Det er selvfølgelig lett å henfalle til billige ordspill, men jeg eier ikke skam og konstaterer at det er «topp i Bonn». I hvert fall hvis du spiller basketball, og ganske særlig hvis du er norsk og scorer det siste og avgjørende poenget i en ekstraomgang.

Vi var en liten gjeng som besøkte Harald Frey for et år siden i Göttingen.  Det var en opplevelse som også fungerte som en slags øyeåpner. For sånn var det faktisk mulig å få et lokalsamfunn til å elske laget sitt. Akkurat sånn kan en spiller bygge image og identitet. Og sånn var det mulig å skape en fantastisk ramme rundt noe som i realiteten ikke er annet enn 10 mennesker som leker med en ball i 4×10 minutter. Se bare her. 

Av Göttingens 110 000 innbyggere møtte 3700 på kamp, to dager på rad. Overført til Bærum skulle det bety at 4300 av Bærums 130 000 innbyggere møtte opp i Nadderudhallen. Det skulle tatt seg ut…

For et år siden forsøkte jeg å beskrive atmosfæren Göttingen.  Vi var imponert og delvis overveldet, over entusiasmen, enestående fans, trøkket, lydnivået og stemningen. Vi var litt forundret over nærværet av øl, men fravær av fyll.  

Denne gangen er vi ikke eneste nordmenn i Bonn. Axel og Marius var på tur for NBBF, for å tilegne seg kunnskap om hvordan de jobber med marked og arrangement. Men ikke minst for å dokumentere og bygge en landslagsprofil. Slik jeg ser det gjør Harald akkurat den jobben best selv.

Jeg har fulgt ham ganske tett de siste årene. På besøk i Boseman, Montana: Lagets mest populære spiller. Besøk i Göttingen i fjor – Harald er «the man». Og nå i Bonn.  Historien gjentar seg: Harald har en unik evne til å oppnå kontakt med publikum. Der stjerner i andre idretter ikke orker å bruke tid på selfies og autografskriving, er Harald alltid tilgjengelig. Alle får. Ingen smårollinger står skuffet tilbake med en tom autografblokk.  Han snakker med dem og han snakker til dem.

For meg ble kampen en bitter bekreftelse på at ting snur fort i basketball.  Sen kampstart, og flyavgang 06.55 neste morgen nesten to timer unna, gjorde at jeg valgte å stikke tidlig fra kampen.  

I kampen mot Ulm var det for en gangs skyld lite som stemte på banen.  Bonn lå under 37-54 til pause, og kampen var egentlig lite å skryte av for Harald: 25% på 2-poengere, 16% på 3-poengere og 50% fra straffelinjen.  Med 4 turnovers var det et stykke unna pari innsats. Heller enn å se et forsmedelig nederlag, prioriterte jeg litt tidligere avgang til Frankfurt.

Men mens jeg satt i bilen sørover, snudde kampen, og nok en gang var Harald best da det gjaldt: 17 poeng bak ble til 91-91 ved full tid. Med to straffer og 8 sekunder igjen av ekstraomgangen, senket Harald den ene og vant dermed kampen for Bonn idet jeg svingte inn i parkeringshuset på flyplasshotellet. Da er det ikke rart at fansen står i kø for å få en bit av ham. 

Det er sånn man bygger identitet og popularitet. Og ikke bare Harald. Hele laget bruker tid etter kamp.  Jeg tenkte at det ville være vanskelig å kopiere intimiteten i Göttingen overført til en større by, men selv med 6000 tilskuere på tribunen i en mye større arena ble det tett og nært. 

Også dette prosjektet oser av identitet og entusiasme på et nivå vi sannsynligvis vil slite med å få til 100% i Norge. Send gjerne delegasjoner til Bonn for å studere tribunekultur. Vi var heldige som besøkte Bonn denne helgen – det var karneval.  6000 tilskuere hadde på seg de hesligste, morsomste, sprøeste og mest glorete kostymene.  Tribunene var i sannhet et fyrverkeri av farger og fest. 

I Norge sliter vi med sånt.  Vi er ikke vant til å slippe følelsene løs; altfor mange er som meg, en litt taus mumie som er der for å se, ikke bli sett. «Hver kamp er en fest», het det om arrangementene i BLNO de første årene. Sånn er det jo ikke lenger.

Det er vanskelig å få en håndfull i Leikvollhallen til å ta bølgen. Tromsø er nok litt omtrentlige når de rapporterer 300 tilskuere, mens selv i Kongsberg er det tynt på flankene på hovedtribunen. Bærum er en overbygning for tre lokale klubber, men hvor er alle som burde vært på kamp? Kongsberg skal ha for at de gjennomfører et proft arrangement, uansett antall tilskuere og uten hensyn til kamputfallet. Andre steder er det nesten like dødt som når streamen går i pausemodus.

Vi har mye å lære av andre arrangører, og mange har mye å lære av Harald. Han legger ikke skjul på at han godt kan tenke seg å bli enda et år i Bonn. Mesterlaget fra i fjor er borte, og faktisk er det ingen spillere igjen fra forrige sesong. Og nettopp derfor frister det til enda en sesong: «Det hadde vært moro å se om vi kan klare å bygge et nytt prosjekt fra, ja nettopp Bonn».