pauliord


Legg igjen en kommentar

Sånn blir Bærum Open til

Vi var nervøse, ja… Du også tipper jeg. Jeg tror det var minst 2000 nordmenn som krysset det de hadde av fingre og tær i dagene og ukene før Bærum Open. 1500 spillere, foreldre, besteforeldre, dommere, coacher. 

Ville smittetallene skyte i været? Kunne det hende at kommunen eller nasjonale myndigheter ville sette ned foten for aktivitet?  Ville lag måtte trekke seg på grunn av smitte i troppen?

For meg er dette Bærum Open: Nytt lag, «gammel» coach. Greg Knudson har klart å engasjere i Molde. Strålende resultater i turneringen, masse på gang på hjemmebane på nordvest-landet. Greg «vokste opp» i Rykkinnhallen for Bærums Verk. Nå var han tilbake på gamle tomter med nye talenter. Så kult!!

Skuffelsene har vært så mange at ingenting ville overrasket oss. Selv dagene før den første kampen fredag kunne vi ikke være sikre på noe. Det eneste vi kunne gjøre var å forsikre oss om at vi kom til å gjennomføre et så sikkert arrangement som mulig.  Håpe på forståelse fra deltagende spillere og lag. 

Eva og jeg har holdt på med dette en stund, vi begynner gjerne i god tid før sommerferien. Et arrangement med nærmere 190 lag som skal spille 340+ kamper i åtte haller på til sammen 13 baneflater krever sitt.

Vi begynner tidlig, og inviterer lagene til å melde sin interesse. Men at det skulle ta av til de grader, så tidlig, var både gledelig og litt skremmende.  Suget etter aktivitet var så stort at vi fikk vår fulle hyre med å holde orden på totalt antall lag, puljestørrelser og lag på venteliste. 30.april var vi allerede “all time high”.

For oss som har holdt p med dette i mange år har det vært en fantastisk utvikling – fra Rykkinn Cup som var en relativt beskjeden turnering med opp til 50 lag.  Så ble vi “Kia Bærum Open” der vi forsøkte å utvide rammene – åpne opp for flere.  Det er ikke mange årene siden vi gjorde kampoppsettet manuelt: Vi satt med papir og blyant – OG viskelær.  Vi flyttet kamper, pusset ut, skrev på nytt. Aldeles håpløst da vi passerte 100 lag i turneringen.  Cup Manager-systemet med nettside og egen app har vært en revolusjon for oss. Når vi nå kjenner alle muligheter og irrganger i systemet, er det en uvurderlig hjelp. Systemet forteller oss hva som går, hva som ikke går.

Så begynner det møysommelige arbeidet med å håndtere alle oppmenn som ikke har fått med seg at fristene har gått ut. Vi snekrer puljer der det er viktig at seedingen er så riktig som mulig: Vi vil helst unngå “moralske finaler” med toppkamper allerede i kvartfinalene.

Eva har stålkontroll på turneringsprogrammet “Cup Manager”. Skjønt, de første dagene i en ny turnering tar det litt tid å huske alle grep og snarveier.

For meg handler det nesten utelukkende om å få tak i nok dommere. I år har det vært ekstra vanskelig: Rekordmange kamper, men ikke nok dommere som har meldt seg klare.  Derfor “importerte” vi dommere i år igjen.  Vi gjorde det første gang i 2019, med stort hell.  Det er et lite tankekors at en norsk turnering må hente inn dommere fra utlandet. Man skulle tro at også dommere lengter etter å komme i gang.  Å få pusset støvet av fløyten og rusten av kunnskapene.

Da vi hentet våre polske venner i 2019, kom de med Flytoget fra Gardermoen. De ble plukket opp på hotellet i Sandvika og skysset til kampstart kl. 17.00.  Sånn skulle det også være i år, men det ble litt annerledes for å si det forsiktig:

Jeg skal hent på Thon i Sandvika 16.30 og sender melding en time før: “Er dere på Flytoget nå..?”.  

“Vi sitter på bussen til Tønsberg..!  Tog videre derfra”.

“????”

I år landet de på Torp (!), og kom følgelig litt for sent til turneringsstart.

Men så sto de på. I likhet med altfor mange andre dommere måtte de gå opp til 15 kamper i strekk. Ikke heldig, men uansett imponerende innsats.  Jeg var rundt på alle arenaer, og de gråkledde så fortsatt freshe ut.

I likhet med lagene.

Masse spilleglede, mye som skulle ut.  Og apropos ut…

Alle lag måtte vente ute til 15 minutter før kampstart. Ingen inn før lagene i kamper foran var på vei ut.  Ikke morsomt, og også en smule kjølig. Men nesten ingen klager.  Sammen fikset vi covid-utfordringen.

Spørsmålene er mange i forkant av turneringen – det er ikke alltid like enkelt å svare:

“Hvor spilles Bærum Open”?

“Jeg har visst ikke fått med meg at det var påmeldingsfrist. Kan vi får delta med 6 lag”?

(Nei, dere kan ikke det – følge med i timen neste år!)

“Appen virker ikke, er det noe gærn’t”?

(Ja, det var problemer med appen, men det ble fikset dagen før turnering)

“Vi har to spillere som er for gamle, men de er helt ferske altså… Er det greit at de spiller”?

(Vi gir mange unntak, men følge også med så det ikke spekuleres i dette. Bærum Open skal være et tilbud til alle!)

Og den jeg fikk oftest:

“Går det bra i Tromsø”?

Ja takk, det går helt fint og for meg var et av høydepunktene da jeg så og dømte Tromsøs jenter som deltok i 06/07. De reiste langt for å få matching, de koste seg skikkelig og de gikk hele veien til finalen der de tapte med fattige 2 poeng.  En strålende blid gjeng med masse skills.

Vi spør oss selv, Eva og jeg. Hvorfor driver vi med dette hvert år?  Masse jobb. Mye styr.

Fordi det er så innmari tilfredsstillende å møte alle. Se alle som gleder seg. Som elsker å være en del av en turnering.  Håper vi får til noe enda bedre neste år!

Nå er Bærum Open Norges største basketballturnering.  Når vi evaluerer, skal vi finne ut hva som kan bli bedre.  Hva kan vi gjøre annerledes?  Kom gjerne med innspill!

Lykke til i sesongen 21/22, alle!


Legg igjen en kommentar

Life is like a box of chocolate.

I den grad det er et yrke å få jobbe med basketballspillere, tenker jeg ofte at det er en jobb best beskrevet med Forrest Gumps ord: «Life is like a box of chocolate. You never know what you’re gonna get.»

Spillere kommer i alle størrelser, fasonger og personligheter. Jeg føler å ha møtt dem alle. Noen spillere passer slett ikke inn i et fellesskap, og trekker seg etter hvert ut av lagidrett. Andre spillere «klikker» i samspill og samhørighet, og opphøyes i en enhet der laget alltid er større enn hver enkelt spiller.

