pauliord


Legg igjen en kommentar

Hæstkuk fra sør i ny jobb

Jeg valgte å slutte i Aftenposten for et halvt år siden for å se om livet har noe annet å by på. Og, basketballsesongen 2020/21 som har vært en blanding av vits og tragedie, er slutt om noen få uker. Jeg var i realiteten på vei inn i arbeidsløshet da Ronny (Lange) og Ørjan (Hansen) ga meg noe å tenke på. 

Hvis noen hadde spurt 12. april 2011 om jeg noen gang kommer til å coache Tromsø Storm, kan du gjette hva svaret ville blitt. I hvert fall hvis du hadde spurt signaturen K.W. i avisen iTromsø som skrev dette uken før de tre siste NM-finalene:

«Når jeg leser i iTromsø hva treneren til Bærum Basket, Pål Berg, klarer å lire av seg i sine blogger, blir jeg målløs. Mannen er jo utrolig arrogant og frekk! Nå håper jeg bare at Tromsø Storm klipper ut sportssiden der det sto om denne mannen og bruker det for å gi spillerne sine ekstra motivasjon før helgens kamper i Nadderudhallen!»

K.W. fikk rett: Avisutklipp kan gi motivasjon, men det ble altså omvendt.  For da vi kom til Tromsø den første finalehelgen, ble vi møtt av en analyse over to sider i lokalavisen, med terningkast og det hele. Bærum ble levnet små sjanser, og sportsredaktøren mente dette kom til å bli en enkel treretter – forrett, hovedrett og dessert: 3-0 i kamper. 

Der og da ble finalegnisten tent for alvor i et ungt og delvis urutinert Bærum-mannskap, «game on!». Vi hadde mye moro i forsøkene på å hisse opp tromsøværingene. Jeg hadde lite annet å gjøre på spillerhotellet enn å taste i vei på Mac’en i trygg forvissning om at det ble lest av irriterte Storm-fans. Kanskje var det ikke så rart at folk som K.W. ble en smule opprørt, og stemningen i Tromsøhallen var det i hvert fall ikke noe å si på. Skikkelig trøkk! Damene på første benk «pæivet» og «åijet» av full hals. Jeg har fått med meg en miniordbok fra en av foreldrene på laget mitt her sørpå:

Læsta: Ullsokker
Åije: Rope, skrike
Peive: Vifte med armene
Sæmat: Treg
Hæstkuk: Drittsekk
Vi står han av: Vi tåler dette

Så vil nok mange mene at uttrykket jeg kommer til å få mest bruk for, er «vi står han av».  Kanskje det. Kanskje ikke. Det skal i hvert fall spilles noen kamper først.

Da jeg fikk SMS fra Tromsø Storm tidlig i april, ville det mest naturlige vært å svare et umiddelbart og utvetydig «nei!». I 2012 var jeg sikker på at jeg var ferdig med BLNO. En fantastisk NM-sesong ble etterfulgt av den mest dramatiske nedturen jeg har opplevd som basketball-coach: Vårt helt sentrale midtpunkt Donald Oatis ble hjerteoperert på Rikshospitalet i all hast. 

Der og da raknet mye for laget og meg, og mot slutten av sesongen 2011/12 hadde jeg coachet min siste BLNO-kamp. Trodde jeg.

Om noen få uker er jeg ferdig med et prosjekt som har tatt seks år å fullføre. I 2014 presenterte jeg «EB02|2020» for spillere og foreldre. Jeg forsøkte å få 12 år gamle spillere til å forstå at vi skulle være best ved inngangen til sesongen i 2020. 

Jeg forbannet meg på at rammevilkårene for dette laget skulle bli minst på høyde med et hvilket som helst BLNO-lag (minus utenlandske spillere). Seks år senere tror jeg vi har innfridd på det meste selv om vi neppe kommer til å få anledning til å vise på banen at vi er gode akkurat nå. 

Nå definerer jeg gjerne det omvendte prosjektet: Det vi gjør, skal være minst like bra som det var med EB02.

Så er det sikkert naturlig å spørre «hvorfor i all verden Tromsø Storm..»? Et godt spørsmål som det ikke var helt enkelt å finne opplagte svar på.  Men jeg fant fort ut at et nesten like godt spørsmål er «hvorfor ikke Tromsø Storm»? Jo mer jeg tenkte på det, jo mer fant jeg ut at laget og klubben hadde det meste av det jeg har elsket de siste seks årene med aldersbestemt basketball. 

Det er en kollektiv gruppe – ingen gjennomtrekk: ingen kommer, ingen går, gjengen består.  De har ingen overdrevne forestillinger om at de er enestående gode, men de har et brennende ønske om å få til noe sammen. De ønsker å lære, og de er åpne for nye impulser. Og, de har hjerte! Det er lett å bli fascinert, og det er lett å bli sjarmert.

Argumentene for IKKE å gjøre dette ble plutselig av den mer praktiske sorten: Skal man flytte? Pendle? Hva med julen? Skal jeg kjøre de drøyt 160 milene opp?

Jeg har skjønt at mange er overrasket over at jeg har sagt ja til enda et prosjekt. «Burde ikke du slække litt nå?» Det kan godt hende, men faktum er at jeg gleder meg til å forsøke, og jeg gleder meg over å få muligheten. 

Jeg er spent på å se Johannes, Aron, Magnus, Henrik, Hani, Preben, Anders & Anders, Marcus, Håvar, Simen, Odin, Tord og Øystein igjen. Og jeg er veldig spent på om vi kommer til å få til noe sammen.

P.S. 
I kontrakten står det at «Hovedtrener skal ha på seg passende klær når han representerer». De er innforstått med at jeg ikke kommer til å coache i dress.


Legg igjen en kommentar

Pessimistisk optimisme

I dag er det ett år siden Norge satt på nødbremsene. Vi har vært gjennom nedturer, og enkelte oppturer som har gitt håp om bedring. For idrettsutøvere har det vært krevende med alt fra treningsforbud til serieåpning på Vestlandet. I tiden som kommer skal det avgjøres om denne sesongen fisler ut i ingenting, eller om noe kan reddes. Jeg ba om tilbakemeldinger på hva DERE tror. Her er svarene.

