pauliord


2 kommentarer

20/21 – første halvdel

Året ebber ut. Dagene blir stadig kortere, kampene blir færre og det eneste som øker, synes å være smittetallene. Derfor er det også ganske grei skuring å oppsummere sesongen hittil.

TYNNE BØKER

Nidaros Jets:
Jevne prestasjoner

Kenneth Webb:
Casual dressing tips

Det skal Kenneth Webb ha, han er ulastelig antrukket og han ser alltid tankefull og velkledd ut på vei inn i timeoutene. Er det den samme dressen, eller har han flere?

Maja Stenerud:
Kampene jeg ikke gidder å gå på. 

Jan Hendrik Parmann:
Ting jeg er skikkelig misfornøyd med i norsk basket

Presidenten er som vanlig yr og positiv. Sist registrert som botaniker.

Magnus Barstad:
Da fikk jeg lyst til å holde kjeft, gitt.
Usikker på om det er Barstad eller Donald Trump som tvitrer oftest.

Frederik Gnatt:
Dette mener jeg ikke noe om!

KORTE DVD’ER

Seriespill:
Highlights fra regionskamper og turneringer, høstsesongen 20/21 blir nødvendigvis en kortfilm, og knapt nok det. Vi rakk såvidt å komme i gang før det tok slutt. Forrige sesongs turneringer i april og mai ble avlyst, og Bærum Open 2020 måtte avlyses.

Da vi traff…
Av BLNO-spillere med minutter noterer vi at Fyllingens Magne Fivelstad har 1 av 10 trepoengere så langt. Tromsøs Anthony Elechi noterer seg for 3 av 25. Er det en idé å flytte avslutningene litt nærmere kurven? Highlight-videoen er av det svært korte slaget.

Fete 3-poengere I
Julie McCarthyBLNOs høyeste damespiller har (heldigvis) ikke for vane å fyre treere.  Og det er ingen grunn til å ødelegge statistikken: Julie er 1 av 1 i år (og i hele karrieren?).

Fete 3-poengere II
David Gilligan sendte Frøya-Fyllingen til overtime – og seier etter ekstraomgang. Her er de siste 30 sekundene av ordinær tid. Enkelte Fyllingen-spillere husker nok også med gru 3. kvartfinale i mars 2019 da Nikola Vasojevic senket Fyllingen med en tilsvarende laaaang buzzer beater.

FAGLITTERATUR

Corona offense: 
It is all about spacing

Corona defense:
No hand-checking 

Corona winning:
Happy without hugs

REISEHÅNDBØKER

Mathias Eckhoff:
Mitt Afrika

Eksotiske korona-reisemål:
Bortekamper i BLNO

JULEKORT

Kjære nisse!
I år er jeg ikke så opptatt av materielle ting. Vipps er fint.
Ola Nordmann

Gutter!
Sees etter jul. Dvs. jeg er borte i uke 4 og 6, henholdsvis i Libya og Tsjad. Kommer tilbake ASAP.
Mathias

Nissefar!
En insidespiller hadde vært fint. Eller i hvert fall et inside game.
Go Aliens!

KOMMENTATORENES MARERITT

Navnet skjemmer ingen heter det, men det er ikke alltid like lett for kommentatorene å stokke bokstavene i riktig rekkefølge. Faktisk blir det såpass forvirrende at man går seg vill i norske navn også – som kommentatoren på Centrum-Asker som ga Centrum en helt ny spiller: Midteide, en fin avledning av Nordeide og Midtvedt, en såkalt combospiller.
dette videoklippet, et hederlig forsøk på å lese fotballresultater… (jeg skylder å nevne at dette faktisk er en komiker, og ikke the real thing.  Men morsomt er det).

Her er litt kommentatormat fra BLNO. Noe å trene på i juleferien.

Jasin Akil Al-Musharafawy
Plaisir Nzitani Mukoko
Andreas Xepapadakis Isaksen
Anthony Kelechi Elechi
Jakob Kodjo Kweenu Gundersen Baiden (hvordan skal han få plass til fullt navn på de nye ID-kortene som har bankkort-størrelse?)
Christopher Jetsadakhon Dalland
Hamewend Hoshyar Arif

DEBUTANTER

Yannick Anzuluni:
Han kom nærmest rekende på ei fjøl, sammen med sin svenske kone. Anzuluni er sønn av visepresidenten i Kongo gjennom mange år, har mastergrad i statsvitenskap og snakker syv-åtte språk. Og, han er en ganske flink basketballspiller… 🙂

Pål Berg:
Gir ut «Book Of Hormones». Bøker om basketball er sjelden vare i norske bokhyller. De tre siste er den runde boka «Basketball» (2008), NBBFs «Høyt og lavt i 50 år»  (2018) og nå altså Book of Hormones som foreligger før jul. 

DETTE ER VI LEI AV

– Antibac
– Ansiktsmasker
– Vente ute før vi slipper inn
– Treninger på Zoom
– Intervall-løp ute
– Stengte treningssentre
– Bilder av koronaviruset

ORD VI ER LEI AV

– Pandemi
– Kohort
– Karantenehotell
– Superspreder
– Koronasveis
– Virtuelle vafler


Legg igjen en kommentar

Fatigue, frafall, forfall

Du vet ikke hva «fatigue» betyr, nei? Da skal du vite at du sannsynligvis er smittet av det, og at det blir stadig verre for de fleste av oss. Fatigue er «unormal tretthet, fysisk eller mentalt, som i liten grad påvirkes av hvile». 

På godt norsk betyr det at vi er drittlei av korona og R-tall. Vi er møkk lei av at bryllups-seremonier med 200 gjester gjør at byer og kommuner stenger ned og settes på vent. Jeg kjenner at det koker inni meg når jeg leser om private fester som går på tvers av alle aksepterte normer.

For oss som lever og ånder for basketball – for håndball, fotball, volleyball og alle andre aktiviteter: Vi har virkelig tatt et tak. Vi har forholdt oss lojalt til alt vi er blitt bedt om. Vi har vasket hender før og etter hver trening, vi har nærmest badet i antibac, vi rengjør overflater vi har sittet på og håndtak vi har tatt på.  Vi er livredde for å miste muligheten til å gjøre det vi vil aller mest, å være i aktivitet. Sammen. Uten å klemme selvfølgelig.

For hvert massebryllup, for hver private møkkafest rykker vi nærmere et forbud som gjør det umulig for 13-19-åringer å utøve idretten sin. Oslo er der allerede.  

Min gode venn Ronny sendte SMS med dårlig tilslørt misunnelse mellom linjene: Mens vi i Bærum fortsatt har kunne bruke idrettshallene, er laget hans henvist til intervalltrening utendørs og styrkeøkter på Zoom. 

