Enhver klubb med respekt for seg selv arrangerer basketballcamper.  I hvert fall i alle skoleferier, men gjerne også når andre anledninger byr seg.  Alle basketballcampers far (eller mor), Basketskolen, er i sitt 45. år og er mer populær enn noen gang.  Og litecamp i Bergen har etablert seg som et seriøst tilbud ved utgangen av sommerferien.

Det er et godt utgangspunkt å tenke at all aktivitet er bra, alle camper er gode tilbud til ivrige talenter – nesten uansett. 

Skjønt, jeg er usikker på om alle camper holder hva de lover, leverer hva de tilbyr og om innholdet rettferdiggjør prisen. Det er ikke alle forunt å kunne være med på alt.  Da vi i Lommedalen arrangerte romjulscamp, pratet jeg med faren til en av deltakerne som hadde vært med på det meste: Camp i Hønefoss, på Ammerud, i EB85, hos Centrum og altså med oss i Lommedalen. Han likte alt han var med på, og det syntes ikke som om prisen var noe hinder.

Men sånn er det ikke for alle. Jeg er selv en del av Basketskolen hver sommer, og jeg synes nok det begynner å bli en ganske drøy deltakeravgift som kanskje ikke alle familier tar seg råd til.  Men jeg vet godt at Basketskolen er et stort prosjekt med svært høye leieutgifter til hall og skoleovernatting (og enda mye verre er det blitt etter at Asker kommune har økt prisene).  Men Basketskolen er også mye mer enn bare trening. Det er overnatting, 4 måltider hver dag, flere økter og et svært rutinert korps av trenere og hjelpere.

Men også enkelte camper i klubbregi priser seg ganske høyt, og priser seg også lykkelige jo flere deltakere de kan få med. Det blir penger av sånt…og kroner finansierer satsing.

Første helg i vinterferien kan du være med på en camp i delvis amerikansk regi.  For 2500/3000 kroner blir du lovet å lære om high school- og collegesjanser, du får camp shirt(!) og du får treninger fra det som sikkert er en fin gjeng av amerikanske coacher, for hvem dette er «pure business» (men de lover deg ikke tilbakemelding hvis du ikke blir akseptert; det er ikke inkludert). 

For 1500 kroner tilbys du også trening 9-15 hver ukedag i vinterferien et annet sted i regionen. I juleferien kunne du være med på camp der tema var «decision making» for spillere ned i 8-9 årsalderen. Det høres jo kult ut, men er solid skivebom.  Eneste «decision» en 8-åring er i stand til å forstå er om mamma eller pappa bestemmer seg for å melde deg på.

Ved to anledninger har vi forsøkt å fornye oss med camper i Lommedalen, også  for andre enn lokale spillere. Lommedalen er et fint sted, men ingen kan mene at det er særlig sentralt for andre enn lommedøler. Likevel har vi arrangert to fulltegnede camper nå.

Tanken har vært å tilby noe nytt og spennende  til en overkommelig pris. Vi har ingen ambisjon om å bli rike på campene vi arrangerer, men vi er svært opptatt av at dette skal være en mulighet for alle som har lyst.  Og foreløpig ser det ut til at vi har truffet godt. Den første samlingen i romjulen samlet mer enn 50 deltakere, og i skrivende stund er også vinterferiecampen fullbooket. Vi stopper inntaket på 50 for å sikre et godt tilbud til alle.

Vi har vært utrolig heldige som har fått med oss noen av de mest meritterte og rutinerte trenerne i norsk basketball. Vi har bevisst forsøkt å styre klar av den klassiske stasjonstreningen, og vi har invitert mange trenere.  Personlig er jeg litt lei av aty en eller annen kapasitet kjører en camp nesten alene gjennom flere dager. Kjedelig og repetitivt, og jeg tør ikke tenke på hva unge spillere ville ment om jeg skulle gjennomført en hel camp nesten alene. 

Erfaringen fra mange camper er at det ofte blir få repetisjoner på stadig nye skills – såpass få reps at du faktisk ikke får muligheten til å lære og mestre det.  Derfor gjennomfører vi campene som ordinære treningsøkter med klart definerte temaer, og med relativt få spillere pr. trener involvert.

Slik dette er nå, fungerer det sånn passe bra. Det popper opp «camper» her og der fra ulike klubber.  Enkelte har søkt, og fått, støtte av næringslivet eller stiftelser og kan tilby åpen hall eller tilsvarende lavterskeltilbud gratis.  Vi andre må faktisk sette en pris på det vi tilbyr for ikke å gå i minus. Kommuneøkonomien er jo såpass skral rundt om at halleie for frivillige foreninger er en av mange melkekuer.

I Bergen har de fått til et unikt tilbud i Basketakademiet (https://www.basketakademiet.no/) som er et samarbeid mellom 8 klubber i regionen. Bare det alene er nokså enestående. 

Basketakademiet tilbyr camper for spillere tilknyttet de 8 klubbene, og de arrangerer også jevnlige treninger for de mest ivrige basketballspillerne i Bergen. Programmet gir spillere i aldersgruppene U13 og U15 muligheten til å delta på høykvalitetstreninger sammen med andre spillere på tilsvarende nivå. 

Basketakademiet gjøres mulig av en solid og svært dedikert sponsor, men er så gunstig for alle parter at det burde la seg gjennomføre også i region Øst.  

Hvorfor i all verden skal Lommedalen, EB85, Ullern, Ammerud,Hønefoss og andre arrangere sitt eget hvis vi kan samarbeide om noe større og bedre?  Kanskje er vi for opptatt av egen inntjening til at dette er interessant, kanskje finnes det ingen visjonære sponsorer som Louise Mohn i Bergen. Og kanskje er vi altfor mange klubber i region Øst til at vi kan finne et knippe samarbeidspartnere.

Men det er lov å tenke tanken.  Og mens vi tenker må det være lov å mene at basketball alltid har vært og bør være en lavterskelidrett der ikke økonomisk evne skal avgjøre hva du kan være med på.

Jeg har brukt tre av romjulsdagene i Lommedalshallen der jeg har vært ansvarlig for en julecamp. For en god stund siden sendte jeg en forespørsel til venner jeg kjenner som ekstremt dyktige pedagoger og trenere.  Jeg tok godt i, og tenkte at hvis jeg sender til 12-13 så får jeg i hvert fall ja fra et par av dem. Og i så fall har vi en bra camp gående.  

Men jeg fikk «ja» fra samtlige med unntak av en som var bortreist.  Med 54 deltakere, 3 dager og 16 involverte trenere på 6 økter ble det en helt enestående camp.  Jeg har vært med på mange camper, og jeg har arrangert mange, men denne tok virkelig kaka. Synes jeg.  Og forhåpentlig synes de fleste deltakerne det samme. Jeg var selv helt overflødig som instruktør, og kunne konsentrere meg om å arrangere og observere. Jeg har aldri sett spiller/coach-ratio så ideelt som dette. 