For snart ett år siden skrev jeg en bok om min tid som coach i norsk basketball. I «Book of Hormones» forsøkte jeg å beskrive det jeg har opplevd, alt jeg har lært om og av mennesker jeg har møtt.

Det er blitt noen hundre av dem etter hvert, og jeg husker faktisk de fleste jeg har tilbragt tid sammen med.  Men noen har hatt historier å fortelle som har vært så spesielle at de fortjente et eget kapittel i boka. Da den ble publisert, hadde jeg ennå ikke hatt gleden av å jobbe med 05-årgangen av det norske U16-landslaget.  Og jeg var veldig langt fra å tenke tanken på å dra til Tromsø som BLNO-trener.

Kanskje burde jeg skrevet enda noen kapitler i til en 2. utgave.  Noen har foreslått å gi ut «Book of Hormones, the mean edition».  Det kunne nok blitt mye godt lesestoff, men neppe hyggelig. 

Jeg tenker mer på nye bekjentskaper, på spillere, ledere og andre involverte som imponerer hver på sitt vis. 

Superveteran Anders forteller, Erlend noterer.

Erlend er en sånn kar som det er umulig å forholde seg likegyldig til. 

Erlend og David kom sammen til et improvisert U16-uttak i Tromsø. Ryktene fortalte om to storvokste karer som jeg burde se når vi likevel jobbet med å plukke spillere til landslagsstallen. Vårt første møte ble til nysgjerrighet ved første blikk. Såpass interessante var de to at begge ble hentet til samling i Oslo.

For David gikk det hele veien til plass på U16-landslaget, og han var en av 14 spillere som fikk være med til Nordisk i Finland.

Erlend ble kappet fra laget, på oppløpet. Det er lett å forstå at det var tungt for ham. Det skulle bare mangle. Når drømmer blir knust, er det tøft å takle. 

Men noen timer etter den tunge beskjeden, samme kveld,  kommer det en SMS til meg fra Erlend.  «Håndskrevet» med pekefinger på iPhone. En lang og reflektert melding der han beskriver skuffelsen, han avslører en god porsjon selvinnsikt og han lover to ting: Han kommer sterkere tilbake, og han kommer til å følge oss tett og være vår ivrigste supporter.

Sånne 16-åringer vokser ikke på trær. Tror jeg.  

Noen dager senere, etter neste samling,  får jeg en tilsvarende melding fra enda en spiller som ble kappet. Han var nærmere målet, og kanskje enda mer skuffet.

Samme greia: Modige tårer i hallen etter den tunge beskjeden er blitt til en melding som er preget av ny motivasjon, ikke spor av bitterhet aller kritikk. Han har rettet blikket fremover.

To skoleeksempler på hvordan motgang kan og bør takles. 

Jeg er helt sikker på at det blir noe av sånne folk. De kan komme til å bli enestående gode basketballspillere. Eller de kan komme til å bli enestående fine karer. Kanskje begge i én pakke.

Så har jeg fått gleden av å se Erlend og David titt og ofte her i Tromsø. De er invitert til å være med på BLNO-treningene så ofte det passer med eget lag og eget program. Og det de ikke helt evner å bidra med på banen, tar de igjen med en enestående positiv innstilling.  De rister av seg kjeft fra eldre medspillere, de går på med dødsforakt, og de reiser seg. Gang på gang.

De har nok begge skjønt at en rookie ikke har plass øverst på rangstigen. Denne helgen har vi hatt ekstratreninger på parketten i Tromsøhallen. Erlend er skadet, men møter frem til alle treningene likevel.  Han er med på å legge parkettgulvet, han tar rookie-jobber på strak arm, han er humorist og jobber knallhardt for å få til en perfekt Bærums-dialekt å mobbe de tilreisende med. 

Og han har med seg en nyervervet notatbok: Erlend skriver treningsdagbok, og han har forbannet seg på å snakke med samtlige BLNO-spillere for å få tips om hvordan de taklet egen karriere som 16-åringer.

Erlend noterer, og han deler gjerne innholdet med meg. Og da jeg kjørte ham hjem etter trening i går, delte han også noen av drømmene sine.

Veien videre er allerede klar – den går omtrent sånn: Fra Tromsø U17 til Tromsø Storm BLNO, U18-landslaget, Euroleague, Kina og NBA.  I den rekkefølgen. Og hvis jeg forstår planene rett handler det om å gjøre seg bemerket i Kina slik at han blir plukket opp på NBA-radaren. Akkurat det kan nok fort vise seg å bli en skuffelse, men i så fall rister han det sikkert av seg.

I det hele tatt: Nye bekjentskaper har nye og inspirerende historier å fortelle. Jeg håper å møte flere her i Tromsø, eller om to helger i Bærum Open.

Life is like a box of chocolate. You never know who you’re gonna meet.


Legg igjen en kommentar

Endelig – etter 4 år!?!

For noen dager siden mottok jeg en mail fra Zoran Milivojevic. Han er leder for Nesodden IF Bobcats som nå er blitt landets nest største basketballklubb.  Zoran har fått med seg at jeg forsøker å dokumentere utekurver og utebaner i Norge, og ønsket å bidra med sin egen historie. Hans prosjekt er noe av det mest imponerende jeg har sett i norsk basketball, og noe alle basketballinteresserte kan ha godt av å få med seg. 

Zorans initiativ dokumenterer visjoner, stå på-vilje, tålmodighet og målbevissthet som kan være en inspirasjon for andre. Zorans mail til meg er lang og på engelsk; her er forsøksvis en kortere versjon på norsk.

Det begynte i 2016 da Zoran fikk ideen om at alle skoler og barnehager på Nesodden skulle ha minst én skikkelig kurv. Tanken var å gi barn og unge et lavterskel-tilbud, og gjerne på lave kurver der det var naturlig. Dermed ville grunnlaget være til stede for at noen senere ville ønske å spille basketball i klubb.

Sammen med kona besøkte Zoran 19 barnehager og 13 skoler. De tok bilder alle steder og dokumenterte tingenes tilstand i en rapport. Den inneholdt beskrivelse av utstyr som allerede var montert noen av stedene, forslag til nødvendige tiltak og også kostnadsoverslag. Totalt ville dette bety bedre tilbud for 4351 skolebarn.

De søkte både Nesodden kommune og stiftelser om støtte, men fikk ingenting.

Rapporten fra 2016 var omfattende og svært grundig.

De forsøkte igjen i 2017, men fikk heller ikke da penger til prosjektet selv om rapporten avslørte at utstyret enkelte steder var ødelagt og helt ubrukelig.  Og som alle vet – forfall avler forfall og utekurvene på skoler og barnehager på Nesodden ble bare dårligere og dårligere. 

