pauliord

«Since 1980» står det på en del av T-shirts og hoodies fra Basketskolen.  Og det er faktisk hverken skryt eller fleip.  Det begynte som en idé unnfanget av Jan og Dag Stien da den ble arrangert i Grimstad det første året.  Siden er det bare Covid som har klart å sette en stopper for dette som er blitt mange basketballspilleres viktigste sommeraktivitet. 

Dersom du oppfatter denne posten som en dårlig skjult reklame for Basketskolen, så er det kanskje helt riktig. Jeg legger ikke skjul på at jeg mer enn gjerne legger inn et godt ord for dette tilbudet.  Men samtidig: Ingenting av det som publiseres på denne bloggen er betalt innhold…

Så kan det kanskje innvendes at noen av trenerne er de samme nå som den gang.  Ja, men det er bare delvis riktig: Heldigvis har du fortsatt sjansen til å møte Per Tøien som trener på Basketskolen.  Ingen over. Ingen ved siden.

Og ja – flere av trenerne er såpass gamle at de har mer rutine enn spenst.  Men nettopp derfor er Basketskolen noe helt spesielt, og kanskje nettopp for deg.  Fordi vi er mange som vet hva som kommer til å være viktig for deg i årene som kommer.  Fordi vi har «vært der før». På Basketskolen treffer du landslagsspillere og landslagstrenere, og kanskje er det miksen av unge og aktive, og eldre og rutinerte, som gjør dette spesielt.

Så har selvfølgelig også denne sommercampen utviklet seg over tid.  Det som særpreget Basketskolen for 20 år siden er blitt noe helt annet i dag.  Og blant nyvinningene som har vist seg å bli veldig godt mottatt ar Next2Be og Plus One der vi har forsøkt å spisse tilbudet: I Next2Be får du flere økter med og mot spillere som i likhet med deg har måttet søke om plass. Du får flere økter og flere utfordringer – kort og godt mer innhold enn du finner andre steder. Vi utfordrer deg på områder vi er 100% sikre på kommer til å gi deg merverdi i årene som kommer. Plus One gir deg en unik mulighet til å få en dag ekstra der trenerne er DIN personlige trener og veileder.

Etter å ha vært til stede både på U19-NM og U16-NM, vet jeg at dagens unge spillere kan mye. Skills-repertoaret er imponerende stort, men basketball er mer enn skills. Det er blant utfordringene vi møter på Basketskolen.  Hvordan forstår du basketball, hvordan leser du spillet?  Jeg har sett strålende prestasjoner fra jentene i Skjetten, jeg har sett underårig eleganse fra Lommedalen og jeg har fått med meg kollektivet Bønes som aldri ga opp.

Når vi nå skriver mai i kalenderen, dagene blir lysere og kamper og turneringer blir færre, må du finne ut av hva DU vil.  Camp-tilbudene er mange og gode; flere klubber tilbyr camper med godt og rimelig innhold.  Uansett er anbefalingen å bli med på det som passer deg.  Alternativet er gjerne passivitet og sommerferie uten en plan.  Det funker alltid dårlig hvis du ønsker å bli en bedre utgave av deg selv.

Du er velkommen til Basketskolen, du er velkommen til å ta en av de 5 siste plassene på Next2Be, men tiden begynner å bli knapp.  Titt innom her hvis du ønsker å være med oss også i 2026.

Jeg kunne skrevet mangt og mye om den episke finaleserien i BLNO mellom Fyllingen og Gimle. Det var jaggu en neglebiter – eller snarere fem av dem. Gadd vite hva Gimle kunne fått til med Sigurd Lorange, Elias Demoniere og en skadefri Hallvard Staff. Og tilsvarende – gadd vite hvordan Fyllingen hadde klart seg med færre importer.   

Jeg har fulgt Centrum på nært hold denne sesongen, og gjennomlevd motganger og utfordringer knyttet til langtidsskader og økonomiske begrensninger. Jeg har lidd i det stille med og for Asker, men har på den annen side gledet meg over at Tromsøs opphold i 1.divisjon ble av det kortvarige slaget. 

Det har allerede vært skrevet og sagt mye om BLNO-sluttspillet, og derfor er det mer fristende og nærliggende å dvele litt ved de virkelige høydepunktene denne sesongen:  

U19-NM og U16-NM har i sannhet vært en åpenbaring, og har gitt meg fornyet tro på fremtiden for norsk basketball. Det har vært to helger fylt av nettopp det vi elsker: Positivitet og yr glede. Optimisme og oppturer. Motgang og nedturer. Talenter i hopetall.  Spillere som behersker deler av spillet som bare var en drøm for få år siden.  Skills i bøttevis, men også basketballintelligens. Mange kamper med utklassingssifre, men også tette, tøffe oppgjør med avgjørelser i kampenes siste sekunder. Bønes’ Lea Fauskes kast/skudd/pælming var en buzzerbeater for historiebøkene.

I U19-NM opplever du spillere som er klare for større arenaer.  Mange av dem har allerede vært fast inventar på respektive BLNO-lag, og det har vært lett å la seg imponere.  EB85 gjennomførte et prikkfritt arrangement der kvaliteten speiles i detaljene: Arrangøren som med jevne mellomrom inspiserte og ryddet i garderobene.  Lederen i klubben som tilsynelatende var over alt denne helgen, og som stadig var  observert der han ryddet gulvet for bager og sko som var plassert litt for nær baneflaten.  Sånne ting teller, men legges ikke merke til.  Derimot la de fleste merke til smekk fulle tribuner i Nadderudhallen – og i Leikvollhallen.

Personlig fikk jeg en ny favoritt i jentefinalen, og en bekreftelse på at jeg bør se flere kamper i aldersbestemte klasser – OG i BLNO kvinner – neste sesong: Milena Lund ble finalens MVP, og var et udiskutabelt valg.  Det er ikke ofte så unge spillere er så komplette.  Hurtighet, eksplosivitet, men også smartness og kjølig ro i avgjørende øyeblikk. Wow!  

Så ble det Bøler som stakk av med gullet for gutta; seks av dem var med også da Bøler tok gullet i U16-NM for tre år siden.  Det var umulig å komme forbi Skage Eidholm som MVP med 23 poeng og 17 (!) returer, men for meg har Matthew Garcia denne sesongen vært et fascinerende bekjentskap – og en bekreftelse på at basketballspillere ikke MÅ være bortimot 2 meter og 100 kg. Matthew er like ydmyk og rolig utenfor banen som han er lynrask og frekk på banen.  Og han er kanskje den mest ekstreme «4-veis»-spillerne jeg har sett i norske serier, inkludert Harald Eika Frey….  Han beveger seg like uanstrengt fremover, til høyre og venstre, men danser også bakover.  Det  gjør det til en umulig oppgave å stoppe ham 1 mot 1. 

