pauliord


Legg igjen en kommentar

Mor var myk

Min far var litt skakk i skroget, i hvert fall når kvikksølvet krøp under null.
Mor var myk – og varm.

Hun var den virkelige definisjonen på en klassisk husmor. Hjemmeværende, nærværende og litt for ofte tatt som en selvfølge. Jeg vet ikke eksakt når og hvordan jeg forsto at hun savnet fysisk kontakt. Men jeg merket at hun trengte det. Derfor klemte jeg på henne. Ofte og lenge. Responsen var god: Hun ble i omfavnelsene lenger enn hun måtte. Jeg tror det ga henne noe hun nesten aldri hadde fått. Fysisk nærhet.

Dette var på den tiden kjønnsroller var ujevnt fordelt, og datidens samlivsterapeuter, om de fantes, hadde i hvert fall ikke egen spalte i A-magasinet. Hva skulle de i så fall skrevet om?  På 60-tallet var det ingen som snakket om likestilling; det skulle tatt seg ut. Likestillingsombudet kom ikke før i 1978, og for alt jeg visste hørte kvinner faktisk til på kjøkkenet. 

Dessverre vil jeg kanskje si i ettertid. For min mor var definitivt ingen chef, og repertoaret var begrenset. Jeg husker med gru klassikerne «fiskegrateng med bein», «seibiff med transmak» og «rødgrøt» som verken var grøt eller suppe, men noe midt i mellom. Grøsupp. « Blodpudding stekt i meierismør»  var heller ingen vinner.

Så er nok likevel en av mors middager noe av det jeg husker aller best fra tidlige år – først og fremst fordi det var første gang jeg opplevde demens så nært. Mor bodde alene, Torill og jeg var invitert til middag. Da vi kom, var det dekket på til 6. Vi var bare 3.  På komfyren sto en kjele tørrkokte og svidde poteter, lite annet. 

Det traff meg hardt, og var den første i en serie av mange episoder.: Vi var på hytta i Arendal da mor en dag plutselig var forsvunnet. Vi lette, og utvidet søket. På veien noen hundre meter unna treffer vi en kar som kan fortelle at han nettopp hadde møtt en dame som nynnet og sang på fransk(!). Det var selvfølgelig mor som jo hadde gått på franskkurs i flere år.

Vi inviterte henne på middag hjem til oss i Lommedalen, men opplevde at hun aldri kom inn fra bilen. Ny leteaksjon iverksatt, den ble avsluttet ganske kjapt: Hun hadde gått inn i feil hus og slått seg ned i sofaen hos naboene som hun konverserte med største selvfølgelighet. 

Min dårligste samvittighet i dette livet må være fra årene hun tilbrakte på sykehjem. Vi bodde ikke langt unna, og kunne besøkt henne daglig om vi så hadde ønsket. Men jeg var der altfor sjelden. Jeg taklet ikke at min hjemmeværende, nærværende mor var blitt mentalt fraværende. Hun kjente meg ikke igjen, i hvert fall tror jeg ikke det. Men for alt jeg vet kan hun ha visst hvem jeg var.  Kanskje ville hun kjent igjen omfavnelsene fra tiår tilbake. 

Jeg vet virkelig ikke, men jeg vet i hvert fall at enkelte sjanser får man ikke igjen. Jeg hadde muligheter og anledning til å gi henne den samme varmen sent i livet som hun fikk da jeg var i barneskolealder. Jeg grep den aldri.

Når jeg forteller om mitt forhold til mor i en blogg, er det kanskje litt rart. Har det noe for seg? Hva vil jeg med det?  Først og fremst ønsker jeg vel at alle vet å sette pris på venner og familie mens vi har dem. Det er snodig at det vakreste som blir sagt om mennesker er det som kommer i en bisettelse. Da er det litt sent… (Elsker forresten Matthews tale i Gareths bisettelse i «Fire bryllup og en gravferd» der han sier «The recipe for «Duck à la Banana» fortunately goes with him to his grave.»

«Demenskoret» på NRK var en vekker, og ypperlig trening for tårekanalene. Ingebrigt Steen Jensens demenshistorie likeså. Han og jeg startet vår journalistiske løpebane sammen på basketballkamper i Nadderudhallen, for hver vår avis. Jeg har fulgt ham med interesse siden. Kanskje er han mer relevant og viktig nå enn noen gang tidligere i livet.

Så blir jeg jo litt nervøs når jeg selv stadig oftere glemmer småting. Jeg har vært en surrebukk hele livet, men synes det er kjipt når jeg sliter med å finne riktig ord – «har det på tunga…». Det er ekstra plagsomt for en som har levd av ord et helt liv.

Men for litt siden fikk jeg heldigvis en aha-opplevelse av det hyggeligere slaget. I et quiz-program på TV ble det spurt om hva gatenavn/slang for LSD er.  Svaret var «syre». Jeg imponerte meg selv da jeg husket hva LSD faktisk står for: Lysergsyredietylamid.  Jeg lærte det i kjemitimen på UIO for 45 år siden, og gir meg selv pluss i margen.

I mitt virke som basketballcoach har jeg slengt mer enn min andel av negative kommentarer til flere mennesker enn jeg liker å tenke på. Men jeg forsøker i hvert fall å gjøre opp for meg med noen enkle leveregler:

– Gå aldri til sengs med noe uoppgjort.
– Vær raus med klemmer (men hold deg unna folk som åpenbart er ukomfortable)
– Gi folk godord når de fortjener det, det er ingen gode grunner til å la det være..

Det får stå sin prøve om noen mener det er litt patetisk snilt. (Og til dere som abonnerer på Pauliord først og fremst som en basketballblogg: Beklager at det tidvis handler litt om livet også). 


Legg igjen en kommentar

Putin, porno og penger

Mitt moralske kompass er i ulage. Det vil si – det er i hvert fall ikke datojustert. Det er et åpenbart misforhold mellom tiden jeg lever i og tiden jeg har vokst opp i. Mitt liv kan grovt sett deles i fire: Jeg var først ung og dum. Så litt eldre, men fortsatt ganske dum, i hvert fall naiv. Så rutinert uten voldsomme ambisjoner. Og nå – eldre og mer reflektert.  

Følelsen av å være gammel handler mest om tallet jeg oppgir når noen spør om alder. Følelsen av å være utdatert er verre, men også noe jeg lever godt med.

Da jeg var på mitt mest yrkesaktive, hadde jeg ymse roller i VG.  80-tallet var en sammenhengende suksesshistorie der opplagsrekorder stadig sto for fall. Vi elsket å jobbe i den frekke tabloiden. Vi hadde det fantastisk moro på jobb. Vi elsket å passere Aftenposten, og vi registrerte med tilfredshet at konkurransen med Dagbladet i realiteten var ikke-eksisterende: På den andre siden av Akersgata var Dagbladet bakpå, de var sidrompa seriøse – «best» på kultur, men dårligst på det folkelige. Og de rant i hvert fall ikke over av tabloid galskap.

Kanskje nettopp derfor reagerer jeg så kraftig på hva Dagbladet er blitt i dag. Klikkhoreri av verste skuffe. I 2002 fjernet avisen annonsene for tele-sex og sex-hjelpemidler «fordi de skader avisens redaksjonelle profil» het det den gangen.I dag synes det å være omvendt. Jeg kjøper ikke lenger papiraviser, men registrerer Dagbladets førstesider. I siste kvartal 2022 handlet det tilsynelatende bare om Putin. Krigen i Ukraina. Dagbladet ga inntrykk av å være et slags utenrikspolitisk fyrtårn. 

På nettsiden er historien(e) en annen: Du må kjøre slalåm mellom pornoen som drysses ut i rause porsjoner. Jeg VIL IKKE lese om sprutorgasme. Jeg har ikke behov for å vite hvor mange ganger etter hverandre jeg kan komme. «Bildene som viser nye kjønnslepper» (hva var galt med de gamle). «Han har verdens største» (so what, ham om det). «Perfekt sex i bakenden».

SPAR MEG! Jeg orker det faktisk ikke, og noterer meg at det moralske kompasset mitt har betydelig misvisning.  Jeg skjønner jo at når jeg reagerer så kraftig, betyr det at Dagbladet føler at de er på rett vei. Det hjelper ikke stort at nettsiden er et visuelt makkverk (men selvfølgelig noe de er svært innforstått og komfortable med).  Det er presentasjonsjournalistikk til stryk, som for eksempel disse to, med henholdsvis «OM» og «SEG» som oppslagsord og blikkfang.

Men dette er jo ikke bare Dagbladet, selv om jeg synes avisen er en versting. Etter årsskiftet har de heldigvis fokusert mer på livsstil, helse og økonomi i papiravisen mens de tviholder på sex-opplysning på nett. I tabloidenes gullalder var vi selvfølgelig også opptatt av opplagsutvikling, men vi tillot oss aldri å synke så lavt som dette.

