Snakk om at historien gjentar seg! Og etter gårsdagens hårreisende Kongsberg-tap mot Bærum er det fristende å gå 31 år tilbake i tid.  Jeg har snakket med flere av aktørene som var involvert i NM-sluttspillet 1993. Bærums Verk-spillerne husker det altfor godt, og vil nødig rippe opp i det. Daværende Asker-trener Per Tøien husker det også som det var i går, men han husker det med glede:  «Det er noe av det morsomste jeg har vært med på».

Slik kunne det se ut da alle var yngre: Tor Martin Holden (t.v.) , dommer Odd Arne Krogstad, Rolf Halvorsen, Ron Billingslea, Åge Damsgaard og Baard Stoller

2.semifinale 1993: 
Bærums Verk vant den første semifinalen 77-75, og Asker hadde kniven på strupen på hjemmebane i Bondihallen.  Det er 7 sekunder igjen av ordinær tid, Bærums Verk leder 80-78, og får 1 pluss 1 straffe (den gangen resulterte lagfouls i 1 pluss 1 – du måtte treffe på det første for å kunne skyte det andre).  Bærums Verk bommer på  det første skuddet, og Askers Geir Mandt stormer i angrep med ballen, fyrer et trepoengsforsøk og blir foulet. Det er nesten ikke tid igjen, og han skal skyte tre straffer.  Asker ligger to poeng under, men Geir treffer på alle tre.  Asker-seier 81-80!

1.semifinale 2024: 
Det står 78-78 mellom Kongsberg og Bærum.  Ordinær tid er ute, og Marin Mornar skal skyte to straffer for Miners-seier.  Han bommer på første.  Han bommer på den andre – tydelig preget av situasjonen.  Bærum vinner 95-89 etter ekstraomgang. 

3. semifinale 1993: 
Den avgjørende semifinalen spilles i gamle Rykkinnhallen.  Det er smekkfullt på de vaklevorne tribunene. Vaffellukten er intens, og Bærums Verk har som vanlig med seg et skramleorkeser som lager lyd. Mye lyd.  

Kampen er jevn, men hjemmelaget er i ferd med å punktere semifinaleserien med 30 sekunder igjen av kampen  (pluss/minus – ingen husker eksakt).  Bærums Verk er opp med 6 poeng da Morten Riseth har åpen vei til kurven på en fast break.  Han kunne ventet tiden ut, men bestemmer seg for å gå for en monsterdunk for virkelig å fjerne all tvil: 8 poengsledelse med mindre enn et halvt minutt igjen å spille ville vært uinntagelig. Men Morten bommer (!), forsøket er knallhardt og returen er følgelig lang.  Den havner i hendene på Askers 3-poengskytter Halvor Larsen.  Avstanden til egen kurv er drøy, men han snur seg og fyrer et forsøk: Svisj! og BVIFS ledelse har krympet til 81-78 poeng.  

Så fortelles sluttsekundene litt forskjellig, avhengig av hvem du snakker med, men Per Tøien husker det slik : Ståle Skagestad skyter en 3er, men bommer.  Han tar egen retur, men dribler ut for et nytt forsøk bak trepoengslinjen som han treffer på!  Kampen ender 81-81 i ordinær tid, Asker vinner kampen 91-94 etter ekstraomgang.  Og nok en gang er Geir Mandt iskald fra straffelinjen: 4 av 4 i ekstraomgangen.

Så hører det med til historien at Asker tapte finaleserien for Gimle som hadde latviske Ainars Bagatskis på laget sesongen 92/93. Bagatskis var en helt enestående og ustoppelig skytter som kanskje er den beste importen norsk basketball har sett.  I dag coacher han i Romania.

3.semifinale 2024:
Kongsberg tapte den første semifinalen på målstreken, men fikk revansje  i Nadderudhallen da de i realiteten høvlet over Bærum. Så trodde nok mange at dette var kjørt; at tapet i første kamp var et arbeidsuhell.  Enda sikrere var vi på Kongsberg-seier på vei inn i 3 periode da hjemmelaget ledet 48-31 etter tre spilte minutter. 

Så kom Bærum krypende, sakte men sikkert.  En sikker Miners-seier var blitt til en neglebiter med nervene på høykant og dårlige avgjørelser. Den dårligste kom snaut tre sekunder før slutt i ordinær tid:  Kongsberg leder med 1 poeng da Kongsberg plukket en defensiv retur.  Bærums eneste sjanse er å foule, men Jordan Roberts kvitter seg med ballen til Tobias Rotegård som har god plass og god tid.  Han får øye på Marin Mornar i en sterk kutt til kurven, og tar den skjebnesvangre beslutningen: En alley-oop pasning til Marin som gjør det han skal med to Brum-spillere rundt seg:  En saftig dunk, og Kongsbergs ledelse har økt til 3 poeng.  

En titt på videoen viser to helt ledige Kongsberg spillere i nærheten av midtbanen.  En pasning til en av dem hadde spist minst to sekunder av klokken og det hadde gitt Kongsberg-seier – pasningen til Marin Mornar ble tap: Det var fortsatt drøyt to sekunder igjen på klokken.  Det viste seg å være nok:

En Bærum-timeout ga innkast på egen banehalvdel, og ALLE tenker at det er Stian Mjøs som må skyte det siste skuddet, et skudd som MÅ være en trepoenger.  Kongsberg velger å spille forsvar bak 3-poengslinjen i et forsøk på å lese screener.  Men da Stian Mjøs popper til hjørnet er Kongsberg sjanseløse.  Jordan Roberts går på Stians skuddfinte, og resten er historie. 

Da står vi igjen med en av de mest underholdende semifinaleseriene noen sinne.  Det forundrer ingen om Kongsberg tvinger frem en 5. og avgjørende kamp.  Men det er grunn til å lure på om Kongsberg har det i seg til å gå hele veien. 

Om det finnes en moral i dette?  Tja, det måtte være at dunker uansett kun gir to poeng, og at en unøyaktig dunk gir lange returer. Det er dumt å bomme på straffer, og det kan være greit å huske  at tiden er din venn når laget leder.

Ulrikens jenter NM-vinner igjen!?! Det skulle bare mangle; med fullt lag har de har vært utilnærmelig gode og det er all mulig grunn til å gratulere. Det er interessant hvordan NM-titlene på jentesiden har vært vunnet av «dynastier»: Bærum BBK, Høybråten, Gimle og delvis Ullern.  Ulriken kan fort bli det neste med mindre Aurora Sørbyes farvel til norsk basket setter en stopper for det.

Jeg ble kjent med Aurora under covid-Nordisk i Finland, og jeg delte rom med pappa Halfdan Sørbye som var altmuligmann for Norge U16 jenter. Han var overraskende sterk og klar på hva han mente om seriøsitet og satsing i Norge.  Der og da skjønte jeg mer av hva dedikasjon virkelig er, hvor mye man er villige til å legge ned i treningsarbeidet og hvor hårete mål det er mulig å sette seg. Neste sesong må du til USA og Wake Forest i North Carolina om du vil se henne.  Motstanderne her hjemme trekker kanskje et lettelsens sukk. 

