pauliord


1 kommentar

En idrett for hele Norge?

Hva er det som er totalt uspennende, men likevel superviktig?  Hva er det som varer i to dager, der noen snakker og mener altfor mye mens andre sier mindre enn de burde? Hva er det som ofte ender med diskusjoner til langt ut i svært sene nattetimer, og som gjerne fører til trøtte tryner til frokost?

Svaret på alt dette er «Forbundstinget». Det er sannsynligvis et arrangement så godt som ingen aktive basketballspillere har noe forhold til, men det er også et møte som kommer til å berøre de aller fleste på en eller annen måte: Det som bestemmes denne helgen, er nemlig noe vi må leve med i to år. 

I år bør det interessere mange at det foreslås å utvide Firi-ligaen menn fra 10 til 12 lag. Og: Det åpnes for å utrede nasjonal 1. divisjon. Basketballforbundet har fornuftig nok ikke tatt stilling til disse forslagene, men lar det være opp til diskusjonen på tinget å finne veien videre.

Før jeg dro til Tromsø for en år siden tenkte jeg som mange andre: Vi har det helt fint her i sør – vi har mange lag, flere serier og det vi gjør er billig. Resten av Norge får klare seg selv. Etter 8 måneder i nord tenker jeg helt annerledes. 

For meg er det viktig at basketball får fotfeste flere steder i landet. Når Firi-ligaen, den «nasjonale» eliteserien, akkurat nå består av 5 lag fra Oslo og omegn (6 lag fra Østlandet), er det ikke noe pluss for vår idrett.  Vi trenger Trondheim og Kristiansand. Vi skulle gjerne hatt elitelag i Stavanger, og det hadde ikke vært noe minus om Harstad kom tilbake i toppen igjen. Kvalifisieringsturneringen til neste sesongs Firi-liga sendte Nidaros ned i 1. divisjon, mens Oppsal tok steget opp.  Centrum beholder plassen, mens Ullern og Kristiansand kom til kort.

Klubbene i Trondheim leverer på høyt nivå, aktiviteten er stor, optimismen likeså.  I går registrerte jeg 10 lag fra Sverresborg påmeldt til Bærum Open. Trønderne har gjort alt riktig – bortsett fra å tape én avgjørende kamp.  De har besøkt skoler. De har profesjonalisert arrangementene. Nidaros Jets gikk ut av denne sesongen som «Årets arrangør». De har fått innpass i Trondheim Spektrum. Basketball er i ferd med å få fotfeste i midt-Norge i en tid da basketball er en av idrettene som vokser mest i Norge. Nidaros Jets kan bli et lag å søke til for flere spillere, ikke bare for studenter. Men da må vi ikke slå beina under dem. De har lagt seg i selen for å gjøre det mulig å forbli i det gode selskap. Det bør de få lov til, og der kan de like gjerne få følge av Kristiansand Pirates som også ønsker plass i Firi-ligaen.

Det er uproblematisk å si nei hvis du er mest opptatt av å ri prinsipper og finne paragrafer som kan sette en stopper for dette.  Men det vi trenger aller minst nå, er beslutningstagere som verken evner eller liker å finne pragmatiske løsninger.  

For ganske nøyaktig et år siden bestemte styret i NBBF at Midtbyen skulle få vær med i Firi-ligaen. Også den søknaden kunne enkelt vært avvist, men heldigvis trumfet fornuften paragrafene for et år siden.

Dette er faktisk en ganske unik situasjon: Tidligere år har man måtte kjeppjage lag inn i eliteseriene. BLNO kvinner har tidvis vært en stusselig affære der ingen har ønsket å være med, og i BLNO menn gjorde økonomien det vanskelig for klubber å være med.  Nå har vi altså 12 lag som ønsker det, noe som åpenbart vil være et stort pluss for norsk basketball.

Noen mener Nidaros’ forslag kan avvises fordi man mener lovteksten sier at det må søkes før 1. mai.  Det står faktisk ikke det, men uansett: Det hadde jaggu vært oppsiktsvekkende bakstreversk om noe som er viktig for norsk basketball skal avvises fordi forbundstinget kommer noen dager etter Firi-fristen. «Basketball er inkluderende» blir en smule hult da…

Det står mye i lover, reglementer og håndbøker som kan plukkes fra hverandre.  For eksempel står det svart på hvitt at «Det er et krav å ha tilskuerkapasitet på 400 mennesker, hvor av minst 100 sitteplasser er på gulvnivå».  Men fortsatt spiller altså Centrum kamper i Vulkanhallen. 

Og fortsatt kan du bli nummer 4 i en regional 1. divisjon og likevel kvalifisere for Firiligaen. En interessant tanke: Sett at Tromsø Storm rykker ned.  Hvordan skal de klare å rykke opp igjen all den stund det ikke finnes noen 1. divisjon i nord? Veien til Firi går som kjent om 1. divisjon.

«Man kan ikke endre reglene bare fordi en klubb rykker ned».  Nei, men det er dumt å la det være når interessen er så stort at det er det eneste fornuftige å gjøre.

«Vi trenger vel ikke flere kamper med 50-poengstap», sier skeptikerne.

Nei, men hvordan skal lagene bli bedre om de ikke får være med? Den danske modellen er forøvrig besnærende: Spille enkel serie før jul, etter jul deles ligaen i to. De seks beste og de seks svakeste spiller dobbel serie mot hverandre.

«Det blir altfor dyrt», sier andre. «Det blir for mange og dyre reiser». Ja, det blir som regel sånn hvis du ikke planlegger og kjøper billetter uken før avreise.

For meg er ikke dette vanskelig:

– Sørg for å utvide Firi-ligaen til 12 lag fra 2022/23

– Vedta nasjonal 1.divisjon så fort som mulig. Og hvis det er vanskelig å vinne gehør denne helgen – sørg i hvert fall for å etablere en komité som leverer en innstilling med tanke på start fra sesongen 23/24.

Dette handler ikke om Nidaros Jets alene. Det handler om basketball-Norge som endelig er blitt voksen. Vi er mange nok og gode nok til å etablere serier med lag fra hele Norge, fra alle regioner. 


Legg igjen en kommentar

Post covid

Etter to år der basketballaktivitet har vært så godt som fraværende, står høydepunktene i kø. Jeg kan ikke huske en sesong der den siste NM-finalen har måttet vente helt til mai måned. Og det skulle ikke forundre meg om finaleserien mellom Gimle og Bærum går hele veien til en 5. og avgjørende finale. 

Går det rett vest for Bærum i NM-finalene, eller kommer de til å vise Gimle ryggen?
Foto: Maja Stenerud

Enda gledeligere: Som perler på en snor får vi Scania Cup, U19-NM, U16-NM, Hansa Cup, Ammerud Open, Pirates Cup, Basketskolen, nordisk mesterskap for aldersbestemte landslag og ikke minst seniorlandskampen Norge-Danmark. Det skal i hvert fall ikke skorte på tilbud for deg som er interessert. 

For egen del fikk sesongen en brå slutt i mars. Med Tromsø Storm opplevde jeg oppturer og nedturer før Kongsberg sørget for å sette et endelig punktum for oss i en kvartfinaleserie der vi kom til kort i to kamper.

