pauliord


Legg igjen en kommentar

Fet dugnad

(C-EM: San Marino-Norge 44-84).

– Vi er her for å vinne, og vi tror på det, sier Mathias (Eckhoff) om Norges sjanser i EM for Small Countries. Men favoritt eller ikke, den første kampen er alltid litt uviss. Og kanskje særlig etter 7 års fravær.

Mange av dere har sett kampen som stream allerede, men noen inntrykk deler jeg gjerne likevel:

Jeg var imponert over «trøkket». Her var det forsvar hele veien, fra 1. til 24.sekund, fra 1. til 40.minutt. Jeg har sett noen sliter med å høre dette omtalt som «dugnadslandslaget». Etter å ha sett det norske forsvaret i dag er jeg tilbøyelig til å mene at dette var dugnad på høyt nivå: Hele banen. Hele tiden. Perfekt satte double teams inside. San Marino hadde overraskende store problemer med Norges half court trap, men kalkylen var vel at de ville bli slitne og gjøre teite ting etter hvert. Det funket.

Jeg hadde nok trodd at Norge skulle klare å pushe ball enda mer, enda oftere, men det holdt jo i massevis. Og med Harald (Frey) på banen var det alltid høyt tempo opp banen.

Stian (Mjøs) skjøt svakt før pause, men lot seg ikke affisere av det og ble toppscorer. Igjen. Etter en 2.omgang som gjorde San Marino svimle.

Stian Emil (Berg) hadde heller ingen strålende dag, verken fra distanse eller fra straffemerket. Men de gangene han følte for det hadde han ingen problemer med å ta ballen hele veien inn.

Bouna (Black Ndiaye) har alltid vært en laidback kar, i hvert fall da jeg hadde ham på landslaget. Og fortsatt er han laidback, cool og god. Det er morsomt å se ham lese spiller med ball, og spille defense både med hodet og beina. Det er nytt…

Bergenserne sto for underholdningen i denne kampen: Karamos (Jawara) tipin dunk. Lars’ (Espe) svært fete blokk som kom fra intet. Lars igjen: en slags alley oop-pasning til Bouna som kvitterte med kontant dunk. Eivinds (Lamo) svært gode innhopp – strålende defense tvers gjennom; han ser alltid sliten ut men leverer varene uansett…

Hva med de andre? Joda, godkjent av absolutt alle: Alle kom på scoringslisten, og med to unntak, Magnus (Midtvedt) og Alex (Dakin), spilte alle tosifret antall minutter.

Av kuriositeter første dag noterte jeg meg:

– Når fire menn i dress føler seg kallet til å snakke i 5 minutter hver, på italiensk, så er det virkelig skivebom. Det hjalp ikke stort at to damer i florlette gevanter gjorde sitt beste for å oversette. Det funket heller ikke.

– Åpnings-seremonier er pr. definisjon håpløst.

– De yngste danserne var utrolig søte, utrolig sjarmerende.

– Svært gode dommere. Virkelig! Var forberedt på litt hjemmedømming, men dette var bare dønn bra!

– Kult å få SMS med norsk seier også for damene i Irland!


Legg igjen en kommentar

Etter 7 magre

Det er ganske nøyaktig sju år siden Norge tapte sin foreløpig siste seniorlandskamp for menn. 27.juli 2011 tapte vi 61-80 for Island i Sundsvall. Dagen før hadde vi slått Danmark 89-70. Så gikk vi inn en landslagsdvale som har vart i sju år for gutta – seks år for jentene.

Bibelen forteller om Josef som advarte om at etter 7 fete år kommer 7 magre. Men han sa ingenting om den omvendte problemstillingen. For det har i sannhet vært sju magre år for norsk landslagsbasket på seniornivå.

Ingen penger. Ingen satsing. Ingen entusiasme.

Men så er vi altså i gang igjen med turneringer både i Irland og i San Marino.