Mens jentene går ferdigspilt inn i påskeuken, er ingenting avgjort for gutta. Spør du 10 tilfeldige på gaten om hvorfor vi feirer påske, risikerer du å bli overrasket. I 2024 skal du ha flaks hvis noen nevner Jesus i en bisetning. Det er lettere å tro at det er shopping-ferie i Sverige eller for å kunne ta med ski og solkrem til fjells. Uansett hva du måtte tro eller ikke – Jesus er faktisk ganske sentral, og påsken handler mye om lidelse, men også om oppstandelse. 

Det viser seg dermed å være en høytid som virkelig kler sluttspillet i BLNO. Gårsdagens oppgjør i Bergen ble en sann lidelse for Gimle, og etter hvert også for oss som så på. Gimle og Bærum får finne trøst i historien om Jesu’ oppstandelse. For i går gikk det meste galt for hjemmelaget i Gimlehallen. Forsvaret var verst. Lørdag var det Bærum som ikke på noen måte innfridde.

Likheten mellom en sveitserost og Gimles forsvar er nærliggende:  Masse huller. Store huller. Terell Brown takket for invitasjonen, og tok turen inn i midten så fort han så sitt snitt. Det gjorde han ganske ofte.  Om vi holder oss til Bibelmetaforer; det kunne se ut som om Moses hadde splittet forsvaret for Fyllingen…

Offensivt var Fyllingen  til å kjenne igjen, Gimle «not so much». 13 bom på straffer, 22% på trepoengere. Fyllingens amerikanske duo gjorde i realiteten som de ville, og tillot seg å roe ned tempo og aggressivitet de siste minuttene. 

Apropos «å roe ned».  51 fouls og 70 straffer bidro til at dette ble en stillestående affære. I går var det nesten umulig å finne kontaktsituasjoner som IKKE ble blåst. En kamp er stort sett ferdigspilt etter 1 time og 45 minutter.  I går nærmet vi oss to timer.  Det tar tid å skyte 70 straffer, og det krever beherskelse å tåle så mange avblåsninger.  Ikke alle tålte alt, og det ble delt ut tekniske fouls med rund hånd.

Det får meg til å undres: Har dommerne blitt enige om å stramme inn i sluttspillet? Er det et forsøk på å tøyle hissige gemytter før det risikerer å ta av? Og hvis linjen er endret til sluttspillkampene – er det kommunisert til lagene? Når Mathias Eckhoff ble sendt i garderoben lørdag, var det jaggu på tide mener mange. Men vi har sett verre oppførsel derfra i grunnserien uten reaksjoner. Det er en mangel på konsekvens som er  vanskelig å forholde seg til. 

I Bærums hjemmekamp mot Kongsberg lørdag ble det mer spill og færre straffer, men det var Kongsberg som sto for det meste av spillet. Miners gjenoppsto, og levde virkelig opp til påskens innhold.  Bærum fremsto som en litt blek utgave av seg selv.

De første semifinalemøtene endte i to overraskelser.  De to neste oppgjørene ble revansjer, men med overraskende klare sifre.  I sum: Det er fortsatt umulig å tippe finalelag. 

Andre observasjoner:

– Fortsatt ingen kampklokke på TV-skjermen fra Gimlehallen, ei heller skuddklokke. Kan noen forklare hvorfor?  Eller enda bedre – fiks det!

– Gimlehallen er intim, såpass at avstanden til vegg og publikum definitivt ikke holder mål. Kravet er 2 meters sikkerhetssone mellom spill og publikum og vegger. I Gimlehallen er det ikke close – eller altfor close, alt ettersom. Vulkanhallen kunne ikke brukes, Gimlehallen er OK.  Rart.

– Gimles streamkommentator var god i går: Saklig, innsiktsfull og forklarende – og også med en ganske klar mening om det han kommenterte uten å bli ufin.

– AJ Harris er en snurrig skrue.  Han leverte solid, men lar seg lett rive med.  Han satte en laaang og viktig treer på et viktig tidspunkt i kampen. Så fikk han det over seg at han plutselig var blitt en gudbenådet skytter og feide av gårde to til i kjapp rekkefølge: Feil tidspunkt, dårlige valg og to bom. Sånt kan ødelegge momentum og flyt.

– Jeg er ikke spesielt fascinert av dunker, men William Lybæks monsterdunk over Ludvik Bergseng var et solid og kontant punktum på Bærum-Kongsberg.

– Imponerende tilskuertall i en påskeuke både her og der. Et snitt på 460 kan vi leve med i forvissning om at hyttelivet frister mer enn liv på parketten for de fleste nordmenn.

Kanskje sliter vi alle fortsatt med et mindreverdighetskompleks selv om norsk basketball vokser i rekordfart. Eller er vi så sultefôret på oppmerksomhet fra media at vi hungrer etter å se oss selv på trykk eller på TV? Jeg aner ikke, men vet veldig godt hvorfor vi ikke dominerer; verken i rikspresse eller i lokalaviser. I vår tid handler det utelukkende om klikk, og da hjelper det ikke å være 25 000 som spiller basketball.

Det er selvfølgelig helt korrekt at det er lite å hente for norske basketballentusaister om de ønsker å lese om utøvere, kamper, profiler, suksesser, kontroverser eller annet. Det er nesten litt morsomt når «altomnba» (som nå ligger bak betalingsmur) legger ut teasere til det som skrives i aviser her og der. Selvfølgelig stanger du umiddelbart i betalingsmur der også hvis du vil lese.

I et forsøk på å bøte på abstinenser, men også for å antyde hvor høyt listen ligger for å dominere forsidene, får du en liten bunke fake forsider her. Fake er jo tidens melodi. Noen skulle kanskje ønske at enkelte oppslag medførte riktighet, mens andre «nyheter» vil de ha seg frabedt. Uansett dette er bare fjas, til ettertanke.

God påske!

Det er rart hva som går i glemmeboka, men også hvilke små og tilsynelatende betydningsløse  situasjoner som likevel setter seg fast i hjernebarken. Jeg overrasker stadig meg selv med å glemme hva jeg lette etter bare få minutter tidligere når et eller annet avleder oppmerksomheten noen sekunder. Men enkelte ting husker jeg – også fra denne BLNO-sesongen.

Når jeg ser Gimles første semifinale mot Fyllingen, husker jeg samtidig hvordan Gimles bunnivå så ut før jul.  Da var det ikke mye som minnet om seier i første NM-semifinale noen måneder senere. Da de skjøt latterlige 8% fra trepoengslinjen, var det lett å se for seg en vanskelig vei videre.  Arild Sandven er en kar som ikke sløser med adjektivene, og i hvert fall ikke negativene. Selv han fant det i seg å skrive «angrepsspill og treffprosent var merkverdig svakt»

Jeg husker ikke eksakt hvilken kamp det var, men situasjonen sitter på netthinnen:  AJ Harris leverte noe nær en møkkakamp, ble tatt av banen og hadde en åpenbar uenighet med coach Ferrales.  Når jeg ser AJ på banen nå, tenker jeg tilbake på nettopp det jeg så.  En kar som kanskje er litt i overkant hardt strenget, beina går fortere enn tankene, prestasjoner fra det enestående til det håpløse.  

