Donald, Jordan og Zoe for snart et år siden i Detroit (t.v.). Jordan har rukket å bli 16 år gammel, men var et naturlig entertainer-talent i 2011.

Han bor 6200 km unna, men er likevel en av dem jeg har hatt flest gode og dype samtaler med face-to-face de siste årene. Endelig klarte vi å få Donald Oatis til Norge!

Jeg har 1520 Facebook-venner.  Det er litt hummer og kanari, og noen venneforespørsler «aksepterer» man uten å tenke særlig over det. Faktum er vel at jeg ikke kjenner på langt nær alle. Så har jeg en bra gjeng av hva jeg betrakter som gode venner.  Det er dem jeg har delt jobb og/eller hobby med i løpet av et ganske langt liv. 

Så står jeg igjen med mennesker som for meg er mine beste venner; ikke nødvendigvis «bestevenner», men mine beste og viktigste venner. Den siste uken har jeg fått gleden av å forsterke et langdistansevennskap, og jeg har tatt meg selv i å undre hvordan det kan ha seg at en av mine næreste venner også er den fjerneste.  Donald Oatis har oppholdt seg i Detroit de siste 12 årene, uten mulighet til å bevege seg utenfor byen og staten. Mange kjenner historien hans – tidligere godt dokumentert her.

Jeg har besøkt ham i Detroit tre ganger og vet at et besøk i Noerge har stått svært høyt på ønskelisten hans. Da jeg inviterte til Spleis for noen måneder siden, var jeg på ingen måte sikker på om vi ville få respons. Men, giverglede og support fra norske basketballentusiaster og Donald-venner, gjorde det mulig å invitere ham over, og i dag vinket jeg farvel til ham på Gardermoen etter en drøy uke.

Derfor er det viktig å formidle en stor takk til alle som kastet seg på Spleisen. De fleste var anonyme, og jeg kan følgelig ikke takke hver enkelt.  Uten dere hadde dette vært umulig, og uten dere hadde ikke Donald fått oppleve sin beste uke i livet på 12 år.  Den forrige var sannsynligvis da vi slo Tromsø i beste av fem NM-finaler.

Han har vært her i 8 dager som har vært fylt av menneskemøter og livshistorier.  Han har rukket tre besøk på Drammen Sykehus for dialyse, og skryter av alt og alle han møter.  «Jeg føler meg renere» har vært et omkved denne uken, og det gjelder alt fra møter med medisinsk personale i Drammen til norsk mat og noe så selvfølgelig som norsk høstluft.

Vi har hatt gode diskusjoner om amerikansk politikk og amerikansk helsevesen, og man steiler jo litt når Donald forteller at den fakturaen han fikk etter den siste hjerteoperasjonen lød på $ 540 000. Men først og fremst har vi snakket om basketball og 2011. Vi har skrønt mange og gode historier fra sluttspillet, vi har forsøkt å finne ut hvor alle medspillere og motstandere fra den gangen har tatt veien og ikke minst har vi møtt mange som betød alt for Donald da livet ble snudd på hodet.

Helt kort: Takk til alle som gjorde det mulig å få til dette!