Det begynte som en litt annerledes og impulsiv «folkebevegelse» for halvannet år siden. Litt for mange hadde sett seg lei på å drive en idrett uten landslag. Litt hals over hode klarte vi å stable på beina et lag til Universiaden i Taipei i 2017. Stor stas, men en hybrid løsning med en aldersbegrensning på hvem som kunne være med.

Mange har vært både skeptiske og kritiske til å satse på seniorer igjen. Når crowdfunding og sponsorerer ga grunnlag for å vekke seniorene fra dvalen, var det ikke alle som var like begeistret. Denne satsingen er blitt til fordi de positive kreftene var sterkere enn skepsis og innvendinger. Mange mener det får holde å drifte fire yngre landslag – ikke seniorer.

Skjønt «seniorer»; det er ikke gamle karene som representerer Norge i San Marino. Når Stian Mjøs er eldstemann og veteran på et seniorlandslag skjønner man at tiden har løpt av sted.

Ikke er Norge særlig høye heller. I hvert fall ikke ved siden av Samuel Deguara fra Malta som skal være 229 cm høy. Og det tror jeg jaggu er riktig etter å ha sett ham på parketten. Og med skostørrelse US 23..! Vi hadde håpet å se Matz Stockman (212 cm) i norsk landslagsdrakt igjen, men slik ble det ikke.

Basketball handler heldigvis om veldig mye mer enn «size», og for Norge handler dette først og fremst om samhandling, kollektivitet, spilleforståelse og tempo.

Og en dose positivitet.


Legg igjen en kommentar

Ferdig spilt, ferdig snakka

Når NM-titlene nå er fordelt og kongepokalene har funnet sine rettmessige eiere, er det kanskje tid for ettertanke, refleksjon og oppsummering.

– Ingen kan mene noe annet enn at Kongsberg Miners tok dette NM-gullet helt fortjent.  De var best da det gjaldt, de var best forberedt, de var flere som delte på byrdene og de fremstod som mer sultne. For meg vil det aldri være lekkert å kaste innpå tre utlendinger, men den diskusjonen er lagt død for lenge siden. «Alle› gjør det, annet enn Asker.

– Det er helt greit at det ikke er mulig å ta NM-titler uten å trene nok. Jeg innbiller meg at det var to helt ulike regimer som møttes i finalen.

– Årets trener? Mathias Eckhoff fikk den, men for meg må det bli Bjørn Breivik som skal ha mesteparten av æren for Mikal Gjerde, fra de første nølende dribleseriene hjemme i Haugesund til finalehelt i 2018. Jeg spådde Mikal som en potensielt helt avgjørende spiller i finaleserien.  Slik ble det også.

– Mikal Gjerde så jeg for første gang i en turnering i Sverige. Den gangen for Haugesund i en kamp der Bjørn Breivik var «all over» spillere og dommere – rød i toppen, svett i T-skjorten. Bjørn ga Mikal en overhaling det går lenge mellom hver gang jeg hører fra coach til en ung spiller. Men sannsynligvis kjente de hverandre så godt at det var helt greit.  Og, jeg så Mikal i Scania Cup der han holdt på å søle bort Miners-seier med en aldeles håpløs turnover i sluttsekundene av ordinær tid.  Hvordan han reagerte?  Han ble sikkert både fortvilet eller forbannet, men sa i stedet: «Vi trenger en stopp!›.  Spillere som er så gode i hodet, blir selvfølgelig viktige på alle nivåer.

– Andre MVP’er? Tja, hva med Ole John Hostvedt og Karl Braanaas. Ole John er Laagendalspostens utsendte – alltid!  Han er sportsleder i lokalavisen og er på alt av arrangementer. Han skriver. Han tar bilder.  Han er flink, han er hyggelig, han er trofast og Miners bør virkelig vurdere en statue utenfor Kongsberghallen :-). Karl Braanaas er Budstikkas motstykke: En fotograf som har fulgt idretten vår siden 1971!  Mannen som aldri sier nei, som aldri stikker seg frem, men som tar de feteste bildene.  Og selvfølgelig var de der begge i går.

