pauliord


Legg igjen en kommentar

Derfor vinner de

1-1 i kamper. De siste fem NM-finalene har endt med borteseier.
Derfor vinner Kongsberg:

Fordi Kongsberg har til gode å oppleve flere spillere med en optimal dag i samme kamp. Juan Ferrales spiller mye uten helt å nå opp til toppnivået. Forrige sesong snittet han 21 poeng og 5 assists. I år har han levert 13.3 poeng – like mange assists. Juan kan opplagt bli en joker.
Nico Østbye spiller relativt lite – for lite til å kunne bli en faktor selv om han gikk knallhardt ut i den første finalen: To usevanlig giftige driver langs høyre baseline = 4 poeng på rekordtid. Det må ha irritert Audun Eskeland ganske kraftig.  Men poengsnittet har sunket også for Nico.
Robert Hubbs er en on-/off-type spiller. 8 poeng i den første finalen hører ingen steds hjemme. Den andre finalen, i Bergen, er godkjent. Han MÅ levere igjen om gullet skal bli Kongsberg.
Og, om det ikke er gull alt om glimrer – Petar Kulesic er verken midtpunkt eller flashy. Nettopp derfor kan han være helt avgjørende hvis Gimles defensive fokus rettes mot de tre antatt viktigste. Som for eksempel  Chris Ebou-Ndow som har spilt to strålende finaler. Klarer han enda en?

Derfor vinner Gimle:

Fordi Gimle ikke er avhengige av at én helt sentral spiller har en optimal dag. De ønsker tilsynelatende at kollektivet skal gjøre jobben, og står og faller med det.
Milan Savic scoret fattige fire poeng mot Bærum i Nadderudhallen, men var Gimles viktigste spiller. Eivind Lamo minner mest om Kevin McHale inside (for oss som har levd en stund), men har et mer variert game også. Eivind nuller ut Aly Hudgins og vice versa. Men Eivind har et større register.
Tony Tolovae har stått frem som en strålende skytter i dette sluttspillet, men var mer på normale prosenter i siste kamp. Det er ikke lenge siden han pepret Bærum med 3ere.
Sigurd Lorange? Jeg sitter fortsatt med følelsen av at «hans» kamp ikke har vært der ennå. Et det er et eller annet som vent på å slippe ut.
I Gimles favør også Jørgen Odfjell og Morten Osland. Kanskje var anledningen litt stor for dem i Bergen?

I sum?
Aner ikke.


Legg igjen en kommentar

«Vise for gærne jinter»

Alf Prøysen skrev «Vise for gærne jinter». Gimlejentenes devise etter NM-triumfen må være «Det er aldri for sent».  To gærne jenter, to tøffe lag i en helsprø kamp der både Sandvika og Gimle sjokkerte.

Gimle: Det startet som et mareritt, og endte som en drøm det var vanskelig å tro på.
Sandvika: Det startet som en drøm, og endte i et umulig mareritt.

Fra tilskuerplass var det en selsom forestilling i flere akter. Da Severine Uggen satte sin første 3er var det med en selvfølgelig mine, som om dette var lekende lett. Som om hun hadde all verdens rutine.  Og for å understreke at det ikke var noen tilfeldighet, sørget Severine selv for å gå opp i 5-0 over favoritten Gimle.

For det må de ha vært. Favoritter. Sandvika hadde tapt samtlige tre kamper for Gimle i grunnserien. Og mange av oss har erfart hvor vanskelig det er å motivere en gjeng spillere som har kontrollert motstanderne i tre kamper.  Vanskelig å motivere spillere for en NM-finale!?! Nei, kanskje ikke det, men alle coacher vet at et eller annet sted i bakhodet på spillerne ligger det en falsk og farlig trygghet: “Dette klarer vi, vi er bedre – dette fikser vi selv på en dårlig dag”.

Så feil kan man ta.

Og for Sandvikas del: Det ville ikke vært første gang et lag har levert et oppsiktsvekkende og imponerende resultat som underdogs, for så å fisle ut i kampen etterpå.  Med seier over Ullern i semifinalen, var det lett å se for seg at Sandvika kunne latt det være med én sensasjon på samme helg. Og om Gimle hadde løpt ut av startblokkene på samme måte som Sandvika gjorde, tror jeg finalen hadde vært avgjort på de fem første minuttene. Severines 5 første poeng bidro til at Sandvika-spillerne senket skuldrene og hevet selvtilliten.