Per Tøien, Stian Emil Berg og Amir Alagic er en ganske stødig trio!!

Lørdag satt jeg på en benk i Lommedalshallen sammen med Per Tøien. Han var en av 16 som hadde svart ja tvert.  Dette var dag 2 av romjulscampen, og Per og jeg er nok i bunn og grunn ganske like: Dagens økt skulle begynne kl. 09.30, og da jeg kom som førstemann med nøkkelkort litt etter 08.30, var Per allerede på plass; han ventet i bilen.

Det er nok ikke helt uvanlig at vi to er blant de første som møter opp til avtaler.  Jeg tror vi begge har såpass respekt for andres tid at vi nødig risikerer å komme sent. Dermed fikk vi også tid til å sludre og sladre litt om løst og fast.  Som for eksempel om basketball.  Om at vi begge har holdt på lenge. Jeg hadde ikke tenkt over det før Per sa det: At vi to kanskje er de aktive trenerne som har holdt på lengst i Norge.  Og sant nok: Mitt første lag coachet jeg i 1975.  Omtrent samtidig fikk Per sitt første engasjement.  Det betyr skremmende nok at vi begge har holdt på i 50 år i 2025.  

Sannheten er at jeg tenker stadig oftere på dette Clint Eastwood-sitatet: «A man’s got to know his limitations.» Så skulle man tro at vi dermed er «yesterday’s news» begge to.  Og det er mange som mener nettopp det om meg, men siden jeg nå hadde anledning til å se andre trenere i aksjon, har jeg følgende å melde fra sidelinjen:

Per er et unikum.  Ekstremt kunnskapsrik, nysgjerrig, positiv og med helt enestående pedagogiske evner.  Jeg elsker å se ham kjøre oppvarmingen med ballhandling i par.  Jeg lar meg imponere over hvordan han til enhver tid evner å legge instruksjonen på et nivå tilpasset deltakerne som er til stede – alt fra seniorlandslag herrer til de aller yngste jenter og gutter.  

Så slo det meg at det er synd ikke dagens utøvere får oppleve f.eks. Amir Alagic på høyden av hans aktive karriere.  Og det er synd det ikke finnes videodokumentasjon: Amirs sett av finter og offensive moves; det er nesten så man kunne kjørt copy/paste fra tiden han herjet for Asker.  

Lukas Andersen er «coming man» som trener i Lommedalen. Her er han sammen med Jarl Jespersen og Magnus Midtvedt i første økt fredag.

Jeg visste helt sikkert at da Magnus Midtvedt og Jarl Jespersen skulle åpne ballet med første økt fredag – da kom det til å bli fullt trøkk, masse moro og mye læring.  Jeg kjenner ingen som er så proppfull av vitalitet og engasjement som Magnus.  Jeg har til gode å se at Magnus noen gang har hatt problemer med å få spillere til å holde ball og holde kjeft når han snakker.  Det går av seg selv, mens vi andre må bli morske i ansiktet for å få respekt. 

Det er heller ingen andre coacher som er så loadet med fleip og påfunn som Jarl. Da vi var sammen om G16-landslaget (05) hendte det at det tok litt av, men i ettertid ser jeg at han balanserer dette hårfint, og at han dessuten har vokst på seg betydelig autoritet som coach og trener. .

Eirin Holm og Julie McCarthy – ikke uventet en hit blant de yngste.

Og Eirin hadde selvfølgelig helt rett da hun med et skjevt smil fortalte at de to egentlig hadde dårlig tid og skulle haste av gårde kl. 16.00. Men Eirin hadde uansett regnet med en halvtime ekstra…  Sånn er det når du connecter helt naturlig med barn og unge.  Misunnelsesverdig!

Så er det ikke vanskelig å forstå at trenere som Joachim og Jacob Aabel og Stian Emil Berg  har en fordel av selv å være aktive utøvere.  Da får du nødvendigvis respekt for når du er 13-14 år gammel og blir ledet av tre trenere som alle er aktive BLNO-spillere – ja da følger du med! Og det er ganske nydelig å se dette fra sidelinjen når trenere tar én og én spiller til side for å gi veiledning.  

Stig Omland har hatt enestående suksess med jentesatsing i Lommedalen. Her hjelper han i en av Nils Kristoffersens driller.

Nils Kristoffersen er en kar som kan risikere å få like lang fartstid som trener som Per og Pål.  Han har mange av Pers kvaliteter – kunnskapsrik, interessert, pedagogisk dyktig.  Og en kar jeg ofte søker til for å få råd.  

Jeg har flere gode opplevelser med Nils. Den beste var nok NM-gullet i 2011 da vi snøt Tromsø for seier i NM-finale nr. 5.

Men allerede i 1982 skulle våre veier krysses. Nils som spiller og landslagskandidat, jeg som landslagstrener. Vi hadde allerede gjennomført en samling på Apalløkka i desember, så møttes vi til samling nr. 2 i Nadderudhallen 1. januar 1983.  Da det var helt tydelig at flere av spillerne kom rett fra fest til landslagstrening, ble jeg skikkelig forbannet. Virkelig pissed!! (Hvordan jeg kunne vite at de kom fra fest? Tja, når du kommer ganske tilsjasket på trening og henger fra deg dressen og hvitskjorta i garderoben – da har du neppe vært hjemom). Den første halvannen timen den økten var utelukkende løping/lines.  Det ble som en slags sammenhengende Beep test.  En av spillerne måtte en rask tur opp på tribunen der han spydde i søppelbøtta før han løp videre.

Så kan man mene hva man vil om å legge en trening til 1. januar, om å møte uforberedt til landslagssamling eller å kjøre dritt-treninger med bare løping. Personlig orker jeg ikke bruke straff som virkemiddel lenger.  Dersom du ikke er motivert nok som utøver til å innrette deg etter regler og rutiner, vil jeg helst ikke ha noe med deg å gjøre. Treningstid er en knapphetsressurs i Norge og bør brukes til annet enn løping og straff.

Denne romjulscampen var første gang Lommedalen inviterte bredere enn bare lokalt, og jeg føler meg sikker på at det ga mersmak for alle involverte.  Trenerne elsket det, spillerne så ut til å like det og foreldre på tribunen nikket anerkjennende. Dette gjør vi garantert igjen dersom vi kan stjele litt tid fra dyktige trenere enda en gang.

Svært godt nytt år til alle!