Apropros spillere som er umulige å stoppe: Gimles Deivid Mikutis er født i 2012, og herjet i U16-NM, finalens toppscorer med 23 poeng to år «for tidlig». Sånne talenter er så man gnir seg litt i øynene for å være sikker på at det er sant.  Gimles 2010-årgang har fortsatt til gode å tape for norske lag, og med en seiersmargin i finalen på 32 poeng kommer det neppe til å skje med det første.

De aller fleste av oss har fremtiden foran oss, men for noen er den lysere enn for andre.  Vi kommer til å høre mer fra Deivid, og vi kommer til å høre mye om Lommedalens Mia Omland.  Født i 2013, og igjen toppscorer og helt sentral for laget sitt selv om det «bare» ble 4.plass denne gangen..

På tampen et hjertesukk før neste helg: Basketballtinget kan virkelig ikke komme fort nok.  I et virvar av inntrykk, og ikke minst uttrykk, er det på høy tid at vi kommer i mål med avgjørelser vi kan leve med.  Slik det er nå kan det ikke fortsette.  Krangler, påstander, angrep og forsvar tar  tilsynelatende aldri slutt, og i hvert fall jeg har nådd et metningspunkt.  Når vi har kommet dit at administrator for FB-gruppen «Norsk Basket» ser seg nødt til å skrive dette, blir det bare leit:

«Det har i den siste tiden vært en merkbar økning av innlegg med støtende og upassende innhold på siden. En rekke innlegg og kommentarer er direkte personangrep, noe som ikke aksepteres…At det i tillegg sendes både frekke og ufine meldinger direkte til meg som admin er uakseptabelt. Det sendes meldinger til alle døgnets tider. Det er faktisk slik at jeg vurderer å legge ned hele forumet om ikke dette bedrer seg omgående.»

Jeg har lest det meste av hva som har vært skrevet om Norges Basketballforbund, landslagsledelse og -trenere, om styret, presidenten og prosesser. Jeg har notert meg at sportssjefen har byttet ut trenere og apparatet  rundt tre landslag; det har virkelig ikke gått rolig for seg.
Yngvild Larsen Schei er av mange ønsket av mange som ny president i NBBF. Og dette som er hennes foreløpig eneste melding ut før Tinget er kanskje noe av det mest balanserte og fornuftige jeg har lest den siste tiden:

Vi har vært gjennom en strålende avslutning på sesongen 25/26. Ulriken-jentenes fjerde strake NM-gull. Fyllingens tredje på rad. Og to strålende helger med U19- og U16-basket.   Så får vi tåle enda en helg med tøffe amper på Basketballtinget. Der blir det neppe ekstraomganger og buzzerbeatere. Men, i likhet med kamper spilt på banen, ei heller på Tinget kan det ende uavgjort i basketball.

Om en måned arrangeres det som faktisk er norsk basketballs viktigste begivenhet. Det er ikke BLNO-sluttspill. Det er ikke landskamper med mulighet for videre avansement, og det er heller ikke (Den Store) Baskethelgen. Det er derimot et arrangement som 95% av basketballspillere i aldersbestemte klasser er 100% uinteressert i. «Tinget» er der basketledere møtes til diskusjoner og avgjørelser som får betydning for alle. Tinget er NBBFs høyeste myndighet, og i år er det knyttet ekstra stor spenning til valg av medlemmer til forbundsstyret og komiteer.

Hvorfor? I et normalår snakkes det lite om valg og kandidater, men i år er forhistorien såpass spesiell og betent at overraskelser nesten er garantert. Det begynte og sluttet (foreløpig) med landslaget og Mathias Eckhoff. Da NBBF offentliggjorde at kontrakten med Mathias som landslagstrener ikke ville bli forlenget, brøt helvete løs. Vi snakker gjerne om julen som «den stille tid», men det var faktisk julaften debatten tok fyr da Ronny Andersen på sosiale medier delte raust fra begeret med gift.

En sak har ofte mere enn én side, men NBBF klarte virkelig å kjøre seg selv opp i et hjørne der det i realiteten var umulig å ta til motmæle. Det tok en drøy måned for basket.no kunne fortelle at «Norges Basketballforbund og Mathias Eckhoff er blitt enige om å videreføre Eckhoffs engasjement som hovedtrener for herrelandslaget frem til 31. juli 2026». I samme sak ble NBBF tvunget til kanossagang, og la seg så flat som overhodet mulig – en sannsynlig forutsetning for forliket.

Denne saken har ringvirkninger. Oppegående ressurspersoner snakker åpent om å mobilisere for å velte presidenten, arbeidsutvalget og/eller hele styret. Det tiskes i krokene. Noen snakker med hverandre.
Åge Vånar Damsgaard mobiliserer åpenlyst på «Norsk Basket», og har begynt kampanjen for å selge seg inn i varmen. Per Tøien følger opp i dag med utilslørt og sterk kritikk av det bestående med en oppfordring om å stemme inn nye tillitspersoner på Tinget. Pers poenger er mange, og som vanlig gode.

Åge har mange ideer, men få løsninger i sin godtepose av en programerklæring – som å mene at det hadde vært fint med 1000 nye trenere. Han sier treffende nok «Jeg har mange ideer til hva som KAN gjøres, mange av de uten at de nødvendigvis trenger å koste så mye penger, og noen som vil kreve sterke prioriteringer». Han kan også oppfattes i retning av at det sittende styret IKKE er opptatt av et bedre ungdomstilbud, at det IKKE er viktig å utdanne flere trenere og dommere, og at jentesatsing IKKE er viktig. Selvfølgelig er absolutt alle enige i det. Men hvordan Åge ser det for seg får jeg ikke tak i.

Man kan forledes til å tro at alt handler om at Mathias ikke fikk forlenget engasjementet som landslagstrener. Og med et nytt styre er kanskje ikke veien lang til å gjeninnsette ham…? I så fall blir neste runde å terminere en eventuell kontrakt inngått med en arvtager. Her er det mange artige omdreininger i vente for et nytt styre.

Det er ingen hemmelighet at irritasjonen over sportssjefen spesielt, og NBBF generelt, har vært stor blant mange meningsbærere i norsk basketball. Det aller meste av frustrasjonene handler om landslag – ikke bare seniorlandslagene men også aldersbestemte grupper.

Per Tøien har tidligere detaljert beskrevet prosess og skuffelser rundt den kommende U18-generasjonen, og i dag følger han opp med flere uheldige episoder. Jeg har selv opplevd å få fyken som LL-trener etter å ha fått muntlig tilsagn om å få fortsette. Og jeg møtte nylig en trener som har takket nei til landslagsengasjement fordi rammebetingelsene var uakseptable og amatørmessige. Landslagsdriften er riktignok bare en liten del av alt NBBF holder på med, men forsyner seg godt av midlene. Det er snakk om flere millioner.

Det er fint med engasjement i norsk basket, og ære være de få som våger å stikke seg frem. Men jeg liker ikke tonen i kritikken, jeg liker ikke det som synes å være en underliggende agenda hos noen – nemlig en slags revansje og hevn for tumultene rundt Mathias Eckhoff. Javel, mange vil bli kvitt Jan Hendrik Parmann. Men det blir for dumt og enjelt når man suverent glemmer det som faktisk har skjedd i løpet av hans 12 år.

