Det er ikke så veldig mange ganger i løpet av et langt liv at jeg har følt meg som en konge. Men det var close, på slutten av 70-tallet.  Allerede da var jeg såpass involvert i basketball på mange nivåer, at jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå en tjeneste som ville forkludre det som var viktig for meg. Og da jeg fikk tjeneste som slottsordonnans i HM Kongens Garde, var lykken gjort. Militærtjenesten ble på så mange måter helt konge.

Det betød i  praksis at jeg var budbilsjåfør for Slottet fra 09-16 hver dag. Men det skulle bli bedre: Hver tredje uke hadde jeg tjeneste på Skaugum, for daværende kronprins Harald og kronprinsesse Sonja. Det var daglige turer til Asker i verdens kuleste bil: C-11811 var en Dodge Coronet med V8er og automatgir.  Norsk unggutt som hentet dagligvarer i amerikansk doning var fett nok.

Jeg kjørte Sonja til frisøren i C-1285 som var en pimpet Saab, men ble aldri bedt om å være sjåfør for kronprinsen.  Jeg la merke til at politieskorten aldri satt ved rattet når de kjørte ut fra Skaugum.  Harald synes det var kult å kjøre det som var en av de feteste BMWene selv.

Og etter hvert skulle jeg lære å forstå at kronprinsen kanskje innerst inne hadde ønsket et annet liv enn pomp og prakt og galladrakt.

Historiene fra Skaugum er mange – noen av dem selvopplevd. Det ble påstått at kokken ofte måtte avlyse middager hvis Sonja ikke var til stede. Harald ville heller ha en pose potetgull og spille kort med tjenerstaben på oppholdsrommet deres. Det vet jeg han gjorde, og han skal ha hatt moro av selv å ta telefonen når halvfulle nordmenn ringte fredag kveld for å «schnakke med krompen».

Min egen opplevelse av kronprinsens svært avslappede og uhøytidelige stil sitter i ennå. I løpet av de ukene jeg hadde tjenesten på slottet hendte det titt og ofte at vi møtte Kong Olav i korridorene, og jeg fikk påpakk for ikke å ha gått opp i rett og sagt “God dag Herre Konge”. Man hadde respekt for Kong Olav, og det var for eksempel helt utenkelig at ikke posten var hentet og levert på slottet før kl. 08.00 hver dag.  Dagen jeg hadde forsovet meg, brøt jeg alle mulige trafikkregler for å unngå en mulig skandale: Turen fra Gardeleiren på Hovseter til Postbygget, opp i toppen for å hente kongeposten, og tilbake til slottet tok 35 minutter.  Ingen røde lys eller fartsgrenser ble respektert.  

Derfor var jeg forståelig nok nervøs da kronprinsen overrasket meg på Skaugum.  Tjenerstaben hadde sitt eget oppholdsrom og spisesal der de kongelige sjelden viste seg.  Der hadde jeg lagt meg på sofaen i en pause – med skoene på, løs snipp og slipsknute, skjorteflakene utenfor uniformsbuksen.  Opp går døren, og inn kommer kronprins Harald.  Det er i sånn øyeblikk man fryser til i villrede; skal jeg sprette opp i rett og si “God dag Deres Kongelige Høyhet” eller blir det for dumt, i shabby og ureglementert antrekk?  Men Harald tar situasjonen umiddelbart, smiler litt og sier «slapp av, slapp av, jeg skal bare inn på kjøkkenet». 

Jeg har vært monarkist i 50 år, og har ingen planer om å bytte side. Jeg vet ikke hva eller hvem som kunne samlet en nasjon på samme måte. Jeg tror Kongen satte stor pris på kommunebesøkene, men jeg vet at han virkelig elsket det uformelle og uhøytidelige.

Og jeg har ingen grunn til å tro annet enn at arven vil bli skjøttet vel. Da jeg kjørte fete biler på Skaugum, ble Haakon Magnus kjørt i barnehagen med væpnet politieskorte.  Han har gått i lære siden han ble født, og han har lært av de beste.  

Dette kommer til å gå helt fint, og jeg tror Mímir Kristjánsson har rett: Det norske kongehuset har gjort det umulig å være republikaner i Norge.