Idretten, og særlig lagidretten, opplever masseflukt.  Frafallet er foruroligende massivt.  Senior bredde har i realiteten vært nektet å trene sammen siden 12.mars, med noen få ukers unntak. Mange gidder ikke mer. Det finnes annet å ta seg til. Gå på fest kanskje..?

Vi er heldigere stilt, vi som holder på med yngre spillere. Med unntak av Oslo og i enkelte andre kommuner, har vi kunnet trene som før.  Men vi spiller ingen kamper.

Vi er lei av å spille mot hverandre. Vi er lei av at høydepunktene hver helg er tatt fra oss selv om samtlige arrangørklubber gjorde en fantastisk jobb med nummererte plasser, stoler med god avstand, pliktvask av hender og registrering av alle til stede. 

Vi er fortsatt en motivert gjeng, vi har fortsatt alle på trening, men det røyner på.  Man forsøker å finne alternative aktiviteter og andre møteplasser. En sosial kveld hjemme kanskje? Nei, det er ikke lov.  Spise sammen ute? Nei, vi er for mange. Vi hadde planer om en søndag i vindtunnelen på Gardermoen, men den ble stengt to dager før vi skulle dit.

I Budstikka kan jeg lese at Bærum Kommune skal vurdere strengere tiltak i et møte 1. desember. Underforstått, man vurderer å stenge idrett for ungdom mellom 13 og 19. Ingen blir vel overrasket om kvalifiseringsturneringene til U16- og U19-NM blir utsatt.  Vi vet det ikke, men blir snarere overrasket om arrangementene blir stående på kalenderen helgen før jul. Turnering i februar er mer sannsynlig.

Så får vi beskjed om at Bærum Idrettspark og Nadderudhallen skal brukes til massevaksinering mot influensa (ikke korona, nei).  Det skal være en slags generalprøve på om man kan klare logistikken rundt vaksinering mot korona når det blir aktuelt.  Dermed: Stengte haller i totalt 6 dager nå, og ganske sikkert totalt nedstenging når 100 000+  innbyggere skal vaksineres etter jul en gang.

Så er vel dette til syvende og sist en vurdering av hvilke tiltak som treffer hvor godt. Jeg har fortsatt til gode å høre om smitte ute av kontroll med utgangspunkt hos aktiv idrettsungdom, og har problemer med å se hva man vil til livs med et vedtak.  Det man helt sikkert kommer til livs er idrettsglede  og motivasjon.  De minst motiverte faller fra, og når det hele vender tilbake til et slags normal-liv har vi mistet mange.  Vi er blitt færre. Bredden er blitt smalere.

Misforstå meg rett nå. Jeg digger Camilla Stoltenberg, Espen Rostrup Nakstad, Bent Høie, Bjørn Guldvog og Line Vold. Og i hvert fall, jeg stoler på dem. Idretten er snarere prisgitt lokale myndigheter og politikere. Det er lov å håpe på det beste.

Det som er helt sikkert, er at julen kommer. Her er et alternativt førstevers på Julekveldsvisa:

Nå har vi vaske henda og spritet hver vår ball
og vi har kjøpt inn antibac og bind i hopetall.
Vi har med oss en tommestokk på trening alle mann,
med mindre enn en meter blir vi alle lyst i bann.


1 kommentar

Christian 1991-2020

Året er 2007. Vi spiller EM-kvalifisering i Makedonia. «Vi» er det norske U16-landslaget i basketball, gutter født i 1991. Det året ble det født 31 305 gutter i Norge.  Christian var en av 12 på det norske landslaget – en av 31 305 gutter født i 1991 som ble plukket til å representere Norge. En prestasjon i seg selv.

På bildet er det hviledag i turneringen, og laget er på Lake Ohrid. Lek, moro og glede selv om vi hadde tapt flere kamper enn vi hadde vunnet. 

Christian er 16 år og på topp.  

Han har debutert som landslagsspiller, og har levert gode kamper mot sterke nasjoner. Livet smilte. Christian smilte.

Han var alltid blant de beste, men det holdt ikke. Han ville være best av de beste. Han hadde store planer og høye ambisjoner. Han ville alltid videre. Til USA og til college, og kanskje enda litt lenger.

Han mente selv at han trente for lite. Han var den første tenåringen jeg hadde vært borti som sørget for å få sin egen private instruktør for å supplere treningene med laget sitt. 

Repetisjoner. Finsliping av teknikk. Kosthold. Alt var viktig for å nå målene. 

Men veien videre skulle vise seg å bli kronglete. Han fikk ikke skoleplassen han hadde ønsket seg. Det var den første virkelige nedturen – et tilbakeslag som ble umulig å riste av seg. 

Christian var sin egen tøffeste kritiker, og evnet ikke å se motgang som utfordringer. Han lot det gå ut over seg selv. Han søkte inn i mørke rom der det var vanskelig å nå fram til ham. Vi var mange som forsøkte å hente ham ut.

Christian var gutten som strålte som en sol og som pratet mye og gjerne fra baksetet på vei til treninger. Men han var også gutten som kunne være helt taus og formørket på den neste turen.

Jeg husker godt da jeg fikk ham med på en prat under fire øyne. Vi satt på kafé med utsikt til fossen på Bærums Verk. Vi fikk en svært rolig og svært alvorlig samtale, og om ikke Christian akkurat pratet som en foss, åpnet han seg og ga meg et blikk inn i sin tankeverden. Han bekreftet inntrykket av at det viktigste var å prestere. Og om han ikke var best, så ville han bli best.

Jeg følte at vi fikk luftet godt ut, men kanskje er det sånn at når man prater fortrolig med mennesker som har det vondt, så tolker man «ja» og «enig» som et tegn på at man har nådd frem. Sånn er det nok ikke alltid.

Unge utøvere i lagidretter går nødvendigvis hver sin vei når det nærmer seg skoleslutt på videregående. De skal videre i livet – til andre byer og kanskje til andre land. Kontakten opphører. 

Mine to siste møter med Christian var av det positive, oppløftende slaget. Jeg møtte ham som ansatt på XXL i Sandvika. Han var den rutinerte, selvsikre ekspeditøren som de andre søkte råd hos. Han smilte. Det var lett å se når Christian hadde det bra.

Og jeg møtte ham igjen da han hadde fått engasjement i et firma i Oslo. Han virket ekte opprømt og motivert, omtrent slik jeg husker ham fra Makedonia. Praten denne gangen gikk lett, og hadde et helt annet fortegn enn på Bærums Verk flere år tidligere.

Jeg vet at svært mange har gjort alt som har stått i deres makt for å hente ham tilbake de gangene han har søkt inn i mørket igjen. 

For oss som var nær ham for over 10 år siden, var det et sjokk å høre at han valgte å avslutte livet. Han ville det ikke mer. Han orket det ikke lenger. 

Tankene er mange og tunge nå. 

