pauliord


Legg igjen en kommentar

Nytteløs kamp mot klikk?

I FB-gruppen Norsk Basket setter Mads Berg Hammervoll ord på det mange føler – det samme mange har tenkt og ment mange ganger tidligere: «Er det bare jeg som synes det er spesielt at Norge–Kosovo får nærmest null dekning i medier etter seieren? Jeg forventet ikke allverden, men med Google søk, så virker det som om kampen nesten aldri fant sted. Innspill? Noe jeg har misset?»

Ja, vi er skuffet. Vi er irritert, og vi føler oss forbigått i absolutt stillhet.

Det er en fattig trøst at det har vært sånn så lenge vi har spilt basketball i dette landet. Skjønt, mye var bedre tidligere – den gangen aviser kom på papir, og bare det. Lokalaviser fulgte oss: Budstikka, Laagendalsposten og Tromsø-avisene lå i front, og viet sine respektive elitelag stor oppmerksomhet. Det var den gangen målestokken på suksess var opplagstall, og ingen fant det formålstjenlig å gå grundig til verks for å analysere tallene. Dermed kunne heller ingen med sikkerhet si eksakt hva som solgte aviser, og i hvert fall ikke om artikler om basketball var noe leserne ville ha. Hvis løssalgsavisenes 1.sider inneholdt ordet SEX var imidlertid salget sikret. 

I dag formidles nyheter på digitale flater, og analyseverktøyene kan fortelle alt om antall klikk, lesetid, når på døgnet vi leser – og ikke minst, om klikk er salgsutsløsende.  Alt dette er greit å vite for å forstå hvorfor vi ikke får mediedekning. 

Et helt sentralt spørsmål er selvfølgelig om vi fortjener det. Vi er en nasjon som elsker ski. Og folk som skyter med ski på bena. Og fotball. Og håndball. Adventstiden handler nå lite om budskapet, men mer om at håndballandslagene spiller julen inn i et eller annet EM eller VM. Nordmenn elsker det, og TV-kanalene likeså: Seertallene går i været.

Håndballdamene spiller VM om noen dager. Norges basketballherrer møter Kosovo i en kamp som er forhåndskvalifisering til kvalifisering til et mesterskap som skal spilles i 2025. Norge er ranket som nummer 89 i verden (41 i Europa) og møter Kosovo, nummer 70 i verden (37 i Europa). Om vi skal være dønn ærlige må vi kanskje innrømme at det ikke er super-sexy for andre enn oss som elsker denne sporten, og som følger lag og utøvere tett. 

24. februar skal vi møte Danmark i samme turnering. Kanskje litt mer spennende med nordisk motstand, men det er fortsatt en turnering der bare 4 av 10 lag går videre. Til et mulig mesterskap i 2025. I en idrett svært få har et forhold til, og en idrett som valgte å sette landslagene på vent i flere sesonger.

Jeg gikk nylig en runde med lokalavisene her oppe i nord. Jeg kan litt om medier, og jeg kan litt om hvorfor de prioriterer som de gjør. Jeg innrømmer at jeg synes det er håpløst at to lokalaviser ikke bryr seg døyten om at vi har slått regjerende norgesmester to ganger. Men jeg forstår argumentene om trang økonomi, mangel på journalister i helgene og det totale knefallet for klikk. Aktiv idrett selger ikke, annet enn om Manchester United taper 0-5 for Liverpool. Folk har allerede sett kampene på en eller annen digital flate. Resultater og kommentarer er «yesterday’s news». Arid Sandven har for lengst skrevet det som er viktig å vite om våre kamper på basket.no.

Mads Berg Hammervoll ber ikke om store oppslag i avisene, bare en liten flis av en spalte, liksom for å registrere at vi eksisterer.  Men hva skal vi med det? Er det bare for vår egen tilfredstillelses skyld? Vi trigger ikke interessen med puslerier.  Vi trenger gode historier. Og jeg vet at de finnes.

Aftenpostens Mette Bugge har vært den virkelig nestoren i sportsjournalistikken i alle år. Når hun nå runder 70, mister vi en av dem som alltid var oppatt av de gode historiene. Og hun har funnet dem overalt, i alle idretter – store og små.  Hun har i tillegg vært superflink på sosiale medier. Hun har solgt seg selv og sakene hun har skrevet. Klikkene har kommet, og hun har også fått lov til å brette ut gode historier i papiravisen.

I dag startet sjakk-VM med Magnus Carlsen, og vi har allerede sett bildene av ham med basketball i hånden som oppladning. Abid Radja har barn som spiller basketball. Det har også Alex Rosén. Trenger vi kjendiser for å få omtale?  Nei, kanskje ikke, men er det så farlig så lenge vi finner vinklinger som gir oss oppmerksomhet?

Vår popularitet handler lite om hva som kommer på trykk i VG, om det er på papir eller vg.no. Eller hva som nevnes i et 15 sekunders innslag på Kveldsnytt. Kampen om oppmerksomheten på sosiale medier er sannsynligvis viktigere. Hvor flinke er vi på Facebook og Instagram? SnapChat og for den saks skyld TikTok.  Basketballforbundet har snart 7000 følgere på Facebook, men er stort sett bare opptatt av seg og sitt. Jeg forsøkte å gi dem en lissepasning med denne bloggen der jeg oppfordret trenere til å bli med på DST. Tenkte kanskje at de burde fanget den opp og pekt til den, ikke mist for å hjelpe seg selv. Men nei. Kanskje fanger de opp det som skrives om norsk basketball på andre plattformer? Nei.

Jeg gidder ikke sutre over sånt lenger, jeg bare registrerer at vi har en lang vei å gå.  Både på banen for å komme oss videre internasjonalt, men også i kampen om oppmerksomhet.


Legg igjen en kommentar

De er både nåtid og fremtid

Jeg klarer ikke helt å forlate kåringen av FIRI-ligaens største talenter i VG.  Når morgendagens navn i norsk basketball skal nevnes, er det viktig å åpne øynene for det faktum at det kryr av unge, norske spillere som kommer til å prege eliteseriene i lang tid fremover. Og det er en underskog av svært gode spillere født i 05 og 06 som snart er klare for større oppgaver.

Det slår meg at når FIRI-ligaens aller største talent skal kåres mot slutten av sesongen, blir det nesten umulig å treffe blink uten samtidig å ha dårlig samvittighet for dem som ikke når opp.

VGs kriterier definerer spillere som er født i 2001 og senere, og dermed faller ett av VGs valg automatisk ut: Jørgen Odfjell er flink, men han er født et år for tidlig.