Da Zoran kom tilbake som styreleder for NIF Bobcats i 2020 hadde klubben vokst seg stor, men ingenting hadde skjedd med utstyret på skoler og i barnehager. Det frustrerte Zoran som sammen med Sjur Larsen omarbeidet rapporten fra 2016. De snevret inn prosjektet og fokuserte på covid-sommeren som sto for døren: Barn som ikke fikk anledning til å dra på sommerferie, skulle i hvert fall få muligheten til aktivitet hjemme på Nesodden. Zoran og Sjur mente Nesodden kommune ville se nytten av forslagene i rapporten.

Søknad ble sendt inn, og denne gangen fikk de napp: 250 000 kroner ble bevilget! Men, og det var et stort men: Kommunen hadde ikke ressurser til å gjøre noe med dette sommeren 2020. Skuffende, men pengene var bevilget og i oktober 2020 sørget Zoran og Sjur for at utstyret ble kjøpt inn. De var på befaring med kommunen og ble lovet at arbeidet skulle starte etter vinteren.

Endelig begynte ting å skje. 

Yes! …men ikke helt:
Ingenting skjedde. Utstyret var på plass, og først i mai 2021 lovet kommunen at arbeidet skulle starte, 16. juni.

Yes! …men ikke helt.
16. juni: Fortsatt skjedde ingenting, men kommunen ga seg selv en ny frist: Kurvene skulle monteres før barna returnerte til skolen etter sommerferien. En skuffelse at to covid-somre hadde gått uten at noen hadde skjedd, men de hadde fått penger, utstyr og løfter – så

Yes! …men ikke helt:
10. august var fortsatt ikke første spadetak tatt. Men igjen: De er lovet at det skal skje i disse dager.

Zoran avslutter mailen til meg med sine betraktninger. Jeg slipper ham til i egen språkdrakt – på engelsk:

«All in all, my thoughts go in two directions. On one hand I am very grateful for the grant received and that the Nesodden kommune is doing something now (anything). On the other hand it is a great frustration to see that for us, in an area where basketball is relatively popular and where the local club has been working hard to make the most of it, is being put on “the back burner” every time. I am sure there are kommuner out there where outside basketball court opportunities are even worse than at Nesodden, and it saddens me to think that our sport, which is the best team sports there is, gets treated in such an abysmal manner.  Our kommune (and I bet they are not the only one saying this) is all talk, about being there for its youth and wanting to give them a good and healthy environment to grow up in».

Om arbeidet er i gang når dette publiseres, vet jeg ikke. Men jeg vet helt sikkert at dette har vært et eksempel til etterfølgelse.  Et grundig og målrettet arbeid som forhåpentlig bærer frukter nå, selv om det er lovlig sent.

Dersom noen ønsker flere detaljer, mer kjøtt på beinet – eller å få rapportene i sin helget: Jeg er sikker på at Zoran deler med dere: zoran@bobcats.no


1 kommentar

Jeg er så lei av dårlig utstyr!!

Jeg kan ikke tenke meg så mange andre lagidretter der det er mulig å ha like mye moro alene, på et minimum av plass og med nesten ingen krav til utstyr. Basketball er ganske unikt sånn. 

Fotball? Nei.
Håndball? Nope.
Volleyball? Absolutt ikke.
Ishockey og innebandy? Aner ikke.

Med en kurv og en ball er du i gang, og det er nesten ikke grenser for hva du kan gjøre, hva du kan trene på og hvor mange skudd du kan få av gårde på kort tid. 

Derfor har det alltid vært en blanding av sårt og irriterende når jeg kommer over utebaner og utekurver som ikke holder mål, bokstavelig talt. Mulighetene for feil er mange:

– Kurven henger for høyt.
– Kurven henger for lavt.
– Kurven er skjev; den er enten en “oppstopper”-kurv eller den peker nedover.
– Stativet er skjevt, enten som et resultat av telehiv og dårlig fundament eller etter at kjekkaser har forsøkt å dunke.
– Banedekket har sprekker i asfalten eller svuller etter telehiv.
– Og pussig nok, det verste av alt for en basketballspiller: Kurven har ikke nett!!

Skjeve dager på Kongsbakken i Tromsø. Og dette handler ikke om pride, men snarer om noe som ikke akkurat er noen pryd for skolen.

Jeg har ikke vært flink nok til å ta bilder av kurver og baner de stedene jeg har vært, men ideen om å dokumentere forfall eller prakteksemplarer har ført til at jeg forsøker å knipse et par bilder når jeg kommer over nye steder. Og – at dette opptar spillere, trenere og foreldre er ganske tydelig.

På insta-kontoen utebaner.i.norge har jeg ikke gjort noe aktivt forsøk på å “selge inn” prosjektet, men det renner inn insta-følgere jevnt og trutt. Og enda gledeligere – innboksen min fylles av gode eksempler fra fjern og nær.

Har dette noe for seg?  Aner ikke, men jeg tenker at når eksemplene er mange nok og varierte nok, så kan det være interessant å forfølge dette videre. Kontakt med leverandører, entreprenører, skoler, kommuner, borettslag – you name it. Kanskje munner det ut i en veiledning som gjør det mulig å unngå feil for fremtiden.

Om det er dyrt å lage sin egen greie? Greg Knudson  ga meg kortversjonen av prosessen på  to skoler i Molde. Der begynte med en idé som førte til full tenning.

Dugnadsinnsats, sponsorer – ganske mye teip og maling, og vipps! så var utebanen på Kviltorp et faktum.

Han tok kontakt med et firma i Oslo som hadde erfaring med tennisbaner. Greg fikk vite hva slags maling som måtte brukes; det kom i minimum 40 litersdunker. Kostnad: 15 000 kroner. Dekket på skolen i Molde var asfalt, og den første delen av jobben besto i å høytrykkspyle hele plassen. Deretter et solid strøk svart maling. Den kreative delen av prosessen tok kanskje litt overhånd, og betød litt ekstraarbeid, men det var morsomt nok og givende nok.  Greg trengte sponsorer for å finansiere dette.  Etter én uke hadde han fått fire sponsorer som sa «ja» tvert. Suksessen på Kviltorp ga blod på tann, og en ny bane på Langmyra i år.

I Bærum har det vært jobbet målbevisst mot (eller snarere med) kommunen. Det førte i sin tid til bygdas fineste utebane på Østerås skole, og noen år senere et tilsvarende anlegg på Grav skole. Begge baner med gummiasfalt. Det kostet penger, men kommunen var med på notene – sammen med Gjensidigestiftelsen. Ny utebane på Eikeli skole er rett rundt hjørnet.

Det er viktig å kontakte utbyggere og entreprenører FØR spaden stikkes i jorden.  Det er i hvert fall bedre enn å irritere seg over det som er gjort, i bakkant.