Men også dette: Det er godt å huske den fantastisk engasjerte unggutten som ville så mye. Han som alltid ville videre, og som smilte med hele seg når han fikk utfordringer han mestret.

For mange er livet tungt å bære, tyngre enn vi kan forestille oss. Og sannsynligvis gjør korona-situasjonen det ekstra vanskelig. Vi er neppe flinke nok til å se alle rundt oss, til å bry oss. Tør vi egentlig nærmere oss mennesker vi vet har det vondt? Skygger vi unna fordi vi ikke helt vet hvordan vi skal snakke med eller til andre mennesker? 

Jeg tror alle fortjener noen som er der for dem, og jeg skulle så gjerne vært der for Christian. 

Hvil i fred, min venn!


Legg igjen en kommentar

Book of Hormones, tekst og ball

I 1978 fikk jeg min første ordentlige jobb, som sommervikar i VG-sporten. 42 år senere er jeg ferdig i Schibsted-systemet, og har plutselig tid til overs. Noen har spurt om jeg nå bare skal mate fuglene i Frognerparken, men jeg har nok litt større ambisjoner. 

Hvis jeg sier at jeg endelig har fått anledning til å drive litt med det jeg virkelig brenner for, er det i beste fall en hvit løgn: Jeg har virkelig hatt muligheter i løpet av disse årene. Basketball har vært en altoppslukende fritidsinteresse, og jeg har ikke minst hatt mye moro ved tastaturet. 

Når jeg nå har gått inn i en ny hverdag, på hjemmekontor, handler det om enkeltmannsforetaket BERG TEKST & BALL. Navnet forteller vel det meste: Jeg skal fortsette å skrive, og jeg skal fortsatt være en del av basketballmiljøet. Det første håndfaste resultatet av en måned uten fast jobb er boken «Book of Hormones» – med undertittelen «Alt er ikke kviser og kriser». Den ble sendt til trykkeriet denne uken, og skal foreligge i salg tidlig i desember – tidsnok til jul for dere som ikke aner hva dere skal finne på av julegaver. 

Det er blitt en bok som er vanskelig å plassere i én kategori. Snarere er det en blitt en slags miks av biografi, novellesamling og lærebok om pubertet og tenåringer. Gjennom historier og møter fra virkeligheten gjør jeg et forsøk på å forklare hva tenåringer tenker og mener, hvordan de reagerer, hva de hater og hva de digger. Jeg innbiller meg at det er mye å hente for spillere, trenere, foreldre og andre som omgås ungdom i det daglige. Navn blir nevnt og uansett vil nok mange kunne kjenne seg igjen…

Når jeg ikke skriver, ønsker jeg å jobbe med basketball. Ikke bare som trener, men kanskje har jeg kunnskaper og erfaring på andre områder som kan være nyttige for deg eller din klubb. Jeg har gjort det meste, og innbiller meg at jeg kan bidra med ett og annet på disse feltene:

  • Som PT for enkeltspillere eller små grupper
  • Som gjestetrener for lag eller grupper.
  • Foredrag om teambulding.
  • Design: ny logo, nye drakter, T-shirts osv.
  • Trenger du teksthjelp?
  • Arrangere turer for lag eller klubber (hvis korona tillater det en gang i fremtiden).
  • Rådgivning for en mulig collegekarriere.

Det største problemet blir kanskje å prise enkelte av disse tjenestene.  Basketball er jo pr. definisjon dugnad, men når en hel årsinntekt er borte er det sannsynligvis en dårlig forretningsmodell å gjøre alt gratis. Hvis noe av dette høres interessant ut – send meg noe ord til pal.berg@outlook.com

Det eneste jeg er sikker på er at «Book of Hormones» skal koste 225 kroner i utsalg. Opplaget er ikke enormt, det er vanskelig å vite hvor mange som kan tenke seg å kjøpe bok. Derfor åpner jeg for forhåndsbestilling for interesserte som vil sikre seg en bok når den foreligger.  Klubber eller lag som ønsker å kjøpe flere bøker samlet får en klubbrabatt, avhengig av antall.

Du kan bestille her! Eller send en mail til pal.berg@outlook.com for å forhåndsbestille. Husk antall og leveringsadresse.


1 kommentar

Starten på to proffeventyr

Da Johannes Dolven og Mikkel Kolstad var ferdig med collegeårene i USA, hadde de planene klare.  Eller i hvert fall drømmene.  De ønsket seg begge ut av Norge for å se hvor basketballkarrieren kunne ta dem. Men så  kom Covid 19, og alt ble snudd på hodet.

Johannes og CJ på tur: The Golden Circle er et must for deg som besøker Island. Kaldt, men kult!

Tiden fra sesongslutt i USA og til sesongstart i Europa er månedene da spillere og agenter jobber på høygir. Spillerne snakker med venner og kontakter nær sagt hvor som helst, mens agentene har sine egne kanaler.  Men i 2020 har markedet i realiteten vært ganske dødt.  Usikkerheten har naturlig nok vært stor i hele Europa: Blir det seriespill i det hele tatt? Kan vi hente inn spillere fra utlandet?  Blir de satt i karantene?  Spørsmålene har vært mange, og både Mikkel og Johannes hadde alliert seg med tanken på en sesong i Norge. 

– Det virket som det mest fornuftige å gjøre. En god sesong i Norge med gode stats hadde sannsynligvis gjort susen neste år, sa Johannes til meg i august mens Mikkel ante konturene av en kul sesong i Gimle med gamle kamerater.

Men så løsnet det. Mikkel fikk tilbud fra CAB Madeira som spiller i den portugisiske eliteserien. Johannes var ønsket av Njardvik i den islandske toppdivisjonen.

Så langt var alt bra.

Men hvis du googler Johannes og Njardvik, finner du ham ikke  på rosteren. Derimot har han rukket å debutere for Fjolnir som spiller i divisjonen under.  Her er historien:

Johannes var på plass i Reykjavik, og han var god i preseason for Njardvik.  I løpet av tre treningskamper noterte han seg for tosifret i rubrikkene for poeng og returer, og var definitivt en «perfect fit» for islendingene.  Og Johannes viste at han matchet nivået. Men så blir han innkalt til møte med klubbledelse og coaching staff:

– Klubben hadde plutselig fått en ny sponsor med mye penger.  Såpass mye penger at klubben hadde råd til en big man de hadde hatt lyst på lenge. 

Kroatiske Zvonko Buljan har vært proff i 10 år, og hadde følgelig en solid prislapp.  Johannes satt med inntrykk av at dette var en situasjon ingen egentlig ønsket. Både trenere og ledelse ga inntrykk av at de slett ikke ønsket å ta farvel med Johannes, men at «money talks».