Familiens bedre halvdel hygger seg, og lar seg engasjere, av Farmen Kjendis; ganske uskyldig familieunderholdning. For egen del tenker jeg at castingansvarlige må ha lett ganske dypt i kjendisskuffen når 5 av 12 deltagere er influensere eller «TV-personligheter».(Hvordan blir man det, er det bare å stille opp i et program?) For noen er den fremste kvalifikasjonen at de har hatt sex på TV tidligere eller at de kanskje har blamert seg på annet vis i en julekalender. I serier som Paradise Hotel og Ex On The Beach er det selvfølgelig pirrende når det «lukter sæd» på location (slik det ble fortalt før en tidligere sesong).

Sex-opplysning 2023 i Dagbladet: Det er litt dumt å få bakenden opp/ned i brysthøyde. Det kan være farlig – og i hvert fall upraktisk.

I 2023 er sex på TV en vinner. Fyll på sosiale medier er digg det også. Jeg lever i en tid da det er kult å gå på fylla. Det er en selvfølgelighet at vi drikker, og det er like selvfølgelig at vi elsker å tweete om det eller dokumentere det på andre sosiale plattformer. 

Atle Antonsen sitter ganske godt i klisteret nå, men var i hvert fall ærlig nok til å innrømme at han «kanskje har et alkoholproblem».  Og det er om ikke annet en interessant sammenheng mellom det sanseløse og utagerende, og det faktum at vi lever i en tid der alle kan føle seg krenket av et eller annet. Alt er feil, og alt kan bli misforstått.

Men det er sikkert bare meg.  Jeg nærmer meg datoen for når jeg kan kjøpe honnørbilletter til det meste, og har sannsynligvis et antikvarisk syn på livet..  Jeg søker trøst i det jeg selv mener må være den beste TV-serien etter «West Wing».  Jeg gråter en modig tåre nesten hver kveld jeg har sett en episode av «This Is Us».  Mine nærmeste begynner å bli dyktig lei av mine forsøk på markedsføring av dette familiedramaet (på Disney+), men jeg er altså betatt (ikke betalt … slik influensere er).  Helt solgt – men jeg skal ikke plage dere med forsøk på å fortelle hva dette er.  

Se den selv!  Jeg tar meg selv i å ønske at jeg så innmari gjerne skulle vært en far som Jack Pearson, en bestefar som William. Jeg skulle så gjerne vært modig og flink nok til å skrive en tilsvarende serie. Jeg elsker historien(e). Jeg elsker manus, og jeg digger persongalleriet. Og jeg tør nesten ikke nevne at jeg er imponert over «Demenskoret» på NRK.


1 kommentar

Pung-gnagere og snubleshorts

I min tid som aktiv spiller (jepp, et sted mellom 45 og 50 år siden) spilte vi med «pung–gnagere»: Veldig korte, veldig trange shorts  – ekstremt ettersittende og kontaktsøkende. I dag er Stian Mjøs den kanskje fremste eksponenten for en helt annen moteretning, nemlig «snubleshortsen». Den er så lang og at du ikke bør forsøke en tunnel på Stian.  

Et eller annet sted i Budstikkas billedarkiv ligger kanskje et svært lite flatterende bilde av meg. Det samme bildet dokumenterer i så fall også innsats og fleksibilitet: Jeg slider i forsvar, slik man skal – helt ut til sidelinjen. Jeg har venstrefot på linjen, og sitter ganske dypt og bredt i anstrengelsene for å holde følge med spilleren med ball. Alt vel så langt, men bevegelsen kombinert med svært kort shorts og dårlig strikk, gjør at mine edlere deler faller ut av shortsen, og kommer til syne i et kort øyeblikk.  Karl Braanaas var, og er, en dyktig fotograf, og på 1/500 sekund klarte han å dokumentere ulykken.

Så håper jeg selvfølgelig at bildet er slettet for ettertiden, men jeg husker det likevel altfor godt fortsatt.  Og det gir meg i hvert fall påskudd til noen linjer om shorts-moter.

Vi som spilte basketball i forrige århundre, har alle brukt pung-gnagerne – de svært korte shortsene som hadde den egenskapen at de holdt utstyret på plass (bortsett fra i min shorts…). Men som bildene i denne bloggposten forteller – det var slik moten var. 

Skjønt, mote ble det ikke før senere. I basketballens pure ungdom brukte spillerne polstrede, knelange ullbukser, gjerne med belte. Eller de brukte etter hvert tights (som jo synes å være et must for alle spillere i dag). 

Inn på tidlig 1900-tall ble det litt mer orden på sakene.  

Bukser med belte ble byttet til shorts med strikk i livet. Ullstoffet ble byttet med syntetiske fibre, og på 70-tallet kom mesh-stoffene med små hull som gjorde plaggene behagelig «pustende».

Shortsene ble stadig kortere, og rundt 1950 var avstanden fra skrittet til kanten på shortsen 3 tommer (ca. 7,5 cm). Ved inngangen til 90-årene hadde lengden økt til 8 tommer (20 cm); ved årtusenskiftet 11 tommer (27,5 cm). Da snakker vi om at de fleste spillerne brukte shorts som gikk  til godt ned under knærne. Og om shortsen ikke var lang nok, ble det til at spillerne dro den ned.

Hvordan det ble slik? Hvordan gikk det fra «gæssing» til« sægging»?
Svaret er Michael Jordan.

Det finnes flere teorier om hvorfor det var viktig for Jordan å spille med lange shorts.  Noen påstod at han elsket å spille med shortsen fra collegetiden under NBA-shortsen – altså måtte den være lengre og videre for å ha plass til begge shortser. Andre mener det handlet om Jordans hang til å dra i shortsen om en del av vaner og rutiner på banen. 

Det som er helt sikkert, er at Jordan var den ubestridte eneren og den store stjernen fra den første sesongen for Chicago Bulls i 1984/85. Jordan definerte skomoten. Og Jordan dikterte motebildet for spillerdrakter.

NBA forsøkte med et slags svar i 1997 da de innførte en regel om at shortsen ikke kunne gå lenger ned enn til en tomme over kneet.  Men det ble med forsøket – regelen er fjernet.

Så finnes det utøvere som ikke lar seg diktere av moteretninger eller stjerner. Utah Jazz-legenden John Stockton tviholdt på sine korte shorts i hele den 19 år lange karrieren.  Han ble takket av i 2003 – i kort shorts.  Så hører det også med til historien at moten kanskje er i ferd med å snu. Igjen. LeBron James er en av toppspillerne som ønsker en kortere og mer kroppstilpasset shorts. 

Påfallende nok har denne utviklingen gått så godt som problemfritt.  I de fleste idretter styres produktutvikling av behovet for bedre prestasjoner og/eller økt komfort. I basketball har det handlet mest om mote, og kanskje litt om komfort.

Basketball er en tilpasningsdyktig, nysgjerrig og endringsvillig sport. Reglene endres og tilpasses ofte. Klær, sko og baller er i stadig utvikling.

Heldigvis er vi forbi tubesokkenes storhetstid. De første parene så dagens lys i 1967, en nyvinning ikke minst fordi de var enkle å produsere: Ingen hæler, ingen forsterkninger i sokken – one size fits all.   Etter hvert møttes shorts og sokker på knærne og sørget for at basketballspilleres ben var tildekket. 

Kareem Abdul-Jabbar var trendsetteren, men kjendiser i tube socks har vært mange: Björn Borg, Pelé, Julius «Dr. J.» Erving, Farrah Fawcett, Raquel Welch og Justin Bieber for å ha nevnt noen.

Så ser jeg ikke bort fra at tubesokker er kommet for å bli, men neppe på basketballbanen. Og jeg tviler på om de svært korte shortsene får en renessanse.

Kareem Abdul-Jabbar – lang mann, lange sokker, kort shorts.


Legg igjen en kommentar

Han hadde ideen, men ingen ball

Lite var klart da James Naismith oppfant basketball – han hadde verken tenkt på kurv eller ball. Men så gikk produktuviklingen raskt.

James Naismith var ikke så opptatt av utstyr da han oppfant basketball i 1891.  Ledelsen ved Springfield College hadde bedt Naismith finne på noe som kunne sørge for at elevene var engasjert i fysiske aktiviteter også i vintersesongen.  Basketball ble løsningen.  Naismith snekret sammen 13 regler som definerte hvordan basketball skulle spilles, men utstyr var det verre med.

Lagene skulle oppnå poeng ved å kaste en ball oppi en kurv, og den første tiden gjorde tomme ferskenkurver nytten. Det var bokstavelig talt fruktkurver som hadde den åpenbare ulempen at de hadde fast bunn.  Den første genistreken var når en kreativ sjel fant ut at bunnen kunne fjernes slik at ballen gikk gjennom kurven. Så slapp man å klatre i stige for å hente ballen etter hver scoring. 

