Foreldre kommer i mange utgaver, men med flere tiår på baken som trener, er min erfaring at 9 av 10 har vært helt enestående å forholde seg til.  Foreldre er kakebakere, vaffelstekere, oppdragere, sjåfører, heiagjeng, kokker, en slags minibank pr. vipps og  masekråker som er altfor strenge.  Mon det… Gad vite om ung i tilstrekkelig grad setter pris på mor og far.  Klarer en hormonell tenåring å se gjennom gnålet om å vaske og rydde rommet, hjelpe til med oppvasken, «kom hjem før midnatt» osv., osv.?

De første foreldrene jeg ble kjent med, ble jeg aldri kjent med for å si det sånn. De var aldri til stede, og det å ha vært helt tilfeldig om jeg så dem. Kanskje ikke så rart; mor og far til spillere født i 1964 var alle født før 2.verdenskrig og hadde neppe kunnet lese seg opp på selvhjelpsbøker om «slik blir du en god mor og far».I dag har vi psykologer og andre som har puttet foreldre i båser.

Vi har «tigerforeldre» som krever at barna skal yte sitt beste på alle områder og prestere maksimalt. Kanskje finnes de i dag, men i så fall med fokus på skole. Jeg har opplevd færre av kompisforeldrene som lar det skure og gå mens curlingforeldre synes å være godt representert :Det er foreldre som ligger flere skritt foran og som intenst feier banen så barna raskt og smertefritt kan seile fram i livet. Å forveksle omsorg med service, kan føre til hjelpeløse servicebarn.

Så må det være lov å mene at curlingforeldre og såkalte helikopterforeldre gjør barna sine en bjørnetjeneste. Helikopterforeldrene er konstant til stede, de blander seg inn i alt og i beste mening. Det finnes ikke den ting de ikke ser seg i stand til å hjelpe med. Da er det heller ikke lov å lure på hvorfor man får uselvstendige barn.

Her er et knippe refleksjoner fanget opp fra foreldre gjennom et levd liv som trener.

«Å få følge barna gjennom idretten har gitt oss foreldre mye glede. Fra de var så små at vi måtte knyte skolissene før kamp og trening, til de nå står på terskelen til å bli unge voksne menn. Uttrykket som etter hvert har blitt en klisjé, og som flittig brukt i intervjuer med både idrettsutøvere og reality-profiler er likevel treffende: «Det har vært en reise».

«På samme måte som man sier at søvn avler søvn, tror jeg at samhold blant foreldre avler samhold blant barn.Klarer vi som foreldregruppe å se på alle barna som vår flokk, og virkelig se hvert enkelt barn, er jeg overbevist om at vi bidrar til å forebygge utenforskap blant barn og unge. Vi står igjen med en stor takknemlighet over å ha fått være en del av denne landsbyen, et fellesskap der både barn og foreldre hører hjemme».

«Vi foreldre skjønner nok ofte for sent at tiden med barn og ungdommer rundt oss er en veldig kort fase av et helt liv. Typisk går det opp for oss rett etter at den tiden er ferdig, og kanskje angrer vi på at vi ikke var mere «på» mens det pågikk».

«Foreldregrupppa har også blitt sammensveiset.  Mødrene er også sosiale utenfor basket, med både konsert, restaurant og teaterbesøk. Alt i alt er det å være basketballmamma en berikelse! Hva skulle man ellers fylt helger og frikvelder med?»

«Kanskje er vi foreldre for redde for å være de kleine som alltid måtte være med, eller kanskje klarer vi ikke å finne ut på hvilken måte vi kan delta uten å være klamme, klengete putesyere?

«Han begynte vel med basketball fordi han ikke fant seg helt til rette med fotballen. Der var det så mange som skulle bli sett og oppleve mestringsfølelse. Det er på et vis ikke mestring nok til alle i en 1-0-kamp der ballen stort sett er utenfor banen. «Flott innkast du hadde midtveis i den første omgang»

«Basketgjengen var mye samme sorten gutter, tror jeg. Enkeltindivider, som ikke kjente hverandre så veldig godt fra før, som ville prøve noe annet? De fikk vel ikke til så mye i starten egentlig, men de ble sett og fulgt opp. Det holder i massevis det».

«Han var i mine øyne en skikkelig fotballgutt, og jeg trodde toget var gått for annen idrett.😁 Men så boom, da en av bestekompisene introduserte han for basket, da var fotball historie, til mors store glede. Det er rett og slett en ære og sann glede å få være en del av dette som forelder. Gutta er jo nå på VGS, og vi vet at noen kommer til å falle fra. Men jeg er sikker på at disse guttene vil holde på lenge, de har så mye glede av dette.»

«Jeg har aldri opplevd at det har vært mangel på interesse for å bidra til å få alle de nye oppgavene gjennomført. Skulle laget spille hjemmekamper, og det var behov for foreldre som kunne sitte i sekretariatet eller bake kake og koke kaffe til salgsboden i hallen, ja da tok det aldri mange minuttene fra mailen med oppgaver som skulle fylles ble sendt ut, til alle oppgavene varfylt opp av ivrige foreldre som ville hjelpe til».

«I mange hundre år har en fundert på hva som kom først av høna og egget, og selv om en kanskje ikke har lurt like lenge på mitt dilemma, så kan en lure på om en foreldregruppe er et speilbilde av et lag eller omvendt».

«Vi kostet og vi kostet. Passet på avtaler, solgte doruller og lodd, vasket drakter, klær, sko og kjørte Østlandet rundt til alle døgnets tider. Takken var; «det er ikke dere jeg vil høre fra, det er sønnene deres!» Sakte, men sikkert skjønte vi at gutta kunne klare dette selv, og de mukket jo aldri. «Dette var jo dritkult, bro!»

«Når du dropper den bursdagen for å trene, velger du din primærflokk og vet over tid at primærflokken er der for deg. Bursdagsfeiringer, hytteturer og annen sosial fest og moro har måttet vike til fordel for treninger, kamper og mangfoldige timer i en baskethall. Vi foreldre fikk klar beskjed om å legge bort nålen, og ikke sy puter under armene på våre gutter. Her skulle gutta lære å ta ansvar og «å tenke sjæl». En stor utfordring for mange – men også for noen av oss foreldre».

«Det er uansett tilfredsstillende å se at det blir folk ut av gutta til slutt. De har gått fra småunger til unge menn, og har vokst i både kropp og sinn. Man kan undre seg over hvordan det hadde gått uten basketen».

«Man bør også bygge og styrke en felles tilhørighet innad i gruppen. En tilhørighet som ikke handler om idretten. Et lim, en forankring og en trygghet for alle involverte, der plays, treninger eller kampresultater har null å si».

«Som mor til to gutter på laget kan jeg vel si at det ikke bare er gutta som er bitt av basketbasillen. Det har jeg også. Dagene tilrettelegges for treninger, mat i forhold til treninger, rent tøy og ikke minst kjøring til og fra hallen. Vi heier uansett hvordan det går, noen roper høyt, andre er litt stillere, men alle er interesserte og ønsker det beste for gutta.» 

For deg som er ung idrettsutøver, for deg som ennå ikke har opplevd en alvorlig skadesituasjon og for deg som er langtidsskadet. Her har du fire historier om basketballspillere som har vært gjennom skader, plager, smerter, opptrening og måneder på sidelinjen. Hva gjør det med motivasjonen, hvordan har de klart å beholde humør og målsetting. Les og lær (selv om du synes dette er laaangt!) Du kan dessverre komme til å få nytte av det.

