pauliord


Legg igjen en kommentar

God klem eller beklemmende?

Jeg har omsider kommet til denne erkjennelsen: I 2019 er jeg utdatert på nærkontakt, men lever forholdsvis godt med det. Spørsmålet er om andre er like komfortable.

For jeg klemmer på folk, ofte og gjerne. Og helst ikke sånne sør-europeiske liksom-klemmer, men en real en. Etter hvert har jeg nok opparbeidet meg et visst rykte, og det hender også jeg kommer nær mennesker i form av et skulderklapp her, en dult der, et håndtrykk, litt rusking i håret.

Men i 2019 er det grenser fra hva man kan og bør tillate seg.

#metoo-bevegelsen startet i 2017, med avsløringer om filmprodusenten Harvey Weinstein. Det var drøy kost. Virkelig drøyt.

2

#metoo-bevegelsen startet med avsløringene av Harvey Weinstein (t.v.).  Nå har Joe Biden fått erfare at ikke all nærkontakt er OK.

Resten er historie. Eller snarere – sjokkerende mange historier om seksuell trakassering. Politikere har måttet gå, maktmennesker har mistet posisjoner. Og samfunnet er ikke helt som før.

Vi er alle blitt mer oppmerksomme på at det finnes intimsoner. Private sfærer. Grenser man ikke skal tråkke over. Vi er blitt forsiktigere, av og til på grensen til det parodiske. Det som tidligere var en hyggelig berøring, er plutselig blitt noe som overveies, analyseres og vurderes.

Jeg har sikkert ikke vært flink nok til dette, og å gi en klem har definert hvem jeg faktisk er. Bakgrunnen er hyggelig nok og enkel nok:  Min mor var en vever lite dame. Den typiske, litt underdanige og pliktoppfyllende husmoren som holdt familien sammen.  Og jeg kan faktisk ikke huske at hun noen gang fikk en klem eller varm omfavnelse av min far.  For også han var av den gamle skolen, og nærhet sto neppe i pensum.

jpg 000000040010

Mor og sønn. Eiksmarka 1960. 

Derfor klemte jeg på mor. Ofte. Hver dag.  Og jeg merket at hun trengte det. At hun ble i omfavnelsen lenger enn hun måtte. At det kanskje ga henne noe hun nesten aldri hatt fått. Fysisk nærhet.

Senere i livet er det blitt mange klemmer: Familie. Nære venner. Ikke fullt så nære venner. Spillere. Motspillere. Dommere og lagledere. Smått og stort.

Min mor var liten. Torgeir Bryn er den største jeg klemmer på, så ofte jeg kan.

Ikke før nå har jeg tenkt godt nok over at dette sikkert er kleint for flere enn jeg aner.

Joe Biden har blitt en slags øyeåpner for meg den siste tiden.  Han var amerikansk visepresident i to perioder under Obama, og teller på knappene om han skal kaste seg inn i kampen om å bli USAs neste president.  Han har vært kjent som den nære, varme, omsorgsfulle politikeren. Han tar på folk, og han klemmer på folk. Det har han gjort et helt liv. Og ingen har mistenkt ham for annet enn å ha gode hensikter.  Men nå får han det plutselig i retur når flere kvinner de siste dagene og ukene har stått frem med sin historie om hvordan de følte det som beklemmende og kleint for flere år siden. Vel å merke ingen beskyldninger om seksuell trakassering, men snarere om uønsket nærhet.

Joe Biden og jeg.  Gamle menn som klemmer. Uten sammenligning forøvrig. Jeg søker ingen posisjoner. Men jeg søker relasjoner.

Og jeg kan ikke love å bli en annen enn den jeg er. Gode klemmere er ofte utstyrt med ganske gode antenner for hvem som slett ikke skal og bør klemmes. Det finnes flere i min umiddelbare omgangskrets som ikke ønsker nærkontakt. Aner ikke hvorfor det er sånn, men man merker det. Og det respekterer jeg selvfølgelig.