Men om jeg ser bak Storms resultater, er det helt andre ting jeg tar med meg sørover igjen. Elitelaget kommer helt sikkert tilbake med resultater å være stolt av, men for nesten alle andre i den nordligste landsdelen er fraværet av kamptilbud helt ødeleggende. Det står respekt av alle de yngre lagene som deltar i region Øst, men i realiteten er det vel flyselskapene og hotellnæringen som har mest igjen for det. Når unge talenter går ut av videregående i Tromsø, har de ingenting. Kanskje en og annen treningskamp mot studentlaget. En internserie der de spiller mot seg selv. Forøvrig ikke noe.

Og nettopp derfor er tiden moden NÅ.  For meg er dette en no-brainer: Sørg for å vedta nasjonal 1.divisjon. Gå for en løsning alle kan svelge, både arrangementsmessig og økonomisk.  Jeg vet at Varden i Tromsø vil være det første laget som melder seg på. Her finner du noen tanker om dette:

Men også: Det er et skikkelig slag i trynet for norsk basketball når Nidaros røk ut av Firi-ligaen. Det er spesielt når laget mister plassen i Firi-ligaen samme sesong som klubben ble «Årets arrangør».  Vi har ikke råd til å miste lag som er i ferd med å etablere levedyktige miljøer. Det samme gjelder Kristiansand Pirates. Det er en gjeng som var – og fortsatt er – motivert for Firi-spill, men som mistet muligheten.  12 lag i Firi-ligaen er ingen umulighet, og dersom noen er bekymret for kvalitetsforskjell på topp og bunn, er det uproblematisk å prøve en ny ordning der de 6 beste og 6 svakete lagene skiller lag midtveis i sesongen. 

Enkelte tar til orde for en U23-serie.  Det har jeg liten tro på.  All erfaring tilsier at selv spillere som har vært del av sterke kollektiv, forsvinner etter endt skolegang.  Når militæret, norske høyskoler og universiteter og amerikanske college har forsynt seg, er det ikke nok spillere igjen til å betjene en U23-serie.

Jeg er  lei av alle som ser problemer i stedet for å åpne øynene for muligheter. Etter et år i Tromsø, ble jeg nesten litt provosert av «slik har det alltid vært»-holdningene. På samme måte er det litt forstemmende å se at vi er så forbannet hårsåre:

Underveis i Firi-sesongen forsøkte man å sette ord på hva som var mangelfullt når sendingene på TV2play gikk i ball. Da var vi ikke sene om å gå i forsvar, om det så handlet om kommentatorer, manglende bredbånd, dårlig dekning – you name it. For meg er det uansett vanskelig å forstå at ikke teknikken er testet og funnet i orden – og aller helst med bsckup-løsninger. Så får det heller være at kommentatorer er i en læringsfase. 

For litt siden ble jeg kontaktet for å få muligheten til å komme nærmere avgjørelsene der de blir tatt. Slik det er nå har jeg verken talerett, møterett eller forslagsrett på et basketballting, men en styreplass i forbundet ville gitt meg nettopp dette.  Interessant!  Inntil jeg fikk vite at da måtte jeg 1) unnlate å skrive kritisk om dommere på bloggen min, og 2) jeg kunne ikke lede et Firiliga-lag.  Det siste løser seg sikkert, men en styreplass med munnkurv og yrkesforbud var ikke særlig fristende.  

For de fleste er årsmøter, styresammensetning, vedtak om lover og reglementer helt uinteressant (selv om det er viktigere enn de er klar over).

Aktiv idrett, derimot, opptar alle. Jeg ble for litt siden bedt om å tippe utfallet av finaleserien mellom Gimle og Bærum, og gikk for 3-1 til Gimle – i visshet om at det like gjerne kan bli 3-0 til Bærum.  Årets eliteserie har vært fascinerende nettopp fordi alle har slått alle.

I Scania Cup har det gått mer i vante spor: Drøye tap for mange norske lag, svært respektable resultater for andre.  For mange yngre spillere er Scania Cup det første møte med tøffere motstand. Og kult nok: På veien hjem er så godt som alle enige om at «vi er ikke SÅÅ mye dårligere», «vi skal vise dem neste år» – selv om de har fått bakoversveis i samtlige kamper.

På samme måter som i Firi-ligaen: U19-NM synes å være et helt åpent mesterskap etter at kval-turneringen ga overraskende resultater. 

God vår og sommer til alle! Fortsett gjerne å vasken hendene…

P.S. Og – go Celtics! Selv om NBA ikke er helt min greie: Den første playoff-kampen i natt mot Nets var av det helt fete slaget.


Legg igjen en kommentar

Smått kan også bli stort

Det er en stund siden jeg skrev «Book Of Hormones». I boka finner du blant mye annet flere historier om enkeltspillere jeg har lært å kjenne gjennom årene i miljøet. Jeg kunne skrevet om mange flere, og om det kommer en oppfølger, vil den sikkert inneholde historier fra tiden i Tromsø.  Dette  er litt av historien om Hallvard, som et eksempel på spillere som begynte i det små og ble større. 

De er ganske mange, og denne helgen er flere av dem i aksjon i Firi-ligaens kvartfinaler. Eivind Lamo er en av dem. Han var på landslagssamling for mange år siden, en hengslete spiller med mer talent enn kropp. Han ble kappet i uttaket den gangen, og jeg er ganske sikker på at han husker det godt. I dag er han en av garantistene for Gimle-suksess – et beist i aller mest positive forstand.  

Men det handler ikke bare om høyde. Matias Save fra Kongsberg er en tilsynelatende anonym kar som også forsøkte seg på landslagssamling.  Han led samme skjebne som Eivind, ikke minst fordi han fysisk ikke var klar.  I dag har han en fantastisk ramme; sterk og robust. Mot Ammerud prikket han nylig inn 16 poeng på 14 minutter.

På Asker finner du 17 år gamle Oliver Bergstad, og det vil overraske meg om han ikke får gode minutter mot Bærum søndag. For ikke altfor lenge siden var han en tett, liten plugg – inntil puberteten halte og dro i kroppen hans. Passe stor. Passe flink!

De omvendte historiene er mange. Spillerne som tidlig er høyere enn samtlige klassekamerater og som uheldig nok blir skolert utelukkende som insidespillere. Altfor mange av dem opplever at manglende teknikk og ferdigheter gjør at andre tar dem igjen både i vekst og kvaliteter.

Hallvard Staff var en spinkel liten gutt som ble skolert som guard i Sandvika. Det var han som alltid var blid, og som alltid skjøt medium range fra baseline på venstre side. Han var helt sikkert lykkelig som liten, kanskje med en drøm om å bli stor.

Han hadde ennå ikke rukket å strekke seg veldig høyt da han sammen med Elisar tok kontakt med meg i 2019: «Om det var mulig å bytte fra Sandvika til EB02?» Sandvikas 02-lag var i oppløsning.

Elisar og Hallvard ble ønsket velkommen som nye spillere på EB02, og det er vanskelig å glemme Hallvards svært dårlige innsalg på  det siste møtet vi hadde: «Er du sikker på at dere vil ha meg? Jeg har beinhinnebetennelse og kan ikke trene så mye i sommer?»