Først fotball
En basketball fantes selvfølgelig ikke siden spillet var helt nytt.  En fotball gjorde nytten de første årene, men den var tung og det var dårlig sprett i ballen. 

I 1894 tok Naismith kontakt med Spalding med beskjed om å lage den første basketballen. Løsningen ble en lærball som var sydd sammen med lisser og med en gummiblære på innsiden. Den veide drøyt 560 gram, med en omkrets på 81 centimeter, og den var lærfarget brun.

Den første Spaldingballen ble brukt frem til 1937 da den første sømløse basketballen så dagens lys. Den så bedre ut, men viktigere var det at den ga mye bedre sprett, og basketballer som var sydd sammen med lisser, var historie i 1948. 

Året etter hadde den offisielle ballen krympet til 76 centimeter i omkrets, og mens den opprinnelige ballen var sydd sammen av fire paneler, fikk basketballen åtte paneler fra 1970.

Ut med brunt
Verken spillere eller publikum var fornøyd med den originale brune lærfargen.  Det var rett og slett vanskelig å se ballen tydelig nok.  Da Spalding lanserte en oransje ball i 1957, ble den en umiddelbar suksess, og det har vært den dominerende fargen siden.  Du finner riktignok basketballer i alle mulige og umulige farger, men som matchball handler det stort sett om den offisielle oransje ballen. 

I 1983 laget Spalding den første basketballen i «full grain leather». Det er den aller beste kvaliteten på lær. Det blir finere jo mer det blir brukt, men mister ikke kvalitet eller slitestyrke.

Før 1990 var alle baller laget av ekte lær, men så kom komposittmaterialene for fullt.  Fortsatt er lærballer de mest eksklusive, men til bruk innendørs: De blir fort ødelagt på utebaner, friksjonen på asfaltbaner kombinert med skitt og støv ødelegger ballene fort. 

Baller med mønster
I 1994 ble basketballentusiaster presentert for «hole-in-one»-ballen. Den hadde adoptert det nuppete mønsteret på golfballer for å gi spillerne et bedre grep.

Resten er en historie om produktutvikling som ikke nødvendigvis har funnet et stort marked. Den dag i dag spiller vi fortsatt med en ball som til forveksling likner på den første ballen med åtte paneler og uten sømmer fra 1948.

Fra 1891 til 2023

1891: James Naismith finner opp basketball. Det spilles med fotballer som kastes opp i ferskenkurver. 

1894: Spalding lager den første basketballen.

1937: Basketball uten sømmer og lisser kommer på markedet.

1970: Ballen lages nå av åtte paneler i stedet for fire. 

1983: Ekte lærballer blir offisiell ball i NBA.  

1994: «Hole-in-one»-baller med nuppete mønster er et faktum

1998: Wilson lanserer en ball med ørsmå hull som absorberer svette – for å gi bedre grep.

2001: Spaldings ball med innebygget pumpe har ennå ikke blitt noen suksess i Norge…

2006 : Spalding NEVERFLAT basketball lover å holde på luften 10 ganger lenger enn vanlige baller. 

Fun  facts:
Joseph Odhiambo innehar flere verdensrekorder, med ball: 

– Han scoret på 38 “layups” på 1 minutt mens han jonglerte tre basketballer.

– Driblet 6 basketballer samtidig.

– Fikk en basketball til å spinne på én finger sammenhengende i 4 timer og 15 minutter.

Basketballer:
Str. 7 (senior menn): Omkrets 75 cm. 567-650 gram

Str. 6 (senior kvinner, gutter 12-14 år): Omkrets 72 cm. 510-567 gram 

Str. 5 (mini): Omkrets 70 cm. 470-500 gram

(Artikkelen ble først publisert i Aftenposten Historie)


3 kommentarer

Oppturer og nedturer fra 2022

Hva husker du fra 2022? Her er ett og annet for historiebøkene
fra året som var nesten fritt for covidproblemer.

DE VI MISTET
Året startet på verst tenkelige vis da vi ble møtt av sjokkmeldingen om Lars Hergots bortgang. Lars var et oppkomme av ideer til hvordan Nadderudhallen kunne bli Norges beste basketballarena. Og slik er den blitt.

Midtveis i 2022 kom også beskjeden om at  Niels Matthiessen var gått bort. Niels var helt sentral i oppbyggingen av miljøet i Kjelsås, klubben som er blitt en av Norges aller fremste klubber for talentutvikling

SESONG PÅ VENT
Absolutt alle involverte i en hvilken som helst idrett hadde rukket å bli grundig lei av covid og korona. Vi var sikre på at NÅ! åpnet det.  Men etter at NBBF i desember (2021) besluttet å åpne for seriespill 11.januar 2022, ble nedstengingen forlenget enda en gang.  Men heldigvis bare en uke, til 16.januar.

KETCHUP-BASKET
Mens aldersbestemt basket måtte vente, fikk eliten lov til å holde det gående. Den første helgen i januar tok Bærum imot Centrum i Nadderudhallen. Det ble en stygg affære.

– Vi vet vi er et ketchupflaske-lag. Når vi får flytta ballen raskt rundt og treffer treere, er vi giftige, sa Mathias Eckhoff etter at Centrum ble slått 131-33. Det er lov å håpe at rekorden blir stående lenge.

Spillerne som står i denne timeouten forteller sitt om et ungt lag; de eldste født i 2004… (Foto: Maja Stenerud)

YOUNG GUNS
I BLNO-sesongen 2022/23 vrimler det av unge, ambisiøse talenter i BLNO. Over 40 av dem.  For et år siden var de færre, og derfor ganske morsomt  når de virkelig tok sjansene de fikk. 17-år gamle Eldar Alagic “grep dagen” mot Kongsberg Miners med  et vanvittig 3-poengsshow for Asker – 7 av 9 på treere, toppscorer med 25 poeng.
– Hele gjengen av unggutter har vært uredde fra dag 1 og blitt mye flinkere i løpet av året, sa Stian Emil Berg til basket.no.

Så har det kanskje gått tråere denne sesongen; det har vært litt lenge mellom høydepunktene for 04-spillerne til Asker. Men de yngste har uansett skjønt at det er mulig å spise kirsebær med større og mer rutinerte utøvere. 

RETUREN TIL NORGE
Etter seks sesonger i svenske klubber hadde Tina Stenerud Moen lyst til å spille vårsesongen i Norge og for gamleklubben Ullern. Et svært velkomment comeback. Og noen husker fortsatt 2015/16-sesongen hennes i Norge: Tina snittet på 23,3 poeng, ble kåret til MVP og hadde 22 poeng, 12 returer og 7 assists da Ulriken Eagles ble slått 79-45 i finalen i Rykkinnhallen.Etter den siste gullsesongen med Ullern i 2016 dro hun videre til Stockholm og ligaspill for Alvik.

KAMPFIKSING..!?!
Vi er virkelig i ukjent landskap når det snakkes om betting og kampfiksing; for de fleste med interesse for basketball er det heldigvis helt ukjent. I mars serverte NBBF den første advarselen: «Du risikerer utestengelse fra FIBA hvis du som er aktiv spiller, spiller på basketballkamper, uansett i hvilken basket-turnering i verden du spiller på, så vel internasjonale landskamper som lokale turneringer og ligaer. Visste du at du risikerer utestengelse fra all norsk idrett hvis du spiller på andre kamper i egen turnering?»

Så, 1. november fikk vi denne fra Jan Hendrik Parmann i NBBF: 
«Dessverre har vi nå fått vårt første tilfelle der en spiller i Norge er blitt suspendert fra all idrett på grunn av ulovlig spill på basketball»

TOTAL KOLLAPS
I slutten av februar var vi høyt oppe. Med overtime-seier over Kosovo (95-92) klatret Norge til topps i EM-gruppa og sikret gruppefinale mot Danmark i juli. Møtet med Danmark i Haukelandshallen i august ble en festforestilling der Norge blant annet traff 20 av 32 trepoengere. Alt stemte.

Men så:  Med bom på ALLE (!)) sine 21 trepoengsforsøk mot Nord-Makedonia i november fikk Norge en slitsom og vond kveld i Gevgelija. 

– Vi vet vi ikke er et ferdig produkt og at vi fortsatt er et landslag i utvikling, og visste vi ikke kunne gå ubeseiret for alltid. Men dette er en fin sjanse til å lære, sa Harald Eika Frey etter Norges første tap i EM-kval-runde to.