Det som hadde sett så bra ut i september ble med ett en vanskelig situasjon; det er ikke akkurat optimalt å være arbeidsledig nordmann på Island. Men så tar tilfeldighetene over.  Klubbledelsen i Njardvik hjalp ham med kontakter og muligheter. Ikke overraskende hadde de andre elitelagene lukket og låst sine spillerstaller, men i divisjonen under var interessen stor. Fjolnir er et ungt lag med CJ Carr som solid amerikansk point guard. Johannes følte seg umiddelbart velkommen, og fikk omtrent de samme  betingelsene han hadde hatt i Njardvik.

Korona har allerede rukket å kludre til sesongstarten.  Fjolnir har rukket å spille én kamp, men står på vent før de får lov til å spille neste.  

Men serieåpningen mot Skallagrimur ble bra for Johannes: 33 minutter. 23 poeng. 15 returer. Det lar seg høre.

– Ja, det var kult men kan jo også være et tveegget sverd. Hvis jeg leverer poeng og returer også fortsettelsen er det bra for muligheter videre, men om jeg ikke leverer jevnt vil det selvfølgelig være et minus å spille i 1.divisjon.

Et kjempepluss for Johannes er det at han har fått jobb for Vivaldi, en nettleser med kontorer i Oslo, Reykjavik og Boston.

– Der skal jeg få jobbe med markedsføring, og med arbeidstid som passer med basketballtreninger.  En vinn vinn-situasjon for meg!

Googler du deg videre sørover i Europa finner du Mikkel på Madeira. Og du vil se at CAB Madeira tapte serieåpningen for Benfica 66-92.  Men samtidig finner du Mikkel som toppscorer i portugisisk eliteserie etter en serierunde: 33 minutter. 26 poeng. 57% fra gulvet, 50% på treere.

Livet smiler til Mikkel akkurat nå, og ute er det litt over 20 grader og sol.  Alternativet hadde vært regn i Bergen og temperaturer nærmere null.

– Det er en overgang å ha så mye fritid, sier Mikkel.

– Jeg bor to minutter fra hallen, og det er jo praktisk.  Det er ikke akkurat noen storstue – jeg er jo bortskjemt med fasilitetene på Nova. Men det er en helt OK hjemmearena.  Trenerteamet er unge karer, to brødre.  Head coach skriker og skråler mye, men er ikke egentlig så veldig streng.

33 spilleminutter i åpningskampen i den portugisiske eliteserien har virkelig vært en god start.  CABs point guard har brukket håndleddet, og noen egentlig back up har de ikke. Dermed Mikkel.

– Jeg kunne sikkert spilt 40 minutter i hver kamp om jeg hadde orket. Vi har en tynn stall, og er ikke alltid nok spillere på trening.  I likhet med alle andre lag har vi 5 (!) utlendinger på laget.  I tillegg til meg er det to litauere og to amerikanere. Selv bor jeg sammen med en av de yngre på laget, og bruker tiden til å lære meg portugisisk.

Allerede i morgen spiller Mikkel igjen, borte mot Esgueira.


Legg igjen en kommentar

Ingen å leke med

Jeg har vært så heldig å få være en del av trenerteamet for Norges neste U16-landslag. Det er talenter født i 2005 som i disse dager har vært gjennom en serie regionale samlinger. Til sammen har de vært pluss/minus 100 spillere som har fått vise ferdighetene sine i Oslo, Bergen, Trondheim, Kristiansand og Tromsø. 

Av 29 500 gutter født i 05 er det disse 100 som er  vurdert som gode nok av respektive klubber og trenere. Når vi spiller Nordisk Mesterskap og B-EM sommeren 2021, er det 12 av dem som har gått hele veien gjennom laguttaket.

Jeg har vært med på dette utallige ganger tidligere, men aldri med så mange spillere som har ønsket å være med.  Korona-situasjonen har gjort sitt: Når landslagsaktiviteten ble lagt død før sommeren, førte det også til at ingen fikk vist seg i nasjonale samlinger.

Denne årgangen er ulik alle andre spillergrupper jeg har hatt på landslagsnivå. Tidligere har det vært relativt opplagt hvem som bør sendes videre og hvem som skal sendes hjem. I år er det verre – og bedre: Spillerne er kort og godt bedre skolert,og uttakene er vanskeligere.  Spillerne kan mer og de har vesentlig bedre tekniske ferdigheter. Og mange er heldige som får spille i tøffe regionserier. Men ikke alle.

Jeg var selv i Kristiansand denne helgen. En håndfull svært ivrige karer ga jernet for å vise seg frem. Det er alltid moro. Alltid inspirerende.  Og i pausene mellom øktene får man anledning til å prate.  Om hvilke treningsforhold de har.  Om hvilke serier de spiller i: Hvor mange lag, hvor mange ganger møtes de i løpet av en sesong.

Det er forstemmende, på grensen til sårt, å høre om hverdagen. Små spillergrupper har få treninger. Det finnes ikke lag å spille mot. Ingen serie. Alternativet er å bli med i lokal 1. divisjon, men heller ikke det er utfordringer som passer.

Forrige sesong løste Kristiansand dette ved at flere lag fikk være med i det danske seriesystemet. Båtturen over Skagerak er ikke lang, og det er heller ikke langt å kjøre til lagene som har sin hjemmebane i Århus og nordover.  Flere helger, masse kamper.

Men så kom korona.  Turene til Danmark er innstilt. Danmark er rødt. 

Fantes det alternativer? Det er nærliggende å tenke at de burde kunne spille kamper mot lag i region Øst. Men fullt så enkelt har det ikke vært. Sørlendingene er ikke blitt blankt avvist, men ble heller ikke invitert inn i varmen.

 «For mange lag i region Øst.  Plassmangel. For store serier»

Lag fra både Tromsø og Trondheim har fått dette til tidligere, men foreløpig altså ikke Kristiansand. Nå har korona sørget for at selv Oslo er rødt, og det er ikke anledning til å spille på tvers av regioner.  Toget er gått.  Det samme har båten til Danmark.

Men dette handler mer om prinsipp enn om en helt spesiell situasjon fremtvunget av et virus.  Når verden en gang vender tilbake til normalen, vil problemet være det samme for lagene i Kristiansand. Ingen å spille mot annet enn lag i Danmark.  Aldri en kamp på hjemmebane.

Jeg opplevde det selv med mitt eget 02-lag da vi gikk inn i forrige sesong.  Vi ønsket oss to serier å spille i, men ble henvist til å spille mot eldre herrer i 4.divisjon.  Fordi:

– Reglene gjør det praktisk umulig å spille i to GU19-serier i region øst.
– Jeg rettet to forespørsler til region Vest med forespørsel om vi kunne få delta i GU19-serien der; i Vest var det svært få lag i en nokså skrinn serie. Med EB i seriesystemet ville alle få et bedre tilbud.  Svar: Nei!