Det er ikke sikkert at alle involverte vet at kurven skal henge 10 fot over bakken, og at basketballspillere hater kjettingnett. Eller at breakaway-kurver forebygger hærverk.

Dette handler altså først og fremst om utebaner og utekurver, men nøyaktig samme problematikk er relevant innendørs. I mitt hode er det ingen idretter som er mer ideelle for skoler enn basketball, gjerne i litt for små og trange gymsaler. Vi burde vært den dominerende lagidretten på  skolene, og vi har hatt alle muligheter.  Men både manglende kunnskap hos gymlærerne OG dårlig utstyr har gjort det vanskelig  få til noe.

For noen år siden foreslo jeg dette i bloggen min:

«Dra i gang en nasjonal konkurranse om den fineste og dårligste skolekurven/skolebanen. Egen Facebook-gruppe, og også på Instagram. Få skoler/klasser/elever til å sende inn bilder og dokumentasjon på det fineste og også det dårligste utstyret: En av de dårligste vinner nytt utstyr sponset av basketballforbundet og/eller en leverandør. Den fineste/beste vinner besøk av ligaspillere/-trenere eller noe deromkring.»

Dette skrev jeg i 2016, men det er minst like aktuelt i dag.  Kanskje er du like oppgitt, men også oppglødd?  Titt innom https://www.instagram.com/utebaner.i.norge/.  Fortell meg også gjerne om gymsaler som trenger ettersyn, oppgradering og oppfølging.

Kanskje får vi til noe sammen?


Legg igjen en kommentar

69 grader nord: Sesongstart og motbakker

Jeg har oppholdt meg noen dager i Tromsø, og har egentlig nok å tenke på. Men tanken som slår meg oftest er at «Nordens Paris» like gjerne kunne, og burde, vært «Nordens San Francisco».  Det er lite som minner om Paris i Tromsø, men desto mer som gir assosiasjoner til San Francisco.

Bratt nok i San Francisco. Håndbrekk er anbefalt.

Storbyen på den amerikanske vestkysten er kjent for mye, og i hvert fall for ekstremt bratte gater der du helst parkerer bilen på tvers, ikke langs gaten. Hvis du ikke har sett klassikeren «Bullitt» fra 1968 med Steve McQueen – se den! Og hvis du ikke orker å se hele filmen, så se i hvert fall dette klippet med en legendarisk biljakt; kanskje det beste som er laget på film. Noen minutter med rå moro med en ekte Ford Mustang – ikke en batteridrevet jåle-Mustang fra 2021.

Så skjønner du kanskje mer av hvor bratt det er i SanFran, og samtidig får du et lite inntrykk av Tromsø. 

De første dagene bor jeg sammen med tre av spillerne, inntil jeg finner et sted for meg selv. Vi bor midt mellom det meste, men et stykke fra en skikkelig dagligvarebutikk.

– Det er kortest til Coop Extra, den ligger like oppi her, blir jeg fortalt.

– Dårlig utvalg, men ikke så langt å gå.

Det stemte, men en liten detalj er uteglemt: Det bærer rett oppover. Latterlig bratt. Jeg starter i «Mackbratta» som går over i «Snarvegen».  Snarvegen, my ass! Det tar tid å klatre på alle fire… (men ganske riktig – utvalget i butikken er nokså beskjedent).

 Jeg spør:

– Det må være et helvete her på vinterstid. Snøen kommer vel dessuten snart?

– Neida, det går helt fint med 4WD.

Underforstått, det går ikke i det hele tatt med drift på bare to hjul. Det er lett å skjønne at byen ble anlagt i en tid uten biltrafikk.

Når man ikke har altfor mye å gjøre på dagtid, blir det plutselig tid til andre sysler. I daq fikk jeg gjort unna borgerplikten: Jeg har tatt parti og forhåndsstemt i Stortingsvalget fra en annen kommune. Det var en temmelig omstendelig prosess.

Jeg grabber en stemmeseddel, og finner frem valgkortet fra digipost. 

– Vær så god, her er min stemme..! 

– Nei, ikke den stemmeseddelen, den er bare for dem som stemmer i Tromsø, sier valgmedarbeideren.

Tilbake i avlukket. Ny og annerledes stemmeseddel denne gangen,men heller ikke denne viser seg å være riktig. Det blir riktig å tredje forsøk, men køen foran meg går tregt.  Printeren har slått seg vrang, og hvert valgkort må fylles ut manuelt.

Så er det min tur, og en medarbeider med IT-kunnskap trykker på riktig knapp på printeren, og plutselig renner det ut ferdig utfylte valgkort – til dem som allerede har forlatt stemmelokalet.

Mitt kort er den 10. som tyter ut.

Stemmeseddelen stemples før den skal i egen konvolutt som så forsegles. Denne konvolutten skal igjen ned i en ny konvolutt med “kvitteringen” for at Pål Berg har stemt.  Limes igjen, stemples og puttes i urnen.

Selv ikke Donald Trump ville klart å finne noe å klage på her. Annet enn tiden det tar. Og den forbannet bratte bakken hjemover.

Hva med basketballen?

Tja, si det.  Det er en fin gjeng med mange og spillesugne karer som vil være med denne sesongen. Sånt er moro. Det er veteraner, og det er pur unge spillere fra 05-årgangen som jeg har brukt mye tid med i sommer.

Det er kult med talenter, men det er også moro med seniorspillere som faktisk hører på det du har å si, og som etter beste evne forsøker å omsette dette i praksis.  Foreløpig er vi ikke der, men det skulle bare mangle etter to treninger.

En av de kuleste møtene så langt: Da Steven Mayes dukket opp på trening i går. Jeg har lest og hørt om ham, men plutselig var han der.  213 cm høy. 35 år og litt for tung til å kunne bli en nyttig spiller. Karismatisk. Klar for å hjelpe.  Noen mennesker er det helt umulig ikke å like.


Legg igjen en kommentar

Tape med 67, vinne med 2

Vi har hatt et par dager hjemme etter nesten en uke i isolasjon i Finland. U16-nordisk er historie; vi har fått det litt på avstand og kan reflektere over hvorfor og hvordan.

Dette var en turnering der alle tilsynelatende kunne slå alle, bortsett fra Finland som ingen klarte å klå. Island spilte jevnt mot de aller beste, men vi slo Island. Både Norge og Sverige tapte fire kamper, vant bare én. Vi tapte med 67 poeng for Finland, og slår Island med 2. Uforståelig.

Her er noen tanker om det vi var gjennom.

De 9 avgjørende sekundene mot Island: De har ball, innkast og ni sekunder på å finne en åpen 3er. Det fant de, men de bommet.

