort et bevisst valg: De har satset på en rumensk trener som har fått den utakknemlige oppgaven å bygge et vinnerlag av spillere som nesten per definisjon ikke har langsiktige planer i Trondheim. Det er en prisverdig tanke, men prosjektet er nesten håpløst og det er nærliggende å tenke kulturkollisjon. Den siste hjemmekampen ble spilt med bare 8 spillere.  Det ser ikke bra ut, verken på banen eller på papiret.

Det så heller ikke veldig bra ut på papiret etter Tromsøs møte med Ammerud.  Det ble i realiteten en 3-mot-3 affære der Ammeruds tre importer slo Tromsøs tre importer 74-69 i en kamp Tromsø likevel vant. Og slik blir det i mange oppgjør fremover når Frøya, Fyllingen, Tromsø og Ammerud spiller mot hverandre.

Kontrastene er store. Noen klubber renner over av importer, Bærum og Asker renner over av unge spillere – 17 av 38 BLNO-spillere født 04 eller senere er registrert som BLNO-spillere for de to klubbene. 

SLIK ENDER DET

Så kommer det til å gå som det alltid gjør.  Nye importer kommer før fristen 15. desember – mange klubber ønsker å strekke denne fristen til 15.januar. Det synes jeg faktisk ikke noe om – jeg liker at det er det samme laget som går inn i sesongen og ut noen måneder senere. Asker har allerede klarert én big man, og mer enn antyder på FB-siden sin at det er mer i vente. Bærum blir sterkere, Kongsberg har ganske sikkert noe(n) på lur hvis det butter litt. 

På vårparten 2023 står Gimle igjen som vinner. Det er foreløpig ingenting som tilsier noe annet. De slår Kongsberg i finaleserien. Asker og Bærum blir knepent slått i hver sin semifinalerunde.  Frøya når ikke helt opp, Fyllingen klarer å rote det til på oppløpssiden, mens Tromsø kan bli hva som helst fra 5 til 7.

Ammerud er som vanlig uforutsigbare – også i den forstand at Marco Sanders neppe vet hvilke spillere som er disponible til enhver tid.

For meg er Centrum en slags «dark horse» som kommer til å slå de beste, men som også kan tape for de svakere lagene. Til syvende og sist er det vanskelig å tenke seg annet enn Oppsal og Nidaros på 10. og 11.plass.

Mange piler peker riktig vei i norsk basketball, men det kan også være greit å erkjenne at vi har et stykke igjen.

BLNO-SPILLERE FØDT I 2004

  • Chiemeka Patrick Okeke-Nwakamma, Asker
  • Sverre Stray-Pedersen, Asker
  • Alexander Smari Hauksson, Asker
  • Eldar Hjertø Alagic, Asker
  • Oliver Bergstad, Asker
  • Brage Brustad, Asker
  • Niklas Sandstrøm, Asker 
  • Christopher Jetsadakhon Dalland, Frøya
  • Ali Akil Al-Musharafawy, Frøya
  • Erik Lie Viken, Kongsberg
  • Karl Sigurd Madsen, Kongsberg
  • Herman August Ingstad, Bærum
  • Amar Pinjo, Bærum
  • Jonas Øye Hansen, Bærum
  • Victor Soltvedt, Bærum
  • Jo Mathias Bjørnevog Ramberg, Nidaros
  • Tobias Edvardsen Øvermo, Nidaros
  • Mats Bergsjordet, Nidaros
  • Rhovic Joshel Sisor, Oppsal
  • Tom Sjöman Talgø, Ammerud
  • Mathias Hansen Nymo, Tromsø

BLNO-SPILLERE FØDT I 2005

  • Filip Rypdal Øverås, Asker
  • Fredrik Kleivdal, Bærum
  • Scott Edward Priestley, Bærum
  • Alexander Bech, Bærum
  • Etienne Nasser Aspevik, Oppsal
  • Nataniel Nikolic, Oppsal
  • Sondre Jacobsen, Gimle
  • Henrikas Sienogalis, Gimle
  • Enzo Petroncini-Digranes, Gimle
  • Henrikas Sienogalis, Gimle
  • Nikola Antanasijevic, Centrum

BLNO-SPILLERE FØDT I 2006

  • Oscar Hellebust, Bærum
  • Ludvik Mürer Bergseng, Bærum
  • Elias Demoniere, Centrum
  • Fabian Hovig Wikstrøm, Gimle
  • Aleksander Julian Rotegård, Kongsberg
  • Noah Mykkeltvedt Bye, Gimle

HER ER NOEN SOM KUNNE SPILT/BURDE SPILT
Født i 91/92/93/95/96/97

  • Øivind Lundestad
  • Aksel Bolin
  • Magnus Lunde Engen 
  • Mattia Bradascio
  • Henry McCarthy
  • Martin Elgmork
  • Thomas Mjøs
  • Nico Østbye
  • Anders Stien
  • Steinar Rakneberg
  • Herzon Malto
  • Magne Fivelstad
  • Marko Lepovic
  • Magnus Midtvedt
  • Fredrik Bøhn
  • Matz Stockman
  • Dragiza Azanjac
  • Lars Harto
  • Halvor Poulsson
  • Adam Finstad 
  • Viktor Schønning 
  • Adrian Schønning
  • Sindre deLange
  • Stein Otabor
  • Arne Ingebrigtsen
  • Stian Gustavsen 
  • Tarje Skarbøe
  • Peder Frantzvaag
  • Mathias Bakken
  • Ser Malto
  • ….og mange, mange flere


2 kommentarer

Snacks fra Bærum Open

Vi som arrangerer Bærum Open, er ekstra happy når påmeldingene renner inn; når interessen er større enn vi egentlig har kapasitet til å håndtere og når det virkelig går varmt for seg arrangementsdagene. Men det finnes også litt av hvert vi gjerne skulle vært foruten. Hvis du tar mål av deg til å arrangere en stor og omfattende basketballturnering, bør du kanskje lese dette. Så vet du i hvert fall hva du kan komme til å møte av utfordringer. 