Der og da var det egentlig ingen gode grunner til å hente inn nye krefter. Det var i hvert fall ikke skråsikkert at Elisar eller Hallvard ville bli forsterkninger. Og, Hallvard var fortsatt en nokså sped liten kar, veldig langt unna de drøyt 202 centimetrene han måler i dag.

Så, to år senere.  Jeg hadde bestemt meg for å takke ja til Tromsø Storm, men så fort at vi trengte size. Jeg var skikkelig oppglødd over muligheten til å få med meg Johannes Dolven nordover. Men det ble nei: Etter sesongen på Island hadde han fått jobb hjemme, og en leilighet i gangavstand til Vulkan.

Gode råd var dyre, men løsningen var nærmere enn jeg hadde tenkt: Hallvard var ikke akkurat «big», men han var høy.  Og han hadde først og fremst guard-skills. En dunkekåt og skinny type som i hvert fall ikke var proppfull av selvtillit. Snarere tvert imot. «Er jeg god nok»? «Er jeg stor nok»?  Da skader kom på rekke og rad, så det mørkt ut for Hallvard i fjor høst. 

Men så har det meste gått riktig vei fra desember og frem til i dag. Plutselig spiller han mye. Plutselig er nervøsiteten borte selv om det fortsatt kribler i overkant mye før viktige kamper. Og selv om han var superstresset før avreise med landslaget til Danmark og Kosovo.

Og nå altså – Årets Talent.  I denne videoen finner du litt av hvorfor.

For meg er ikke dette noen overraskelse, men noe av det som har gledet meg mest her i Tromsø, er det som har foregått utenfor basketballbanen. De var tre bæringer som sammen tok sjansen på en sesong i nord.  Joachim og Hallvard har bodd sammen med tre andre – Elisar har bodd for seg selv på en knøttliten hybel.

Stor omstilling! Det er ikke lenger noen mor eller far som kan fikse, stelle, vaske klær eller lage middag. Jeg var nervøs den første tiden. Ville det bare bli takeaway og pizza? Ville de klare å få nok søvn med jobber som starter kl. 07.00 hver morgen? Hvordan ville det se ut i huset med fem unge mennesker uten noen til å ta tak?  Det har vært imponerende å se hva de har klart.

Jeg er roligere nå. Disse gutta har lært veldig mye mer enn det vi har fått til på det elendige gulvet i Tromsøhallen. De lager bedre og sunnere måltider enn jeg klarer å få til selv. De skofter ikke jobben. De er pliktoppfyllende, og de er på full fart inn i voksenlivet.

Historien om Hallvard har også gitt meg enda en bekreftelse på at du ikke skal skue hunden på hårene, eller på de spinkle lårene som holder en skranglete kropp oppe. Om de kommer til kort som 13-14 år gamle basketballspillere, kommer de garantert til å bli lenger – ingen vet hva puberteten har å by på. 

Smått om senn kan smått bli stort. Og om de klomser og klosser i ung alder, kan de fortsatt bli driblefanter og dunkekonger senere.

Her i Tromsø vrimler det av pur unge talenter, på samme måte som alle steder der det utøves lagidrett. Nesten samtlige er under-sized, og det er av og til vanskelig å få øye på det egentlige talentet. Hvis noen av dem tror på julenissen, er jeg helt sikker på at pubertet står øverst på ønskelisten.

Men enn så lenge: Se dem for hva de er, men også for hva de kan bli! For noen kommer det garantert til å gå hele veien. For andre vil fellesskap, vennskap og samhandling være med på å forme dem for resten av livet selv om de kanskje ikke blir spillere i Firi-ligaen, på landslaget eller på et college i USA. 

Hvor høy du er eller hvor stor du er, definerer ikke hva du kan oppnå. Ikke alt kan måles i poeng, returer, turnovers og steals.


1 kommentar

Vi trenger nasjonal 1. divisjon

Jeg har holdt på med basketball noen år nå, men det er nok som for de fleste av oss: Jeg har vært opptatt av meg og mitt (lag), og har sjelden funnet det for godt å dvele altfor mye ved hva som skjer andre steder i landet. Vi vet at det er solide miljøer i Bergen og Trondheim, og Kongsberg er sterke på et sted der det er relativt langt til andre klubber og lag. Det samme er tilfelle for Tønsberg, og interessen i Kristiansand har alltid vært til stede, men også dere sliter de med å finne motstandere innenfor en radius på 25 mil.

Men nå har jeg altså tilbragt sesongen i nord, og situasjonen er verre her enn alle andre steder i Norge. Det finnes ikke andre miljøer i nærheten. Harstad er langt unna – det samme er Narvik, Sortland og Bardu som i hvert all har klubbmiljøer. Det er mer nærliggende å reise til Sverige selv om det er en svært drøy tur. For Kristiansand er det kortere og lettere å ta fergen til Danmark der de har fått lov til å være med i seriespill.

Manglende tilbud er et problem flere steder i landet. Hvor skal disse ivrige gutta fra Molde, under ledelse av Greg Knudson, gjøre av seg når de blir 19 år gamle?
Foto: Marianne Maja Stenerud.

Det som virkelig har slått meg med kraft og tyngde, er det faktum at det i realiteten ikke finnes spilletilbud for noen av lagene.  Joda, det organiseres interne serier, det spilles treningskamper og det spilles basketball på kryss og tvers av alder og kjønn. Men det er langt fra tilfredsstillende.  Yngre lag jobber dugnad og betaler solide egenandeler for å få lov til å reise til seriespill i region Øst.  Men, før denne sesongen ble 02-årgangen for gamle til aldersbestemt basketball. Neste sesong er det 03-spillere som går av for aldersgrensen.

Hva gjør de da? De er fortsatt unge, fortsatt ambisiøse, men uten mål og mening for basketballfremtiden.

I Tromsø Storm er de yngre en del av treningsgruppen, men det er ikke blitt mange kvalitetsminutter på banen for 19-åringene. De trenger et tilbud NÅ!  Det er basketball-ting i mai, og det er der en beslutning om nasjonal 1. divisjon må fattes.

Når forslag om en nasjonal 1.divisjon tidligere har falt, har det sannsynligvis oftest handlet om økonomi.  Vi er alle oss selv nærmest, og for lagene i Oslo synes det unødvendig å pådra seg større kostnader all den stund det er 12 oppegående lag som spiller nok kamper. Og også fordi veien til en kvalifiseringsturnering for Firiliga-spill er ganske kort. Reglene sier noe om hvilke lag som er kvalifisert til å delta, men i basketball-Norge er regler er ofte til for å bøyes og strekkes. Det er liksom ikke grenser for pragmatisme hvis det må til for å få regnestykket til å gå opp.

Jeg har ikke rukket å komme så langt at jeg har definert et krystallklart reglement for en ny, nasjonal 1. divisjon. Men jeg tror dette kan være en vei å gå:

– Kvalifisering og eventuelt opprykk til Firiliga-spill kan kun oppnås gjennom deltagelse i nasjonal 1. divisjon. 

– Lag som er med i nasjonal 1. divisjon gis fortsatt anledning til å være med i regional 1. divisjon.

– De første to årene avvikles nasjonal 1. divisjon som turneringshelger – for eksempel fire helger gjennom en hel sesong. Med 8 lag vil det bli to grupper på fire lag som spiller alle mot alle hver helg.  Det er tynnere i rekkene blant kvinnelag i 1. divisjon; kanskje er 4 eller 6 lag nok de første par årene.

