pauliord

Jeg har en venn som i likhet med svært mange andre, har ansvar for å oppdra egne barn. I jobben med å få sine håpefulle på rett kjøl og rett vei, møter han rett som det er konfrontasjoner på hjemmefronten:  Det er neppe ukjent for foreldre at de ikke scorer høyt på popularitetsskalaen hos tenåringen.  «Jeg er ikke ansatt for å bli vennen din», bruker han innimellom i en litt opphetet krangel hjemme.

Jeg innbiller meg at den jobben var svært mye enklere for noen tiår siden.  Det var den gangen ingen ennå hadde hørt om «curlingforeldre» eller «helikopterforeldre».  I dag synes det ganske vanlig at foreldre koster veien fri for motstand. Mine to sønner har for lengst fløyet ut av redet, men kanskje går jeg i den samme fellen i min trenergjerning..?

«Mange trenere går i en felle – de blir for personlig investert» sier Gimle-trener Audun Eskeland i et klipp på Instagram.  Det fikk med til å tenke.  Mener han at det ikke er bra om trenere etablerer gode og nære relasjoner til spillerne han eller hun har ansvar for? Eller mener han noe helt annet..?

For meg har basketball etter hvert blitt middelet til å nå et mål.  Og, målet er ikke nødvendigvis et mesterskap, et NM-gull eller plass på landslaget. Men gjerne det også. For meg handler det mye om å utvikle personligheter. Jeg ønsker meg en gjeng som er best mulig rustet til det som møter dem når idretten ikke lenger dominerer livet og fritiden.

«Coaching People, Not Just the Team» vil mange kjenne igjen som en av pillarene i John Woodens filosofi.  For meg handler mye om å kjenne hver enkelt spiller ut over de få timene vi har sammen i en hall.  

Jeg vet hvem som er gode skyttere, hvem som behersker offensive moves og hvem som er strålende forsvarsspillere.  Men hvilke andre interesser har de? Hva er viktig for dem? Hvordan er skolehverdagen? Hvordan ser det ut på gutterommet – hvilke plakater henger på veggen? Sliter noen av spillerne mine med utfordringer jeg bør vite om og ta hensyn til?

Alt er relevant.  Alt er interessant.

For et par dager siden ringte han igjen.  Knut Osvik – «Knosen» blant venner.  Han tilhørte 96-årgangen som var et resultat av at Sandvika og EB85 samlet seg i ett lag. Det er snart 15 år siden vi ble kjent, men Knut er fortsatt den som holder kontakten.  Med en lederjobb i marinen er han sjelden hjemme, men tar kontakt hver gang han er i Norge.

Jeg fikk gleden av å trene og coache Knut da to gode lag ble til ett. Jeg hadde observert Knut over tid. På klubblaget, på kretslag og også på landslag. Og jeg kunne ikke skjønne hvorfor nettopp han ble plukket til representasjonslag. Han var ikke enestående god, ei heller veldig svak. Svaret fikk jeg ganske raskt. Knut var nemlig lagets kanskje viktigste spiller i kraft av å være en lagspiller. Med stor L. Han så det som sin oppgave å backe alle andre. Han var den mest aktive på benken, han pushet de andre, han ga dem et løft. Alltid.

Relasjonen bygget vi den gangen. Jeg visste mye mer om Knut enn hva han kunne utrette på basketballbanen.

Når jeg i dag møter en «ny Knut» føler jeg å ha oppnådd noe viktig. Jeg kan ikke være 100% sikker på at jeg «har garderoben», men jeg er i hvert fall sikker på at trenere som ikke dyrker coach/spiller-relasjoner kommer til å møte utfordringer.

Jeg sitter på flyplassen i Boston, på vei hjem etter et kort opphold i byen jeg er blitt skikkelig glad i. Det får ikke hjelpe at de nå kanskje har et av de dårligere lagene i NBA – det er ikke byens feil.

Her, i Delta-loungen på Logan Airport, er jeg akkurat nå fascinert, og etter hvert ganske irritert, på damen som traver frem og tilbake. Hele tiden.  Loungen er stor, og hun bruker ca. 1 minutt på runden som jeg etter hvert skjønner er trening. Fine joggesko, Hoka, kvikk i steget og med all oppmerksomhet rettet mot mobiltelefonen. Hun løfter aldri blikket.   Kanskje en treningsapp..? Skritteller? 

Nåvel, folk er rare.  På treningssenteret der jeg selv forsøker å utfordre kroppen av og til, har vi en i samme kategori.  «Vandreren» kaller vi ham, vi som ikke kan ha unngått å legge merke til at han går og går og går; han har solbrune lår og moteriktig hår. Innimellom løfter han litt på noe jern før han går igjen. 

Når du er ute av siste sving og på livets oppløpsside, får du litt andre perspektiver på livet.  Her, på loungen i Boston, ville det være en overdrivelse å si at tiden flyr.  Men i livet ellers er det lett å tenke sånn. Plutselig kan man undre over om man får se barnebarn konfirmert.  Eller første skoledag for den yngste. Og plutselig har man ikke SÅ god tid til å få sett Japan, Vietnam og Kambodsja. Eller å få med seg Australian Open.  Og jeg har bare to år på meg hvis jeg vil  oppleve at Donald Trump er historie.  En dårlig en.

Og det hjelper virkelig ikke stort med sånne som Harald V og Olaf T. To konger, og begge helt konge!  Det er neppe helt riktig å mene at kong Harald forlot oss altfor tidlig.  Han rundet snart 90 med solid bagasje av helseutfordringer.  Men det er underlig hvordan jeg litt for ofte, hver dag,  kjenner at tårekanalene presser på litt på ved tanken på en kar som på en så enestående måte gjorde jobben, fylte vervet, sto i stormene og tok Norge med storm.  Historiene som fortelles er  vakre og varme.  