TRENINGSTURNERING
Ingen nasjoner legger altfor mye i Nordisk Mesterskap, eller riktigere: Ingen av landene bryr seg veldig mye om resultater.  Joda, alle liker å vinne, men det er viktigere å prøve spillere, sammensetninger, taktiske disposisjoner. Nordisk Mesterskap er som regel en oppkjøringsturnering foran EM-turneringene senere på høsten. Sånn er det jo ikke i år, men lagene tenker likevel langsiktig. Det var lett å se at de beste spillerne satt ute til fordel for spillere som fikk anledning til å vise seg frem. 

Men for Norge er det gjerne litt annerledes: Vi er så lite bortskjemt med seire og internasjonale resultater at vi kanskje blir litt for opphengt  muligheten til å vinne.

Gro Harlem Brundtland var stolt av Norges OL-innsats i 1994. Med god grunn.

HVA ER TYPISK NORSK?
«Det er typisk norsk å være god», sa en profilert norsk dame en gang.  Hun var statsminister under OL 1994 på Lillehammer, og var naturlig nok stolt av det vi fikk til. 

Vi, derimot, kan vanskelig påstå at det er typisk norsk å være god. De norske spillerne er ikke størst. De er ikke de fysisk sterkeste. De har ikke det beste treningsgrunnlaget.

Så hva står igjen? 

– Vi kan være det beste kollektivet.  Og det tror jeg faktisk vi er.  Vi har det faktisk innmari bra sammen. Vi har bygget en sterk enhet. 

– Vi kan være det laget som prater mest på banen, du trenger ingen spesielle forutsetninger for å la skravla gå i angrep og aller helst i forsvar.  Men det klarer vi ikke. 

– Vi kan gjøre de smarteste valgene i turneringen: Mat, søvn, restitusjon. Det klarer vi delvis.

– De andre nasjonene – alle sammen – har med egen fysioterapeut som tar seg av oppvarming foran hver kamp, restitusjon etter kamp, massasje og skadeforebygging.

– Andre lag gjennomgår alternativ trening på plenen utenfor de vi bor. Vi lager TikTok-snutter. Artig? Ja. Nyttig? Nei. Ufin påstand? Joda, litt satt på spissen, men ikke helt uten substans.

Norge er gode på kos. Kebab-kveld etter covid-test.

FORBEREDELSE
Covid-19 har gjort livet surt for U16, det er helt sikkert. Og selv om vi hadde ønsket oss mange, mange flere samlinger er det lett å forstå at det har vært umulig for landslagsledelsen å navigere mellom nedstengning, treningsforbud, reiseforbud og lokale restriksjoner. I Norge ble ikke ungdomslandslagene definert som toppidrett. I Finland var også U16 definert som elite og fikk lov å trene gjennom hele sesongen. 50 samlingsdøgn siden januar gir nødvendigvis bedre resultater enn Norges to samlinger og 6 døgn.

FAKTISKE SKILLS
Jeg har vært med på mange nordiske turneringer.  Og jeg lar meg stadig imponere, forundre og irritere.

Denne gangen hadde heldigvis ingen av landene med seg virkelige «big men» – sånne 205-karer på 100+ kg. De pleier alltid å være der.  Sverige og Danmark synes å ha uuttømmelig tilgang på store spillere. Men i år var det mange, veldig mange, svært atletiske 2ere og 3ere i tillegg til svært dyktige PGer. 

Super-raske. Eksplosive. Ekstreme forsvarskvaliteter. Strålende skyttere.  Der og da tenkte jeg at det hadde vært uproblematisk å ta med en håndfull til BLNO-spill i Tromsø.

Vi er også flinke, men vi kommer til kort på flere områder. Vi er ikke størst, og vi er ikke sterkest.  

Men også: Vi spiller basketball i Norge (når vi får lov). I regionsserier slipper du dessverre unna med det meste.

– Å slå en motstander 1 mot 1? No problem.  Gode spillere feier forbi. 

– Finne et skudd?  Piece of cake – forsvaret er aldri oppi deg uansett.  

– Returer? Haha, de tar jeg uten å anstrenge meg. Kan stå  på tå og høste fruktene.

– Hva som ikke funker i Norge? Tøft og fysisk forsvar.  Det er snarveien til 5 fouls.

Dette er grunnlaget vårt på vei inn i internasjonale konkurranser. Er det rart vi kommer til kort?

Vi coacher sier: «Dere vet ikke hva forsvar er før dere har spilt mot Finland».  Spillerne smiler skjevt, og tror ikke helt på det.

Finland slår oss 115-48. Tidvis kommer vi ikke over half court. 

FORSTÅ-SEG-PÅERNE
Hjemme sitter det alltid folk som mener å vite hva som gikk galt, hva vi burde gjort. For å være ærlig: Jeg er drittlei av sånne mennesker. Coacher som har spillerne på klubblaget, og som mener at de spiller for lite eller blir brukt feil. At de spiller annerledes på landslaget enn på klubblaget.  Selvfølgelig gjør de det. På DITT lag er de dominerende og uten motstand.  På landslaget er de en av 14 ganske gode spillere som har en aggressiv finne oppi shortsen.

Dette er glupingene som ser på streamen og mener det finnes drøssevis av gode skudd som burde vært tatt, som tror det er lett som en plett å slå et finsk press.

2 ÅRS-PERSPEKTIVET
Om to år har avstanden krympet. Det er mange grunner til det. Pubertet. Rutine og erfaring. Flere lag har vært med i internasjonale turneringer. Spillere har gått på NTG eller andre basket-akademier. Enda mer seriøs tilnærming til idretten.

Om to år er disse spillerne klare for U18- Nordisk og EM-turnering får vi tro.

Hvis vi følger pensumplanen for ungdomslandslag skal ikke denne gjengen samles igjen før om et drøyt år.  U17-året er uten landslagsaktivitet. 

Jeg er skråsikker på at det er fornuftig og nødvendig å endre tilnærmingen til dette.  Denne gjengen må komme i gang med forberedelser ganske umiddelbart.  Dette må inn i organiserte former både fysisk, teknisk og taktisk dersom vi skal ha noe håp om å krympe avstanden til Finland og de øvrige nasjonene. Det må ikke nødvendigvis koste all verden.

Hvis vi kan slå Island med to poeng, kan vi faktisk slå de fleste andre nasjonene også. I mitt hode surrer en plan om prosjekt «TOPP 3 i 2023». Det er mulig. Om vi vil.


Legg igjen en kommentar

Skuffelser – og sommergleder

Det har vært en barnslig glede å stå rygg til rygg med spillerne jeg har vært trener for: I ni av ti tilfeller har jeg målt meg høyere enn en hvilken som helst tenåring. Unntaket har vært Leo på 203. Inntil nylig.