Ruben Langerød (t.v.) er utflyttet Lommedalen-gutt. Sammen med Nils og Henrik Kristoffersen sørget han for en strålende sisteøkt søndag.

Det har gått så lang tid at selv ikke primus motor i Tromsø Storm, Ørjan Hansen, husker eksakt: Hvor lenge har Tromsø vært i den norske eliteserien sammenhengende?  Vi ble vel enige om at det må ha vært siden 1995, sånn cirka… Enda en sesong så runder de utrolige 30 sammenhengende sesonger. Det som er sikkert, er at Asker og Tromsø er de eneste klubbene som har vært i BLNO siden tidenes morgen.

Tromsø er mye rart. Fra skolebesøk med Rasheed (Worrell) og Kevin (Scott O’Brian) til møte på Langnes med en svært utrent import Akiean Frederick som ble sendt hjem etter en uke. Fisketur med gjengen. Tromsøhallen som forfaller. Parkettgulvet som må legges. Jeg blir nok aldri ferdig med Tromsø…

Men nå ser det virkelig stygt ut for Storm. Kanskje stopper det på 29 år. Kanskje rykker de ned. Og kanskje ryker nordnorsk basketballsatsing i elitesammenheng. For det mumles om mulig nedrykk, og mange er naturlig nok urolige for hva som kan skje. 
Jeg også.

Storm ligger på alle mulige måter i «dødens posisjon». Uttrykket stammer fra travsporten; det brukes gjerne om hesten som ligger i sporet utenfor lederhesten.  Det er en tung reise, med laaange yttersvinger. 

Der er Tromsø nå. Veien fram er tung og lang. Yttersvinger.  Motbakker. Nedturer. For å være sikker på ny kontrakt, MÅ de bort fra 10.plassen på tabellen.  En 9.plass gir i hvert fall kvalifiseringskamper. Tromsø har et tøft kampprogram, dog med to kamper mot Oppsal som fire antatte gratispoeng.  Men også med to gjenstående kamper mot serieleder Fyllingen.  Det regnestykket kan fort gå i null.

Sesongen startet med ny giv, nye importer og ny trener.  Det har vært Tromsø i et nøtteskall.  Kenneth Webb er i realiteten den eneste som har vært der over tid, og paradoksalt nok er han nå tilbake som vikar etter at Tromsø avsluttet samarbeidet med Cosmin Blagoi.

Paradoksalt vil det også være at i det øyeblikket det ser ut til at Tromsøhallen faktisk skal rives, så kan Storm på dukken, de også.

Når en klubb henter importer, er det ofte et sjansespill. Du kan sjekke referanser og kamptape så mye du vil; det du ser er ikke alltid hva du får. Litt lettere bør det være med trenere.  Det finnes inntrykk og referanser fra tidligere arbeidsgivere, og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at Tromsø hadde gjort sin hjemmelekse.  Men det ble aldri noen suksess med Blagoi.  Kulturforskjellene ble for store, og tilnærming til treningshverdagen ble ugrei. Jeg blir fortalt at han effektivt klarte å drepe interessen for prosjektet.  Det var ikke morsomt å spille basketball lenger.I norsk basketball er heldigvis gleden viktigere enn mye annet. Dermed blir det Kenneth Webb og Aslak Smalås som får jobben med å redde restene av sesongen og forhåpentlig plassen i BLNO. 

Anders Solem er tilbake etter langvarig skadefravær, og Johannes Lange er som alltid en leder både på og utenfor banen.  Sammen med Aron Finstad representerer de nå den trygge basen, men det holder ikke helt.

Kontinuiteten er fraværende, også de mulige kontinuitetsbærerne: Henrik Lange, Simen Samuelsen og Marcus Wynn var i hvert fall garantister for soliditet, rutine og vinnerinstinkt, men de synes å være ferdige med basketball på elitenivå.  Eller er de det?

Dersom/hvis/så fremt/i fall laget rykker ned, må gode krefter forenes og mobiliseres.  Etter en sesong i Tromsø kan jeg en del om kulturen, og jeg er overbevist om at sponsorene vil være på plass. De vil følge laget videre selv om  det skulle gå gærn’t i år. Verre er det kanskje med spillere.  Johannes Lange har hatt muligheter og tilbud fra andre tidligere, men har alltid landet i Tromsø.  Men er det verdt det å tilbringe en sesong i 1. divisjon?  Aner ikke.

Og, vil det være mulig å spørre om de gamle traverne kan tenke seg å sale på for en redningssesong?  Jeg vet ikke svaret på det heller. 

Men jeg vet at norsk basketball trenger elitelag også nord for Trondheim. Og jeg vet at det finnes en underskog av nordnorske talenter som mer enn gjerne tar ansvar i årene som kommer.  Jeg fikk ikke selv oppleve Isak (Ramirez Nilsen) i fri dressur, men du verden for et talent.  Det finnes spillere i nord som Norge ennå ikke har sett.  

Jeg tror kort og godt ikke norsk basketball har råd til å miste fotfestet i Tromsø.  Tromsø er spesielt.  Tromsø er en livsstil.  Tromsø er alt fra stummende mørke til fantastiske, lyse netter. 

PS
Jeg har vært med lag i noe som heter HNBT (Holland Nordic Basketball Tournament)  to ganger.  Det har vært en helt enestående opplevelse, og en helt spesiell turnering.  Så når jeg nå blir kontaktet av turneringsledelsen for å finne norske kandidater så gjør jeg gjerne det. Turneringen går av stabelen i Groningen, Nederland 19.-21. april, og er åpen for aldersklassene U13/U15/U17. Det er virkelig en imponerende liste av lag som har deltatt – fra Belgia, Bosnia, Bulgaria, Kina, Kroatia, Tsjekkia, Danmark, England, Estland, Finland, Frankrike, Tyskland, Hellas, Ungarn, Island, Israel, Italia, Latvia, Libanon, Litauen, Makedonia, Marokko, Norge, Polen, Russland, Serbia, Slovakia, Slovenia, Spania, Sverige, Nederland, Tunisia, Tyrkia og Wales.

Det er aldri mer enn 8 inviterte lag med i hver årsklasse, motstanden er blant det beste du kan oppleve med aldersbestemte lag, og jeg er altså bedt om å finne kandidater i Norge.  

Hvis noen kan tenkes å være interessert: Send meg noen ord på pal.berg@outlook.com så videresender jeg turneringsinfo.  Dere må reagere kjapt!

«Vi klarer å få småbiler til å kjøre på Mars, men  fikser ikke å få tog til å gå på tidtabellen her på jorda».  Sånne tanker sniker seg uvegerlig inn når jeg forsøker å se en BLNO-kamp gjennom nyvinningen MyGame. «Vi har klart å sende mennesker til Månen, men klarer ikke å overføre bilder fra basketballkamper i Norge».