– Øivind Lundestad får en egen MVP. Han de fleste vil se på banen, har i stedet valgt å trekke i trådene som daglig leder. Mye var gjort allerede, men Øivind har hatt en usedvanlig trygg og stødig hånd på prosjektet Miners. Gratulerer!

– Den siste finalen gikk i vante spor. Om du skal temme Asker, er det i realiteten ganske oversiktlig: Du må plukke bort Stian Emil og Aksel, du må akseptere at Torgrim og Anders får skudd, du MÅ nekte Djo og Joshua returer.  Det funket helt utmerket for Kongsberg i går. De var dyktige, de var lojale og de stod løpet.

– Dersom det dommerne presterte skal være retningsgivende for hvordan basketball skal og bør spilles – ja, da sliter jeg big time. Jeg la ut en tweet sånn omtrent midtveis i kampen i går for å være sikker på at den ikke skulle bli oppfattet som «dårlig taper»-gulp. Og det var det virkelig ikke. Det som irriterer meg aller mest er at dårlig forsvar honoreres. Når spillere trener dag ut og dag innfor å opparbeide et offensivt repertoar, er det jo i realiteten bortkastet.  Hvordan stoppe gode offensive spillere? Albuer, hofter, hender, brystkasser – opp og frem og ut!  Det blir ikke foul uansett. Derimot risikerer du en T hvis du mener noe om det. 

Heter du Anders, får du T for flopp hvis man ser noe som ligner. Heter du Juan, får du det ikke. Aksel Bolin med fattige 5 poeng?  Han fikk faktisk ingenting av dommerne da kampen fortsatt levde.  Voelkel ble foulet grovt under kurven i sluttminuttene: Ingenting. «Flow of the game».  «La spillerne spille».  Ja særlig! «Nocalls» er blitt den nye trenden. Hater det!

– Arrangementet i Kongsberg overgikk det meste har jeg hørt.  Jeg fikk ikke vært der, men gleder meg til U16-NM om en drøy uke.  Men også i Leikvollhallen funket det aldeles utmerket i går. Fin ramme, pauseunderholdning, endelig vant noen 1000 kroner, strålende speaker. Kanskje er vi på vei mot en ny standard i BLNO. Nå mangler bare at noen klarer å sette  bokstaver etter hverandre til hele ord og setninger, og trykker «publisér» – så blir det litt liv på sosiale medier også.  Informasjon og kommunikasjon er ikke SÅ vanskelig.


Legg igjen en kommentar

Djevelen ligger i detaljene…

…eller er det kanskje NM-tittelen som ligger nettopp der? For når den tredje og avgjørende finalen skal spilles koker det kanskje ned til tilfeldigheter. To gode lag møter hverandre for sjette gang denne sesongen, og det vil være dumt å mene at 4-1 til Asker gjør dem til store favoritter.

Nå handler det om helt andre ting.

Når jeg snakker med og til mine egen spillere forsøker jeg å få dem til å forstå at svært små ting kan utgjøre forskjellen på seier og tap. 

En miss på straffe. 

En ekstra turnover, én dårlig pasning. 

Eller: Hvis forberedelsene dine har vært dårlige, hvis du ikke fikk nok søvn natten før en viktig kamp, hvis du ikke har rukket å spise riktig og fornuftig: Når du skal ta det siste skuddet i kampen. Skuddet som kan laget ditt ekstraomgang eller seier på stillingen 82-84.  Da er det jo litt dumt om du er mør i pæra, litt gelé i beina og slett ikke i stand til å fokusere.

Djevelen ligger i detaljene.

Hvilken spiller er det som denne gangen føler seg så dårlig behandlet at han kommer med en ettersleng som gir usportslig + teknisk. Det er jo gjerne i de viktige kampene sinnet løper av med deg. Blir du så forbannet at du bare MÅ si det?  