Jeg tenker på alle de sistesekund-situasjonene jeg har sett fra straffelinjen. Marin Mornar er riktignok bare 64% fra straffelinjen denne sesongen, men de to bommene i går var helt spesielle.  Det er interessant å se hva nerver kan gjøre med deg.

Jeg husker første gang jeg traff Reidar Greve, som en litt forsiktig kar på Basketskolen.  Og så i går…helt sjef!  Morsomt å følge utviklingen på samboerne i Bergen – Hallvard (Staff) og Reidar.

Denne semifinalerunden er bare såvidt i gang, og dette kan gå alle veier.  Det er utrolig kult for oss som slipper å bite negler på benken.  Og det speiler BLNO slik sesongen har vært: Alt kan skje. Alle slår alle på en gitt dag.  1-0 til Gimle og Bærum kan like godt bli til 1-3.

Her er noen inntrykk fra korktavlen:

1) Stian Mjøs er en fin fyr, men det bør ikke overraske noen at han også kan ta fyr.  På vei ut av kvartfinalene skjøt han Centrum i filler, og det er lett å tro at alle motstandere videre i sluttspillet bør ha en eller annen plan for hvordan å håndtere dette problemet.  I går så det ikke helt sånn ut, og Bærums siste 3 poeng i ordinær tid ble altså helt avgjørende.  Og når Stian ikke får plass, så TAR han plass. Som for eksempel i situasjonen som ga ham det siste skuddet før full tid: En litt typisk Stian Mjøs-push off, men også en AJ Harris som kanskje forsøker å selge situasjonen for godt. Så kan man lure på om det var smart å la lille AJ Harris være den som skulle nekte Stian det siste skuddet.  En aggressiv klegg, men med liten rekkevidde.

2)  I forkant av første semifinale i Bergen gjorde Fyllingen et poeng av at Gimle er det laget som fouler mest, Fyllingen minst.  Det er jo faktisk en relevant påpekning, men hver kamp lever sitt eget liv og «griseri» var neppe et poeng i går. Derimot er det også greit å kunne påpeke at lag som jobber målbevisst med forsvar vil ønske å ligge i grenseland med fysisk kontakt.  Det er dommernes jobb å definere en linje som lagene må innrette seg etter, og de beste lagene legger seg tett oppunder.. Jeg kjenner ikke Fyllingens treningshverdag, men det kan jo synes som om man har vært en smule beruset av de to amerikanernes offensive kvaliteter.

3) Det er moro å se at stadig flere fotografer får gode bilder fra kampene.  Erik Berglund, Brage Titlestad, Espen Sandengen, Hugo De La Plaza, Trond Spurkeland, Kjell Eirik Henanger, Ole John Hostvedt, Gry Berntzen – de er flinke alle sammen.  Den som dukker opp på flest kamper, er Marianne Stenerud som sikkert er ganske fornøyd med dette blinkskuddet fra den siste kvartfinalen Bærum-Centrum.

4) Jeg kan si mye om Tromsøhallen, og gjør det gjerne og ofte. Og gledelig nok ser det ut til at det legges planer for å rive og bygge nytt.  Derimot har det ingenting med hallens beskaffenhet å gjøre når Tromsø Storms æresgalleri ser sånn ut.  Æres den som æres bør, men jeg tipper Tom Wilsgaard, Ronny Lange, Ørjan Sandvik Hansen, Keon Lawrence og Jeff Lange ville satt pris på om de pensjonerte draktene får en omgang med strykejernet. Det ser bedre ut for Torgeir Bryn på Apalløkka.

5) Det var kanskje ikke overraskende når Oppsal og Nidaros klarte seg gjennom kvalifiseringsturneringen til BLNO. Oppsal fikk flere utfordringer enn kampen mot Sverresborg.  Avreise til Trondheim var dagen da hele Østlandet ble lammet av drittvær, og i stedet for morgenflyet til Trondheim fredag, ble det nattbuss natt til lørdag. Ingen ideell oppladning til en viktig kvalifiseringskamp, og – det ble heldigvis fly hjem igjen da BLNO-plassen var sikret.

6) Hemmeligheten bak Fyllingens suksess denne sesongen står det på CBD Nordics hjemmesider: Niko Skouen og CBD Leddgel. For egen del tenker jeg at litt av hemmeligheten kan være to amerikanere.

7) «Jeg snakker høyt, ler høyt og har en mening om alt».  Jeg fant denne tittelen i et dameblad og synes den passer som hånd i hanske til denne karen og dette bildet.  Jan Hendrik Parmann skal ha for manglende selvhøytidelighet, og for å gi jernet. Han er flinkere på å bruke mange ord enn som 3-poengsskytter.  Det er kanskje første gang han legger seg flat..?

8)  Vi er allerede én kamp inn i semifinalerunden for de fire herrelagene, og vi kjenner fasit fra det første møtet i Fyllingen-Gimle og Kongsberg-Bærum. Reidar Greve med en monsterkamp for Gimle, men jeg mener likevel vi kommer til å se tilbake på Milovan Savic som Gimles viktigste spiller i sluttspillet. 

På samme måte tror jeg Jordan Roberts vil vise seg å være den som gjør den beste jobben for Miners. Han har gode stats, og er dessuten en spiller som for meg er litt umerkelig, men svært effektivt, til stede.

Bærum-suksess uten Stian Mjøs?  Kanskje ikke, men definitivt ikke uten Sjur Dyb Berg som er et imponerende monster.  Det eneste som er sikkert er at både motspillere og medspillere bommer mer enn de treffer.  Returer avgjør kamper!

Isaac Likelele er Fyllingens absolutte mest sentrale spiller.  Han skaper for andre, og nå sist for seg selv.  Uten sammenligning forøvrig, men jeg tenker et slags norsk motstykke til Luka Dončić.

9) Det må være så utrolig kjipt – både for Kongsberg Miners, men også Marin Mornar. De hadde i realiteten vunnet kampen i går. Alle visste det, ikke minst Mathias Eckhoff som oppførte krigsdans på sidelinjen – uvisst om den var rettet mot dommere eller egne spillere.  Men altså: Med 0 sekunder igjen på klokken, og på stillingen 84-84 får Marin to straffer – og bommer på begge.  Noen minutter senere er sikker seier blitt til tap. 

De fleste i Kongsberg Miners har kanskje fortrengt det, men det ble altså en blåkopi av sluttspillet for et år siden da Kongsberg spilte for en 5. og avgjørende semifinale mot Frøya.  Slik gikk det, beskrevet av Arild Sandven på basket.no:

«Xavier Green, som hadde holdt Miners foran med glimrende skyting, kunne avgjort alt:
To sekunder før ordinær tid – på stillingen 79-79 – ble han foulet på en trepoenger og tildelt tre straffekast. Løpet virket kjørt, men den vanligvis så treffsikre Green bommet. Én gang, men han hadde to straffer til. Én gang til, og så kjente til og med en så god spiller åpenbart på presset. Også det tredje straffekastet ble bom, i forkant av ringen».
Dermed ble det Miners-tap i ekstraomgang, og exit fra sluttspillet.