– Spør du meg, kan det være en god idé å implementere en egen norskeregel for nasjonal 1. divisjon: Alltid fire norske spillere på banen for å sikre ideen om at dette er en serie der norske talenter slipper til. Vi trenger et fristed der ikke importene er avgjørende for suksess.

– Det gis selvfølgelig anledning til parallelle spilletillatelser.

Fire helger gjennom en hel sesong vil kunne gi deltagende lag 12 kvalitetskamper mot seriøse motstandere. Det vil være et kvantesprang for Tromsø-miljøet, og Varden vil garantert bli vekket til liv med stor entusiasme.

Så hører jeg innvendingene allerede nå: Det blir for dyrt. Fortell det til Tromsøs Firi-damer som betaler store deler av kostnadene fra egen lomme. Forsøk det samme argumentet til Tromsøs spillere på aldersbetemte lag For dem koster det  over 20 000 kroner for å spille kamper i Oslo. Det som er helt sikkert er at norsk basketball trener sterke miljøer andre steder enn i Oslo, Bergen og Trondheim. 

I denne oversikten ser du at det er 50 lag som deltar i regional 1.divisjon denne sesongen.  Det vil overraske meg om det ikke finnes 12 klubber og lag som vil finne det interessant å spille kamper mot andre enn egne 2. og 3.lag.

REGION VEST MENN
Gimle B
Frøya B
Bønes A
Askøy A
Ulriken Eagles A

REGION VEST KVINNER
Gimle
Ulriken Eagles 1
Ulriken Eagles 2
Hop Hens
Bønes 
Frøya

REGION ØST MENN
Centrum
Persbråten 2
Persbråten 1
Oppsal 1
Ullern 
Kongsberg Miners
Nordberg
Sandvika
Skien
Hønefoss
Ammerud
Bøler

REGION ØST KVINNER
Oslo Basket
Centrum Tigers
Nordstrand
Sandvika 1
Ullern 1K
Kjelsås 1K
Høybråten 1

REGION SØR MENN
Kristiansand Pirates
Grimstad
Arendal
KSI
Kristiansand Pirates U17
Kristiansand Pirates 3
Kristiansand Pirates U23
Arendal 2

REGiON MIDT MENN
NTNUI Nerds
Molde Jazzers
Sverresborg Hoops
Frøya Eagles
Aalesund Sharks
NTNUI Geezez

REGION MIDT KVINNER
NTNUI Chickens
NTNUI Shakers
Ranheim Pink Ladies
Midtbyen Basket
NTNUI Kittens
NTNUI Noobs

REGION NORD MENN
Varden/Tromsø (ikke i seriespill)


Legg igjen en kommentar

Firi, Covid og sesongslutt

Onsdag 11. mars 2020 satt Asker-spillerne i bilen på vei til Kongsberg for å spille den 3. NM-kvartfinalen i sesongen 2019/20; en kamp som var imøtesett med enorm spenning av alle – også av et basket-Norge helt uten tilhørighet til de to lagene. «Kortesjen» var nesten i Kongsberg da de fikk beskjed om å gjøre vendereis: Resten av sesongen var kansellert.

De to årene som har gått siden covid snudde opp-ned på det meste her i landet, har vi vært nervøse, irriterte, forbannet, skuffet og oppgitt over at kamper og hele sesonger har gått fløyten. Så har det lettet litt i sesongen 2021/22. Riktignok har altfor mange kamper i regionsseriene blitt satt på vent, men etter hvert vender livet tilbake til en slags normal.  Elitelagene i Firi-ligaen har derimot fått holde på – det vil si dersom de har hatt disponible spillere. Tidligere var det sånn at alle lag måtte stille med minst 8 spillere for ikke å bli bøtlagt. Nå er lagene tvunget til å spille kamper dersom de har 6 spillere disponible.

A.J. Harris, en kunstner og underholdningsartist. Foto: Marianne Stenerud.

Når vi går inn i den siste spillehelgen av ordinær sesong for menn, og med bare få kamper igjen for damene, nærmer vi oss en fasit. Når du sitter med fasiten, betyr det som regel at du kjenner svarene, men denne gangen er den ikke 100% korrekt. Den forteller i hvert fall ikke hele historien om sesongen 2021/22.

Sannsynligvis gir det et godt bilde av prestasjoner gjennom en hel sesong når Frøya vinner grunnserien.  De har prestert på høyt nivå , og har i tillegg klart å styre klar av de fleste skade- og sykdomsforfallene. Spilleren som i mine øyne er årets MVP, Wayne Stewart, har spilt samtlige kamper, Cam Gregory har overlappet Corey Brown. Ferrales har mistet 4 kamper.

De fleste hadde Gimle som favoritt før sesongen. De gikk 10-0 før de gikk på sin første smell, mot Kongsberg. Så ballet det på seg, og nådde en topp eller bunn mot Nidaros 5. februar: 67-62 tl trønderne var et sjokk – inntil du sjekket statistikken, og så hvem som ikke hadde spilt. Gimle stilte uten sin «starting 7»: Savic, Fjærestad, Kolstad, Espe, Odfjell, Coleman, Lamo.

Om vi i Tromsø skulle finne på å finne noen fjær i hatten, må det være to seire over Kongsberg fra ukene Kevin O’Brien hadde funnet sin plass på laget. Derimot føler jeg litt mindre grunn til å bruse med fjærene over to seire mot Fyllingen. Første seier i Bergen kom uten at Fyllingen kunne mønstre Vasojevic; Magne Fivelstad var en blek utgave av seg selv etter sykdom. I Tromsøhallen stilte Fyllingen med seks spillere.

Men når Fyllingen nå stiller med fullt lag igjen, sågar med Bouna Ndiaye, å det være lov å vente mer. De har tross alt en solid rekke imponerende seire å vise til: Fyllingen-Bærum 95-92, Fyllingen-Frøya 101-93, Fyllingen-Kongsberg 95-94 og Fyllingen-Ammerud 97-65. Det er fortsatt laget som kan vinne og tape mot hvem som helst.

Asker klarte å få på plass noe nær fullt lag i kamper før jul, de leverte gode kamper, men har måttet innse at det har vært umulig å stille med et optimalt mannskap i 2022. Men aldri så galt at det ikke har vært godt for noe: Askers 04-talenter har fått masse spilletid og erfaring.  Det kommer til å betale seg. Kanskje ikke i år, men over tid.

Ammerud er et studium verdt, og om det er en svakhet eller styrke er uvisst: Trioen Harris, Sesson og Dibba har stått for over 71 av Ammeruds poeng, i snitt pr. kamp. Det som synes sikkert, er at om det i tidligere sesonger har vært typisk at de har falt sammen mot slutten av kamper, er det i år skummelt å gå inn i sluttminuttene med Ammerud i føringen. Ingen kamper er vunnet for motstanderen før A.J. Harris har sendt av gårde sin siste 3-poenger.