Sørg for å begynne tidlig med å skaffe dommere til kampene. Vi startet prosessen i mai i håp om å få napp hos gode, norske dommere.  Kortreist er ofte enklere enn import.  Men i år var det verre enn noen gang tidligere. Med et par unntak glimret norske BLNO-dommere med sitt fravær. Ingen respons i mai, juni, juli eller august.  Tidligere har vi hentet inn tre dommere fra Polen. I år ble det seks polakker i sving på forskjellige baner.  Men heller ikke det var nok.  I år ble vi svært internasjonale med dommere fra Polen, Danmark, Sverige, Finland og Nederland.

Og apropos dommere.  Det er ingen drøm å få dommerforfall kl. 02.30 når kampen som skal dømmes begynner kl. 09.00. 

Eller når vi skal plukke opp en dommer på Lysaker som fant det mest praktisk å hoppe på toget til Sandvika uten å gi oss beskjed. 

Én ting er dommere som melder forfall. En helt annen utfordring er det når lag trekker seg. Bærum Open var i år smekkfull, og mange lag måtte finne seg i å stå på venteliste. Da blir det ganske håpløst når forfallene renner inn den siste uken: «Trodde vi hadde nok spillere, det har vi ikke». 

Eller når du melder på 12 lag og trekker halvparten like før turneringsstart; det blir ganske useriøst. Det er vanskelig nok for oss som må stable om på puljer og kamper, men enda verre for lag som plutselig mister kamper i gruppespillet. Det er kjipt å reise fra Bergen for å vinne på walk over. 

Noen lag presterer kort og godt ikke å møte. Ingen beskjed. Ingen møter til kamp. Det er arrogant nok. Så er det selvfølgelig lagene som trekker seg midt i turneringen. For eksempel laget som trakk seg fra turneringen lørdag, men ombestemte seg og møtte opp søndag til sluttspill (men da var det allerede gitt walk over). 

På den mer kuriøse siden noterer vi blant annet dette:

– Kritikk for å arrangere på Hamar. Vi fikk et tips om å sjekke spillesteder i Bærum i stedet.

– En forelder mente vi skulle flytte kamper; det hadde passet bedre for datteren.

– Laget som ble stående igjen på Hønefoss, bussen dro for tidlig.

– Laget som kom for sent til bussen til Hønefoss søndag morgen; bussen måtte snu og kjøre tilbake for å hente dem på  hotellet.

– Andre syntes bussturen var for humpete –«be sjåføren kjøre penere».

 – Spørsmål til oss: Hvor ringer jeg for å bestille drosje?

Nåvel, vi går på med krum hals også i 2023. Og gleder oss uansett hva som måtte dukke opp av problemer.


1 kommentar

En idrett for hele Norge?

Hva er det som er totalt uspennende, men likevel superviktig?  Hva er det som varer i to dager, der noen snakker og mener altfor mye mens andre sier mindre enn de burde? Hva er det som ofte ender med diskusjoner til langt ut i svært sene nattetimer, og som gjerne fører til trøtte tryner til frokost?

Svaret på alt dette er «Forbundstinget». Det er sannsynligvis et arrangement så godt som ingen aktive basketballspillere har noe forhold til, men det er også et møte som kommer til å berøre de aller fleste på en eller annen måte: Det som bestemmes denne helgen, er nemlig noe vi må leve med i to år. 

I år bør det interessere mange at det foreslås å utvide Firi-ligaen menn fra 10 til 12 lag. Og: Det åpnes for å utrede nasjonal 1. divisjon. Basketballforbundet har fornuftig nok ikke tatt stilling til disse forslagene, men lar det være opp til diskusjonen på tinget å finne veien videre.

Før jeg dro til Tromsø for en år siden tenkte jeg som mange andre: Vi har det helt fint her i sør – vi har mange lag, flere serier og det vi gjør er billig. Resten av Norge får klare seg selv. Etter 8 måneder i nord tenker jeg helt annerledes. 

For meg er det viktig at basketball får fotfeste flere steder i landet. Når Firi-ligaen, den «nasjonale» eliteserien, akkurat nå består av 5 lag fra Oslo og omegn (6 lag fra Østlandet), er det ikke noe pluss for vår idrett.  Vi trenger Trondheim og Kristiansand. Vi skulle gjerne hatt elitelag i Stavanger, og det hadde ikke vært noe minus om Harstad kom tilbake i toppen igjen. Kvalifisieringsturneringen til neste sesongs Firi-liga sendte Nidaros ned i 1. divisjon, mens Oppsal tok steget opp.  Centrum beholder plassen, mens Ullern og Kristiansand kom til kort.