Anders Ødemark (1986) EB85 og 3B

Anders var prototypen på en kar som egentlig ikke hørte hjemme på en basketballbane. Pinglete, usikker og søkende. Men, du skal ikke stole på førsteinntrykket. Anders ble en av de mest imponerende spillerne jeg har hatt noensinne, ikke minst måten han taklet motgang og skader på.  Anders er i dag kiropraktor og klinikksjef på Klinikk For Alle i Egersund. Her er deler av hans historie, 30 år senere, fortalt av ham selv:

«Lite visste jeg om dette da jeg troppet opp i hallen på Hosletoppen som 7-8-åring for over 30 år siden. Akkurat der og da var det heller ikke relevant, men da jeg nærmet meg slutten på ungdomsskolen, og sto i startblokkene for skolegang på NTG som en del av det første kullet på den nystartede basketlinja, skulle jeg gjerne ha gitt mitt 15-16 år gamle jeg noen tydelige råd og formaninger. Hvorvidt jeg hadde hørt etter, er en annen sak.

Jeg husker godt første gangen, en tilsynelatende uskyldig overtråkk på trening i hallen på Hosletoppen. En av de aller vanligste idrettsskadene, og helt typisk for basketball. 

Den første alvorlige skaden fikk jeg under samling i Sverige med NTG i 1. klasse på videregående. En ny, men betydelig kraftigere overtråkk, der jeg landet på motspillers fot. Dette var virkelig vondt og jeg kjente med en gang at det skjedde noe galt. MR viste ruptur i et leddbånd, med dertilhørende funksjonsforstyrrelse og lang tid på sidelinjen med mye kjedelig opptrening. 

Jeg gjorde den kjedelige jobben som krevdes, men skulle, sett i ettertid, ha fortsatt med en del av disse øvelsene. Jeg burde fokusert på  gradvis retur med tydelig belastningsstyring. Jeg var merkbart stivere i ankelen, kompenserte sannsynligvis for noe svekket funksjon, og etter hvert som sesongen gikk, gjorde en snikende smerte i akillesen seg gjeldende. 

Jeg hadde akkurat vært skadet og kjørte på med store treningsdoser. Jeg følte jeg hadde vært altfor lenge ute allerede, så jeg ignorerte smertene i starten. Jeg husker tanken på at jeg ikke orket å klage over enda en skade. Jeg ville være med laget, utvikle meg og bli bedre. 

Jeg hadde alltid vært glad i å trene mye på egen hånd og hadde aldri ofret en tanke på belastningsstyring. 

Jeg kan huske at jeg på et tidspunkt kjørte to spenstprogrammer parallelt, deler av det utført på asfalt, hvilket selvfølgelig var usedvanlig lite gjennomtenkt, sett i ettertid.

Akillesproblemene ble ignorert for lenge, det ble betennelse av kronisk karakter. Jeg måtte til slutt gå baklengs ned trappen om morgenen og trening ble en smertefull affære. Jeg var inn og ut hos fysio, prøvde en drøss ulike behandlinger og rehab, men hele veien med en følelse av hastverk og at jeg ikke hadde tid til å surre på sidelinjen. 

Jeg tok meg aldri god nok tid til å bygge meg opp og trigget opp plagene med stadige tilbakefall. Jeg kom meg aldri over akillesplagene – jeg hanglet meg gjennom NTG og et påfølgende år, men ble ikke kvitt smerten, og fikk aldri fulle treninger over flere uker sammenhengende. Jeg opererte først akillesen én gang, før den til slutt røk under et comebackforsøk etter et par års fravær. Som så mange av utøverne jeg ser jevnlig nå, var også jeg altfor utålmodig og med manglende forståelse for hva som faktisk krevdes for å gi kroppen muligheten til å hente seg inn og bygges opp. 

Jeg gav aldri opp, og klarte å holde humøret tildels bra oppe og var med på alt av treninger fra sidelinjen. For min del var det egentlig ikke noe alternativ å ikke jobbe videre. Identiteten min var i veldig stor grad knyttet til idretten, og det å bli skadet og ikke få delta var liksom ikke aktuelt, det var ikke et alternativ. 

Treningsfokuset gikk etterhvert over til å bli bedre på basic skills som ikke ødela for rehabiliteringen og holdt sånn sett en viss progresjon gående. Jeg begynte også å bygge noe fysikk etterhvert. Følelsen av å se toget gå uten å kunne være med var dog umulig å ignorere. 

Muske-l og skjelettskader er svært vanlig blant unge idrettsutøvere. Mellom 30 og 60% har vært rammet. En drøss med risikofaktorer lurer bak disse tallene. Variablene er mange; rask vekst, umodne muskel-, skjelett- og senestrukturer, høyt belastningsnivå, varierende kunnskap om restitusjon og belastningsstyring, kosthold, søvn og genetiske forutsetninger er bare noen av de mest relevante.

Jeg ser ukentlig unge idrettsutøvere med belastningsskader gjennom min praksis som kiropraktor, og det slår meg hver gang at hver og en av disse har så dårlig tid. De skulle helst vært tilbake i går, og de har ofte vanskelig for å ta inn over seg at det som er skadet trenger tid for å leges. Jeg kan  så altfor godt forstå følelsen de sitter med, for jeg har stått på akkurat samme sted selv. Man føler toget forlater perrongen mens man selv står med skoa i hånda og ikke rekker å være med.

Joachim Aabel (2002) EB02 og Tromsø Storm

Joachim var helt sentral på EBs 02-lag, og senere for Tromsø Storm. Han tok affære tidlig, og slapp billigere unna enn mange. 

«Da jeg gikk i 2. klasse på videregående slet jeg litt med korsryggen. Plutselig begynte jeg å få mer og mer vondt. Det var vondt å løpe og hoppe, gå i oppoverbakke, sitte og ligge. Smertene var litt stikkende og verkende, spesielt når jeg spurtet eller hoppet. Etter MR og utredning ble det konstatert  spondyolyse (to kroniske brudd i ryggvirvlene), også med  forskyvning av ryggvirvelen. 

Jeg fikk et treningsprogram med fokus på å forsterke og stabilisere kjernen og spesielt korsryggen. Jeg skulle ikke gjøre noe som gjorde vondt, og jeg skulle bygge meg opp sakte, men sikkert. 

Å trene kjerne 3–4 ganger i uka er slitsomt, vondt og kjedelig. For meg ble det bedre og bedre jo mer jeg trente. I og med at det er viktig med en sterk kjerne prøvde jeg å tenke at jeg kom til å takke meg selv for det senere, både på og utenfor basketbanen. 

Det var kjipt å se laget mitt spille og trene uten meg. Jeg prøvde uansett å påvirke det jeg kunne. Jeg trente mye på skudd nær kurven, ballbehandling og ballkontroll. Å sitte på sidelinjen under kampene var det verste. Det eneste jeg ville, var å være med og spille. Men det motiverte meg også. Jeg skulle komme tilbake sterkere og bedre enn noen forventet.

Fra vi fant ut hva skaden var, til jeg var tilbake på banen, gikk det cirka fire måneder. Det gikk såpass fort fordi jeg var flink til å gjøre øvelsene jeg skulle. 

I dag, ca. fem år senere, er ryggen kjempebra. Jeg holder kjernestyrken ved like for å unngå tilbakefall. Jeg sliter fortsatt litt med å gå fjellturer og i oppoverbakker. I tillegg kan det være vondt hvis jeg trener altfor mye, eller hvis jeg har vært dårlig med styrketreningen. Jeg synes uansett det er kult å være sterk i kjernen – og i kroppen generelt.

Selv om jeg ikke hadde troa i starten, så gikk det fint! Basketkarrieren er lang, og livet er enda lenger – så ikke ha hastverk. Det er veldig kjedelig å være skadet, men det er også utrolig lærerikt. Skaden ble bare et kapittel i en lang bok om min basketkarriere. Det føles veldig viktig mens det skjer, men etter litt tid vil man huske tilbake på det som en kjip, men også verdifull periode. Jeg er glad jeg bet tennene sammen og ikke ga opp – det er jeg stolt av.