Hvilken dommer blir så «pissed« at han eller hun føler å måtte sette saker og ting på plass?

Hvis Juan Ferrales i gjennomsnitt er 5 centimeter «off» på de skuddene som ikke sitter. Klarer han å flytte det litt i riktig retning? Klarer Anders Stien å justere fra 2/11 i forrige kamp til 4/11 i morgen kanskje?

Og hva skjer når nesten hele «gullrekka» til Asker sitter ute med 5 fouls? Finnes det noen på benken som er villig til å ta ansvar de siste 4 minuttene? Det siste minuttet? Har de lyst? Er de klare for det?

Mye rart å lure på. Svarene får vi i morgen.

Spennende! Uansett hvilket lag som vinner, så er det fortjent!


Legg igjen en kommentar

Er løpet kjørt?

Baard Stoller ga seg selv og laget 9,5 av 10 mulige poeng etter den første NM-finalen. Det tror jeg er en helt korrekt dom over egen innsats.  Akkurat i går var det ikke lett å se mange svakheter hos bortelaget.

Jeg skrev før kampen at når Askers seks mest brukte spillere «klikker» samtidig, er det ingen som slår dem. Jeg glemte å skrive at når ingen klikker samtidig, blir det ganske tungt – for ikke å si umulig. Asker har fått litt å tenke på før de stikker til Kongsberg lørdag.

Noen inntrykk:

– Asker hentet ned 26 returer. Isolert sett helt OK, men Kongsberg tok 53!

– Den eneste statistikk-kategorien Asker vant, var uttelling på straffer, 78% mot 67%. De «vant» forresten også kategorien «flest nøkkelspillere med 5 fouls».

– Brian Voelkel leverte en nesten uhørt god statistikkrekke: 7 offensive returer, 12 defensive, 12 assists, 9 poeng.

– Kongsberg evnet å plukke bort de fleste av Askers offensive våpen; Stian Emils Bergs peneteringer, Aksel Bolins returer, Askers  potensielle inside game. Den lille resten som var igjen, var skudd fra distanse. 

– Og apropos skudd, Tobias Rotegård er virkelig ikke skuddredd, du verden..!

– Hvis du heter Anders Stien får du faktisk ingenting av dommerne annet enn mistanker. Zip, nada, nothing.

– Fascineres litt av Carl Kevin Brunæs, en flott og lojal fyr som får sine tilmålte minutter på slutten. Og som nesten alltid leverer prikkfritt.

– Den mye omtalte trommen fra Kongsberg funket aldeles utmerket. Bortepublikummet var ikke til sjenanse for noen, snarere tvert om.

– Det er vanskelig ikke å sjarmeres av Robert McCarthy. Jøss, for en sabla fin klovn.

– Jeg liker dårlig når dommere i et 3-dommersystem dømmer i hverandres jurisdiksjon. Jeg liker dårlig dommere som ikke evner å levere noe annet enn «smug smiles». Derimot synes jeg Sturla Sand er blitt en svært god dommer, både faktiske calls og opptreden på banen.

– Hvis Kongsberg vinner på hjemmebane kan ingen si det ikke er fortjent. Hvis Asker vinner på Kongsberg er det svært imponerende.


Legg igjen en kommentar

Første napp i Kongepokalen

Jeg skulle så gjerne ha skrevet noen linjer om KL-sluttspillet kommende helg, men av mangel på innsikt og kunnskap må jeg dessverre konsentrere meg om BLNO-finalene. Asker Aliens mot Kongsberg Miners. 3-0 i grunnserien, helt åpent i finalene. Jeg leser i Laagendalsposten at Kongsberg ikke vet hvor det er blitt av Kongepokalen de vant i 2001. Ikke rart de er lystne på en ny, mens Asker sikker husker følelsen da de vant i 2015.

Hvis du er ute etter å tjene penger på basketball, er ikke dette kampene du vil spille på. Verken Asker eller Kongsberg gir høye odds.