Når vi først befinner oss i verdensrommet, passer det jo ganske godt at mitt siste forsøk på en  seeropplevelse var med nettopp Aliens. For da administrerende direktør i MyGame Lars Setsaas på forbilledlig vis la seg paddeflat på basket.no for en drøy uke siden, var det lov å håpe på bot og bedring.  

Bot?  Tja, én måneds kompensasjon er jo noe.  Bedring? Nei.  Fortsatt er det problemer. Fortsatt hakker bildene, fortsatt går skjermen i svart og da Asker tapte for Centrum, var det bråstopp etter to perioder.  Jeg er ikke så innmari opptatt av de 159 kronene, men jeg er faktisk interessert i å få med meg noen av kampene.

Jeg har forsøkt å nøste litt i dette – om ikke annet for å få vite hvor skoen trykker. For det er jo stadig vekk sånn at SpaceX klarer å få en rakett til å finne veien hjem til utskytningsrampen, mens vi ikke klarer å overføre bilder fra Leikvollhallen til Østerås.

Ingen klarer å gi fornuftige svar på hvordan og hvorfor. Det finnes folk med teknisk innsikt som mener at plattformen er pill råtten. Dem om det. En av dem som sitter bak kamera hver serierunde, forteller at det er umulig å få hjelp.  Da Direktesport/TV2 var ansvarlig for overføring av kamper var det et support-team som fulgte sendingene, og som stort sett klarte å løse problemer der og da. I dag synes det å være så godt som umulig å få tak i ansvarlige i MyGame når krisene oppstår skal vi tro dem som sitter bak kameraene på BLNO-arenaene.

Dette er pinlig for både NBBF og TV2 som er partnere i dette samarbeidet, men de er uten mulighet til å ta tak i problemene. De fleste synes nok det er kjipt å måtte betale 159 kroner for å se basketball, og det blir i hvert fall ikke bedre av å måtte betale for ingenting.

Mygame skylder oss en forklaring på hvorfor, og det skulle bare mangle om de ikke gir oss et rausere plaster på såret. Inntil videre: Sørg for at samtlige abonnenter med basketball som interesse, får tjenesten gratis inntil de kan dokumentere minst to fulle serierunder uten problemer.

Klikker du deg inn på mygame.no, er det første som møter deg dette: «Store øyeblikk fortjener å bli sett». Nettopp!

Vi får se denne helgen – kanskje…

Jeg har fundert mye over frafallet i basketball.  Riktignok er det horder av unge gutter og (litt for få) jenter som ønsker å spille basketball. Men i den andre enden renner de ut igjen, noen tidligere enn andre, men de hopper av før de har rukket å nå toppen. For to år siden skrev jeg blant annet dette:

«Faktum er at selv om etterveksten er imponerende, så er frafallet tankevekkende. Jeg har alltid ment at norske spillere må ha noe igjen for innsatsen de legger ned.  Hvis jeg påstår at over 90% av norske spillere taper penger på å være en del av BLNO, er det neppe helt feil. De får nok dekket reiseutgifter, og kanskje mat på bortekamper, men de skal betale kontingent og treningsavgifter. De kjører til og fra treninger uten godtgjørelse, og jeg tipper de fleste ender med å betale Flytoget selv.
Dessuten: Treninger og kamper gjør at de mister muligheten til å tjene penger på en jobb ved siden av. Og, for spillere midt i 20-årene handler det også om kjærester, samboere, ektefeller, barn, studier og kanskje en fulltidsjobb. Regnestykket går ikke opp, og tidsbruken lar seg ikke forsvare».

Basketball er ikke lenger noe som trigger klubbfølelsen min i særlig grad. Og har kanskje aldri vært det, med unntak av de gangene jeg har hatt ansvar for et elitelag. Men heller ikke da har det alltid handlet om «klubben i mitt hjerte», men snarere om enkeltspillere som har betydd noe spesielt for meg eller som jeg har fulgt over lang tid. 

Jacob Aabel er en sånn kar som tikker av på alle kriterier.  Han har vært nærmeste nabo så lenge han har levd, han har skutt tusenvis av skudd på utekurven i Østeråsbakken og det har vært spennende og givende å følge ham gjennom suksesser og nedturer.  Gudene skal vite at han har hatt nok av det siste etter at nesten to sesonger ble ødelagt av en alvorlig kneskade.  Derfor har jeg vært spent på å få se ham i en skadefri sesong der han endelig skulle få vist hva han er god for. Han var aldeles strålende som point guard på U16-landslaget. 

Satsingen til Asker Aliens har virket å være godt, men nøkternt fundert og med en spillesugen gjeng som er ivrig etter å vise at dårlige plasseringer er historie, og bare det.  Men etter å ha sett kampen mot Gimle lørdag, sitter jeg igjen med ett spørsmål: Hvorfor i all verden skal en 19-åring gidde å bruke så mye tid på noe som gir så lite tilbake.

Hvorfor skal en spiller som Jacob måtte kjøre langt til Leikvollhallen fire ganger i uka for å være en rollespiller med birolle. Slik det er nå, vet han at det er maks 7-8 minutter spilletid å hente.  Det er tiden han har til å bevise at han er verd å satse på, at han kan bli en spiller å stole på og at han definitivt er en spiller for fremtiden.

For Asker synes rollene å være fordelt og hugget i stein: Sebastian Sjöberg er den ledende point guarden.  Jacob Aabel er tilgodesett med de minuttene Sebastian skal hente seg inn igjen på benken. Sebastian spiller over 32 minutter i hver kamp, Jacob har hittil fått snaut 7 minutter. Personlig synes jeg Sebastian Sjöberg har åpenbare individuelle kvaliteter, men som skapende lagspiller kommer han til kort. Synes jeg. Egne sjanser og egne avslutninger? Yes! «Go to» Sebastian og Josh Hart, de ordner det.

Det er ingen grunn til å gråte over dette; det er en del av en elitesatsing som nødvendigvis er blitt mer kynisk enn man sikkert ble lovet i festtaler før sesongen.  Coacher kan ha de beste intensjoner før en sesong, men når dårlige resultater biter deg i ræva, er det plutselig en annen skål. 

«Jacob har en blick för spelet som vissa bara föds med, i kombination med att vara en otrolig försvarare är jag säker på att han kommer vara ett stort problem för motståndarna.»  Sånn hørtes det ut før sesongstart.  Det manglet vel tre ord på slutten: «…i 7 minutter».

Jeg ble minnet om noe i samme gate her forleden da Torbjørn (Fritzen) hadde funnet bilder fra USA-tur i 2000; en tur der Torbjørn og jeg forsøkte å finne collegeplass til ham.