Den sørgeligste historien denne sesongen er for meg Centrum som gikk til verket med krum hals og med Johannes Dolven og Georg Helvik som garantister for en ny tid. En ankelskade og et korsbånd senere er begge ute, og Centrum får heller ikke med seg Georg inn i en kval-turnering. Jeg innrømmer gjerne at jeg krymper meg over resultater som 131-33 og 121-64, begge ydmykelser mot samme motstander – Bærum.

Ulriken – total dominans gjennom en hel sesong. Foto: Marianne Stenerud

Og apropos ydmykelser. Når Ulriken-jentene har gått gjennom en hel sesong uten å ha vært i nærheten av noe som helst som kan minne om jevne kamper – ja, så er det selvfølgelig imponerende. Bærum har hatt en drøm om å kunne matche dem, men har kommet til kort hver gang. Bærum har riktignok klart å holde Ulriken under 100 poeng tre ganger, men det gir deg neppe «bragging rights». Ulriken har scoret 107 poeng i snitt denne sesongen, og står med en positiv målforskjell på 953 poeng.

Denne helgen kommer de til to kamper på bortebane i Tromsø, mot et skadeskutt hjemmelag som ikke har kvaliteter som kan matche seriemesteren.  Planen er sannsynligvis å høvle over motstanderen i 8×10 minutter – kanskje på jakt etter en scoringsrekord.  Det er selvfølgelig et dilemma for coacher og spillere: Skal vi legge om en spillestil for ikke å tråkke på motstanderne, eller skal vi gå «all in».

For meg er det ikke lekkert å se spillere bli ydmyket. For Firi-ligaens omdømme er det neppe et pluss når avstanden blir så stor.  For miljøet her i nord er en nasjonal 1. divisjon svaret på mye.  Når spillere går ut av aldersbestemte serier står de i realiteten uten kamptilbud. 

Om et par måneder er det forbundsting, og det er der nasjonal 1.divisjon må vedtas. Kanskje går det an å få til noe som ikke blir nedstemt på automat fra klubber i distrikter der basketball står sterkere. Det er lov å håpe.


Legg igjen en kommentar

Første steg: førstesteget

Det finnes mange gode grunner til å spille basketball. I Veteran-NM møtes gamle storheter og middelmådigheter til vennskapelig dyst.  De er kanskje like opptatt av banketten som av det som skjer på parketten. Men de har det moro, og de dyrker vennskap som har vart et helt liv.

Felles for alle er at de er produkter av sin egen tid; den gangen trenerne var enda færre enn i dag, og den gangen vi ikke var så veldig opptatt av basics. Det var før noen av oss hadde sett NBA live eller på TV, og det holdt liksom å kunne venstrehånds-layup. Det første steget tok veteranene for sånn cirka 50 år siden.

I den andre enden av aldersskalaen finner vi de unge talentene. De som vil opp og frem, som gjerne trener mer enn mye. Det er spillere som har fått forbilder – det kan være Firi-ligaspillere eller NBA-stjerner. Og jeg ser nesten daglig de litt misforståtte forsøkene på å kopiere prestasjoner som for de fleste er umulige, irrelevante, ødeleggende og misforståtte. Det gjør litt vondt for en trener som er opptatt av det helt enkle. «Keep it simple, stupid»!  

Hallvards favoritt-avisutklipp fra Budstikka – den gangen Sandvika slo EB02. Senere ble han en del av EB-laget.

Du kommer ikke av flekken hvis du ikke tar det første steget. Det gjelder på alle plan i livet, men i basketball er det mer konkret. Dine offensive kvaliteter handler nemlig om finter, eksplosivitet – og førstesteget. En dårlig finte funker ikke. Et kort og daft førstesteg gjør ikke susen. Småpirk er blitt en kjepphest for meg, og jeg vet godt at mange av mine tidligere EB02-spillere fikk mer enn nok av terpingen. Men siden ingen andre er opptatt av det, og siden ingen trenere jeg har sett plukker på sånt, så tillater jeg meg å fortsette korstoget mot dårlige førstesteg, dårlige finter og annet søppel. 

Floatere? De har sett det på TV. No-look pasninger bak ryggen? De har sett det på TV. En serie av retningsforandringer og finter i samme sekvens? De har sett det på TV.

Tre kule karer fra vest: Sebastian, Kristoffer og Jonas hadde tatt turen fra Svelgen til Tønsberg i 2016 der de møtte Torgrim Sommerfeldt . I år kan Kristoffer og Torgrim møtes i Firi-sluttspillet!

Og nettopp derfor er det hyggelig å kunne dvele litt ved to av mine favoritter, fordi begge er aktuelle på hver sin måte: Hallvard Staff og Kristoffer Sætren (Gimle). Hallvards første steg inn i basketball var for Sandvika, Kristoffer fant lidenskapen i Svelgen. Når jeg skriver denne bloggen nå, er det ikke minst fordi Hallvard spiller sin første seniorlandskamp i morgen. På våre fire siste «privat-timer» her i Tromsø har vi jobbet med nettopp dette: Å angripe forsvaret som for Hallvard ofte blir en av motstanderens big men. Å bruke det som kan bli det lengste førstesteget i norsk basket, og å kunne bruke guardkvalitetene han fikk som ung spiller. Kanskje blir det ikke mange minutter på Hallvard i morgen. Og kanskje får han aldri sjansen til å bruke dette. 

Det finnes ingen snarveier til suksess selv om Hallvard nok var heldig som erstatter for to landslagsspillere med skader (Eivind Lamo og Johannes Dolven). På veien hit har han uansett trent mye og riktig.

En annen som kan underskrive på at det ikke finnes noen short cuts er Kristoffer Sætren. Jeg traff ham for første gang på Basketskolen i 2016. De var tre kamerater fra Svelgen – Sebastian, Jonas og Kristoffer kom fra et sted uten organisert basketball og med bare 1500 innbyggere.

Kristoffer gjorde et valg: I stedet for å kjøre fire timer i bil hver vei de gangene de skulle spille kamper i Bergen, valgte han å flytte dit. Jeg har forsøkt å følge ham disse årene. Som en del av Gimles elitesatsing har han vært relativt anonym. Helt til i år. Endelig har han fått et solid gjennombrudd – en hardtarbeidende kar helt uten nykker. Her er de tre siste sesongene:

2019/20: 22 minutter, 4 kamper 
2020/21: 102 minutter, 9 kamper 
2021/22: 296 minutter, 21 kamper 

Hardt arbeid lønner seg som regel. Det blir spennende å følge det norske landslaget i morgen. Og det blir spennende å følge innspurten i Firi-ligaen. Hvis vi er heldige, unngår vi å møte Gimle og Kristoffer i kvartfinalen…


2 kommentarer

Kjære Læx!

Lars Hergot 1965-2022.

På begynnelsen av 80-tallet delte vi dobbeltseng. Den gangen het du bare «Læx». Det var besøk fra Sverige.  Jeg var formann i klubben og hadde dessuten ansvaret for Bærums lag. Du var den som alltid ville hjelpe. Og som ville lære. Vi jobbet ræva av oss for at spillerne fra Arvika skulle trives.

Svenskene ble innkvartert i klasserom på Persbråten skole, og de ble bespist. Vi to laget middag. Vi sto opp grytidlig neste morgen for å ha frokosten klar før vi dro til hallen for å arrangere. På mine foreldres soverom segnet vi om etter å ha stått på fra morgen til kveld. Det er over 40 år siden, men jeg husker det godt.