For meg koker det ned til dette:

Hvis spillerne i Askers start-sekser (!) leverer den beste utgaven av seg selv, er det ingen lag i Norge som slår dem. Men jeg har fortsatt til gode å se Asker-spillerne levere maks i en og samme kamp. Og der ligger både styrken og svakheten:

Asker cruiset gjennom grunnserien uten å måtte hente frem sitt beste. Med seks spillere som samlet har så mange kvaliteter, har det alltid vært  en eller flere som virkelig har hatt dagen.  Når Torgrim har rotet seg bort i kleine avslutninger og dårlig uttelling, har det paffet  nådeløst fra Anders Stien.  Om Aksel Bolin skulle finne på å ha noe så sjelden som en svak dag, er Djo Loo Yele dominerende inside. Og om det meste går i stå, kommer Stian Emil Berg seg forbi de fleste – eller Joshua Hart finner en avslutning de færreste har tro på.

Det har vært skrevet og snakket mye om Askers manglende dybde.  Seks spillere i rotasjon bør jo egentlig ikke holde hele veien i en 3-kamps-serie.

Når Berg (36), Bolin (35), Sommerfeldt (33), Stien (32), Hart (29) og Yele (24) har forsynt seg av spilletid, er det 11 minutter igjen å dele på.  Asker tåler ikke foultrøbbel, og de tåler dårlig å løpe en hel kamp.  Ikke ett vondt ord om de øvrige på benken, men de har altså ikke fått erfaring og trygghet gjennom en hel sesong.

For Kongsberg ser det annerledes ut. Bak de beste kan det når som helst poppe opp en joker. Hvem husker ikke Mikals 6/14 treere i desember..? Det gjør i hvert fall Fyllingen som opplevde at Mikal paffet inn 26 poeng.  Og også mot Frøya i januar: 28 poeng for Mikal.

Men for meg handler det meste om Brian Voelkel. Med ham kom også tryggheten i laget. Da han debuterte 21.oktober, hadde Miners akkurat prestert kunststykket å tape for Tromsø og de var 2-2 i serien. Voelkel har herjet på statistikkene: Han er BLNOs suverent beste assistlegger (8.56), beste returtager (15.33) og topper også effektivitet (31.11).

Han er effektiv, rutinert og uortodoks. Hadde det vært gitt stilkarakterer  i basketball, hadde han definitivt ikke toppet den kategorien. Men det er da også uinteressant.  Han leverer gode tall for seg selv, men den tydeligste effekten er kanskje at spillerne rundt ham leverer bedre. Jeg er virkelig ikke sikker på om Fred Thomas hadde fått ut sitt offensive potensiale uten Voelkel som lagkamerat.

I kveld er det mange som har lyst. I løpet av to sesonger har absolutt alt gått riktig vei for Miners. De kan vanskelig tenke seg noe bedre enn å ta med seg gullet hjem til sølvbyen, og aller helst i to strake seire så de kan få levert hjemmepublikummet det de vil ha. I Kongsberghallen. Og om ikke det skulle gå, takker de nok gladelig ja til å vinne 2-1 i kamper med siste og avgjørende på bortebane.

Jeg innbiller meg at den virkelige fighten for Asker handlet om Bærum i semifinalen.  Der og da var det mange følelser i sving, i alle retninger. Den siste semifinalen avslørte hvor vanskelig det kan være å vinne når litt for mye avhenger av én spiller. Stian Mjøs leverte kanskje sesongbeste, men heller ikke det var nok. 35 poeng med spesialoppvartning sier sitt.

Asker Aliens er ikke avhengig av at én spiller er på topp, men hvis alle 5-6 leverer bortimot den beste utgaven av seg selv, vinner de.