Norge endte kampen med 0 av 21 på trepoengere og totalt 36 poeng. Nesten uforståelig. One of those days…

Her er de norske kampene i EM-kvalifiseringen:
Norge – Kosovo 86-77 – 25. november 2021, Bergen
Danmark – Norge 84-68 – 24. februar 2022, Næstved Arena
Kosovo – Norge 92-95 (OT) – 27. februar 2022, Mitrovica
Norge – Danmark 62-64 – 3. juli 2022, Oslo
Slovakia – Norge 68-87 – 25. august 2022, Levice
Norge – Danmark 99-75 – 28. august 2022, Bergen
Nord-Makedonia – Norge 58-36 – 10. november 2022, Gevgelija
Norge – Slovakia 56-68 – 13. november 2022, Bergen
Danmark – Norge, 23. februar 2023
Norge – Nord-Makedonia, 26. februar 2023, Oslo

KORTE COMEBACK
I februar, for snart et år siden var Fyllingens lagoppstilling mer spesiell enn vanlig.  Enda en import..?  Neida, denne gangen var det coach Calix Black Ndiaye som droppet dress og slips til fordel for drakten. Det ble riktignok bare 2 minutter og 26 sekunder, men Calix (40) rakk å å legge en trepoenger, og han leverte en frekk finte og drive der han ble foulet, scoret og satte «and one»-straffekastet: 6 poeng. De gamle er stadig vekk eldst.

Calix var Ulrikens kanskje aller viktigste spiller den gangen Eagles herjet i BLNO.

Andre korte comeback..? Stian Emil Berg sesongdebuterte endelig for Asker denne sesongen.  I kampen mot Bærum holdt han i drøyt to perioder før han tråkket over, med avrevet leddbånd som resultat.  Han rakk poeng, assists og returer – men ikke mer. Ikke akkurat det Asker (eller Stian) hadde drømt om.

KVAL OG KVALER
BLNO-kval  i mars: Oppsal gikk opp, Nidaros ned. Ikke akkurat det vi hadde ønsket oss, og da snakker vi ikke om Oppsal, men om Nidaros som mange gjerne ville  beholde. Basketballtinget i mai var eneste mulighet for Nidaros til å beholde plassen i BLNO. Region Midt foreslo en utvidelse fra 10 til 12 lag, men verken Kristiansand Pirates eller andre ønsket å ta den 12. plassen i ligaen. Dermed ble det 11 lag i BLNO selv om  enkelte rynket på nesen…

SENSASJON I
Bærums damer tok NM-gull i april; det var definitivt av det sjokkerende slaget, sånne ting som ikke skal skje. Ulriken hadde vunnet 34 kamper på rad i Norge. Da det gjaldt som mest, var Bærum best – og snøt storfavoritten for kongepokalen.

Julie McCarthy, Bærum-kapteinen, ble spilleklar i tide etter skade og som bidro med 15 poeng, 15 returer, et par blokker og en særdeles viktig tilstedeværelse både i forsvar og angrep.

SENSASJON II
Nidaros slo Frøya på bortebane med 11 poeng i oktober. Nidaros dro til Bergen med et sterkt beskåret lag; Frøya med alle til stede. Fortsatt helt uforståelig.

DE BESTE UNGE
basket.no skrev: «Kolbotn ledet ved pause og ga Asker Aliens tøff match, men hjemmelaget snudde kampen med en 25-3-run i tredje periode og holdt unna for Kolbotns sluttspurt i et fyrverkeri av en U19-finale».  Eldar Alagic, Niklas Sandström og Oliver Bergstad sto for 73 av de 88 poengene for Asker.  Et halvår senere var både Kolbotns og Askers spillere BLNO-inventar.

ÅRETS SIGNERING
Ikke helt på høyde med en milliard-avtale for Ronaldo, men kanskje vel så viktig, i hvert fall for norsk basketball: Arild Sandven har signert ny avtale med NBBF, og er nå heltidsansatt. Hans artikler er blant det mest leste både på basket.no direkte og av saker som er gjengitt fra basket.no i NBBFs sosiale medier. 

VI VOKSER
Vi er fortsatt ikke store, men vi vokser. Norsk basketball har klart seg godt gjennom covid-perioden. I 2021 er veksten i norsk basketball på hele 13%, noe som gjør basketball til lagidretten med størst økning. Og i en covidtid passer det vel ganske bra at en av de nye klubbene heter MASK  (Mortensrud-Aker Sports klubb).

Stine Austgulen mot Malta. Hun scoret 3 av Norges 64 poeng

SCORINGS-SHOW
Harald Frey scoret 37 poeng mot Slovakia i august, En måned tidligere leverte Stine Austgulen tilsvarende for Norge med 39 poeng i en landskamp! Dermed sikret Norge andreplassen i Small Countries-EM etter seier over Malta 64-48.  

FIRI OVER OG UT
Vi synes alle det var litt rart og kryptisk å si «Firi-ligaen» etter over 20 år med BLNO. Og vi rakk ikke å venne oss til det før det var slutt. Krypto-selskapet gikk inn i norsk basket med optimisme og positivitet, men møtte økonomiske realiteter. 

Det har ikke vært mange gledes-scener som dette for Asker, men kanskje har det løsnet..?

ALLE GODE TING ER 14
En titt på BLNO-tabellen forteller at mitt sesongtips med Asker som ett av lagene i en semifinalerunde for menn ligger veldig dårlig an. Med 13 tap på rad kom endelig seieren i det 14.forsøket da Oppsal ble slått 59-57. Det var ingen vakker affære, i hvert fall ikke de siste par minuttene. Men det deles ikke ut stilkarakterer i basketball, og Asker kan gå inn i 2023 med løftet hode og fornyet tro på at sesongen tross alt kan bli ganske bra.

PLUSS 40, MINUS 40
På vei inn i 2023 er det lite som tyder på at Ulriken skal gå på en ny smell i kampen om NM-tittelen. Når tre spillere forsvinner til USA, er det andre som overtar.  Dermed synes Ulriken helt utilnærmelige med 12 kamper og en seiersmargin på 40 poeng i hver kamp.  I den andre enden av tabellen har Tromsø Storm Ungdom en vanskelig sesong og har tapt sine 11 kamper med 40 poeng i snitt.


Legg igjen en kommentar

Kjære Sofia!

Sofia (Koch) er min «torsdagsdate». EBs jenter trener før laget mitt entrer gulvet i Nadderudhallen, og Sofia er alltid den positive, nysgjerrige, blide.  Og så gjør hun noe så uvanlig som å hilse – det kan sågar bli til at vi veksler et par ord før guttelaget begynner sin økt. 

Sofia Koch er «up & coming» i Bærum Basket. Født i 05, men allerede med kamper der han har startet for BLNO-laget. Foto: Maja Stenerud

På en trening nylig spør hun:  «Hvorfor skriver du ikke om damebasket»? Det er bare noen dager før vi skriver 2023, og på vei inn i et nytt år kunne man jo finne på å ha nettopp det som nyttårsforsett.  Men nei. Det blir neppe sånn, og for å være ærlig skriver jeg jo ikke så innmari mye om menn heller.  Sofia og andre kan jo få vite litt mer om hvorfor.

Tro det eller ei, men uten damer hadde det ikke blitt noe av min karriere som coach. Tilfeldighetene gjorde at jeg sa ja til noe jeg ikke var kvalifisert for. 

Det hele begynte vel midt på 70-tallet da jeg av en eller annen uforståelig grunn ble bedt om å ta over som coach for damelaget til Bærum Basketballklubb. Da hadde de allerede vunnet en håndfull NM-titler; jeg hadde ingen tidligere erfaring, jeg var altfor ung (19 år gammel), men takket ja.  Hvor vanskelig kunne det være, liksom?  

Bærum Basket anno 1977. Her er laget som kunne klart seg uten coach – med klassespillere som Elisabeth Norseng (#12), Lisbeth Laugen (#10), Torill Christensen (#11) og til venstre for Torill sitter Sonja Regbo. Som coach for denne gjengen hadde jeg egentlig lite å gjøre…

Ikke veldig skulle det vise seg. Noen år senere hadde jeg selv rasket med meg noen NM-titler uten egentlig å ha gjort stort. Den gangen var nemlig disse jentene/damene ganske suverene, med spillere som Sonja Regbo, Lisbeth Akselsen (Laugen) og etter hvert Torill Christensen (Berg)  og Elisabeth Norseng. Ting gikk av seg selv, kamper og mesterskap ble vunnet på autopilot. Med unntak av særlig én kamp.  

Jeg var bortreist med jobben den helgen, og var ikke til stede i toppoppgjør mot KSI. Bærum tapte 16-46 (!), damene scoret to spillemål, resten av poengene på straffer. Noen måneder senere vant vi likevel NM. 

I 1981 fikk jeg ansvaret for seniorlandslaget, damer, og i sum føler jeg å ha vært ganske tett på miljøet i flere år.