Men forøvrig kommer jeg nok fortsatt til å klemme på 02-spillerne mine av og til. De tåler det, tror jeg. Det blir klemmer også på 02-mødrene og mange av fedrene.

Og jeg kommer fortsatt til å klemme på Stian, Gaute og Benjamin – før og etter Bærum-kamper.  Og da hører det gjerne med å klemme Vår i kafeteriaen og Marthe i inngangen. Eva hvis hun er der.  Noe annet skulle tatt seg ut..!

Aysun fra Centrum og Sandvika-coach Inge er gode å klemme på. Emma og Johannes i Miami.

Odd Johansen og jeg deler et skjebnefellesskap som «eldre coachende herrer». Det fortjener en klem.  Det er i det hele tatt mange som fortjener en klem, og sikkert mange som helst vil slippe.

For meg startet det med min egen mor på 60-tallet, og siden har det altså vært en del av en væremåte. Jeg er lei meg hvis du har følt det som beklemmende, og ber om unnskyldning hvis jeg har trått deg for nær.

Men det er godt ment. Og skal du til Scania Cup i påsken kan det vel hende du får en, du også.


Legg igjen en kommentar

Helskrudd, påskrudd

BLNO-sesongen 2018/19 er over. To lag har hentet hvert sitt NM-gull. Og to lag følte sikkert at de tapte gullet snarere enn å vinne sølvet. Damenes NM-finale søndag var en helskrudd affære som hadde absolutt alt av dramatikk og overraskelser. Den siste og avgjørende NM-finalen på Kongsberg ble også av det minneverdige slaget.

 

Kongsberg ble en svært fortjent «serie-norgesmester». Det er minst 2+2 grunner til det.  

Først og fremst det Kongsberg presterte i kamp nr. 2. Det var kort og godt imponerende. 8 spillere som var skikkelig påskrudd fra start, full guffe. Det gikk «all in» og Gimle var i realiteten aldri i nærheten. Hvorvidt det var økonomi eller utlendingenes brennende ønske om å se norske fjelloverganger, vet jeg ikke. Men det er kult når Kongsberg velger å kjøre bil til årets viktigste bortekamp.

Så er også en vesentlig del av Kongsbergs suksess jobben som ble gjort fra 5.april og i dagene og ukene etterpå for ett år siden. Dagen etter finaleserien over Asker i fjor var de allerede i gang med å stable et nytt vinnerlag på beina. Spillere ble kontaktet. Coach ble engasjert. Telefoner ble tatt.

Det var ikke få som skulle erstattes – for eksempel Baard Stoller, Brian Voelkel, Mikal Gjerde, Tobias Rotegård og Fred Thomas. Det klarte de.

Så skal Chris Ebou-Ndow og Robert Hubbs selvfølgelig ha sin vesentlige del av æren for hver sin Kongsberg-seier. Og nettopp der ligger mye av forskjellen på Kongsberg og Gimle.  Mens Kongsberg har tydelige enere, vil Gimle noe med sitt lagkonsept. Når Ali Ouakkaha skyter fem 3ere i gårsdagens kamp og bommer på like mange, er det helt OK. Og når Jørgen Odjell treffer på sin første 3er, men bommer på de fem neste, er også det slik det skal være. Sånn spiller Gimle og det skal de virkelig ha honnør for.

Så har jeg måttet gå tilbake til streamingen for å se hvorfor dommerne valgte å eliminere Aly Hudgins og Eivind Lamo fra kampen i går. Det er en kulten kameravinkel på situasjonen, men etter at Eivind har hentet returen får han Aly som ryggsekk. De ender på gulvet. Det blåses holdt ball, og situasjonen blåser over etter litt småknuffing – kanskje ikke så rart, det er tross alt et NM-gull som avgjøres der og da. De to involverte og alle øvrige spillere slår seg til ro med dette, men dommerne føler seg åpenbart nødt til å snakke sammen. Ganske lenge. Og dommen ble altså usportslig foul til begge, og begge er ferdige for kvelden.