10) For å være helt ærlig – jeg opplever at det i norsk basket er altfor mange som er litt i overkant hårsåre.  Det skal lite til før en eller annen føler seg krenket, og noen lar seg krenke på vegne av andre. Andre tar ikke seg selv så høytidelig og forstår sågar humor og ironi.  Det er nydelig å kunne fyre av fleip mot Jan Hendrik Parmann.  Det er strålende å få litt nydelig ironi i retur hvis jeg slenger en melding med dobbel bunn i retning Sturla Sand.
Det er rart om man skal føle seg krenket hvis jeg for eksempel tillater meg å påpeke svakheter på streaming.  I går: Fortsatt er det altså umulig å få kampuret på skjermen, og selvfølgelig ikke 24 sekunders-klokka. Ikke i Bergen, og ikke på Kongsberg.  Det er nesten ikke til å tro. De klarte det fra Sverresborgs Youtube-kanal i helgens BLNO-kvalifisering, men altså ikke i NM-sluttspillet.
Og det blir ganske spesielt når kameraet i Bergen ikke klarer å følge spillet i de hektiske sluttminuttene.  Heller ikke det holder.  Så kan det kanskje unnskyldes at kommentator i samme kamp ble umulig å høre.  Han snakker så lavt at volumet må opp, men da blir publikumsstøyen til gjengjeld så heftig at alt drukner i bråk.

For å være ærlig – utfallet av BLNO-kvartfinalene var ikke særlig overraskende. Men måten det skjedde på, var om ikke annet litt underlig. Fyllingen, Gimle, Kongsberg og Bærum videre var omtrent som ventet selv om styrkeforholdet mellom lagene burde gitt et par tredjekamper.  Her er noen observasjoner fra lagenes vei inn eller ut av semifinalene:

– Jeg fikk ikke sett den direkte, og ble usikker: 60-50 i den andre kampen mellom Gimle og Frøya var såpass oppsiktsvekkende at jeg måtte reloade statistikken et par ganger for å være sikker på at den var riktig. Tøff forsvarsjobbing begge veier er sikkert mye av forklaringen, men jeg har sjelden lest en så dårlig skuddstatistikk.  Når Gimle fyrer 25 skudd fra trepoengsland og bare treffer på 2(!) er det ganske spesielt. For å si det forsiktig.  Det er faktisk ganske elendig. Frøyas tall er også et godt stykke under pari. Så er det en interessant kontrast når Gimles semifinalemotstander Fyllingen leverte 60% på trepoengere i sin andre kamp mot Ammerud.  Det er i hvert fall tankevekkende, og kanskje urovekkende for Gimle.

– Og når vi likevel er opptatt av tall og statistikk og skyttere. Jeg sliter litt med å forstå hva som var den defensive strategien til Centrum mot Bærum.  Centrum har levert en imponerende sesong sett under ett; seriebronse i en så tett og tøff liga er godt levert. Men Centrum evnet ikke å være best da det virkelig var viktig.  De falt sammen i den første kampen (som av en eller annen grunn ble spilt i Oppsal Arena). Og de raknet også etter pause i den andre kampen.  Det som virkelig forundret meg, var hvor gode abeidsforhold Stian Mjøs fikk.  Han var som en Rema 1000-kylling som ifølge reklamen er frittgående og «får tid og plass til å bruse med fjærene».  Det gjorde Stian til gagns. 

16 trepoengsforsøk ble til 27 poeng. Så ble det spedd på med 12 poeng på straffer og topoengsforsøk.  Og likevel fikk han plass og tid til å skyte – tilsynelatende uten noen med en dedikert defensiv oppgave.  Nåvel, det er alltid lettere å være etterpåklok enn fornuftig i øyeblikket.

– Etterpåklokskapen har kanskje truffet spillere og coacher i Tromsø-leiren også. Jeg trodde nesten ikke det jeg så i de to første periodene i Tromsøs hjemmekamp mot Kongsberg. Xavier Fuller og Giedrius Stankevicius leverte solid, men Kongsberg løp dem i senk andre veien.  Etter hver eneste Storm-scoring, hver gang Miners fikk ballkontroll, var de lynkjappe i angrep med ball. De kom i bølger, Tromsø på hæla rakk såvidt å snu seg, det ble scoring og/eller foul.  Hver eneste gang så det ut som. Og Tromsø lot det skje, uten synlige tegn til defensive korreksjoner.  Tromsø lå bak til pause etter å ha sluppet inn 54 poeng.  Da sluttsignalet lød var det 6 poeng som skilte. 

Igjen, det er lett å være etterpåklok, men både Centrum-Bærum og Kongsberg-Tromsø var serier som hadde fortjent en tredjekamp.

– Jeg håper at etterpåklokskapen også har vært et tema for dommere. Jeg nøyer meg med å si at når du dømmer NM-sluttspill så får du jaggu evne å vite hva som er viktig, hva som faktisk er dømt tidligere og hva en tvilsom avgjørelse kan føre til.

Det skal spilles best av 5 semifinaler.  Det blir en røff affære. Hvis et Gimlelag uten Mikkel Kolstad går videre til finale lover jeg å bøye meg i støvet og ta av meg hatten. Minst.

Det er første NM-kvartfinale. Kongsberg møter Tromsø på hjemmebane. Kampen er 27 minutter gammel. Tromsø har spilt jevnt med Kongsberg i første periode, men er i ferd med å slippe taket før pause.  10 poeng opp til Kongsberg.  Men inn i tredje periode handler det meste om Xavier Fuller mot Kongsberg.  Hjemmelaget sliter med å nekte Tromsøs beste spiller adgang til kurven – Fuller scorer igjen. Og igjen. Og igjen. Tromsø er i ferd med å få et slags momentum.

Så situasjonen som ble kampavgjørende, 7 minutter og 14 sekunder inn i 3. periode: Fuller får ballen på low post med AJ Harris i ryggen.  En finte mot midten, så skuddfinte og opp i avslutning.  Harris fouler. Fuller bommer.  To skudd – åpenbart!

Streamen viser Fuller på vei mot straffelinjen, og vi får så vidt se at han sier et eller annet i retning Harris – så klipper producer inn reprise av Fuller/Harris på low post.  Derfor får vi ikke se hva som har utspilt seg mellom de to som fører til at begge får en teknisk foul.

Det kan i realiteten bare være én grunn til at det dømmes T på begge: En situasjon som er i ferd med å eskalere, med mulige konsekvenser.  Men i denne situasjonen er det neppe tilfelle.  En av spillerne nær situasjonen sier det var en ordveksling av det humoristisk og vennskapelige slaget – noe i retning av at Harris hevdet at det ikke var foul, mens Fuller repliserer «it is all footwork». De gir hverandre angivelig en high five før Fuller skal skyte sine straffer.