Jacob Aabel (2005) EB02, Asker og Bærum

Jacob fikk et første og ublidt møte med bøttehanken i 2022. En bøttehankruptur er en type meniskskade der en del av menisken, som har form som et bøttehåndtak, har løsnet. Her er hans lange skadehistorikk, kort fortalt:

«Jeg ble skadet i januar 2022. Etter 7 måneders opptrening var jeg klar for trening og kamper. Dessverre tok det en måned før kneet røk på samme sted.  Da var det nye 7 måneder med opptrening som ventet. Jeg gikk på krykker ca 5 mnd i 2022.  Jeg var skadet halvannet av 3 år på NTG. Jeg var tilbake og klar for BLNO og G19 høsten 2023.

Jeg er ikke helt sikker på hva som egentlig motiverte meg til å komme tilbake til basketballen etter et langt skadeavbrekk. For meg har det alltid vært åpenbart at jeg skulle spille basket, siden sporten har vært en så stor del av livet mitt. Jeg var også heldig som hadde en dyktig fysioterapeut som laget en god opptreningsplan og hjalp meg å holde motivasjonen oppe. Jeg visste at de kjedelige rehab-øvelsene måtte gjøres uansett, så jeg kunne like gjerne gjøre dem med mål om å komme tilbake på banen igjen.»

Espen Fjærestad (1994) Gimle

Gimles Espen Fjærestad er kanskje en av Norges beste skyttere – dødelig presis fra distanse. Han har passert 30 år – en alder da mange topputøvere allerede har gitt seg.  Men Espen vil ha mer. I mars var Bærum BLNO-motstander i Nadderudhallen. Espen fikk et kne i brystet, og skaden var et faktum: Tre brukne ribbein og punktert lunge. Det er foreløpig siste skaden i en altfor lang rekke:

I den siste NM-finalen i 2023 brakk han båtbeinet i håndleddet. Det gikk 7 måneder fra april til 10.desember da han igjen var tilbake på banen. Så, i forrige sesong: Prolaps i ryggen. Espen er blitt godt kjent med  rolig styrketrening og alternativ trening – han vet bedre enn de fleste hvor kjedelig det er å trene alternativt mens de andre spillerne er på gulvet.  Han mener selv å ha vært «heldig» med timing på skadene som ofte har kommet ved sesongslutt.
– Jeg har vel trøstet meg selv med at det er greit å trene alternativt om sommeren, og at «jeg bare mister» noen kamper i sesongstarten før jeg er tilbake igjen på banen. Men selv i voksen alder har han aldri tenkt på å kaste inn håndkleet:
– Basketball er min identitet.  Jeg, Espen, ER basketballspiller og har alltid vært det.  Det handler om tilhørighet og identitet, og jeg er altså tilbake igjen på et av de mest spennende lagene, i en spennende sesong med spill også i Europa.

Kanskje er det bare meg, eller kanskje burde flere bekymre seg: Jeg har ansvar for en gjeng basketballspillere født i 2009. Helt grunnleggende handler det jo bare om et sportslig ansvar med treninger noen ganger i uken og kamp i helgene. Men om du er trener for en gjeng tenåringer, uansett aldersgruppe, bør det handle om noe mer. Du bør vel i det minste ha en idé om hva du vil, hvor du vil og hvorfor.

Overgangen fra ungdomsskole til videregående er stor og brå – for elevene, for foreldrene, men også for sånne som meg. Jeg tilbringer mye tid sammen med tenåringene, og fanger nødvendigvis opp ett og annet.

Disse gutta har til nå gått på to ungdomsskoler, men er fra i høst spredt på mange videregående skoler: Rud, Rosenvilde, Sandvika, Eikeli, Nadderud, Nesbru, Dønski, Bleiker.  Nye klassekamerater, nye klikker, nye miljøer, nye lærere. Nye fristelser og nye grenser å overskride.

Det har ikke tatt lang tid før jeg har fått highlights fra skolehverdagen. Jeg får høre om «beefing»*)  i noe som likner en type arrangerte Fight Club-kamper på skolen, i skoletiden. Det blir satt penger på vinneren, det blir filmet, det blir delt i sosiale medier. 

Jeg hører om kokainbruk på dassen i skoletiden, og jeg hører om russetid-planlegging som for lengst er i gang i 1.klasse.  Jeg er ikke sjokkert, bare irritert og tillater meg å være bekymret. 

Med min forrige tenåringsgjeng i basketball – født i 2002 kom det like brått på.  I et brev fra Politiet den gangen het det: «I de siste har politiet erfart at fenomenet «beefing» har blusset opp blant gutter født i 2000, 2001 og 2002».  Det gjorde meg ekstremt nervøs.  Jeg hørte det foregikk på Østerås der de fleste av mine spillere gikk, og jeg bråinnkalte til møte med spillerne på 02-laget.  Det ble en lang alvorsprat – og senere også samtaler med profesjonelle i Bærum Kommunes 13-20 prosjekt. Det ble heldigvis lite beefing i min gruppe.  Tror jeg… 🙂

Med denne Lommedalen-gjengen?  Det er umulig å være skråsikker på noe som helst, men inntil videre tror jeg, og håper jeg, å være på stø kurs med denne gruppen. 

Min egen gymnastid var av det uskyldige og ufarlige slaget, men naurfagkullet før jeg begynte på gymnaset var grenseløst kreative. Denne gjengen gikk ut av videregående det året jeg begynte.  

5.september 1971 var en merkedag i Nadderudhallen: Tilfeldige badegjester så til sin forskrekkelse fisk i bassenget.  Ikke bare én, men flere. «Fiskestim» kalte de det i Budstikka.

Det var klassen på naturfaglinjen på Eikeli Gymnas som hadde lurt med seg «karuss» inn i hallen.  Gutta hadde en fisk hver i badebuksa, og slapp den ut i bassenget.  Karuss er en hardfør art som tåler litt av hvert – og i hvert fall noen timer  i klorvann.

Et snaut år senere: Samme gymnasklasse med nytt stunt. Det ble oppdaget padder (!) i romerbadet i Nadderudhallen. Gymnasiastene hadde tatt med seg utklekkingsferdige egg til kulpen i romerbadet. Så tok det ikke lang tid før den første padden var et levende og kvekkende  faktum.  Stor oppstandelse..!

Jeg begynte selv på videregående tidlig på 70-tallet.  I første gymtime med gymlærer Per Thyness var det umulig ikke å legge merke til: I dusjen var det malt en stor blink i guttedusjen.  Og den hadde et navn  – «EJAKULATOR».  Hvorvidt det var en oppfordring eller kunst, er usikkert. Der og da tenkte jeg ikke mye på det, men i ettertid fastslår jeg at den hadde stått seg dårlig i 2025.  Den slags pubertetsfrieri er utenkelig i dag.  Jeg mistenker at det var den samme gjengen som sto bak karuss og padder i Nadderudhallen som hadde iscenesatt dette. Egentlig morsomt. Kreativt og uskyldig, og gymlærer Thyness foretok seg aldri noe for å male over.

Mitt moralske kompass er garantert ikke justert etter 2025-standarder.  Jeg mener eksempelvis at russetiden slik den har vært gjennomført de siste årene, er helt krise.  Jeg har ingen respekt eller forståelse for foreldre som «ruller» med barna.  For meg er ikke det annet enn aksept for noe ingen egentlig mener er gull. Det tar vel ikke lang tid før foreldre bidrar til kokainkassa i stedet for å kjøpe alkohol til sine håpefulle. 

