Det har allerede vært skrevet mye om en BLNO-tabell som ikke ligner på noe vi har sett tidligere.  Centrum Tigers helt oppi der får så være.  Nidaros over midten og Kongsberg under er også til å forstå. Men Gimle med én seier og syv tap er verre å svelge.

Gavmilde Asker Aliens (Amadi Ikpeze og Ludvig Berg), Kongsberg Miners har gitt seg selv førjulspresang med AJ Harris mens gummiballen Elias Demoniere leverer stadig bedre for Centrum.
(Alle foto: Erik Berglund)

Mange Gimle-supportere trakk et lettelsens sukk da klubben annonserte «breaking news».  Stjernene var på vei tilbake, og mot Centrum kom det underforstått til å bli andre saker. Resultatet kjenner vi nå: En kamp som må være sesongverste forutsetningene tatt i betraktning. Tap med 17 poeng på hjemmebane, og bare 67 poeng må ha vært tungt å svelge.  Men som vi alle vet; det deles ikke ut verken kongepokal, medaljer eller heder og ære i oktober/november. Her er noen grunner til at det ser ut som det gjør. 

Frøya topper tabellen, men har definitivt fått en og annen ripe i lakken på veien. Forrige sesong presterte Frøya kunststykket å tape 83-94 for Nidaros.  På hjemmebane og i en kamp der Frøya mønstret alle, Nidaros var tynt besatt.  Kanskje har Frøya pådratt seg et Nidaros-kompleks..? Ganske nøyaktig ett år senere tapte de for Nidaros igjen. Med Nisavic og Lamo ute mot Asker nylig klarte de på mirakuløst å hente ut seier i Leikvollhallen.  Men ikke uten hyggelig hjelp fra hjemmelaget som serverte blemmer i raust monn. 

Dermed har vi også vært innom et par andre lag.  Nidaros er blitt en interessant og sjarmerende aktør der importene er kortreiste, og der de norske spillerne blør for drakten. Importene er ikke fantastiske; bare solide no-nonsense karer som gjør en jobb.  Bergens-turen i slutten av oktober ble lite minneverdig etter to kjipe forestillinger mot Fyllingen.

I Fyllingen tenker man «endelig»! Endelig er alle mann på plass.  Med Terell Brown og Isaac Likekele er det blitt hva Fyllingens SOME-ansvarlige kaller «leikestove».  Glemt er serieåpningen og tap mot Asker, og glemt er sånne bagateller som å slippe inn 104 poeng mot Ammerud.  Fyllingen er helt der oppe, og der blir de med mindre noe helt spesielt inntreffer.

Akkurat nå synes det som Tromsø er på vei mot en «sånn har det alltid vært»-sesong.  Enkelte gode resultater, noen middelmådige kamper og en plass litt over midten på tabellen.  Det gir ofte et dårlig utgangspunkt i kvartfinaler, og minst like ofte tidlig exit.  I nord handler det ikke først og fremst om importene, men mer om Johannes Lange.  Uten Johannes stopper Storm, og uten menisker stopper Johannes.

Asker viser stadig at det er et potensial i gruppen.  Men Asker viser også at hodet enten ikke er på plass, eller i hvert fall feil påskrudd, i hektiske sluttminutter.  Kamper over 3×10 minutter hadde vært et pluss for Asker som i hvert fall har levd opp til sitt eget slogan; «We believe in Aliens».  Tror du på romvesener er det også mulig å tro på sånne kampavslutninger.

Jeg trodde lenge at Centrums flatterende seiersrekke var litt tilfeldig, og litt et resultat av svakere motstand.  Men så fortsetter de å prestere. Nytt av året, så å si, er tålmodig og fornuftig angrepsball.  De ender sjeldnere i turnovere. De har smarte og gode guarder (mange av dem), og de har en scoringshungrig kar i Johan Flaa. Fortsatt er det litt vanskelig for meg å se dette holde hele veien inn til semifinaler og finaler, men jeg ser ikke bort fra noe.

Kongsberg er som vanlig «på jobb».  Når det det butter, er det ofte smart å hente inn nye krefter. AJ Harris gir ganske riktig laget en ny dimensjon. For meg har det vært fascinerende å se hva det har betydd at Juan Ferrales nå er på benken, ikke på banen.  Og også at Valen Tejada ikke var tilgjengelig. Samtidig stusser jeg litt over Marin Mornar som foreløpig leverer ganske beskjedne tall for Miners.

Lag med mange veteraner på laget har ofte fordelen av at spillerne leverer jevnt.  Enten er de consistent gode eller tilsvarende svake. For Bærum er historien en helt annen.  Det som er helt sikkert er at tenåringer leverer ujevnt.  De ser nok gjerne tilbake på den første hjemmekampen mot Kongsberg og en hyggelig 8-poengs seier.  Kampen mot Frøya uken etter er det ingen som snakker høyt om: 40 minus mot Frøya var drøy kost å svelge. Slik jeg ser det nå ligger de omtrent der de hører hjemme, på en 6.plass.  Men det kan fort rutsje utfor.

Så husker jeg en diskusjon fra Basketpodden: Hvilket lag ender på den enestående kjipe 9.plassen i årets serie? 8 lag går til sluttspill, 2 lag går til kvalifisering.  9.plassen blir spesiell i år, både fordi det er et godt lag som havner der på svært små marginer (tror jeg), og også fordi sesongen er over tidligere enn for alle andre. I dag er 9.plassen Gimles, men det ville være sjokkerende om ikke 2024-delen av sesongen blir hyggelig for bergenserne. Jeg tror Oppsal og Ammerud tar hånd om de to siste.  For Ammerud er det en kalkulert risiko, mens det for Oppsal vil være en sur sesong nr. 2 i BLNO.

For meg er årets sesong en annerledes opplevelse enn tidligere. Jeg har hatt eget lag og helger fylt av kamper med aldersbestemte lag.  Nå har jeg tid til å titte mer på BLNO (og selvfølgelig Celtics når jeg orker). Det pussige er at jeg nå ser på kamper med helt andre øyne enn tidligere.  Jeg kjenner at jeg nesten blir skremt av hva både unge og eldre spillere mangler av helt grunnleggende skills. 

Det er forstemmende å se hva utøvere gå glipp av fordi de har slurvet med fokus i tidlige år. Finter og førstesteg. Hvor godt de klarer å «selge» en finte, en situasjon. Et latterlig kort og lite eksplosivt førstesteg som tar fra dem muligheten til å slå motstander 1 mot 1. Det overdrevne og unødvendige behovet for å «løfte» og bære ball i beste NBA-ånd. Løfte og bære blir nødvendigvis lenger ballvandring, og det tar lengre tid, tid som du ikke har.

Eldre spillere har gjerne fikset dette, men hos yngre spillere er det fælt å se hvordan de nesten konsekvent lar ballen «dippe» i mottak før de skyter.

I det hele tatt, jeg kjenner igjen mine egne unnlatelsessynder som coach, og tenker at det jeg burde gjøre nå var å dra i gang et slags akademi med fokus utelukkende på basics og helt fundamentale ferdigheter. For de yngste er det fortsatt tid til å rette på dette.  Når du går ut av aldersbestemt er det allerede for sent.  Når du har 10 000 repetisjoner av en dårlig vane er den nesten umulig å vende.