Det var ekstra interessant å følge Audun Eskeland fra benken.  De første par minuttene hoderystende. Så en timeout der det gnistret. Høylytt, og det var ikke akkurat superlativer som haglet. Uten pausemusikken som tok luven av det verste, kunne det lett ha blitt litt sterkt for sarte sjeler.

Men elendigheten fortsatte, og da 1.omgang rant ut i 24-12 til Sandvika var det frem med gangetabellen: 24 poeng x 4 perioder ville gitt 96 poeng til Sandvika.  Med 63-39 inn i siste periode hadde Audun resignert, det er jeg sikker på. Han er garantert ikke typen til å tenke for mye på et mulig dobbelt NM-gull med to elitelag, men der og da var det absolutt ingen grunn til å tro på annet enn ydmykelse.

Underveis tenkte jeg også på Nanna Sand. En miks av inntrykk: Kult og viktig at en oldtimer tar utfordringen.  Ikke i nærheten av så skarp som i sine glansdager, det skulle bare mangle. Definitivt ikke skuddredd.

Men også: Nesten hver gang Nanna fikk ballen i hendene stoppet Sandvikas angrep i noen sekunder. Nanna holdt ballen, flowen forsvant og angrepene rant ut i anstrengte avslutninger med ett og to sekunder igjen på skuddklokken.  Så skulle det altså vise seg at det var nettopp det Sandvika savnet de siste fem minuttene – en som kunne holde hodet kaldt og ballen i fast, samtidig. Nanna måtte ut med skade, og de 9 poengene og de 4 returene var det da andre som kunne ta seg av..? Det var tross alt bare litt over 5 minutter igjen, og Sandvika ledet med 19 poeng.

Men da Sandvika trengte rutinen og roen mest, spredte uroen seg i stedet. Der Sandvika hadde spilt klokken ned før pause, kom nå overraskende tidlige avslutninger. Slett ikke det Sandvika trengte selv om det nok føltes fristende å bygge ledelsen enda litt tryggere.

Maren Mildestvedt scoret utrolige 15 poeng på 5 minutter. Sigrid Hardie 8 poeng.

Gimle ledet NM-finalen én gang.  Med 3,5 sekunder igjen på klokken.  Sandvika hadde ingen Nikola Vajosevic å ty til – han som med eksakt 3,5 sekunder igjen av kvartfinalen mot Fyllingen klarte kunststykket å score for Frøya i eksakt samme setting: Ingen timeouter igjen som kunne flyttet innkastet de nødvendige meterne, bare altfor kort tid.

Rettferdig? Neppe.
Fortjent? Sannsynligvis.
En av de rareste, kuleste NM-finalene noen gang? Garantert.

På Lauvåsen vokser det jordbær i Alf Prøysens vise.  I Gimlehallen dyrker de NM-titler. 35 i tallet pr. i går.  «Finn et strå og træ dom på…»


2 kommentarer

Når «less is more»

Det er med norske basketballspillere som med oppdrettsfisk: Eksporten tar av! Når Sigurd Lorange nå har signert for Valparaiso i NCAA/Div.I,  er han den foreløpig siste av svært mange norske utøvere som har valgt å satse på fire år i USA. I morgen spiller han NM-finale for Gimle, neste sesong spiller han ball med de store gutta. Bokstavelig talt.

Litt moro er det å se hva jeg skrev i september 2013 etter Bærum Open, etter å ha sett en av finalekampene i G14-gruppen:

«…litt om Sigurd Lorange fra Sverresborg. Jeg lar ham være representant for noe av det mest løfterike jeg har sett på veldig lenge.  Vi er etter hvert vant til at 16, 17 og 18 år gamle spillere besitter kvaliteter det er grunn til å ta av seg hatten for. Noen blir kort og godt så gode og så komplette at mange av oss eldre ser på i imponert misunnelse. Vi husker vel alle hvor begrenset vår egen årgang var…Men Sigurd er altså der allerede. Som 14-åring! Sverresborg tapte riktignok kampen jeg så deler av.  Men det er uvesentlig i denne sammenhengen. Denne karen fra Trondheim er nemlig noe av det teknisk mest fullkomne jeg har sett på veldig lenge.  Og ikke bare har han et offensivt register som går utenpå veldig mange av langt eldre spillere; han har også et ganske unikt blikk for spillet. Mye av det han gjør er såpass avansert at det ofte nok går litt i hytt og pine.  En pasning som er så klurig uttenkt at medspillerne ikke helt skjønner hva som skjer.  En unøyaktig avslutning som blir bom. Man makan til komplett type!!»