Sånn sett er jeg i ferd med å gå ut på dato, men lever egentlig godt med det.   «Best før», eller «ikke helt oppegående og a jour etter», er muligens et poeng.  

Inntil videre, og inntil noen setter en stopper for det, tar jeg ansvaret og utfordringen, på det største alvor.  Jeg forsøker å trene Lommedalens 09-gutter like mye i hvordan å takle resten av livet som i hvordan de spiller basketball.

*) «Beefing» refererer trolig til en situasjon på skolen der «beefing» (amerikansk slang fra rap-kulturen som betyr å ha en krangel eller en avtalt slåsskamp) oppstår, eller hvor konflikter og trusler om vold utspiller seg i skolemiljøet. Begrepet kan også omfatte opptakten til vold, slik som krangling og ypping, som fører til avtalte slåsskamper, ofte filmet og spredt via sosiale medier.

Jeg har ofte stusset over at det latinske navnet på brunrotte er «Rattus Norvegicus».  Så blir jeg litt beroliget når jeg leser at navnet i sin tid skyldes en misforståelse, og at rotta slett ikke har sin opprinnelse i Norge.

Men likevel: Det er rottinvasjon i mange norske idrettshaller.  Det er i hvert fall tilfelle i Lommedalshallen, garantert i Nadderudhallen og ganske sikkert i de fleste andre idrettshaller og gymsaler.  Jeg tenker på «gym rats».  Spillerne som aldri får nok, som aldri blir lei av innsiden av en basketballarena og som benytter alle mulige og umulige anledninger til å trene enda litt mere.

Den AI-genererte definisjonen på «gym rats» ser sånn ut:
«A «gym rat» is a slang term for someone who spends a significant amount of time at the gym, treating it as a central part of their life and being very dedicated to working out and fitness. The term implies a high level of passion and commitment to exercise, sometimes to the point of resembling an addiction, though it is often used humorously and self-deprecatingly rather than negatively». 

Jenter lar seg ikke jage…enten det er på camp i Lommedalen – Mia og Leonora med pappa Stig som instruktør – sit down på en trening eller fri mellom to økter på Basketskolen. Gym rats blir uansett i hallen!

eg har flere av dem på laget jeg jobber med i Lommedalen.  15-/16-åringer som vil mye, som har fått det for seg at veien videre går gjennom (mye) mer trening.  Jeg har selv lagt meg til vanen aldri å komme for sent til avtaler. Treninger er en avtale mellom minst to parter, og jeg sørger gjerne for å være på plass en halvtime før start.  9 av 10 ganger er flere 09-spillere allerede på plass,og er seriøse nok til å få unna repetisjoner. For, er det noe vi vet er det at repetisjoner er det eneste som funker, og jeg vender stadig vekk tilbake til «practice makes permanent», men ikke nødvendigvis «practice makes perfect».

Ganske klassiske gym rats på disse to bildene. Harald Frey trener mye, og profesjonelt, men han er svært strukturert i treningsarbeidet. Han trener aldri lenge renn at kvaliteten forblir på topp – og han har forstått viktigheten av restitusjon ofg hvile. Stian Mjøs er kanskje definisjonen på gym rat, og har lenge levd et liv bestående av 500 skudd i Nadderudhallen før andre folk våkner, og før arbeidsdagen begynner. Tli høyre: 09-gjengen i Lommedalen har sin andel av arten…

Basketgruppa i Lommedalen er i vekst, kanskje først og fremst på grunn av svært gode og dedikerte trenere.  Det er yrende liv, alle treningstimer er godt besøkt, og ganske særlig er jentenes prestasjoner imponerende.  2011-laget vinner med kalas-sifre over alle norske motstandere, og de kom nettopp hjem som vinnere i Kungsbacka Cup. Og de vil mer!
Det er i sannhet en imponerende og inspirerende gjeng svært unge jenter.  Imponerende? – ja! Flere av dem har skills og forståelse som går utenpå det meste.  

Inspirerende? – ja! Det er nesten umulig å jage dem ut av hallen etter endt økt.  Det henger aller helst igjen, sammen.  På treningsfrie dager kommer de jaggu, da også.  Alltid blide. Alltid svært pratsomme.

Mot slutten av sommerferien fikk jeg dokumentasjon fra en av mine «egne» spillere;  på trening alene i hallen fra 21.30-midnatt. Ganske kult, men også grunn til en slags bekymring.
Nok søvn? Glem det…
Restitusjon og hvile? Aldri sliten. 
Riktig kosthold? En grændis etter trening gjør nytten.
Det funker i en kort periode, men når det butter, er det gjerne slutt i lang tid.  Slatters. Jumpers knee. Menisk. Benhinnebetennelse.  

Nåvel, det er heldigvis vanskelig å komme rotteinvasjonen til livs.  «Gym rats» er snillere enn Rattus Norvegicus, og de færreste gym rats formerer seg like villig som brunrotta.  De fleste «gym rats› er fremtidens elitespillere (hvis de lærer seg å lytte til kroppen signaler). De får flere repetisjoner i løpet av en sesong enn de fleste andre unge får i løpet av en karriere. Og det er en glede å være sammen med og rundt de fleste av dem.

Det er faktisk ganske kult å være vitne til rotteinvasjonen!

Rattus Norvegicus

Jeg så til min forferdelse at jeg ikke hadde husket å pause MyGame-abonnementet etter sesongslutt i april. Og om jeg skal være ærlig, har jeg aldri abonnert på en tjeneste som har levert så mange irritasjoner og så lite innhold.  Det meste er omtalt tidligere: Kamper uten lyd, kamper uten bilde, kamper med bilde som fryser, kamper som brått slutter, kamper med så dårlig lyd at selv med volum på maks, drukner kommentatorstemmene i kamplyder.

Dette skal man nå selge.  Igjen.  Same shit, new wrapping?  Eller faktisk forbedring..? Svaret fikk vi ikke i serieåpningen: Jeg regner med at alle kluter var satt til på åpningskampen Kongsberg-Gimle, sågar med Stig Omland og Magnus Midtvedt som kommentatorer.  Dermed er det neppe noen målestokk.

Men de skal ha for forsøket på «new wrapping» i hvert fall.  Et nyhetsbrev dumpet ned i mailen fredag morgen, med store ord og triggere. Og også et forsøk på journalistiske vurderinger som i realiteten var en omskrivning av listen over overganger og nye coacher.

Det betyr også at vi kommer til å savner Arild Sandven. Hvor er han blitt av? Svaret er på NBBF-kontoret, stort sett. Han er fast ansatt, med et bredt ansvar. Ett er helt klart: Arild har skjemt oss bort. Hver bidige spillehelg gjennom hele sesongen – pluss alle kamper som spilles på ukedagene: Arild har samvittighetsfullt dokumentert alt og alle.  Det har vært en tidkrevende jobb, ikke minst fordi Arild er nøyaktig, og han hater slurvefeil. Arild har i realiteten vært vår eneste redaktørstyrte nyhetsformidler.  

Den snodige konstellasjonen Ola Nordmann som tilsynelatende utelukkende skriver om norsk basketball i AltOmNBA, er vel mer pengestyrt, mens jeg selv er en sånn som flabber i vei på egen blogg når det passer meg.

I realiteten har ikke Arild hatt en eneste frihelg på 8 måneder – og han har dessuten koordineringsansvaret for 7 landslag.  Da nordmenn flest hadde sommerferie, var Arild på plass med ungdomslandslagene i Europa… 

Derfor blir det nå mer summariske newsflash på Facebook, og mye blir overlatt til klubbene som skal levere innhold til sosiale plattformer. Det betyr sannsynligvis at vi blir pepret med lite journalistikk og mye video og fancy effektmakeri. Litt synd, men i hvert fall i takt med tiden.