– Det er faktisk mer enn dobbelt så mange som spiller basketball nå.
– Basketball vokser, også i distriktene.
– NBBF har gått fra å stå på konkursens rand til å ha en sunn økonomi.
– Vi har i dag to seniorlandslag i FIBA-kvalifiseringer, mot 0 tidligere.
– Basket for både rullestol og spillere med funksjonsvariasjoner, også med representasjonslag.
– NBBF har fått en sterkere stemme og posisjon i FIBA.
For å nevne noe.

Jeg kjøper ikke elendighetsbeskrivelsen selv om den sikkert passer helt fint i en slags valgkamp. Jan Hendriks 12 år er lenge, kanskje lenge nok. Men det har faktisk vært gjort mye i årene som har gått.
Helt uten paralleller forøvrig, men om seks måneder er det mellomvalg i USA. De fleste forståsegpåere og kommentatorer er enige om minst én ting: «It’s the economy, stupid!». Det er tilfellet også for norsk basketball. 1000 trenere og 500 dommere kommer for eksempel ikke rekende på ei fjøl.

I utgangspunktet skulle, kunne og burde det vært en ganske grei sak: Når en arbeidskontrakt utløper, opphører også forpliktelser begge veier, og partene er nødvendigvis klar over tidsbegrensningene i kontrakten. Men av og til er det sånn at «timing is everything», og av og til er det visst også slik at det viser seg å eksistere en muntlig avtale. Det er nærliggende å tenke på Murphys lov: Alt som kan gå galt, går galt.

Når basketballforbundet ikke ønsket å reengasjere eller forlenge kontrakten med Mathias Ekhoff, var valg av tidspunkt dårligst mulig. Ja, det ble skrevet en kontrakt med to og et halvt års varighet i juli 2023, men de færreste hadde sett for seg at landslagstreneren skulle få skyven midt i et VM-kvalvindu; minst av alt Mathias Eckhoff som såvidt jeg har skjønt har hatt gode kort på hånden – med et muntlig tilsagn om å få stå kval-perioden ut. 
Men nei, NBBF flagget kjekt at ny trener var klar til å overta pr. 1.januar, og «hen» har vært klar til å overta på kort varsel. Aktiviteten og tankegods på sosiale medier julen 2025 handlet mer om Mathias enn Messias.

Apropos tanker: Av og til er det et godt råd å tenke litt mer enn normalt før man buser ut med umiddelbare meninger.  Juleevangeliet står seg nok bedre enn det som ble spydd ut på Norsk Basket i juledagene. Det var rart å se hvor mye man var i stand til å mene uten å vite noe som helst; annet enn at Mathias er flink.  Og nettopp hans faglige kvalifikasjoner er det få, om noen, som har alternative meninger om.

Derimot kan forbundet ha hatt avvikende meninger om andre deler av landslagstrenerenes virke. Da denne saken fikk sin endelige løsning 6.februar het det blant annet:
«Det forelå ikke noen personalsak, formelle varslingssaker eller kritikkverdige forhold … Eckhoff har til enhver tid har utøvd sitt virke på en profesjonell og tillitvekkende måte»

Da kontrakten i sin tid ble signert i 2023 het det også:
«Mathias er en nøkkelperson i satsingen vår, han har bygget dette laget fra et dugnadslandslag og utfordrer oss internt til å bli stadig bedre og mer profesjonelle. Nå kan han fornye og jobbe med en gruppe og se lenger fram i tid. All ære til Mathias og spillerne. De har bidratt veldig i disse årene, det skal vi ha respekt for, presiserer Johansen»

Stort mer idyllisk, rosenrødt og vakkert kan det vanskelig bli – og tilsvarende vanskelig å forstå hvorfor kontrakten ikke kunne fornyes. Men det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at her er det mer – det er omstendigheter rundt hans engasjement som ikke skal være for tilgjengelig for allmennheten.  Og fraværet av «formelle varslingssaker» betyr neppe at ingen har hatt meninger om Mathias’ virke.

Da Jan Hendrik Parmann rundt juletider forsøkte seg med at dette var en «personalsak» som han ikke ville kommentere, tok det ikke lang tid før samme mann måtte legge seg relativt flat: «Jeg kan bekrefte at jeg har brukt ordlyden «personalsak» i mine svar til blant annet media, noe som etterpå har høstet en del kritikk, og som jeg ønsker å beklage for».

Begge parter hevder med, krav på troverdighet, at disputten utelukkende handler om kontraktuelle forhold. Det er selvfølgelig ikke riktig, selv de mest tungnemme forstår det. Det har vært grunner til at NBBF ikke ønsker å fornye kontrakten, og siden det altså angivelig ikke handler om sportslige vurderinger, ingen formelle varslingssaker, ei heller kritikkverdige forhold, så gjenstår det saker som utenforstående ikke gis innsyn i. Jeg har en anelse om hva det går i, men «anelse» kvalifiserer ikke til spekulasjoner på trykk selv om svært mange var overraskende skråsikre i kommentarfeltene ved juletider.

Jeg slår meg til tro med det jeg vet helt sikkert –  at NBBF spilte alle kort feil, at timingen var elendig og at informasjonen var mangelfull.  Men også: NBBFs klumsete håndtering har sørget for at det skal være mobilisert for å avsette styret på tinget; i hvert fall Arbeidsutvalget. Mathias Eckhoff har støttespillere, og i hvert fall nok personer som synes NBBF har opptrådt med manglende profesjonalitet og fingerspitzgefühl.  Det er ikke mange penger å hente om du setter penger på at NBBF har et annet styre etter Tinget 2026, og kanskje enda mindre å tjene på om du setter penger på at Mathias får fornyet engasjementet sitt som landslagstrener med et eventuelt nytt styre. 

Mathias fikk forlenget tillit til ut juli, men kan sannsynligvis le hele veien til banken – og en mulig fornyet kontrakt vil ikke være noe sjokk. For NBBF er det å betrakte som selvpåført faenskap. Til alt overmål  er det mange nok som har irritert seg over sportssjef Kevin Juhl-Thomsen som hadde en særdeles uheldig hånd med talentsamlinger i fjor. Noen ønsker ham dit pepper’n gror, og synes uansett det er meningsløst med en sportssjef i Danmark.

Whats’ next?  Den daglige driften. Jakten på sponsormidlene. Rutinesaker fra dag til dag, uke til uke, sesong til sesong.  Når du plutselig sitter med ansvaret for hele driften, når støyen har lagt seg, er det kanskje ikke like lett å revolusjonere norsk basket som enkelte har trodd.

«Time will show» – som er eksakt det samme Mathis Eckhoff la ut som svar/kommentar til spørsmålet om han trodde han ville bli reengasjert.

Selv unge spillere opplever å ha hatt mange forskjellige trenere i løpet av tenårene. Her er noen opplevde typer.