Så – Fuller rekker å skyte den første straffen da en av dommerne blir gjort oppmerksom på at han skal ut: Med en usportslig foul tidlig i 2.periode, betyr en T at han har foulet ut.

Det er helt åpenbart at dommerne ikke har evnet å huske den tidligere usportslige foulen.  I så fall ville Fuller vært sendt ut ganske umiddelbart.  I stedet ble han sendt til straffelinjen, og rakk ett skudd før han ble sendt ut av kampen.  Og, hvis dommerne hadde hatt oversikten – ville de da likevel ha gitt en dobbel T vel vitende om at de da også ville frata Tromsø muligheten til seier?  Burde de kanskje håndtert situasjonen annerledes – hva med en advarsel? Og, var det virkelig så grovt?  Var dette en situasjon som kunne kommet ut av kontroll?  

Jeg tviler, og ganske særlig fordi Fuller, når han forstår konsekvensene,  forlater banen uten krangel, uten høylytte protester og uten drama.  Jeg tviler også fordi jeg ved flere besøk i Tromsø har sett Xavier på trening og i kamp. Han utmerker seg med totalt fravær av trash talk eller annet søppel.

Marcus Wynn blir Tromsø-spilleren som erstatter Fuller på banen, og det er derfor han som skal skyte straffen(e).  En (e) i parentes her fordi Wynn faktisk bare skyter én.  Dommer Nasser Dagnew viser to skudd, dommer Alex Reiersen viser ett. Kommunikasjonssvikt der også.  Det blir med den ene straffen, Wynn bommer og resten av kampen blir etter hvert en enkel affære for Kongsberg.  

Xavier Fuller har sittet ute med skade i flere uker, Tromsø har slitt i hans fravær og han fikk altså snaut 24 minutter før han ble sendt ut.  Kongsbergs stream-kommentator sa det slik: «Jeg synes det der er unødvendig av dommerne … det er sluttspill her nå».

Sluttspill er det også andre steder i landet.  Centrum fikk ikke spille sin første kamp mot Bærum i Vulkanhallen uten at jeg kjenner begrunnelsen.  Jeg ser to muligheter: Tilskuerfasilitetene er for dårlige.  Og, avstanden mellom banen og endeveggen er farlig liten.  Men hvis det er årsaken – hvordan kan det forsvares at Gimle får spille hjemme i Gimlehallen der motstandere kan møte veggen på mange forskjellige måter.  Og, om en tilskuer føler for det kan han, hun eller hen spenne bein på en dommer uten særlige problemer? 

Som en slags kuriositet har jeg forstått at en eventuell tredjekamp mellom Centrum og Bærum likevel skal spilles i Vulkan. Forstå det den som kan.

Basket-Norge satt naglet foran TV2-streamen denne helgen tenker du kanskje. Helt feil.  En dag etter siste seriekamp og to dager før de første kvartfinalene spilles, kunne jeg skrevet at  «de fleste fulgte den spennende og avgjørende BLNO-innspurten».  Det er i beste fall delvis sant.

De fleste spillere og coacher i åtte av BLNO-klubbene sørget nok for å være tett på for å få vite hvem som møter hvem. Men for over 20 000 andre basketfrelste var det ikke viktig om det  var Asker eller Ammerud som forsvant ut av sluttspillet eller om det ble Centrum eller Frøya som stakk av med seriebronse. De var sannsynligvis opptatt med seg og sitt. 

For meg begynte denne helgen på verst tenkelige måte, men ble til slutt en aldeles nydelig bekreftelse på at det faktisk står ganske bra til i norsk basketball. Jeg var «leid inn» som vikarcoach for en gjeng av 14-år gamle lommedøler som hadde to kamper på kalenderen denne lørdagen. «Den første er viktigst!» fikk jeg vite før jeg satte kursen for Lambertseter Flerbrukshall. 

Jeg var tidlig på’n og fikk med meg litt leken oppvarming fra et par av Nordstrand-spillerne som møtte opp tidlig. Jeg hadde forberedt meg litt, og skjønte at tabellsituasjonen tilsa at vi burde klare å få med oss poengene hjem. Men samtidig var det lett å se at de to morgenfuglene fra Nordstrand hadde skills der de forberedte seg til kampstart. 

Min egen gjeng av fjortiser var klare og yre. 14/15-åringer er alltid klare og alltid yre! Men det skulle fort vise seg at tabeller kan lyve, og at det er dumt å undervurdere lag som stiller med kun 6 spillere. Der og da var det overraskende, og på grensen til irriterende, når de to ledende Nordstrand-spillerne pepret oss med skudd fra alle posisjoner og distanser. Uhørt, og imponerende..! Et forsøk på å få kampen inn i et annet modus enn Nordstrands «gå-sakte-med-ball-for-å-spare-krefter» lyktes bare delvis. Vi krympet minus 18 til bare to poeng før vi igjen sløste bort muligheten til seier. («Den første er viktigst», men det hjalp likevel litt å vinne dagens andre kamp senere lørdag).

Hvor jeg vil med dette? Jeg synes det er fint om folk får vite at de beste skytterne denne helgen så jeg ikke på noen BLNO-arena. To av dem så jeg i en G15-kamp på Lambertseter. To andre så jeg søndag kveld på NBA-streamen fra TD Garden der Celtics høvlet over Warriors. Jason Tatum og Derrick White skjøt 80% fra 3-poengsland . Steph Curry var en skygge av seg selv..

Tidligere, søndag morgen:  En årsklasse ned da jeg dro for å se Sandvikas 2010/11-gutter i et tett oppgjør mot Oppsal. Du vet det er yngre lag i aksjon når kampen starter 09.30 søndag morgen.  (Som en liten digresjon: Det er før kirketid, men enda verre i Norge: Før kinotid! I vårt lille land holder vi oss med lover som sier at det ikke er lov med kino før kl. 13.00 søndager. En levning fra fortiden skulle man tro, men vi har altså politikere som nekter å justere lovverket).

Kampen var virkelig et fyrverkeri av innsats, hjerte – og turnovers. Full guffe i 4×10 minutter. Små karer som kastet seg etter løse baller. Steals som ble til ny turnover et sekund senere. Underholdning fra start til slutt.  Og ikke minst, en del av underholdningen er gamle storheter på sidelinjen.  

Sandvika coachet av en uhyre sterk trio i Nils Kristoffersen, Arnstein Friling og Kristian Storm-Hansen. En særdeles kunnskapsrik gjeng som har synspunkter på det meste, og som slett ikke har planer om å holde meningene for seg selv.  Kristian forholder seg rolig mens Arnstein og Nils tar seg av jobben med å dele sine inntrykk med dommerne. Det gjorde også svært engasjerte Oppsal-coacher.  

En av aktørene i grått er Nasser Dagnew, og der og da skjønner jeg hvorfor han får skussmål som dette på Jordal skole. Som dommer har Nasser en enestående rolig stil, avvæpnende, aldri sint men snarere pedagogisk. Og han tar seg tid til å håndtere opprørte spillere og ledere snarere enn å avvise dem.  