Det er jo ikke lenger overganger mellom klubber – det er snarere spillere som er «COMMITTED» eller «SIGNED». Norsk funker selvfølgelig ikke.  Ikke kult nok.

Baskethelgen er blitt den nye, store samlingen for smått og stort i basket-Norge. Her er det meste og de fleste på plass – dommere, klubbledere, trenere; you name it! Programmet for trenerdelen av Baskethelgen dukket opp i siste liten.  Sånn er man blitt vant med etter hvert, sen informasjon er standarden.  

Så er det kanskje bare jeg som lengter tilbake til “good old days”. Jeg vil ha koldtbord, og da tenker jeg ikke på det som blir servert av mat.! 

Da «Den Store Trenerhelgen» så dagens lys i 2010, var det som et resultat av en idékonkurranse: Den første utgaven ble gjennomført omtrent slik den var skissert i idéutkastet: Et slags koldtbord av parallelle foredrag og demoøkter etter «pick&choose»-prinsippet.  Om du gikk glipp av et foredrag, ble det gjentatt senere samme helg slik at du kunne få med deg det meste.  Tanken var at tradisjonelle coach clinics er en litt ørkesløs maraton gjennom en helg der du hører samme foredragsholder i flere økter. Litt søvndyssende for enkelte. Vi inviterte den gangen alternative foredragsholdere – folk som ikke nødvendigvis hadde basketballbakgrunn eller et basketballbudskap, men som bidro med kreativitet, alternative tanker og kjærkomne pustehull. Susann Goksøyr Bjerkreim, Johann Kaggestad, Ola Bernhus, Bjørn Heidenstrøm og Fredrik Brenna Lund var med å sette farge på helgen.

Jeg vil tilbake dit, kanskje i en litt moderert utgave. Det var den gangen vi kunne se de aldersbestemte landslagene utfolde seg i treningsøkter. Du kunne gå fra hall til hall, plukke med deg det du ville, stikke innom neste hall for å se U18 trene før du velger å høre noe helt annet.

Så er Bærum Open 2025 historie – i år en rekordstor turnering med 211 lag, 506 kamper og 1012 dommeroppdrag. Det er like stressende, utfordrende, morsomt og givende hvert år, men det er også enkelte skjær i sjøen. Kampoppsettet er nødvendigvis et ganske heftig regnestykke der mye skal klaffe. Da blir det ganske spesielt når lag trekker seg bare timer før første kamp. Og, i år opplevde vi rekordmange trekninger, såpass mange at det er lett å tro at klubber melder på i vilden sky, for å sikre seg plass i turneringen. 

Hvert år tenker jeg med en slags misunnelse på turneringene som har fire spilledager til rådighet: Scania Cup (påsken), Göteborg (Kristi Himmelfartshelgen), Lundaspelen (nyttårshelgen) og  Århus (påsken) er noen.  Med en fjerde dag kunne vi fått til det vi ikke klarer nå: Nesten alle finalekamper i samme hall med presentasjoner, spotlight og stas. 

I årets Bærum Open hadde vi eksotisk besøk fra Svalbard – utrolig kult og morsomt. Jeg tittet innom et av spillestedene for å se Svalbard-gutta spille.  Og jeg fikk et slags flashback til forrige sesongs seriekamp med eget lag der spillerne på motstanderlaget var lovet premie hvis de slo oss med over 100 poeng.  Nokså ulekkert det hele.  Svalbard fikk med seg en seier i B-sluttspillet, men tapte ellers ganske klart i Bærum Open – og de tapte stort i kampen jeg fikk sett litt av. Men de ble heller ikke gitt muligheten til å få til noe. Med en profilert trener på benken ble vinnerlaget pushet til stadige fast breaks, stadige steals, og størst mulig seier.  Jeg krympet meg litt der og da, og tenkte at når du har reist 2000 km for å komme til kampen, hadde det sikkert vært kult å få ballen mer enn de 14 metrene over midtbanen.  

Coacher som følger den filosofien, vil alltid forsøke å forklare at de vil spille sitt spill uansett motstanderens kvaliteter. All trening er liksom god trening.  Mon det, når motstanderen sliter med å få satt ballen i gulvet før den er borte. 2×12 minutter layup-trening kan være fint og nyttig, men særlig lekkert er det ikke. 

I helgen gir jeg MyGame en ny sjanse, og kanskje kommer jeg til å følge Centrum på tur til Bergen spesielt.  Noen har fått med seg at jeg er listet som «assistent-trener» for Tigers … det er i beste fall en mild overdrivelse.  Jeg har kort og godt ønsket å følge Jarl Jespersen som en slags mentor og sparring partner. Da vi var sammen om G16-landslaget (2005) i Finland var Jarl mer en boblende spilloppmaker enn en kar med faglig tyngde.  I ettertid har jeg lært ham å kjenne som reflektert, med perspektiver på livet også utenfor basketballbanen.  Jarl er først og fremst en varm og omsorgsfull venn som er like entusiastisk i medgang og motgang. 

«Kanskje er jeg litt blygmyk, sa han.
Der og da leverte han et nyord i norsk . Jeg satt og pratet med en av mine nåværende protegeer etter skillstrening i Lommedalshallen. Vi snakket om sommertrening, neste sesong, forventninger, og litt om kvaliteter – både alt han allerede har på plass, men også kvaliteter som mangler. 

Denne karen mestrer det aller meste av tekniske utfordringer.  Det er lite å pirke på og på skillstreninger handler det mest om å finpusse detaljer og å få repetisjoner. Practice makes permanent.

Men han er nok litt for beskjeden. Dette er en sånn utøver som aldri har ytret et negativt ord om medspillere, motstandere eller dommere. Han er kort og godt ikke den som «tar av», hverken sånn eller slik; han er en som nyter hver eneste lille opptur han opplever på basketballbanen. 

Sånne livsoptimister og kvalitetsbærere kan og bør dele av seg selv, og de bør i hvert fall ikke gjemme seg bort. Så når jeg antydet for ham at det kan være en fordel både for ham og lagkamerater om han trer ut av skyggen og inn i rampelyset – at han kort og godt er villig til å ta litt mer plass – så reflekterte han altså selvkritisk nok slik:  

– Ja, jeg er nok ikke den som liker å heve stemmen.
– Du er nok litt i overkant ymdyk, istemte jeg.
– Kanskje er jeg litt blygmyk, sa han. – Hvis det er et ord…

«Blygmyk» finnes ikke i noen ordbok, men er en ganske treffende betegnelse på mange.  En herlig blanding av «blyg», «ydmyk» og «myk» Du treffer dem på skolen. På arbeidsplassen. Hjemme og i sosiale sammenhenger. Og på idrettsarenaer. 

Noen mennesker har naturlig autoritet i kraft av hva de kan og hva de gjør. Andre tiltar seg autoritet og dominans i kraft av hva de har i kjeften, og ofte bare der: Brautende til det kjedsommelige, og plagsomt dominerende med et selvbilde omvendt proporsjonalt med selvinnsikt.

Da jeg jobbet i VG på 80- og 90-tallet var jeg med i mange ledermøter.  På disse møtene satt også daværende politisk redaktør Per Norvik.  E svært stillfaren mann som aldri åpnet munnen i disse møtene.  Inntil han faktisk gjorde det ved en anledning.  Pers rolige stemme bar godt selv om han snakket lavt. Vi andre holdt kjeft, og vi lyttet.  Han hadde vår fulle oppmerksomhet.

Når min blygmyke spiller en gang velger å ta litt plass, å heve stemmen og dele sine meninger og råd med oss andre, så er jeg sikker på at han vil bli hørt og respektert.  Og jeg er overbevist om at laget kommer til å tjene på det.