Med Olaf Tufte var det en helt annen historie.  Et sjokk. Umulig å akseptere, og umulig å begripe. I dag er aviser og nettsteder fulle av historier og tilbakeblikk på kongens 35 år som regent.  I juli handlet alt om Olaf Tufte, og historiene som ble fortalt om ham var også til å gråte av. FOR en kar. FOR et medmenneske.  FOR et forbilde. Da Olav Tufte ble begravet var det en traktor som frontet kortesjen: «Pappas siste tur». Jeg føler meg ganske sikker på at Kongen hadde likt en traktor først i sin kortesje også …

Snart er det boarding her i Boston.  Tiden flyr og tankene flyr. Jeg lener meg litt på Mark Twain som har sagt mye smart, også om livet:

«Life is short, break the rules. Forgive quickly, kiss slowly. Love truly, laugh uncontrollably, and never regret anything that makes you smile.»

Sent i august. Det er kanskje den mest spennende tiden på året for unge basketballspillere.  Sesongen er i gang, men du har ennå ikke tapt noen kamper.  Du har ikke vunnet noen heller, men mange er spent på om sommertreningen gir resultater.  Andre er nok mer spent på om de har mistet det helt siden de ikke har trent i sommer.

Sommertreninger er ikke for hvem som helst.  Det krever disiplin, plan og vilje.  Jeg ser det selv på gjengen jeg har ansvar for: Noen har klart å ta det seriøst nok til å komme tilbake i en vesentlig bedre utgave. Det er så kult å se!

Så kommer høydepunktene på rekke og rad i september.  Bærum Open åpner «showet» 11. september, og noen av dere har sikkert vært inne i kampoppsettet allerede for å se hvem dere møter og hvor store sjansene er.  

Så kommer ikke kampsesongen ordentlig i gang før vi har gjort unna høstferien.  I Lommedalen har vi kost oss skikkelig med de campene vi har arrangert, og spesielt moro er det når spillere fra andre klubber velger å bli med.  I år mener vi å ha toppet laget av trenere, og kan love svært godt utbytte for alle som vil være med første helg i høstferien.  Og, for ikke å skremme dere bort med «langtur» til Lommedalshallen, går campen i Bærum Idrettspark 26. og 27. september før vi flytter «hjem» til Lommedalen mandag og tirsdag.
Du er hjertelig velkommen til camp – info finner du her. (Jeg anbefaler å melde seg på tidlig – campen fylles opp).

På samme måte som Basketskolen i juni/juli er et høydepunkt for meg, synes jeg campene våre er lærerike og utfordrende.  Tenåringer som virkelig vil  lære og bli bedre er en skikkelig energiboost for trenerne som er med.

Forrige sesong hadde jeg ett bein i Lommedalen, og litt av det andre beinet i Centrum BLNO. Det var en solid opptur å få være en slags side kick – helt til det ikke var en opptur lenger. Det vil si – tapene for Fyllingen var kjipe selv om den siste av tre semifinaler var en slags opptur. Laget og kollektivet Jarl Jespersen klarte å skape fortjente egentlig en bedre skjebne.  Synes jeg. 

Men, penga rår, også i basketball, og det er i sommerferien det skjer: Lagene signerer både importer og norske spillere.  Spillere flagrer hit og dit, og brikkene faller på plass. Bærum blir spennende med ny trener i Morten Myrvang.  Jeg gleder meg til å sjekke de nye tribunefasilitetene i Kongsberg, og  Tromsø er tilbake med en kul stamme av (nord)-norske spillere, spansk coach og engelsk presentasjon av prosjektet. Andre klubber er ikke så godt forspent med kroner og øre og stiller bak i køen. Jeg er ikke sikker på hva som plager meg mest.  Er det de rike klubbene som kjøper, eller er det klubbene uten særlige midler som er en del av BLNO med små ressurser og en tynn stall. 

Jeg har alltid ment at alle spillere fortjener noe for den jobben de nedlegger, og gjerne mer enn «noe». Det må være slutt på den tiden da spillere til nød fikk refundert Flytoget når de reiste til bortekamper.

Debutanter mot Tsjekkia: Vuk Vucetic, Ionas Berg Garras, Mats Bergsjordet og Karl Sigurd Madsen. Foto: Erik Berglund og Brage Æsøy Titlestad.

Vi rakk også såvidt å bli ferdige med landslagssesongen 25/26 før det plutselig braker løs allerede på søndag da Norge møter Tsjekkia på bortebane.  Landslagssjef Susie Heede-Andersen gjør så godt hun kan for å dempe forventningene, men for å være helt ærlig: Det er ikke så mange av oss som har fulgt med såpass at vi er klare allerede søndag. 

– En litt stor munnfull, men vi må bare gjøre det vi kan og forberede oss så godt vi kan og ha fokus på det vi er blitt enige om, sier hun.

Kruttrøyken har såvidt lagt seg etter kontroversene rundt Mathias Eckhoff, det gikk såpass hett for seg at det gikk mange hus forbi at damelandslagscoachen ble byttet ut, mens også U18 menn-teamet ble byttet ut.  Her er det mye slagg, og uheldigvis vet jeg kanskje litt for mye om det meste.  Uheldigvis? Ja, fordi mye info får jeg fra kilder jeg ikke kan eller vil bruke.  Foreløpig holder det at jeg vet. Så kommer jeg kanskje tilbake til det i en annen blogg.

Til alle: En riktig god sesong!!

Det er ikke så veldig mange ganger i løpet av et langt liv at jeg har følt meg som en konge. Men det var close, på slutten av 70-tallet.  Allerede da var jeg såpass involvert i basketball på mange nivåer, at jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå en tjeneste som ville forkludre det som var viktig for meg. Og da jeg fikk tjeneste som slottsordonnans i HM Kongens Garde, var lykken gjort. Militærtjenesten ble på så mange måter helt konge.