Disse to topp 10-listene forteller med all mulig tydelighet at vi er på vei opp og frem. Så kan man spørre seg hvorfor og hvordan vi er kommet dit at ungdommen overtar. Det er selvfølgelig et sammenfall av mange faktorer.  Ulrikens stabile gjeng av 03-jenter har innarbeidet en treningskultur som gir resultater, og de har sørget for internasjonal matching der de har hatt muligheter. De har vært totalt dominerende i Norge i flere år. Jentene fra Bærum Basket er et resultat av jentesatsing i samarbeidsklubben EB85, mens Kari Kyrkjebø, født i 2001, har sørget for at Midtbyen er en blanding av friskt pust og sensasjon i FIRI-ligaen kvinner.

Flere av Sandvikas 01-gutter har nå flyttet til studier i Trondheim, mens Georg Helvik  spiller i Centrum. Men de gikk alle en fantastisk skole i Sandvika der de ble guidet gjennom karrieren av trenere som Nils Kristoffersen, Hørdur Unnsteinsson, Inge-Aleksander Kristiansen og Per Tøien. Det er lett å tenke seg at Georg valgte Centrum (sammen med Marcus Barnett) nettopp på grunn av året med Inge i Sandvika.

For noen handler det om tøff matching og rått talent i stor kropp: Georg Helvik, Hallvard Staff og Hamewend Arif er sånne karer. Georg var et mareritt for motstandere i aldersbestemt basket, Hallvard hopper fra de fleste, mens Hamewend har alltid hatt et fascinerende ballerina-aktig fotarbeid for en så stor kropp.

For andre handler det om å ha søsken som rollemodeller. Hva hadde Oliver Bergstad vært uten storebror Lucas som inspirasjon? Eller Jacob Aabel uten Joachim. Aurora Sørbye uten storesøster Sunniva. Edvard Kristiansen har ganske sikkert latt seg inspirere av sin eldre bror August, mens Jørgen Lamo nærmer seg storebror Eivind i kvaliteter. Foreldre med tilbakelagt basketballkarriere har nødvendigvis vært avgjørende for spillere som Eldar Hjertø Alagic og Niklas Erik Sletten Sandstrøm.

I Tromsø er talenter født i 2002 mange selv om ikke alle er å finne på denne listen. Men kanskje er Tromsøs talentutvikling mer imponerende enn mye annet: Det finnes ikke tilbud om seriespill i regionen, matching er nesten fraværende med mindre det skrapes sammen penger for å kunne delta i regionserier i Oslo.

Summen av dette er noe jeg tidligere bare har sett hos helt spesielle talenter (ingen nevnt, ingen glemt): For noen år siden var det nesten uhørt at spillere midt i tenårene fikk spilletid på elitelag – annet enn nederst på benken. Nå er de unge blitt sentrale spillere i våre to øverste ligaer. Det er nytt. Og det er spennende!

Oliver Bergstad, Mateusz Nilsen, Max Dahl Svendsen, Georg Helvik, Reidar Greve og Jørgen Lamo. FIRI-ligaens fremtid. (Bilder: Marianne Stenerud og NBBF)

TOPP 10 I TILFELDIG REKKEFØLGE (OG NOEN TIL)

Georg Helvik (Centrum, 2003)
Hallvard Venstad Staff (Tromsø, 2002)
Reidar Greve (Gimle/Ulriken, 2002)
Edvard Aamodt Kristiansen (Frøya/Ulriken, 2003)
Max Dahl Svendsen (Nidaros, 2001)
Mateusz Nilsen (Nidaros, 2001)
Jørgen Lamo (Frøya, 2003)
Oliver Bergstad (Asker, 2004)
Hamewend Hoshyar Arif (Frøya, 2002)
Joachim Aabel (Tromsø, 2002)

(Jacob Aabel, Brage Gleditsch Brustad, Eldar Hjertø Alagic og Niklas Erik Sletten Sandstrøm banker på).

Aurora Sørbye, Celine Klett, Felicia Dyngeland-Sundén, Hanna Ledsten Ullersmo, Kari Kyrkjebø, Karyn Sofie Sanford. Jenter med både fortid og fremtid. (Bildene er selvfølgelig tatt av Maja Stenerud)

TOPP 10 I TILFELDIG REKKEFØLGE (OG NOEN TIL)

Karyn Sofie Sanford (Ulriken, 2003)
Fatima Mohammad (Ulriken, 2003)
Felicia Dyngeland-Sundén, (Ullern, 2003)
Kari Kyrkjebø (Midtbyen, 2001)
Celine Klett (Ulriken, 2004)
Aurora Sørbye (Ulriken, 2005)
Anne Linnea Hovig Wikstrøm (Ulriken, 2006)
Hannah Ledsten-Ullersmo (Ullern, 2004)
Lea Heiene Tveteraas (Bærum, 2004)
Vilde Havnes (Tromsø, 2004)

(Sunniva Sørbye, Malin Schneidt, Sofia Brokhaug Koch, og Mathea Lindbråthen kunne alle vært med på listen, men må nøye seg med hederlig omtale i denne omgang)


1 kommentar

Uten garderoben er du verdiløs

Man undrer av og til på hvordan jeg er blitt til den jeg er i dag. Som coach, ikke nødvendigvis som menneske. Men det henger jo sammen.  Jeg ble kastet inn som coach for Bærum damelag i 1975. Jeg hadde fire år bak meg i norsk basketball, og kunne i realiteten ingenting. Tre NM-titler senere hadde jeg sannsynligvis ikke gjort annet enn å bytte damer inn og ut av kamper – de klarte seg fint uten detaljert veiledning i hvordan å spille ball.

19 år gammel, ukysset og uerfaren: Kunne ikke stort som coach for Bærums damelag (men jeg hadde i hvert fall hår…)

Så, noen år der jeg forsøkte å dyrke mine egne «kvaliteter» som spiller før jeg i 1982 plutselig fikk ansvaret for Bærum herrelag. NM-grossisten fra 70-tallet var i ferd med å falle fra hverandre, og coach-jobben var ledig, for å si det mildt. Det ble lite gull og glitter av mine første år som trener for et lag av seniorspillere, men jeg ble i hvert fall rik på erfaringer. Jeg var søkende og usikker, men jeg forsøkte om ikke annet å komme inn under huden på spillerne jeg trente. 