47% av svarene forteller altså at vi ikke tror på noe som helst denne sesongen; vi mener kort og godt at det er «game over». Det klareste svaret får jeg når jeg spør om det er viktig å la alle lag får tid til å trene et par uker hvis det åpnes igjen – eller om vi skal kjøre rett på. 83% sier KJØR!! – ikke vent på noe.

Hva tenker du om de neste månedene?

47% Jeg tror sesongen er «kjørt», det blir verken seriekamper, RM eller NM.

23% Jeg tipper vi kan klare å få i gang rester av sesongen med start rett etter påske.

16% Jeg tror smitten øker såpass etter at folk kommer hjem fra påskeferie at det må stenges ned igjen

14% Jeg tror U16-NM og U19-NM kan reddes, alt annet er usikkert.

Hva synes du er viktigst hvis vi endelig kan spille litt ball igjen?

34% For meg er det uansett viktigst at alle får en «smak» på å spille kamper igjen.

31% U16-NM og U19-NM spilles uansett bare over én helg, og bør gjennomføres. Det er bedre å få fullført noen arrangementer fullt og helt enn at både serier, RM og NM ryker.For meg er det uansett viktigst at alle får en «smak» på å spille kamper igjen.

20%. U19-lagene er inne i sin siste sesong. Jeg synes de bør prioriteres hvis det blir mulig å spille – dersom det ikke er mulig å la alle få muligheten.

15% Jeg synes alle årsklasser bør behandles likt; lagene får dele på de mulighetene som eventuelt dukker opp.

Mai har alltid vært en måned øremerket landslagsvirksomhet og turneringer i utlandet. Hvordan tenker du mai bør brukes dersom det blir anledning til å spille kamper igjen?

48%. Nå er det SÅ mange som er SÅ lei av korona-restriksjoner at all tilgjengelig tid bør brukes til å gi flest mulig et tilbud om kamper..

30%. Landslagsturneringene spilles uansett ikke før tidligst i slutten av juni. Da bør mai kunne brukes til seriespill og NM-turneringer.

22%. Det er viktig at landslagene får et skikkelig opplegg hvis de skal være med i internasjonale mesterskap i sommer.  Klubbsesongen er allerede såpass ødelagt at det er bedre om landslagene får et fullverdig opplegg.

Noen kommuner har hatt treningsnekt for flere årsklasser i lang tid. Hvis det åpnes for spill igjen – hva tenker du om dette?

83%. Tid er det vi har minst av nå: I det øyeblikket det åpnes opp er jeg klar for å spille kamper umiddelbart. Det ville være dumt å somle bort muligheter til kamper med å vente til alle har trent et par uker.

17%. Det er altfor urettferdig at noen klubber og lag har måttet klare seg uten trening. Derfor må vi få tid til å forberede oss, uansett om det skal spilles serie eller NM.

Deler du noen av disse tankene om året som har gått siden 12. mars 2020?

19%. Basketball vil alltid være pri1 for meg, og i ventetiden har jeg forsøkt å gjøre alternative ting.

18%. Jeg synes det har vært for mye syting selv om også jeg savner normal tilstander. De beste og mest ivrige vil uansett finne muligheter til å bli bedre.

16%. Når både innetrening og treningssentrene har vært stengt, har det vært vanskelig å motivere seg for utetrening med ball og styrketrening på stuegulvet…

14%. Det verste er ikke å vite noe. Det hadde nesten vært bedre om hele sesongen ble avlyst nå.

9%. Jeg blir nervøs hver gang statsministeren skal ha pressekonferanse…

9%. Jeg klarer ikke å være så innmari positiv; jeg blir kort og godt motløs.

8%. Jeg tror faktisk jeg er blitt psykisk tøffere av all motgangen dette året.

6%. Til tider har jeg vært så drittlei at jeg har vurdert å finne på noe helt annet enn å spille basketball.


Legg igjen en kommentar

Tro, håp og kjærlighet

For mange av oss er basketball vår største kjærlighet . Vi har i det lengste trodd at det skal være mulig å redde deler av denne sesongen.  Men vi tror ingenting lenger. Det eneste som er igjen er håp. Hvis noen tar fra oss håpet nå, raser alt.

I Bibelen finner du mye rart, såpass mye utdatert at mange vender seg bort fra kristendom, og det som følger med.  Men det finnes tekster som står seg, og som kan være gode å lene seg på selv om du ikke tror på noe som helst.

«Kjærlighetens høysang» er nettopp en sånn tekst, og handler selvfølgelig om helt andre ting enn basketball. Men kanskje lar den seg overføre til det som er blitt en hverdag der vi får stadig flere slag i trynet.

En kar som het Paulus skrev i et brev til folk han kjente at «kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt».  Og han rundet av med dette: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»

Så tenker du hva i huleste har dette med basketball i 2021 å gjøre, har det tiltet helt for Pål? 

Nei, ikke helt.  Min kjærlighet til basketball er ganske grenseløs.  Jeg er glad i spillerne, jeg elsker treninger og det sosiale, og jeg grugleder meg til de fleste kampene. Basketball har vært en så stor del av hverdagene mine at jeg vanskelig kan tenke meg et liv uten.

Vårt prosjekt med 02-laget til EB skulle toppes i en sesong der vi skulle møte utfordringer på rekke og rad. Vi har gledet oss voldsomt til serieavslutning, Scania Cup og U19-NM, i tilfeldig rekkefølge.  

Vi er en gjeng som har en dyp og ekte kjærlighet til det vi holder på med, og vi var oppriktig lei oss da Sandvika og andre 01-lag ble snytt for høydepunktene for et år siden.«Too bad» for dem, tenkte vi og så for oss at covid-19 ville være historie når vi skulle spille U19. Dengang ei. For oss og alle andre som har gledet seg til 2020/21 har det blitt mye verre.