Det betød i  praksis at jeg var budbilsjåfør for Slottet fra 09-16 hver dag. Men det skulle bli bedre: Hver tredje uke hadde jeg tjeneste på Skaugum, for daværende kronprins Harald og kronprinsesse Sonja. Det var daglige turer til Asker i verdens kuleste bil: C-11811 var en Dodge Coronet med V8er og automatgir.  Norsk unggutt som hentet dagligvarer i amerikansk doning var fett nok.

Jeg kjørte Sonja til frisøren i C-1285 som var en pimpet Saab, men ble aldri bedt om å være sjåfør for kronprinsen.  Jeg la merke til at politieskorten aldri satt ved rattet når de kjørte ut fra Skaugum.  Harald synes det var kult å kjøre det som var en av de feteste BMWene selv.

Og etter hvert skulle jeg lære å forstå at kronprinsen kanskje innerst inne hadde ønsket et annet liv enn pomp og prakt og galladrakt.

Historiene fra Skaugum er mange – noen av dem selvopplevd. Det ble påstått at kokken ofte måtte avlyse middager hvis Sonja ikke var til stede. Harald ville heller ha en pose potetgull og spille kort med tjenerstaben på oppholdsrommet deres. Det vet jeg han gjorde, og han skal ha hatt moro av selv å ta telefonen når halvfulle nordmenn ringte fredag kveld for å «schnakke med krompen».

Min egen opplevelse av kronprinsens svært avslappede og uhøytidelige stil sitter i ennå. I løpet av de ukene jeg hadde tjenesten på slottet hendte det titt og ofte at vi møtte Kong Olav i korridorene, og jeg fikk påpakk for ikke å ha gått opp i rett og sagt “God dag Herre Konge”. Man hadde respekt for Kong Olav, og det var for eksempel helt utenkelig at ikke posten var hentet og levert på slottet før kl. 08.00 hver dag.  Dagen jeg hadde forsovet meg, brøt jeg alle mulige trafikkregler for å unngå en mulig skandale: Turen fra Gardeleiren på Hovseter til Postbygget, opp i toppen for å hente kongeposten, og tilbake til slottet tok 35 minutter.  Ingen røde lys eller fartsgrenser ble respektert.  

Derfor var jeg forståelig nok nervøs da kronprinsen overrasket meg på Skaugum.  Tjenerstaben hadde sitt eget oppholdsrom og spisesal der de kongelige sjelden viste seg.  Der hadde jeg lagt meg på sofaen i en pause – med skoene på, løs snipp og slipsknute, skjorteflakene utenfor uniformsbuksen.  Opp går døren, og inn kommer kronprins Harald.  Det er i sånn øyeblikk man fryser til i villrede; skal jeg sprette opp i rett og si “God dag Deres Kongelige Høyhet” eller blir det for dumt, i shabby og ureglementert antrekk?  Men Harald tar situasjonen umiddelbart, smiler litt og sier «slapp av, slapp av, jeg skal bare inn på kjøkkenet». 

Jeg har vært monarkist i 50 år, og har ingen planer om å bytte side. Jeg vet ikke hva eller hvem som kunne samlet en nasjon på samme måte. Jeg tror Kongen satte stor pris på kommunebesøkene, men jeg vet at han virkelig elsket det uformelle og uhøytidelige.

Og jeg har ingen grunn til å tro annet enn at arven vil bli skjøttet vel. Da jeg kjørte fete biler på Skaugum, ble Haakon Magnus kjørt i barnehagen med væpnet politieskorte.  Han har gått i lære siden han ble født, og han har lært av de beste.  

Dette kommer til å gå helt fint, og jeg tror Mímir Kristjánsson har rett: Det norske kongehuset har gjort det umulig å være republikaner i Norge.

Jeg var invitert i gullbryllup forleden. 50 år sammen er virkelig ikke hverdagskost, og «gullbrudgommen» kunne fortelle at bare 4% av alle som inngår giftemål, opplever å runde den milepælen. Men han kunne også fortelle at han ikke hadde gode svar på hvorfor han i løpet av disse årene ikke har klart å tvinge frem «jeg elsker deg» over leppene. Sånt sa man kanskje ikke for 50 år siden, og han innrømmet å ha måttet trene på de tre ordene i dagene før denne festen. For noen av oss kjennes det ikke naturlig selv om vi så gjerne vil.

Når sant skal sies – jeg slenger det ikke ut av meg, jeg heller. Tror kanskje det handler om at man «elsker deg» som yr og ung, mens man er «glad i deg» senere i livet. Amerikanerne har vært flinke til å devaluere ordbruk. «I love you», «honey», «sweetheart» og «darling» betyr i realiteten ingenting annet enn en slags høflighetsfrase som du like gjerne får av en servitrise i en amerikansk diner: «What can I get you honey?»

Så, i forlengelsen av dette, slo det meg at ordenes valør er interessant. Jeg kan egentlig ikke huske å ha vært «pappa» for noen av mine, annet enn ved noen få anledninger. Ei heller kalte jeg selv min far annet enn «far». Jeg hadde ingen «pappa». Han var ikke nær nok til det. Jeg hadde en far, hverken mer eller mindre. Og han var ikke typen som senere i livet ville satt pris på et litt mer kameratslig «fatter’n».

For meg er det en ganske tydelig distinksjon mellom far og pappa. Jeg hadde for den saks skyld heller ingen «mamma», men jeg hadde en usedvanlig varm og god mor. Og underlig nok tenker jeg at «mor» er nærere og varmere enn «far». Men det handler selvfølgelig om hvem som fylte rollene.

«Far» er det biologiske og formelle begrepet. «Pappa» er i hvert fall en mer emosjonell tittel med større dybde og klangbunn. Og kanskje er det noe man må gjøre seg fortjent til.