Klubbene i Trondheim leverer på høyt nivå, aktiviteten er stor, optimismen likeså.  I går registrerte jeg 10 lag fra Sverresborg påmeldt til Bærum Open. Trønderne har gjort alt riktig – bortsett fra å tape én avgjørende kamp.  De har besøkt skoler. De har profesjonalisert arrangementene. Nidaros Jets gikk ut av denne sesongen som «Årets arrangør». De har fått innpass i Trondheim Spektrum. Basketball er i ferd med å få fotfeste i midt-Norge i en tid da basketball er en av idrettene som vokser mest i Norge. Nidaros Jets kan bli et lag å søke til for flere spillere, ikke bare for studenter. Men da må vi ikke slå beina under dem. De har lagt seg i selen for å gjøre det mulig å forbli i det gode selskap. Det bør de få lov til, og der kan de like gjerne få følge av Kristiansand Pirates som også ønsker plass i Firi-ligaen.

Det er uproblematisk å si nei hvis du er mest opptatt av å ri prinsipper og finne paragrafer som kan sette en stopper for dette.  Men det vi trenger aller minst nå, er beslutningstagere som verken evner eller liker å finne pragmatiske løsninger.  

For ganske nøyaktig et år siden bestemte styret i NBBF at Midtbyen skulle få vær med i Firi-ligaen. Også den søknaden kunne enkelt vært avvist, men heldigvis trumfet fornuften paragrafene for et år siden.

Dette er faktisk en ganske unik situasjon: Tidligere år har man måtte kjeppjage lag inn i eliteseriene. BLNO kvinner har tidvis vært en stusselig affære der ingen har ønsket å være med, og i BLNO menn gjorde økonomien det vanskelig for klubber å være med.  Nå har vi altså 12 lag som ønsker det, noe som åpenbart vil være et stort pluss for norsk basketball.

Noen mener Nidaros’ forslag kan avvises fordi man mener lovteksten sier at det må søkes før 1. mai.  Det står faktisk ikke det, men uansett: Det hadde jaggu vært oppsiktsvekkende bakstreversk om noe som er viktig for norsk basketball skal avvises fordi forbundstinget kommer noen dager etter Firi-fristen. «Basketball er inkluderende» blir en smule hult da…

Det står mye i lover, reglementer og håndbøker som kan plukkes fra hverandre.  For eksempel står det svart på hvitt at «Det er et krav å ha tilskuerkapasitet på 400 mennesker, hvor av minst 100 sitteplasser er på gulvnivå».  Men fortsatt spiller altså Centrum kamper i Vulkanhallen. 

Og fortsatt kan du bli nummer 4 i en regional 1. divisjon og likevel kvalifisere for Firiligaen. En interessant tanke: Sett at Tromsø Storm rykker ned.  Hvordan skal de klare å rykke opp igjen all den stund det ikke finnes noen 1. divisjon i nord? Veien til Firi går som kjent om 1. divisjon.

«Man kan ikke endre reglene bare fordi en klubb rykker ned».  Nei, men det er dumt å la det være når interessen er så stort at det er det eneste fornuftige å gjøre.

«Vi trenger vel ikke flere kamper med 50-poengstap», sier skeptikerne.

Nei, men hvordan skal lagene bli bedre om de ikke får være med? Den danske modellen er forøvrig besnærende: Spille enkel serie før jul, etter jul deles ligaen i to. De seks beste og de seks svakeste spiller dobbel serie mot hverandre.

«Det blir altfor dyrt», sier andre. «Det blir for mange og dyre reiser». Ja, det blir som regel sånn hvis du ikke planlegger og kjøper billetter uken før avreise.

For meg er ikke dette vanskelig:

– Sørg for å utvide Firi-ligaen til 12 lag fra 2022/23

– Vedta nasjonal 1.divisjon så fort som mulig. Og hvis det er vanskelig å vinne gehør denne helgen – sørg i hvert fall for å etablere en komité som leverer en innstilling med tanke på start fra sesongen 23/24.

Dette handler ikke om Nidaros Jets alene. Det handler om basketball-Norge som endelig er blitt voksen. Vi er mange nok og gode nok til å etablere serier med lag fra hele Norge, fra alle regioner. 


Legg igjen en kommentar

Post covid

Etter to år der basketballaktivitet har vært så godt som fraværende, står høydepunktene i kø. Jeg kan ikke huske en sesong der den siste NM-finalen har måttet vente helt til mai måned. Og det skulle ikke forundre meg om finaleserien mellom Gimle og Bærum går hele veien til en 5. og avgjørende finale. 

Går det rett vest for Bærum i NM-finalene, eller kommer de til å vise Gimle ryggen?
Foto: Maja Stenerud

Enda gledeligere: Som perler på en snor får vi Scania Cup, U19-NM, U16-NM, Hansa Cup, Ammerud Open, Pirates Cup, Basketskolen, nordisk mesterskap for aldersbestemte landslag og ikke minst seniorlandskampen Norge-Danmark. Det skal i hvert fall ikke skorte på tilbud for deg som er interessert. 

For egen del fikk sesongen en brå slutt i mars. Med Tromsø Storm opplevde jeg oppturer og nedturer før Kongsberg sørget for å sette et endelig punktum for oss i en kvartfinaleserie der vi kom til kort i to kamper.

Men om jeg ser bak Storms resultater, er det helt andre ting jeg tar med meg sørover igjen. Elitelaget kommer helt sikkert tilbake med resultater å være stolt av, men for nesten alle andre i den nordligste landsdelen er fraværet av kamptilbud helt ødeleggende. Det står respekt av alle de yngre lagene som deltar i region Øst, men i realiteten er det vel flyselskapene og hotellnæringen som har mest igjen for det. Når unge talenter går ut av videregående i Tromsø, har de ingenting. Kanskje en og annen treningskamp mot studentlaget. En internserie der de spiller mot seg selv. Forøvrig ikke noe.