Noen skriker når andre inkluderer. Marit Breivik er kanskje den norske treneren med størst suksess over flest år. Og det handlet aller mest om å inkludere og involvere.

NÅR PENGER ER ALT
Det er for få utdannede trenere i Norge til at vi klarer å betjene stadig flere som har lyst til å spille basketball. Dermed må klubbene ty til unge krefter, ofte svært unge spillere som trener og spiller selv i en årsklasse over. Trenerne er litt for ofte utelukkende motivert av muligheten til å få betalt noen kroner ved sesongslutt; det er sjelden en god løsning. Det er som regel lite å lære av en trener som er ett år eldre enn spillerne han eller hun trener. Men det finnes svært hederlige unntak. I klubben jeg sorterer til nå har to av «mine» spillere ansvar for en svært yr og interessert gjeng av gutter født i 2014.  Det har vist seg å være en suksess – både for spillere og trenere. 

NÅR PENGER ER VIKTIG
Hvis du tjener en brukbar årslønn som trener, er du 1) ikke trener i Norge eller 2) trener for en eliteklubb med brukbar økonomi. Jeg er selv av dem som mener at gode trenere er helt avgjørende for suksess og læring – og at de følgelig fortjener godt betalt. Men den umulige motsetningen mellom klubbøkonomi og trenerbetaling er altfor ofte forekommende. Tenkte paralleller til fotball blir håpløst der pengene sitter løst (og det gjør ofte de best betalte trenerne også…)

DEN AUTORITÆRE
Kadaverdisiplin funker sjelden optimalt på de yngste spillerne. Hvis treninger og kamper er preget mer av kjeft og straff enn av konstruktive tilbakemeldinger og pedagogisk tilnærming, tynnes det fort ut i rekkene. Disiplin funker, men det finnes grenser.  Når frykten seirer over lysten, er vi på ville veier.

VERBAL VILLSTYRING
Det er mange av dem, og jeg har vært der selv: Det er ulekkert når en voksen trener kjefter på alt og alle i en kampsituasjon. Enkeltspillere får så hatten passer, og dommerne blir også tilgodesett med nedlatende bemerkninger. Dersom trenere skal være forbilder, er dette håpløst.  Og, ofte er det nok sånn at hvis laget presterer dårlig, lar trenerne det litt for ofte gå ut over dommerne.  Behovet for å finne noen å legge skylden på er stort. 

DEN KYNISKE
Når du trener yngre spillere, handler det mye om å inkludere, og å la alle få sjanser. Tidlig spissing av laguttak og spilletid er en slags garanti for at du vil oppleve frafall. Jeg ser litt for ofte kyniske trenere som skal vinne for enhver pris, de skal vinne med så store marginer som mulig og de gir seg ikke før motstanderlaget er ettertrykkelig knust. En venn fortalte fra en kamp: «Resultatet i gutter14 ble 21-110, og 0-36 i tredje periode». 
Jeg ønsket i min tid som lagleder å vinne, men aldri mest mulig. Når en vinner 36-0 i én periode, burde det kanskje være unødvendig med helbanepress..? 

DEN SERIØSE
Det finnes heldigvis trenere, både unge og eldre, som er dønn seriøse. Det er trenere som har en idé med det de gjør, de har en filosofi og de har som regel en langsiktig plan. Unge spillere fortjener seriøse trenere, de fortjener gode forbilder og de fortjener definitivt å oppleve treninger og kamper som noe de gleder seg til. Den islandske modellen har vært at de beste trenerne har ansvar for de yngste lagene. 

DEN PLAYS-STYRTE
Trenerne som hopper bukk over skillstilnærming for å bruke tiden på plays og systemer i ymse former, har etter misforstått oppgaven.  Mener jeg. Det er uinteressant å bruke 70% av treningstiden på plays som kanskje gir åpne skudd og muligheter når spillerne bommer på 100%-sjanser fordi de ikke har tilstrekkelig skillsfundament.

17.00-18.30-TRENERNE
Trenere for yngre lag  som utelukkende utfører trenergjerningen innenfor treningstiden, kan umulig få maks ut av gruppen. Det er selvfølgelig behagelig og bedagelig å møte opp, gjennomføre en trening for så å forsvinne igjen, men det gir neppe resultater. Jeg tror fortsatt på viktigheten av å kjenne spillerne du trener utenfor basketballen.  Hvem er de? Hvilke utfordringer har de på skole og i hverdagen.  Hvordan er familiesituasjonen? Det krever tid og en interesse for mennesket – ikke bare basketballspilleren.

«Mathias har fått sparken».  «Har du hørt..!?!»   Det mest overraskende har kanskje ikke vært at NBBF nøyde seg med å legge ut en nokså nøktern sak på basket.no – helt uten parallell kommunikasjon på sosiale medier.  Ingenting på Facebook.  Ingenting på Instagram.  Og heller ingen som har følt seg kallet til å åpne ballet på Norsk Basket.  I mellomtiden har i hvert fall jungeltelegrafen gjort sitt: Her er det garantert mange meninger, men foreløpig stille før stormen.

Man skulle tro at Mathias Eckhoffs sorti fra seniorlandslaget fortjente bredere omtale, og også en forklaring. Hvorfor?  Og hvorfor nå?

«Når hans nåværende avtale løper ut ved årsskiftet, vil en lang og innholdsrik epoke i norsk landslagsbasket, med Mathias Eckhoff ved roret være over, for denne gang» heter det på basket.no.  Her er en del momenter som gjør dette til en delikat sak:

– Når Mathias ikke får forlenget kontrakt, er det snaue to måneder til neste landskamp i et EM-kvalifiseringsvindu.  Og, denne runden spilles ferdig i begynnelsen av juli med bortekamper. «Dårlig timing», mener både spillere og utenforstående.  Laget kommer rett fra en borteseier i kval-runden med en coach som har bygget et lag og et prosjekt det har vært mulig å tro litt på. Du bytter ikke lag midt i et prosjekt.

– Hvorfor får ikke Mathias stå løpet ut?  Hvorfor er det viktig å kvitte seg med Mathias – nå?  Jeg har snakket med flere og fått mange svar, og det synes nokså klart: Mathias har lagt seg ut med mange om mye. Det har kommet tilbakemeldinger på hvordan han behandler dommere og spillere.   Han har kort og godt gjort seg litt brysom.  Såpass at man har sett seg tjent med å gå for andre trenerløsninger. Det finnes to veier å gå om man ikke ønsker å forlenge ansattes engasjement: La være å forlenge en avtale – eller gi folk sparken. Det siste er definitivt mer dramatisk og omfattende, og i idrettsverden handler det gjerne om at trenere blir kjøpt ut snarere enn ørkesløse runder i rettsapparatet. 

