Finnes det utløpsdato for spillere og trenere? Jeg tillater meg å smile litt i skjegget når jeg leser om Fyllingens mannskap kommende sesong. Det sier kanskje mest om meg når jeg ikke kjenner igjen halvparten av navnene på laget, og Fyllingen har allerede vunnet prisen for flest overraskende overganger. 

Lars Espe stikker til naboen!?! Hvordan i huleste havnet en spiller som Isaac Likekele i Fyllingsdalen?  Og, som om ikke det var nok, Orji Okoroafor fra Ammerud til Fyllingen er i hvert fall ganske spesielt. Med Orji får Fyllingen BLNOs flateste hoppskudd, men også en kar med personlighet som er alt annet enn flat. Orji er et fyrverkeri av positivitet og følelser – faktisk kanskje noe av det Fyllingen trenger aller mest.

Orji Okoroafor (t.v.) og Peter Bullock (t.h. nr. 15) har mer rutine enn de fleste.
(Foto: Marianne Stenerud)

Med Orji (43) og Peter Bullock (41) på lagoppstillingen er deler av Fyllingen-satsingen å regne som trim for eldre, og med Bærum som et slags imponerende SFO-tilbud for pur unge talenter, favner denne sesongen absolutt alt og alle. Spennende!

Og apropos spillere over 40; jeg har selv fått et par ganske kraftige remindere om at karrierer ikke varer evig. For første gang på over 45 år er ikke kalenderen min full av treninger, kamper og turneringer. Jeg har ikke ansvar for noe lag, og må fylle kveldene mandager, tirsdager, torsdager og fredager med noe annet. Heldigvis er Netflix-katalogen ganske omfattende. 

«Best før» står det på matvarer i dag, og gjerne «ofte god etter».  Det er jeg jaggu litt usikker på. Jeg var på Den Store Trenerhelgen der jeg møtte mange kjente og mange ukjente kolleger. En av trenerne jeg har kjent lengst, spurte hva jeg skal gjøre denne sesongen – underforstått hvilket lag jeg skal trene.  «Jeg har ikke noe lag i år, jeg er vel blitt for gammel og utdatert», svarte jeg og regnet med å få i retur noe sånt som et hyggelig og velmenende «nei, nei – du er da slett ikke for gammel».  I stedet sa hun «ja, sånn er det jo».

På en måte er det helt fint å være ute av gamet. Om det blir en mellomsesong eller om det er slutt for godt vet jeg ikke, men jeg kjenner meg litt igjen i egne betraktninger om amerikansk collegebasket. Etter hvert har jeg opplevd å følge mange spillere til en karriere «over there», og har irritert meg ganske kraftig over amerikanske coacher på 70+ som faglig sett lever i fortiden. De klamrer seg til jobben som sikrer dem en pen årslønn, og de nekter å gå før de får beskjed om at tiden er overmoden.

Med mer tid til overs skal jeg i hvert fall klare å klore ned noen flere blogger, og uten bindinger i noen retninger – verken landslag eller klubblag – står jeg friere til å mene og skrive ganske fritt. Det er et privilegium.

Jeg registrerer at temperaturen allerede har nådd kokepunktet for enkelte på «Norsk Basket». En ganske heftig disputt ble heldigvis fjernet fra FB-gruppen, men den fortalte jo en historie om at ikke alt er like stas bak norsk basketballs svært vellykkede fasade. Vi øker mest, vi har landslag i medvind, vi har den stolteste presidenten, vi har en hånd på rattet i FIBA. 

I BLNO er det mye nytt og spennende på laglederbenkene.  Ny spanjol i Tromsø, trønder i Frøya, svenske i Asker, litauer i Nidaros, Juan Ferrales i Kongsberg og Alexander Karlstad på Apalløkka.  Og når vi først er i matmerkingens verden: Felles for dem alle er at de garantert er «best før», mens de færreste lagene kan pryde seg med «Godt norsk»-merke.