Og nettopp derfor er tiden moden NÅ.  For meg er dette en no-brainer: Sørg for å vedta nasjonal 1.divisjon. Gå for en løsning alle kan svelge, både arrangementsmessig og økonomisk.  Jeg vet at Varden i Tromsø vil være det første laget som melder seg på. Her finner du noen tanker om dette:

Men også: Det er et skikkelig slag i trynet for norsk basketball når Nidaros røk ut av Firi-ligaen. Det er spesielt når laget mister plassen i Firi-ligaen samme sesong som klubben ble «Årets arrangør».  Vi har ikke råd til å miste lag som er i ferd med å etablere levedyktige miljøer. Det samme gjelder Kristiansand Pirates. Det er en gjeng som var – og fortsatt er – motivert for Firi-spill, men som mistet muligheten.  12 lag i Firi-ligaen er ingen umulighet, og dersom noen er bekymret for kvalitetsforskjell på topp og bunn, er det uproblematisk å prøve en ny ordning der de 6 beste og 6 svakete lagene skiller lag midtveis i sesongen. 

Enkelte tar til orde for en U23-serie.  Det har jeg liten tro på.  All erfaring tilsier at selv spillere som har vært del av sterke kollektiv, forsvinner etter endt skolegang.  Når militæret, norske høyskoler og universiteter og amerikanske college har forsynt seg, er det ikke nok spillere igjen til å betjene en U23-serie.

Jeg er  lei av alle som ser problemer i stedet for å åpne øynene for muligheter. Etter et år i Tromsø, ble jeg nesten litt provosert av «slik har det alltid vært»-holdningene. På samme måte er det litt forstemmende å se at vi er så forbannet hårsåre:

Underveis i Firi-sesongen forsøkte man å sette ord på hva som var mangelfullt når sendingene på TV2play gikk i ball. Da var vi ikke sene om å gå i forsvar, om det så handlet om kommentatorer, manglende bredbånd, dårlig dekning – you name it. For meg er det uansett vanskelig å forstå at ikke teknikken er testet og funnet i orden – og aller helst med bsckup-løsninger. Så får det heller være at kommentatorer er i en læringsfase. 

For litt siden ble jeg kontaktet for å få muligheten til å komme nærmere avgjørelsene der de blir tatt. Slik det er nå har jeg verken talerett, møterett eller forslagsrett på et basketballting, men en styreplass i forbundet ville gitt meg nettopp dette.  Interessant!  Inntil jeg fikk vite at da måtte jeg 1) unnlate å skrive kritisk om dommere på bloggen min, og 2) jeg kunne ikke lede et Firiliga-lag.  Det siste løser seg sikkert, men en styreplass med munnkurv og yrkesforbud var ikke særlig fristende.  

For de fleste er årsmøter, styresammensetning, vedtak om lover og reglementer helt uinteressant (selv om det er viktigere enn de er klar over).

Aktiv idrett, derimot, opptar alle. Jeg ble for litt siden bedt om å tippe utfallet av finaleserien mellom Gimle og Bærum, og gikk for 3-1 til Gimle – i visshet om at det like gjerne kan bli 3-0 til Bærum.  Årets eliteserie har vært fascinerende nettopp fordi alle har slått alle.

I Scania Cup har det gått mer i vante spor: Drøye tap for mange norske lag, svært respektable resultater for andre.  For mange yngre spillere er Scania Cup det første møte med tøffere motstand. Og kult nok: På veien hjem er så godt som alle enige om at «vi er ikke SÅÅ mye dårligere», «vi skal vise dem neste år» – selv om de har fått bakoversveis i samtlige kamper.

På samme måter som i Firi-ligaen: U19-NM synes å være et helt åpent mesterskap etter at kval-turneringen ga overraskende resultater. 

God vår og sommer til alle! Fortsett gjerne å vasken hendene…

P.S. Og – go Celtics! Selv om NBA ikke er helt min greie: Den første playoff-kampen i natt mot Nets var av det helt fete slaget.


Legg igjen en kommentar

Smått kan også bli stort

Det er en stund siden jeg skrev «Book Of Hormones». I boka finner du blant mye annet flere historier om enkeltspillere jeg har lært å kjenne gjennom årene i miljøet. Jeg kunne skrevet om mange flere, og om det kommer en oppfølger, vil den sikkert inneholde historier fra tiden i Tromsø.  Dette  er litt av historien om Hallvard, som et eksempel på spillere som begynte i det små og ble større. 

De er ganske mange, og denne helgen er flere av dem i aksjon i Firi-ligaens kvartfinaler. Eivind Lamo er en av dem. Han var på landslagssamling for mange år siden, en hengslete spiller med mer talent enn kropp. Han ble kappet i uttaket den gangen, og jeg er ganske sikker på at han husker det godt. I dag er han en av garantistene for Gimle-suksess – et beist i aller mest positive forstand.  

Men det handler ikke bare om høyde. Matias Save fra Kongsberg er en tilsynelatende anonym kar som også forsøkte seg på landslagssamling.  Han led samme skjebne som Eivind, ikke minst fordi han fysisk ikke var klar.  I dag har han en fantastisk ramme; sterk og robust. Mot Ammerud prikket han nylig inn 16 poeng på 14 minutter.

På Asker finner du 17 år gamle Oliver Bergstad, og det vil overraske meg om han ikke får gode minutter mot Bærum søndag. For ikke altfor lenge siden var han en tett, liten plugg – inntil puberteten halte og dro i kroppen hans. Passe stor. Passe flink!