Han fikk stipend på Northeastern State som det året gikk hele veien i  NCAA div II – altså et strålende lag. Coaching staff var vennligheten selv da vi besøkte skolen – som det alltid har vært på collegebesøk. Men vi hadde bare sett fasaden, viste det seg. De andre spillerne på laget var en svært frynsete gjeng utenfor banen som laget så mye kvalm og krøll at nesten alle dager startet med staffeløping grytidlig hver morgen.  I tillegg viste head coach Larry Gipson seg som alt annet enn «vennligheten selv»; han var kort og godt kynisk og autoritær, uten særlige menneskelige egenskaper.  Altfor mange amerikanske college-coacher er varianter av Dr. Jekyll and Mr. Hyde. WYSIWYG er et akronym som ikke alltid stemmer: «What You See Is What You Get».

Hadde jeg vært coach for et hvilket som helst lag, hadde jeg fnyst av en forståsegpåer som føler seg berettiget til å mene noe, og Basil Shiltagh er neppe begeistret for at noen mener noe om prosjektet hans, eller disposisjonene hans. Men dette handler ikke nødvendigvis om Asker, ei heller om disponering av spillere i en eliteserie, men hva manglende tillit, dialog og kommunikasjon gjør for spillere som bruker masse tid for en jobb som er ubetalt og lite verdsatt.  

Dermed blir altså spørsmålet: Er basketballtreninger og basketballkollektivet så givende at det er verdt fritid, kjæreste, venner, ekstrajobber, inntekter  og et fullverdig liv?  Er forsakelsene verdt det? Neppe for alle.

Det finnes svært gode skuespillere i filmindustrien som må ta til takke med biroller. Men de får i hvert fall betalt – og de blir verdsatt.

Beklager, men jeg er ikke helt ferdig med forbundets avlysning av regionssamlinger for U15- og U16-generasjonene. Det var jo nesten slik at saken var i ferd med å havne der forbundet håper det ender – i glemmeboka.  Men så kom utlysningen av U16- og U19-NM.  I et svakt øyeblikk fikk jeg det for meg at kommentaren «… det blir vel avlyst en uke før…» på Facebook ville vært innafor. Men det ble for dumt, så jeg lot det være.

I mellomtiden har vi opplevd at Stig-Erik Omland tok tak.  På rekordtid klarte han å stable på beina invitasjon, halltid og trenere til en svært vellykket U15-samling i Bærum Idrettspark. 

Mens NBBF definitivt ikke har tatt tak.  Ei heller har de tatt til motmæle mot denne bloggposten. Ingen forklaring.  Ingen beklagelse. Ingen oppfølging.  Ikke noe svar på tiltale. Ingen imøtegåelse.

Jeg har snakket med to kolleger/venner som har kommunikasjon som profesjon.  Nils Apeland har suksess med «Talerlisten», mens Lasse Gimnes har Johannes Høsflot Klæbo og Karsten Warholm på kundelisten.

De kjenner ikke norsk basketball godt nok, og har heller ikke kjennskap til avlysningene annet enn det jeg har fortalt dem.  Men på generelt grunnlag er de begge enige:
Å forholde seg taus er ingen option.  Enten går man i rette med uttalelser eller påstander man mener er uriktig gjengitt.  Eller så legger man seg noenlunde flat, og sørger i det minste for en beklagelse.

I forbundet finnes det tilsynelatende en og annen «chicken» som ikke ønsker å stikke hodet frem. NBBF har valgt å gjøre som strutsen – de ansvarlige stikker hodet i sanden og håper det går over. (Skjønt det er svært urettferdig mot strutsen, det er kun en myte at den gjemmer seg i sanden; det stemmer kort og godt ikke). Jeg innbiller meg at Jan Hendrik Parmann liker det bedre når han kan bruse med fjærene, stolt som en hane.

Da samlingene ble avlyst 18.september ble jeg i likhet med de fleste andre forundret, og etter hvert forbannet.  Jeg sendte derfor denne mailen til potensielt ansvarlige i NBBF: 

Den eneste tilbakemeldingen fra offisielt hold var dette svaret – helt verdiløst hvis meningen var
å dempe gemyttene og bidra med en slags oppklaring:

Norges Basketballforbund har publisert en kommunikasjonsplan for 2023-24.  Du finner den her hvis du er interessert.  Men jeg behøvde ikke lete lenger enn til side 1 for å se at NBBF møter seg selv ganske kraftig i døra.  I strategiplanen står det innledningsvis…:

– Åpenhetskulturen skal skapes ved at NBBF i alle sammenhenger er åpne om sitt arbeid, sine disponeringer og de valg som gjøres. Vi skal invitere til åpen og god dialog med og mellom medlemmer og klubber for å sikre en god kultur i vår idrett. Vi skal ikke frykte resultatet av åpenhet. 

– Vi skal ta initiativ til å sikre god og nødvendig informasjonsformidling til alle som har interesse for norsk basket og ha rask responstid.  

– Vår kommunikasjon skal være profesjonell og basert på fakta etter systematisk evaluering av våre aktiviteter og innspill fra våre medlemmer. 

Det er altså null treff på tre helt sentrale punkter i forbundets egen kommunikasjonsplan.
«Kommunikasjon i en krise handler ikke om å løse krisen, men å håndtere den. Kommunikasjonen er tiltak som gjør at du kommer best mulig gjennom og kan løse krisen», skrev Vibeke Johannesen på KOM24 for et par år siden.  Hun var den som måtte håndtere den mye omtalte «Nachspielsaken» i Brann Sportsklubb for et par år siden.
Og videre: «Du kan ikke kommunisere deg ut av en krise, men du må kommunisere riktig når den inntreffer. Det du sier betyr noe spesielt. Hvert eneste ord er viktig. Til og med hvilken rekkefølge og vekt du legger på de ulike setningene»

Nettopp!

Høstferien er en levning fra tidligere tider – en unødvendighet som gjør det vanskelig for barnefamilier, og en friuke som ingen egentlig trenger.  Det er grenser for hvor sliten man rekker å bli, bare noen uker etter sommerferien. Mange blir hjemme disse høstdagene, mens andre benytter anledningen til å få med seg en siste ferieuke i utlandet.  Sånt må planlegges, flybilletter og hotell må bestilles.

Men for noen tenåringer har det vært utenkelig å bli med familien på tur – de har nemlig håpet og trodd på å få være med på NBBFs landslagssamlinger. Gutter og jenter født i 2009 og 2010 var yre og klare for å møte likesinnede over hele landet. Region Øst skulle ha sin samling 28. og 29. september, Vest og Nord 5. og 6. oktober og Midt 12. og 13. oktober.  Dette har stått (og står fortsatt) i terminlisten for 2024/25.