Og dette var altså i 2013.  Siden har jeg ofte tenkt at det godt kunne gått som jeg fryktet: At tidlig suksess ville gå til hodet på ham, at et tidlig utviklet talent ville få problemer med å takle medgang.  Og kanskje er det denne siste sesongen i Gimle som har sørget for å få tingene på plass. Gimle er forståelig nok kledelig ubeskjedne i omtalen av egen talentutvikling. For Sigurd følger etter spillere som Lars Espe og Mikkel Kolstad. Men etter at Sigurd valgte å bli en del av Audun Eskelands prosjekt, opplever jeg at nøkkelen ligger i erkjennelsen av at «less is more».  For meg virker det som om Audun har luket litt i Sigurds offensive arsenal. I stedet for å jage stadig nye skills har Sigurd klart å finpusse de viktigste våpnene som han bruker når det har vært behov. Spillere med et «and1-register» så omfattende som en katalog fra Biltema kommer sjelden noen vei. Sigurd kan det meste, men bruker det som funker. Verken mer eller mindre.

Jeg tenkte før sesongen at Sigurd lett kunne komme til å bli stjernedyrket, men registrerer at han har falt «til ro» i en tankegang som handler om et helt lag. Behovet for å ta over kamper synes ikke å være til stede lenger.

Det blir spennende å se ham i Gimlekollektivet i minst to finaler. Og det blir enda mer spennende hva en relativt kortvokst kar fra midt-Norge kan få til i NCAA/div.I.

 


Legg igjen en kommentar

Fordel Gimle

Det eneste som er sikkert, er at ingenting er sikkert. Når Kongsberg tar imot Gimle til den første NM-finalen torsdag, er det ene tipset like godt som det andre. Ingen blir overrasket om Gimle vinner, og det vil ikke være noe sjokk om Kongsberg stikker av med Kongepokalen.

Skjønt, blant forståsegpåere og insidere er dommen relativt klar: Gimle vinner.  Jeg har foretatt en uhøytidelig sjekk blant et 60-talls aktører: Spillere, coacher, ledere, journalister – og dommere (som klokelig avstår fra å mene noe). Stemningen går foreløpig klart i Gimles favør, med noen hederlige unntak. Her er noen meninger fra «panelet»:

«Kongsberg har mer/bedre bredde når alle er skadefrie, mer erfaring og god balanse i laget/posisjoner. Gimle sin store styrke er den kollektive lojaliteten/disiplinen gjennom hele matcher. Greier Kongsberg å matche dem på det (det har hatt en tendens til å bli for mye individuelt i perioder hvor ting ikke går på skinner), så vinner Kongsberg 2-0.»


«Gimle vinner 2-1. Mest et tips med hjertet, men Gimle er mer LAG enn Kongsberg. Dessuten må man bare bli sjarmert av Auduns vilje til å satse ungt.»


«Gimle vinner 2-1. Bedre LAG, større ro, bedre kampledelse…»


«Støtter rosen av Eskeland for å satse ungt og (overveiende) lokalt.»


«Tror det blir veldig jevnt. Miners slet med Frøya i semifinalene. Gimle tok de to første ligakampene og Miners den siste. Miners stilte ikke med fullt lag i noen av dem. Jeg må håpe på ny kongepokal til Miners. Blir BKs tredje i så fall. Tipper hjemmebanefordel avgjør hvis Kongsberg-folk gidder å gå på kamp. 2-1 til Miners.»


«Gimle vinner 2-0. Fremstår som en mer solid og sammensveiset lagmaskin enn Kongsberg har gjort.»


«2-1 Gimle. Et godt Gimle-lag som spiller veldig bra sammen, blir for tøft for Kongsberg.»


«Dersom Gimle stopper Kongsberg fra å løpe, vinner de. Det klarer de i to kamper. Gimle 2-1.»


«Hvis Gimle får execute blir de tøffe å slå, til tross for Kongsbergs firepower offensivt. Lener mot Gimle 2-1.»

Som man skjønner, delte meninger – og vanskelig å være uenig i noen av dem.  Også statistikken forteller om en spennende finaleserie.