Jeg så deg første gang med en basketball i hånden på Østerås ungdomsskole med Terje Narvesen som trener. Du var ingen finslepen kunstner; en hengslete kar, litt kantete i bevegelsene. Du spilte for juniorlag og seniorlag på begynnelsen av 80-tallet uten at basketballkarrieren tok helt av. I stedet kastet du deg over styreverv og administrasjon. Og takk for det!

Det var også på den tiden du debuterte som sjåfør – det gikk virkelig unna! Det var mye hormoner og eksperimentelle manøvre som skulle ut bak rattet. Men så kom du til sans og samling, og siden har vi holdt på med vårt. Jeg har nok alltid vært ganske full av ideer som jeg gjerne skulle satt ut i livet. Du var enda «verre». Ingenting var uoppnåelig for deg. Jeg kjenner meg igjen, og har beundret deg for alltid å gyve løs på nye oppgaver. Du mente at alt er mulig – det umulige tar bare litt lenger tid. 

Nadderudhallen har vært din baby, og den er helt og holdent ditt verk. Når den nå fremstår som et slags mønsterbruk for hvordan basketball-arenaer skal være, så er det du som har fått det til. Du har jobbet knallhardt med kommunen. Du har sørget for penger til alskens innkjøp: De feteste stolene til lagene, den kuleste belysningen, de mest robuste gulvmattene, det mest proffe sekretariatbordet, NM-bannerne på veggen. Du elsket musikk, og kunne ikke leve med et dårlig lydanlegg i hallen.  DJ er alltid på plass, og du har selvfølgelig sørget for høyttalere som yter musikken rettferdighet. Gad forresten vite hvor mange ganger du er blitt oppringt en lørdag morgen for å åpne hallen, for å få liv i scoreboard, for å hjelpe til med rigging.

Du ville alltid videre. Det var aldri nok. Det kunne alltid bli finere. 

Men samtidig var du alltid på tilbudssiden, også utenfor basketballbanen.  Du hjalp med mekking av bil, oppussing og interiørtips. Når mine 10 tommeltotter sto i veien for et prosjekt, var du på pletten umiddelbart. Det var aldri nei i din munn. 

Jeg spurte: «Er det vanskelig å rive peisen»?

Du svarte: «Neida, det er maks to timer med en slegge og hammer. Det klarer dere fint».

Det stemte ikke så ofte, men du ville alltid hjelpe. Uansett hvem som spurte.

«Jeg ringer tilbake om 5 minutter», sa du! 

Det gjorde du sjelden. I mellomtiden hadde du rukket å snakke med banken, med meglere, med Toralv Maurstad, med banken igjen – du hadde allerede glemt meg. Men du innfridde alltid til slutt!

Søndag morgen sendte du meg en tekstmelding. Som du gjorde ganske ofte. Denne gangen hadde du lest i Aftenposten om keivhendte mennesker, og du lurte på om jeg hadde opplevd de samme problemene som var omtalt i avisartikkelen. Litt senere ringte jeg deg, og vi hadde en god samtale. En av mange. Og en av de lange. Du avsluttet med å spørre om jeg hadde sett Netflix-filmen «Don’t Look Up». Senere samme kveld tok jeg deg på ordet, og så den.  Du hadde rett – jeg likte den!

Vi snakket om Florida: Du gledet deg veldig til å reise over denne våren – ikke én, men to ganger. Blant annet til Emmas graduation. Vi snakket om Emma, og hvordan hun denne sesongen virkelig har imponert alle. Du fortalte igjen hvordan du av og til irriterte deg over at hun ikke var råere, tøffere. Du mente at hun burde hatt en coach som fulgte henne tettere, tidligere. Som kunne gitt henne et større register.

Jeg besøkte Emma rett før nyttår i Miami. Vi satt på en benk utenfor hallen og coachen hennes kom løpende over for å få et ord med meg: «Skaff meg en ny Emma!», sa hun igjen og igjen.

Vet du – det er din fortjeneste. Uten deg og din pågåenhet hadde ikke Emma vært der hun er i dag. 

Du har aldri lagt skjul på hvor stolt du var av barna dine. Jeg har selv hatt gleden av å følge William gjennom tenårene.  Han er blitt en fantastisk fin kar. Det vet du! Og, det har vært lett å like Sophie som du alltid skrøt av.

Så var det plutselig slutt. Uvirkelig og meningsløst. Jeg skjønner det fortsatt ikke, og jeg nekter kort og godt å forstå det.

Du hadde masse planer for resten av livet. Dere hadde planer sammen. De må endres. Livet blir annerledes, men dere er en sterk og god familie.

Jeg vet at du rakk å ta kontakt med mange mennesker denne siste helgen. Du var som vanlig opptatt av at alt skulle være i orden før kampen Bærum-Centrum i dag, tirsdag.

La bekymringene fare – alt kommer til å være på stell. Det blir som du ville ønsket det!

Og jeg kommer til å savne deg. Veldig!


Legg igjen en kommentar

Tynne bøker og andre blødmer

Jul betyr gaver, og bøker er ofte en grei utvei når du handler i siste liten. Derfor publiserer de fleste aviser bokanbefalinger som skal gjøre det lettere å orientere seg. Mange har faktisk etterlyst den samme tjenesten på denne bloggen, og jeg vil jo nødig skuffe.  Her er en liste med tynne bøker, og noen litt mer omfangsrike.

DE TYNNE BØKENE

ULRIKEN EAGLES:
«Da vi møtte veggen»
En bok om Ulriken-jentenes tøffe kamper i Firi-ligaen blir ikke rare greiene. Det er lett å trekke paralleller til gruppespillet i håndball-VM for damer der nye nasjoner fikk så hatten passet.

TROMSØ STORM UNGDOM:
«Alle våre «bigs» – komplett liste over insidespillere»
Tromsø-jentene startet sesongen optimistisk, men har etter hvert kommet til kort – i svært bokstavelig forstand. 

JAN HENDRIK PARMANN:
«Superlativene jeg glemte etter Kosovo-seieren»
Presidenten sparte ikke på godordene etter Norges seier over Kosovo. Det blir vanskeligere for Parmann å finne nye superlativer enn det blir for Norge å slå Danmark i neste kamp.

Stefan – en ordmitraljøse

STEFAN PETTERSSON:
«Tystnad, va skönt»
Stefan coacher Tromsøs damer – og det høres!

FREDERIK GNATT:
«Mitt liv – uten Twitter»
Donald Trump er utestengt fra Twitter, men Frederik klamrer seg fast, og deler villig vekk meninger og innskytelser.

Linjegymnastikk

TROMSØ KOMMUNE:
«Derfor er vi stolte av Tromsøhallen»
Tromsø Kommunes brosjyre der alle fasiliteter og fortrinn er listet opp.

AMMERUD:
«Poeng fra benken»
Ammerud summerer første sesonghalvdel. Når Harris, Dibba og Session har forsynt seg, er det smuler igjen

MATHIAS ECKHOFF:
«Der synes jeg dommerne traff spiker’n, gitt“
Mathias fronter denne boken på vegne av Firi-coachene.