– Hva med spillerne? Hva vil de?  Basert på det jeg hører og vet, mener flertallet at laget må få fullføre denne runden.  En stund gikk det rykter om at landslaget ville nekte å spille kampen i Hønefoss i februar med mindre Mathias får fortsette. Den reaksjonen er heldigvis lagt på is, tror jeg.  Derimot har spillerne vært kritiske til informasjon og kommunikasjon fra NBBF.  Blant annet har laget vært lovet at det skulle etableres et spillerråd med tre spillere som skulle ha tett kommunikasjon med forbundet. Det lar fortsatt vente på seg, sies det.

– Det vil ikke overraske meg om Mathias vil fighte denne saken. Det tror jeg vil være usedvanlig korttenkt, og skadelig på lang sikt. Han vil kunne risikere å bli coachen ingen vil engasjere i Norge, og han risikerer dårlige skussmål fra Norge om han søker seg ut av landet.

– Det er vanskelig å tro annet enn at denne beslutningen er forankret også i NBBFs styre selv om det er generalsekretæren som må fronte dette.  Jeg klarer ikke å se hvordan NBBF vil kunne slå retrett. I så fall kaster de Axel Langaker under bussen, de reverserer en beslutning de må ha vurdert følgene av.  

– Jeg vet ikke hva som står i kontrakten mellom NBBF og Mathias Eckhoff, og jeg aner ikke om det har ligget en mulig forlengelse i potten, forutsatt at Norge ville gå videre i EM-«kvalkvalgruppen».  Kanskje har det vært en muntlig avtale..?  I så fall kjenner Mathias godt til tilsvarende situasjon da han var vikarierende sportssjef og var den som bestemte når trenere skulle få kontrakter forlenget eller engasjementet nullet.

Umiddelbart virker det både rart og unødvendig å fjerne Mathias fra landslaget nå, og den mest nærliggende grunnen er i så fall at kontrakten utløper og at dette er minste motstands vei. Axel Langaker skriver dette i nyhetssaken:

«Han har løftet Herrelandslaget fra sin spede start, skapt resultater og spesielle øyeblikk sammen med spillerne på banen, og skal ha en stor del av æren for at Herrelandslaget har kommet seg opp på nivået man nå konkurrerer på».

Det kunne ha vært et kleint forsøk på å pisse Mathias opp etter ryggen, men de fleste vet nok at det faktisk er riktig.

Her forleden ble jeg minnet om en episode fra flere år tilbake.  Jeg jobbet i Aftenposten da de ringte fra Securitasvakten:  «Moren din er på besøk og venter på deg i resepsjonen».   «Det er overraskende, men hyggelig», sa jeg.  «Hun har vært død i flere år». Det handlet altså om en annen Pål Berg i Aftenposten-systemet. 

For noen dager siden kom denne teaseren på mail. «Nå kan du kjøpe gavekort hos MyGame! … når du bare vil glede noen». Og videre: «Hva kjøper man egentlig til bestemor som sier hun har alt hun trenger?». Det er her det går litt i ball for meg, bokstavelig talt. Min historie med MyGame inneholder nemlig få gleder, men svært mange irritasjoner. Og både min mor og bestemor er som MyGame – døde…
For 139 kroner i måneden får du kanskje bilde, og om du er ekstra heldig kan du risikere å få kampkommentarer. Og når bilde og kommentarer er på plass, er kommentatorlyden gjerne så svak at det er umulig å høre.

Den siste uken:
– I TNT-Centrum var det helt taust gjennom første periode. Så, i 2.periode var det såvidt mulig å høre kommentatorlyden, men jeg oppfattet bare bruddstykker.  Jeg fyrte av en SMS til en fra arrangørklubben og ba dem skru litt på volumknappen.  Litt bedre etter pause, men fortsatt irriterende svakt.
– Bærum-Fyllingen, kampstart 16.30.  Kampen dukker ikke opp på sendeskjemaet til MyGame, og jeg må sjekke om det er riktig spilledag. Jeg sjekker FB-kontoen til Bærum: Ingenting.  Så plutselig kommer kampen opp på skjermen med beskjed: Kampstart 17.05.  Jeg tekster med en venn jeg vet vil se samme kamp. Sånn går deler av den tråden:

Omsider vises kampen, også med kommentatorlyd – som er så svak at den tidvis drukner i kamplyden.

Så vil man gjerne la tvilen komme arrangører og MyGame til gode. Klok av skade vet jeg jo at man skal være veldig forsiktig med å kritisere arrangørklubber.  Jeg hører allerede det vante koret: De gjør så godt de kan.  Det er frivillige som gjør jobben.  Osv., osv.  Joda, jeg vet det, men undrer meg over ting som:
– Er det noen som forhåndstester bilde og lyd?
–Finnes det rutiner for å alliere seg med folk som følger kampene på MyGame-sendingen for å forsikre seg om at bilde og lyd er på plass?
– Finnes det ingen som kan tipse kommentatorer på at volumet må opp?
– Finnes det “live” support fra MyGame?
– Kanskje hadde man av og til håpet på, og fortjent, en beklagelse og informasjon i bakkant av sviktende levering..?

Tilbake til julegavetipset.  Jeg er usikker på om gavekort fra MyGame passer like bra til bursdag, jul eller når du bare vil glede noen.  Hvis du derimot vil irritere noen..?  Løp og kjøp!

Det er litt pussig: Ja, jeg har vært i USA i overkant mange ganger, og litt for ofte ofte har det handlet om å lande i Miami.  På vei fra flyplassen og nordover på I95, passerer du ganske snart det som er blitt et slags «Memory Tower» for deler av mitt virke:  Barry-tårnet. Det er lett å få øye på fra veien, og forteller at her ligger Barry University – og her har jeg besøkt nordmenn flere ganger. 

Ringen er på mange måter sluttet når jeg nå er “side kick” for Centrum der både Johannes Dolven og Mikkel Kolstad er helt sentrale denne sesongen.

Når det er blitt mange turer vestover, har det heldigvis ofte handlet om familieturer, eksotiske reisemål og kvalitetstid.  Men kanskje oftere har det handlet om jobb og hobby, om tiden i VG – og om interessen for basketball. Som VG-ansatt i storhetstiden på 80- og 90-tallet var jeg heldig nok å få med meg helt spesielle opplevelser. 

Tre av mine svært lærerike minner fra tiden i VG – alt fra galopphest via flyulykke til Bjørn Borg.

Jeg må tilbake til 1980 for å finne mitt første besøk i USA.  Som nyansatt i VG-sporten skulle jeg få anledning til å dekke US Masters i tennis i New York.  Det var en Volvo-sponset turnering, og både tur og opphold var betalt av nettopp Volvo. Vi menget oss med sosieteten – fløy business, helikopter fra JFK til Manhattan – fett hotell. Bjørn Borg slo John McEnroe i finalen i Madison Square Garden.

I 1982 ble jeg sendt til Lexington, Kentucky for å «intervjue» en norsk galopphest.  Noble Dancer kunne «fortelle» om en ganske spesiell hverdag etter at karrieren var over i Norge: Noble Dancer sto i avl, og innbragte $10  000 til eieren for hvert nyp.