Uforståelig for meg. Dommerne hadde virkelig praktisert en kul og røff linje hele veien, men plutselig var det slutt. Det sluttet da Tony Tolovae fikk sin femte foul. Den var syltynn.

Syltynn var ikke foulen 43 sekunder før slutt i damefinalen, og om ikke Lamo/Hudgins skulle hatt sine usportslige fouls i går, så var denne krystallklar.  Sandvika ledet 74-71, de hadde ballen til innspill og Makala Roper blir foulet før ballen er satt i spill. Reglene sier at det er automatisk usportslig foul.  Makala skal skyte to straffer og Sandvika får ballen tilbake. Men dommerne “glemmer” at dette er en usportslig foul. Sandvika får ballen tilbake, men får aldri skutt straffene.  Det KUNNE vært det som skulle til for Sandvika. Ett treff ville gitt to possessions opp for Gimle.

Nåvel.  Spilt er spilt, og det nytter lite å tenke for mye på forspilte sjanser. Nå er det den tiden på året igjen: Noen trener, andre ringer nye spillere mens påskelektyre for enkelte kanskje er regelboka.

God påske til alle!

 


Legg igjen en kommentar

Derfor vinner de

1-1 i kamper. De siste fem NM-finalene har endt med borteseier.
Derfor vinner Kongsberg:

Fordi Kongsberg har til gode å oppleve flere spillere med en optimal dag i samme kamp. Juan Ferrales spiller mye uten helt å nå opp til toppnivået. Forrige sesong snittet han 21 poeng og 5 assists. I år har han levert 13.3 poeng – like mange assists. Juan kan opplagt bli en joker.
Nico Østbye spiller relativt lite – for lite til å kunne bli en faktor selv om han gikk knallhardt ut i den første finalen: To usevanlig giftige driver langs høyre baseline = 4 poeng på rekordtid. Det må ha irritert Audun Eskeland ganske kraftig.  Men poengsnittet har sunket også for Nico.
Robert Hubbs er en on-/off-type spiller. 8 poeng i den første finalen hører ingen steds hjemme. Den andre finalen, i Bergen, er godkjent. Han MÅ levere igjen om gullet skal bli Kongsberg.
Og, om det ikke er gull alt om glimrer – Petar Kulesic er verken midtpunkt eller flashy. Nettopp derfor kan han være helt avgjørende hvis Gimles defensive fokus rettes mot de tre antatt viktigste. Som for eksempel  Chris Ebou-Ndow som har spilt to strålende finaler. Klarer han enda en?

Derfor vinner Gimle:

Fordi Gimle ikke er avhengige av at én helt sentral spiller har en optimal dag. De ønsker tilsynelatende at kollektivet skal gjøre jobben, og står og faller med det.
Milan Savic scoret fattige fire poeng mot Bærum i Nadderudhallen, men var Gimles viktigste spiller. Eivind Lamo minner mest om Kevin McHale inside (for oss som har levd en stund), men har et mer variert game også. Eivind nuller ut Aly Hudgins og vice versa. Men Eivind har et større register.
Tony Tolovae har stått frem som en strålende skytter i dette sluttspillet, men var mer på normale prosenter i siste kamp. Det er ikke lenge siden han pepret Bærum med 3ere.
Sigurd Lorange? Jeg sitter fortsatt med følelsen av at «hans» kamp ikke har vært der ennå. Et det er et eller annet som vent på å slippe ut.
I Gimles favør også Jørgen Odfjell og Morten Osland. Kanskje var anledningen litt stor for dem i Bergen?

I sum?
Aner ikke.


Legg igjen en kommentar

«Vise for gærne jinter»

Alf Prøysen skrev «Vise for gærne jinter». Gimlejentenes devise etter NM-triumfen må være «Det er aldri for sent».  To gærne jenter, to tøffe lag i en helsprø kamp der både Sandvika og Gimle sjokkerte.

Gimle: Det startet som et mareritt, og endte som en drøm det var vanskelig å tro på.
Sandvika: Det startet som en drøm, og endte i et umulig mareritt.