Men så gikk det med damelaget som med Bærums herrelag. De eldste og mest rutinerte spillerne hoppet av etter henholdsvis 9 (damelaget) og 10 (herrelaget)  strake NM-titler. Vi kom til kort mens andre klubber hadde jobbet godt.  Sandvika vant 3 NM-titler med Ingvild Berge som den helt dominerende spilleren før Høybråten tok over norsk damebasket: Det ble total dominans i 15 år, sammenhengende og 16 NM-gull totalt!

Sandvikas gulljenter hadde mye talent og rutine, men uten Ingvild Berge (øverst til venstre) hadde det neppe blitt 3 NM-gull av det.

Bærums Sonja Regbo var nokså sjelden vare på 70-tallet.  En damespiller med teknikk!?! Det var uhørt og uvant, men Sonja behersket det meste. Ingvild Berge tok over for Sandvika med selvtillit i fin miks med teknikk og ferdigheter før Lisbeth Jansen definerte en helt annen type leder med Høybråten.

Lisbeth Jansen er uten sammenligning den damespilleren i Norge som har mottatt flest Kongepokaler.

Lisbeth var aldri fancy, bare irriterende god. Hun var rå. Hun var sterk, kanskje enda sterkere i hodet. Hun var definisjonen på en vinnertype, den typen spiller som aldri har tapt en kamp selv når det ser håpløst ut.

Så var det Gimles tur. Under ledelse av Jan Erik Price formelig flommet det over av godt skolerte Bergens-jenter som alle kunne sin ABC. 9 strake NM-gull fra 1999 – 11 totalt.

Og nettopp der begynner moderne norsk damebasket for meg. Jeg husker spesielt godt Kristine Austgulen, med en ganske unik collegekarriere i USA og med en faktisk mulighet til WNBA-spill. Bare uker før ny sesong i BLNO hadde vi lekt med tanken om at hun skulle være en del av stallen på herrelaget til Bærums Verk. Det hadde vært utrolig kult og spennende, men ble dessverre ikke noe av ettersom Kristine valgte utdannelse. Smart dame!

Det har vært imponerende å følge jenters utvikling de siste 10 årene, og kanskje er det nettopp derfor jeg vegrer meg for å skrive mer om dem. Jeg kan ikke nok om mange nok.  Jeg følger ikke godt nok med; jeg har ikke tid til å se så mange kamper som jeg bør. I denne lille bloggen er noen damer nevnt, mange glemt.

Damer med finslepen teknikk? Det er vanskelig å komme utenom Tina Moen. (Foto: Maja Stenerud)

Derfor får det bli med dette: Spillere som Tina Moen fantes ikke da jeg var aktiv som damecoach.  Spillere som er tvehendte, som gjør de riktige bevegelsene intuitivt,  og som leser spillet fordi de ikke behøver øyekontakt med ballen. Og selv om talentene fantes, var verken jeg eller andre coacher i stand til å ta vare på og utvikle ferdighetene.

«Jøss, hun spiller som en gutt» var datidens ypperste kompliment til en jente som spilte basketball. I dag er nok det en litt belastet kommentar selv om den egentlig holder vann. Det finnes ikke mange spillere som Karyn Sanford, men det hadde vært uproblematisk for henne å være «en av gutta». 

Karyn Sanford har flyttet utenlands, men har satt varige spor i samtlige serie og turneringer hun har deltatt i.

Jeg var for lengst ferdig med damebasket som elitecoach da jeg ble spurt om å steppe inn som vikarcoach i en kamp med et jentelag. Det ble en ganske spesiell opplevelse – som for eksempel da en av spillerne midt i kampen ikke ville bytte inn før hun hadde fikset neglene sine. Sånne ting gjør inntrykk, og der og da var jeg skråsikker på at jeg aldri skulle trene jenter igjen. Men nå?  Jeg er superimponert over jentene jeg ser på treninger i Nadderudhallen. De jobber knallhardt, de er dønn seriøse og de har «handles» og ambisjoner.  

Det hadde vært helt uproblematisk å trene jenter. Faktisk fremstår de som mer coachable  og mer kollektive enn veldig mange gutter og guttelag jeg ser. 

Og, Sofia, siden du spurte om jeg ikke kan skrive mer om jenter. Joda, men jeg synes altså dere fortjener bedre enn at jeg lirer av meg noe uten å ha sett dere nok.

En av spillerne som virkelig har forbløffet meg, er forresten en av lagvenninnene dine fra 05-landslaget. Aurora Sørbyes treningsregime er egnet til å ta pusten fra deg. Det er sånne spillere som enten blir utbrent, langtidsskadet eller drit gode.

Vi sees i Nadderudhallen en torsdag i januar så kan vi prate mer om damebasket!


1 kommentar

Far var skeiv

Enkelte bilder eksisterer bare i mitt eget hode: Vi som har levd litt lenger enn mange andre, vokste heldigvis opp i en tid uten mobiltelefon og uten muligheten til å ta øyeblikksbilder. Dermed må jeg stole på min egen hukommelse når jeg sier at far var skeiv.

Når du leser dette i 2022, er du sannsynligvis så preget av tiden du lever i at du umiddelbart tenker at min far på et eller annet tidspunkt kom ut av skapet.  Men nei, det gjorde han slett ikke. Derimot var han offer for 60-årenes hattemote. På vei til trikken på riktig kalde dager brukte han alltid og uansett den latterlige lille hatten som ikke var godt for noe og som gjorde at han frøs realt på ørene.  Dermed holdt han vesken i den ene hånden, skakket hodet over på siden og varmet øret med den andre hånden. 

Slik ble altså far skeiv for meg: Jeg diltet ofte bak – far på vei til trikken, jeg på vei til barneskolen på Eiksmarka. Hadde jeg vokst opp i 2022, hadde jeg selvfølgelig som 7-åring for lengst fått mobiltelefon og kunne dokumentert «Gunnar Skakke».

I dag tenker jeg stadig mer på dette: For meg var han alltid gammel. Jeg synes han så gammel ut selv den gangen han faktisk var ganske ung, så vidt passert 50.  Antrekket hans vinterstid var frakk av den gamle sorten. Den omtalte hatten. Og vesken han bar med seg til jobben på Persbråten skole – det var definitivt ikke en Louis Vuitton-veske for å si det sånn. 

Og nå er jeg der selv.  Da far var på min alder, hadde han allerede vært død i et halvt år. Altså er jeg gammel. Jeg er på oppløpssiden. Og sannsynligvis er det sånn at unge mennesker i dag tenker på meg som en litt utdatert gammel skælk med klesvalg fra fortiden en gang. «Alder er bare et tall», sier folk som mener å ha greie på det. Det føles ikke alltid sånn, men det plager meg heller ikke voldsomt annet enn at jeg føler å ha fått litt dårligere tid på alt jeg ønsker å få gjort før jeg runder av.

Jeg har et par land og kontinenter jeg gjerne skulle opplevd. Da må jeg i så fall prioritere annerledes og slutte med turene til USA for å besøke basketballspillere.

Jeg har noen bokprosjekter jeg ønsker å få realisert, ikke i troen på suksess og store opplag men for å få det ut av systemet.

Og jeg har barnebarn som det hadde vært moro å kunne følge.

Stadig oftere tenker jeg nå på om det jeg står for er relevant, for eksempel om min tid som basketballtrener bør være over. Jeg tar meg selv i det når jeg av og til omtaler 70+ år gamle amerikanske collegecoacher som propper i systemet – med foreldede ideer og nye tenner.  

Om noen år passerer jeg jaggu meg 70 selv, og det eneste jeg er helt sikker på, er at jeg blir stadig mer usikker og søkende. Det finnes ingen eksakt fasit på hvordan basketball skal spilles eller utøves, ei heller på hvordan et liv skal leves.  Coacher i 30-/40-årene er som regel skråsikre, fulle av selvtillit men gjerne uten nødvendig selvinnsikt.

Jeg blir stadig sterkere i troen på at en litt ydmyk og nysgjerrig tilnærming til problemer og oppgaver er viktig i en verden der det meste er svart/hvitt – eller rødt/blått i en ekstremt polarisert verden.

Om Støre er veik og bleik mens Erna plutselig ble et geni etter at hun gikk av? Neppe. Kanskje er Joe Biden senil, eller kan hende er det vanskelig for en stammer alltid å få ordene ut i riktig rekkefølge? Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at Donald Trump er en drittsekk, men for alt jeg vet var deler av politikken hans smartere enn mannen som solgte den.

Jeg møter ofte og gjerne venner i USA, og det er alltid viktig å huske: Snakk ALDRI om politikk.  Litt som i Fawlty Towers-episoden «The Germans»: «Don’t mention the war…»

I Norge er det heldigvis lettere, foreløpig. Jeg besøkte en av mine gode venner rett før jul; han er interessant nok opphengt i konspirasjonsteorier, han er svært kritisk til Joe Biden, ikke fullt så kritisk til Donald Trump.  Jeg synes han er helt håpløs på mange områder, men han er en innmari fin kar som jeg gjerne er sammen med.  Vi klarer å være dundrende uenige, men på en sivilisert og litt humoristisk måte. Det er befriende.