Vi har lenge trodd at det skal bli kamper. Vi skjønte det da seriene ble satt på vent i fjor høst. Vi hadde rukket å spille tre kamper. Vi trodde lenge vi skulle spille kvalifisering til U19-NM, men skjønte at det ikke lot seg gjøre. Vi trodde på en ny start i januar 2021. Vi har tenkt og trodd at, om ikke annet, så vil det være mulig å avvikle norgesmesterskapene i løpet av våren.  Eller forsommeren.  Gjerne oppunder St.Hans. Det finnes neppe noen grunn til at det ikke an spilles basketball til lang ut i juni. Og vi trenger ikke lang tid på å kaste oss rundt.  Vi stiller til kamp hvor-som-helst, når-som-helst på kort varsel.

Men nå har vi opplevd så mange skuffelser at vi har sluttet å tro.  Det eneste vi har igjen er håpet. 

Kjærligheten er intakt, den kommer ingen til å ta fra oss. Troen er blitt litt frynsete, men la oss for Guds skyld beholde håpet.  Hvis vi får vite at RM, NM og seriespill allerede nå blir kansellert – ja, da går luften helt ut av ballongen. Da har vi faktisk ikke mer å jobbe mot.  Da er det sannsynligvis smartere å fokusere på de siste månedene av 13 års skolegang.

Dersom du er født i 03, 04, 05 og enda yngre kan du glede deg til enda en sesong. Og om du ikke tror på at dette kommer til å bli bedre, kan du i hvert fall håpe.

«Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» 

Joda, kjærligheten er størst, men akkurat nå er håpet viktigst.


Legg igjen en kommentar

Hvileskjær

Så er BLNO inne i en pause de slett ikke ønsket. Så når spilere under 20 år endelig får lov til å trene igjen, er det BLNO-spillerne som nå får kampnekt.

Jeg har nok litt større forståelse for tiltaket en tidligere Aftenposten-kollega Arne Hole som tvitret:
«Mye smitte i ishockeyen de siste ukene. Derfor er det naturlig at regjeringen også sier nei til bandy, basket, håndball og volleyball. Særlig lurt virker nei til utendørsidretten bandy, med to smittetilfeller siden november.»

Anders Stien der han er farligst, på perimeteret, mens Joshua Hart ser etter muligheter inside. (Foto: Maja Stenerud)

Det gir oss i hvert fall en mulighet til å filosofere litt over det vi har sett, og det vi har i vente.  Det føles som en evighet siden september, og jeg måtte bla tilbake på bl.no for å se hva jeg faktisk spådde for BLNO menn. Mitt forsøk på å tippe en tabell så slik ut, men jeg var påpasselig med å presisere at det egentlig er umulig å vurdere dette fornuftig basert på 1) at jeg ikke har sett lagene, 2) alle spillerne er ikke på plass, 3) ingen vet hvilke spillere som faktisk er disponible:

1) Kongsberg Miners 
2) Asker Aliens 
3) Gimle 
4) Bærum 
5) Fyllingen 
6) Tromsø Storm 
7) Frøya 
8) Ammerud 
9) Centrum Tigers 
10) Nidaros Jets

Jeg har altså ikke tippet katastrofalt dårlig, men har bommet grovt på ett punkt: Frøya fremstår som noe langt mer solid og velorganisert enn jeg hadde forutsett. Ikke rart så lenge Baard Stoller sitter ved roret, men samtidig litt overraskende at han så raskt fikk orden i rekkene. Det skyldes nok ikke minst trioen Gilligan, Campara, Vasojevic som enten er bra karer med forståelse for hva som skal til – eller tre karer som har skjønt at man innordner seg en coach.

De som hadde tenkt at Kongsberg igjen kom til å blåse gjennom serien til nytt mesterskap, måtte gni seg litt i øynene forrige helg.  Tapene for Frøya og Gimle på bortebane må ha fortonet seg som Bergens-turen fra helvete. Tap 65-97 for Gimle var virkelig drøy kost. Det hjalp neppe mye på selvfølelsen at man så vidt slo Fyllingen på hjemmebane en uke senere. 

En hver kamp lever sitt eget liv, men viktigst for motstanderne var det likevel å se at alt er mulig, også mot Kongsberg. 

 Når Gimle topper tabellen når vi går inn i korona-pausen, er det ikke tilfeldig. De har tapt for Frøya, Bærum og Fyllingen, men har samtidig vunnet nesten alle «neglebiterne». Flaks eller dyktighet? Tja, litt av begge får vi tro, og de kan ikke regne med at de fortsatt er på lag med Fru Fortuna i 2021. Men med Jørgen Odfjell og Mikkel Kolstad tilbake fra utlandet, og Milovan Savic på banen igjen etter skadeavbrekk, begynner det å se svært komplett ut – og i hvert fall har Gimle en dypere stall enn mange.

Frøyas marginale seire over Ammerud (78-75),  Centrum (66-60) og Nidaros (75-72) fremstår som nesten uforståelige, og laget fra Melkeplassen blir garantert å regne med når regnskapet skal gjøres opp senere i vår.

Bærum med og uten nykommeren Prince Ali har vært to ulike utgaver. For meg fremsto det som ganske u-Bærumsk da starting 5 mot Tromsø var tre utlendinger + Stian Mjøs og Sjur Dyb Berg. Når Stian Mjøs går av banen mot Centrum med 10 skudd bokført, og 11 skudd mot Tromsø – ja, da er det ikke helt til å kjenne  igjen. Det kan synes å være et pluss at ikke alt handler om Stian, men samtidig har Bærum vært Stian pluss de andre i flere sesonger nå.

Og når jeg først er innom lag som ikke helt er til å kjenne igjen, kan det samme sies om Asker. Der gjør skadesituasjonen at det nesten er uvisst  hvem som står på skjemaet inntil minuttene før kampstart.  Asker med og uten Aksel Bolin vil nødvendigvis være to forskjellige utgaver. Det samme med Erik Gilchrese og Torgrim Sommerfeldt. Asker kommer til sluttspillet, og de slipper sannsynligvis å møte de beste lagene i kvartfinalerunden.  Men samtidig: Asker har igjen 7 kamper som må betraktes som «vanskelige» dersom vi antar at de 6 beste lagene kan slå hverandre når som helst.  Til sammenligning har Fyllingen bare 3 vanskelige motstandere igjen, mens Gimle, Kongsberg, Frøya og Bærum møter andre topplag i 4 kamper. Dermed kan det bli vanskeligere for Asker å krype oppover enn å dumpe nedover.

