pauliord

Aurora, Jesus – og sveitserost på Slettebakken

Legg igjen en kommentar

Ulrikens jenter NM-vinner igjen!?! Det skulle bare mangle; med fullt lag har de har vært utilnærmelig gode og det er all mulig grunn til å gratulere. Det er interessant hvordan NM-titlene på jentesiden har vært vunnet av «dynastier»: Bærum BBK, Høybråten, Gimle og delvis Ullern.  Ulriken kan fort bli det neste med mindre Aurora Sørbyes farvel til norsk basket setter en stopper for det.

NM-vinnerne bak fra venstre Fatima Mohammad, Trine Strid, Siena Sanford, Lina Blanco, Maya Dahle, Celine Klett, Kari Kyrkjebø, lagkaptein Synne Jacobsen, Sunniva Sørbye og coach DuRell Sanford. Foran fra venstre Gemima Lesole Nkanga, Helene Klett, Anna Linnea Hovig Wikstrøm, Aurora Sørbye og Nora Hisdal. Foto: Simeon Bacalod

Jeg ble kjent med Aurora under covid-Nordisk i Finland, og jeg delte rom med pappa Halfdan Sørbye som var altmuligmann for Norge U16 jenter. Han var overraskende sterk og klar på hva han mente om seriøsitet og satsing i Norge.  Der og da skjønte jeg mer av hva dedikasjon virkelig er, hvor mye man er villige til å legge ned i treningsarbeidet og hvor hårete mål det er mulig å sette seg. Neste sesong må du til USA og Wake Forest i North Carolina om du vil se henne.  Motstanderne her hjemme trekker kanskje et lettelsens sukk. 

Mens jentene går ferdigspilt inn i påskeuken, er ingenting avgjort for gutta. Spør du 10 tilfeldige på gaten om hvorfor vi feirer påske, risikerer du å bli overrasket. I 2024 skal du ha flaks hvis noen nevner Jesus i en bisetning. Det er lettere å tro at det er shopping-ferie i Sverige eller for å kunne ta med ski og solkrem til fjells. Uansett hva du måtte tro eller ikke – Jesus er faktisk ganske sentral, og påsken handler mye om lidelse, men også om oppstandelse. 

Det viser seg dermed å være en høytid som virkelig kler sluttspillet i BLNO. Gårsdagens oppgjør i Bergen ble en sann lidelse for Gimle, og etter hvert også for oss som så på. Gimle og Bærum får finne trøst i historien om Jesu’ oppstandelse. For i går gikk det meste galt for hjemmelaget i Gimlehallen. Forsvaret var verst. Lørdag var det Bærum som ikke på noen måte innfridde.

Terell Brown lar seg ikke be to ganger hvis han skimter en vei til kurven. Her er han på vei forbi Morten Osland i den første semifinalen. I går sto det sjelden noen i veien. Foto: Brage Titlestad

Likheten mellom en sveitserost og Gimles forsvar er nærliggende:  Masse huller. Store huller. Terell Brown takket for invitasjonen, og tok turen inn i midten så fort han så sitt snitt. Det gjorde han ganske ofte.  Om vi holder oss til Bibelmetaforer; det kunne se ut som om Moses hadde splittet forsvaret for Fyllingen…

Offensivt var Fyllingen  til å kjenne igjen, Gimle «not so much». 13 bom på straffer, 22% på trepoengere. Fyllingens amerikanske duo gjorde i realiteten som de ville, og tillot seg å roe ned tempo og aggressivitet de siste minuttene. 

Apropos «å roe ned».  51 fouls og 70 straffer bidro til at dette ble en stillestående affære. I går var det nesten umulig å finne kontaktsituasjoner som IKKE ble blåst. En kamp er stort sett ferdigspilt etter 1 time og 45 minutter.  I går nærmet vi oss to timer.  Det tar tid å skyte 70 straffer, og det krever beherskelse å tåle så mange avblåsninger.  Ikke alle tålte alt, og det ble delt ut tekniske fouls med rund hånd.

Det får meg til å undres: Har dommerne blitt enige om å stramme inn i sluttspillet? Er det et forsøk på å tøyle hissige gemytter før det risikerer å ta av? Og hvis linjen er endret til sluttspillkampene – er det kommunisert til lagene? Når Mathias Eckhoff ble sendt i garderoben lørdag, var det jaggu på tide mener mange. Men vi har sett verre oppførsel derfra i grunnserien uten reaksjoner. Det er en mangel på konsekvens som er  vanskelig å forholde seg til. 

I Bærums hjemmekamp mot Kongsberg lørdag ble det mer spill og færre straffer, men det var Kongsberg som sto for det meste av spillet. Miners gjenoppsto, og levde virkelig opp til påskens innhold.  Bærum fremsto som en litt blek utgave av seg selv.

De første semifinalemøtene endte i to overraskelser.  De to neste oppgjørene ble revansjer, men med overraskende klare sifre.  I sum: Det er fortsatt umulig å tippe finalelag. 

Andre observasjoner:

– Fortsatt ingen kampklokke på TV-skjermen fra Gimlehallen, ei heller skuddklokke. Kan noen forklare hvorfor?  Eller enda bedre – fiks det!

– Gimlehallen er intim, såpass at avstanden til vegg og publikum definitivt ikke holder mål. Kravet er 2 meters sikkerhetssone mellom spill og publikum og vegger. I Gimlehallen er det ikke close – eller altfor close, alt ettersom. Vulkanhallen kunne ikke brukes, Gimlehallen er OK.  Rart.

– Gimles streamkommentator var god i går: Saklig, innsiktsfull og forklarende – og også med en ganske klar mening om det han kommenterte uten å bli ufin.

AJ Harris viser ryggen til Scott Priestley i Nadderudhallen. Foto: Karl Braanaas.

– AJ Harris er en snurrig skrue.  Han leverte solid, men lar seg lett rive med.  Han satte en laaang og viktig treer på et viktig tidspunkt i kampen. Så fikk han det over seg at han plutselig var blitt en gudbenådet skytter og feide av gårde to til i kjapp rekkefølge: Feil tidspunkt, dårlige valg og to bom. Sånt kan ødelegge momentum og flyt.

– Jeg er ikke spesielt fascinert av dunker, men William Lybæks monsterdunk over Ludvik Bergseng var et solid og kontant punktum på Bærum-Kongsberg.

– Imponerende tilskuertall i en påskeuke både her og der. Et snitt på 460 kan vi leve med i forvissning om at hyttelivet frister mer enn liv på parketten for de fleste nordmenn.

Legg igjen en kommentar