For 05-spillerne i Kristiansand er denne sesongen håpløs.  Det er begrenset hvor kult det er å spille mot seg selv og gjøre de samme drillene flere ganger hver eneste uke. Når de stiller på uttakssamlinger til landslag er det helt uten kamptrening.

Basketball er angivelig målrettet, inkluderende og gøy.  Dessverre ikke for alle.


Legg igjen en kommentar

10 viktige aktører

Med stort og smått må det være nærmere 150 aktører på gulvet i løpet av BLNO-sesongen.  Alle har kvaliteter, men noen er mer sentrale enn andre.  Her er mine valg:

Audun har på få år rukket å markere seg som en av Norges aller beste trenere. «Gull av gråstein» er nærliggende, men det ville vært en fornærmelse overfor Gimle-spillerne. Foto: Marianne Stenerud

Kongsberg

Juan Ferrales er den uamerikanske amerikaneren. Soft spoken, høflig og humoristisk utenfor banen, smooth på banen. Dagene med Juan på Basketskolen i Tønsberg har alltid vært en sann glede. Han kvier seg ikke for noen oppgaver, han er pedagogisk dyktig og han har stamina. Og for dem som har tenkt at han har bleknet litt de årene han har vært i Norge, forteller statistikken en annen historie.  Han skyter omtrent like godt, han spiller nesten like mange minutter, han starter alle kamper og han produserer poeng. I en stall der debutanter fra juniorlaget skal få gode opplevelser sammen med utenlandske stjernespillere som krever både poeng og minutter, innbiller jeg meg at Juan vil være helt ideell. Som en mentor. Som en garantist for at ikke BLNO-debutanter blir redusert til benkeslitere og vannbærere.

Asker

Det finnes mange nøkler til Askers eventuelle suksess. Erik Gilchrese og Stian Emil Berg kan bli en dynamisk og farlig duo.  Djo Loo Yele bli en faktor om eller når han trekker på seg drakten.  Aksel Bolin likeså. Men denne sesongen kan bli Anders Stiens beste på mange år.  Han fremstår i en lettere utgave, han er mer bevegelig, han blir plutselig noe mer enn en skytter fra distanse. I tillegg er han spilleren med historie i klubben. Hvis du rasker sammen en gjeng gode spillere uten røtter i prosjektet, kan det fort bli både forglemmelig og forgjengelig.  Mange av dem forsøkte for et par år siden, og kom nesten i mål.  Denne gangen har de motivasjon, tilhørighet og en nestor på laget som vil noe.  Det kan utgjøre hele forskjellen.

Gimle

Jeg husker godt kamper i junior-NM for veldig mange år siden. Audun Eskeland var rett og slett formidabel på banen som spiller. Dessverre for oss. En slags forløper til Sigurd Lorange; ikke rart Sigurd valgte Gimle i sin tid. I 2020 er Audun fortsatt en liten kropp, men en formidabel coach. Flere har fortalt meg at det ikke er noe hvilehjem å være en del av spillerstallen til Audun.  Han stiller store krav, og treninger er ingen sosial gathering først og fremst. Samtidig er han imponerende i kampsituasjoner som coach.  Jeg har til gode å høre ham hyle kommandoer og forbannelser til spillerne på banen.Han fremstår med en sindighet som MÅ ha en god effekt på spillerne han leder. Det er mange kvalitetsspillere på Gimle, men Audun er og blir den viktigste aktøren.

Bærum

Noen lurer på hvordan du blir en god og consistent skytter. Her er én oppskrift: Jeg har selv mine faste morgentreninger i Nadderudhallen med en liten gjeng unge spillere. To ganger i uken er vi der fra 07.00. Og hver morgen, nesten uten unntak, kommer Stian Mjøs et kvarter senere. Han ruller ut skytemaskinen, fyrer av noen hundre skudd før han stikker på jobb. Og det er sånn jeg har kjent Stian i alle år. Enestående treningsdedikert. Han tåler mengde, og han sørger selv for kvalitet. Med spillere som Stian på laget MÅ det nesten bli seriøst. Det er for dumt å slække når kapteinen jobber ræva av seg. Det tror jeg alle Bærum-spillere vet.

Fyllingen

Jeg hadde gleden av å være landslagstrener for Bouna Black Ndiaye. Det er sjelden å se så finslepen teknikk hos en så ung spiller, og det er sjelden å se unge spillere som har fått så mye gratis fra naturens side. Samtidig var han ikke av det overseriøse slaget, og han tok sjelden ut hele potensialet. Men han var en strålende del av det kollektivet et landslag er.  Alltid med et smil om munnen, glimt i øyet.  Og gjerne med en prank på lur:  Det var kanskje ikke helt optimalt for fellesskapet da en av lagkameratene våknet med soveposen full av tannpasta.  Det skal bli spennende å se hva han har å by på noen år senere. Og for Fyllingen blir han viktig, ikke bare i kraft av kvaliteter på banen men også fordi han representerer noe fresht og sprekt som Fyllingen har manglet.

Tromsø

Jeg tror Centrum synes det er kjipt å måtte se Henrik Lange reise hjem.  Og på samme måte tror jeg Tromsø er sjeleglade for å ha ham tilbake.  Henrik er i mine øyne bunn solid uten å være spektakulær.  Det enkle og solide er ofte det beste også på en basketballbane.  Jeg tipper han vil være et fint korrektiv til de to unge mitraljøsene Johannes og Aron, og jeg tipper han vil være særdeles nyttig for Tromsøs nye spanske trener når han skal lære det norske lynnet å kjenne. Henrik er sjelden toppscorer, Henrik gjør sjelden dårlige kamper. Og det funker helt fint!

Frøya

Jeg husker Baard Stollers første sesong som trener for EB85s damer.  Han møtte alltid forberedt, med en treningsplan som var beskrevet ned til hver minste detalj. Hver drill og øvelse var nøye avstemt minutt for minutt. Noen NM-titler senere vil det være et understatement å si at han har rutine.  Han har alltid vært seriøs, han har alltid vært oppdatert, han har alltid vært nysgjerrig. Etter et, for mange, litt overraskende opphold i Tromsøs ungdomsavdeling, er han på plass igjen i vår øverste divisjon. Ikke et vondt ord om tidligere coacher i Frøya, men jeg forestiller meg at ikke alle har hatt en helt realistisk tilnærming til norske forhold og norske spillere.  Baard vet eksakt hva som skal til, og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at han får jobben gjort.

Ammerud

Det er ikke mange spillere BLNO-speakere har hatt så store problemer med som Orji Okoroafor. Det er lett å gå seg vill i O’er. Og det var ikke mange spillere i 80-årgangen som voldet mostanderne større problemer enn Orji da han herjet i juniorseriene. Sammen med Øyvind Fritzen representerte han det beste av spillere født i 1980. I 2020 blir Orji en nøkkelspiller for Ammerud på flere måter. Han er et levende fyrverkeri også når han ikke spiller; overveldende positiv og med et hjerte for alt og alle. Det er kvaliteter som ikke skal undervurderes. Men også: Som 40-åring med et av BLNOs flateste hoppskudd, er det ikke sikkert det er noe godt tegn om han blir en helt sentral spiller på banen. Han kommer til å gjøre manns jobb, men ideelt sett bør andre stå for poengproduksjonen.