Fyllingen er blitt omtrent som jeg antok: Bra enkeltspillere som tidvis gjør så dårlige valg at jeg er sjeleglad for at jeg ikke er sjef på benken. Jeg klarer fortsatt ikke å se at samtlige av Peter Bullocks 40 trepoengere har vært fornuftige valg; kanskje kunne 6.2 returer vært 10.2 i stedet.

Så kommer Tromsø sannsynligvis til å ende eksakt der de befinner seg nå – på en 7.plass som det er nesten umulig å bevege seg opp eller ned fra.

I bånn kommer det til å være spenning hele veien inn. Klarer Centrum å få flyt over litt lenger tid en 5 minutter? Klarer Ammerud en hel kamp uten at kollektivet rakner, eller blir det Nidaros som ror det i land på ren og skjær entusiasme?  Ammerud har igjen 1 møte med Nidaros og Centrum, mens de to lagene helt i bånn har igjen to kamper hver mot lag 8-10  tabellen. Jeg fikk en mild korreks før sesongstart: «Hvorfor kan du aldri skrive noe positivt om Ammerud»? Underforstått, hvorfor tipper du dem på 8.plass. Svaret er ganske enkelt at laget gjør det vanskelig å tippe annerledes.

Mange vil mene at det er et pluss denne sesongen at mange unge spillere slipper til med gode minutter. «Er du god nok, er du gammel nok» heter det. Kanskje det, men ikke alltid omvendt.

Og tabellen?  Når den skal amerikaniseres, ser den slik ut pr. idag:

.812 Gimle 
.800 Kongsberg 
.750 Frøya
.625 Bærum 
.600 Asker 
.500 Fyllingen 
.437 Tromsø
.312 Ammerud 
.143 Nidaros 
.055 Centrum 


Legg igjen en kommentar

«Hvis tenåringer trener, dør bestemor»

Det er interessant og lærerikt når meninger brytes. Bloggen i går om mulige scenarier for tiden som kommer, har gledelig nok ført til at mange har kastet seg inn i diskusjonen, med ulik tilnærming. Ikke alle ønsker å tre frem i offentligheten, men har likevel sterke meninger.

I innboksen min har jeg fått en reminder om hva som skjedde for over 50 år siden: 

«I 1969 raste Hongkong-viruset. Man tror at rundt 2-4 millioner døde. Samtidig arrangerte man Woodstock-festivalen, med 700 000 mennesker som sto oppå hverandre i 4 dager på et jorde. Livet gikk som normalt. Alt var glemt noen måneder senere».

Bandyprofilen Nikolay Hauger tar godt i på sin egen FB-side:

«Denne «krisen» er overdrevet og blåst ut av alle proporsjoner. Nye inngripende lover og forskrifter innføres i ekspressfart fordekt bak hensiktsmessighet. Hva er hensiktsmessig? Ingen detaljert kost/nytte vurderinger er presentert for å begrunne de tiltakene vi nå ser. Kun frykt, smitte og misforstått solidaritet». 

I Norge er vi stort sett spart for de drøyeste konspirasjonsteoriene, og i hvert fall er det forsvinnende få som innbiller seg at covid 19 er «fake news». Til det er dødstallene for høye og sykehusene for fulle. Jeg har ikke nok kunnskap til å kunne mene noe skråsikkert om hvordan myndighetene håndterer dette, og om vi kanskje heller burde avblåse krisen og leve med det. Alternativt dø med det.

For meg er det viktigere å gi våre foresatte råd om hvordan vi kanskje kan komme ut av dette i den andre enden.  Når eller hvis smittesituasjonen tilsier at vi igjen kan trekke inn i hallene, og vi igjen kan møtes til kamper.  

Hvordan skal det foregår? Hva skal prioriteres?

Flere gjør seg til talsmenn for at flest mulig kamper for flest mulig utøvere trumfer enkeltstående arrangementer som RM og NM. Underforstått: Turneringene som i et normalår utgjør slutten på sesongen, må vike. Carl Lingon skriver:

«Å kåre vinnere kan da umulig være en i prioritet i bredde barn ungdom. Istedenfor å se etter mulighet til å redusere antall kamper, bør vi heller tenke flest mulig kamper for flest mulig barn som et grunnleggende prinsipp. RM blir naturlig sisteprioritet, deretter NM-kval, deretter NM. Å gjennomføre serier bør være førstepri. Om vi må prioritere, må vi prioritere bredt». 

Cathrine Sandnes setter ord på det mange av oss føler i Dagbladet:

«Jeg vil tro de fleste foreldre som har barn i idrett, korps, kor eller andre aktiviteter som foregår sammen med andre, merker at surstoffet er i ferd med å ta slutt. Jeg har vært imponert over hvor fort de ulike ungdommene har svelget skuffelsen over alt som ble avlyst, og mobilisert til neste mulige høydepunkt. Som også ble avlyst. Jeg har sett trenere bruke all sin kløkt og fantasi for å finne alternative måter å trene på, først med to meter, så med en meter og i ulike kohorter, mellom hver enkelt utøver – vel vitende om at tenårene er den kritiske alderen. En seksåring kan begynne, slutte og begynne igjen. Toppidrettsutøvere får dispensasjon, i tillegg til å ha et støtteapparat rundt seg og idrett som livsstil. En tenåring som slutter, slutter som regel for godt, og tar med seg sitt eget lille nettverk av frivillige – også kalt foreldre – samtidig».