Det er mer historisk sus i BIP denne søndagen. På nabobanen er Magnus Bakken på plass med sine EB-jenter. På vent, til påfølgende kamp, Amund Ulfsnes med Kjelsås-gutter.

Mine 24 timer denne helgen ble opptur på opptur.  Skyttere på Lambertseter. Passion i BIP. Beundringsverdig dommeropptreden. Gamle storheter med ansvar for nye generasjoner. Alt i én pakke.  Bedre blir ikke basketball.

Du har garantert hørt det, et slags munnhell når man egentlig ikke har lyst til å bevege seg utendørs: «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær».  For egen del opplever jeg nå min egen versjon, «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige knær»

Mine knær har tjent meg relativt godt i alle år, men har nå fått en slags dødsdom. Det første varselet fikk jeg for noen år siden da jeg skulle fornye passet.

– Hvor høy er du? spør damen bak disken.
– 198 cm, sier jeg og peker på det gamle passet.
– Nja, sier hun og er ikke helt overbevist. – Jeg tror du skal stille deg inntil veggen der.
– Jeg tenker vi sier 196 cm, sier hun.

Kanskje er det vanlig å krympe, men faktum er vel at knærne mine hadde begynt å definere en slags parentes. År senere er dette blitt såpass plagsomt at jeg er moden for operasjon.  Ortopeden på Bærum Sykehus var av den humoristiske, men krystallklare typen.  Han hentet meg i venteområdet, og jeg hadde bare rukket et par skritt da han meldte «jeg ser du har fått den typiske cowboy-gangen..!»
Takkskaruha, liksom.  Vi pratet i en snau time, og på vei ut kontordøren hørte jeg ham bak meg: «Yee-haw!».
Pål Berg (68), cowboy og vandrende parentes.
Morsomt nok, men også grunnlag for refleksjon over et liv der jeg har latt mye gå for lut og kaldt vann. Jeg har rett og slett ikke vært flink nok til å ta vare på egen kropp. 

I går var jeg med på første time med skadeforebygging som tema med en gjeng tenåringer. Garantert kjedelig for unge spillere, men svært viktig, og sannsynligvis noe som ikke ofres nok oppmerksomhet for yngre idrettsutøvere. I min tid som coach jeg har opplevd altfor mange ødelagte karrierer  som følge av overbelastning, misforstått trening og feil fokus. Knær og rygg. Tretthetsbrudd. Langvarig benhinnebetennelse. Ankler og overtråkk. Syndesmose, spondylolyse og andre fremmedord du helst ikke vil vite mer om. 

De verste eksemplene er kanskje dem som finner et fett spenstprogram fra en amerikansk nettside, og som råkjører gjennom sommeren.  Slatters, jumpers knee og et forløp med injeksjoner, trykkbehandling og operasjon er ikke ukjent. 

I min tidlige år som trener tenkte jeg aldri på dette, men etter hvert ble jeg både eldre og klokere.  Jeg har forsøkt å involvere fagpersoner på nettopp sånt som dette, ting jeg ikke kan godt nok.  Skadeforebygging, trening med vekter og ikke minst HLR (hjerte- og lungeredning).  Heldigvis har det gitt resultater.

Vi er inne i to vinterferieuker, på Østlandet og Vestlandet.  Tilbudene om basketballcamper er flere enn noen ganger tidligere.  Hundrevis av unge utøvere skal trene flere timer hver dag. Jeg kjenner ikke til det faglige innholdet, men håper i det minste at noe av dette står på «pensumlisten». 

Det har vært interessant å skumme gjennom vinterferietilbudene. Det er mange grunner til at jeg alltid har vært stolt av basketball, og det handler ikke utelukkende om denne unike idrettens særpreg. Den har alt i én pakke: Teknikk og taktikk, samhandling, koordinasjon, hurtighet – og 5 spillere på en liten baneflate som gir mange ballberøringer og involvering.  

Men kanskje det aller viktigste: Basketball krever liten plass og minimalt av utstyr.  Fordi du kan ha det helt fint alene på en kurv.  Fordi ingen trenger mer enn et par sko, en shorts og en T-skjorte for å være klar til dyst. Basketball har alltid vært og bør fortsatt være lavterskel og lavkost.

Jeg har vært en del av Basketskolen så lenge jeg kan huske, og har alltid ment at den gir valuta for deltageravgiften som har vært relativt hyggelig, men jeg innrømmer at jeg synes 3300 kroner i år er en stiv pris. Samtidig skjønner jeg at halleie, overnatting, måltider, trenere og aktiviteter koster for arrangørene.  I Bergen må du ut med 3950 kroner for Elitecamp i august. Da synes jeg det er mer betenkelig at en vinterferiecamp kan koste deg 3700 kroner om du ønsker å få med deg alt. 

En sveip gjennom klubbenes FB-sider avslører camper i hopetall, de fleste priset til ca. 1000 kroner for 3 dager. Noen lokker med NBA-tilnærming til skillstreninger (som om det er viktig..), og mange har solide navn på listen over trenere.  Såvidt jeg ser er det ingen camper som oppgir tallet som er viktig – en ratio mellom antall trenere og deltagere. Og et fåtall av campene antyder muligheten til å søke om redusert avgift.

Jeg har stor sans for «Basket-akademiet Bergen» som er et samarbeid mellom 6 klubber.  De tilbyr vinterferiecamp for gutter og jenter 8-16 år, og det koster 100 kroner for fire dager med svært kvalifiserte trenere.  Da snakker vi virkelig om inkludering og muligheter for alle.

God ferie til deg uansett hvor du er – på camp, på vinterferie i syden eller på fjellet!  Ta vare på kroppen din – det fortjener den.

Det er selvfølgelig lett å henfalle til billige ordspill, men jeg eier ikke skam og konstaterer at det er «topp i Bonn». I hvert fall hvis du spiller basketball, og ganske særlig hvis du er norsk og scorer det siste og avgjørende poenget i en ekstraomgang.

Vi var en liten gjeng som besøkte Harald Frey for et år siden i Göttingen.  Det var en opplevelse som også fungerte som en slags øyeåpner. For sånn var det faktisk mulig å få et lokalsamfunn til å elske laget sitt. Akkurat sånn kan en spiller bygge image og identitet. Og sånn var det mulig å skape en fantastisk ramme rundt noe som i realiteten ikke er annet enn 10 mennesker som leker med en ball i 4×10 minutter. Se bare her. 

Av Göttingens 110 000 innbyggere møtte 3700 på kamp, to dager på rad. Overført til Bærum skulle det bety at 4300 av Bærums 130 000 innbyggere møtte opp i Nadderudhallen. Det skulle tatt seg ut…

For et år siden forsøkte jeg å beskrive atmosfæren Göttingen.  Vi var imponert og delvis overveldet, over entusiasmen, enestående fans, trøkket, lydnivået og stemningen. Vi var litt forundret over nærværet av øl, men fravær av fyll.  

Denne gangen er vi ikke eneste nordmenn i Bonn. Axel og Marius var på tur for NBBF, for å tilegne seg kunnskap om hvordan de jobber med marked og arrangement. Men ikke minst for å dokumentere og bygge en landslagsprofil. Slik jeg ser det gjør Harald akkurat den jobben best selv.