Med mine 198 cm har jeg som regel vunnet disse«tvekampene», en pussig tilfredsstillelse som om det er et poeng å være lang. Men så gikk de forbi meg en etter en: William, Filip, Hallvard. For en basketballtrener er lange spillere stort sett et opplagt pluss, men for noen dager siden fikk jeg et par slag i trynet:

Jeg hadde bestilt time på politikammeret for å få et nasjonalt ID-kort, en praktisk erstatning for pass. Og denne gangen var damen bak skranken litt mer årvåken enn andre ganger jeg har vært der.

Hvor høy er du? spør hun.

– Sist gang jeg var her var jeg 198 cm, sier jeg og peker på passet hun har fått av meg som legitimasjon.

 – Nja, sier hun. – Jeg tror du skal stille deg inntil veggen der.

Der er det markert skala opp til 210 cm.

Jeg tenker vi sier 196 cm, sier hun – og videre:

– Hårfarge grå!

Jeg har altså krympet 2 cm og er blitt grå i luggen. Heldigvis er ikke «tynn i hyssingen» en del av info på ID-kortet.

Men en kjip start på dagen var det uansett. Bekreftelsen på at du har passert livets middagshøyde gir ingen selvtillitsboost.

Men det finnes mye annet å glede seg over.

Siste helg med denne gjengen – 02 er historie i EB.

Sommeren startet med slutten. Prosjektet med 02-årgangen i EB ble avrundet med spillere og foreldre i begynnelsen av juni. Etter 6 år sammen har vi spilt vår siste kamp – av sånn cirka 500. Og vi har hatt vår siste trening sammen.

Men treninger finnes det flere av, og i sommer har det vært mange av dem:

– 4 dager i Tromsø midt i juni.

– Rett over på Basketskolen.

– Landslagssamling med U16-gjengen.

– Og snart: Ny samling og Nordisk Mesterskap, hvis Covid vil.

Inntrykkene er mange og kontrastene er store. Fra en rutinert gjeng på 69 grader nord, via pur unge jenter og gutter i Rykkinnhallen, til 27 håpefulle som mest av alt ønsker seg en plass på et landslag. Felles for alle er gleden over å spille basketball.

Første helg med denne gjengen – født i 05 og med masse moro i vente.

Verken i Tromsø, eller andre steder i Norge, er det veldig gode grunner for å holde det gående etter avsluttet videregående skole. Studenter eller spillere som har familie, jobb og barn gjør ikke dette for penger. De trener 4-5 ganger i uken, de er på reise til bortekamper i helgene og sannsynligvis går de alle økonomisk i minus. Motivasjonen finner de andre steder enn i lommeboka.

Lagidrett gir deg noe helt spesielt.

Som for eksempel på Basketskolen som i år ble arrangert for 40. gang. Det finnes nok mange grunner til at jenter og gutter er på sommerskole: Noen foreldre synes sikkert det er praktisk å vite hvor barna er mens de fortsatt er på jobb. Basketskolen er en slags alternativ SFO. Andre deltagere synes å være med først og fremst for å vise seg litt for andre, mens de som om noen år blir de beste spillerne, er på Basketskolen for å lære.

De små, rørende observasjonene er de hyggeligste. 

Som når Ron Billingslea sitter ute mellom to økter – med scrapbook fra tidlige år og et knippe svært unge deltagere rundt seg. Det er som når bestefar forteller historier til barnebarna. Ron lar seg ikke be to ganger hvis noen vil høre om det han har opplevd.

Djo Yele: En kar fra Kongo på over to meter og godt over 100 kg kan sikkert være skremmende nok. Men Djo er verdens mykeste i omgangen med deltagerne.

Harald Frey forstår at ikke alle deltagere orker alt, og at ikke alle finner seg like godt til rette. Da tar han enkelte fra 07/08-gruppen til side, og prater med dem på deres premisser, snarere enn å piske dem gjennom nye øvelser.

David fra Tromsø er en bra kar med en solid porsjon humor og selvironi: Isbjørn blir brunbjørn har han kalt bildet.

På en landslagssamling prater vi mindre enn vi trener, i hvert fall når vi har gulvet for oss selv. Før og mellom øktene bruker vi mye tid på å bli kjent med hverandre. Målet er lave skuldre og høy intensitet.

Alle er der for å kapre en plass blant de siste, spillerne som får representere Norge i Finland. Men bitching er helt fraværende. Vi har til gode å oppleve issues spillerne imellom. Alle unner andre suksess selv om de nok innerst inne tenker mest på seg selv og egne prestasjoner.

Dette landslagsprosjektet har vært en tålmodighetsprøve for alle involverte. Sportssjef Brent har sannsynligvis vært mer fortvilet enn fornøyd. Landslagstrenerne har måttet akseptere et sterkt beskåret opplegg for landslag som stiller dårligere forberedt enn normalt. Spillerne og deres familier har navigert gjennom sommerferieplaner, avlysninger og omberammelser uten å kny.

Ja, dette har virkelig vært en dugnad. Men en dugnad ingen har forsøkt å skulke unna. 

Jeg håper virkelig at tiden jeg får med Tromsø Storm blir vellykket for den lojale spillergruppen som venter på å komme i gang med sesong. Og, det er deltagere på Basketskolen jeg er helt sikker på kommer til å nå langt. Og ikke minst: Det er en flott gjeng av 16-åringer som har vært en del av satsingen på et 05-landslag. Vi var 96 da det hele begynte, det er 18 som møter til samling i slutten av juli.


Legg igjen en kommentar

6,9 grader på 69 grader nord

Du vet det er nye opplevelser i vente når badetemperaturen midt i juni er 6,9 grader. Da jeg dro nordover fra Oslo mandag, målte vannet i Oslofjorden +/- 20 grader, solen var tidvis plagsomt varm og det kunne like gjerne vært et sted i Sør-Europa. Det var ikke akkurat det etterlatte inntrykket etter fire dager i Tromsø.

6,9 – say no more…

Men varmen materialiserer seg på andre måter.  Menneskene, den varme velkomsten, den umiddelbare kontakten mellom to spillere fra EB02 og spillerne fra Storm. En klubbledelse som gjør hva den kan for at vi skal føle oss velkomne.

Jeg prøver så godt jeg kan å orientere meg i prosesser og tradisjoner i Tromsø Storm. Det er lett å være tøff i trynet når ligastarten er tre måneder unna. Klok av skade forsøker jeg å holde en lav profil.

«Det kommer til å gå bra», sier hyggelige og velmenende venner som vil oss vel. 

«Jøss, så spennende», sier andre. 

Det er kanskje en riktigere beskrivelse av hvordan dette blir. For spennende blir det. Mens vi holder på med vårt, og jeg med mitt, registrerer jeg at spillere tilsynelatende flyter fritt i sør. Det ser foreløpig ut som om Bergens-lag forsyner seg ganske grovt i overgangsmarkedet, og på papiret er det opptil flere klubber som ser mer enn OK ut.