For noen er dette enkel matematikk.  Det er for få arrangementsdager igjen for å kunne avvikle seriespill, mener Stein Håkon Nes.  Jeg er usikker på om det regnestykket holder mål. Kanskje om enda noen uker, men ikke nå. Michael Söderström sier det slik:

«Hva er det som sier vi ikke kan spille til skoleslutt? Hva er det vi brenner for alle sammen? Spille basket og da kan du strekke det langt… Selvfølgelig vil man spille cup/turneringer fordi det er morsomt og forlenge sesongen!!! »

Det hadde vært interessant om flere kastet seg på debatten.  Hva mener du? Hvordan ser du for deg siste del av sesongen? Hva skal prioriteres hvis/når vi kommer i gang igjen?  Kommentarfeltet venter på deg.

«Både jeg og mine barn spiller basket, men ingen av oss orker tanken på at noen av våre nærmeste skulle dø fordi vi ikke orket å vente i 18 måneder. Dette er et I-lands problem». 

Det er vanskelig å være uenig i dette, men diskusjonen bør neppe forenkles til «hvis tenåringer trener, dør bestemor»


Legg igjen en kommentar

Er sesongen kjørt?

Dette bildet illustrerer en ganske håpløs situasjon. Dersom et lag ønsker å være sammen nå, MÅ det foregå ute, og det SKAL være avstand mellom hver enkelt. I Asker har man sågar stengt muligheten for utendørs aktivitet.

Hva er det absolutt alle tenåringer som spiller basketball lurer på akkurat nå? Det er neppe hvilket lag som er best i NBA, ei heller hvordan det går i BLNO. Vi vil kort og godt vite OM det blir seriespill denne sesongen, og i så fall NÅR vi kan begynne.

Da skal du i hvert fall vite at regionene og forbundet jobber målrettet for å finne løsninger som kan gjøre det mulig. Men i likhet med deg og meg – heller ikke de kan se i krystallkulen hvordan smittesituasjonen ser ut om en uke eller om en måned. Pr. i dag vet vi bare at vi ikke har anledning til å trene eller spille frem til 18. januar – en uke fra i dag. Så vil regjeringens beslutninger diktere veien videre.

Dersom det lettes på restriksjonene nasjonalt, er vi i neste omgang prisgitt hva kommunene bestemmer. Det hjelper oss lite om det nasjonalt gis mulighet til å trene og spille, dersom hver enkelt kommune velger et strengere regime. 

Like før jul fikk vi vite at regionene planla å gjenoppta seriespillet 23.-24. januar.  Det var basert på antagelsen om at det ble åpnet for aktivitet rett etter nyttår. Man ønsket å gi alle lag og klubber anledning til å trene et par uker før det hele ble dratt i gang.  Det var fornuftig og rettferdig tenkt: Oslo-idretten har vært hardest rammet med nedstenging i lang tid, mens andre kommuner har tillatt aktivitet inntil nylig. 

Men så stengte altså alt.

Her er noen scenarier for tiden som kommer:

– Regionen og forbundet snekrer nå ulike modeller for hvordan det skal være mulig å få til en så fullverdig sesong som mulig.

– Dersom det åpnes for aktivitet igjen fra februar, kan det tenkes at det er viktigere å spille kamper enn å gi lagene mulighet til å trene før seriestart.  Det er lett å tenke seg at dersom lagene få valget mellom 1) å trene 2-3 uker for så å spille en redusert serie, og 2) begynne direkte og få en nesten fullverdig serie – ja, da vil alle gå for alternativ 2).

– Dersom det blir ytterligere utsettelser KAN det være en modell å gå for alternative turneringsformer, for eksempel å samle 3-4 lag til turneringshelger etter Easy Basket-modell: Flere lag, samme sted, samme helg.

– Tradisjonelt har seriespill vært avviklet før påske for å åpne for RM, NM, klubbturneringer og landslagsaktivitet i tiden etter påske. Allerede nå vurderes muligheten for å spille serie og turneringer hele april og mai for å få plass til alt.  I så fall dyttes landslagsaktiviteten tilsvarende bakover.

– Det er lettere å «redde» NM-turneringene enn regionsserier.  U16- og U19-NM er fortsatt arrangementer over én helg, men det kan selvfølgelig bli en utfordring å skvise inn kvalifisering også.

– Nordisk mesterskap for U16 og U19 ble tidligere arrangert i  Solna, Sverige – midt i en forstad til Stockholm med kort vei til kjøpesenter og andre fasiliteter.  Det hadde neppe vært ideelt. Men ettersom mesterskapene er flyttet til Finland, på et spillested «in the middle of nowhere», er det en interessant tanke om det kan avvikles etter NBAs bobleprinsipp. For kuriositetens skyld: Nærmeste butikk til arenaen i Finland er 45 minutters gange…

– Hva med klubbturneringer? Lundaspelen som arrangeres hvert år 2.-5. januar ble selvfølgelig avlyst.  Neste milepæl er Scania Cup i påsken.  Flere norske lag er allerede påmeldt, men sannsynligvis uten at vi tror det er sannsynlig at den blir gjennomført i år heller. Arrangørklubben Södertälje vil garantert tviholde på muligheten, men det vil overraske om det blir noe av.  Smittesituasjonen i Sverige må i så fall bedres dramatisk på rekordtid, og akkurat nå ser det jo ikke ut som Sverige er best i klassen på koronahåndtering. Et annet poeng KAN jo bli at den norske sesongen blir gjennomført også i mai, og i så fall forsvinner muligheten til å være med i Göteborg eller andre steder. 

Hva betyr dette? Yngre gutter og jenter har neppe noe forhold til ordtakene «så lenge det er liv er det håp» og «det er von i hangande snøre». Det viktigste for deg å vite nå er:

– Ja, det er fortsatt mulig å gjennomføre sesongen.

– Ja, det kan spilles basketball til bortimot 1. juni

– Ja, vi er avhengig av at folk skjerper seg for å få lov.

Håper vi sees på en bane veldig snart!!


1 kommentar

Hvorfor ikke eliten?