De omvendte historiene er mange. Spillerne som tidlig er høyere enn samtlige klassekamerater og som uheldig nok blir skolert utelukkende som insidespillere. Altfor mange av dem opplever at manglende teknikk og ferdigheter gjør at andre tar dem igjen både i vekst og kvaliteter.

Hallvard Staff var en spinkel liten gutt som ble skolert som guard i Sandvika. Det var han som alltid var blid, og som alltid skjøt medium range fra baseline på venstre side. Han var helt sikkert lykkelig som liten, kanskje med en drøm om å bli stor.

Han hadde ennå ikke rukket å strekke seg veldig høyt da han sammen med Elisar tok kontakt med meg i 2019: «Om det var mulig å bytte fra Sandvika til EB02?» Sandvikas 02-lag var i oppløsning.

Elisar og Hallvard ble ønsket velkommen som nye spillere på EB02, og det er vanskelig å glemme Hallvards svært dårlige innsalg på  det siste møtet vi hadde: «Er du sikker på at dere vil ha meg? Jeg har beinhinnebetennelse og kan ikke trene så mye i sommer?»

Der og da var det egentlig ingen gode grunner til å hente inn nye krefter. Det var i hvert fall ikke skråsikkert at Elisar eller Hallvard ville bli forsterkninger. Og, Hallvard var fortsatt en nokså sped liten kar, veldig langt unna de drøyt 202 centimetrene han måler i dag.

Så, to år senere.  Jeg hadde bestemt meg for å takke ja til Tromsø Storm, men så fort at vi trengte size. Jeg var skikkelig oppglødd over muligheten til å få med meg Johannes Dolven nordover. Men det ble nei: Etter sesongen på Island hadde han fått jobb hjemme, og en leilighet i gangavstand til Vulkan.

Gode råd var dyre, men løsningen var nærmere enn jeg hadde tenkt: Hallvard var ikke akkurat «big», men han var høy.  Og han hadde først og fremst guard-skills. En dunkekåt og skinny type som i hvert fall ikke var proppfull av selvtillit. Snarere tvert imot. «Er jeg god nok»? «Er jeg stor nok»?  Da skader kom på rekke og rad, så det mørkt ut for Hallvard i fjor høst. 

Men så har det meste gått riktig vei fra desember og frem til i dag. Plutselig spiller han mye. Plutselig er nervøsiteten borte selv om det fortsatt kribler i overkant mye før viktige kamper. Og selv om han var superstresset før avreise med landslaget til Danmark og Kosovo.

Og nå altså – Årets Talent.  I denne videoen finner du litt av hvorfor.

For meg er ikke dette noen overraskelse, men noe av det som har gledet meg mest her i Tromsø, er det som har foregått utenfor basketballbanen. De var tre bæringer som sammen tok sjansen på en sesong i nord.  Joachim og Hallvard har bodd sammen med tre andre – Elisar har bodd for seg selv på en knøttliten hybel.

Stor omstilling! Det er ikke lenger noen mor eller far som kan fikse, stelle, vaske klær eller lage middag. Jeg var nervøs den første tiden. Ville det bare bli takeaway og pizza? Ville de klare å få nok søvn med jobber som starter kl. 07.00 hver morgen? Hvordan ville det se ut i huset med fem unge mennesker uten noen til å ta tak?  Det har vært imponerende å se hva de har klart.

Jeg er roligere nå. Disse gutta har lært veldig mye mer enn det vi har fått til på det elendige gulvet i Tromsøhallen. De lager bedre og sunnere måltider enn jeg klarer å få til selv. De skofter ikke jobben. De er pliktoppfyllende, og de er på full fart inn i voksenlivet.

Historien om Hallvard har også gitt meg enda en bekreftelse på at du ikke skal skue hunden på hårene, eller på de spinkle lårene som holder en skranglete kropp oppe. Om de kommer til kort som 13-14 år gamle basketballspillere, kommer de garantert til å bli lenger – ingen vet hva puberteten har å by på. 

Smått om senn kan smått bli stort. Og om de klomser og klosser i ung alder, kan de fortsatt bli driblefanter og dunkekonger senere.

Her i Tromsø vrimler det av pur unge talenter, på samme måte som alle steder der det utøves lagidrett. Nesten samtlige er under-sized, og det er av og til vanskelig å få øye på det egentlige talentet. Hvis noen av dem tror på julenissen, er jeg helt sikker på at pubertet står øverst på ønskelisten.

Men enn så lenge: Se dem for hva de er, men også for hva de kan bli! For noen kommer det garantert til å gå hele veien. For andre vil fellesskap, vennskap og samhandling være med på å forme dem for resten av livet selv om de kanskje ikke blir spillere i Firi-ligaen, på landslaget eller på et college i USA. 

Hvor høy du er eller hvor stor du er, definerer ikke hva du kan oppnå. Ikke alt kan måles i poeng, returer, turnovers og steals.


1 kommentar

Vi trenger nasjonal 1. divisjon

Jeg har holdt på med basketball noen år nå, men det er nok som for de fleste av oss: Jeg har vært opptatt av meg og mitt (lag), og har sjelden funnet det for godt å dvele altfor mye ved hva som skjer andre steder i landet. Vi vet at det er solide miljøer i Bergen og Trondheim, og Kongsberg er sterke på et sted der det er relativt langt til andre klubber og lag. Det samme er tilfelle for Tønsberg, og interessen i Kristiansand har alltid vært til stede, men også dere sliter de med å finne motstandere innenfor en radius på 25 mil.