Jeg kan vanskelig gå ut høyt på banen og proklamere seriesuksess og sluttspillplass.

Det jeg vet om Tromsø Storm, er at dette er en gjeng som står sammen om det meste, selv når motvinden tidvis har vært ganske kraftig. Coacher har kommet og gått, amerikanere har vært mange og forgjengelige.  Men de lokale spillerne består, og når jeg opplever dem på nært hold – på et ganske dårlig gulv i den ganske slitne Tromsøhallen – blir jeg rett og slett ganske imponert. Så om jeg går på en smell, har jeg sannsynligvis bare meg selv å skylde på når det kommer til stykket.

Fire dager i Tromsø gir neppe alle svarene vi trenger. Men vi vet litt mer om hverandre nå.

Noen som har glemt campingvognen..? Nei, dettte er en rullende badstu.

Joachim og Hallvard har erfart teambuilding på nordnorsk. De vet nå at det finnes mobile badstuer i Tromsø. De vet at det er plass til eksakt 8 spillere i de som er en campingvogn med badstuovn, og de har erfart at lysten på å ta en dukkert er omvendt proporsjonal med avstanden fra badstuen til bryggekanten 50 meter unna.

Vi har brukt tid i idrettssenteret Kraft som er privat eid og et tilbud til studenter – kanskje et av de fineste anleggene vi har sett og brukt. To nydelige idrettshaller med ditto kurver, treningsfasiliteter som står til terningkast 6. Kanskje vil det være mulig for oss å få tilgang på herlighetene som lag..?

Det aller hyggeligste denne gangen var et uventet gjensyn med Galin Mihaylov, en av de helt sentrale Storm-spillerne da jeg var her som BLNO-coach i 2011.  En trepoengsskytter av rang – han prikket inn fulltreffere fra “all over the place”. 

Galin er fra Bulgaria, men har blitt i Tromsø sammen med kona, Dessislava Ivanova. Han spiller ikke aktivt lenger; han har rett og slett ikke tid: De to startet konditoriet Selfie i 2019, men falt mellom alle stoler da koronastøtte skulle deles ut. De var helt på konkursens rand da en artikkel i lokalavisa iTromsø gjorde at tromsøværingene fikk øynene opp for stedet.

De startet konditori helt uten kunnskap og erfaring, bare med Dessislavas drøm.

Galin er en fantastisk fin fyr.  Hyggelig og respektfull da vi møttes som motstandere i 2011, umiddelbar gjenkjennelse og kontakt da jeg stakk innom Selfie onsdag.

For alle basketballentusiaster som besøker Tromsø i løpet av sesongen: Et besøk hos Galin er et must!

Så er det bare noen dager igjen av den historisk dårlige basketballsesongen 2020/21. Basketskolen har måttet flytte fra Tønsberg til Rykkinnhallen. Landslagssamlinger neste helg runder av det hele. Og så popper det opp tilbud om sommerskoler så ås si over hele landet.

Vi er yre og klare nå…la oss sørge for at disse siste dagene gir oss fornyet motivasjon.

God sommer!


Legg igjen en kommentar

69 grader nord: Tromsø? Æ!?! Koffør?

Jeg sysler med en idé om å kunne blogge litt fra Tromsø-oppholdet sesongen 21/22 i en slags dagbok-form. Jeg aner ikke hvor dette kommer til å ta meg, men her er i hvert fall et forsøk på del I.

Jøss, så tomt det plutselig ble. 

Det har tatt drøyt 2500 dager å komme hit. Det har tatt over 6 år å forberede seg på at dette en gang måtte være slutt. Men likevel er det rart, omtrent som Lars Saabye Christensen beskrev det i «Gutta› fra 1986:

Når var det det slutta
Når var det egentlig det slutta
Hvor er det blitt av alle gutta

Gutta er snart over alle hauger. Helgen som var lukket vi døra bak oss i EB02|2020, men åpnet samtidig en annen dør – til resten av livet.  For 19-åringene som har spilt basketball sammen siden 2014,  er «resten av livet» en raus porsjon dager, uker, måneder og år. For en 65-åring, not so much.

Mange mener det ville vært helt naturlig for meg å ta et hvileskjær. Fire-fem treninger i uken, kamper i helgene – borte! Masse ledig tid: Er det nå jeg skal runde Netflix? Endelig skulle familien få mer oppmerksomhet. Ta et år av. Tenke litt, fundere litt. Gjøre andre ting. Samle på frimerker. Eller på vinetiketter… 

To sentrale Storm-spillere vil ikke høre et ord om dårlige treningsforhold. Simen og Marcus gikk viralt med denne videoen.

Men jeg har funnet ut at det jeg egentlig samler på, er minner og opplevelser. Helst innendørs på en bane som måler 28×15 meter. Og jeg HAR faktisk tenkt og fundert ganske mye, men ikke så mye på hva jeg skulle gjøre etter 02-prosjektet. Jeg har tenkt at det vil være krise for meg å bli sittende i ro, uten noe å jage etter. Jeg har fundert på om jeg som 65-åring egentlig er «gammel», eller om det er litt igjen. Planen var egentlig å legge ut en «Trenerjobb søkes»-annonse på Norsk Basket. Men så langt kom jeg aldri. 

Jeg er en rastløs sjel som sliter når det blir lange opphold og pauser: Sjåfører som konsekvent ligger i 60 i 70-sone? Hater det! Talere som holder det gående uten gode poenger? Slitsomt! Turer til USA? For meg varer de bare unntaksvis lenger enn 4 dager.

Turer til Tromsø? Kanskje blir det 8 måneder av det hvis ikke tromsøværingene blir lei av meg. I kjent stil var det mer en impulshandling enn noe annet da jeg takket ja til tilbudet. Og når jeg nå sitter med ansvaret for Tromsø Storm sesongen 21/22, slipper jeg i hvert fall et langt opphold mellom basketprosjektene.

«Håper du får godt betalt!», sier noen.
«Du er klar over at det er mørkt hele vinterhalvåret..?» sier andre.
«Skal du pendle, hva sier Torill?», spør de fleste.

Svaret er nei og ja på de to første. Man trener ikke basketball-lag for å bli rik, ei heller for å nyte dagslyset midtvinters. Man trener lag i en hvilken som helst idrett for å å oppnå noe sammen med andre.

Jeg kjenner i realiteten ingen i Tromsø, i hvert fall ikke så godt som man bør for å kunne gjøre en god jobb. Jeg har en fortid med enkeltspillere på Storm-laget, men det har enten vært som motstander eller i landslagssammenheng. 