Enkelte ting er vanskelige å forstå. Da regjeringen innførte nye og strengere tiltak med virkning fra 4. januar, ble i praksis alle fritidsaktiviteter satt på vent, selv om akkurat det var en anbefaling, ikke en forskrift.  Resultatet er selvfølgelig at idretten og alle andre følger lojalt opp.  

Her er det jeg ikke skjønner: «Toppidretten har et særskilt unntak med egen regulering, og omfattes ikke av disse anbefalingene».  Jeg vil gjerne forstå hvorfor det er sånn.

Tiltakene fra regjeringens pressekonferanse kan vanskelig oppfattes som noe annet enn et felles krafttak, kall det gjerne dugnad selv om jeg begynner å bli dyktig lei av det ordet nå. Underforstått: All aktivitet på idrettsarenaer over hele landet settes på vent, for alle aldersgrupper. Da aktiviteten for utøvere mellom 13 og 19 år ble stoppet, var det vanskelig å svelge. Enda vanskeligere er det å forstå når også barn under 12 år blir nektet å være sammen.

Det handler nødvendigvis om kontaktpunkter, antall personer sammen og i samvær med andre. Det skal begrenses til et minimum for å se om det kan ha en effekt på smittesituasjonen.

Men eliten er altså unntatt. I Bærum kommune har jeg fortsatt til gode å se dokumenterte smitteutbrudd i aldersbestemt idrett. De svært få tilfellene blant flere tusen aktive utøvere har umiddelbart ført til karantene og treningsstopp. Kamper har vi uansett ikke kunnet spille. Men smitteutbrudd i eliteidretten er ikke vanskelig å finne. Illustrasjonen til denne bloggen er et lite knippe historier fra nettaviser.  Tilfellene er flere.

Eliteidretten surrer og går.  Utøverne trener sammen. Spillerne reiser til bortekamper.  De er på flytoget, på flyplassen, på flyet.  De spiser sammen før kamp på restauranter eller kafeer.  Kontaktpunktene er mange.  Dagen etter kamp går flere utøvere til skolen der de er sammen i klasserommet med andre elever.

Så må det være lov å undres over at eliteidretten slipper dugnaden.  Hvis hensikten har vært å stenge ned så mye som mulig for å se om det kan ha ønsket effekt, er det underlig at det ikke skal være mulig å diktere noen ukers opphold i aktiviteten også for toppidretten.

Det kan umulig være økonomiske argumenter som ligger til grunn. Det finnes støtteordninger og kompensasjonsmuligheter for bortfall av publikumsinntekter og kafeteriasalg. Første halvår 2021 er det satt av 1,185 milliarder kroner til stimuleringsordninger for idrett og frivillighet. Det kan innvendes at det for mange utøvere handler om yrkesutøvelse, i hvert fall for ishockey-,  håndball- og fotballspillere.  Javel, men det finnes da vitterlig altfor mange arbeidstagere som er permittert eller uten jobb i andre yrker.

Handler det om at den politiske belastningen vil være for stor? Ble det så hett rundt ørene til Abid Radja da fotballen presset på, at man kvier seg i det lengste for å røre ved eliteidretten?

Poenget mitt er uansett at dersom man virkelig vil smitten til livs, dersom man virkelig ønsker å stenge ned så mye som mulig – ja da finnes det ingen gode grunner til at eliteidretten skal få lov å være smittebærere mens vi andre sitter hjemme. Jeg har argumenter som «det er så ekstremt strenge smittevernsregler og -tiltak i toppidretten».  Tja, da er det jo litt underlig at smitten er over alt. 

Om dette er ren misunnelse?  Langt derifra. Men så lenge smitten i toppidretten eksisterer, så lenge importsmitte er et problem og så lenge idioter arrangerer hjemmefester med fri flyt og mindre enn en meter mellom flaskene, så kommer aldri tallene til å gå ned.

Vi vil i gang med vårt igjen!


2 kommentarer

20/21 – første halvdel

Året ebber ut. Dagene blir stadig kortere, kampene blir færre og det eneste som øker, synes å være smittetallene. Derfor er det også ganske grei skuring å oppsummere sesongen hittil.

TYNNE BØKER

Nidaros Jets:
Jevne prestasjoner

Kenneth Webb:
Casual dressing tips

Det skal Kenneth Webb ha, han er ulastelig antrukket og han ser alltid tankefull og velkledd ut på vei inn i timeoutene. Er det den samme dressen, eller har han flere?

Maja Stenerud:
Kampene jeg ikke gidder å gå på. 

Jan Hendrik Parmann:
Ting jeg er skikkelig misfornøyd med i norsk basket

Presidenten er som vanlig yr og positiv. Sist registrert som botaniker.

Magnus Barstad:
Da fikk jeg lyst til å holde kjeft, gitt.
Usikker på om det er Barstad eller Donald Trump som tvitrer oftest.

Frederik Gnatt:
Dette mener jeg ikke noe om!

KORTE DVD’ER

Seriespill:
Highlights fra regionskamper og turneringer, høstsesongen 20/21 blir nødvendigvis en kortfilm, og knapt nok det. Vi rakk såvidt å komme i gang før det tok slutt. Forrige sesongs turneringer i april og mai ble avlyst, og Bærum Open 2020 måtte avlyses.

Da vi traff…
Av BLNO-spillere med minutter noterer vi at Fyllingens Magne Fivelstad har 1 av 10 trepoengere så langt. Tromsøs Anthony Elechi noterer seg for 3 av 25. Er det en idé å flytte avslutningene litt nærmere kurven? Highlight-videoen er av det svært korte slaget.

Fete 3-poengere I
Julie McCarthyBLNOs høyeste damespiller har (heldigvis) ikke for vane å fyre treere.  Og det er ingen grunn til å ødelegge statistikken: Julie er 1 av 1 i år (og i hele karrieren?).

Fete 3-poengere II
David Gilligan sendte Frøya-Fyllingen til overtime – og seier etter ekstraomgang. Her er de siste 30 sekundene av ordinær tid. Enkelte Fyllingen-spillere husker nok også med gru 3. kvartfinale i mars 2019 da Nikola Vasojevic senket Fyllingen med en tilsvarende laaaang buzzer beater.