Jeg har fulgt ham ganske tett de siste årene. På besøk i Boseman, Montana: Lagets mest populære spiller. Besøk i Göttingen i fjor – Harald er «the man». Og nå i Bonn.  Historien gjentar seg: Harald har en unik evne til å oppnå kontakt med publikum. Der stjerner i andre idretter ikke orker å bruke tid på selfies og autografskriving, er Harald alltid tilgjengelig. Alle får. Ingen smårollinger står skuffet tilbake med en tom autografblokk.  Han snakker med dem og han snakker til dem.

For meg ble kampen en bitter bekreftelse på at ting snur fort i basketball.  Sen kampstart, og flyavgang 06.55 neste morgen nesten to timer unna, gjorde at jeg valgte å stikke tidlig fra kampen.  

I kampen mot Ulm var det for en gangs skyld lite som stemte på banen.  Bonn lå under 37-54 til pause, og kampen var egentlig lite å skryte av for Harald: 25% på 2-poengere, 16% på 3-poengere og 50% fra straffelinjen.  Med 4 turnovers var det et stykke unna pari innsats. Heller enn å se et forsmedelig nederlag, prioriterte jeg litt tidligere avgang til Frankfurt.

Men mens jeg satt i bilen sørover, snudde kampen, og nok en gang var Harald best da det gjaldt: 17 poeng bak ble til 91-91 ved full tid. Med to straffer og 8 sekunder igjen av ekstraomgangen, senket Harald den ene og vant dermed kampen for Bonn idet jeg svingte inn i parkeringshuset på flyplasshotellet. Da er det ikke rart at fansen står i kø for å få en bit av ham. 

Det er sånn man bygger identitet og popularitet. Og ikke bare Harald. Hele laget bruker tid etter kamp.  Jeg tenkte at det ville være vanskelig å kopiere intimiteten i Göttingen overført til en større by, men selv med 6000 tilskuere på tribunen i en mye større arena ble det tett og nært. 

Også dette prosjektet oser av identitet og entusiasme på et nivå vi sannsynligvis vil slite med å få til 100% i Norge. Send gjerne delegasjoner til Bonn for å studere tribunekultur. Vi var heldige som besøkte Bonn denne helgen – det var karneval.  6000 tilskuere hadde på seg de hesligste, morsomste, sprøeste og mest glorete kostymene.  Tribunene var i sannhet et fyrverkeri av farger og fest. 

I Norge sliter vi med sånt.  Vi er ikke vant til å slippe følelsene løs; altfor mange er som meg, en litt taus mumie som er der for å se, ikke bli sett. «Hver kamp er en fest», het det om arrangementene i BLNO de første årene. Sånn er det jo ikke lenger.

Det er vanskelig å få en håndfull i Leikvollhallen til å ta bølgen. Tromsø er nok litt omtrentlige når de rapporterer 300 tilskuere, mens selv i Kongsberg er det tynt på flankene på hovedtribunen. Bærum er en overbygning for tre lokale klubber, men hvor er alle som burde vært på kamp? Kongsberg skal ha for at de gjennomfører et proft arrangement, uansett antall tilskuere og uten hensyn til kamputfallet. Andre steder er det nesten like dødt som når streamen går i pausemodus.

Vi har mye å lære av andre arrangører, og mange har mye å lære av Harald. Han legger ikke skjul på at han godt kan tenke seg å bli enda et år i Bonn. Mesterlaget fra i fjor er borte, og faktisk er det ingen spillere igjen fra forrige sesong. Og nettopp derfor frister det til enda en sesong: «Det hadde vært moro å se om vi kan klare å bygge et nytt prosjekt fra, ja nettopp Bonn».

I 2015 skrev jeg bloggposten «Johannes’ åpenbaring», en liten historie om Johannes Dolven og hans første møte med amerikansk collegebasket for Drake i Iowa.  Det hører med til historien at det som syntes å være en åpenbaring, ble noe helt annet.  Her er «Johannes’ åpenbaring II», om en annen Johannes i en helt annen situasjon.

Da jeg overtok som coach for Tromsø Storm, var det meste nytt for meg.  Jeg møtte dedikerte spillere, hardtarbeidende frivillige og dårlige rammebetingelser.  Men jeg ble kanskje mest fascinert, imponert og begeistret for Johannes Lange. Han var alt en coach kan ønske seg, en spiller med ekstreme kvaliteter – kort og godt en åpenbaring.  Ikke bare behersket han det tekniske til fingerspissene – han var i tillegg ekstremt rask både i beina og i hodet, smart og dyktig i forsvar.  Han hadde høye smerteterskel, sannsynligvis i overkant høy for hans eget beste.  Og han nektet å gi opp uansett hva scoren fortalte, og uansett tidspunkt i kampen.

Derfor var det en «no-brainer» da landslagsledelsen ba om innspill på mulige kandidater i november 2021. «I utgangspunktet tenker vi nok at det er for tidlig for dine gutter, men vi ønsker å lytte til eventuelle innspill» het det i henvendelsen, men jeg lanserte likevel Johannes som kandidat. Svaret var «han vil bli kalt inn til en kandidatsamling rundt sommeren».  Johannes fikk en mail om samlingen i februar 2022, men verken Johannes eller de ansvarlige i forbundet kan huske om det ble noe mer enn en generell henvendelse.  Johannes har ennå ikke fått sjansen til å vise seg frem med andre kandidater, og han er ikke på listen over spillere som er innkalt til samling om drøyt to uker.  For meg er det uforståelig. Som 25-åring er Johannes for ung til å være for gammel, og for gammel til å være ung. Altså en spiller i sin «prime».

Med dette som bakteppe var det interessant å se Johannes i aksjon mot Bærum denne helgen.  Dominerende og helt avgjørende for Tromsø som har 0 spillere innkalt til samling mot Bærum som har 6 spillere som er invitert. Så vil argumentene være at man går med spillerne som allerede har vært en del av dette prosjektet i lang stund, og at en gjeng «young guns» får være med som læregutter. Fint og flott, men Johannes har fortsatt aldri fått sjansen, mens for eksempel Isak Ramirez Nilsen ikke er vurdert som interessant unggutt.

Inntil videre konsentrerer de fleste seg om innspurten i BLNO, det er faktisk ikke så mange ukene igjen av seriesesongen. Aller først en fortjent gratulasjon til Fyllingen som endelig har klart det – å vinne noe som er verdt å vinne.  Seriegullet ble etter hvert en formalitet, mens coach Calix  Black Ndiaye er fornuftig og kledelig ydmyk når han vurderer sjansene i sluttspillet.

Slik jeg ser det er det nesten uinteressant hvilke lag som legger beslag på plassene 2 til 7.  Det blir en kamp i bånn av tabellen for å unngå 8.plassen som riktignok gir kvartfinaleplass, men også sikker vei ut av sluttspillet i møte med Fyllingen.  Jeg har lekt litt med tabellen og gjenværende kamper, og fått en ferdigspilt tabell slik den ser ut under.  Der finner du dagens poenghøst med antall kamper, seire og tap – og også slik jeg ser den endelige tabellen med gjenværende kamper i parentes.