Men nå har jeg altså tilbragt sesongen i nord, og situasjonen er verre her enn alle andre steder i Norge. Det finnes ikke andre miljøer i nærheten. Harstad er langt unna – det samme er Narvik, Sortland og Bardu som i hvert all har klubbmiljøer. Det er mer nærliggende å reise til Sverige selv om det er en svært drøy tur. For Kristiansand er det kortere og lettere å ta fergen til Danmark der de har fått lov til å være med i seriespill.

Manglende tilbud er et problem flere steder i landet. Hvor skal disse ivrige gutta fra Molde, under ledelse av Greg Knudson, gjøre av seg når de blir 19 år gamle?
Foto: Marianne Maja Stenerud.

Det som virkelig har slått meg med kraft og tyngde, er det faktum at det i realiteten ikke finnes spilletilbud for noen av lagene.  Joda, det organiseres interne serier, det spilles treningskamper og det spilles basketball på kryss og tvers av alder og kjønn. Men det er langt fra tilfredsstillende.  Yngre lag jobber dugnad og betaler solide egenandeler for å få lov til å reise til seriespill i region Øst.  Men, før denne sesongen ble 02-årgangen for gamle til aldersbestemt basketball. Neste sesong er det 03-spillere som går av for aldersgrensen.

Hva gjør de da? De er fortsatt unge, fortsatt ambisiøse, men uten mål og mening for basketballfremtiden.

I Tromsø Storm er de yngre en del av treningsgruppen, men det er ikke blitt mange kvalitetsminutter på banen for 19-åringene. De trenger et tilbud NÅ!  Det er basketball-ting i mai, og det er der en beslutning om nasjonal 1. divisjon må fattes.

Når forslag om en nasjonal 1.divisjon tidligere har falt, har det sannsynligvis oftest handlet om økonomi.  Vi er alle oss selv nærmest, og for lagene i Oslo synes det unødvendig å pådra seg større kostnader all den stund det er 12 oppegående lag som spiller nok kamper. Og også fordi veien til en kvalifiseringsturnering for Firiliga-spill er ganske kort. Reglene sier noe om hvilke lag som er kvalifisert til å delta, men i basketball-Norge er regler er ofte til for å bøyes og strekkes. Det er liksom ikke grenser for pragmatisme hvis det må til for å få regnestykket til å gå opp.

Jeg har ikke rukket å komme så langt at jeg har definert et krystallklart reglement for en ny, nasjonal 1. divisjon. Men jeg tror dette kan være en vei å gå:

– Kvalifisering og eventuelt opprykk til Firiliga-spill kan kun oppnås gjennom deltagelse i nasjonal 1. divisjon. 

– Lag som er med i nasjonal 1. divisjon gis fortsatt anledning til å være med i regional 1. divisjon.

– De første to årene avvikles nasjonal 1. divisjon som turneringshelger – for eksempel fire helger gjennom en hel sesong. Med 8 lag vil det bli to grupper på fire lag som spiller alle mot alle hver helg.  Det er tynnere i rekkene blant kvinnelag i 1. divisjon; kanskje er 4 eller 6 lag nok de første par årene.

– Spør du meg, kan det være en god idé å implementere en egen norskeregel for nasjonal 1. divisjon: Alltid fire norske spillere på banen for å sikre ideen om at dette er en serie der norske talenter slipper til. Vi trenger et fristed der ikke importene er avgjørende for suksess.

– Det gis selvfølgelig anledning til parallelle spilletillatelser.

Fire helger gjennom en hel sesong vil kunne gi deltagende lag 12 kvalitetskamper mot seriøse motstandere. Det vil være et kvantesprang for Tromsø-miljøet, og Varden vil garantert bli vekket til liv med stor entusiasme.

Så hører jeg innvendingene allerede nå: Det blir for dyrt. Fortell det til Tromsøs Firi-damer som betaler store deler av kostnadene fra egen lomme. Forsøk det samme argumentet til Tromsøs spillere på aldersbetemte lag For dem koster det  over 20 000 kroner for å spille kamper i Oslo. Det som er helt sikkert er at norsk basketball trener sterke miljøer andre steder enn i Oslo, Bergen og Trondheim. 

I denne oversikten ser du at det er 50 lag som deltar i regional 1.divisjon denne sesongen.  Det vil overraske meg om det ikke finnes 12 klubber og lag som vil finne det interessant å spille kamper mot andre enn egne 2. og 3.lag.

REGION VEST MENN
Gimle B
Frøya B
Bønes A
Askøy A
Ulriken Eagles A

REGION VEST KVINNER
Gimle
Ulriken Eagles 1
Ulriken Eagles 2
Hop Hens
Bønes 
Frøya

REGION ØST MENN
Centrum
Persbråten 2
Persbråten 1
Oppsal 1
Ullern 
Kongsberg Miners
Nordberg
Sandvika
Skien
Hønefoss
Ammerud
Bøler

REGION ØST KVINNER
Oslo Basket
Centrum Tigers
Nordstrand
Sandvika 1
Ullern 1K
Kjelsås 1K
Høybråten 1

REGION SØR MENN
Kristiansand Pirates
Grimstad
Arendal
KSI
Kristiansand Pirates U17
Kristiansand Pirates 3
Kristiansand Pirates U23
Arendal 2

REGiON MIDT MENN
NTNUI Nerds
Molde Jazzers
Sverresborg Hoops
Frøya Eagles
Aalesund Sharks
NTNUI Geezez

REGION MIDT KVINNER
NTNUI Chickens
NTNUI Shakers
Ranheim Pink Ladies
Midtbyen Basket
NTNUI Kittens
NTNUI Noobs

REGION NORD MENN
Varden/Tromsø (ikke i seriespill)


Legg igjen en kommentar

Firi, Covid og sesongslutt

Onsdag 11. mars 2020 satt Asker-spillerne i bilen på vei til Kongsberg for å spille den 3. NM-kvartfinalen i sesongen 2019/20; en kamp som var imøtesett med enorm spenning av alle – også av et basket-Norge helt uten tilhørighet til de to lagene. «Kortesjen» var nesten i Kongsberg da de fikk beskjed om å gjøre vendereis: Resten av sesongen var kansellert.