Derfor var det forståelig nok en blanding av sjokk, skuffelse og vantro da NBBF offentliggjorde at alle høstsamlinger er avlyst. En kortfattet nyhetssak på basket.no fortalte i ulne formuleringer at høstens høydepunkt gikk i dass for over 100 talenter.  Det heter blant annet:

«Grunnleggende strukturer …. er ikke redegjort for på et akseptabelt nivå».
«Basketplan28 legger føringer for etableringen av nye utviklingsplaner. Arbeidet med ny sportslig plan er påstartet».

I klartekst må det bety noe sånt som at noen har «driti på draget». Jeg har forsøkt å nøste litt i dette, og forstår i hvert fall såpass at samlingene i region Øst kunne og burde gått sin gang uten problemer. Jeg har fått vite at trenere var på plass, haller var bestilt og spillere var grundig observert og vurdert, blant annet i Bærum Open.  

Jeg tenkte umiddelbart at dette hadde en forklaring i sviktende økonomi.  At seniorlandslagets FIBA-kamper var blitt så kostbare at det må spares. Det er nemlig svært kostbart.  Når Norge møter Romania i november renner pengene ut selv om Nordstrand Arena blir fullsatt.

Men nei.  Folk med greie på dette forteller at økonomi ikke har vært grunn til avlysning av høstsamlingene.  Så kan man selvfølgelig la tvilen komme «tiltalte» til gode. Kanskje er det ikke mulig å finne ledig hallkapasitet i Bergen, Trondheim eller Tromsø de aktuelle helgene.  Men jeg tror jo ikke på det.  Kanskje finnes det ikke trenere som har tid eller mulighet.  Da bruker jeg meg selv som referanse: Så lenge ingen har spurt meg om jeg kan bidra, kan heller ikke det være grunnen.

Sportssjef Kevin Juhl-Thomsen er uansett den som sitter med ansvaret, og det er Kevin som må evne å kommunisere noe annet enn «akseptable nivåer på grunnleggende strukturer».  Han bør kort og godt legge seg så flat han kan, han bør beklage og han må love bot og bedring.

Når generalsekretæren forteller at «Basketplan28 legger føringer for etableringen av nye utviklingsplaner» tviler jeg på om 15-åringene i 2024 er fornøyd med å få vite at det finnes planer for 2028.

Gad vite om noen har tenkt på hva dette vil gjøre med NBBFs omdømme. Det kan jo synes som om forbundet har surfet på en medgangsbølge med voksende medlemstall, økende interesse for seniorlandslagene og en u-landslagsommer med rekordmange norske seire. 

Denne avlysningen slår beina under det meste, og jeg får flashbacks til 2014 da 97-landslaget plutselig fikk reisenekt til EM.  Det ble oppstyr uten like, og førte blant annet til at profilerte trenere ga beskjed om at de ikke ville ha mer med basketballforbundet å gjøre. Jeg var selv til stede på møte der Jan Hendrik Parmann måtte gå kanossagang.

Vi er ikke der ennå, men det murres på grasrota. Omdømme er viktig, og om en trener ikke kan fungere uten at han, hun eller hen har garderoben, kan ikke et styrende organ fungere uten å ha medlemsmassen bak seg.

Så blir ikke dette bedre av at private initiativ ser ut til å få til samlinger – i hvert fall i øst, kanskje også i vest. Bedre for spillerne. Pinlig for forbundet.

Han har garantert Norges største samling av Boston Celtics-memorabilia. Såpass mye at alt med nød og neppe har fått plass i et eget rom i leiligheten på Østerås. Det er 12 kvadratmeter med basketballhistorie i alle former, dokumentert fra tidenes morgen frem til Larry Bird la skoene på hylla i 1992.

Jeg betrakter meg selv som Celtics-fan, men er definitivt en novise i denne sammenheng: Såvidt meg bekjent må Tore Vik også være den største og mest ihuga Celtics-entusiasten i Norge. 

Derfor var lørdag 15. juni en merkedag: Celtics ledet finaleserien mot Dallas Mavericks 3-0; kamp nr. 4 ble spilt natt til 15.juni, og sjansene var åpenbart store for at Celtics ville vinne serien 4-0.  Tore hadde sørget for total telefontaushet denne dagen – han VILLE IKKE vite resultatet og unngikk meldinger og mailer som kanskje kunne avslørt hvordan det gikk.

Plakater og skilt pryder veggflatene, og de største er på plass: Bill Walton, Kevin McHale og John Havlicek.

Tore hadde invitert til familiesamling kl. 18.00: Da skulle basketballentusiastene i familien Vik, gammel og ung, benke seg foran TV-skjermen og se kampen i opptak sammen. Store forventninger, men stadig labrere  stemning etter hvert som kampen skred frem. Det ble kjempenedtur.  En usedvanlig svak kamp endte med Mavs-seier 122-84(!) 

Noen dager senere var Celtics’ 18. NBA-mesterskap likevel et faktum etter 48 særdeles velspilte og imponerende minutter i TD Garden. Dermed var Celtics det mestvinnende laget i NBA-historien med 18 titler. Tett fulgt av Lakers med 17. 

Tore har 127 av 128 boktitler om Celtics i perioden 1946-1993, men det finnes selvfølgelig mer – som for eksempel spill og LP-plater.

Derfor føles det også rett og riktig å dele inntrykk fra Tores tidsdokument.  For her er det meste.  
Det er utgitt 128 bøker om Celtics fra 1952 og frem til Bird-epoken var over.  Tore har 127 av dem i bokhyllen på Celtics-rommet.  Tore mangler bare «Sweet Sixteen – Boston Celtics 1986 World Champions» skrevet av Boston Herald Staff.  Har du den hjemme – ta kontakt med Tore!!

Han har samtlige sesongprogram fra denne epoken, og har måttet betale dyrt på eBay for de eldste. Her finner du plakater, miniatyrfigurer av de virkelig store spillerne, bilder og bannere. Kule og kuriøse skilt og kopper.  Og her er sågar LPer (du vet de gamle vinylgreiene) med liveopptak av radiokommentarene til kamper. Da er det greit å vite at radio- og TV-kommentatorene er nesten like berømte som spillerne.  Tom Heinsohn og Johnny Most er bare to av mange navn med enestående innsikt og formidlerevner. 