Jeg ble sendt til Cheyenne, Wyoming i 1989 der kollega Ole Torp fra Dagbladet og jeg surret rundt i flere dager for å få et intervju med norske Gitte Skaanes som var en av få overlevende fra en dramatisk flyulykke.

Tilbake til Memory Tower.
Denne gangen fikk gjensynet meg til  å gå tilbake i tid, og til et forsøk på å oppsummere hvem og hvor mange ganger jeg har besøkt norske spillere i USA. Det er blitt en ganske lang liste over mennesker og steder.  Jeg angrer ingen av turene, men innrømmer nok at det er flere steder jeg neppe kommer til å besøke som turist. 

Én ting er å hjelpe spillere til USA – noe helt annet er å følge opp for om mulig å få et inntrykk av amerikanske forhold.  Min ambisjon har alltid vært å være en besøksvenn. 

I 1982 hadde jeg med meg Morten Fraas til Racine, Wiscosin, der vi besøkte Bærum Basketballklubbs første amerikaner  Don Loendorf

I perioden 2007-2011 ble det naturlig nok mange turer til Long Island der Daniel Berg spilte for  NYIT.

I 2011-2012 besøkte vi Stian Emil Berg og Aksel Bolin i DeKalb, Illinois. Begge fast inventar på NIU i NCAA/DI. Stian Emil ble bare ett år før han satte kursen østover til Florida; Aksel gikk alle årene på NIU i DeKalb.

«Må jo gi college årene ternign 5-6! Rå opplevelse»
Aksel Bolin

Sammen med Stian Emil ble det en rundtur i Florida i 2012; blant annet til Barry der Magne Fivelstad var den perfekte vert den gangen.  Men, for Stian Emil falt valget på NSU Sharks i Fort Lauderdale. Det ble i realiteten starten på Florida-besøk flere ganger enn jeg kan huske.

Videre til Atherton, California i 2015 der Anders Nymo spilte for Menlo College. Fun fact: Mark Zuckerberg var en av naboene…

«Alt i alt, vil jeg gi tiden min i Menlo en sterk 4 (4.5 hvis det er lov)! 
Og en 5/6 hvis jeg kan regne med tiden min i USA etter college! »
Anders Nymo

På samme tur var jeg innom Des Moines der Johannes Dolven begynte sin collegekarriere for Drake, det første året som red shirt, og også neste sesong uten særlig tillit på banen..

«Jeg vil velge å være positiv, er veldig takknemlig for hvordan alt utspilte seg totalt sett og ville nok ikke endret på opplevelsen.  Drake: 4+ Ordentlig god livserfaring, konkurranse, takle motgang, kult å spille D1, kule reiser og opplevelser. Kjipt med lite spilletid, men ville ikke vært foruten erfaringene. Des Moines og mid west er undervurdert  Barry: 5 Basketglede (selv med dust trener), selvtillit, kaptein, klima og by trekker opp. Norske venner og skoleglede også positivt» 
Johannes Dolven

2017: Emma Hergot gikk første året på Broward College i Fort Lauderdale, Florida.  Senere ble det Barry for Emma, som for Johannes som gikk til Barry etter Drake-sesongene. Emma gjorde sakene sine så bra at hun nærmest ble tryglet om å ta et ekstra år.

Hei! Jeg hadde nok gikk terningkast 5. Var jo to steder, så Barry hadde fått 5 og Broward 4
Emma Hergot

I 2017 besøkte jeg Mikkel Kolstad i Augusta, Georgia – senere på NSU i Fort Lauderdale. 

«Ser man tilbake på det var det en veldig bra tid (selvom det nok til tider føltes
som terningkast en). Augusta får en firer og NSU en sterk femmer»
Mikkel Kolstad

I 2018 fikk jeg også med meg Lars Espes Barry-år.  I 2019 besøkte jeg Severine Uggen i Melbourne, Florida – året etter var jeg heldig som fikk oppleve Harald Freys heltestatus i Bozeman, Montana før det ble proffliv i Spania og Tyskland.

«Alt i alt var opplevelsen en 5er. Det er lett nå å se tilbake og tenke det er en 6er, men føler jeg glemmer litt hvor vanskelig det var til tider, vanskelig trener de første tre årene, krevende lagkamerater osv. men alt i alt er jeg superfornøyd med hva det har gitt meg og ville gjort samme valg igjen. Veldig kalde vintre der var heller ikke en bonus, hehe. Mer enn bare basketball: Det var en super arena for meg å bli voksen og lære meg å stå på egne bein. Uansett hva slags situasjon man befinner seg i der borte, så tror jeg man kan finne ting, mennesker, rutiner, hva som helst, som gjør det til en kul opplevelse og lærerikt.»
Harald Frey

I 2022 var jeg flere ganger i Mount Vernon, Ohio der både Hallvard Staff og Filip Øverli fikk prøve seg for MVNU i NAIA.

«Men årene som går etter jeg har vært i USA, så angrer jeg ikke et sekund. Det var et så spennende år, med alt fra kjipe perioder hvor jeg savnet familien og Norge til at jeg levde på en sky og spilte basket med Hallvard. Så alt i alt så syns jeg det har vært en utrolig fin opplevelse som har lært meg utrolig mye. Og at jeg ikke minst dro dit med Hallvard gjorde jo turen 100 ganger bedre.
Så jeg gir oppholdet terningkast 4:)»
Filip Øverli

Masse fine folk, bra klima, og morsomme byer å besøke. Enkel mulighet å reise masse. Feil rolle basketmessig og helt feil livssynsmessig trekker 1 poeng hver. Det blir en firer…
Hallvard Staff

Kuriøst nok reiser jeg vel så ofte til to amerikanere som har spilt i Norge. Detroit topper ingen Tripadvisor-lister over reisemål verdt å få med seg, men Donald Oatis fortjener så mange besøk det er mulig å presse inn.  Og i Miami forsøker jeg få tid til møter med Ryan Ferranti som spilte for Bærum Basket.

I sum: Basketvenner har vært en vesentlig del av livet for meg, og det har ført meg til steder jeg aldri hadde drømt om å dra. Neste usannsynlige sted blir forhåpentlig Terre Haute for å oppleve Sivert Wærstad Nordheim på banen og i lokalmiljøet.