Først nå har det virkelig gått opp for meg hvor vanskelig det må være å spille basketball i nord.  Det finnes ikke klubber å søke til, og om man skulle  forsøke seg sørpå, har det litt større konsekvenser enn om man går fra Asker Aliens til Bærum Basket. Nord for Trondheim finnes det ett eneste elitelag, og om du er ferdig med aldersbestemt basketball, har du egentlig ingen alternativer.

Jeg medgir at jeg ikke har ofret Tromsø mange tanker etter at vi stjal NM fra dem i 2011. Derfor er det kanskje på tide! Nå gleder jeg meg til å bli bedre kjent med stedet, menneskene og klubben. 

Førsteinntrykket får jeg allerede mandag når jeg stikker nordover på et besøk noen dager – det besøket blir av de sure og kalde:  Det er spådd pissregn og temperaturer under 10 grader de dagene jeg er der..! 

Men jeg trenger ikke yr.no for å være yr.


Legg igjen en kommentar

Sesongen som ikke var

Dette er et fattig forsøk på å oppsummere noe av det vi ikke fikk oppleve. Kanskje er det en slags skjebnens ironi at folk for litt over et år siden sto i kø for å sikre seg toalettpapir, mens basketballsesongen 20/21 likevel gikk i dass. 

Hver gang smittesituasjonen viste tegn til bedring, øynet vi et lite håp. Men nesten hver gang fikk vi ting som dette i trynet: Fest i grotte uten luft, fester hjemme uten fornuft. Vi tenner et lys for alle som nektet å oppgi kontakter til smittesporere, og for ham som gikk til fots over svenskegrensa for å slippe hotell. Listen over hatobjekter er blitt lang.

Min historie er neppe ulik de fleste andres, og kanskje har vi som bor i Bærum tross alt vært heldigere enn mange andre. Vi har faktisk fått lov til å trene innimellom nedstengningene. Oslo har hatt det verst. Og lengst. Jeg trodde aldri at jeg selv skulle kjenne på den typen fatigue som så mange idrettsledere og –trenere har fortalt om. Men det har faktisk røynet på de siste ukene og månedene. Det har vært vanskelig for spillere å finne motivasjonen til å trene mot noe som sannsynligvis ikke blir: Hvorfor skal vi hoppe trappene i Holmenkollen når vi ikke skal ta returer i kamp? 

02-laget «mitt» gikk inn i sesongen med lave skuldre og høye forventninger. Vi trodde kanskje vi var i ferd med å bli nettopp det som er et credo i Kompani Lauritzen: «Den beste versjonen av seg selv». Vi skulle få svar på om seks års målbevisst satsing har gitt resultater. Men nei. Sånn ble det ikke, og vi står igjen med fattige tre spilte seriekamper. Normalt ville vi spilt 60-70 kamper, med søkke og snøre.

Jeg tror vi er bortimot den beste versjonen av hva vi kan bli når alt er over. Men jeg vet ikke sikkert.

Nedturene har stått i kø – av og til har den syntes like lang som polkøene før 17. mai. Den tøffeste konkurransen har vi ikke møtt på banen, men i kampen mellom skole, eksamener, venner, feiring av siste skoleår, hytteturer. 

I et forsøk på å gi håp, retning og et mål å jobbe mot, var vi en liten gruppe som tok initiativet til å arrangere en turnering for U19- og, kanskje, U16-lag. Vi mente at NM-arrangementene ble forlatt altfor tidlig, og vi ønsket å holde liv i drømmen. 

I løpet av denne uken må vi ta stilling til om dette er gjennomførbart. Sannsynligvis må svaret bli nei. Det er i så fall synd, men greit nok,  og det er i så fall en avgjørelse basert på covid-status pr. utgangen av mai, ikke utgangen av mars.

Jeg sitter definitivt ikke igjen med noen form for såret stolthet, men jeg er forundret: 

… over hvor tydelig NBBF har vært på at dette ikke skal arrangeres under noen omstendighet. 

… over at invitten til å arrangere NM for 05-årgangen som en del av Bærum Open, er blitt møtt med teknikaliteter i stedet for entusiasme og fleksibilitet.

… over enkelte klubbers unnfallenhet: Mange kviet seg for å ytre noe som kan tolkes som kritikk av forbundet. De ville slett ikke være med som underskrivere av vår henvendelse til NBBF (men de ville innmari gjerne være med hvis det ble turnering..!) I basketball-Norge er det påfallende mange som mener mye, men som sier lite.

Nåvel – bygones!

Mitt engasjement med en gjeng spillere født i 2002 er nå ugjenkallelig slutt. Faktisk hadde jeg ikke rukket å tenke mye på hva jeg skal finne på å gjøre neste sesong da jeg plutselig fikk henvendelser som tvang meg til å vurdere livet etter 02. 

Jeg hadde i løpet av sesongen lært meg å sette pris på en gjeng yngre talenter som jeg gjerne skulle fulgt videre i karrieren. Men jeg ble veiet og funnet for lett. Eller kanskje snarere for tung..?

En annen klubb ønsket meg som trener for en årgang yngre karer der spriket var ganske stort: Både ambisjoner og kvaliteter trengte pleie, og jeg ble overrasket over hvor kort tid det tok før jeg var fascinert og interessert. I det hele tatt: Møtet med entusiaster i tenårene er alltid inspirerende. Alltid!

Når valget likevel falt på Tromsø Storm, var det mange gode (og endel dårlige) grunner til det. Det hjelper godt når du møter menneskene bak navnet. «Uvær fra nord»? Nja, snarere varme. Og fine folk man får lyst til å jobbe med.

Jeg har selv forsøkt meg med store grupper av små barn. Det har ikke alltid vært like vellykket.

Selv om mye har vært kjipt i sesongen som aldri fikk begynnelse eller slutt, så finnes det en og annen plusshistorie også: For eksempel fleksible og positive håndball-ledere som jeg, når sant skal sies, ikke har møtt for mange av i min karriere. Vi har samarbeidet godt om tilgang til halltid. Takk også til Stina på Nadderud VGS for pragmatisk og ydmyk tilnærming til en idrett du ikke kunne for mye om.

I all tristessen som har kjennetegnet sesongen 2020/21, fikk jeg heldigvis en av de største oppturene helgen som var. Jeg var på besøk i Bergen, og jeg fikk anledning til å være med barnebarn på «nano-basket» i regi av Frøya. Barn i alderen 3-6 år. Foreldre på slep. En halv time basketballtilnærming og lek med svært lave og tilgivende kurver. Deretter en halvtime i fri lek med matter, bukker, klatrestativ, balanseløype og mye annet. Og midt i dette en 20-åring som styrte det hele med fast hånd og mykt lederskap.  Jarand Tveito: Du er min nye helt. Du fikk til ting med disse barna som jeg aldri hadde klart. Du ga av deg selv i samfulle 60 minutter. 

Gratulerer med dagen, siden både du og Norge har bursdag i dag!