Når du allerede har levd brorparten av livet, må det likevel være lov å mislike det som for mange av oss oppleves som et forflatet samfunn. I nokså tilfeldig rekkefølge – her er 10 ting jeg hater:

– dagbladet.no (som for eksempel når jeg får vite at vi blir kåte av risgrøt)

– Politikere som ALDRI evner å innrømme motstandere et poeng, og fraværet av anstendig uenighet.

– De bratteste bakkene i Tromsø vinterstid.

– Dårlig norsk og unge mennesker som går på skjino og spiser skjylling.

– Avstanden mellom seteradene på Norwegian.

– Spillere som svarer på konstruktive tilbakemeldinger med «ja, men…»

– Forståsegpåere og hatere i kommentarfeltene.

– Bilder av vinglass på hytterekkverk.

– Coacher i yngre klasser som jager ydmykende scoringsrekorder.

– Den tilsynelatende endeløse strømmen av ufattelig kleine og platte realitykonsepter.


Jeg rakk en tur til venner i Tromsø før jul, og fra en av dem fikk jeg med meg denne dommen over mitt virke med Storm: «Jeg tror du var mer opptatt av mennesker enn av basketball». Jeg har smakt litt på den, og velger å ta det som et kompliment, og mener uansett at det hele henger sammen. Jeg har fortsatt til gode å se eller oppleve en trener med suksess dersom vedkommende ikke har garderoben. Og jeg har til gode å se en vellykket leder i arbeidslivet som ikke har de ansattes tillit og respekt.

Så kan noen få mene at x’er og o’er er viktigst på basketballbanen, og at røde eller sorte tall er det eneste som teller i arbeidslivet. Så kan andre få mene at relasjoner er fundamentet.

Så var altså faren min skeiv – på vei til trikken. Forøvrig var han et av de straighteste menneskene jeg har kjent. Men om han «hadde» klasserommet og lærerværelset som rektor, se det vet jeg ikke. Kanskje ikke ettersom han av mange ble omtalt som «en rektor av den gamle skolen».

«Det er en tid for alt», sa Kongen på Dagsrevyen forleden da han offisielt la opp som konkurranseseiler. Jeg skal nok i hvert fall gi meg før jeg er 85…

Svært god julefeiring til alle.


Legg igjen en kommentar

BLNO, en korrigert analyse

I midten av oktober var jeg bråkjekk nok til å mene noe om hvordan BLNO kommer til å ende en gang på vårparten 2023. Den gangen skrev jeg at Gimle slår Kongsberg i en finale etter å ha slått ut Asker og Bærum i en semifinalerunde. Så viser det seg at det er helt sant at det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden.

I oktober visste jeg ikke at at desimert Nidaros kom til å slå Frøya i Bergen. Eller at et redusert Gimle skulle høvle over et ganske komplett Fyllingen-lag. Enda verre var det å tenke seg at Asker skulle gå 0-12 frem til desember. Men jeg er ikke helt villig til å endre på så mye av det jeg trodde den gangen.

Kongsberg er definitivt laget som har sett mest solid ut – både fremover og bakover. De er dype, de har rutine og de har Juan Ferrales.  Gimle uten Savic er velspillende og smarte, men det blir mange kortvokste som skyter langt. Styrkeforholdet mellom de to topplagene KAN fortsatt endre seg, men at de møtes i en finaleserie, tror jeg fortsatt på.

Per Tøien og Asker tenker langsiktig, men er nok mindre happy med det kortsiktige. 04-gjengen som forrige sesong fremsto med påfallende selvtillit, er ikke helt der denne sesongen.  Josh Hart scorer mens Ludvig Bergh forsøker å fylle en rolle som ikke passer ham. På den annen side: To tredeler av sesongen gjenstår, og Asker kommer til å vinne kamper!

Tromsø har hentet inn makskvote av importer; de gir seg ikke på tørre møkka før en NM-tittel er hentet hjem. Så gjenstår det å se hva som kommer først: Om Tromsøhallen rives eller om Storm vinner NM. Kanskje klarer de topp 4 denne sesongen.

Frøya, Fyllingen og Ammerud stiller i samme klasse for meg.  De to siste er umulig å bli klok på. Sesongen fortoner seg som en berg- og dalbane; ingenting er overraskende. Tap for svakere lag. Seier mot de beste. Alt er mulig, mens Frøya fremstår som en litt blek utgave av seg selv.

Centrum hører kanskje også hjemme i kategorien «missed opportunities».  Bærum stilte med noe nær et U19-lag og slo et Centrum som i hvert fall var fysisk overlegne.  Centrum ledet mot Ammerud inn i sluttminuttene, men evnet altså å tape.
For meg er det nok fortsatt sånn at Nidaros og Oppsal er de to heteste kandidatene til å måtte spille BLNO-kvalifisering også neste år. Det beklager jeg i så fall – jeg unner Jarl Jespersen og Oppsal alt godt. Og jeg har fortsatt sans for Nidaros.  Men jeg ville ikke våget å sette penger på noe annet.

Og apropos penger og spill.

«Kampfiksing».  Jeg smaker litt på ordet, og liker det veldig dårlig. Man har hørt om det. Fra andre idretter. Fra andre ligaer.  Men at det skulle forekomme i Norge synes usannsynlig og veldig, veldig uønsket.

Jeg har ikke visst at du kan spille på BLNO hos flere selskaper, men faktum er visst at om du vil sette penger på en kamp i Norge så finner du tilbudet hos et 20-talls tilbydere.

Og kanskje er nettopp en liga som BLNO interessant for spekulanter. Den er liten, tilsynelatende uten interesse for andre enn en engere krets av mennesker. Det er en transparent liga der mange kjenner noen, mens noen kjenner alle. Vi vet ganske mye om det indre liv i andre klubber. Og om det er noe vi vet om BLNO, er det at det er lite penger i omløp. Mange spillere, også importer, spiller i realiteten for en slikk og ingenting. Sponsorer og publikumsinntekter er ikke akkurat helt der oppe sammen med fotball, ishockey og håndball. 

Når denne problematikken er interessant og aktuell nå, er det fordi rykter svirrer rundt.  Og, rykter er nettopp det: Påstander, insinuasjoner, noen som har hørt noe fra andre som igjen har hørt fra en tredjepart. Følgelig handler ikke dette om verifiserte fakta. Kanskje er det hold i noe, kanskje er det den berømmelige fjæra som er blitt til en hel hønsegård eller kan hende er det bare fjas.
Men det er like skadelig uansett. Rykter om navngitte klubber, lag og spillere er ødeleggende enten det er hold i dem eller om det bare er sludder og sladder. Derfor hører jeg gjerne fra aktører som mener å vite noe om dette. Du kan mene hva du vil om journalister (og bloggere), men noen av oss har jobbet så lenge i bransjen at vi vet at kildevern er avgjørende for vår egen troverdighet. Det jeg får av informasjon, er alltid «off the record» med mindre noe annet er avtalt og presisert. 

Ta gjerne kontakt hvis du har noe jeg bør vite. Norsk basketball fortjener å være den ærligste, reneste og ryddigste ligaen.


Legg igjen en kommentar

Høyt spill

Joda, jeg har spilt på sport. Jeg har satt penger på både basketball og tennis som er mine to store interesser. Det er ikke rare greiene; jeg bruker ikke stort og jeg spiller med hjerte snarere enn med hodet. Dermed taper jeg mer enn jeg vinner.

Jeg har med interesse fulgt med på debatten om spillselskaper og finansiering av norsk idrett. Jeg registrerer at Magnus Carlsen er ambassadør for Unibet, og det er umulig å unngå John Carew i de svært kleine reklamesnuttene for ComeOn. Kanskje blir det stille nå som han sliter med tiltale for skatteunndragelse.

Jeg har aldri forestilt meg at det er store penger involvert i norsk basketball. Jeg har trodd at relativt få mennesker har satt noen kroner på BLNO-kamper for underholdningens skyld.  Så naiv kan man altså være:

Jeg har nøstet litt i dette, og har fått øynene opp for en helt annen verden. Det kan spilles på det meste, også BLNO, hos flere spillselskaper, og odds på hver enkelt kamp er stort sett nokså lik hos de ulike selskapene. Når kampene åpnes for spill dagen før kamp kan det hende at oddsen justerer seg noe, men det er sjelden dramatiske utslag.  Det handler i så fall om kamper der nøkkelspillere hos et av lagene blir skadet – det fører nødvendigvis til korreksjon.  Men denne sesongen har historien vært en annen. Foran enkelte kamper har oddsen endret seg med uforståelig store svingninger halvtimen før kampstart. I mitt enfold ville jeg trodd det handlet om en gærning eller to som har satt et par tusen kroner på et totalt uventet resultat i et slags «hail Mary»-spill, men forståsegpåere i bransjen forteller at så store utslag som foran en av de suspekte kampene betyr millioner av kroner spilt på et helt usannsynlig kamputfall. 