På benken: Lars Gunnar Sønsteby og Stein Erik Rotegård mot Audun Eskeland. Rutinert gjeng. 2-1 til Kongsberg, men Audun klarer seg nok helt greit alene.

Kongsberg har spilleren som er mest på banen: Robert Hubbs spiller over 35 minutter pr.kamp. For Gimle er Eivind Lamo på banen mest og oftest: 32 minutter.

Kongsbergs Aly Hudgins skyter 64% fra 2 p, Eivind Lamo skyter 63% fra samme distanse. Det betyr bare at begge herjer inside.  Men også: Aly Hudgins er den med flest fouls i snitt på Kongsberg; han ser ofte de siste minuttene fra benken. Eivind Lamo takler på sin side ikke motgang veldig godt.

Chris-Ebou Ndow er Kongsbergs mest treffsikre 3p-skytter med 39.2%, Sigurd Lorange skyter 41,8%.

Juan Ferrales er Kongsbergs beste pasningslegger med 5.8 assists. Sigurd Lorange, sist sett i passiar med Valparaisos talent scout Todd Townsend, er ikke langt bak med 4.9. 

Eivind Lamo scorer høyest med efficiency på 25.5. Robert Hubbs topper med 22.7 for Kongsberg.

Kongsberg tapte bare 3 kamper i grunnserien. Men to av dem for Gimle.  Verre var 66-92 tapet for Bærum tidlig i februar. Den var stygg. Gimle har på sin side tapt 5 kamper på vei inn i sluttspillet, men har hatt en strålende vårsesong.

For meg handler ikke dette så mye om tall, men heller dette:
Kongsberg ledet med 20 poeng i den siste kampen mot Frøya, men tillot Frøya å komme tilbake. En nesten-ulykke.  Nesten uforståelig. Gimle fikk på sin side 19-6 i trynet av Bærum fra start i den siste kampen. Så gikk de 14-0 for å komme a jour. Ganske likt,men med motsatt fortegn.

Mens Kongsberg leverte ujevnt i sin semifinaleserie mot Frøya, var det vanskelig å få øye på opplagte svakheter hos Gimle. Det er umulig å se om Bærum hadde to dårlige dager, eller om det var Gimle som plukket dem fra hverandre. Jeg heller litt til det siste, og tror det er nøkkelen. Gimle synes å være et lag som er så godt forberedt på det de møter at Kongsbergs storscorere skal måtte slite for poengene.

Jeg har ingen personlige favoritter, men føler meg ganske sikker på at ingen av lagene stikker av med dette. Det blir jevnt!

Enjoy!

 


Legg igjen en kommentar

Returene avgjør returene

Så står man der, på trening etter trening med yngre spillere – skal prøve å lære dem noe viktig og riktig.  Det er så mye som skal vektlegges. Pensum er stort, og i hvert fall mye større enn antall disponible treningstimer. Da må det prioriteres. Hva er viktigst?

Offensive skills? Skuddteknikk? Drive & kick-tilnærming?

Kanskje ingen av disse. Dette krever jo en smule talent og koordinasjon.

Er det mulig å formidle til unge talenter at to BLNO-semifinaler nettopp er blitt avgjort på det som kommer i retur fra kurven? Utblokkering og returtaging krever først og fremst fokus, og er en kvalitet alle kan mestre.  Hvis de gidder. Hvis det er blitt en vane før det er blitt en uvane å glemme det. Ingen unnskyldninger.

Kongsberg snek seg foran Frøya i den første semifinalen på Kongsberg. Gimle klarte seg mer enn fint på hjemmebane mot Bærum i Bergen. Jeg fulgte Gimle-Bærum fra første til siste minutt, og inntrykket var omtrent slik: Fra Bærums første snublende turnovere virket det som om Gimle dominerte i alle spillets faser. Gimle traff på alt, Bærum var ikke i nærheten. Trodde jeg. Mente jeg. Og skjønte ikke helt hvordan det «bare» ble 14 poengs seier.

Men statistikken forteller en annen historie:

  •  Gimle traff på 49% fra 2p-distanse, Bærum traff på 50%
  •  Gimle traff på 27% av 3-poengerne, Bærum traff på 26%
  •  Gimle skjøt 14 straffer og traff på 13. Bærum skjøt 13 og traff på 11.

Statistikken forteller også:

  •  Gimle tok 41 returer totalt, Bærum 27.
  •  Gimle tok 16 offensive returer, Bærum 7.