De to årene som har gått siden covid snudde opp-ned på det meste her i landet, har vi vært nervøse, irriterte, forbannet, skuffet og oppgitt over at kamper og hele sesonger har gått fløyten. Så har det lettet litt i sesongen 2021/22. Riktignok har altfor mange kamper i regionsseriene blitt satt på vent, men etter hvert vender livet tilbake til en slags normal.  Elitelagene i Firi-ligaen har derimot fått holde på – det vil si dersom de har hatt disponible spillere. Tidligere var det sånn at alle lag måtte stille med minst 8 spillere for ikke å bli bøtlagt. Nå er lagene tvunget til å spille kamper dersom de har 6 spillere disponible.

A.J. Harris, en kunstner og underholdningsartist. Foto: Marianne Stenerud.

Når vi går inn i den siste spillehelgen av ordinær sesong for menn, og med bare få kamper igjen for damene, nærmer vi oss en fasit. Når du sitter med fasiten, betyr det som regel at du kjenner svarene, men denne gangen er den ikke 100% korrekt. Den forteller i hvert fall ikke hele historien om sesongen 2021/22.

Sannsynligvis gir det et godt bilde av prestasjoner gjennom en hel sesong når Frøya vinner grunnserien.  De har prestert på høyt nivå , og har i tillegg klart å styre klar av de fleste skade- og sykdomsforfallene. Spilleren som i mine øyne er årets MVP, Wayne Stewart, har spilt samtlige kamper, Cam Gregory har overlappet Corey Brown. Ferrales har mistet 4 kamper.

De fleste hadde Gimle som favoritt før sesongen. De gikk 10-0 før de gikk på sin første smell, mot Kongsberg. Så ballet det på seg, og nådde en topp eller bunn mot Nidaros 5. februar: 67-62 tl trønderne var et sjokk – inntil du sjekket statistikken, og så hvem som ikke hadde spilt. Gimle stilte uten sin «starting 7»: Savic, Fjærestad, Kolstad, Espe, Odfjell, Coleman, Lamo.

Om vi i Tromsø skulle finne på å finne noen fjær i hatten, må det være to seire over Kongsberg fra ukene Kevin O’Brien hadde funnet sin plass på laget. Derimot føler jeg litt mindre grunn til å bruse med fjærene over to seire mot Fyllingen. Første seier i Bergen kom uten at Fyllingen kunne mønstre Vasojevic; Magne Fivelstad var en blek utgave av seg selv etter sykdom. I Tromsøhallen stilte Fyllingen med seks spillere.

Men når Fyllingen nå stiller med fullt lag igjen, sågar med Bouna Ndiaye, å det være lov å vente mer. De har tross alt en solid rekke imponerende seire å vise til: Fyllingen-Bærum 95-92, Fyllingen-Frøya 101-93, Fyllingen-Kongsberg 95-94 og Fyllingen-Ammerud 97-65. Det er fortsatt laget som kan vinne og tape mot hvem som helst.

Asker klarte å få på plass noe nær fullt lag i kamper før jul, de leverte gode kamper, men har måttet innse at det har vært umulig å stille med et optimalt mannskap i 2022. Men aldri så galt at det ikke har vært godt for noe: Askers 04-talenter har fått masse spilletid og erfaring.  Det kommer til å betale seg. Kanskje ikke i år, men over tid.

Ammerud er et studium verdt, og om det er en svakhet eller styrke er uvisst: Trioen Harris, Sesson og Dibba har stått for over 71 av Ammeruds poeng, i snitt pr. kamp. Det som synes sikkert, er at om det i tidligere sesonger har vært typisk at de har falt sammen mot slutten av kamper, er det i år skummelt å gå inn i sluttminuttene med Ammerud i føringen. Ingen kamper er vunnet for motstanderen før A.J. Harris har sendt av gårde sin siste 3-poenger.

Den sørgeligste historien denne sesongen er for meg Centrum som gikk til verket med krum hals og med Johannes Dolven og Georg Helvik som garantister for en ny tid. En ankelskade og et korsbånd senere er begge ute, og Centrum får heller ikke med seg Georg inn i en kval-turnering. Jeg innrømmer gjerne at jeg krymper meg over resultater som 131-33 og 121-64, begge ydmykelser mot samme motstander – Bærum.

Ulriken – total dominans gjennom en hel sesong. Foto: Marianne Stenerud

Og apropos ydmykelser. Når Ulriken-jentene har gått gjennom en hel sesong uten å ha vært i nærheten av noe som helst som kan minne om jevne kamper – ja, så er det selvfølgelig imponerende. Bærum har hatt en drøm om å kunne matche dem, men har kommet til kort hver gang. Bærum har riktignok klart å holde Ulriken under 100 poeng tre ganger, men det gir deg neppe «bragging rights». Ulriken har scoret 107 poeng i snitt denne sesongen, og står med en positiv målforskjell på 953 poeng.