I 1985 ble den nye klubben EB85 etablert, og et lag av gutter født i 1970 ble mitt første prosjekt med aldersbestemt basketball. Siden er det blitt mange prosjekter, mange lag, på mange nivåer. Jeg har vært gjennom alle stadier: Jeg har vært arrogant og inkluderende, autoritær men også dumsnill, selvsikker og usikker. Men allerede i 1985 var jeg i hvert fall sikker på at for å kunne gjøre en god jobb som coach, var det helt avgjørende å «ha garderoben» i betydningen å ha spillernes tillit og backing.

Vegard Hansen er en type som har fascinert meg i mange år. Han er helt der oppe i verdenstoppen over trenere som har sittet lengst i en trenerjobb for elitelag i fotball.  Snart 6000 dager i strekk som MIF-sjef. Han begynte som trener for Mjøndalen fotball i 2006, og siden har det vært en sammenhengende berg- og dalbane. Opp og ned i divisjonene. Opprykk og nedrykk. 

Men han har sittet trygt hele veien, og han har stått støtt.  En fargeklatt som garantert har hatt garderoben hele veien.

– Jeg kan spøke med Vegard, sier kaptein Christian Gauseth
– Hvorfor har han sittet så lenge, spør VG?
– Latskap i klubbens styre og billig arbeidskraft, en uslåelig kombinasjon, svarer Gauseth og understreker dermed at man faktisk kan spøke med Vegard Hansen. 

Så tror jeg også Ole Gunnar Solskjær har hatt garderoben i Manchester United mesteparten av tiden. Kanskje røyner det på nå, men også Solskjær har stått støtt i stormen, og om spillerne har slått ring om Solskjær har også Solskjær backet spillerne.

José Mourinho? Not so much…

Her er et paradoks: Da jeg overtok EBs 02-guttelag for syv år siden, var én ting krystallklar for meg: Som 60-åring kunne jeg ikke oppholde meg i garderoben med tenåringer når de skiftet. Det er en tid for alt, og det var definitivt ikke tid for en gammel kar å være sammen med nakne unggutter.

Følgelig var jeg aldri i garderoben sammen med dem – annet enn i 5 minutter før kampstart for en siste prat. Men samtidig følte jeg hele veien at jeg hadde garderoben. 

Jeg innbilte meg da, og tror det fortsatt, at spillerne og jeg hadde en kjemi og en forståelse som gjorde oss til et bedre lag, og det gjorde meg til en bedre trener. Jeg kjente dem, jeg kjente reaksjonsmønstre og humørsvingninger. Jeg skjønte stort sett hva de var mottagelige for, og hva som ikke funket – for eksempel på en fredagstrening kl. 20.00.

Så befinner man seg i Tromsø med en gjeng som ikke kjenner meg godt nok. Og jeg kjenner ikke spillerne godt nok. Relasjoner utvikles over tid. Hvorvidt jeg har garderoben – se det er uvisst. (Så skal det i parentes bemerkes at garderober i Tromsøhallen er lite å spare på, de er ofte stengt på grunn av hærverk).

Jeg har latt meg fascinere og inspirere av mange coacher, både norske og utenlandske. Jeg har vært på coach clinics og kurs. Jeg har sett italienske Ettore Messina herse med usikre norske unggutter i Rykkinnhallen, og bestemte meg der og da for at jeg aldri skulle adoptere hans tilnærming. Jeg har latt meg inspirere av Per Tøiens pedagogiske evner, og jeg har tenkt at det må ha vært kult å være en del av John Woodens legendariske UCLA lag. Da lærte du basketball, men du lærte også å bli et helere menneske.

Jeg har lest bøker om Bobby Knight, en fargerik kruttønne av en coach og menneske. Totalt sprø, mener nok de fleste. Men også en kar som hegnet om spillerne sine uten at det noen gang ble overskrifter av det.

Spurs-coach Gregg Popovich imponerer meg. 72 år gammel. I samme jobb siden 1996. Har definitivt sin egen stil.  Så er det kanskje håp om å kunne holde på litt lenger selv som 65-åring, uten noen som helst slags sammenligning forøvrig?

Usikker på det, merker jeg. Men jeg er skråsikker på at årene som coach har betydd mye for meg, og det har vært med på å definere hvem jeg er.

Så har nok de fleste coacher sin stil og sin filosofi. De vet best selv hva som skal være styrende for deres virke som leder for en gruppe. I årene med EB02 forsøkte jeg å hamre inn et budskap:

Står for noe.
Stå opp for noe.
Stå opp for noen.

Det er en filosofi, det også. I sum: Norsk basketball trenger flere trenere.  I januar har du muligheten til å møte likesinnede på Den Store Trenerhelgen.  Vær der! Du vil neppe angre.


Legg igjen en kommentar

Fritt fram for Firi

Man får mene hva man vil om navnet på eliteseriene i norsk basketball.  Jeg jobber fortsatt med å få Firi-ligaen til å bli en del av dagligtale; det blir litt kryptisk for meg. Stort bedre blir det ikke når jeg vet at Firi handler med krypto. Personlig har jeg akkurat forlatt sedler og gått over til kortbetaling.

Mange mente også mye om «bl.no» da ligaen ble presentert for over 20 år siden, men etter hvert satt navnet godt hos de fleste. Og ikke minst, det var såre enkelt å taste inn URL’en. Litt verre er det i dag ettersom andre aktører har kjøpt domenenavnene «fl.no» og «firiligaen.no». Dermed må vi ta omveien om basket.no og videre derfra. (Tips: firiliga1.no er ledig, så omgår dere domenehaier).

Det ble en ny verden fra oss basketentusiaster da Direktesport ga oss muligheten til å se basketball streamet rett inn på skjermene hjemme. Kvaliteten var ofte så som så, problemene var mange – som for eksempel nettløsninger i hallene, tidvis litt amatørmessig filming og også kommentatorer som trengte litt tid på å gå seg til. Resultatet var uansett til å leve med fordi vi aldri har vært bortskjemt med TV-avtaler. 

Så er vi altså over i en ny hverdag med nytt navn på eliteseriene, ny samarbeidspartner på streaming og en instagram-konto som i realiteten er statistikk med kakepynt (terningkast 6 for stil, 1 for innhold). Vi er blitt vant til å kunne se basketball på TV-skjermen hjemme, og vi er på grensen til å bli blaserte og kritiske: Vi forventer kvalitet, og vi betaler for det.