Centrum

Det er vanskelig å komme utenom koseklumpene Inge Kristiansen og Magnus Midtvedt i Centrum. De er og blir helt sentrale for at dette prosjektet skal ha livets rett. For det er ingen selvfølgelighet at du får en gjeng unge mennesker til å bruke tid (og sikkert penger) for å gå i krigen uten altfor mange våpen. Men med Magnus får du seriøsitet og lojalitet, med Inge får du seriøsitet med lugn og humoristisk tilnærming. Centrum er fortsatt tuftet på Kåre Hansens verdier fra mange år tilbake.  Og du finner neppe bedre verdibærere enn nettopp Inge og Magnus.  Hvor det bærer hen på tabellen? Se det er en helt annen sak.

Nidaros

Jeg skrev det i min forrige blogg, og gjentar det: Uten NTNU-spillere stopper Nidaros. Og i år har trønderne fått godt påfyll fra flere.  I mitt hode er ex-Sandvika og ex-Bærum-spiller Mateusz Nilsen den mest spennende. Han er ikke superateltisk. Han er ikke veldig stor, ei heller veldig liten. Men Mateusz er smart. I den grad det er mulig å «sleipe» seg til poeng, kommer han til å gjøre det for Nidaros.  Allerede i BLNO-sesongen i fjor viste han kvaliteter som kommer til å gjøre ham til en viktig Nidaros-spiller. På basket.nos forhåndsomtale av lagene er han ikke en del av Nidaros’ sannsynlige starting 5. Mitt tips er at han er der etter et par kamper. 


Legg igjen en kommentar

Papirkrigere

12. mars var Asker Aliens på vei til Kongsberg for en mulig upset i BLNO-sluttspillet. De kom ikke lenger enn til Drammen. 205 dager senere prøver vi igjen. Med eller uten tilskuere, men garantert med håndsprit. Det er lenge siden idrett og alkohol har passet så godt sammen.

Marcus Barnett og Torgrim Sommerfeldt i et første møte denne sesongen. Det blir flere. Foto: Marianne Stenerud (selvfølgelig)

Mange synes vi har ventet lenge nok på å se basketball igjen, og skuffende nok – du skal være heldig om du slipper inn på kampene. Det har vært spilt treningskamper, men regimet har vært strengt: Ingen tilskuere eller utenforstående har sluppet inn i hallene, i hvert fall ikke i  Bærum.

Spiller, spiller ikke? Aksel Bolin kan komme til å bli viktig for Asker, uansett hva han bestemmer seg for. Foto: Marianne Stenerud (selvfølgelig)

Derfor blir det helt håpløst når Arild Sandven ber oss om å tippe BLNO-tabellen etter endt serie.  Det er sånne øvelser som irriterer supporterne om de ikke finner sitt lag nærmere toppen, og det er sånne tips du lett får i trynet når sesongen er ferdig: «Hva var det vi sa»?

Vi forstå-oss-påere tyr ofte til sånne ting som at «det blir rekordjevnt i år».  «Alle kan slå alle», sier vi for å gardere oss. Det er selvfølgelig bare tøys. men til forskjell fra tidligere sesonger har det vært nesten umulig å se lagene ved selvsyn. Derfor er vi også overlatt til å mene noe om hvordan det ser ut på papiret.

De fleste av oss kan lese, og vi ser at noen utlendinger går i en slags loop mellom klubbene, noen kommer til mens andre forsvinner. Fasiten er her, men gjør oss ikke særlig klokere.

Her er noen tanker, basert på hvordan det ser ut på papiret, på tradisjoner og tidligere meritter.

1. Kongsberg 

Det er vanskelig å tenke seg en innspurt i denne serien uten at Kongsberg og Asker kniver om seieren. Miners har utenlandske spillere så det holder, og det er litt logistikk som skal passes på når kvoten av norske spillere på banen til enhver tid skal oppfylles. Kongsberg har vinnerkultur, og de har vinnerskaller – ikke minst på benken der Stein Erik Rotegård neppe er av typen som tar lett på dårlige prestasjoner. Kanskje får de ikke den drahjelpen fra et entusiastisk publikum som de er vant til, men selv 170 på tribunen evner sikkert å lage liv i Kongsberghallen.  

2. Asker

Asker på 2. plass? Tja, hvorfor ikke. Eller snarere – hvorfor ikke på 1.plass? Det er mange grunner til det. For eksempel at det har vært en svært vanskelig forsesong med en hjemmebane som har vært utilgjengelig. Og en hjemmebane som egentlig ikke er et sted de ønsker å trene når Leikvollhallen omsider blir klar, med korsbånd-dreper-gulv. I tillegg er mye uklart. Når er Erik Gilchrese klar fra skade? Når kan Djo Loo Yele tenke seg å spille? Og synes Aksel Bolin det var kult nok i treningskampen mot Bærum til at han henger med videre? Inntil Asker får gode treningsforhold og en forutsigbar stall kan prestasjonene variere. Kanskje blir det rollebytte i år? Kongsberg tar serien, Asker tar NM.

3. Gimle 

Det skal bli et kjærkomment gjensyn med Espen Fjærestad, tilbake etter flere år i Danmark.  En stund så det ut til at det kunne bli bunnsolid med Mikkel Kolstad som makker, men det ble Madeira for Mikkel i stedet. Gimle har ligget lavt på overgangsmarkedet og fremstår omtrent som i fjor med Milovan Savic som det rutinerte midtpunktet. Og det er kult når et elitelag kommer til å merke savnet av en så ung spiller om Jørgen Odfjell.  Audun Eskeland har vist en beundringsverdig ro, han har en plan som han tror på og ikke minst et prosjekt som spillerne tror på.   Jeg tror på det, jeg også.

4. Bærum

–Jeg tror vi blir gode, mener Mathias Eckhoff.  Det skal man ta på alvor for han er i hvert fall ikke den som brauter om eget lag.  Bærum fikk en slags gavepakke når Yannick Anzuluni tok med seg kjæresten til Norge. Da spiller det neppe så stor rolle at Toomas Raadik forsvinner til Ungarn. Yannick synes å være en helt annerledes type enn den klassiske utlendingen som gjemmer hodet i hoodien og holder seg i leiligheten foran Playstation, men bak gjentrukne gardiner.  En svært oppvakt kar Bærum kommer til å få nytte av.  Så gjenstår å se om de yngste klarer å tre inn i voksenrollen, og om spillere som Gaute Haugen og Benjamin Cox kan bidra med viktige minutter.