Det er kort og godt viktig ikke å sette sitt lys under en skjeppe. Det er et gammelt ordtak du neppe noen gang har hørt, men betyr altså å være beskjeden eller å skjule sine evner og talenter. Det funker ikke alltid særlig godt på idrettsarenaen. Det ligger nok ikke for alle 16-åringer å gå ut av komfortsonen og innta en lederrolle. Men jeg er sikker på at alle tenåringer trenger et midtpunkt å forholde seg til – en rollemodell.

I disse dager spiller U18 gutter B-EM, og har gått på fire sure og delvis store tap.  Det er «typisk norsk å være god» het det da Norge arrangerte OL i 1994.  Men det er også typisk norsk å stå med lua i hånden.  Jeg tror virkelig ikke det er hva vi har gjort i Romania.  Jeg kjenner  Ruben Langerød og Leo Berbusmel best av de norske gutta – og ett er i hvert fall sikkert: De leverte varene i den siste kampen mot Slovakia, og har definitivt tatt skrittet ut av skyggen og inn i lederroller.

Sånn på tampen, apropos roller. 
Jeg har selv vært bortimot blygmyk i unge år og også senere i livet, i jobbsammenheng. Men jeg kan vanskelig være det som coach og trener. På basketballbanen blir det ofte til at jeg går inn i en rolle – en rolle jeg ikke alltid fyller like godt:

«Du viser jo aldri følelser» får jeg ofte høre.  Det er ganske sikkert en korrekt observasjon, jeg er virkelig ikke noe fyrverkeri.  Eller som en basketvenn sa det:
«Entusiasme og deg ser jeg uansett ikke for meg sammen»…

«Det året det var så bratt» er en Øystein Sunde-klassiker der det blant annet heter at «det var spiseplikt på Briskebytrikken»  Uten noen som helst slags sammenheng med trikken – her er noen linjer om året alt gikk på skinner. Tilsynelatende. 

Bergen er blitt den nye basketmetropolen. Der har de ikke minst en millionær med sans for idrett som et samfunnsoppdrag.  Louise Mohn har på mange måter vært en vekker for oss alle, og Bergensklubbene har respondert med én stemme og ett oppdrag.  Sånt blir det suksess av. Og det ser slett ikke ut til at Louise har tenkt å la det være med et korttidsengasjement. Det er nydelig, det er tydelig og bekrefter det de fleste vet: Engasjement funker.  Penger funker. Og det gjør ingenting at Louise Mohn også går inn som hovedsponsor for damelandslaget.

Fyllingen tok hjem NM-gull nr. to. Det var en litt blandet opplevelse for meg.  Jeg har aldri hatt noe egentlig hjerte for Fyllingen; jeg synes det har vært et lurvete prosjekt inntil nylig da noen bestemte seg for at klubben og laget trengte en makeover. Så fremstår de altså som noe helt nytt, men jeg klarer likevel ikke å mobilisere følelser for dem til tross for at det er flere spillere og ledere som jeg har historie med og relasjon til.  Karamo Jawara. Lars Espe. Bouna Ndiaye. Per Fedje. Jeg har ikke klart å bestemme meg for om Calix er mer posør enn genial coach med en solid porsjon flaks. Men en fin kar er han i hvert fall. 

Verre skal det ha vært med Fyllingens helt sentrale spiller Dashawn Davis.  Såpass dårlig kjemi skal det ha vært mot slutten av sesongen, at en av de andre spillerne sa at han helst ikke ville vinne NM med Dashawn.  NM-gull ble det likevel, og selv om Fyllingen klarte det meste selv, bør de kanskje sende et takkekort til Marin Mornar. Det straffer seg å bomme på straffer…

Det var det året det meste gikk på skinner for Sivert Nordheim og Anna Wikström.  Sivert til Indiana State og Anna til Duke er ikke mindre enn svært imponerende – og et viktig signal om at det meste er mulig for basketballspillere selv om de kommer fra Norge, eller kanskje nettopp derfor. Amerikanere liker europeisk basketballfilosofi. 

Det var det året det meste gikk på skinner. President Jan Hendrik Parmann har hatt det så travelt med å markere, signere, representere og gratulere, at han bare unntaksvis har hatt tid til å disse fru Sunniva med kjønnsrolleharselasene sine. Jan Hendrik går forbilledlig og seriøst i kamp for trygghet på trening, og også for jenter i idretten vår.  Det var overraskende få jenter på Basketskolen for et par uker siden – så få at det må kunne oppfattes som et varsku. Samtidig var det en sann gledde å ha 6 jenter blant 32 utøvere på elitesatsingen Next2Be. De hadde skills, og etter en litt nølende start hadde de ingen problemer med å følge gutta i alt vi gjorde.

Sunniva får kjørt seg på Facebook, og det skal de ha begge to – de trer godt inn i rollene.

Men tilbake til Øystein Sunde og året det var så bratt. I sangen heter det at «av alle vinder jeg har seilt i er motvind den verste å seile med».  Omtrent sånn må det ha føltes for Storm og Aliens.

Inn i sesongen 24/25 var Tromsø og Asker de eneste BLNO-klubbene som hadde vært med siden starten i 2000. Skjebnekampene kom på rekke og rad i sesongavslutningen, og Tromsø gikk egentlig rett ned sammen med Oppsal. Og, når ikke tilstrekkelig mange lag takket ja til opprykk, fikk Storm likevel tilbudet om å bli.  Tromsøværingene valgte likevel å akseptere nedrykket. For å bygge et lag fra bunnen av. For å konsolidere stillingen, og for å satse uten å være helt avhengige av kvaliteten på importer. Slik jeg ser det en voksen og fornuftig beslutning, og jeg har selv vært en av dem som aksepterte en sesong i Tromsø basert på importer. Det gikk som det pleier: Ingen suksess.

For Asker handlet det om økonomi, og bare det. 8.plassen betød fornyet kontrakt inntil klubbledelsen svært overraskende satte foten ned på grunn av svak økonomi. Dugnad, kronerulling og engasjement sørget for tilstrekkelig mange kroner til en satsing på sparebluss. Et grovt regnestykke tilsier at en sesong i BLNO – uten betalte spillere og betalt(e) trenere – kommer på ca. 450 000 kroner. Også satsingen inn i 25/26 skal angivelig være basert på trenerdugnad og lavkost. Spennende, men vanskelig. 

Så var dette også det året ingen klarte å forholde seg rolig. Coacher kommer, coacher går. Spillere likeså. I skrivende stund er det klart at Inge Kristiansen gir seg i Centrum etter lagets beste sesong på svært lenge.  Åke Bärlin drar hjem til Sverige, det gjør også Askers Basil Shiltagh. Alexander Karlstad trakk seg brått fra Ammerudprosjektet, inn kommer Zafer Saglan som var U19-trener for Bislet forrige sesong. Det forundrer ingen om flere av de unge blir med på lasset.  David Cox har vært innom mange klubber, men blir denne sesongen å finne på benken for Askers damer. Frode Ramberg er ny og spennende coach for Ammeruds damelag etter at Jarl Jespersen takket ja til å trene Centrum BLNO menn. Jarl får med seg Ruben Langerød fra nettopp Ammerud. Mange hadde kanskje sett det som naturlig om Isak Prinos tok steget opp fra ass. coach til head coach, men Isak havner i stedet i EB85 som ungdomstrener.

Gimle hadde en svak sesong 24/25, og var neppe fornøyd, hverken med tabellplassering eller sluttspill. Inngangen til neste sesong ser svært mye lysere ut med Reidar Greve og Sigurd Lorange tilbake og en Elias Demoniere som fortsatt har til gode å få til det helt store i Bergen. Med Jørgen Odfjell på plass, med Milovan Savic på norsk pass og ikke minst Jørgen Lamo fra Frøya er Gimle godt besatt på alle plasser.  