Etter hvert er tanken at det skal installeres en ny type kameraer i samtlige arenaer.  Utstyret skal gjøre det mulig å strømme direkte fra idrett uten kameramann og dyrt utstyr.  Kameraene har sensorer som følger ballen og spillet automatisk – signalene distribueres fra TV2 sentralt. Så får det være en kuriositet at det gikk skeis med en av testene: Kameraet klarte ikke å se forskjell på ballen og en skallet dommer, og fulgte dommeren i stedet for ballen. Løsningen kan være obligatirisk hodeplagg for alle dommere (i samme farge naturligvis – samme regler som for spillere).

Men inntil videre styres dette manuelt, og av glade amatører som etter hvert gjør en stadig bedre jobb. Litt for ofte har teknikken sviktet, og mange har stilt inkvisitoriske spørøsmål: Hvorfor klarer man ikke å streame bilder fra en idrettshall på Vestlandet når vi klarer å kjøre bil på Mars…?

Her har du muligheten til å si din hjertens mening om sendingene fra Firi-ligaen. Tilbakemeldinger er nyttige når en tjeneste skal evalueres – særlig om feedback er konstruktiv og ikke av det destruktive slaget. Her er pollen (som kanskje har noen håpløse navn- og orddelinger, men du finner nok ut av det. Det kan funke bedre om du henter opp denne linken: https://nppaberg.survey.fm/streaming-firi-ligaen )


1 kommentar

Tilbake til fremtiden

Jeg har fått en nyttig reminder denne helgen: Det er morsommere å vinne enn å tape basketballkamper. Det er spesielt moro å stå for en overraskelse, noe bortimot en oddsbombe. 

NB! Dette er ikke meg! Det ser du på blankpussede sko og bukser med press.

Seieren over Kongsberg var en befrielse, og har gitt oss fornyet tro på at det meste er mulig. Det er ikke mer enn en uke siden vi følte det helt annerledes. Vi ble nesten ydmyket av Gimle.

Mine første 10 uker i Tromsø har gitt meg mange flashbacks til forrige gang jeg var involvert i basketball på elitenivå i Norge; ikke alle minner har vært like ønskelige å vekke til live.

Det er lett å merke at vi blir sett av flere, med kamper overført på tv2play. Skjønt, det er ikke alltid like lett å få sett disse streamingseansene… Dårlige linjer, kommentatorer som drukner i kamplyd. Joda, vi har litt å jobbe med. 

Det har minnet meg litt om medieoppmerksomheten da BLNO så dagens lys rundt 2000. Det var obligatoriske pressekonferanser etter kampene der vi måtte svare på de ymseste spørsmål fra ikke alltid like basketkyndige journalister. Det var ofte en tålmodighetsprøve som etter hvert utviklet seg til en ordkrig i media mellom Ulrikens David Swan og meg.  Good times med mange minneverdige quotes fra begge parter! Vi var ganske flinke til å holde på oppmerksomheten. 

Oppmerksomhet får jeg nå også. Heldigvis har pressekonferansene nå kokt ned til gode spørsmål fra Arild Sandven som skriver innsiktsfullt (og kjemisk fritt for konfrontasjoner) for basket.no.

Dress på kamp? Ingen suksess!

Da vi spilte mot Bærum og Asker samme helg for litt over to uker siden, fikk jeg vite etter en av kampene at jeg måtte jobbe med kroppsspråket mitt. En innsider hadde notert seg at jeg satt med beina i kors på stolen, og mente å kunne tolke det dit hen at vi hadde gitt opp.  Jeg burde sikkert ha vært mer fremoverlent og aktiv, og med parallell beinføring. 

Note to self der altså…!

Jeg har (som vanlig) fått pes for bekledning – det kommer gjerne til uttrykk i godmodig mobbing fra vittig-perer på SoMe-plattformer. Jeg stilte meg lagelig til for hugg tidlig på 2000-tallet da jeg inviterte fotograf med i garderoben før kamp, og mitt siste forsøk på å “dresse opp” var i den 3. NM-finalen i Nadderudhallen mot Tromsø i 2011. Det endte med tap, og siden har jeg tatt på tøy jeg føler meg rimelig komfortabel i, uten hensyn til hva folk måtte mene. Kanskje ser jeg ut som en lassis, men jeg «couldn’t care less“ (til manges fortvilelse).

Apropos bekledning: Av og til får man inntrykk av at det aller, aller viktigste for basketballens anseelse er at spillerne kler seg korrekt. De færreste vet hva “korrekt” er, men enkelte dommere synes å ha stålkontroll: Av med T-skjorter under drakten! Og også av med singlets under drakten selv om det ikke er beskrevet i reglene der står det eksplisitt: «T-skjorte under trøyen er ikke tillatt». En trøye uten armer er ingen T-skjorte?

Moroklumper finnes det alltid. Jeg er ganske avslappet på dette.

Alt av compression-utstyr må være i samme farge, akkurat som sokkene må være det. Skoene derimot, kan få lov til å se ut som om designeren har hallusinert, men sokkene – det er en annen historie. Og veldig, veldig viktig!!

 I kampen mot Kongsberg måtte vi sende Kevin i garderoben for å ta av seg en compression-del som var i riktig farge, men som visstnok ikke kunne brukes fordi den bare dekket ett bein (finner ikke noe i reglene om at det må være begge bein, men hva vet jeg…?) En av Kongsberg-spillerne måtte rulle ned compression-tightsen sin for at litt hud skulle være synlig.  Alt dette før kampen kunne settes i gang.

Og slik ruller Firi-ligaen videre. Sokker og compression er viktig. Streaming og livestats lever sitt eget liv. Stats fra Gimle-Asker er et studium verdt. Ta en titt på live-stats så ser du at 3.periode var målrik. Gimle har beklaget, og forbundet kommer sikkert til å mene noe om det.

Fyllingens Stein Håkon Nes føler det er viktig å stille spørsmålet
«… hva kan en si om det skjedde i Gimlehallen?».  Svaret er : Ingenting, og heldigvis har ingen tatt agnet. Dette kommer aktørene (Gimle og Asker og NBBF) til å ta hånd om. Vi andre har ingenting med det.

Vi har alle svin på skogen. Som da kamp-speaker Stein Håkon Nes slet med navnene på sine egne, Fyllingen-spillerne, i spillerpresentasjonen da vi var der. Som da Tromsø sliter med storskjerm og streaming. Vi har alle vårt, og bør rydde litt i eget bo før vi ytrer noe som helst om andre.

Vi gjør så godt vi kan alle sammen. Kanskje ikke godt nok, men vi kommer til å få det til.

Det var ikke helt lett å følge med på denne kampen. Jeg fulgte live stats med et halvt øye på vei hjem fra egen kamp, og skvatt da scoren gikk fra 44-46 til 76-46 på mindre enn to minutter.