Gimle håndterte Bærums to «big guys» på utmerket vis, men Bærum tapte kampen om returene – og dermed kampen. Gimle fikk av gårde 14 flere skudd enn Bærum.

Samme historie i Kongsberg der Frøya skjøt bedre enn Kongsberg:

  • Frøya 65% (!) fra 2p-land, Kongsberg 51%
  • Frøya 39% på 3ere, Kongsber 29%
  • Frøya 77% fra straffelinjen, Kongsberg 60%.

Kampen om returene avgjorde også denne kampen:

  • Kongsberg hntet ned 44 returer, 20 av dem offensive
  • Frøya måtte ta til takke med 6 offensive og 27 defensive.

Kongsberg fikk av gårde 33 flere skudd enn Frøya!

Også i semifinalereturene kommer det til å handle om returer. Tror jeg.

Så når noen av mine 02-spillere kan komme til å spille en NM-semifinale om få år, vil det sannsynligvis være min skyld om de ikke innfrir på boards. Vaner skapes ikke over natten.

Jeg kan vanskelig tenke meg noe kjedeligere å trene på enn returer og pasninger. Det finnes ikke veldig mange veldig kule driller. Det er kort og godt litt kjedelig.

Men det er enda kjedeligere å tape NM-kamper fordi du ikke var med i kampen om returene.


Legg igjen en kommentar

Oppturer, nedturer, uturer

Vi er i sluttspillet og plutselig er det bare de fire semifinalelagene som er interessante. Men BLNO har bestått av 10 lag. Her har du dem, med noen synspunkter på om de har innfridd forventningene eller ikke. Noen har opplevd oppturer, andre nedturer – og Fyllingen en real nedtur helgen som var…

54519235_10218741626112786_1684041713095540736_o

Johan Flaa, uredd unggutt, får både Nicolai Østbye og Juan Ferrales på feil fot. Foto: Marianne Maja Stenerud

KONGSBERG
Overprestert? Nei, neppe. Underprestert? Neida. Derimot presterte de til terningkast 6 på overgangsmarkedet. For litt siden ble jeg minnet om at Miners gikk inn i sesongen med 7 nye spillere og ny coach – når de da leverer 24/3 og seriemesterskap kan det ikke være så gærn’t..? Selvfølgelig ikke, men kanskje var det også en selvfølgelighet for mange at de skulle klare det. Klassespillere forsvant, klassespillere kom. Norges mest meritterte coach ut – nye coacher inn. Omveltningene var store for den regjerende mesteren, men dette mestret de.
DOM: Som forventet.

GIMLE
Jeg var en av dem som tenkte “dette kan aldri gå veldig bra”. Svært ambisiøse Sigurd Lorange var riktignok en interessant tilvekst, men for meg var og er Magne Fivelstad en såpass sentral spiller at det skal mye til å kompensere tapet. Så feil kan man altså ta. Importene funker strålende i dette kollektivet, og Eivind Lamo vokser stadig som spiller. Jeg husker godt da jeg kappet ham i et landslagsuttak for noen år siden; han var definitivt ikke enig i den avgjørelsen. Jeg står fortsatt på at det var riktig den gangen, men er superimponert over ham i dag.
DOM: Overprestert

BÆRUM
Hva man trodde da sesongen startet i september? Personlig tenkte jeg at dette kan bli alt og ingenting. Snodig sesong med mye surr innledningsvis. UDI tvang Mike Zeno til et liv på benken de første ukene. Torgrim Sommerfeldt ble en del av laget sent i sesongen. Alex Dakin ute med skade. Likevel leverte Bærum igjen og igjen. De åpenbare svakhetene er ikke så lette å oppdage så lenge offense flyter og skuddene treffer. Tapet for Tromsø i den andre kvartfinalen var et ørlite skremmeskudd, men heller ikke mer. Bærum er neppe favoritt mot Gimle, men kan meget vel stikke av med finaleplassen.
DOM: Som forventet

FRØYA
Frøya er virkelig et fargerikt fellesskap – en snodig bukett av spillere og nasjonaliteter. Serbere, en kar fra Canada, en fornorsket amerikaner og en 40-åring fra Latvia. Darko Mihajlovic er selv listet som serbisk-østerriker, og har definitivt fått litt å henge fingrene i. Før sesongen var jeg slett ikke sikker på at Frøya ville nå en semifinalerunde – og det var jaggu på hengende håret også. Det kuleste Frøya-øyeblikket for meg er nok da Haakon Heradstveit kom på banen tre minutter før full tid mot Fyllingen. Ung kar, helt uten nerver – feier av gårde 3-poengeren som gir 101-101. Og han er ikke mer frøsen enn at han prøver igjen 15 sekunder før full tid.
DOM: Som forventet, med et nødskrik