Tror jeg. Men jeg har ikke satt penger på det…

Så håper jeg virkelig spillerne får lov til å spille. At dommerne faktisk kan akseptere at det er følelser i sving. At det prates og reageres. At det kommer en og annen uttrykksfull grimase fra spillere uten at det MÅ bli en T av det. På FB har man diskutert trommer, lyder, horn, speakere og musikkvolum. De fleste har nok landet på at en BLNO-finale skal kunne inneholde alt dette.

La nå for Guds skyld dette gjelde aktørene på banen også.


Legg igjen en kommentar

Derfor vinner de, derfor taper de

4 lag igjen – to semifinaler er allerede spilt, og kanskje holder det med to til denne helgen.

Centrum har lenge vært fortapt, men hadde jeg vært med i avstemningen om «Årets coach», ville kanskje min stemme gått til Inge Kristiansen likevel. Han fikk prisen i fjor da han vant NM-gull med Centrum. Men han hadde ikke fått min stemme i 2017. For meg var det i realiteten umulig ikke å vinne kamper med Aksel Bolin, Anders Stien, Torgrim Sommerfeldt, Thomas Mjøs og Magnus Midtvedt. Så når jeg kunne gitt ham en stemme i år, måtte det være fordi han har evnet å holde laget intakt til tross for motgang, og til tross for at han bare har hatt en av disse spillerne igjen.

Derfor ville heller ikke Lars Gunnar Sønsteby fått min stemme i år.  Askers 6 (!) startere er kort og godt i overkant dominerende når de vil – og utfordringen ligger kanskje nettopp der: Å ville det like mye, alle sammen.

Årets BLNO-sesong har gitt oss mange rariteter.  Et Gimle-lag som har fått daglig leder og coach på heltid, men som har underprestert etter at Mikkel Kolstad og Lars Espe forsvant. Det er fint å ha point guarder. Det er viktig å ha ledere på gulvet.  Spør bare Bærum. Og Asker: Uten Stian Mjøs er Bærum nokså hjelpeløse vil jeg tro. De har klart seg imponerende godt uten Keith Omoerah, en spiller jeg veldig gjerne skulle sett på parketten i stedet på flyet tilbake til Canada.

Men uten Stian stopper det meste. Det er vanskelig å se hvem som skulle klare å fylle rollen.

29216567_10215997568476797_7025389821245784064_o

Vincent Garrett har hatt en strålende sesongavslutning for Bærum. Stian Emil Berg og Anders Stien kan gjøre lite annet enn å traile. (Foto: Espen Hildrup)

 

Så også for Asker Aliens: Loo Djo Yele, Joshua Hart, Torgrim Sommerfeldt, Aksel Bolin og Anders Stien?  En våt drøm for en hvilken som helst coach. Men uten Stian Emil Berg hadde mye vært annerledes i Aliens, og det finnes ingen som kan fylle den rollen.  Det har for eksempel disposisjoner i grunnserien sørget for: Ingen har fått nødvendig rutine, selvtillit eller spilletid til å kunne overta ansvar.

 

03 palberg (4)

Juan Ferrales er fortsatt den egentlige lederen for Kongsberg Miners, men Brian Voelkel (t.v.) har tatt grovt for seg av statistikkprisene. (Foto: Ole John Hostvedt)

For Kongsberg funker mye.  Det er strukturert og seriøst.  Det er Brian Voelkel som har rasket med seg topplasseringer i så godt som samtlige statistikk-kategorier. Det er Fred Thomas som plutselig har sett lyset offensivt også. Det er stødige Juan Ferrales som riktignok ikke har vært like skarp som i fjor, men som uansett er en garantist for fornuft, scoringer og mental tilstedeværelse. Og det er sånne jokere som Mikal Gjerde der det popper 3ere som om det var popcorn en lørdag kveld i sofaen.

Frøya og Fyllingen?  To lag som evner å overprestere OG å underprestere. Nesten litt snodig at de skulle møtes i kvartfinalene – umulig å vite hvilket lag som har dagen når. De har levert det dårligste og det beste som har vært vist i BLNO i år.  Imponerende Nikolas Skouen og Ognjen Nisavic, men også uforståelige kollapser. For meg er det nesten utenkelig at Fyllingen tar seg til finalen, men kanskje klarer de to gode kamper på rad, i semifinale 2 og 3?