1 kommentar

«Sånn har det alltid vært»

Når du har stanget hodet i veggen tilstrekkelig mange ganger, er det lett å gi opp. Enten har du fått betydelig hodeskader, eller så er du etter hvert fall så lei av å måtte melde pass at du til slutt gir opp.

I løpet av mine drøyt to måneder i Tromsø har jeg stadig opplevd å møte holdninger som er uttrykk for likegyldighet og resignasjon. Svaret på mange spørsmål har vært «sånn har det alltid vært». Det kan være de små tingene, tilsynelatende bagateller og ubetydeligheter som likevel er til irritasjon siden problemet aldri blir løst. Eller det kan være de store og viktige sakene, som for eksempel Tromsøhallens skjebne. Den har riktignok alltid vært sånn, men må den av den grunn forbli slik?

Jeg er en utålmodig sjel, og vil gjerne videre. Jeg synes det har vært irriterende at laget ikke har hatt orden på medisinsk utstyr. Jeg har ikke klart å forstå hvorfor vi ikke har hatt mulighet til å trene på byens beste baner, hallene på Kraft. 

Det er overraskende for meg at en man har slått seg til ro med at en fantastisk spilleflate på Gyllenborg har byens dårligste kurver og oppheng. Det har vært investert millioner i å oppgradere hallen, men en eller annen har kjøpt basketballkurver på billigsalg.  Sånn har det alltid vært.

Vi kan ikke trene på Tromstun skole, fikk jeg vite. Gulvet er altfor glatt.  Og, ganske riktig: Manglende vask og vedlikehold gjorde gulvet vanskelig å trene på.  To mopper fra Biltema og en salmiakkflaske senere er problemet løst.

Det har irritert meg at spillere med skader og behov for profesjonell oppfølging sjelden fikk avtale med den samme behandleren. Jeg synes aldri det er tillitvekkende når en spiller får beskjed om å ta det rolig en uke eller to; «det er bare en vanlig overtråkk».

Midt på 70-tallet sang Vømmøl Spellmannslag «Itjnå som kjem tå seg sjøl». Og det er en ganske presis beskrivelse av forskjellen på initiativ og resignasjon. Enten så orker vi ikke ta opp kampen, eller så tar vi sats og forsøker enda en gang. I min hverdag som hobbyskribent er forskjellen på «tafatt» og å «ta fatt» bare ett tastetrykk på Mac’en.

Holdningene er ikke nødvendigvis typisk bare for miljøet i Tromsø, men mine ferskeste inntrykk er herfra. Min tid i basketballmiljøet i Bærum var ofte preget av det samme. En av glassplatene i Nadderudhallen hadde en solid sprekk i flere måneder og år etter en heftig dunk. Ingen tok ansvar, ingen gjorde noe med det. Inntil noen gjorde det.  

Samme sted: Parkettgulvet var så forurenset av håndballklister at du risikerte å bli sittende fast i gulvet på en fast break. Vi irriterte oss siden det alltid hadde vært slik.  Nå er hallen nesten fri for håndball og fri for klister.  En utålmodig sjel i klubben har tatt sats, og har nesten egenhendig sørget for at Nadderudhallen er blitt et utstillingsvindu for hvordan det bør se ut i en basketballhall. Han har aldri slått seg til ro med hvordan det har vært. Gledelig nok skjer det mye mange steder i landet. Kule utebaner popper opp, haller blir pimpet og pyntet og mange er heldigvis kreative og skikkelig «på».

Foreløpig har jeg møtt en representant for Tromsø Kommune én gang. Det hadde nok kommet ham for øre at vi brukte bakdøren inn til trenigsflaten i Tromsøhallen; lett adkomst til vår del av hallen, og også en mulighet til å åpne for spillerne etter hvert som de kom til trening. 

Houdini hadde sikkert klart å komme seg ut herfra, men Storm-spillerne vil komme til å slite.

Kommunekaren var ganske morsk, og var tydelig på at ALLE alltid SKAL bruke hovedinngangen (som forøvrig ALLTID er låst). Ikke minst kunne vi risikere å trekke støv og skitt inn i hallen kunne han fortelle. Jeg var fristet til å si at jeg var mer bekymret for at vi skulle trekke med oss støv og skitt UT av hallen, men besinnet meg.

Resultatet er blitt at bakdørene er umulige å åpne fra innsiden. Én dør er sågar låst med kjetting og hengelås. Det slo meg i går – hvis brannalarmen går, er det altså umulig å komme seg ut.  Nåvel, akkurat slik har det ikke alltid vært, men vi må vel alle ofre litt for at gulvet i hallen ikke skal besudles. 

I går forsøkte jeg å beskrive tingenes tilstand i Tromsøhallen i et debattinnlegg i Nordlys og iTromsø. Jeg snakket på vegne av alle idretter som har treningstid i hallen, og regnet med at representanter for de andre idrettene ville kaste seg inn i debatten med stor entusiasme.  Men med unntak av heiarop fra BUL har det vært helt stille.  For, «sånn har det alltid vært».


1 kommentar

Sjokket

Jeg har savnet å jobbe med yngre spillere. Overgangen fra aldersbestemt til elitenivå har vært stor. I løpet av de seks årene jeg har hatt ansvaret for et lag av tenåringer, har jeg glemt litt hvordan det er å lede et seniorlag som ønsker å prestere.  

En superfin gjeng på sin første Oslo-tur som lag.

Derfor var det litt stas da jeg ble spurt om å ha noen økter med skills-treninger for Tromsø Storm Ungdoms U16-lag. Det er ett av flere lag i Tromsø som spiller kamper i region Øst. 

Helgen som var fikk de et ublidt møte med bedre motstand. Det er vanskelig å beskrive resultatene som annet enn bakoversveis. Det har skjedd før, og det er ganske gjenkjennelig. Spillere som ikke har fått anledning tli å bryne seg på annerledes og bedre matching, kommer som regel til kort. Og vel så det. Men det blir bedre..!

Mine økter med disse gutta har vært få, men svært givende.  Fra en litt famlende og usikker start er det blitt en håndfull 60-minuttere der vi jobber med helt elementære ferdigheter.  Skills. Basics. Teknikk. Basketball-forståelse. 

Lærelysten er stor, oppmerksomheten er upåklagelig. Jeg må tilbake til 2018 for å finne meg selv i tilsvarende situasjon: 16-åringer i EB02 i en læringsprosess. Jeg forsøker å huske hva vi gjorde og hvordan de fremstod, men husker ikke helt.