FAGLITTERATUR

Corona offense: 
It is all about spacing

Corona defense:
No hand-checking 

Corona winning:
Happy without hugs

REISEHÅNDBØKER

Mathias Eckhoff:
Mitt Afrika

Eksotiske korona-reisemål:
Bortekamper i BLNO

JULEKORT

Kjære nisse!
I år er jeg ikke så opptatt av materielle ting. Vipps er fint.
Ola Nordmann

Gutter!
Sees etter jul. Dvs. jeg er borte i uke 4 og 6, henholdsvis i Libya og Tsjad. Kommer tilbake ASAP.
Mathias

Nissefar!
En insidespiller hadde vært fint. Eller i hvert fall et inside game.
Go Aliens!

KOMMENTATORENES MARERITT

Navnet skjemmer ingen heter det, men det er ikke alltid like lett for kommentatorene å stokke bokstavene i riktig rekkefølge. Faktisk blir det såpass forvirrende at man går seg vill i norske navn også – som kommentatoren på Centrum-Asker som ga Centrum en helt ny spiller: Midteide, en fin avledning av Nordeide og Midtvedt, en såkalt combospiller.
dette videoklippet, et hederlig forsøk på å lese fotballresultater… (jeg skylder å nevne at dette faktisk er en komiker, og ikke the real thing.  Men morsomt er det).

Her er litt kommentatormat fra BLNO. Noe å trene på i juleferien.

Jasin Akil Al-Musharafawy
Plaisir Nzitani Mukoko
Andreas Xepapadakis Isaksen
Anthony Kelechi Elechi
Jakob Kodjo Kweenu Gundersen Baiden (hvordan skal han få plass til fullt navn på de nye ID-kortene som har bankkort-størrelse?)
Christopher Jetsadakhon Dalland
Hamewend Hoshyar Arif

DEBUTANTER

Yannick Anzuluni:
Han kom nærmest rekende på ei fjøl, sammen med sin svenske kone. Anzuluni er sønn av visepresidenten i Kongo gjennom mange år, har mastergrad i statsvitenskap og snakker syv-åtte språk. Og, han er en ganske flink basketballspiller… 🙂

Pål Berg:
Gir ut «Book Of Hormones». Bøker om basketball er sjelden vare i norske bokhyller. De tre siste er den runde boka «Basketball» (2008), NBBFs «Høyt og lavt i 50 år»  (2018) og nå altså Book of Hormones som foreligger før jul. 

DETTE ER VI LEI AV

– Antibac
– Ansiktsmasker
– Vente ute før vi slipper inn
– Treninger på Zoom
– Intervall-løp ute
– Stengte treningssentre
– Bilder av koronaviruset

ORD VI ER LEI AV

– Pandemi
– Kohort
– Karantenehotell
– Superspreder
– Koronasveis
– Virtuelle vafler


Legg igjen en kommentar

Fatigue, frafall, forfall

Du vet ikke hva «fatigue» betyr, nei? Da skal du vite at du sannsynligvis er smittet av det, og at det blir stadig verre for de fleste av oss. Fatigue er «unormal tretthet, fysisk eller mentalt, som i liten grad påvirkes av hvile». 

På godt norsk betyr det at vi er drittlei av korona og R-tall. Vi er møkk lei av at bryllups-seremonier med 200 gjester gjør at byer og kommuner stenger ned og settes på vent. Jeg kjenner at det koker inni meg når jeg leser om private fester som går på tvers av alle aksepterte normer.

For oss som lever og ånder for basketball – for håndball, fotball, volleyball og alle andre aktiviteter: Vi har virkelig tatt et tak. Vi har forholdt oss lojalt til alt vi er blitt bedt om. Vi har vasket hender før og etter hver trening, vi har nærmest badet i antibac, vi rengjør overflater vi har sittet på og håndtak vi har tatt på.  Vi er livredde for å miste muligheten til å gjøre det vi vil aller mest, å være i aktivitet. Sammen. Uten å klemme selvfølgelig.

For hvert massebryllup, for hver private møkkafest rykker vi nærmere et forbud som gjør det umulig for 13-19-åringer å utøve idretten sin. Oslo er der allerede.  

Min gode venn Ronny sendte SMS med dårlig tilslørt misunnelse mellom linjene: Mens vi i Bærum fortsatt har kunne bruke idrettshallene, er laget hans henvist til intervalltrening utendørs og styrkeøkter på Zoom. 

Idretten, og særlig lagidretten, opplever masseflukt.  Frafallet er foruroligende massivt.  Senior bredde har i realiteten vært nektet å trene sammen siden 12.mars, med noen få ukers unntak. Mange gidder ikke mer. Det finnes annet å ta seg til. Gå på fest kanskje..?

Vi er heldigere stilt, vi som holder på med yngre spillere. Med unntak av Oslo og i enkelte andre kommuner, har vi kunnet trene som før.  Men vi spiller ingen kamper.

Vi er lei av å spille mot hverandre. Vi er lei av at høydepunktene hver helg er tatt fra oss selv om samtlige arrangørklubber gjorde en fantastisk jobb med nummererte plasser, stoler med god avstand, pliktvask av hender og registrering av alle til stede. 

Vi er fortsatt en motivert gjeng, vi har fortsatt alle på trening, men det røyner på.  Man forsøker å finne alternative aktiviteter og andre møteplasser. En sosial kveld hjemme kanskje? Nei, det er ikke lov.  Spise sammen ute? Nei, vi er for mange. Vi hadde planer om en søndag i vindtunnelen på Gardermoen, men den ble stengt to dager før vi skulle dit.

I Budstikka kan jeg lese at Bærum Kommune skal vurdere strengere tiltak i et møte 1. desember. Underforstått, man vurderer å stenge idrett for ungdom mellom 13 og 19. Ingen blir vel overrasket om kvalifiseringsturneringene til U16- og U19-NM blir utsatt.  Vi vet det ikke, men blir snarere overrasket om arrangementene blir stående på kalenderen helgen før jul. Turnering i februar er mer sannsynlig.

