«Best Excelsior Marigold Hotel» er en perle av en film, i hvert fall for oss som har levd en stund. Skjønt, da den kom ut i 2011, var jeg «bare» 55 år gammel, og sånn sett ikke helt i målgruppen: Den handler om en gruppe pensjonister som lar seg lokke til det som skal være et rekreasjonssted i luksusklassen i India.  

Judie Dench og Maggie Smith – to strålende skuespillere i en film å bli glad i.

Oppholdet blir ikke helt hva de hadde forestilt seg, og en av dem velger å avbryte oppholdet og reise hjem. Hun er opprømt og forventningsfull: «The whole thing is actually tremendously exciting. Not just getting on the plane, but getting on the plane and turning left». For når du går ombord i flyet, og til venstre, kommer du til Business Class og First Class. Hun er begeistret over å komme bort fra indiske spesialiteter som «ham, cheese, and streptococcus» eller «bacteria, lettuce, and tomato».

Det minner meg litt om  Christian Borch i tiden som utenriksmedarbeider i NRK.  «Plutselig oppdaget jeg at  jeg måtte sitte blant alminnelige mennesker. Helt forferdelig!», sa han til A-magasinet om å fly uten gullkort. 

Jeg har en god venn som også elsker å gå til venstre. Når han flyr langt, er det utelukket for ham å reise med de andre bak; det skal være liggeseter, god mat, ditto drikke og full oppvartning.  Foran til venstre. Om han er politisk bevisst eller ikke, vet jeg egentlig ikke, men jeg tviler vel på om han går til venstre i stemmelokalene.

For min favorittpolitiker Mímir Kristjánsson er det sannsynligvis omvendt: Til høyre på flyet, til venstre ved stemmeurnene. Så kan jeg mene hva jeg vil om Rødts politikk, men for meg er Mímir en kar som evner noe så sjeldent som å gi meningsmotstandere cred, og han er aldri giftig på X (x-Twitter) – fritt for personangrep.

Det er godt gjort, for det er lett å falle for fristelsen nå når skjelettene ramler ut av skapet i norsk politikk. «Å komme ut av skapet» har fått en helt ny mening. Listen begynner å bli ganske lang over folk med imponerende svak dømmekraft. Det har ikke minst vist seg at ektefeller faktisk kan være ekte feller. 

En annen god venn (joda, jeg har minst to gode venner) er en fin samtalepartner de gangene vi setter oss ned med en politikkfri kaffekopp. Men hvis vi skulle være så uheldige å sneie innom politikk og politikere, er løpet kjørt. For ham er alt en konspirasjon, og alle politikere er korrupte. Han mener at Trump egentlig er en bra kar, mens alle fra Joe Biden til Erna Solberg og Jonas Gahr Støre er kjeltringer. Selv ikke Olaug Bollestad slapp unna sist vi pratet: «Hvis hun får makt, forsøker hun sikkert å berike seg hun også». Og klimaendringene er forresten bare del av en naturlig syklus. 

Jeg hater virkelig den ekstreme polariseringen både hjemme og ute, og jeg er møkk lei drittslenging på sosiale medier eller i kommentarfeltene. Absolutt alt er svart/hvitt. Strømningene skremmer meg, og uansett hva min venn måtte mene, tillater jeg meg å ha sans for mange av «våre» politikere. Da Vedum bød opp Høyre-Erna og Rødt-Marie til dans før den siste partilederdebatten på NRK, var det vanskelig å tenke annet enn at det var ørlite sjarmerende. Men som finansminister? Tja, det har kanskje tidvis vært som spurv i tranedans. 

Jeg er virkelig ikke politisk superengasjert eller fascinert.  Men jeg synes det er forstemmende at «anstendighet» er i ferd med å bli et fremmedord. Jeg tillater meg å tvile på at Mímir Kristjánsson spekulerer i aksjer, og jeg har til gode å se ham med solbriller.