Jeg har venner i både nære og fjernere relasjoner som nokså konsekvent kaller meg «Potta». De har egentlig ikke opparbeidet seg brukerrettigheter til det navnet, men det får gå selv om jeg føler å ha en slags copyright på det. Og det er et navn jeg faktisk ikke kjenner opphavet til selv. Jeg fikk det ganske sikkert på barneskolen, men husker ikke hvorfor. Kanskje et mislykket forøk på mobbing…før vi visste hva mobbing var.

Jeg har spillere på laget mitt i Lommedalen som kaller meg «Kristen», litt for moro skyld etter at jeg fortalte om da jeg mistet det som mellomnavn på passkontoret: Jeg leverte inn den gamle passet med Pål Kristen – fikk tilbake det nye uten mellomnavn selv om det vitterlig står på dåpsattesten. Aner ikke hvordan og hvorfor.

Jeg har én sønn som unntaksvis har kalt meg pappa i oppveksten, mens jeg i dag like gjerne kan bli tiltalt som «Pål Berg» av den andre. Jeg kjenner på at det er litt rart og fremmedgjørende å dra med seg etternavnet inn i nære relasjoner. Men med barnebarn på plass blir det heldigvis oftere «farfar» og «fæfæ» enn Potta og Pål Berg.
I min næreste relasjon har vi nå rundet 40 år sammen. Jeg har 10 år igjen å trene på, og håper selvfølgelig at jeg skal klare å stotre frem «Jeg elsker deg» i september 2035. Men «pappa»-toget har nok gått…

Vi går en spennende helg i møte.  Det er spennende for den sittende ledelsen i NBBF.  Det er spennende for utfordrerne til president og visepresident.  Og, det er ikke minst spennende for Sunniva, fru Parmann… Hun kan umulig ha sett mye til mannen i huset de siste årene.

Jan Hendrik Parmann har vært «flink» til å kødde med tradisjonelle kjønnsroller i sosiale medier.  Hvis det nå ender med at basketballpresidenten blir vraket av Tinget, er jeg usikker på om Sunniva tenker «Yess!! Endelig skal vi få litt kvalitetstid hjemme».  Eller om hun snarere tenker «H..vete! Nå er det slutt på alenetiden som har vært så deilig».

Uansett utfall har det vært selsomt å følge ordskiftet som har ledet opp til denne helgen, og til valget som står på dagsorden søndag. Det har overrasket meg hvor krass og giftig deler av kritikken har vært.  Og slik jeg forstår dette sakskomplekset, bunner svært mye i sportssjefens avgjørelser og opplevde egenrådighet, og i neste omgang NBBFs håndtering, eller snarere mangel på grep. Det er prisverdig å stå last og brast med egne ansatte, men det er også en arbeidsgivers plikt å korrigere en kurs ute av kontroll.  Det har heller ikke hjulpet NBBF med elendig timing og kommunikasjon underveis. 

Men så? Det skrives om demokratiske prosesser og hvor håpløst det var av NBBF å presentere styremedlemmer.  Det skal man visst ha seg frabedt i en demokratisk prosess.  Sist jeg sjekket var dette en helt naturlig del av et hvilket som helst valg og valgkamp – det er for eksempel ikke sååå lenge siden Stortingsvalget. Og overraskende nok: Det skrives på sosiale medier at Mathias Eckhoffs exit har påført forbundet merutgifter i hundretusenkronersklassen.  Hvor i all verden kommer det beløpet fra?  Partene er jo enige om at hele avtalen er konfidensiell..?

Etter å ha sørget for å kneble NBBF i så godt som enhver form for kommunikasjon, kommer ekstremt omfattende, detaljerte og rause presentasjoner av to kandidater som kommer til å dukke opp som benkeforslag søndag.  Valgkamp der altså… 

Ganske særlig er Åge Damsgaards CV av det fyldige og imponerende slaget. Åge er for all del en strålende kar, men ikke alt er like relevant. Presentasjonen er over 3200 tegn lang, men uten et eneste ord om hvilke ideer han har for å få norsk basketball ut av påstått uføre. Fra Yngvild, fra Åge og Jan Hendrik vil jeg derfor vite litt om dette:

– Hvilke konkrete ideer har dere for en real jente-boost?  Hva har håndballen lært oss om å tiltrekke seg jeg jenter – håndball er en suveren vinner! 

– Hva med å hente et par profilerte WNBA-spillere til en profilert og inspirerende camp for jenter i juleferien – sammen med et par spillere fra det spanske U16-laget som tok EM-gull i 2025..?

– BLNO og seniorlandslag er kanskje flaggskipene våre, men hvilke ideer har dere til å fange ånden fra ungdomsmesterskapene (U16-NM og U19-NM).  Ingen kan ha unngått å bli berørt av talent, intensitet, seriøsitet, passion og vilje de to helgene.  Kan vi gjøre dette til noe større, noe av mer varig verdi?  Mestermøter i sesong? Internordiske klubbmestermøter der svensk, dansk og norsk U19-mestere møtes? 

– Jeg var forslagsstilleren bak det som i sin tid ble Den Store Trenerhelgen.  Jeg vil tilbake til originalen, og vil helst slippe massemønstring på NIH med altfor mange mennesker med helt ulike interesser.  Jeg vil ha «trenermat» og påfyll i forvissningen om at klubbledere og dommere snakker best sammen i andre fora.

– Det står angivelig dårlig til med økonomien i NBBF.  Jeg synes vi har krav på å få vite eksakt hvor mye som går med til drift av seniorlandslagene våre.  Jeg vet at internasjonal deltagelse er ekstremt kostbart, og vil gjerne vite hvilket tall vi skal sette foran …millioner.  Er dette millioner som kan brukes annerledes og smartere? Jeg synes det kan være relevant med en debatt om landslagene.  Vil vi? Må vi?  Er det verdt det? 