Så får vi beskjed om at Bærum Idrettspark og Nadderudhallen skal brukes til massevaksinering mot influensa (ikke korona, nei).  Det skal være en slags generalprøve på om man kan klare logistikken rundt vaksinering mot korona når det blir aktuelt.  Dermed: Stengte haller i totalt 6 dager nå, og ganske sikkert totalt nedstenging når 100 000+  innbyggere skal vaksineres etter jul en gang.

Så er vel dette til syvende og sist en vurdering av hvilke tiltak som treffer hvor godt. Jeg har fortsatt til gode å høre om smitte ute av kontroll med utgangspunkt hos aktiv idrettsungdom, og har problemer med å se hva man vil til livs med et vedtak.  Det man helt sikkert kommer til livs er idrettsglede  og motivasjon.  De minst motiverte faller fra, og når det hele vender tilbake til et slags normal-liv har vi mistet mange.  Vi er blitt færre. Bredden er blitt smalere.

Misforstå meg rett nå. Jeg digger Camilla Stoltenberg, Espen Rostrup Nakstad, Bent Høie, Bjørn Guldvog og Line Vold. Og i hvert fall, jeg stoler på dem. Idretten er snarere prisgitt lokale myndigheter og politikere. Det er lov å håpe på det beste.

Det som er helt sikkert, er at julen kommer. Her er et alternativt førstevers på Julekveldsvisa:

Nå har vi vaske henda og spritet hver vår ball
og vi har kjøpt inn antibac og bind i hopetall.
Vi har med oss en tommestokk på trening alle mann,
med mindre enn en meter blir vi alle lyst i bann.


1 kommentar

Christian 1991-2020

Året er 2007. Vi spiller EM-kvalifisering i Makedonia. «Vi» er det norske U16-landslaget i basketball, gutter født i 1991. Det året ble det født 31 305 gutter i Norge.  Christian var en av 12 på det norske landslaget – en av 31 305 gutter født i 1991 som ble plukket til å representere Norge. En prestasjon i seg selv.

På bildet er det hviledag i turneringen, og laget er på Lake Ohrid. Lek, moro og glede selv om vi hadde tapt flere kamper enn vi hadde vunnet. 

Christian er 16 år og på topp.  

Han har debutert som landslagsspiller, og har levert gode kamper mot sterke nasjoner. Livet smilte. Christian smilte.

Han var alltid blant de beste, men det holdt ikke. Han ville være best av de beste. Han hadde store planer og høye ambisjoner. Han ville alltid videre. Til USA og til college, og kanskje enda litt lenger.

Han mente selv at han trente for lite. Han var den første tenåringen jeg hadde vært borti som sørget for å få sin egen private instruktør for å supplere treningene med laget sitt. 

Repetisjoner. Finsliping av teknikk. Kosthold. Alt var viktig for å nå målene. 

Men veien videre skulle vise seg å bli kronglete. Han fikk ikke skoleplassen han hadde ønsket seg. Det var den første virkelige nedturen – et tilbakeslag som ble umulig å riste av seg. 

Christian var sin egen tøffeste kritiker, og evnet ikke å se motgang som utfordringer. Han lot det gå ut over seg selv. Han søkte inn i mørke rom der det var vanskelig å nå fram til ham. Vi var mange som forsøkte å hente ham ut.

Christian var gutten som strålte som en sol og som pratet mye og gjerne fra baksetet på vei til treninger. Men han var også gutten som kunne være helt taus og formørket på den neste turen.

Jeg husker godt da jeg fikk ham med på en prat under fire øyne. Vi satt på kafé med utsikt til fossen på Bærums Verk. Vi fikk en svært rolig og svært alvorlig samtale, og om ikke Christian akkurat pratet som en foss, åpnet han seg og ga meg et blikk inn i sin tankeverden. Han bekreftet inntrykket av at det viktigste var å prestere. Og om han ikke var best, så ville han bli best.

Jeg følte at vi fikk luftet godt ut, men kanskje er det sånn at når man prater fortrolig med mennesker som har det vondt, så tolker man «ja» og «enig» som et tegn på at man har nådd frem. Sånn er det nok ikke alltid.

Unge utøvere i lagidretter går nødvendigvis hver sin vei når det nærmer seg skoleslutt på videregående. De skal videre i livet – til andre byer og kanskje til andre land. Kontakten opphører. 

Mine to siste møter med Christian var av det positive, oppløftende slaget. Jeg møtte ham som ansatt på XXL i Sandvika. Han var den rutinerte, selvsikre ekspeditøren som de andre søkte råd hos. Han smilte. Det var lett å se når Christian hadde det bra.

Og jeg møtte ham igjen da han hadde fått engasjement i et firma i Oslo. Han virket ekte opprømt og motivert, omtrent slik jeg husker ham fra Makedonia. Praten denne gangen gikk lett, og hadde et helt annet fortegn enn på Bærums Verk flere år tidligere.

Jeg vet at svært mange har gjort alt som har stått i deres makt for å hente ham tilbake de gangene han har søkt inn i mørket igjen. 

For oss som var nær ham for over 10 år siden, var det et sjokk å høre at han valgte å avslutte livet. Han ville det ikke mer. Han orket det ikke lenger. 

Tankene er mange og tunge nå. 

Men også dette: Det er godt å huske den fantastisk engasjerte unggutten som ville så mye. Han som alltid ville videre, og som smilte med hele seg når han fikk utfordringer han mestret.

For mange er livet tungt å bære, tyngre enn vi kan forestille oss. Og sannsynligvis gjør korona-situasjonen det ekstra vanskelig. Vi er neppe flinke nok til å se alle rundt oss, til å bry oss. Tør vi egentlig nærmere oss mennesker vi vet har det vondt? Skygger vi unna fordi vi ikke helt vet hvordan vi skal snakke med eller til andre mennesker? 

Jeg tror alle fortjener noen som er der for dem, og jeg skulle så gjerne vært der for Christian. 

Hvil i fred, min venn!