På hylla i Celtics-rommet er det også selvfølgelig en sigar eller to: Sigaren var nemlig legendariske Red Auerbachs varemerke. (Dette var vel å merke lenge før noen mente røyking var skadelig, og Dagfinn Høybråten fikk vedtatt KrFs største politiske seier i Norge – røykeloven).   Motstanderne visste like godt som alle andre hva det betød når Auerbach tenkte sigaren: Da var Celtics-seieren et faktum.  Historien vil ha det til at han i én kamp tente sigaren etter 16 spilte sekunder(!).  Celtics vant selvfølgelig… 

«It all boils down to this,” fortalte han. “I used to hate these college coaches or any coach that was 25 points ahead with three minutes left to go, and they’re up there yellin’ and coachin’ because they’re on TV, and they want their picture on, and they get recognition. To me the game was over. So, I would light a cigar and sit on the bench and just watch it. I didn’t want to rub anything in or show anybody what a great coach I was when I was 25 points ahead. Why? I gotta win by 30? What the hell difference does it make?» Jeg digger alt ved Auerbachs filosofi – bortsett kanskje fra sigaren…

I bokhylla er det kamp på gang, mens Bill Russell, John Havlicek og Larry Bird har fått plass på øverste hylle. Sigaren til Red Auerbach er selvfølgelig på plass.

Så – hvorfor denne voldsomme fascinasjonen for Boston Celtics?  Tore takker Helga Bræin for det.  Kortversjonen er at Helga var en usedvanlig sporty jente, blant annet med landskamper i håndball. Hun var en nær familievenn som fikk jobb ved Lesley College i 1962.  Hun flyttet til Boston, og skjønte snart at Boston og basketball ofte ble nevnt i samme åndedrag.

Helga hadde sesongkort i Boston Garden, og sørget for å sende avisklipp og utstyr hjem til Norge og Tore.  Avisartikler, satengbusker og sko…  Kule greier for en tenåring. I 1970 ble Tore invitert til Boston.  Helga hadde sendt Pan Am-billetter; «du må komme på besøk” skrev hun.  Tore var ikke vanskelig å be. Han reiste og ble frelst.

Tore møter legenden Havlicek, mens Havlicek på sin side for første gang får høre om basketball i Norge. I samlingen til Tore er selvfølgelig LP’en «Havlicek stole the ball»..

Det var på den reisen Tore møtte legenden John Havlicek. Om du aldri har hørt uttrykket «Havlicek stole the ball» – les deg opp på Wikipedia.  Det blir av mange oppfattet som det største øyeblikket i NBAs mediehistorie da kommentator Johnny Most roper de berømte ordene.  Kortversjonen er at forsvar og basketballintelligens er viktigere enn fysikk og rå styrke. En nydelig historie, og Tore fikk møte legenden.
18 år senere tok Tore med seg sine to sønner til Boston Garden. Helge og Torbjørn fikk en uforglemmelig tur – og en solid porsjon Celtics-entusiasme på kjøpet. I dag er Torbjørn trener for Tores sønnesønn…

Gutta på tur – Helge og Torbjørn ble med pappa Tore til Boston, 18 år etter Tores første besøk.

For 22 år siden flyttet Tore sammen med Trine til Østerås, og Trine var ganske klar: Celtics-gjenstandene skulle ikke inn i stuen.  Problemet ble elegant løst: To soverom ble slått sammen til ett rom der Tore kan holde på som han vil.  Celtics-rommet er et enestående dokument, et museum på bare 12 kvadratmeter.

Så lever nok både Tore og jeg godt med at kritikerne mener Celtics hadde en altfor lett vei til finaleseier nr. 18.  Og at Doncic angivelig var såpass skadet at han aldri klarte å levere sitt beste for Mavericks.  Eller at enkelte norske meningsbærere mener at Tatum mangler karisma, og at finalefeiringen var «cringe» (det er fint at vi har nordmenn som har fasit på hvordan NBA-finaler skal og bør feires).
De fleste har nok likevel latt seg imponere over et enestående jevnt mannskap som synes å trives sammen – og av GM Brad Stevens som har satt sammen en gjeng som funker aldeles utmerket.  Men Tore er likevel ikke i tvil om hvem som er hans Celtics-favoritt:

«Det er Peyton Pritchard – en «liten» hvit kar på bare 185 cm med crew cut og enorm arbeidsmoral.  Det er helt nydelig å se at det er plass til også sånne spillere» 
Og om du ikke er helt sikker på hvem Pritchard er? Jo, det er han som fyrte buzzere fra midtbanen før pause i kamp nr. 3 og 5.  Svisj!! Klokkerene treff og økt momentum inn i pausen.

Det er ikke noe galt med Final Four og én avgjørende finalekamp. Men en finaleserie best av fem er kult. Den har en helt egen dynamikk, det synes mer rettferdig og det er i hvert fall vanskelig å kunne forklare et tap med en «dårlig dag» eller tilfeldigheter.

Vi er en gjeng som fortsatt husker finaleserien mot Tromsø i 2011 med stor glede.  Lokalavisens sportsredaktør møtte oss den gangen med en analyse: Dette ville bli som treretters middag med forrett, hovedrett og dessert. Og altså 3-0 til Tromsø. Bærum stjal NM-tittelen i den femte og avgjørende kampen, i Tromsø.  

Og mange husker også NM-gullet i 2013, også det vunnet av Bærum i Tromsø – i en Final Four-finale. Når Fyllingen og Bærum møtes i første kamp i kveld, er det altså Bærum som har historien på sin side: 2-0 i NM-titler. Begge vunnet på bortebane.  Om dagens Bærum-lag vil kopiere den bedriften, må de enten vinne 3-0 eller 3-2 mot Fyllingen.

Stig Erik Omland har lagt ut sin egen lille meningsmåling på Norsk Basket i dag, og dommen er så entydig som den kan bli: 16-0 tipper NM-gull til Fyllingen, men Arnstein Friling er den eneste som tror på 3-0 til Fyllingen. 

På Fyllingens hjemmeside er Stian Mjøs-ekspert Karl Otabor raus med superlativene når han beskriver Bærum-spilllerne før møtet med Fyllingen. Og han er ikke snauere enn at han drar til med en Jesus-parallell til Mathias Eckhoff. Det måtte i så fall være «la de små barna komme til meg». For det har de jo gjort, og det har de neppe angret på. Uansett hvor denne finaleserien ender, må dette ha vært en sesong der Bærum-gutta også har overrasket seg selv.

Men nå er historien og utfordringen en litt annen. De kan ikke lenger lene seg på Kongsbergs problemer med å håndtere hektiske sluttsekunder. På den andre banehalvdelen står det i dag rutine og skills. 

Fyllingen har riktignok tapt kamper, og de er sårbare, men ingen har ennå knekket koden med å tøyle begge importene samtidig. «En enslig svale gjør ingen sommer», heter det, men kanskje holder det med to..? For om det er én ting denne BLNO-sesongen har lært oss, er det i hvert fall at det er viktig med god research på importer. Men det er fem på banen til enhver tid, og alle bidrag – store eller små – kan være avgjørende.  Peter Bullock sto dønn stille i ett sekund, på rett sted til rett tid. Det holdt til finaleplass.