5. Fyllingen

Jeg klarer aldri helt å få tak på Fyllingen. For meg er det et lag som på papiret ser sabla bra ut, men som har en egen evne til å somle bort poeng i viktige kamper.  De avsluttet forrige sesong med tap i seriekampene, men med gode kvartfinaler mot Tromsø. De fikk aldri forsøkt seg mot bedre motstand, og tapte for korona. Calix Black Ndiaye på benken høres smart ut, enda mer spennende blir det med bror Bouna tilbake på norsk banedekke.  Men om jeg forstår det rett kan han forsvinne så fort han finner et interessant tilbud fra utlandet. En som helt sikkert blir, er Peter Bullock som en slags basketballens Roger Federer, uten sammeligning forøvrig. Gamle folk kan også når de vil…

6. Tromsø

Det meste er nytt i Tromsø. Ny coach med ny giv og gode referanser.  Spanske Sergio Vicente Beleña har ganske sikkert en plan for hvordan man også spiller forsvar, også det vil jo være ganske nytt. Med Henrik Lange hjemme igjen, og «ungguttene» Johannes Lange, Aron Nielsen Finstad og Marcus Wynn enda et år eldre kan det bli moro.  Men tromsøværingene har jo tradisjon for å tro det blir moro i oktober. Vinnerkultur kommer ikke rekende på ei fjøl.

7. Frøya

Tabbene skal i hvert fall ikke gjøres på benken i år.  Baard Stoller er tilbake der han egentlig hører hjemme. I Bergen. Og med treårs-kontrakt har han gitt seg selv tid til å få orden på prosjektet. Han kan trenge tid – her er det litt hummer og kanari.  Tre importer og påfyll fra Bærum i form av Thomas Solem. Det er neppe noe minus for kollektivet at Ognjen Nisavic går til Kongsberg.  Med ham forsvinner også en anselig mengde skuddforsøk som er «up for grabs». Frøya er en solid klubb som fortjener kontinuitet.  Og om det ikke gir uttelling i år er jeg villig til å gi dem et par sjanser til under Baards ledelse.

8. Ammerud

Ammerud har imponert mellom to sesonger.  Aldri har det vært så mye liv på Apalløkka som i sommer.  Camper for unge spillere har vært gjennomført med stil, deltakerne har vært mange og glade, og optimismen har kanskje vært større enn realismen når klubbledelsen hadde kalkulert med 1600 tilskuere og 1000 i snitt.  Nåvel, 170 er bra det også.  Ammerud ser nesten alltid bra ut på papiret, men er ofte ekstra flinke til å «choke».  Hadde basketballkamper vært spilt over 2×10 minutter kunne Ammerud nådd langt. Men også i år spiller vi 4×10.

9 og 10. Centrum og Nidaros

Det er fortsatt lett å la seg imponere og sjarmere av Centrum og Nidaros.  Norske så det holder begge to, og raust med entusiasme.  De vet at de får mye motgang, men tror på fremgang.  Når Magnus Midtvedt gyver løs på enda en sesong, vet han at han kunne spilt gode og viktige minutter nesten hvor som helst ellers.  Men lojalitet er fortsatt en kvalitet for noen. Det er sårt for Centrum å miste Øivind Lundestad, Sander Rivø Aslesen og Henrik Lange. 

Jeg regner med at Nidaro-coach Thor Inge Øvermo har NTNU med i aftenbønnen hvert år, for uten tilreisende studenter kunne det sett stygt ut.  I år har Gud vært god: Torkel Westby, Mateusz Nilsen og Mikkel Aarnes er bra uttelling.  Og kanskje kan de innfri forventningene som er å underholde og overraske.

Det er mye å jobbe med her for Marco Sanders. Klarer han å få dette til å fungere som en helhet? Foto: Marianne Stenerud (selvfølgelig)


Legg igjen en kommentar

Tre norske trekkfugler

Så forsvinner de fra landet, en etter en. 
Trekkfugler. Og basketballspillere. 

Mikkel Kolstad har signert for CAB Madeira i den portugisiske eliteserien.  Johannes Dolven får neppe følge av trekkfugler når han stikker vestover til Island og Njardvik, mens Harald Frey nettopp signerte med spanske Oviedo.

I flere sesonger har vi måttet slå oss til ro med at norske collegespillere drar tilbake til USA etter sommeren. Men når tre av våre mest profilerte spillere er ferdige med utdannelsen og fire sesonger basketball, er det jo lov å ha et bittelite håp om at de slår seg til i Norge. Om ikke annet for en sesong eller to.

Og for Mikkel, Johannes og Harald ble det en svært spesiell og spennende ventetid. Dette var sommeren da de skulle søke ut av landet, for et mulig proffeventyr.  

Men det var ikke bare i Norge det aller meste hadde stengt ned.  Så godt som alle idretter i de fleste land har måttet akseptere utsatt sesong eller sterkt beskåret aktivitet med tomme tribuner.  Og dermed har også rekrutteringsarbeidet gått for halv maskin og snaut nok det.

Tålmodighet er fortsatt en dyd, men på forsommeren var verken Johannes eller Mikkel veldig optimistiske. Mikkel filosoferte om en sterk sesong med Gimle, mens Johannes så smått hadde begynt å alliere seg med tanken på en norsk sesong.

– Det virket som det mest fornuftige å gjøre. En god sesong i Norge med gode stats hadde sannsynligvis gjort susen neste år, sier Johannes.

Men tilfeldighetene ville det annerledes. Johannes spilte på Barry i Miami sammen med islandske Elvar Fridriksson, en strålende point guard som senere har fått kontrakter både i Frankrike og Litauen. Elvar er opprinnelig Njardvik-gutt og i sommer plukket de opp tråden fra USA.

– Vi snakket sammen en times tid om alt og ingenting.  Fem minutter etter at vi var ferdige, ringte agenten min.  Han hadde fått napp hos nettopp Njardvik. Det ene tok det andre – jeg er helt sikker på at Elvar var viktig for meg – og Njardvik-coachen hadde dessuten sett meg i flere EM-turneringer som coach for islandske U-lag.

For Mikkel var situasjonen omtrent den samme. Han så konturene av et realt drømmelag med Gimle da agenten hans presenterte tilbudet fra Madeira.

– Agenten min har selv spilt der, og jeg føler meg helt trygg på at det formelle er i orden, og at jeg kommer til ordnede forhold.  CAB Madeira er et av få lag som er sponset av det offentlige, og hadde en bra sesong i fjor, forteller Mikkel som legger til at Gimle-coach Audun Eskeland heiet på ham.

– Denne sjansen må du ta, sa Audun.

Johannes venter på klarsignal og flybillett til Island, Mikkel har billett til vakre Madeira 1. september.