Men jeg husker i hvert fall at interessen for eliten var til stede. Mange (men ikke alle) sørget for å være til stede på BLNO-kampene til Bærum Basket. Kanskje syntes de det var kult, kanskje ønsket de å plukke opp ett og annet eller kan hende var det rett og slett et ønske om å gjøre noe sammen.

Derfor var det nesten litt sjokkerende da jeg onsdag etter Tromsø Storms første hjemmekamp mot Ammerud spurte «mine» 16-åringer om de hadde sett kampen.  Var de i Tromsøhallen? Hva syntes de om det de så?

Svaret var nedslående: 0 av 14 hadde vært der.  «Var på hytta». «Måtte jobbe». «Visste ikke at det var kamp». «Fant ikke ut når kampen ble spilt». Total skuffelse. 

Jeg var ganske tydelig på at om de ikke kom på neste hjemmekamp, mot Centrum, så kunne de finne seg en annen trener. Hvorfor skal jeg bruke tid på dem hvis de ikke evner å komme på våre kamper?

To uker senere – samme spørsmål. Litt bedre denne gangen: 3 har vært på kamp, men fortsatt flere enn 10 som ikke har vært der. Så undres man; dersom det ikke i et nokså lite miljø som basketball i Tromsø skal være mulig å samles om felles interesser – hvordan skal vi da klare å få til noe? Sannheten er sannsynligvis at det er vi som har sviktet. Det er for eksempel jeg som ikke har vært flink nok til å markedsføre kampene. Det er Storm og Storm Ungdom som tar det for gitt at ting går av seg selv. Så lett er det altså ikke.

Vi synes ofte tribunene er glisne på kamper i Firi-ligaen. Vi håper ofte at kameraet står på «riktig side» så det ikke er så innmari tydelig at det er tynt på tribunen. Hvor er de yngste? Alle kan jo ikke spille kamper selv i kollisjon med Firi-oppgjørene?

Tromsø Storm Ungdom er etter hvert blitt en imponerende stor klubb med snart 300 medlemmer. De burde ha vært i Tromsøhallen når elitelaget spiller kamp. Alle sammen.

Jeg aner ikke hvilket arbeid som legges ned i ulike klubber. Hva er linken mellom bredde og elite? I festtaler ynder vi å snakke om at elite avler bredde. Vi snakker om viktigheten av forbilder. Men det synes som om et eller annet svikter.

Når jeg i morgen tar med to amerikanere på skolebesøk i Tromsø håper vi å vekke en interesse. For basketball. For Tromsø Storm. Kanskje hadde det faktisk vært kult å se de to som er på besøk, i levende live. På banen i Tromsøhallen.

Det hadde også vært kult å se en stappfull og entusiastisk Tromsøhallen. Fyllingsdalen Idrettshall. Vollenhallen. Mennesker = stemning = god TV = økt interesse. Dessuten er det jo en bonus at du ikke opplever at en hel periode forsvinner i streaming-problemer når du møter opp i hallen.

Vi har fortsatt en jobb å gjøre.


Legg igjen en kommentar

Sånn blir Bærum Open til

Vi var nervøse, ja… Du også tipper jeg. Jeg tror det var minst 2000 nordmenn som krysset det de hadde av fingre og tær i dagene og ukene før Bærum Open. 1500 spillere, foreldre, besteforeldre, dommere, coacher. 

Ville smittetallene skyte i været? Kunne det hende at kommunen eller nasjonale myndigheter ville sette ned foten for aktivitet?  Ville lag måtte trekke seg på grunn av smitte i troppen?

For meg er dette Bærum Open: Nytt lag, «gammel» coach. Greg Knudson har klart å engasjere i Molde. Strålende resultater i turneringen, masse på gang på hjemmebane på nordvest-landet. Greg «vokste opp» i Rykkinnhallen for Bærums Verk. Nå var han tilbake på gamle tomter med nye talenter. Så kult!!

Skuffelsene har vært så mange at ingenting ville overrasket oss. Selv dagene før den første kampen fredag kunne vi ikke være sikre på noe. Det eneste vi kunne gjøre var å forsikre oss om at vi kom til å gjennomføre et så sikkert arrangement som mulig.  Håpe på forståelse fra deltagende spillere og lag. 

Eva og jeg har holdt på med dette en stund, vi begynner gjerne i god tid før sommerferien. Et arrangement med nærmere 190 lag som skal spille 340+ kamper i åtte haller på til sammen 13 baneflater krever sitt.

Vi begynner tidlig, og inviterer lagene til å melde sin interesse. Men at det skulle ta av til de grader, så tidlig, var både gledelig og litt skremmende.  Suget etter aktivitet var så stort at vi fikk vår fulle hyre med å holde orden på totalt antall lag, puljestørrelser og lag på venteliste. 30.april var vi allerede “all time high”.

For oss som har holdt p med dette i mange år har det vært en fantastisk utvikling – fra Rykkinn Cup som var en relativt beskjeden turnering med opp til 50 lag.  Så ble vi “Kia Bærum Open” der vi forsøkte å utvide rammene – åpne opp for flere.  Det er ikke mange årene siden vi gjorde kampoppsettet manuelt: Vi satt med papir og blyant – OG viskelær.  Vi flyttet kamper, pusset ut, skrev på nytt. Aldeles håpløst da vi passerte 100 lag i turneringen.  Cup Manager-systemet med nettside og egen app har vært en revolusjon for oss. Når vi nå kjenner alle muligheter og irrganger i systemet, er det en uvurderlig hjelp. Systemet forteller oss hva som går, hva som ikke går.

Så begynner det møysommelige arbeidet med å håndtere alle oppmenn som ikke har fått med seg at fristene har gått ut. Vi snekrer puljer der det er viktig at seedingen er så riktig som mulig: Vi vil helst unngå “moralske finaler” med toppkamper allerede i kvartfinalene.

Eva har stålkontroll på turneringsprogrammet “Cup Manager”. Skjønt, de første dagene i en ny turnering tar det litt tid å huske alle grep og snarveier.

For meg handler det nesten utelukkende om å få tak i nok dommere. I år har det vært ekstra vanskelig: Rekordmange kamper, men ikke nok dommere som har meldt seg klare.  Derfor “importerte” vi dommere i år igjen.  Vi gjorde det første gang i 2019, med stort hell.  Det er et lite tankekors at en norsk turnering må hente inn dommere fra utlandet. Man skulle tro at også dommere lengter etter å komme i gang.  Å få pusset støvet av fløyten og rusten av kunnskapene.