Millioner av kroner..!?! 

Jeg har vondt for å tro at det spilles så store summer fra Norge, og jeg husker godt hvordan innboksen på Bærums mail så ut etter uventede resultater den gangen jeg var på innsiden av driften i Bærum Basket: Det haglet med mailer fra andre steder i Europa; forbannede pengespillere som lurte på hva i h..vete vi holdt på med. Det var nesten som en lærebok i ukvemsord på fremmede språk.

Dette er nødvendigvis betente saker, og man skal holde tunga rett i munnen og fingrene unna farlige tastetrykk: Jeg vet ingenting. Jeg mistenker ingen, men det er interessant å reflektere over hva som skal til for å endre kampbilde. I fotball er det 11 spillere involvert i det som skjer på banen – da er det vanskelig å få altfor stor innflytelse på resultatet med mindre du er straffeskytteren som bommer med vilje.  I basketball er det nødvendigvis enklere, med færre spillere på banen og hårfine marginer skiller suksess og fiasko. Bom på layups flere ganger på rad? «Ring-ut» i stedet for svisj. 

Men kamper må ikke nødvendigvis «fikses» for at dette skal være en interessant problemstilling. I basketball har vi erkjent at vi er en liten idrett der alle kjenner alle. Vi er som en eneste stor familie.  Og apropos familie – når en BLNO-spiller eller aktør vet noe andre ikke vet, kan det være fristende å sette penger på et spillobjekt.  En nøkkelspiller skades på siste trening før kamp. Kanskje er lagets viktigste spiller(e) borte på jobbreise. Veien er ikke lang for å be familie eller venner slenge inn noen kroner på et kamputfall som i utgangspunktet var usannsynlig.

Basketballforbundet har forsøkt å være tydelige på denne problematikken.

I begynnelsen av november kunne vi lese at norsk basketball har fått sin første sak som følge av et strengt regelverk.

Her heter det blant annet:

«Visste du for eksempel at du risikerer utestengelse fra FIBA hvis du som er aktiv spiller, spiller på basketballkamper, uansett i hvilken basketturnering i verden du spiller på, så vel internasjonale landskamper som lokale turneringer og ligaer? Eller visste du at du risikerer utestengelse fra all norsk idrett hvis du spiller på andre kamper i egen turnering?

Generalsekretæren skyter inn at selv ved bruk av stråmenn til ulovlig spillaktivitet, så skal man ikke føle seg for trygg. – FIBA har, gjennom avanserte verktøyer, mulighet for å linke relasjoner mellom personer opp mot hverandre ved mistanke om kampfiksing…»

Det har fått mange til å lure, og spissformulerte spørsmål som dette er såvidt jeg vet foreløpig ubesvart:

«Poden spiller Easybasket u9. Ikke spilt kamper ennå men har trua på at det kan bli en miniserie eller to ila vinteren. Eller er det illegalt hvis jeg setter en femtilapp på Lakers?»

Slik jeg leser FIBA-reglementet handler dette om spill på objekter organisert i FIBA-systemet. Der er ikke NBA så det bør være OK for deg med lag i Easybasket 9 å tro på Lakers (selv om du kanskje er ganske alene om å tro på dem nå…)

Jeg velger å tro at aktører i norsk basketball setter penger også på norske kamper, og at mange fortsatt tar sjansen. Men jeg vegrer meg for å tro at kampfiksing faktisk forekommer selv om enkelte resultater er så drøye at flaks og tilfeldigheter synes vanskelig å tro på. Samtidig har det sjokkert meg at det spilles for millioner på BLNO, fra spillere i alle land. Og, om noen skulle tro noe annet: Det snakkes i det norske basketmiljøet om kamper som kanskje er fikset. Det snakkes om resultater, det snakkes om store penger og det nevnes navn. Det er om ikke annet en tankevekker, og svært betenkelig.


1 kommentar

Å banne i kirken

Alle piler peker oppover i norsk basketball.  Eller gjør de? For egen del er jeg ikke veldig begeistret for folk som banner i tide og utide. Men om jeg med denne bloggen banner i kirken, stiller det seg forhåpentlig litt annerledes: Jeg har skrevet godt over 300 blogginnlegg om basketball, og har stukket hodet frem i en god del av dem. Her er enda et, i et forsøk på å reflektere over «yngre-revolusjonen» i BLNO, frafallet blant spillere som er på topp og status på sesongen 22/23. 

Ungt både på Asker-benken og på banen. Foto: Marianne Stenerud

BLNO FOR UNGE

Jeg har hatt flere sesonger som elitecoach – for Bærums Verk, Bærum Basket  og sist for Tromsø Storm. Men de fleste årene har gått med til å bygge yngre lag – og forhåpentlig som en naturlig del av det, å bygge yngre spillere. Jeg har fulgt syv årganger fra tidlige år til de har falt for aldersgrensen mot seniorbasket. Samtlige årganger har stått løpet som et kollektiv, og vi har fullført med gode resultater og ditto opplevelser.

Målet har alltid vært det samme: Å få flest mulig til å stå lengst mulig i håp om at alle får med seg det aller kuleste året som basketballspiller; nemlig det siste året som aldersbestemt utøver. Nå synes det som et nesten uoppnåelig mål, og det mest nærliggende er å avslutte ungdomssatsinger som U18-lag. Den siste sesongen er blitt vanskelig å gjennomføre. 

Det er en tøff kamp mot resultatjag på skole, behovet for å bruke tid med venner – og forberedelser til russetid.  Enda en faktor er eliteklubbenes behov for påfyll av unge talenter.

Fra tid til annen har enkelte av «mine» spillere prestert såpass at de har vært interessante for ligalag. Og det skulle bare mangle om ikke spillerne er både interesserte og interessante. Det er vanskelig å stå imot når elitecoacher puser med egoet ditt.  

For de beste spillerne har det vist seg å være en vanskelig balansegang: Hvor mange treninger klarer de å svelge på en uke?  Hvor mange treninger skal de følge med egen årgang, og hvor mange treninger bør de være med elitelaget? 

All erfaring viser at

– ingen klarer dobbel/trippel treningsmengde over tid.

– belastningsskadene kommer.

– én trening ukentlig med et elitelag er ikke nok.

– fire treninger med et elitelag og en trening i ny og ne med eget lag lar seg gjennomføre, men de mister fotfestet der de egentlig hører hjemme.

Jeg vet godt at jeg av mange blir oppfattet som en «elitebrems», eller verre: En hemsko for utvikling.  Det falt ikke i god jord da spillere som Hallvard Staff og Filip Øverli valgte å fullføre med EB02 snarere enn å ta en sesong i BLNO.

Jeg får fortsatt høre at jeg har stått i veien for enkeltspilleres utvikling, og jeg mister jobben som coach for U19-landslaget denne sesongen fordi jeg angivelig er ute av stand til å innordne meg «overordnete mål». 

Jeg synes selvfølgelig det er litt synd, men er samtidig stolt av at mitt primære mål alltid har vært å dyrke velfungerende kollektiv, også med andre verdier enn det som registreres på kampstatistikk. 

I stadig flere klubber er det en uttalt policy å dytte talentene opp og frem.  Er du god nok, er du gammel nok – om du kanskje kan bli god nok, er du uansett gammel nok. Jeg har ingen problemer med å se det helt åpenbare: De beste spillerne bør matches opp for egen utvikling. Men dilemmaene er mange, og for meg har det alltid vært viktig at vi skal lære å være et lag av flere; ikke et prosjekt for «second strings» der enerne stikker innom i viktige kamper og noen få treninger, hvis de orker. 

Tidligere var unge spillere i BLNO unntakene, og dessuten spennende å skrive om. Rolf Halvorsen var forut for sin tid og debuterte som elitespiller som 15-åring. Oppsiktsvekkende. 

I 2012 spilte Harald Frey sine første elitekamper, også han som 15-åring. Men Rolf og Harald var unntakene.

Denne BLNO-sesongen har jeg foreløpig registrert 38 spillere født 2004 eller senere som får minutter i BLNO. Det betyr samtidig at flere yngre lag er ribbet for de beste spillerne på treninger og flere kamper. En finsk coach spurte meg nylig om jeg hadde spillere som kan tenke seg å være med på en exposure camp i USA i julen. Svaret måtte bli nei. 38 kandidater spiller og trener med BLNO-lag gjennom julen.