FYLLINGEN
Pussig at det aldri skal være mulig å levere hele veien inn. Utgangspunktet er ofte bra, stallen holder – sågar med en fornuftig kar som coach. Jeg følte meg ganske sikker på at de ville kunne bli en farlig semifinaleutfordrer. Enkelte kamper er strålende – bare for å oppleve at det raser sammen like ofte. Tapene for Centrum og Ammerud to påfølgende dager i november var litt uforståelige. Sesongens siste kamp var kanskje også den beste? I hvert fall den mest underholdende.
DOM: Underprestert

53761285_10218761904419731_3003584154668367872_o

Henrik Lange er plutselig en av veteranene for Tromsø, og leverte en strålende kvartfinaleserie. Josh Hart er Bærums uforutsigbare forward. Foto: Marianne Maja Stenerud

TROMSØ
Vet ikke helt hva det er med meg, men jeg er alltid fascinert når unge spillere presterer. Som for eksempel Haakon Heradstveit (Frøya). Ulrik Stranger-Johannessen (Asker). Johan Flaa (Centrum). Noen nevnt, mange glemt… Og Aron Finstad. Han er egentlig ikke ung og lovende lenger, men han er fascinerende uredd. I det hele tatt – det Tromsø leverte mot slutten av sesongen står det respekt av. Er litt usikker på hvor smart det var å hente Keon Lawrence; flink kar men veldig mye ballbesittelse. For noen år siden handlet det bare om hvilke utlendinger Tromsø klarte å hente. Nå handler det om lokale talenter. Kult!
DOM: Overprestert

 

 

54070282_10218747453658471_5938895556444160000_o

Gammel og ung: Sigurd Lorange har virkelig fått Orji Okoroafor på hæla… Foto: Marianne Maja Stenerud

AMMERUD
Jøsses, for et kaos. Men også mange svært gode utøvere. Jeg misunner ingen coach å styre dette. Hvis en basketballkamp hadde vart i 3×10 minutter hadde Ammerud vært en tittelutfordrer. Den fjerde perioden ser derimot ut til å bli litt i overkant for “kollektivet” Ammerud. Ahmed Diomande er kanske Norges beste spiller med ball i hånden på åpne baneflater. Men det er jo ikke der kampene avgjøres. Plaisir Mukoko har levert varene. Austin Mofunanya en strålende spiller som kunne spilt hvor som helst i Norge. Men så? Litt usikker på hva de har å skjøte på med. Og usikker på om det er et godt tegn når Orji Okoroafor spiller 40 minutter mot Gimle.
DOM: Underprestert

54211635_10218741628552847_6653943818078912512_o

Øivind Lundestad er fortsatt en strålende skytter. Foto: Marianne Maja Stenerud

CENTRUM
Mye som så kult ut her før sesongen: Anders Stien “hjem” igjen. Øivind Lundestad sesongens mest overraskende klubbytte? Magnus Midtvedt skadefri og superklar. Gunnar Nesbø på benken. Alt dette i tillegg til masse talent og hjerte i stallen forøvrig. Jeg hadde sett dem høyere på tabellen. Jeg hadde sett dem bedre, men ble litt skuffet. En sånn “nesten-men-ikke-helt”-sesong. Respektable resultater gir deg ingenting, annet enn sympati.
DOM: Underprestert

NIDAROS
Det er virkelig synd det ikke er mulig å få til et stabilt basketballmiljø i byer som Trondheim og Stavanger. Trondheim og Nidaros Jets har alle forutsetninger fordi rekrutteringsgrunnlaget og trenerkapasitetene finnes. Det er forståelig at en spiller som Sigurd Lorange spiller i Gimle, men det er synd han ikke heller er sentral for Nidaros. Det er sikkert fint at studenter kommer og går, men det gir ingen forutsigbarhet og ingen kontinuitet. Så også denne sesongen. Det hjalp heller ikke at Stefan Zivkovic forsvant tidlig i februar.
DOM: Som forventet

53006194_10218671731325460_7289361620814266368_o

Ulrik Stranger-Johannessen har endelig måttet spille førstefiolin.  Her i kamp mot Ammeruds svært gode Austin Mofunanya. Foto: Marianne Maja Stenerud