Fra tilskuerplass var det en selsom forestilling i flere akter. Da Severine Uggen satte sin første 3er var det med en selvfølgelig mine, som om dette var lekende lett. Som om hun hadde all verdens rutine.  Og for å understreke at det ikke var noen tilfeldighet, sørget Severine selv for å gå opp i 5-0 over favoritten Gimle.

For det må de ha vært. Favoritter. Sandvika hadde tapt samtlige tre kamper for Gimle i grunnserien. Og mange av oss har erfart hvor vanskelig det er å motivere en gjeng spillere som har kontrollert motstanderne i tre kamper.  Vanskelig å motivere spillere for en NM-finale!?! Nei, kanskje ikke det, men alle coacher vet at et eller annet sted i bakhodet på spillerne ligger det en falsk og farlig trygghet: “Dette klarer vi, vi er bedre – dette fikser vi selv på en dårlig dag”.

Så feil kan man ta.

Og for Sandvikas del: Det ville ikke vært første gang et lag har levert et oppsiktsvekkende og imponerende resultat som underdogs, for så å fisle ut i kampen etterpå.  Med seier over Ullern i semifinalen, var det lett å se for seg at Sandvika kunne latt det være med én sensasjon på samme helg. Og om Gimle hadde løpt ut av startblokkene på samme måte som Sandvika gjorde, tror jeg finalen hadde vært avgjort på de fem første minuttene. Severines 5 første poeng bidro til at Sandvika-spillerne senket skuldrene og hevet selvtilliten.

Det var ekstra interessant å følge Audun Eskeland fra benken.  De første par minuttene hoderystende. Så en timeout der det gnistret. Høylytt, og det var ikke akkurat superlativer som haglet. Uten pausemusikken som tok luven av det verste, kunne det lett ha blitt litt sterkt for sarte sjeler.

Men elendigheten fortsatte, og da 1.omgang rant ut i 24-12 til Sandvika var det frem med gangetabellen: 24 poeng x 4 perioder ville gitt 96 poeng til Sandvika.  Med 63-39 inn i siste periode hadde Audun resignert, det er jeg sikker på. Han er garantert ikke typen til å tenke for mye på et mulig dobbelt NM-gull med to elitelag, men der og da var det absolutt ingen grunn til å tro på annet enn ydmykelse.

Underveis tenkte jeg også på Nanna Sand. En miks av inntrykk: Kult og viktig at en oldtimer tar utfordringen.  Ikke i nærheten av så skarp som i sine glansdager, det skulle bare mangle. Definitivt ikke skuddredd.

Men også: Nesten hver gang Nanna fikk ballen i hendene stoppet Sandvikas angrep i noen sekunder. Nanna holdt ballen, flowen forsvant og angrepene rant ut i anstrengte avslutninger med ett og to sekunder igjen på skuddklokken.  Så skulle det altså vise seg at det var nettopp det Sandvika savnet de siste fem minuttene – en som kunne holde hodet kaldt og ballen i fast, samtidig. Nanna måtte ut med skade, og de 9 poengene og de 4 returene var det da andre som kunne ta seg av..? Det var tross alt bare litt over 5 minutter igjen, og Sandvika ledet med 19 poeng.

Men da Sandvika trengte rutinen og roen mest, spredte uroen seg i stedet. Der Sandvika hadde spilt klokken ned før pause, kom nå overraskende tidlige avslutninger. Slett ikke det Sandvika trengte selv om det nok føltes fristende å bygge ledelsen enda litt tryggere.

Maren Mildestvedt scoret utrolige 15 poeng på 5 minutter. Sigrid Hardie 8 poeng.

Gimle ledet NM-finalen én gang.  Med 3,5 sekunder igjen på klokken.  Sandvika hadde ingen Nikola Vajosevic å ty til – han som med eksakt 3,5 sekunder igjen av kvartfinalen mot Fyllingen klarte kunststykket å score for Frøya i eksakt samme setting: Ingen timeouter igjen som kunne flyttet innkastet de nødvendige meterne, bare altfor kort tid.