Denne helgen kommer de til to kamper på bortebane i Tromsø, mot et skadeskutt hjemmelag som ikke har kvaliteter som kan matche seriemesteren.  Planen er sannsynligvis å høvle over motstanderen i 8×10 minutter – kanskje på jakt etter en scoringsrekord.  Det er selvfølgelig et dilemma for coacher og spillere: Skal vi legge om en spillestil for ikke å tråkke på motstanderne, eller skal vi gå «all in».

For meg er det ikke lekkert å se spillere bli ydmyket. For Firi-ligaens omdømme er det neppe et pluss når avstanden blir så stor.  For miljøet her i nord er en nasjonal 1. divisjon svaret på mye.  Når spillere går ut av aldersbestemte serier står de i realiteten uten kamptilbud. 

Om et par måneder er det forbundsting, og det er der nasjonal 1.divisjon må vedtas. Kanskje går det an å få til noe som ikke blir nedstemt på automat fra klubber i distrikter der basketball står sterkere. Det er lov å håpe.


Legg igjen en kommentar

Første steg: førstesteget

Det finnes mange gode grunner til å spille basketball. I Veteran-NM møtes gamle storheter og middelmådigheter til vennskapelig dyst.  De er kanskje like opptatt av banketten som av det som skjer på parketten. Men de har det moro, og de dyrker vennskap som har vart et helt liv.

Felles for alle er at de er produkter av sin egen tid; den gangen trenerne var enda færre enn i dag, og den gangen vi ikke var så veldig opptatt av basics. Det var før noen av oss hadde sett NBA live eller på TV, og det holdt liksom å kunne venstrehånds-layup. Det første steget tok veteranene for sånn cirka 50 år siden.

I den andre enden av aldersskalaen finner vi de unge talentene. De som vil opp og frem, som gjerne trener mer enn mye. Det er spillere som har fått forbilder – det kan være Firi-ligaspillere eller NBA-stjerner. Og jeg ser nesten daglig de litt misforståtte forsøkene på å kopiere prestasjoner som for de fleste er umulige, irrelevante, ødeleggende og misforståtte. Det gjør litt vondt for en trener som er opptatt av det helt enkle. «Keep it simple, stupid»!  

Hallvards favoritt-avisutklipp fra Budstikka – den gangen Sandvika slo EB02. Senere ble han en del av EB-laget.

Du kommer ikke av flekken hvis du ikke tar det første steget. Det gjelder på alle plan i livet, men i basketball er det mer konkret. Dine offensive kvaliteter handler nemlig om finter, eksplosivitet – og førstesteget. En dårlig finte funker ikke. Et kort og daft førstesteg gjør ikke susen. Småpirk er blitt en kjepphest for meg, og jeg vet godt at mange av mine tidligere EB02-spillere fikk mer enn nok av terpingen. Men siden ingen andre er opptatt av det, og siden ingen trenere jeg har sett plukker på sånt, så tillater jeg meg å fortsette korstoget mot dårlige førstesteg, dårlige finter og annet søppel. 

Floatere? De har sett det på TV. No-look pasninger bak ryggen? De har sett det på TV. En serie av retningsforandringer og finter i samme sekvens? De har sett det på TV.

Tre kule karer fra vest: Sebastian, Kristoffer og Jonas hadde tatt turen fra Svelgen til Tønsberg i 2016 der de møtte Torgrim Sommerfeldt . I år kan Kristoffer og Torgrim møtes i Firi-sluttspillet!

Og nettopp derfor er det hyggelig å kunne dvele litt ved to av mine favoritter, fordi begge er aktuelle på hver sin måte: Hallvard Staff og Kristoffer Sætren (Gimle). Hallvards første steg inn i basketball var for Sandvika, Kristoffer fant lidenskapen i Svelgen. Når jeg skriver denne bloggen nå, er det ikke minst fordi Hallvard spiller sin første seniorlandskamp i morgen. På våre fire siste «privat-timer» her i Tromsø har vi jobbet med nettopp dette: Å angripe forsvaret som for Hallvard ofte blir en av motstanderens big men. Å bruke det som kan bli det lengste førstesteget i norsk basket, og å kunne bruke guardkvalitetene han fikk som ung spiller. Kanskje blir det ikke mange minutter på Hallvard i morgen. Og kanskje får han aldri sjansen til å bruke dette. 

Det finnes ingen snarveier til suksess selv om Hallvard nok var heldig som erstatter for to landslagsspillere med skader (Eivind Lamo og Johannes Dolven). På veien hit har han uansett trent mye og riktig.

En annen som kan underskrive på at det ikke finnes noen short cuts er Kristoffer Sætren. Jeg traff ham for første gang på Basketskolen i 2016. De var tre kamerater fra Svelgen – Sebastian, Jonas og Kristoffer kom fra et sted uten organisert basketball og med bare 1500 innbyggere.

Kristoffer gjorde et valg: I stedet for å kjøre fire timer i bil hver vei de gangene de skulle spille kamper i Bergen, valgte han å flytte dit. Jeg har forsøkt å følge ham disse årene. Som en del av Gimles elitesatsing har han vært relativt anonym. Helt til i år. Endelig har han fått et solid gjennombrudd – en hardtarbeidende kar helt uten nykker. Her er de tre siste sesongene:

2019/20: 22 minutter, 4 kamper 
2020/21: 102 minutter, 9 kamper 
2021/22: 296 minutter, 21 kamper 

Hardt arbeid lønner seg som regel. Det blir spennende å følge det norske landslaget i morgen. Og det blir spennende å følge innspurten i Firi-ligaen. Hvis vi er heldige, unngår vi å møte Gimle og Kristoffer i kvartfinalen…