«Største gevinst: Personlig utvikling og relasjoner. Ble kjapt flyttet ut av komfortsonen – og utviklet følgelig personlige egenskaper & selvtillit på områder jeg ikke hadde fått smake like godt på hjemme i Norge. Stokker også ordene mer naturlig på engelsk i både sosiale settinger og jobbsammenheng enn jeg gjorde før. Det kommer godt med. Basket: Nøt stor tillit fra et trenerteam/athletic department med lite ressurser og et lag med varierende forståelse av lagkonseptet. Min egen motivasjon ble gradvis redusert etter hvert som jeg forstod at livet også hadde flere ting å by på enn basket. Men det var hele veien gøy(!) og jeg koste meg til siste slutt. Lokasjon: NY/Long Island helt konge. Men samtidig noe misunnelig på bror og hans situasjon i South Florida mtp klima.»
Daniel Berg

«Northern Illinois: 5 – alt man ville ha i forhold til glitz and glamour, masse gear, store arenar, kamper på ESPN, spille mot annerkjente skoler, stort campus, bra amerikansk fotballag, fraternities/sororities etc Minus – Man var langt baki rekken på et veldig ungt lag og en førsteårs head coach. Resultatene bar preg av det, men litt tilfeldigheter gjorde at det ble en bra basketopplevelse likevel. NSU: 5 – men på litt andre premisser. Ganske ideelt sted å bo, D1 facilities, større rolle i laget osv. Veldig mange flinke medspillere selv om jeg syns det var et nederlag å gå ned en divisjon. Minus: spilte en mildt sagt kjedelig basketball som tok gleden litt bort fra meg.
Stian Emil Berg

Jeg har aldri helt skjønt vitsen med november.  Slik jeg ser det er det et dårlig konsept: Mørkt, kaldt, vått, glatt. For meg er november tristesse pakket inn i 30 dager.   Det er liksom ikke grenser for hva jeg kan irritere meg over – jeg er jo tross alt en «grumpy old man». Det blir ikke særlig bedre av at november er «National Peanut Butter Lover’s Month» i USA. Her er en deilig samling irritasjoner.

Jeg liker IKKE enhånds-dunker.  Det er bare et par uker siden siste skade på trening; en skade som kunne fått et helt annet utfall.  Spiller går opp på enhåndsdunk, blir underkuttet og  faller stygt.  En dunk med to hender ville gitt ham muligheten til å holde seg fast i kurven. Enhåndsdunker er unøyaktige.  Tohåndsdunker et helt annet statement og dessuten sikrere. Denne historien fra 1993 kan ikke gjentas for ofte:

Den siste og avgjørende kampen i semifinaleserien er jevn, men hjemmelaget kan punktere semifinaleserien med 30 sekunder igjen av kampen.  Bærums Verk er opp med 6 poeng da Morten Riseth har åpen vei til kurven på en fast break.  Han bestemmer seg for å gå for en monsterdunk: 8-poengsledelse med mindre enn et halvt minutt igjen å spille ville vært uinntagelig. Men Morten bommer, forsøket er knallhardt og returen er følgelig lang.  Den havner i hendene på Asker-spiller som snur seg og fyrer et forsøk: Svisj! og BVIFS ledelse har krympet til 81-78 poeng.   Ståle Skagestad skyter en 3er, men bommer.  Han tar egen retur, men dribler ut for et nytt forsøk bak trepoengslinjen som han treffer på!  Kampen ender 81-81 i ordinær tid, Asker vinner kampen 91-94 etter ekstraomgang.

Jeg hater elsparkesyklister og fotgjengere med death wish. Fotgjengere med hodet ned i mobilen som strener rett ut fra fortauet for å krysse gaten uten å ense trafikken rundt seg.  Der har du en gjeng!  Kanskje de samme som feier av gårde på elsparkesyklene med suveren forakt for vikeplikt, fotgjengere og bilister. JEG eier veien lksom…

Stadig flere føler seg kallet til å bruke floatere som offensivt våpen. Finn på noe annet! Norgesvennen Will Voight fortalte en lydhør forsamling på coach clinic på Idrettshøgskolen om hva som var det dårligste skuddet i basketball.  Han mente å kunne dokumentere at halvdistanse/medium range med forsvar foran deg er skuddet med lavest treffprosent. En floater er et sånt skudd. Det trenes på, og det brukes. Altfor mye. Jeg er villig til å gjøre et unntak for Stian Mjøs som har perfeksjonert det såpass at han vet hva han gjør.  Kanskje er en floater det vanskeligste skuddet i basketball …  og i hvert fall skuddet med minst marginer for feil. Tenåringer som mener at de har kontroll, irriterer meg.

Jeg hater bilister som driter i å bruke blinklys… De blir stadig flere.

Jeg har opplevd dommere som oppsøker situasjoner for å fremprovosere konflikt.  Det var en selsom opplevelse jeg håper å slippe i fremtiden. En T eller en D er OK, men du kan ikke bedrive oppsøkende virksomhet etter situasjonene.

Jeg er møkk lei av priskrigen mellom dagligvarkjedene. I pristestene kjøpes det varer for et par tusen kroner der den ene kjeden slår de andre med en margin på 5 kroner. Det blir for dumt, og enda dummere når de reklamerer med «seier».  Jeg er lei av den smørblide modelldama til Kiwi som aldri gir seg på pris, og buketten av Rema-ansatte som forteller at det er sluttsummen som teller. Jeg koser meg litt de gangene jeg kjøper kvalitet til riktige (høye) priser på Høvikveien kolonial.

Jeg er lei av spillere med et selvbilde som er omvendt proporsjonalt med talent: Uten særlige skills, men med solide mengder trash talk på lager.  Og ganske ofte synes oppførsel på banen å være en refleksjon av coachene med ansvar.

Jeg blir matt av folk som river historiske bygninger for å bygge ballsal i hagen.

Jeg synes det er komisk med dommere som er mer opptatt av at overdelen skal ned i shortsen enn av posisjoner, ansvarsområder og evnen til å forstå kampbildet.

Jeg VIL IKKE ha juletilbud i oktober.  Jeg vil ikke få julevarer kastet etter meg til en pris ingen kan forsvare. Det minner lite om høytid å spise surkål til 5 kroner. Og: Halloween-jakten på sukker og kunstige tilsetningsstoffer tiltaler meg ikke.

Ekstremt volum på musikk i timeoutser er drit irriterende. Forsøkene på å formidle mer eller mindre smarte meldinger til spillere drukner i heftig rap.

Jeg blir oppgitt over spillere som ikke evner å prate i forsvar, men prater høl i huet på deg når de bør holde kjeft.

Jeg har lite til overs for opplevelser på treningssenteret: De som har slått leir på et av apparatene; de «eier» treningsapparatet jeg skal bruke, og de har tilsynelatende funnet sin frisone der de scroller på mobilen i stedet for å trene.

Jeg skjønner behovet og motivasjonen, men da Boston Celtics kvittet seg med Jrue Holiday og Luke Kornet mistet jeg litt av interessen. Porzingis? Not so much… Jrue Holiday ble NBAs «Social Justice Champion» i 24/25 for arbeidet  for vanskeligstilte.   En strålende forsvarsspiller på banen tar andre i forsvar. Sånne folk betyr noe!