Rettferdig? Neppe.
Fortjent? Sannsynligvis.
En av de rareste, kuleste NM-finalene noen gang? Garantert.

På Lauvåsen vokser det jordbær i Alf Prøysens vise.  I Gimlehallen dyrker de NM-titler. 35 i tallet pr. i går.  «Finn et strå og træ dom på…»


2 kommentarer

Når «less is more»

Det er med norske basketballspillere som med oppdrettsfisk: Eksporten tar av! Når Sigurd Lorange nå har signert for Valparaiso i NCAA/Div.I,  er han den foreløpig siste av svært mange norske utøvere som har valgt å satse på fire år i USA. I morgen spiller han NM-finale for Gimle, neste sesong spiller han ball med de store gutta. Bokstavelig talt.

Litt moro er det å se hva jeg skrev i september 2013 etter Bærum Open, etter å ha sett en av finalekampene i G14-gruppen:

«…litt om Sigurd Lorange fra Sverresborg. Jeg lar ham være representant for noe av det mest løfterike jeg har sett på veldig lenge.  Vi er etter hvert vant til at 16, 17 og 18 år gamle spillere besitter kvaliteter det er grunn til å ta av seg hatten for. Noen blir kort og godt så gode og så komplette at mange av oss eldre ser på i imponert misunnelse. Vi husker vel alle hvor begrenset vår egen årgang var…Men Sigurd er altså der allerede. Som 14-åring! Sverresborg tapte riktignok kampen jeg så deler av.  Men det er uvesentlig i denne sammenhengen. Denne karen fra Trondheim er nemlig noe av det teknisk mest fullkomne jeg har sett på veldig lenge.  Og ikke bare har han et offensivt register som går utenpå veldig mange av langt eldre spillere; han har også et ganske unikt blikk for spillet. Mye av det han gjør er såpass avansert at det ofte nok går litt i hytt og pine.  En pasning som er så klurig uttenkt at medspillerne ikke helt skjønner hva som skjer.  En unøyaktig avslutning som blir bom. Man makan til komplett type!!»

Og dette var altså i 2013.  Siden har jeg ofte tenkt at det godt kunne gått som jeg fryktet: At tidlig suksess ville gå til hodet på ham, at et tidlig utviklet talent ville få problemer med å takle medgang.  Og kanskje er det denne siste sesongen i Gimle som har sørget for å få tingene på plass. Gimle er forståelig nok kledelig ubeskjedne i omtalen av egen talentutvikling. For Sigurd følger etter spillere som Lars Espe og Mikkel Kolstad. Men etter at Sigurd valgte å bli en del av Audun Eskelands prosjekt, opplever jeg at nøkkelen ligger i erkjennelsen av at «less is more».  For meg virker det som om Audun har luket litt i Sigurds offensive arsenal. I stedet for å jage stadig nye skills har Sigurd klart å finpusse de viktigste våpnene som han bruker når det har vært behov. Spillere med et «and1-register» så omfattende som en katalog fra Biltema kommer sjelden noen vei. Sigurd kan det meste, men bruker det som funker. Verken mer eller mindre.

Jeg tenkte før sesongen at Sigurd lett kunne komme til å bli stjernedyrket, men registrerer at han har falt «til ro» i en tankegang som handler om et helt lag. Behovet for å ta over kamper synes ikke å være til stede lenger.

Det blir spennende å se ham i Gimlekollektivet i minst to finaler. Og det blir enda mer spennende hva en relativt kortvokst kar fra midt-Norge kan få til i NCAA/div.I.

 


Legg igjen en kommentar

Fordel Gimle

Det eneste som er sikkert, er at ingenting er sikkert. Når Kongsberg tar imot Gimle til den første NM-finalen torsdag, er det ene tipset like godt som det andre. Ingen blir overrasket om Gimle vinner, og det vil ikke være noe sjokk om Kongsberg stikker av med Kongepokalen.