– Hva gjør vi for å gi norske spillere muligheter i utlandet? Har NBBF en idé om hvordan de kan bidra til at våre beste spillere får de beste mulighetene utenlands, det være seg på college, i akademier utenlands eller i nasjonale serier? Hvor ofte har den dansknorske sportssjefen besøkt norske spillere i utlandet for å følge opp potensielle landslagsspillere?  Hva vet han om hvor og hvordan mulighetene eksisterer, og i hvilken grad kan han bidra til rett han, hun eller hen på rett plass?. Jeg har selv mistet tallet på hvor mange spillere jeg har besøkt i andre land, men det er jo ikke jeg som burde hatt den kompetansen.

– Jeg vil ha en stipendpott der f.eks. 5 norske guttespillere og 5 norske jentespillere får et reisestipend på 10 000 kroner hver; kanskje til samme sted – kanskje til ulike steder.  NBBF legger til rette for at de norske tilbys trening med lag/trenere der de kommer. Som motytelse må de selvfølgelig stille seg til rådighet i undervisnings-/foredragsvirksomhet når de kommer hjem.

– Hvordan møter vi utfordringene knyttet til frafall blant unge? Hvis det er et mål å beholde flest mulig lengst mulig, hvordan gjør vi det? Kadaverdisplin, kjeft og doble treningsdoser er sikkert en vei til suksess, men for meg har det alltid vært viktig og interessant å dyrke kollektivet – hvordan få en gruppe tenåringer til å stå i et prosjekt sammen.  Hva kan vi lære av suksesshistoriene? Jeg vil gjerne lære av Gimles 2010-gutter og Bønes-jentene.  Noen har gjort noe riktig!

– Basketball har åpenbare fortrinn; det er en av få lagidretter der du kan trene meningsfullt alene – det være seg skills og offensive teknikker, skudd osv. Og yngre spillere som uansett kopierer mye av det de ser på TV elsker det når de behersker teknikkutfordringer.  Hva med å instituere et skills-NM? Forbundet definerer kategorier og øvelser, klubbene sender deltagere til regionale uttak og nasjonale vinnere kåres i forbindelse med BLNO-finaler eller landskamper.

I det hele tatt – jeg vil ha ideer og kreativitet.  Ikke CVer.  Uansett hvor vinden blåser søndag, uansett hvem som kommer hjem fra Gardermoen som president, visepresident eller styremedlem: Kan vi slippe mer fortid på Norsk Basket nå? Fremtiden er viktigere.

«Since 1980» står det på en del av T-shirts og hoodies fra Basketskolen.  Og det er faktisk hverken skryt eller fleip.  Det begynte som en idé unnfanget av Jan og Dag Stien da den ble arrangert i Grimstad det første året.  Siden er det bare Covid som har klart å sette en stopper for dette som er blitt mange basketballspilleres viktigste sommeraktivitet. 

Dersom du oppfatter denne posten som en dårlig skjult reklame for Basketskolen, så er det kanskje helt riktig. Jeg legger ikke skjul på at jeg mer enn gjerne legger inn et godt ord for dette tilbudet.  Men samtidig: Ingenting av det som publiseres på denne bloggen er betalt innhold…

Så kan det kanskje innvendes at noen av trenerne er de samme nå som den gang.  Ja, men det er bare delvis riktig: Heldigvis har du fortsatt sjansen til å møte Per Tøien som trener på Basketskolen.  Ingen over. Ingen ved siden.

Og ja – flere av trenerne er såpass gamle at de har mer rutine enn spenst.  Men nettopp derfor er Basketskolen noe helt spesielt, og kanskje nettopp for deg.  Fordi vi er mange som vet hva som kommer til å være viktig for deg i årene som kommer.  Fordi vi har «vært der før». På Basketskolen treffer du landslagsspillere og landslagstrenere, og kanskje er det miksen av unge og aktive, og eldre og rutinerte, som gjør dette spesielt.

Så har selvfølgelig også denne sommercampen utviklet seg over tid.  Det som særpreget Basketskolen for 20 år siden er blitt noe helt annet i dag.  Og blant nyvinningene som har vist seg å bli veldig godt mottatt ar Next2Be og Plus One der vi har forsøkt å spisse tilbudet: I Next2Be får du flere økter med og mot spillere som i likhet med deg har måttet søke om plass. Du får flere økter og flere utfordringer – kort og godt mer innhold enn du finner andre steder. Vi utfordrer deg på områder vi er 100% sikre på kommer til å gi deg merverdi i årene som kommer. Plus One gir deg en unik mulighet til å få en dag ekstra der trenerne er DIN personlige trener og veileder.

Etter å ha vært til stede både på U19-NM og U16-NM, vet jeg at dagens unge spillere kan mye. Skills-repertoaret er imponerende stort, men basketball er mer enn skills. Det er blant utfordringene vi møter på Basketskolen.  Hvordan forstår du basketball, hvordan leser du spillet?  Jeg har sett strålende prestasjoner fra jentene i Skjetten, jeg har sett underårig eleganse fra Lommedalen og jeg har fått med meg kollektivet Bønes som aldri ga opp.

Når vi nå skriver mai i kalenderen, dagene blir lysere og kamper og turneringer blir færre, må du finne ut av hva DU vil.  Camp-tilbudene er mange og gode; flere klubber tilbyr camper med godt og rimelig innhold.  Uansett er anbefalingen å bli med på det som passer deg.  Alternativet er gjerne passivitet og sommerferie uten en plan.  Det funker alltid dårlig hvis du ønsker å bli en bedre utgave av deg selv.

Du er velkommen til Basketskolen, du er velkommen til å ta en av de 5 siste plassene på Next2Be, men tiden begynner å bli knapp.  Titt innom her hvis du ønsker å være med oss også i 2026.