ASKER
Fra NM-favoritt til «jumbofavoritt». Ikke noe lett utgangspunkt for en helt fersk BLNO-coach. Tøft satset, veldig tøft. Men er usikker på om det faktisk var smart av Tommy Gundersen å takke ja til oppgaven. Morsomst har det nok vært for den unge gjengen som satt helt nederst på benken forrige sesong. Der kunne de om ikke annet forsyne seg av frukt og snakke sammen. I år har de ikke hatt tid til det, for de har måttet spille i stedet. Jeg er imponert over mange enkeltspillere, og imponert over mange av resultatene. Uten sammenligning forøvrig; det har vært litt som for Ammerud. Det holder i tre perioder. Scotty har vært en artig liten propp, men det er kanskje ikke den spilleren du trenger på et lag som dette.
DOM: Som forventet, dessverre.


Legg igjen en kommentar

Mange gode ting er 3

Tallet 3 kommer til å gå igjen i semifinalerunden i BLNO.  Og tallet 3 har vært definerende for Mikkel Kolstads sesong i USA.

Frøya hadde akkurat tapt den siste og avgjørende kvartfinalen mot Fyllingen. Da Evan Harris satt den ene straffen som ga ledelse 104-103, var kampen i realiteten over.  For med 3,5 sekunder igjen av kampen er det jo ikke tid til å komme over banen med ballen i hånden.  Sånn tenkte vi alle.

VILT, LANGT OG KULT
Men Arne Ingebrigtsen sendte ballen kjapt inn til Nikola Vasojevic som sannsynligvis aldri har kommet seg så langt på så kort tid med ballen i hånden noen gang tidligere. Og med bare 3 sekunder igjen å gjøre det på, er det vanskelig å vite eksakt hvor god tid man har, og hvor langt man kan gå med ballen før tiden renner ut.  Så da Nikola sendte av gårde et vilt og langt  skudd i ubalanse, var det i ren desperasjon.

Men skuddet traff, og Frøya gikk videre.

En 3-poenger avgjorde en kamp som til de grader var preget av skudd fra distanse. Også BLNO-sluttspillet kan vise seg å bli avgjort fra 6,75 meter.

I denne kampen skjøt Frøya 37 3-poengere, og traff på 16 av dem. Det er 43% – nesten uhørt bra. Fyllingen sendte av gårde 26 3-poengere og traff på 14. Det er 54%.

Som en kuriositet er det verdt å nevne at én spiller traff på 100% av trepoengerne: Det var Peter Bullock som skjøt og traff på én 3-poenger.  Men det er kanskje ikke noen game plan å ta med seg inn i semifinalene?

I det hele tatt – sannsynligheten er stor for at det kommer til å hagle 3-poengere i semifinalene. Det er nærliggende å tro at Stian Mjøs er spilleren som fyrer oftest. Men det er feil.

Statistikken forteller at Ognjen Nisavic (Frøya) skyter 3ere oftest (8.2/kamp), tett fulgt av Chris-Ebou Ndow (Kongsberg)  med 8.1. Stian Mjøs (Bærum) og Sigurd Lorange (Gimle) nøyer seg med 7,5 hver.

SEMIFINALERUNDEN
Derimot er Bærum det laget som er mest avhengig av høy prosent fra langt hold. Bærum skyter i snitt 26.5 3-poengere pr. kamp, og i den siste kampen mot Tromsø traff de på 4(!) av 26. 15% er neppe noe du vil ha med på CV’en din.

Stian Stian

Her har det skjedd mye siden i fjor. Aly Hudgins (t.v.) er stor og sterk for Kongsberg denne sesongen. Stian og Stian Emil spiller begge i lyseblått i år og utfyller hverandre på guardplass.  Anders Stien (bak) må finne seg i å se sluttspillet fra tribuneplass.

Det kan også bli Bærums bane i sluttspillet. Et lag blottet for inside-spillere vil nødvendigvis få problemer når det svikter fra distanse. Mike Zeno er en strålende returtager (9.2), men definitivt ingen «go to-man» med ryggen mot kurven. Han er som haren – ingen vet hvor han hopper. Josh Hart finner muligheter og umuligheter der det passer ham, men aldri fra low/medium post.