Skjønt, blant forståsegpåere og insidere er dommen relativt klar: Gimle vinner.  Jeg har foretatt en uhøytidelig sjekk blant et 60-talls aktører: Spillere, coacher, ledere, journalister – og dommere (som klokelig avstår fra å mene noe). Stemningen går foreløpig klart i Gimles favør, med noen hederlige unntak. Her er noen meninger fra «panelet»:

«Kongsberg har mer/bedre bredde når alle er skadefrie, mer erfaring og god balanse i laget/posisjoner. Gimle sin store styrke er den kollektive lojaliteten/disiplinen gjennom hele matcher. Greier Kongsberg å matche dem på det (det har hatt en tendens til å bli for mye individuelt i perioder hvor ting ikke går på skinner), så vinner Kongsberg 2-0.»


«Gimle vinner 2-1. Mest et tips med hjertet, men Gimle er mer LAG enn Kongsberg. Dessuten må man bare bli sjarmert av Auduns vilje til å satse ungt.»


«Gimle vinner 2-1. Bedre LAG, større ro, bedre kampledelse…»


«Støtter rosen av Eskeland for å satse ungt og (overveiende) lokalt.»


«Tror det blir veldig jevnt. Miners slet med Frøya i semifinalene. Gimle tok de to første ligakampene og Miners den siste. Miners stilte ikke med fullt lag i noen av dem. Jeg må håpe på ny kongepokal til Miners. Blir BKs tredje i så fall. Tipper hjemmebanefordel avgjør hvis Kongsberg-folk gidder å gå på kamp. 2-1 til Miners.»


«Gimle vinner 2-0. Fremstår som en mer solid og sammensveiset lagmaskin enn Kongsberg har gjort.»


«2-1 Gimle. Et godt Gimle-lag som spiller veldig bra sammen, blir for tøft for Kongsberg.»


«Dersom Gimle stopper Kongsberg fra å løpe, vinner de. Det klarer de i to kamper. Gimle 2-1.»


«Hvis Gimle får execute blir de tøffe å slå, til tross for Kongsbergs firepower offensivt. Lener mot Gimle 2-1.»

Som man skjønner, delte meninger – og vanskelig å være uenig i noen av dem.  Også statistikken forteller om en spennende finaleserie.

På benken: Lars Gunnar Sønsteby og Stein Erik Rotegård mot Audun Eskeland. Rutinert gjeng. 2-1 til Kongsberg, men Audun klarer seg nok helt greit alene.

Kongsberg har spilleren som er mest på banen: Robert Hubbs spiller over 35 minutter pr.kamp. For Gimle er Eivind Lamo på banen mest og oftest: 32 minutter.

Kongsbergs Aly Hudgins skyter 64% fra 2 p, Eivind Lamo skyter 63% fra samme distanse. Det betyr bare at begge herjer inside.  Men også: Aly Hudgins er den med flest fouls i snitt på Kongsberg; han ser ofte de siste minuttene fra benken. Eivind Lamo takler på sin side ikke motgang veldig godt.

Chris-Ebou Ndow er Kongsbergs mest treffsikre 3p-skytter med 39.2%, Sigurd Lorange skyter 41,8%.

Juan Ferrales er Kongsbergs beste pasningslegger med 5.8 assists. Sigurd Lorange, sist sett i passiar med Valparaisos talent scout Todd Townsend, er ikke langt bak med 4.9. 

Eivind Lamo scorer høyest med efficiency på 25.5. Robert Hubbs topper med 22.7 for Kongsberg.

Kongsberg tapte bare 3 kamper i grunnserien. Men to av dem for Gimle.  Verre var 66-92 tapet for Bærum tidlig i februar. Den var stygg. Gimle har på sin side tapt 5 kamper på vei inn i sluttspillet, men har hatt en strålende vårsesong.

For meg handler ikke dette så mye om tall, men heller dette:
Kongsberg ledet med 20 poeng i den siste kampen mot Frøya, men tillot Frøya å komme tilbake. En nesten-ulykke.  Nesten uforståelig. Gimle fikk på sin side 19-6 i trynet av Bærum fra start i den siste kampen. Så gikk de 14-0 for å komme a jour. Ganske likt,men med motsatt fortegn.