Jeg kunne skrevet mangt og mye om den episke finaleserien i BLNO mellom Fyllingen og Gimle. Det var jaggu en neglebiter – eller snarere fem av dem. Gadd vite hva Gimle kunne fått til med Sigurd Lorange, Elias Demoniere og en skadefri Hallvard Staff. Og tilsvarende – gadd vite hvordan Fyllingen hadde klart seg med færre importer.   

Jeg har fulgt Centrum på nært hold denne sesongen, og gjennomlevd motganger og utfordringer knyttet til langtidsskader og økonomiske begrensninger. Jeg har lidd i det stille med og for Asker, men har på den annen side gledet meg over at Tromsøs opphold i 1.divisjon ble av det kortvarige slaget. 

Det har allerede vært skrevet og sagt mye om BLNO-sluttspillet, og derfor er det mer fristende og nærliggende å dvele litt ved de virkelige høydepunktene denne sesongen:  

U19-NM og U16-NM har i sannhet vært en åpenbaring, og har gitt meg fornyet tro på fremtiden for norsk basketball. Det har vært to helger fylt av nettopp det vi elsker: Positivitet og yr glede. Optimisme og oppturer. Motgang og nedturer. Talenter i hopetall.  Spillere som behersker deler av spillet som bare var en drøm for få år siden.  Skills i bøttevis, men også basketballintelligens. Mange kamper med utklassingssifre, men også tette, tøffe oppgjør med avgjørelser i kampenes siste sekunder. Bønes’ Lea Fauskes kast/skudd/pælming var en buzzerbeater for historiebøkene.

I U19-NM opplever du spillere som er klare for større arenaer.  Mange av dem har allerede vært fast inventar på respektive BLNO-lag, og det har vært lett å la seg imponere.  EB85 gjennomførte et prikkfritt arrangement der kvaliteten speiles i detaljene: Arrangøren som med jevne mellomrom inspiserte og ryddet i garderobene.  Lederen i klubben som tilsynelatende var over alt denne helgen, og som stadig var  observert der han ryddet gulvet for bager og sko som var plassert litt for nær baneflaten.  Sånne ting teller, men legges ikke merke til.  Derimot la de fleste merke til smekk fulle tribuner i Nadderudhallen – og i Leikvollhallen.

Personlig fikk jeg en ny favoritt i jentefinalen, og en bekreftelse på at jeg bør se flere kamper i aldersbestemte klasser – OG i BLNO kvinner – neste sesong: Milena Lund ble finalens MVP, og var et udiskutabelt valg.  Det er ikke ofte så unge spillere er så komplette.  Hurtighet, eksplosivitet, men også smartness og kjølig ro i avgjørende øyeblikk. Wow!  

Så ble det Bøler som stakk av med gullet for gutta; seks av dem var med også da Bøler tok gullet i U16-NM for tre år siden.  Det var umulig å komme forbi Skage Eidholm som MVP med 23 poeng og 17 (!) returer, men for meg har Matthew Garcia denne sesongen vært et fascinerende bekjentskap – og en bekreftelse på at basketballspillere ikke MÅ være bortimot 2 meter og 100 kg. Matthew er like ydmyk og rolig utenfor banen som han er lynrask og frekk på banen.  Og han er kanskje den mest ekstreme «4-veis»-spillerne jeg har sett i norske serier, inkludert Harald Eika Frey….  Han beveger seg like uanstrengt fremover, til høyre og venstre, men danser også bakover.  Det  gjør det til en umulig oppgave å stoppe ham 1 mot 1. 

Apropros spillere som er umulige å stoppe: Gimles Deivid Mikutis er født i 2012, og herjet i U16-NM, finalens toppscorer med 23 poeng to år «for tidlig». Sånne talenter er så man gnir seg litt i øynene for å være sikker på at det er sant.  Gimles 2010-årgang har fortsatt til gode å tape for norske lag, og med en seiersmargin i finalen på 32 poeng kommer det neppe til å skje med det første.

De aller fleste av oss har fremtiden foran oss, men for noen er den lysere enn for andre.  Vi kommer til å høre mer fra Deivid, og vi kommer til å høre mye om Lommedalens Mia Omland.  Født i 2013, og igjen toppscorer og helt sentral for laget sitt selv om det «bare» ble 4.plass denne gangen..

På tampen et hjertesukk før neste helg: Basketballtinget kan virkelig ikke komme fort nok.  I et virvar av inntrykk, og ikke minst uttrykk, er det på høy tid at vi kommer i mål med avgjørelser vi kan leve med.  Slik det er nå kan det ikke fortsette.  Krangler, påstander, angrep og forsvar tar  tilsynelatende aldri slutt, og i hvert fall jeg har nådd et metningspunkt.  Når vi har kommet dit at administrator for FB-gruppen «Norsk Basket» ser seg nødt til å skrive dette, blir det bare leit:

«Det har i den siste tiden vært en merkbar økning av innlegg med støtende og upassende innhold på siden. En rekke innlegg og kommentarer er direkte personangrep, noe som ikke aksepteres…At det i tillegg sendes både frekke og ufine meldinger direkte til meg som admin er uakseptabelt. Det sendes meldinger til alle døgnets tider. Det er faktisk slik at jeg vurderer å legge ned hele forumet om ikke dette bedrer seg omgående.»

Jeg har lest det meste av hva som har vært skrevet om Norges Basketballforbund, landslagsledelse og -trenere, om styret, presidenten og prosesser. Jeg har notert meg at sportssjefen har byttet ut trenere og apparatet  rundt tre landslag; det har virkelig ikke gått rolig for seg.
Yngvild Larsen Schei er av mange ønsket av mange som ny president i NBBF. Og dette som er hennes foreløpig eneste melding ut før Tinget er kanskje noe av det mest balanserte og fornuftige jeg har lest den siste tiden:

Vi har vært gjennom en strålende avslutning på sesongen 25/26. Ulriken-jentenes fjerde strake NM-gull. Fyllingens tredje på rad. Og to strålende helger med U19- og U16-basket.   Så får vi tåle enda en helg med tøffe amper på Basketballtinget. Der blir det neppe ekstraomganger og buzzerbeatere. Men, i likhet med kamper spilt på banen, ei heller på Tinget kan det ende uavgjort i basketball.