FYLLINGEN:
«Disse Frøya-supporterne slipper inn gratis»
Fyllingen opererte med egen instruks for billettselgere.  Listen over gratister fra Frøya var kort.

Mange liker nok Miilah bedre sånn

GEORG HELVIK OG MIILAH KOMBAT:
«3-poengerne vi vurderte, men lot være å ta»
Motstanderne trives best når spillere over to meter velger å fyre 3-poengere. Georg og Miilah innfrir ofte.

OGNJEN NISAVIC:
«Skuddene jeg aldri ville tatt»
Når Ognjen har en dårlig dag, kan du være sikker på at han likevel kaster av gårde en 3-poengs fade away på ett ben, med forsvar i trynet.

MARIANNE STENERUD:
«Kampene jeg ikke gadd å se»
Hun tar bilder av jenter og gutter, kvinner og menn, store og små – og hun gjør det med like stor glede.

KONGSBERG MINERS:
«Disse importene har vært helt uinteressante»
Det synes som om Kongsberg Miners har holdt alle muligheter åpne for hvem som helst og hva som helst. Men nå er vinduet lukket, 15. desember var fristen.

HÅNDBØKER/FAGLITTERATUR:

ASKER ALIENS:
«Kvantitet foran kvalitet“
Asker-spillernes lærebok om mengdetrening og treningskultur er lettlest.

JAN H. NYEGAARDEN/PÅL BERG
«Slipp følelsene løs!»
Det som kunne vært en nyttig lærebok i tøylesløs glede er i stedet blitt et svært tynt hefte. Forfatterne har valgt feil tema.

VG-SPORTEN:
«Dette er de største talentene i Firi-ligaen»
En svært barbert oversikt over norske talenter.

PÅL BERG:
«Slik leverer laget ditt consistent»
Tromsø-coachen med lærebok i prestasjonskultur.

FIRI-KOMMENTATORER:
«Navnet skjemmer ingen»
…men det kan blir en utfordring når disse spiller:  Yannick Tobias Olaosebikan Onifade, Stefanos Triantafyllos Makariadis, Laurence Maurits Des Bouvrie, Erick Manuel Medine Gomez Silva, Itthiphat Sumpaopong, Roy Emeka Lindland Nwachukwu, Vakaris Rogaciovas.

MER OMFANGSRIKE BØKER:

FIRI-DOMMERNE:
«T for to – eller to får T»
Firi-dommerne gir som regel svar på tiltale.

MATHIAS ECKHOFF:
«Mitt Afrika»
Reisebrev fra Afrika er godt lesestoff men får sjelden plass i en tynn bok.

Sunniva er aldri langt unna når presidenten skal kødde litt.

JAN HENDRIK PARMANN:
«Superlativer jeg har brukt, inkludert Sunniva»
En ordrik herremann bruker enhver anledning til å like det meste.

FIRI-DOMMERNE:
«Dette er ikke tillatt»
Firi-dommernes guide til bekledning og utstyr forteller vis hva som ikke er greit å kle seg i. Listen er omfattende.

ÅRETS OVERRASKELSE:

NIDAROS JETS:
«Surprise!»
Nidaros med import og Åge Hareide som ny coach?

INGEN OVERRASKELSE:

PÅL BERG:
Derfor er sarkasmer og satire oppskrytt»
I en tid da svært mange lar seg krenke av veldig mye kan det være nyttig å vite at det er noe som heter satire, definert på Wikipedia som «vittig spott, en fortellerform som kritiserer eller kommenterer mennesker, samfunn, politikk, fenomener og tanker i samtiden på en humoristisk og poengtert måte. Så får hver tenke sitt.

God jul!


Legg igjen en kommentar

Fargepolitiet

Det er en uke igjen til julefreden senker seg. Det skal bli helt fint å komme litt unna basketball, og kanskje unngår vi å bli bedre kjent med omikron også. Jeg sitter her i tussmørket i Tromsø; de mørke dagene føles lenger enn shortsen til Stian Mjøs. 

750 kroner, takk!

Jeg filosoferer litt over de første fire månedene tilbake i eliteserien. Plusser og minuser. Oppturer og nedturer. Gode opplevelser og irritasjoner om hverandre. Det sportslige er én ting: Snart er vi det eneste laget som har slått Kongsberg og Ammerud to ganger. Samtidig er vi snart det eneste laget som aldri vinner i Bergen.

Vårt siste møte med gulvet i Tromsøhallen er det som plager meg aller mest nå: En tilsynelatende uskyldig landing ble til røket korsbånd og sesongslutt for vår kanskje viktigste spiller, Kevin. Ja, Tromsøhallen irriterer meg, men som man sier her i Tromsø: «Slik har det alltid vært».

Andre irritasjoner er mindre betydelige, men langt mer frustrerende – mest fordi det er prinsipprytteri av verste skuffe. Jeg kjenner virkelig på hvor meningsløst det føles når spillere må skifte compression shorts minuttet før kampstart: Feil farge. Når spillere må trekke compression shorts opp eller ned fordi den enten skal skjules eller vise bar hud.  Jeg vettasøren hva reglene egentlig sier – har mistet helt oversikten.  Jeg kjenner bare at følelsene tar helt av – før kampstart!! Det er jaggu godt gjort.

Dommerne er på hugget – de kan alle regler selv om de kanskje ikke alltid er like flinke til å anvende dem på spillet. Før kampen, derimot:

«Sorry, han kan ikke spille – sokkene må være hvite».

Hektisk aktivitet: Noen som har et par hvite sokker ekstra? Kan vi låne?

Om det er OK nå!?!

Nei, han må spille uten compression!

Nei, han har sokkene nedi skoene, de skal synes.

Så har også samtlige lag i Firi-ligaen to sett drakter, lyst og mørkt. I de offisielle spillereglene står det at hjemmelaget spiller i hvitt. I håndboken for Firi-ligaen står det at bortelaget spiller lyst/hvitt.  Det deles ut bøter for feil draktfarger over en lav sko (skoene kan forresten være i hvilken som helst farge).

Forbundet hevder at det er håndbokens tekst som skal etterleves – ikke de offisielle spillereglene. I håndboken heter det at
«Alle drakter som benyttes i en BLNO MENN kamp skal være utformet ihht. bestemmelsene i «Offisielle spilleregler for basketball».

Interessant at det i offisielle spilleregler snakkes om drakter i BLNO – en liga som ikke eksisterer lenger. Interessant også at ikke noen har sett det som fornuftig å ta inn en liten fotnote som forteller om unntaket for Firi-ligaen.

I håndboken står det at 
«Hjemmelaget spiller i sin hovedfarge/klubbfarge, mens bortelaget må justere sin draktfarge slik at den ikke er i konflikt med draktfargen til hjemmelaget».

Det står ingenting om hva konflikten eventuelt består i. Hvilke farger funker ikke, og hvilke farger er akseptable?

«For liten kontrast på streamingen», mener forbundet. Hvor står det? Hvem avgjør det? En dommer som er kledd i grått og som ser alt i svart/hvitt? En TV-titter med grå stær?

Jeg er usikker på om forbundet forstår hvor irriterende dette er.

Hvite sokker.
Lyse drakter.
Compression.

Dette er hva vi er opptatt av her på berget. Som en av toppspillerne formulerer det: «En bærebjelke i den norske basketballsatsingen».