Da vi hentet våre polske venner i 2019, kom de med Flytoget fra Gardermoen. De ble plukket opp på hotellet i Sandvika og skysset til kampstart kl. 17.00.  Sånn skulle det også være i år, men det ble litt annerledes for å si det forsiktig:

Jeg skal hent på Thon i Sandvika 16.30 og sender melding en time før: “Er dere på Flytoget nå..?”.  

“Vi sitter på bussen til Tønsberg..!  Tog videre derfra”.

“????”

I år landet de på Torp (!), og kom følgelig litt for sent til turneringsstart.

Men så sto de på. I likhet med altfor mange andre dommere måtte de gå opp til 15 kamper i strekk. Ikke heldig, men uansett imponerende innsats.  Jeg var rundt på alle arenaer, og de gråkledde så fortsatt freshe ut.

I likhet med lagene.

Masse spilleglede, mye som skulle ut.  Og apropos ut…

Alle lag måtte vente ute til 15 minutter før kampstart. Ingen inn før lagene i kamper foran var på vei ut.  Ikke morsomt, og også en smule kjølig. Men nesten ingen klager.  Sammen fikset vi covid-utfordringen.

Spørsmålene er mange i forkant av turneringen – det er ikke alltid like enkelt å svare:

“Hvor spilles Bærum Open”?

“Jeg har visst ikke fått med meg at det var påmeldingsfrist. Kan vi får delta med 6 lag”?

(Nei, dere kan ikke det – følge med i timen neste år!)

“Appen virker ikke, er det noe gærn’t”?

(Ja, det var problemer med appen, men det ble fikset dagen før turnering)

“Vi har to spillere som er for gamle, men de er helt ferske altså… Er det greit at de spiller”?

(Vi gir mange unntak, men følge også med så det ikke spekuleres i dette. Bærum Open skal være et tilbud til alle!)

Og den jeg fikk oftest:

“Går det bra i Tromsø”?

Ja takk, det går helt fint og for meg var et av høydepunktene da jeg så og dømte Tromsøs jenter som deltok i 06/07. De reiste langt for å få matching, de koste seg skikkelig og de gikk hele veien til finalen der de tapte med fattige 2 poeng.  En strålende blid gjeng med masse skills.

Vi spør oss selv, Eva og jeg. Hvorfor driver vi med dette hvert år?  Masse jobb. Mye styr.

Fordi det er så innmari tilfredsstillende å møte alle. Se alle som gleder seg. Som elsker å være en del av en turnering.  Håper vi får til noe enda bedre neste år!

Nå er Bærum Open Norges største basketballturnering.  Når vi evaluerer, skal vi finne ut hva som kan bli bedre.  Hva kan vi gjøre annerledes?  Kom gjerne med innspill!

Lykke til i sesongen 21/22, alle!


Legg igjen en kommentar

Life is like a box of chocolate.

I den grad det er et yrke å få jobbe med basketballspillere, tenker jeg ofte at det er en jobb best beskrevet med Forrest Gumps ord: «Life is like a box of chocolate. You never know what you’re gonna get.»

Spillere kommer i alle størrelser, fasonger og personligheter. Jeg føler å ha møtt dem alle. Noen spillere passer slett ikke inn i et fellesskap, og trekker seg etter hvert ut av lagidrett. Andre spillere «klikker» i samspill og samhørighet, og opphøyes i en enhet der laget alltid er større enn hver enkelt spiller.

For snart ett år siden skrev jeg en bok om min tid som coach i norsk basketball. I «Book of Hormones» forsøkte jeg å beskrive det jeg har opplevd, alt jeg har lært om og av mennesker jeg har møtt.

Det er blitt noen hundre av dem etter hvert, og jeg husker faktisk de fleste jeg har tilbragt tid sammen med.  Men noen har hatt historier å fortelle som har vært så spesielle at de fortjente et eget kapittel i boka. Da den ble publisert, hadde jeg ennå ikke hatt gleden av å jobbe med 05-årgangen av det norske U16-landslaget.  Og jeg var veldig langt fra å tenke tanken på å dra til Tromsø som BLNO-trener.

Kanskje burde jeg skrevet enda noen kapitler i til en 2. utgave.  Noen har foreslått å gi ut «Book of Hormones, the mean edition».  Det kunne nok blitt mye godt lesestoff, men neppe hyggelig. 

Jeg tenker mer på nye bekjentskaper, på spillere, ledere og andre involverte som imponerer hver på sitt vis. 

Superveteran Anders forteller, Erlend noterer.

Erlend er en sånn kar som det er umulig å forholde seg likegyldig til. 

Erlend og David kom sammen til et improvisert U16-uttak i Tromsø. Ryktene fortalte om to storvokste karer som jeg burde se når vi likevel jobbet med å plukke spillere til landslagsstallen. Vårt første møte ble til nysgjerrighet ved første blikk. Såpass interessante var de to at begge ble hentet til samling i Oslo.

For David gikk det hele veien til plass på U16-landslaget, og han var en av 14 spillere som fikk være med til Nordisk i Finland.

Erlend ble kappet fra laget, på oppløpet. Det er lett å forstå at det var tungt for ham. Det skulle bare mangle. Når drømmer blir knust, er det tøft å takle. 

Men noen timer etter den tunge beskjeden, samme kveld,  kommer det en SMS til meg fra Erlend.  «Håndskrevet» med pekefinger på iPhone. En lang og reflektert melding der han beskriver skuffelsen, han avslører en god porsjon selvinnsikt og han lover to ting: Han kommer sterkere tilbake, og han kommer til å følge oss tett og være vår ivrigste supporter.

Sånne 16-åringer vokser ikke på trær. Tror jeg.  

Noen dager senere, etter neste samling,  får jeg en tilsvarende melding fra enda en spiller som ble kappet. Han var nærmere målet, og kanskje enda mer skuffet.

Samme greia: Modige tårer i hallen etter den tunge beskjeden er blitt til en melding som er preget av ny motivasjon, ikke spor av bitterhet aller kritikk. Han har rettet blikket fremover.

To skoleeksempler på hvordan motgang kan og bør takles. 

Jeg er helt sikker på at det blir noe av sånne folk. De kan komme til å bli enestående gode basketballspillere. Eller de kan komme til å bli enestående fine karer. Kanskje begge i én pakke.