Hvis dette slår til går Nidaros og Oppsal til kvalifiseringsturnering. Ammerud ender på 9.plass og vil være ferdigspilt 2. mars mens Asker skal prestere et mirakel om de vil forbi Fyllingen.  Hvem som møter hvem av de øvrige lagene synes hipp som happ. Alle slår jo alle på en gitt dag.

1.FYLLINGEN 

I dag: 25-23-2
Ferdigspilt: 30-28-2
Gjenværende: Kongsberg, Nidaros, Oppsal, Bærum, Tromsø

Det er jo snart den tiden på året da Bouna Ndiaye pleier å komme hjem for å henge med i sesongavslutningen i Norge. Sånn blir det neppe i år, og det er i hvert fall sikkert at Fyllingen ikke trenger påfyll. Mange har lurt på hvorfor ikke Terell Brown får større oppmerksomhet og dårligere arbeidsvilkår.  Ett av svarene er at da blir det altfor mange gode skudd for Nikolas Skouen som har en strålende sesong.

2.CENTRUM 

I dag: 25-16-9
Ferdigspilt: 30-21-9
Gjenværende: Bærum, Ammerud, Asker, Oppsal, Frøya

Mange er overrasket over Centrum helt i toppen. Her handler det om en styrket stall, men også et lag som evner å spille slik coach K(ristiansen) ønsker det.  Færre halsløse og utålmodige avslutninger, mer kollektivitet og dessuten en svært solid gjeng av kompetente guarder.

3.KONGSBERG 

I dag: 24-17-7
Ferdigspilt: 30-21-9
Gjenværende: Fyllingen, Tromsø, Ammerud, Gimle, Asker, Frøya

Miners har svingt denne sesongen, fra det helt elendige til svært solid.  Heldigvis for Kongsberg peker formkurven i riktig retning.  Tobias Rotegård har gitt laget en ny dimensjon, og AD Harris ser ut til å ha snudd overivrig propellbasket til noe mer matnyttig.  Det har tatt tid å snekre et lag og et kollektiv som funker, men det ser ut som det kommer akkurat i tide.  Kongsbergs kvartfinalemotstander får en tøff oppgave uansett hvem det blir.

4.GIMLE 

I dag: 24-13-11
Ferdigspilt: 30-19-11
Gjenværende: Oppsal, Bærum, Asker, Kongsberg, Frøya, Tromsø

En drøy måned igjen til sluttspill og med Gimle på 7.plass..!?!  Det finnes forklaringer, men regjerende norgesmester er endelig på rett vei.  Med Jørgen Odfjell tilbake er det vanskelig å finne åpenbare svakheter i lagoppstillingen selv om det tok overraskende lang tid før Gimle stakk fra Nidaros i den siste kampen. De er fortsatt et stykke unna fjorårsformen.

5.FRØYA 

I dag: 23-14-9
Ferdigspilt: 30-17-13
Gjenværende: Oppsal, Bærum, Nidaros, Nidaros, Gimle, Centrum, Kongsberg

Mange lag er avhengige av sine «go-to-men» og Frøya har vist seg sårbare uten Ognjen Nisavic.  JD Muila leverer etter hvert varene som bestilt, men mangler mye til å kunne ta tak i en hel kamp.  Tejada, Dalland, Lamo er sikre kort, men Frøya mangler dybde.

6.TROMSØ 

I dag: 25-15-10
Ferdigspilt: 30-17-13
Gjenværende: Kongsberg, Ammerud, Ammerud, Gimle, Fyllingen

Mannefallet i Tromsø de siste ukene gjør det vanskelig for Storm å bedre tabellsituasjonen, og uten seire mot Ammerud kan de risikere å dumpe enda en plass ned.  Samtidig var det imponerende å ta poengene fra Bærum uten Xavier Fuller og Joachim Aabel.  Med Fuller og Stankevicius på plass igjen er Tromsø en tøff oppgave for alle motstandere. Ankelskaden på Stankevicius var heldigvis ikke av det svært alvorlige slaget.

7.BÆRUM 

I dag: 23-13-10
Ferdigspilt: 30-17-13
Gjenværende: Centrum, Frøya, Gimle, Oppsal, Fyllingen, Ammerud, Nidaros

Uansett hva ambisjonene har vært for Bærum denne sesongen, har ungguttene levert imponerende kamper.  Men også: Med bare to veteraner på laget vil prestasjonene alltid svinge fra kamp til kamp. Det er vanskelig for meg å se Bærum inn i en semifinalerunde.  Det kan bli mange løpeturer og screener for Stian Mjøs med et frimerke på slep.

8.ASKER 

I dag: 25-8-17
Ferdigspilt: 30-10-20
Gjenværende: Nidaros, Centrum, Gimle, Kongsberg, Ammerud

En vanskelig sesong blir ikke bedre av en halvskadet Josh Hart, av en svenske som stikker til Hawaii og en annen svenske småsyk. Så tillater jeg meg å mene at Petar Radojicic ikke bærer synlig preg av å ha ligget i hardtrening før han kom til Asker.  Hvor Asker havner av de åtte sluttspillagene er umulig å vite sikkert. Men jeg ser for meg en utfordrende kvartfinaleserie.

9.AMMERUD 

I dag: 23-6-17
Ferdigspilt: 30-8-22
Gjenværende: Oppsal, Centrum, Kongsberg, Tromsø, Tromsø, Bærum, Asker

Det begynte som en visjon om læring for de yngre spillerne, og følgelig mange antatte tap.  Så ser det ut til å ende som så mange ganger tidligere. En og annen storkamp, men også flere vonde opplevelser – som de to kampene i Bergen. De to kampene i Tromsø om et par uker kommer til å definere resten av sesongen.

10.NIDAROS

I dag: 25-7-18
Ferdigspilt: 30-7-3
Gjenværende: Asker, Fyllingen, Frøya, Frøya, Bærum

Mantas Matevicius er uten sammenligning den profilen i BLNO jeg synes mest synd på.  En ung, ambisiøs og særdeles seriøs coach fra Litauen med en imponerende CV og ukuelig optimisme.  «I have to make it at least 1% better than what I found it», sier han men har hatt mer enn nok av motgang.  Sesongstarten imponerte alle, sesongen etter jul uten Dominic Borgialli har vært forutsigbart håpløs.

11.OPPSAL 

I dag: 24-1-23
Ferdigspilt: 30-1-29
Gjenværende: Ammerud, Frøya, Gimle, Bærum, Fyllingen, Centrum

Når jeg først er innom folk jeg synes synd på – Jarl Jespersen er i den kategorien.  Og når Nidaros mistet Borgialli, gikk luften litt ut av ballongen da Thomas Ble avsluttet sesongen for Oppsal.  Skjønt, all mulig cred til Jarl som evner å stå løpet – sågar uten å grave seg ned.  Oppsal har vært i hardt vær tidligere, og kan fint klare å berge plassen i en kvalifiseringsturnering.