Om en måned arrangeres det som faktisk er norsk basketballs viktigste begivenhet. Det er ikke BLNO-sluttspill. Det er ikke landskamper med mulighet for videre avansement, og det er heller ikke (Den Store) Baskethelgen. Det er derimot et arrangement som 95% av basketballspillere i aldersbestemte klasser er 100% uinteressert i. «Tinget» er der basketledere møtes til diskusjoner og avgjørelser som får betydning for alle. Tinget er NBBFs høyeste myndighet, og i år er det knyttet ekstra stor spenning til valg av medlemmer til forbundsstyret og komiteer.

Hvorfor? I et normalår snakkes det lite om valg og kandidater, men i år er forhistorien såpass spesiell og betent at overraskelser nesten er garantert. Det begynte og sluttet (foreløpig) med landslaget og Mathias Eckhoff. Da NBBF offentliggjorde at kontrakten med Mathias som landslagstrener ikke ville bli forlenget, brøt helvete løs. Vi snakker gjerne om julen som «den stille tid», men det var faktisk julaften debatten tok fyr da Ronny Andersen på sosiale medier delte raust fra begeret med gift.

En sak har ofte mere enn én side, men NBBF klarte virkelig å kjøre seg selv opp i et hjørne der det i realiteten var umulig å ta til motmæle. Det tok en drøy måned for basket.no kunne fortelle at «Norges Basketballforbund og Mathias Eckhoff er blitt enige om å videreføre Eckhoffs engasjement som hovedtrener for herrelandslaget frem til 31. juli 2026». I samme sak ble NBBF tvunget til kanossagang, og la seg så flat som overhodet mulig – en sannsynlig forutsetning for forliket.

Denne saken har ringvirkninger. Oppegående ressurspersoner snakker åpent om å mobilisere for å velte presidenten, arbeidsutvalget og/eller hele styret. Det tiskes i krokene. Noen snakker med hverandre.
Åge Vånar Damsgaard mobiliserer åpenlyst på «Norsk Basket», og har begynt kampanjen for å selge seg inn i varmen. Per Tøien følger opp i dag med utilslørt og sterk kritikk av det bestående med en oppfordring om å stemme inn nye tillitspersoner på Tinget. Pers poenger er mange, og som vanlig gode.

Åge har mange ideer, men få løsninger i sin godtepose av en programerklæring – som å mene at det hadde vært fint med 1000 nye trenere. Han sier treffende nok «Jeg har mange ideer til hva som KAN gjøres, mange av de uten at de nødvendigvis trenger å koste så mye penger, og noen som vil kreve sterke prioriteringer». Han kan også oppfattes i retning av at det sittende styret IKKE er opptatt av et bedre ungdomstilbud, at det IKKE er viktig å utdanne flere trenere og dommere, og at jentesatsing IKKE er viktig. Selvfølgelig er absolutt alle enige i det. Men hvordan Åge ser det for seg får jeg ikke tak i.

Man kan forledes til å tro at alt handler om at Mathias ikke fikk forlenget engasjementet som landslagstrener. Og med et nytt styre er kanskje ikke veien lang til å gjeninnsette ham…? I så fall blir neste runde å terminere en eventuell kontrakt inngått med en arvtager. Her er det mange artige omdreininger i vente for et nytt styre.

Det er ingen hemmelighet at irritasjonen over sportssjefen spesielt, og NBBF generelt, har vært stor blant mange meningsbærere i norsk basketball. Det aller meste av frustrasjonene handler om landslag – ikke bare seniorlandslagene men også aldersbestemte grupper.

Per Tøien har tidligere detaljert beskrevet prosess og skuffelser rundt den kommende U18-generasjonen, og i dag følger han opp med flere uheldige episoder. Jeg har selv opplevd å få fyken som LL-trener etter å ha fått muntlig tilsagn om å få fortsette. Og jeg møtte nylig en trener som har takket nei til landslagsengasjement fordi rammebetingelsene var uakseptable og amatørmessige. Landslagsdriften er riktignok bare en liten del av alt NBBF holder på med, men forsyner seg godt av midlene. Det er snakk om flere millioner.

Det er fint med engasjement i norsk basket, og ære være de få som våger å stikke seg frem. Men jeg liker ikke tonen i kritikken, jeg liker ikke det som synes å være en underliggende agenda hos noen – nemlig en slags revansje og hevn for tumultene rundt Mathias Eckhoff. Javel, mange vil bli kvitt Jan Hendrik Parmann. Men det blir for dumt og enjelt når man suverent glemmer det som faktisk har skjedd i løpet av hans 12 år.

– Det er faktisk mer enn dobbelt så mange som spiller basketball nå.
– Basketball vokser, også i distriktene.
– NBBF har gått fra å stå på konkursens rand til å ha en sunn økonomi.
– Vi har i dag to seniorlandslag i FIBA-kvalifiseringer, mot 0 tidligere.
– Basket for både rullestol og spillere med funksjonsvariasjoner, også med representasjonslag.
– NBBF har fått en sterkere stemme og posisjon i FIBA.
For å nevne noe.

Jeg kjøper ikke elendighetsbeskrivelsen selv om den sikkert passer helt fint i en slags valgkamp. Jan Hendriks 12 år er lenge, kanskje lenge nok. Men det har faktisk vært gjort mye i årene som har gått.
Helt uten paralleller forøvrig, men om seks måneder er det mellomvalg i USA. De fleste forståsegpåere og kommentatorer er enige om minst én ting: «It’s the economy, stupid!». Det er tilfellet også for norsk basketball. 1000 trenere og 500 dommere kommer for eksempel ikke rekende på ei fjøl.