Semifinaleserien mot Gimle ser vanskelig ut for Bærum. Gimle har skyttere, de har insidespillere, de har returtagere og de har hjemmebanefordel. Men samtidig – Bærum har slått Gimle to av tre ganger denne sesongen, også i Gimlehallen. De kjenner hverandre ut og inn, både spillere og coacher. Lagene spiller samme offense.

Når Kongsberg tar imot Frøya hjemme kan jeg vanskelig se for meg annet enn hjemmeseier. Da Austin Williams forlot Frøya tok han med seg praktisk talt alle returene. 11.2 for å være nøyaktig. Peter Bullock er en lojal og trofast erstatter, men det er ikke nok.  For her er det mye nedfall som skal plukkes: Både Nisavic,  Vasojevic og Ingebrigtsen fyrer mye og gjerne. Arne har tatt opsjon på skudd fra «Ingebrigtsen-hjørnet» mens de to andre ser stort på det og fyrer der det måtte passe. Og det passer ganske ofte. viser det seg.

«Buzzerbeatere» fra midtbanen kommer neppe til å redde dem igjen. Jeg tror kort og godt ikke Frøya er i stand til å levere consistent.

Kongsberg har heller ikke levert som forventet gjennom en hel sesong.

– I dag ble vi utspilt og utcoachet, sa Chris-Ebou Ndow etter å ha tapt med 26 poeng for Bærum i februar. Jeg stusset like mye over tapet som over uttalelsen han ga til basket.no. En titt på Kongsberg-benken i timeouts får meg jo innimellom til å stusse på hvem som egentlig leder laget.  

MIKKELs PROSENTER
«Den enes død, den andres brød».  

Chaflin vs Nova Southeastern Mens Basketball

Omtrent sånn har det sett ut 80 ganger denne sesongen.  53% av skuddene har funnet veien gjennom nettmaskene.

Connor Zinaich har vært viktig for NSU Sharks , men da Connor ble skadet tidlig i sesongen benyttet Mikkel Kolstad anledningen godt.  Han fikk sjanser, han fikk minutter og han skjøt som en gud. Det gjør han fortsatt.

Connor kom tilbake fra skade, men rakk ikke mer enn noen få kamper før han brakk hånden. Dermed er det duket for Mikkel.

Da han fikk overskrifter og omtale i Bergens Tidende tidlig i februar, hadde han truffet på utrolige 57,8 prosent av 3-poengerne.

Det er helt ellevilt, og superimponerende.  Men kanskje er det enda mer imponerende at han fortsatt snitter over 50% – mer presist 53%.  Han er pr. i dag USAs beste 3-poengsskytter i div. II. Og heller ingen i div. I skyter bedre (bestemann i div. I skyter 51.2%).

Så hvorfor er det mer imponerende å skyte 53 enn 57.8%? Jo, fordi motstanderne er blitt oppmerksomme på ham. Før hver kamp ser lagene game tape av motstanderen.  Og de får gjerne et helt kompendium i hånden med motstandernes styrker og svakheter.

– I en av kampene hadde jeg en kar klistret over meg absolutt hele kampen, forteller Mikkel.

– Det var nesten litt sprøtt; han spilte opp i trynet på meg absolutt hele kampen – med armene brettet ut som måkevinger. Han så aldri på ballen, bare på meg.  Siden vi tilbragte så mye tid sammen 🙂 spurte jeg ham om han ikke kunne la meg få ett skudd.  Men nei – «coachen kommer til å drepe meg», sa han.

Og fortsatt snitter Mikkel altså 53%, og er på vei inn i Elite Eight: Det er de 8 regionsvinnerne i div II som møtes for å kåre en vinner. For to år siden fikk vi en norsk vinner: Chris Ebou-Ndow ble div II-mester med Northwest Missouri State.  Og hvis Mikkels lag kommer seg forbi Saint Anselm i kvartfinalen, skal de sannsynligvis møte nettopp Northwest Missouri State i kamp om å komme helt til finalen.

Og forresten, som et apropos til BLNO og returstyrke: Chris-Ebou Ndow er Kongsbergs beste returtager (10). Kanskje ikke så rart når du får vite at han plukket ned 18 returer i NCAA-finalen i 2017.  

STEVNEKOLLISJON
Om en snau uke får noen av oss et problem: Bærum spiller mot Gimle i Nadderudhallen kl. 18.30.  Mikkel Kolstad spiller NCAA-kvartfinale kl. 18.00 norsk tid.

Det blir en bra onsdag!