Asker er regjerende U19-norgesmester og er en soleklar favoritt til tittelen også i 2023. Men skal vi tro Askers policy, vil det være skrint igjen på årets U19-lag:

«Spillere som ikke har tid eller er motivert nok til å drive toppidrett med alt det innebærer, har vi dessverre ikke plass til fremover. Asker Aliens skal fremover bli gode gjennom å trene mye sammen». 

Per Tøien har vært tydelig på at i år er det senior som skal ha prioritet for de beste 04-spillerne. 

Jeg er superimponert over spillere som Etienne Nasser Aspevik, Amar Pinjo, Oliver Bergstad og Christopher Dalland for å ha nevnt noen.  Og jeg er sikker på at Oscar Hellebust og Ludvik Mürer Bergseng er fremtidens menn.

Men alt har en pris, og det er neppe samtlige 38 spillere som er gode nok til å være gamle nok.

Resultatet er blitt et BLNO som til tider minner mer om en G19-serie, og da er det lett at tankene flyr til spillere som IKKE er en del av BLNO-stallene. Kanskje noen slår opp Lukas 18:16 for å se hva det har med dette å gjøre…  

SPILLERNE SOM FORSVANT

Faktum er at selv om etterveksten er imponerende, så er frafallet tankevekkende. Jeg har alltid ment at norske spillere må ha noe igjen for innsatsen de legger ned.  Hvis jeg påstår at over 90% av norske spillere taper penger på å være en del av BLNO, er det neppe helt feil. De får nok dekket reiseutgifter, og kanskje litt mat på bortekamper, men de skal betale kontingent og treningsavgifter. De kjører til og fra treninger uten godtgjørelse, og jeg tipper de fleste ender med å betale Flytoget selv.

Dessuten: Treninger og kamper gjør at de mister muligheten til å tjene penger på en jobb ved siden av. Og, for spillere midt i 20-årene handler det også om kjærester, samboere, ektefeller, barn, studier og kanskje en fulltidsjobb. Regnestykket går ikke opp, og tidsbruken lar seg ikke forsvare.

Så finnes det over 30 spillere uten norsk pass i årets BLNO. Mange er naturaliserte, og spiller på samme vilkår som norske spillere, men svært mange er betalte utøvere. Én importlønn kunne gitt norske spillere en symbolsk, men viktig, økonomisk anerkjennelse.

For å sette dette i perspektiv: Det er 37 spillere registrert i årets sesong født i årene 93-97. Det er altså spillere i sin aller beste alder – 25-29 år gamle.  Av disse er 17 uten norsk pass.  Det betyr at vi har 20 norske spillere med rutine og skills mens vi har 38 BLNO-aspiranter. 15 nordmenn spiller i utlandet.

Hvis ikke det gir grunn til ettertanke, skjønner jeg ingenting.

Glad gjeng som det hadde vært moro å få med videre. Noen er med, mange har gitt seg.

11.HJUL PÅ VOGNA

Så er BLNO-sesongen noen runder gammel, og allerede nå er det mange som spør deg om det var smart å gi Nidaros muligheten til å forbli i det gode selskap. Det er ikke overraskende at de har tapt samtlige 6 kamper. Verre er det at de har tapt med 45 poeng i snitt. 

Vi var mange som mobiliserte i forkant av basketball-tinget i vår. Vi mente det var viktig for midt-Norge å få muligheten til å bygge videre på en interesse som slår alle rekorder. Nidaros bedyret at de ville være seg sitt ansvar bevisst; om ikke annet har de gjort et bevisst valg: De har satset på en rumensk trener som har fått den utakknemlige oppgaven å bygge et vinnerlag av spillere som nesten per definisjon ikke har langsiktige planer i Trondheim. Det er en prisverdig tanke, men prosjektet er nesten håpløst og det er nærliggende å tenke kulturkollisjon. Den siste hjemmekampen ble spilt med bare 8 spillere.  Det ser ikke bra ut, verken på banen eller på papiret.

Det så heller ikke veldig bra ut på papiret etter Tromsøs møte med Ammerud.  Det ble i realiteten en 3-mot-3 affære der Ammeruds tre importer slo Tromsøs tre importer 74-69 i en kamp Tromsø likevel vant. Og slik blir det i mange oppgjør fremover når Frøya, Fyllingen, Tromsø og Ammerud spiller mot hverandre.

Kontrastene er store. Noen klubber renner over av importer, Bærum og Asker renner over av unge spillere – 17 av 38 BLNO-spillere født 04 eller senere er registrert som BLNO-spillere for de to klubbene. 

SLIK ENDER DET

Så kommer det til å gå som det alltid gjør.  Nye importer kommer før fristen 15. desember – mange klubber ønsker å strekke denne fristen til 15.januar. Det synes jeg faktisk ikke noe om – jeg liker at det er det samme laget som går inn i sesongen og ut noen måneder senere. Asker har allerede klarert én big man, og mer enn antyder på FB-siden sin at det er mer i vente. Bærum blir sterkere, Kongsberg har ganske sikkert noe(n) på lur hvis det butter litt. 

På vårparten 2023 står Gimle igjen som vinner. Det er foreløpig ingenting som tilsier noe annet. De slår Kongsberg i finaleserien. Asker og Bærum blir knepent slått i hver sin semifinalerunde.  Frøya når ikke helt opp, Fyllingen klarer å rote det til på oppløpssiden, mens Tromsø kan bli hva som helst fra 5 til 7.

Ammerud er som vanlig uforutsigbare – også i den forstand at Marco Sanders neppe vet hvilke spillere som er disponible til enhver tid.

For meg er Centrum en slags «dark horse» som kommer til å slå de beste, men som også kan tape for de svakere lagene. Til syvende og sist er det vanskelig å tenke seg annet enn Oppsal og Nidaros på 10. og 11.plass.

Mange piler peker riktig vei i norsk basketball, men det kan også være greit å erkjenne at vi har et stykke igjen.

BLNO-SPILLERE FØDT I 2004

  • Chiemeka Patrick Okeke-Nwakamma, Asker
  • Sverre Stray-Pedersen, Asker
  • Alexander Smari Hauksson, Asker
  • Eldar Hjertø Alagic, Asker
  • Oliver Bergstad, Asker
  • Brage Brustad, Asker
  • Niklas Sandstrøm, Asker 
  • Christopher Jetsadakhon Dalland, Frøya
  • Ali Akil Al-Musharafawy, Frøya
  • Erik Lie Viken, Kongsberg
  • Karl Sigurd Madsen, Kongsberg
  • Herman August Ingstad, Bærum
  • Amar Pinjo, Bærum
  • Jonas Øye Hansen, Bærum
  • Victor Soltvedt, Bærum
  • Jo Mathias Bjørnevog Ramberg, Nidaros
  • Tobias Edvardsen Øvermo, Nidaros
  • Mats Bergsjordet, Nidaros
  • Rhovic Joshel Sisor, Oppsal
  • Tom Sjöman Talgø, Ammerud
  • Mathias Hansen Nymo, Tromsø

BLNO-SPILLERE FØDT I 2005

  • Filip Rypdal Øverås, Asker
  • Fredrik Kleivdal, Bærum
  • Scott Edward Priestley, Bærum
  • Alexander Bech, Bærum
  • Etienne Nasser Aspevik, Oppsal
  • Nataniel Nikolic, Oppsal
  • Sondre Jacobsen, Gimle
  • Henrikas Sienogalis, Gimle
  • Enzo Petroncini-Digranes, Gimle
  • Henrikas Sienogalis, Gimle
  • Nikola Antanasijevic, Centrum

BLNO-SPILLERE FØDT I 2006

  • Oscar Hellebust, Bærum
  • Ludvik Mürer Bergseng, Bærum
  • Elias Demoniere, Centrum
  • Fabian Hovig Wikstrøm, Gimle
  • Aleksander Julian Rotegård, Kongsberg
  • Noah Mykkeltvedt Bye, Gimle

HER ER NOEN SOM KUNNE SPILT/BURDE SPILT
Født i 91/92/93/95/96/97

  • Øivind Lundestad
  • Aksel Bolin
  • Magnus Lunde Engen 
  • Mattia Bradascio
  • Henry McCarthy
  • Martin Elgmork
  • Thomas Mjøs
  • Nico Østbye
  • Anders Stien
  • Steinar Rakneberg
  • Herzon Malto
  • Magne Fivelstad
  • Marko Lepovic
  • Magnus Midtvedt
  • Fredrik Bøhn
  • Matz Stockman
  • Dragiza Azanjac
  • Lars Harto
  • Halvor Poulsson
  • Adam Finstad 
  • Viktor Schønning 
  • Adrian Schønning
  • Sindre deLange
  • Stein Otabor
  • Arne Ingebrigtsen
  • Stian Gustavsen 
  • Tarje Skarbøe
  • Peder Frantzvaag
  • Mathias Bakken
  • Ser Malto
  • ….og mange, mange flere