I utgangspunktet skulle, kunne og burde det vært en ganske grei sak: Når en arbeidskontrakt utløper, opphører også forpliktelser begge veier, og partene er nødvendigvis klar over tidsbegrensningene i kontrakten. Men av og til er det sånn at «timing is everything», og av og til er det visst også slik at det viser seg å eksistere en muntlig avtale. Det er nærliggende å tenke på Murphys lov: Alt som kan gå galt, går galt.

Når basketballforbundet ikke ønsket å reengasjere eller forlenge kontrakten med Mathias Ekhoff, var valg av tidspunkt dårligst mulig. Ja, det ble skrevet en kontrakt med to og et halvt års varighet i juli 2023, men de færreste hadde sett for seg at landslagstreneren skulle få skyven midt i et VM-kvalvindu; minst av alt Mathias Eckhoff som såvidt jeg har skjønt har hatt gode kort på hånden – med et muntlig tilsagn om å få stå kval-perioden ut. 
Men nei, NBBF flagget kjekt at ny trener var klar til å overta pr. 1.januar, og «hen» har vært klar til å overta på kort varsel. Aktiviteten og tankegods på sosiale medier julen 2025 handlet mer om Mathias enn Messias.

Apropos tanker: Av og til er det et godt råd å tenke litt mer enn normalt før man buser ut med umiddelbare meninger.  Juleevangeliet står seg nok bedre enn det som ble spydd ut på Norsk Basket i juledagene. Det var rart å se hvor mye man var i stand til å mene uten å vite noe som helst; annet enn at Mathias er flink.  Og nettopp hans faglige kvalifikasjoner er det få, om noen, som har alternative meninger om.

Derimot kan forbundet ha hatt avvikende meninger om andre deler av landslagstrenerenes virke. Da denne saken fikk sin endelige løsning 6.februar het det blant annet:
«Det forelå ikke noen personalsak, formelle varslingssaker eller kritikkverdige forhold … Eckhoff har til enhver tid har utøvd sitt virke på en profesjonell og tillitvekkende måte»

Da kontrakten i sin tid ble signert i 2023 het det også:
«Mathias er en nøkkelperson i satsingen vår, han har bygget dette laget fra et dugnadslandslag og utfordrer oss internt til å bli stadig bedre og mer profesjonelle. Nå kan han fornye og jobbe med en gruppe og se lenger fram i tid. All ære til Mathias og spillerne. De har bidratt veldig i disse årene, det skal vi ha respekt for, presiserer Johansen»

Stort mer idyllisk, rosenrødt og vakkert kan det vanskelig bli – og tilsvarende vanskelig å forstå hvorfor kontrakten ikke kunne fornyes. Men det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at her er det mer – det er omstendigheter rundt hans engasjement som ikke skal være for tilgjengelig for allmennheten.  Og fraværet av «formelle varslingssaker» betyr neppe at ingen har hatt meninger om Mathias’ virke.

Da Jan Hendrik Parmann rundt juletider forsøkte seg med at dette var en «personalsak» som han ikke ville kommentere, tok det ikke lang tid før samme mann måtte legge seg relativt flat: «Jeg kan bekrefte at jeg har brukt ordlyden «personalsak» i mine svar til blant annet media, noe som etterpå har høstet en del kritikk, og som jeg ønsker å beklage for».

Begge parter hevder med, krav på troverdighet, at disputten utelukkende handler om kontraktuelle forhold. Det er selvfølgelig ikke riktig, selv de mest tungnemme forstår det. Det har vært grunner til at NBBF ikke ønsker å fornye kontrakten, og siden det altså angivelig ikke handler om sportslige vurderinger, ingen formelle varslingssaker, ei heller kritikkverdige forhold, så gjenstår det saker som utenforstående ikke gis innsyn i. Jeg har en anelse om hva det går i, men «anelse» kvalifiserer ikke til spekulasjoner på trykk selv om svært mange var overraskende skråsikre i kommentarfeltene ved juletider.

Jeg slår meg til tro med det jeg vet helt sikkert –  at NBBF spilte alle kort feil, at timingen var elendig og at informasjonen var mangelfull.  Men også: NBBFs klumsete håndtering har sørget for at det skal være mobilisert for å avsette styret på tinget; i hvert fall Arbeidsutvalget. Mathias Eckhoff har støttespillere, og i hvert fall nok personer som synes NBBF har opptrådt med manglende profesjonalitet og fingerspitzgefühl.  Det er ikke mange penger å hente om du setter penger på at NBBF har et annet styre etter Tinget 2026, og kanskje enda mindre å tjene på om du setter penger på at Mathias får fornyet engasjementet sitt som landslagstrener med et eventuelt nytt styre. 

Mathias fikk forlenget tillit til ut juli, men kan sannsynligvis le hele veien til banken – og en mulig fornyet kontrakt vil ikke være noe sjokk. For NBBF er det å betrakte som selvpåført faenskap. Til alt overmål  er det mange nok som har irritert seg over sportssjef Kevin Juhl-Thomsen som hadde en særdeles uheldig hånd med talentsamlinger i fjor. Noen ønsker ham dit pepper’n gror, og synes uansett det er meningsløst med en sportssjef i Danmark.

Whats’ next?  Den daglige driften. Jakten på sponsormidlene. Rutinesaker fra dag til dag, uke til uke, sesong til sesong.  Når du plutselig sitter med ansvaret for hele driften, når støyen har lagt seg, er det kanskje ikke like lett å revolusjonere norsk basket som enkelte har trodd.

«Time will show» – som er eksakt det samme Mathis Eckhoff la ut som svar/kommentar til spørsmålet om han trodde han ville bli reengasjert.