_14_0213 PålBerg

Thomas Vangen er fortsatt en av Ammeruds aller viktigste spillere, men det ble en skuffende sesong. (Foto: Bjørn Moe)

Og når det handler om lag som leverer under forventning, er nok Ammerud en het kandidat.  De har spilt jevnt med mange lag, lenge. Men etter pause er det stort sett slutt. Enkelte av 3. og 4.-periodene har vært håpløst svake. At Morakinyo Williams har vært en stor attraksjon handler dessverre mest om 210 centimeter. At Roy Nwachukwu bare har vært på banen for Ammerud i 12 kamper er verre.

Nidaros ser ut til å kunne bli en døgnflue, og i så fall er det synd.  Norsk basketball trenger et lag i Trondheim, og vi skulle gjerne hatt et i Stavanger og Harstad. Denne helgen kan BLNO-kvalifiseringen gi oss to av tre – Stavanger må vi vente litt lenger på.  Men vi trenger ikke underlige konstellasjoner med langreiste coacher og forgjengelige spillere.

Vi trenger snarere lag som Tromsø som jobber knallhardt for å levere et produkt alle kan være stolte av, og når Storm berget plassen uten å måtte gå om kvalifisering, er det kanskje noe av det viktigste som har skjedd i BLNO i år.

Og hvis Tromsø er viktigst, er semifinaleserien morsomst: Vi liker det når det er kul umulig å tippe utfallet. Her er noen gode grunn til at lagene vinner og taper:

ASKER TAPER FORDI
de har elendig rotasjon og avhengig av lavt tempo. De er statiske offensivt og er mer avhengige av Stian Emil enn de liker å tenke på.

ASKER VINNER FORDI
6 spillere leverer så jevnt at det er mulig å plukke bort noen.  Om alle leverer varene samlet (har neppe skjedd ennå) er det ingen lag som slår dem.

BÆRUM TAPER FORDI
tomrommet etter Keith Omoerah er umulig å fylle. Mer avhengig av Stian enn de liker å tenke på – og når alt begynner og slutter med samme mann er det sårbart. Helt avhengig av 3ere; de skyter suverent flest i BLNO (30/kamp). Aly Hudgins er for hissig på grøten til å holde seg på banen lenge nok.

BÆRUM VINNER FORDI
de løper og skyter i filler alt som er av motstand. Fordi Stian Mjøs vokser med utfordringene og skyter når-som-helst fra hvor-som-helst (bare ikke fra hofta). Mathias er ikke “Årets coach” for ingenting, og det gjør heller ingenting om han blir sendt på gangen. Ass.coach er minst like bra.

FYLLINGEN TAPER FORDI
de har til gode å levere consistent: Ognjen eide den ene kvartfinalen mot Frøya for så å være borte i neste. Det hjelper heller ikke at de tidvis er litt «hete i toppen».

FYLLINGEN VINNER FORDI
bestenivået er høyt, og fordi de har rutinerte spiller på alle posisjoner. Brede Raae Ellingsen som joker.

KONGSBERG TAPER FORDI
noen en eller annen gang kommer til å knekke koden Brian Voelkel. Når du har en spiller som topper så mange statistikk-kategorier har han ikke råd til foultrøbbel. Og, det er gunstig for motstander hvis Fred Thomas popper 3ere i stedet for å plukke returer.

KONGSBERG VINNER FORDI
Hvis du plukker bort utlendingene har de strålende norske spillere i Nico Østbye og Mikal Gjerde. De er godt organisert, de er godt coachet og de har solide importer på alle plasser.

Basket Ball

Niko Skouen var høyt og lavt for Frøya, men det holdt «bare» til kvartfinale (Foto: Erik Berglund)