Så har jeg fått gleden av å se Erlend og David titt og ofte her i Tromsø. De er invitert til å være med på BLNO-treningene så ofte det passer med eget lag og eget program. Og det de ikke helt evner å bidra med på banen, tar de igjen med en enestående positiv innstilling.  De rister av seg kjeft fra eldre medspillere, de går på med dødsforakt, og de reiser seg. Gang på gang.

De har nok begge skjønt at en rookie ikke har plass øverst på rangstigen. Denne helgen har vi hatt ekstratreninger på parketten i Tromsøhallen. Erlend er skadet, men møter frem til alle treningene likevel.  Han er med på å legge parkettgulvet, han tar rookie-jobber på strak arm, han er humorist og jobber knallhardt for å få til en perfekt Bærums-dialekt å mobbe de tilreisende med. 

Og han har med seg en nyervervet notatbok: Erlend skriver treningsdagbok, og han har forbannet seg på å snakke med samtlige BLNO-spillere for å få tips om hvordan de taklet egen karriere som 16-åringer.

Erlend noterer, og han deler gjerne innholdet med meg. Og da jeg kjørte ham hjem etter trening i går, delte han også noen av drømmene sine.

Veien videre er allerede klar – den går omtrent sånn: Fra Tromsø U17 til Tromsø Storm BLNO, U18-landslaget, Euroleague, Kina og NBA.  I den rekkefølgen. Og hvis jeg forstår planene rett handler det om å gjøre seg bemerket i Kina slik at han blir plukket opp på NBA-radaren. Akkurat det kan nok fort vise seg å bli en skuffelse, men i så fall rister han det sikkert av seg.

I det hele tatt: Nye bekjentskaper har nye og inspirerende historier å fortelle. Jeg håper å møte flere her i Tromsø, eller om to helger i Bærum Open.

Life is like a box of chocolate. You never know who you’re gonna meet.


Legg igjen en kommentar

Endelig – etter 4 år!?!

For noen dager siden mottok jeg en mail fra Zoran Milivojevic. Han er leder for Nesodden IF Bobcats som nå er blitt landets nest største basketballklubb.  Zoran har fått med seg at jeg forsøker å dokumentere utekurver og utebaner i Norge, og ønsket å bidra med sin egen historie. Hans prosjekt er noe av det mest imponerende jeg har sett i norsk basketball, og noe alle basketballinteresserte kan ha godt av å få med seg. 

Zorans initiativ dokumenterer visjoner, stå på-vilje, tålmodighet og målbevissthet som kan være en inspirasjon for andre. Zorans mail til meg er lang og på engelsk; her er forsøksvis en kortere versjon på norsk.

Det begynte i 2016 da Zoran fikk ideen om at alle skoler og barnehager på Nesodden skulle ha minst én skikkelig kurv. Tanken var å gi barn og unge et lavterskel-tilbud, og gjerne på lave kurver der det var naturlig. Dermed ville grunnlaget være til stede for at noen senere ville ønske å spille basketball i klubb.

Sammen med kona besøkte Zoran 19 barnehager og 13 skoler. De tok bilder alle steder og dokumenterte tingenes tilstand i en rapport. Den inneholdt beskrivelse av utstyr som allerede var montert noen av stedene, forslag til nødvendige tiltak og også kostnadsoverslag. Totalt ville dette bety bedre tilbud for 4351 skolebarn.

De søkte både Nesodden kommune og stiftelser om støtte, men fikk ingenting.

Rapporten fra 2016 var omfattende og svært grundig.

De forsøkte igjen i 2017, men fikk heller ikke da penger til prosjektet selv om rapporten avslørte at utstyret enkelte steder var ødelagt og helt ubrukelig.  Og som alle vet – forfall avler forfall og utekurvene på skoler og barnehager på Nesodden ble bare dårligere og dårligere. 

Da Zoran kom tilbake som styreleder for NIF Bobcats i 2020 hadde klubben vokst seg stor, men ingenting hadde skjedd med utstyret på skoler og i barnehager. Det frustrerte Zoran som sammen med Sjur Larsen omarbeidet rapporten fra 2016. De snevret inn prosjektet og fokuserte på covid-sommeren som sto for døren: Barn som ikke fikk anledning til å dra på sommerferie, skulle i hvert fall få muligheten til aktivitet hjemme på Nesodden. Zoran og Sjur mente Nesodden kommune ville se nytten av forslagene i rapporten.

Søknad ble sendt inn, og denne gangen fikk de napp: 250 000 kroner ble bevilget! Men, og det var et stort men: Kommunen hadde ikke ressurser til å gjøre noe med dette sommeren 2020. Skuffende, men pengene var bevilget og i oktober 2020 sørget Zoran og Sjur for at utstyret ble kjøpt inn. De var på befaring med kommunen og ble lovet at arbeidet skulle starte etter vinteren.

Endelig begynte ting å skje. 

Yes! …men ikke helt:
Ingenting skjedde. Utstyret var på plass, og først i mai 2021 lovet kommunen at arbeidet skulle starte, 16. juni.

Yes! …men ikke helt.
16. juni: Fortsatt skjedde ingenting, men kommunen ga seg selv en ny frist: Kurvene skulle monteres før barna returnerte til skolen etter sommerferien. En skuffelse at to covid-somre hadde gått uten at noen hadde skjedd, men de hadde fått penger, utstyr og løfter – så

Yes! …men ikke helt:
10. august var fortsatt ikke første spadetak tatt. Men igjen: De er lovet at det skal skje i disse dager.

Zoran avslutter mailen til meg med sine betraktninger. Jeg slipper ham til i egen språkdrakt – på engelsk:

«All in all, my thoughts go in two directions. On one hand I am very grateful for the grant received and that the Nesodden kommune is doing something now (anything). On the other hand it is a great frustration to see that for us, in an area where basketball is relatively popular and where the local club has been working hard to make the most of it, is being put on “the back burner” every time. I am sure there are kommuner out there where outside basketball court opportunities are even worse than at Nesodden, and it saddens me to think that our sport, which is the best team sports there is, gets treated in such an abysmal manner.  Our kommune (and I bet they are not the only one saying this) is all talk, about being there for its youth and wanting to give them a good and healthy environment to grow up in».

Om arbeidet er i gang når dette publiseres, vet jeg ikke. Men jeg vet helt sikkert at dette har vært et eksempel til etterfølgelse.  Et grundig og målrettet arbeid som forhåpentlig bærer frukter nå, selv om det er lovlig sent.

Dersom noen ønsker flere detaljer, mer kjøtt på beinet – eller å få rapportene i sin helget: Jeg er sikker på at Zoran deler med dere: zoran@bobcats.no