Dette er mye å ta inn over seg på én gang.  Og som om ikke det er nok, det kan se ut som over halve seniorlandslaget velger å droppe videre satsing: Johannes Dolven, Stian Mjøs, Sjur Dyb Berg, Karamo Jawara, Kristian Sjølund, Tobias Rotegård og Mikkel Kolstad glimrer med sitt fravær når Norge reiser til treningskamper i Irland denne uken og med Danmark og Kroatia på programmet i august. Harald Frey blir garantisten for mulig suksess når også Chris-Ebou Ndow sitter ute – med langtidsskade.

Så har jeg også hatt gleden av å følge norsk basketball fra grasrota denne sesongen. Skjønt, alt har ikke vært like gledelig og lekkert.  Som 09-trener lokalt opplever man mye rart. Oppturer. Nedturer. Gleder. Irritasjoner og forundring i skjønn forening.

Jeg innrømmer at jeg ble en smule perpleks da vi i sesongstarten – som underdogs mot en sterk motstander – fikk vite at laget vi møtte var lovet pizza og kaker dersom de slo oss med over 100 poeng. Det finnes nok mange måter å motivere tenåringer på, men denne var drøy.

Jeg kjenner etter hvert til altfor mange historier som handler om fisking i mer eller mindre tilslørte former. I yngre serier. Det synes som om målet er viktigere enn hvordan man kommer dit. Jeg vet konkret om flere solide lagenheter som har visnet og dødd fordi nøkkelspillere er blitt lokket til naboklubben. Når en håndfull spillere samlet velger å forlate et solid kollektiv – et vinnerlag med svært kvalifiserte trenere – til fordel for naboklubben med svært middelmådige resultater; ja da handler det neppe om tilfeldigheter. 

Jeg vet om enkeltspillere som ikke har tålt, orket eller villet et ensidig fokus på seire. Som ikke har tålt eller giddet et regime som er veldig langt unna inkluderende. Som ikke synes det er morsomt når tilbakemeldingene utelukkende er tøffe og negative.  Flere har gitt seg. Jeg vet om uheldige koblinger mellom toppidrettsgymnaser og klubber.

I april kunne du lese dette på nrk.no.  Det handler om fotball og elitesatsing, men likner til forveksling på saker jeg vet om fra norsk basketball. 

Kanskje er jeg utdatert når jeg mener dette, men det står jeg i så fall godt i. Jeg har lenge ment at jeg (eller andre trenere) kan ta et 20-talls unge tenåringer fra hvor som helst i landet, uten særlige basketballkunnskaper – og det vil være mulig å trene dem til norsktopp på 4-5 år.  Det må være utrolig mye mer tilfredsstillende enn å hente inn bedre spillere halvveis i løpet. 

Øystein Sunde

Tidlig i min  journalistiske karriere var jeg på seminar der alle måtte gjennom en praktisk – og, skulle det vise seg – en svært original oppgave.  Vi skulle gjøre presentasjonsjournalistikk på en serie utrolige hendelser som fant sted med kort mellomrom. 

Sol, sigg og snart brisen

Jeg husker ikke alle detaljene, men det handlet om mirakler her og der: Et forlis i Skagerrak der alle på utrolig og mystisk vis ble reddet. En dramatisk ulykke på land der alle kom fra det med livet.  Sånne ting.  Det gikk et lys opp for oss først da det ble dokumentert en kar som hadde fått en lam til å gå igjen. Fasit var altså at Jesus var kommet tilbake, og vi skulle lage førstesider på avisene vi representerte. Morsom oppgave.

Jeg kom på det her forleden. Fra Skjærhalden ytterst på Hvaler går det en ferge til Strømstad i Sverige. Fruen og jeg har tatt den to ganger, og når sant skal sies: Det er en nydelig tur på en snau time.  Skjærgården er både norsk og svensk og vakker, og overfarten foregår i smult farvann. Så kan man lure på hva man skal i Strømstad en times tid før båten skal tilbake..? For de fleste, viser det seg, handler det om å gå raskest mulig innom den lokale tobakkssjappa og videre til Systembolaget.  Da har man liksom fått med seg severdighetene…

Denne junidagen er vi på plass på kaia i Skjærhalden sammen med det som sannsynligvis er gjengangere på fergen.  De aller fleste har tomme trillebager (praktisk når Systembolaget ligger 500 meter opp i gata) – og om de ikke har trillebager har de i hvert fall slunkne ryggsekker.

 Det er umulig ikke å legge merke til tre damer som åpenbart er på tur for å kose seg skikkelig.  Den ene kommer i elektrisk rullekjøretøy; hun må være handikappet. De to andre kommer faktisk gående.  Rullestoldamen er litt arg for at hun ikke får trille ombord først, hun er tross alt bevegelseshemmet.  Eller er hun det.  Ombord på båten blir rullestolen stående i baugen.  Jeg skal ikke påstå at hun bykser opp til toppdekket, men hun har ingen problemer med å gå de bratte trappene opp.

Halleluja!  Jesus er altså et faktum i Skjærhalden.

De 50 minuttene bruker venninnetroen på å hive nedpå noen morgenpils, og en sigg eller to før vi er i land.  Rullemor går ganske uanstrengt ned trappene fra toppdekket.

Noen dager senere er jeg på tur til New York og Detroit, og de fleste er vel kjent med dette: Folk kommer trillende til gaten.  Mange har faktisk problemer, andre er av den mer spekulative typen: «Free ride» til gaten, og først på flyet.

Jeg overhørte en kar foran meg  i innsjekkingskøen i Detroit. Han mente at å være i «boardinggruppe 1» var helt formålsløst. Det hadde mistet litt av magien, mente han med et litt annet ordvalg.  I USA er rekkefølgen 1) folk i rullestol, det skulle bare mangle, 2) folk med problemer uten rullestol, 3) familier med små barn, 4) militært personell («thank you for your service…»).  På fjerdeplass kommer eliten med gull og diamantkort og alskens fordeler.

Og her, fortsatt i USA, er alt som før.  Folk kommer trillende.  For mange handler det nok gjerne om fedme mer enn bevegelsesutfordringer – eller, det ene følger det andre. 

Nåvel, det er fint å se at Jesus er over alt. Han får folk på beina! Men foreløpig leverer han altså ikke vann til vin.  Derfor fergen til Strømstad.

P.S.  På loungen på JFK i New York akkurat nå dumpet det en dame ned ved siden av meg – levert i rullestol.  Så snart hjelperen hadde forsvunnet, spratt hun opp (jepp, svært kvikk i steget), og satte kursen mot buffeten.

Halleluja!

Donald Oatis er en av disse gode vennene som bor altfor langt unna til at vi har jevnlig kontakt.  Vi har vært flinke til å sende hverandre meldinger i ny og ne etter at han dro hjem til USA i 2012. Men det var lenge siden vi hadde hatt kontakt da jeg skrev til ham i mars. 

Donald var i Norge for halvannet år siden. Altfor mye har skjedd siden da…

Jeg skrev litt om livet her hjemme, om alt fra verdenssituasjon til det faktum at jeg endelig har fått to nye knær som funker aldeles utmerket.  Svaret var typisk Donald – ingen store ord eller beklagelser da han kunne fortelle at han selv hadde vært innlagt på sykehus fra november til mars etter at han fikk hjerneblødning som følge av en aneurisme i hjernen.

Og mitt spørsmål om han var klar for et besøk igjen, ble besvart i kjent stil: «It probably would be better to wait till I get a little better with my health and then we can do things.»  Jeg ventet til nå, og er i Detroit for fjerde gang.

Så sitter vi sammen en feberhet junidag og mimrer litt over tider som var og tider som kommer.  Og han sier «I am so tired of this!»