Av scenarier å se opp for?

– Jeg tror fort Mathias kan coache i stykker Fyllingens flyt.

– Jeg klarer ikke helt å se hvem av bæringene som skal kunne hanskes med Terrell Brown i 4×10 minutter. 

– Det samme motsatt vei: Jeg kan godt se at Stian må slite i et par perioder før han plutselig finner åpninger og gode skudd.  Fordi forsvaret glipper. Fordi konsentrasjonen daler hos Fyllingen.  Og i så fall gjenstår bare for Fyllingen å be til høyere makter om at Stian bommer på flere enn han fyrer.

– Stian Mjøs er i realiteten Bærums eneste game winner og «go to-man», som i sluttsekundene mot Kongsberg. Fyllingen har minst to – kanskje tre.

– Isaac Likelele har hatt kamper der han ikke har fremstått som dominerende, helt til du sjekker stats etter kampen.  Da ser du at han er og blir en faktor uavhengig av poengproduksjon.

– I all ungdommelig optimisme og uredd fremferd er det vanskelig å komme utenom Oscar Hellebust. Hans valg, hans initiativ, hans kreative løsninger er i særklasse (men han kan godt legge av seg teatralske gester når han mener seg urettferdig behandlet av dommerne).

– Jeg tror Lars Espe blir viktigere og tydeligere i finaleserien.

Uansett – nå gjelder det å telle først til 3.

Dagen før dagen før dagen kan det være interessant å filosofere over hva semifinaleaktørene tenker, og hvordan de har forberedt seg til kamp. 

Når Fyllingen skal tilbake til Gimlehallen onsdag, er de i førersetet men det har sannsynligvis slått dem at de var heldige på hjemmebane.  Og de var dessuten ganske dårlige – i hvert fall var treffprosenten både herfra og derfra langt under pari.  8 av 28 treere er uvant for denne gjengen.  Så kan de ha tenkt at det var en dårlig dag på jobben, eller kan de kanskje ha registrert at Gimle har knekket en kode eller to.  Gimles forsvar i kamp to (68-100) og kamp tre (77-78) var som natt og dag, himmel og helvete (eller omvendt).

Så føler jeg at Lars Espe (Fyllingen) og Jørgen Odfjell (Gimle) ennå ikke har levert i særklasse.  Det går litt opp i opp. Ingen av dem har levert strålende. Ennå. 

Det jeg er helt sikker på er at Hallvard Staff kommer til å holde foten i ro på siste straffe. Og jeg er sikker på at Gimle denne gangen ikke har hatt behov for motiverende taler før kamp.  De må ha vært såpass “pissed” etter ettpoengstapet at de ikke trenger noen «Any Given Sunday»-tale fra Al Pacino (se filmen, den er kul!)

Jeg vil tro at Bærum føler seg nokså velsignet med å stå 2-1 etter tre kamper.  Jeg har vondt for å tro at samtlige i lyseblått har hatt troen på finaleplass fra start; kanskje heller ikke semifinaleplass.  Men så hadde heller ingen sett for seg at Kongsberg skulle være så rause at de kom til å gi bort to seire.  Gadd vite hva de snakket om i garderoben etter Marin Mornars straffebom i kamp 1, og etter den smått utrolige demonstrasjonen på hvordan IKKE å vinne kamper i kamp 3.  Var Tobias Rotegård klar over at det fortsatt var sekunder igjen å spille? Hvilken forsvarsstrategi ble lagt i timeouten før de siste 2,7 sekundene? Var det et sjokk at det ble Stian Mjøs som avsluttet?  Man skulle vært flue på veggen der, gitt. Kampene sett under ett skulle/kunne fint vært 3-0 til Miners, og ferdig med det. Kanskje det er Miners som trenger Al Pacino nå.

Bærum har på sin side hatt en busslast spillere i Scania Cup. Både Ullerns og Sandvikas unggutter fikk større problemer enn de hadde håpet.  Der har Bærums BLNO-spillere spilt henholdsvis 4 og 5 kamper over full tid, men jeg har liten tro på at de kommer slitne tilbake.  Derimot kan de ha lyst til å prestere bedre enn de viste i Södertälje.  

Bærum tåler et tap, Kongsberg avslutter sesongen med tap torsdag. Jeg har vondt for å tro at Miners kan underprestere i tre kamper på rad. Dette har vært en så kul semifinaleserie at det hadde vært rett og riktig og morsomt om Gimle vinner imorgen og Kongsberg torsdag. Vi har alle fortjent en avgjørende kamp 5 i begge serier.  Det har Gimle og Kongsberg også.

Så vil det overraske meg om ikke dommerne har snakket sammen etter kampene før påskehelgen. Diskusjonene har gått i ymse sosiale medier, til tider ganske friskt.  Folk som vanligvis er blant de heftigste kritikerne befinner seg plutselig på den andre siden, og forsvarer det de har sett.  Andre kan ikke forstå at det er mulig for dommerne å overse det helt opplagte. Akkurat det er ganske enkelt å forklare: Når jeg og andre interesserte har hatt anledning til å kjøre streamen i repeat mange, mange ganger klarer vi faktisk å se nyanser som vi ikke oppfatter når kampen går live. Dommerne skal fatte en avgjørelse på et tidels sekund.  Da kan det gå galt, og det er helt fair.  Så innvender mange at dommere må snakke sammen hvis noe er kontroversielt eller svært marginalt.  Det er jeg helt enig i, men det forutsetter jo også at dommerne selv mener det er close calls.

Alt avhenger av hvilke briller du ser med, og hvor du har hjertet ditt. Noen meninger var farget blå i Bergen, andre røde.  For egen del har jeg forsøkt å være en nøytral observatør, men klarer fortsatt ikke å være skråsikker på sluttsekundene i Fyllingen-Gimle.

Jeg er litt overrasket over at det ikke er mulig å se noen linje i hvordan håndtere utagerende spillere og coacher og tekniske fouls. Jeg tar høyde for at vi ikke kan høre det som blir sagt på streamen, men kroppsspråket avslører jo litt.  Er det trynefaktoren som avgjør? Er det OK å melde for noen, men ikke for andre?  

Det jeg i hvert fall er drittlei, er at dommere gir advarsel for å sabotere spillet med ballberøring etter scoring. Om du har spilt basketball i mer enn noen måneder vet du inderlig godt at det ikke er lov.  Kanskje står det i en eller annen regeltolkning at det skal gis advarsel først.  Hvorfor?  Har ingen peiling.