Min gode venn Magnus Midtvedt har lært oss hvordan man kan håndtere irritasjoner og mørke tanker: «Sørg for å tømme søppelkassen av og til» – saml opp det som plager deg, og få det ut og bort.  En av spillerne mine og jeg har en gjensidig avtale – vi tømmer søppelet av og til. Det funker…

I morgen er det november. Ingen vei tilbake…

Foreldre kommer i mange utgaver, men med flere tiår på baken som trener, er min erfaring at 9 av 10 har vært helt enestående å forholde seg til.  Foreldre er kakebakere, vaffelstekere, oppdragere, sjåfører, heiagjeng, kokker, en slags minibank pr. vipps og  masekråker som er altfor strenge.  Mon det… Gad vite om ung i tilstrekkelig grad setter pris på mor og far.  Klarer en hormonell tenåring å se gjennom gnålet om å vaske og rydde rommet, hjelpe til med oppvasken, «kom hjem før midnatt» osv., osv.?

De første foreldrene jeg ble kjent med, ble jeg aldri kjent med for å si det sånn. De var aldri til stede, og det å ha vært helt tilfeldig om jeg så dem. Kanskje ikke så rart; mor og far til spillere født i 1964 var alle født før 2.verdenskrig og hadde neppe kunnet lese seg opp på selvhjelpsbøker om «slik blir du en god mor og far».I dag har vi psykologer og andre som har puttet foreldre i båser.

Vi har «tigerforeldre» som krever at barna skal yte sitt beste på alle områder og prestere maksimalt. Kanskje finnes de i dag, men i så fall med fokus på skole. Jeg har opplevd færre av kompisforeldrene som lar det skure og gå mens curlingforeldre synes å være godt representert :Det er foreldre som ligger flere skritt foran og som intenst feier banen så barna raskt og smertefritt kan seile fram i livet. Å forveksle omsorg med service, kan føre til hjelpeløse servicebarn.

Så må det være lov å mene at curlingforeldre og såkalte helikopterforeldre gjør barna sine en bjørnetjeneste. Helikopterforeldrene er konstant til stede, de blander seg inn i alt og i beste mening. Det finnes ikke den ting de ikke ser seg i stand til å hjelpe med. Da er det heller ikke lov å lure på hvorfor man får uselvstendige barn.

Her er et knippe refleksjoner fanget opp fra foreldre gjennom et levd liv som trener.

«Å få følge barna gjennom idretten har gitt oss foreldre mye glede. Fra de var så små at vi måtte knyte skolissene før kamp og trening, til de nå står på terskelen til å bli unge voksne menn. Uttrykket som etter hvert har blitt en klisjé, og som flittig brukt i intervjuer med både idrettsutøvere og reality-profiler er likevel treffende: «Det har vært en reise».

«På samme måte som man sier at søvn avler søvn, tror jeg at samhold blant foreldre avler samhold blant barn.Klarer vi som foreldregruppe å se på alle barna som vår flokk, og virkelig se hvert enkelt barn, er jeg overbevist om at vi bidrar til å forebygge utenforskap blant barn og unge. Vi står igjen med en stor takknemlighet over å ha fått være en del av denne landsbyen, et fellesskap der både barn og foreldre hører hjemme».

«Vi foreldre skjønner nok ofte for sent at tiden med barn og ungdommer rundt oss er en veldig kort fase av et helt liv. Typisk går det opp for oss rett etter at den tiden er ferdig, og kanskje angrer vi på at vi ikke var mere «på» mens det pågikk».

«Foreldregrupppa har også blitt sammensveiset.  Mødrene er også sosiale utenfor basket, med både konsert, restaurant og teaterbesøk. Alt i alt er det å være basketballmamma en berikelse! Hva skulle man ellers fylt helger og frikvelder med?»

«Kanskje er vi foreldre for redde for å være de kleine som alltid måtte være med, eller kanskje klarer vi ikke å finne ut på hvilken måte vi kan delta uten å være klamme, klengete putesyere?

«Han begynte vel med basketball fordi han ikke fant seg helt til rette med fotballen. Der var det så mange som skulle bli sett og oppleve mestringsfølelse. Det er på et vis ikke mestring nok til alle i en 1-0-kamp der ballen stort sett er utenfor banen. «Flott innkast du hadde midtveis i den første omgang»

«Basketgjengen var mye samme sorten gutter, tror jeg. Enkeltindivider, som ikke kjente hverandre så veldig godt fra før, som ville prøve noe annet? De fikk vel ikke til så mye i starten egentlig, men de ble sett og fulgt opp. Det holder i massevis det».

«Han var i mine øyne en skikkelig fotballgutt, og jeg trodde toget var gått for annen idrett.😁 Men så boom, da en av bestekompisene introduserte han for basket, da var fotball historie, til mors store glede. Det er rett og slett en ære og sann glede å få være en del av dette som forelder. Gutta er jo nå på VGS, og vi vet at noen kommer til å falle fra. Men jeg er sikker på at disse guttene vil holde på lenge, de har så mye glede av dette.»

«Jeg har aldri opplevd at det har vært mangel på interesse for å bidra til å få alle de nye oppgavene gjennomført. Skulle laget spille hjemmekamper, og det var behov for foreldre som kunne sitte i sekretariatet eller bake kake og koke kaffe til salgsboden i hallen, ja da tok det aldri mange minuttene fra mailen med oppgaver som skulle fylles ble sendt ut, til alle oppgavene varfylt opp av ivrige foreldre som ville hjelpe til».

«I mange hundre år har en fundert på hva som kom først av høna og egget, og selv om en kanskje ikke har lurt like lenge på mitt dilemma, så kan en lure på om en foreldregruppe er et speilbilde av et lag eller omvendt».

«Vi kostet og vi kostet. Passet på avtaler, solgte doruller og lodd, vasket drakter, klær, sko og kjørte Østlandet rundt til alle døgnets tider. Takken var; «det er ikke dere jeg vil høre fra, det er sønnene deres!» Sakte, men sikkert skjønte vi at gutta kunne klare dette selv, og de mukket jo aldri. «Dette var jo dritkult, bro!»

«Når du dropper den bursdagen for å trene, velger du din primærflokk og vet over tid at primærflokken er der for deg. Bursdagsfeiringer, hytteturer og annen sosial fest og moro har måttet vike til fordel for treninger, kamper og mangfoldige timer i en baskethall. Vi foreldre fikk klar beskjed om å legge bort nålen, og ikke sy puter under armene på våre gutter. Her skulle gutta lære å ta ansvar og «å tenke sjæl». En stor utfordring for mange – men også for noen av oss foreldre».

«Det er uansett tilfredsstillende å se at det blir folk ut av gutta til slutt. De har gått fra småunger til unge menn, og har vokst i både kropp og sinn. Man kan undre seg over hvordan det hadde gått uten basketen».

«Man bør også bygge og styrke en felles tilhørighet innad i gruppen. En tilhørighet som ikke handler om idretten. Et lim, en forankring og en trygghet for alle involverte, der plays, treninger eller kampresultater har null å si».

«Som mor til to gutter på laget kan jeg vel si at det ikke bare er gutta som er bitt av basketbasillen. Det har jeg også. Dagene tilrettelegges for treninger, mat i forhold til treninger, rent tøy og ikke minst kjøring til og fra hallen. Vi heier uansett hvordan det går, noen roper høyt, andre er litt stillere, men alle er interesserte og ønsker det beste for gutta.»