For Donald har virkelig fått alt Marfans syndrom kan kaste på deg. En typisk «marfaner» har lange, slanke lemmer, lange lange armer, ben og fingre – en presis beskrivelse av Donald.  Han har fått det meste:

– Marfans ble oppdaget da hovedpulsåren hans var i ferd med å sprekke
– Netthinneavløsning
– Nyrene sviktet
– Bena hans sviktet
– … og nå: Hjerneblødning.

Vi var på restaurantbesøk i går – han i gåstol og med hjelm; om han slår hodet i et fall vil det kunne være fatalt. Kirurgene måtte fjerne deler av hodeskallen da han ble operert.
«I am so tired of this!»  Ja, det skal gudene vite.

Det er et uttrykk jeg selv bruker når jeg sitter i den samme bilkøen igjen.  «Jeg er så lei av det!»  Når det kommer enda en dørselger. Når jeg for n’te  gang slår hodet i taklampen over spisebordet når jeg reiser meg.  

For meg gir Donalds historie perspektiver og mening, og selv om besøkene i Detroit er sjeldne, er de på mange måter gull verdt – også for Donald tror jeg. 

Han evner heldigvis å se fremover, og han gleder seg over at 18 år gamle Jordan begynner på college til høsten  At moren hans er i mye bedre form nå enn da hun besøkte Norge i 2011. At datteren Zoe (10) faktisk kan ha en idrettskarriere foran seg selv om hun ikke kan spille basketball. Også hun har Marfans. 

Donald har rukket å bli 45 år gammel.  Marfans bestemmer hvor lenge han har igjen – og også at han sannsynligvis må gjennom enda en stor operasjon om to år.

Tenk på det når du selv synes livet er kjipt.

Enhver klubb med respekt for seg selv arrangerer basketballcamper.  I hvert fall i alle skoleferier, men gjerne også når andre anledninger byr seg.  Alle basketballcampers far (eller mor), Basketskolen, er i sitt 45. år og er mer populær enn noen gang.  Og litecamp i Bergen har etablert seg som et seriøst tilbud ved utgangen av sommerferien.

Det er et godt utgangspunkt å tenke at all aktivitet er bra, alle camper er gode tilbud til ivrige talenter – nesten uansett. 

Skjønt, jeg er usikker på om alle camper holder hva de lover, leverer hva de tilbyr og om innholdet rettferdiggjør prisen. Det er ikke alle forunt å kunne være med på alt.  Da vi i Lommedalen arrangerte romjulscamp, pratet jeg med faren til en av deltakerne som hadde vært med på det meste: Camp i Hønefoss, på Ammerud, i EB85, hos Centrum og altså med oss i Lommedalen. Han likte alt han var med på, og det syntes ikke som om prisen var noe hinder.

Men sånn er det ikke for alle. Jeg er selv en del av Basketskolen hver sommer, og jeg synes nok det begynner å bli en ganske drøy deltakeravgift som kanskje ikke alle familier tar seg råd til.  Men jeg vet godt at Basketskolen er et stort prosjekt med svært høye leieutgifter til hall og skoleovernatting (og enda mye verre er det blitt etter at Asker kommune har økt prisene).  Men Basketskolen er også mye mer enn bare trening. Det er overnatting, 4 måltider hver dag, flere økter og et svært rutinert korps av trenere og hjelpere.

Men også enkelte camper i klubbregi priser seg ganske høyt, og priser seg også lykkelige jo flere deltakere de kan få med. Det blir penger av sånt…og kroner finansierer satsing.

Første helg i vinterferien kan du være med på en camp i delvis amerikansk regi.  For 2500/3000 kroner blir du lovet å lære om high school- og collegesjanser, du får camp shirt(!) og du får treninger fra det som sikkert er en fin gjeng av amerikanske coacher, for hvem dette er «pure business» (men de lover deg ikke tilbakemelding hvis du ikke blir akseptert; det er ikke inkludert). 

For 1500 kroner tilbys du også trening 9-15 hver ukedag i vinterferien et annet sted i regionen. I juleferien kunne du være med på camp der tema var «decision making» for spillere ned i 8-9 årsalderen. Det høres jo kult ut, men er solid skivebom.  Eneste «decision» en 8-åring er i stand til å forstå er om mamma eller pappa bestemmer seg for å melde deg på.

Ved to anledninger har vi forsøkt å fornye oss med camper i Lommedalen, også  for andre enn lokale spillere. Lommedalen er et fint sted, men ingen kan mene at det er særlig sentralt for andre enn lommedøler. Likevel har vi arrangert to fulltegnede camper nå.

Tanken har vært å tilby noe nytt og spennende  til en overkommelig pris. Vi har ingen ambisjon om å bli rike på campene vi arrangerer, men vi er svært opptatt av at dette skal være en mulighet for alle som har lyst.  Og foreløpig ser det ut til at vi har truffet godt. Den første samlingen i romjulen samlet mer enn 50 deltakere, og i skrivende stund er også vinterferiecampen fullbooket. Vi stopper inntaket på 50 for å sikre et godt tilbud til alle.

Vi har vært utrolig heldige som har fått med oss noen av de mest meritterte og rutinerte trenerne i norsk basketball. Vi har bevisst forsøkt å styre klar av den klassiske stasjonstreningen, og vi har invitert mange trenere.  Personlig er jeg litt lei av aty en eller annen kapasitet kjører en camp nesten alene gjennom flere dager. Kjedelig og repetitivt, og jeg tør ikke tenke på hva unge spillere ville ment om jeg skulle gjennomført en hel camp nesten alene. 

Erfaringen fra mange camper er at det ofte blir få repetisjoner på stadig nye skills – såpass få reps at du faktisk ikke får muligheten til å lære og mestre det.  Derfor gjennomfører vi campene som ordinære treningsøkter med klart definerte temaer, og med relativt få spillere pr. trener involvert.

Slik dette er nå, fungerer det sånn passe bra. Det popper opp «camper» her og der fra ulike klubber.  Enkelte har søkt, og fått, støtte av næringslivet eller stiftelser og kan tilby åpen hall eller tilsvarende lavterskeltilbud gratis.  Vi andre må faktisk sette en pris på det vi tilbyr for ikke å gå i minus. Kommuneøkonomien er jo såpass skral rundt om at halleie for frivillige foreninger er en av mange melkekuer.

I Bergen har de fått til et unikt tilbud i Basketakademiet (https://www.basketakademiet.no/) som er et samarbeid mellom 8 klubber i regionen. Bare det alene er nokså enestående. 

Basketakademiet tilbyr camper for spillere tilknyttet de 8 klubbene, og de arrangerer også jevnlige treninger for de mest ivrige basketballspillerne i Bergen. Programmet gir spillere i aldersgruppene U13 og U15 muligheten til å delta på høykvalitetstreninger sammen med andre spillere på tilsvarende nivå. 

Basketakademiet gjøres mulig av en solid og svært dedikert sponsor, men er så gunstig for alle parter at det burde la seg gjennomføre også i region Øst.  

Hvorfor i all verden skal Lommedalen, EB85, Ullern, Ammerud,Hønefoss og andre arrangere sitt eget hvis vi kan samarbeide om noe større og bedre?  Kanskje er vi for opptatt av egen inntjening til at dette er interessant, kanskje finnes det ingen visjonære sponsorer som Louise Mohn i Bergen. Og kanskje er vi altfor mange klubber i region Øst til at vi kan finne et knippe samarbeidspartnere.

Men det er lov å tenke tanken.  Og mens vi tenker må det være lov å mene at basketball alltid har vært og bør være en lavterskelidrett der ikke økonomisk evne skal avgjøre hva du kan være med på.