Vi spilte mot Gimle i våre navy drakter søndag. Gimle spilte i rødt. Det gikk fint å se forskjell. Dommerne sa ikke noe. Ingen sinte TV-seere kommenterte at de ikke skjønte hvem som var hvem. Fargepolitiet mener annerledes. 750 kroner i bot.

Bærum spiller mot Centrum. Bot. 750 kroner.

Spillerne er pussig nok mer opptatt av andre ting – som for eksempel at kurvene på Apalløkka er så slappe i fjæringen at de sluker alt som sendes av gårde av skudd. Har noen tenkt seg muligheten av å sende en eller annen opp på en gardintrapp med skiftenøkkel og skrutrekker?

Ikke det, nei… 

Er det greit at hjemmelaget skrur fjæringen slakkere på sin kurv – for så å korrigere til den andre kurven i pausen? Det står ikke noe om det i spillereglene så det er kanskje OK.

Eller at lyset i hallen går fire ganger i løpet av en kamp i Tromsø – det kunne blitt en bot eller fire (betalt av Tromsø Kommune). For alt jeg vet har vi kanskje fått bot for det, men lyset var i hvert fall hvitt så lenge det funket.

Det skal bli fint med jul. Julenissen er rød når han kommer på hjemmebane, men må skifte til hvitt hvis du er gjestenisse hos naboen.

Husk det!

PS. Dersom «two shades of grey» antas å være et problem: Antall s/h-TVapparater i Norge er sannsynligvis mindre enn antall 3p-treff for Tromsø på en dårlig dag.


Legg igjen en kommentar

Nytteløs kamp mot klikk?

I FB-gruppen Norsk Basket setter Mads Berg Hammervoll ord på det mange føler – det samme mange har tenkt og ment mange ganger tidligere: «Er det bare jeg som synes det er spesielt at Norge–Kosovo får nærmest null dekning i medier etter seieren? Jeg forventet ikke allverden, men med Google søk, så virker det som om kampen nesten aldri fant sted. Innspill? Noe jeg har misset?»

Ja, vi er skuffet. Vi er irritert, og vi føler oss forbigått i absolutt stillhet.

Det er en fattig trøst at det har vært sånn så lenge vi har spilt basketball i dette landet. Skjønt, mye var bedre tidligere – den gangen aviser kom på papir, og bare det. Lokalaviser fulgte oss: Budstikka, Laagendalsposten og Tromsø-avisene lå i front, og viet sine respektive elitelag stor oppmerksomhet. Det var den gangen målestokken på suksess var opplagstall, og ingen fant det formålstjenlig å gå grundig til verks for å analysere tallene. Dermed kunne heller ingen med sikkerhet si eksakt hva som solgte aviser, og i hvert fall ikke om artikler om basketball var noe leserne ville ha. Hvis løssalgsavisenes 1.sider inneholdt ordet SEX var imidlertid salget sikret. 

I dag formidles nyheter på digitale flater, og analyseverktøyene kan fortelle alt om antall klikk, lesetid, når på døgnet vi leser – og ikke minst, om klikk er salgsutsløsende.  Alt dette er greit å vite for å forstå hvorfor vi ikke får mediedekning. 

Et helt sentralt spørsmål er selvfølgelig om vi fortjener det. Vi er en nasjon som elsker ski. Og folk som skyter med ski på bena. Og fotball. Og håndball. Adventstiden handler nå lite om budskapet, men mer om at håndballandslagene spiller julen inn i et eller annet EM eller VM. Nordmenn elsker det, og TV-kanalene likeså: Seertallene går i været.

Håndballdamene spiller VM om noen dager. Norges basketballherrer møter Kosovo i en kamp som er forhåndskvalifisering til kvalifisering til et mesterskap som skal spilles i 2025. Norge er ranket som nummer 89 i verden (41 i Europa) og møter Kosovo, nummer 70 i verden (37 i Europa). Om vi skal være dønn ærlige må vi kanskje innrømme at det ikke er super-sexy for andre enn oss som elsker denne sporten, og som følger lag og utøvere tett. 

24. februar skal vi møte Danmark i samme turnering. Kanskje litt mer spennende med nordisk motstand, men det er fortsatt en turnering der bare 4 av 10 lag går videre. Til et mulig mesterskap i 2025. I en idrett svært få har et forhold til, og en idrett som valgte å sette landslagene på vent i flere sesonger.

Jeg gikk nylig en runde med lokalavisene her oppe i nord. Jeg kan litt om medier, og jeg kan litt om hvorfor de prioriterer som de gjør. Jeg innrømmer at jeg synes det er håpløst at to lokalaviser ikke bryr seg døyten om at vi har slått regjerende norgesmester to ganger. Men jeg forstår argumentene om trang økonomi, mangel på journalister i helgene og det totale knefallet for klikk. Aktiv idrett selger ikke, annet enn om Manchester United taper 0-5 for Liverpool. Folk har allerede sett kampene på en eller annen digital flate. Resultater og kommentarer er «yesterday’s news». Arid Sandven har for lengst skrevet det som er viktig å vite om våre kamper på basket.no.

Mads Berg Hammervoll ber ikke om store oppslag i avisene, bare en liten flis av en spalte, liksom for å registrere at vi eksisterer.  Men hva skal vi med det? Er det bare for vår egen tilfredstillelses skyld? Vi trigger ikke interessen med puslerier.  Vi trenger gode historier. Og jeg vet at de finnes.

Aftenpostens Mette Bugge har vært den virkelig nestoren i sportsjournalistikken i alle år. Når hun nå runder 70, mister vi en av dem som alltid var oppatt av de gode historiene. Og hun har funnet dem overalt, i alle idretter – store og små.  Hun har i tillegg vært superflink på sosiale medier. Hun har solgt seg selv og sakene hun har skrevet. Klikkene har kommet, og hun har også fått lov til å brette ut gode historier i papiravisen.

I dag startet sjakk-VM med Magnus Carlsen, og vi har allerede sett bildene av ham med basketball i hånden som oppladning. Abid Radja har barn som spiller basketball. Det har også Alex Rosén. Trenger vi kjendiser for å få omtale?  Nei, kanskje ikke, men er det så farlig så lenge vi finner vinklinger som gir oss oppmerksomhet?

Vår popularitet handler lite om hva som kommer på trykk i VG, om det er på papir eller vg.no. Eller hva som nevnes i et 15 sekunders innslag på Kveldsnytt. Kampen om oppmerksomheten på sosiale medier er sannsynligvis viktigere. Hvor flinke er vi på Facebook og Instagram? SnapChat og for den saks skyld TikTok.  Basketballforbundet har snart 7000 følgere på Facebook, men er stort sett bare opptatt av seg og sitt. Jeg forsøkte å gi dem en lissepasning med denne bloggen der jeg oppfordret trenere til å bli med på DST. Tenkte kanskje at de burde fanget den opp og pekt til den, ikke mist for å hjelpe seg selv. Men nei. Kanskje fanger de opp det som skrives om norsk basketball på andre plattformer? Nei.

Jeg gidder ikke sutre over sånt lenger, jeg bare registrerer at vi har en lang vei å gå.  Både på banen for å komme oss videre internasjonalt, men også i kampen om oppmerksomhet.