Når Harald setter seg på flyet til Spania blir det nesten som en tur til Montana; det er langt og det tar tid.  Oviedo ligger helt nord i Spania, og du finner ingen direkteruter fra Norge.

– LEB Gold er nivå 2 i Spania så rett under ACB. Karamo (Jawara) spilte der i fjor og ligaen er helt profesjonell og holder et høyt nivå, forteller Harald.

Philipp Holm som spilte for Bærum Basket for noen år siden, kan spansk basketball ut og inn, og mener dette er helt perfekt for Harald:

– The league is really, really high level, much better than many top leagues in Europe. Oviedo has a lot of talent and young players trying to get better and play in ACB. They play Harald’s kind of game, I think that he will fit very well there. And he must play defense also, as well as offense, that’s the key for him.

– Det var Guillermo Pascual, agenten min, som fikset dealen. Han ga meg en heads up at de ville gi meg et tilbud og ga sine råd om hva han tenkte, og så fikk jeg snakke med trener og andre personer i klubben før signering, sier Harald.

– Jeg har forstått  at de vil ha et ungt og «sultent» lag i år. De har også sendt spillere videre opp i nivåer tidligere og har en historie for å være vanskelige å spille mot!

For Harald starter pre season 1. september, ordinær sesong skal starte 15. oktober hvis alt går som planlagt. Og Harald gleder seg:

– Jeg er slett ikke bekymret for noe som helst, men er klar over at profflivet har sine utfordringer. Jeg tror alle har sin egen vei å gå og at det er vanskelig å sammenlikne situasjoner direkte. Jeg vet dette kommer til å bli kjempebra og gleder meg masse til en ny utfordring!

For de norske spillerne som fortsatt har sesonger igjen i USA er situasjonen fortsatt ganske uavklart.  I skrivende øyeblikk ser det ut til at høstsesongen blir kansellert, men det finnes lyspunkter: Trump-administrasjonen vedtok for en stund siden begrensninger for utenlandsstudenter, men har heldigvis reversert vedtaket.


Legg igjen en kommentar

Slik blir BLNO bedre?

For litt over 6 år siden inviterte jeg leserne av denne bloggen til å mene noe om BLNO, og om hvordan våre mest profilerte serier kan bli enda bedre. Så stilte jeg de samme spørsmålene igjen i 2020, og litt overraskende – i hvert fall for meg: Svarene er nesten sammenfallende. 

finaleklareI 2013 mente 28% at det viktigste er at markedsføringen av kampene må bli bedre.  Også: Økt aktivitet på nettsider og sosiale medier.  I 2020 er vi blitt litt bedre på kommunikasjon, men fortsatt er det drøyt 24 % som mener det samme.

Litt flere tall: På de drøyt 20 årene som er gått siden BLNO så dagens lys, får jeg 11 700 treff på print-artikler med «BLNO» som søkekriterium på retriever.no som er et medieovervåkingsnettsted. Det er vel å merke ikke et tall som gir deg hele bildet: Noen aviser er ikke med i noteringene og dessuten er avisenes resultatservice med i tallene.

BLNO
Og tilsvarende: I samme periode er det publisert over 15 300 artikler på nettsteder og blogger, med Norges Basketballforbund som suverent «best», med 1174 artikler.

Hvis du titter på tallene i tabellen, ser du at vi stort sett bryr oss lite om det er utlendinger, amerikanere eller nordmenn som spiller. Vi er ikke så innmari opptatt av om det skjer morsomme ting i pausene eller om det blir billigere å komme inn på kampene.  

Vi er opptatt av å bli informert og gjerne underholdt på trykk og digitalt. NBBF skal ha honnør for at de har tatt litt av dette på alvor: Det skrives mye på basket.no, og BLNO følges tett av Arild Sandven.  Han har innsikt,  han har en god penn og han er etterrettelig. basket.no er ditt primære nettsted dersom du skal følge BLNO-seriene tett.

Men de gode historiene om mennesker må du stort sett andre steder for å finne. Kongsberg er heldige som har Laagendalsposten, Tromsø har iTromsø og Nordlys, mens Bergensavisen interesserer seg for basketball. For å få andre på banen må vi fortelle gode historier. Vi må tipse om mennesker, skjebner, episoder og opplevelser som kan interessere flere enn menigheten.

I min tid som sportsjournalist i VG ble det gjerne oppfattet som en fordel ikke å ha greie på idretten du skulle skrive om: Da var du nysgjerrig på det samme som avisleserne.  Når du er for nær basketball hver dag tenker du ikke over at du du vet faktisk kan fenge andre.

Så får du akseptere at nordmenn flest driter i (unnskyld..!) resultater og kampreferater fra BLNO. De har ikke noe forhold til sporten vår: De kaster seg sikkert over alt som skrives om Manchester United, Ole Gunnar Solskjær, Johannes Høsflot Klæbo og andre medievinnere.  

Men skal du få dem interessert i basketball må du finne en allmen historie:

Marco ElSafadi er en av medievinnerne våre.  Her er tre gode historier:

Da han ble kåret Årets Forbilde i 2006 ble han «hot».  Da han ble rammet av nervesykdommen Guillain Barré syndrom i 2009 kunne du både lese om ham i aviser og se ham på TV.  Og, da han ble Mesternes Mester i 2014 var det en bekreftelse på at han hadde et navn som alle kjente.

Da Alex Dakin sto frem med sin kamp på TV2 var det en historie som rørte alle som så det. Også  internt TV2 ble det snakket om Alex.

Når Harald Frey treffer på et feberskudd for Bobcats i USA er det sportslig relativt uinteressant, men selv en som ikke har filla greie på basketball skjønner at det er 10 kule sekunder som er verdt å se på Facebook, Instagram eller TV2.

Da jeg i BLNOs første år gjorde et poeng av at norske ungdommer stoppet veksten med hormonbehandling, ble det en historie i VG.  Den handlet lite om basketball, men om et fenomen som alle storvokste jenter og gutter kunne komme til å møte.

Gode råd foran sesongen som kommer må være:

– Sørg for å betjene journalister med gode historier, men ikke mas! Min gode kollega i Aftenposten, Mette Bugge, er en sånn journalist som er interessert i alt bare det er en god historie. Det er ingen jeg kjenner som har skrevet mer om ukjente idretter og utøvere.  Hun mener det skjuler seg gode historier, skjebner og suksesshistorier over alt.

– Vær aktive på sosiale medier. Hold FB- og Insta-kontoen din i live, og aktive.  Ikke nødvendigvis hver dag, eller hver uke. Men ikke la den ligge død altfor lenge av gangen.

– Ha med deg kamera på treninger, kamper, turer, turneringer, på sosiale samlinger.  Knips i vei!  Av 100 eksponeringer det kanskje ett blinkskudd.  Det holder det.

Vi sees på andre siden av sommeren – og korona?