Mens Kongsberg leverte ujevnt i sin semifinaleserie mot Frøya, var det vanskelig å få øye på opplagte svakheter hos Gimle. Det er umulig å se om Bærum hadde to dårlige dager, eller om det var Gimle som plukket dem fra hverandre. Jeg heller litt til det siste, og tror det er nøkkelen. Gimle synes å være et lag som er så godt forberedt på det de møter at Kongsbergs storscorere skal måtte slite for poengene.

Jeg har ingen personlige favoritter, men føler meg ganske sikker på at ingen av lagene stikker av med dette. Det blir jevnt!

Enjoy!

 


Legg igjen en kommentar

Returene avgjør returene

Så står man der, på trening etter trening med yngre spillere – skal prøve å lære dem noe viktig og riktig.  Det er så mye som skal vektlegges. Pensum er stort, og i hvert fall mye større enn antall disponible treningstimer. Da må det prioriteres. Hva er viktigst?

Offensive skills? Skuddteknikk? Drive & kick-tilnærming?

Kanskje ingen av disse. Dette krever jo en smule talent og koordinasjon.

Er det mulig å formidle til unge talenter at to BLNO-semifinaler nettopp er blitt avgjort på det som kommer i retur fra kurven? Utblokkering og returtaging krever først og fremst fokus, og er en kvalitet alle kan mestre.  Hvis de gidder. Hvis det er blitt en vane før det er blitt en uvane å glemme det. Ingen unnskyldninger.

Kongsberg snek seg foran Frøya i den første semifinalen på Kongsberg. Gimle klarte seg mer enn fint på hjemmebane mot Bærum i Bergen. Jeg fulgte Gimle-Bærum fra første til siste minutt, og inntrykket var omtrent slik: Fra Bærums første snublende turnovere virket det som om Gimle dominerte i alle spillets faser. Gimle traff på alt, Bærum var ikke i nærheten. Trodde jeg. Mente jeg. Og skjønte ikke helt hvordan det «bare» ble 14 poengs seier.

Men statistikken forteller en annen historie:

  •  Gimle traff på 49% fra 2p-distanse, Bærum traff på 50%
  •  Gimle traff på 27% av 3-poengerne, Bærum traff på 26%
  •  Gimle skjøt 14 straffer og traff på 13. Bærum skjøt 13 og traff på 11.

Statistikken forteller også:

  •  Gimle tok 41 returer totalt, Bærum 27.
  •  Gimle tok 16 offensive returer, Bærum 7.

Gimle håndterte Bærums to «big guys» på utmerket vis, men Bærum tapte kampen om returene – og dermed kampen. Gimle fikk av gårde 14 flere skudd enn Bærum.

Samme historie i Kongsberg der Frøya skjøt bedre enn Kongsberg:

  • Frøya 65% (!) fra 2p-land, Kongsberg 51%
  • Frøya 39% på 3ere, Kongsber 29%
  • Frøya 77% fra straffelinjen, Kongsberg 60%.

Kampen om returene avgjorde også denne kampen:

  • Kongsberg hntet ned 44 returer, 20 av dem offensive
  • Frøya måtte ta til takke med 6 offensive og 27 defensive.

Kongsberg fikk av gårde 33 flere skudd enn Frøya!

Også i semifinalereturene kommer det til å handle om returer. Tror jeg.

Så når noen av mine 02-spillere kan komme til å spille en NM-semifinale om få år, vil det sannsynligvis være min skyld om de ikke innfrir på boards. Vaner skapes ikke over natten.

Jeg kan vanskelig tenke meg noe kjedeligere å trene på enn returer og pasninger. Det finnes ikke veldig mange veldig kule driller. Det er kort og godt litt kjedelig.

Men det er enda kjedeligere å tape NM-kamper fordi du ikke var med i kampen om returene.