Du har garantert hørt det, et slags munnhell når man egentlig ikke har lyst til å bevege seg utendørs: «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær».  For egen del opplever jeg nå min egen versjon, «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige knær»

Mine knær har tjent meg relativt godt i alle år, men har nå fått en slags dødsdom. Det første varselet fikk jeg for noen år siden da jeg skulle fornye passet.

– Hvor høy er du? spør damen bak disken.
– 198 cm, sier jeg og peker på det gamle passet.
– Nja, sier hun og er ikke helt overbevist. – Jeg tror du skal stille deg inntil veggen der.
– Jeg tenker vi sier 196 cm, sier hun.

Kanskje er det vanlig å krympe, men faktum er vel at knærne mine hadde begynt å definere en slags parentes. År senere er dette blitt såpass plagsomt at jeg er moden for operasjon.  Ortopeden på Bærum Sykehus var av den humoristiske, men krystallklare typen.  Han hentet meg i venteområdet, og jeg hadde bare rukket et par skritt da han meldte «jeg ser du har fått den typiske cowboy-gangen..!»
Takkskaruha, liksom.  Vi pratet i en snau time, og på vei ut kontordøren hørte jeg ham bak meg: «Yee-haw!».
Pål Berg (68), cowboy og vandrende parentes.
Morsomt nok, men også grunnlag for refleksjon over et liv der jeg har latt mye gå for lut og kaldt vann. Jeg har rett og slett ikke vært flink nok til å ta vare på egen kropp. 

I går var jeg med på første time med skadeforebygging som tema med en gjeng tenåringer. Garantert kjedelig for unge spillere, men svært viktig, og sannsynligvis noe som ikke ofres nok oppmerksomhet for yngre idrettsutøvere. I min tid som coach jeg har opplevd altfor mange ødelagte karrierer  som følge av overbelastning, misforstått trening og feil fokus. Knær og rygg. Tretthetsbrudd. Langvarig benhinnebetennelse. Ankler og overtråkk. Syndesmose, spondylolyse og andre fremmedord du helst ikke vil vite mer om. 

De verste eksemplene er kanskje dem som finner et fett spenstprogram fra en amerikansk nettside, og som råkjører gjennom sommeren.  Slatters, jumpers knee og et forløp med injeksjoner, trykkbehandling og operasjon er ikke ukjent. 

I min tidlige år som trener tenkte jeg aldri på dette, men etter hvert ble jeg både eldre og klokere.  Jeg har forsøkt å involvere fagpersoner på nettopp sånt som dette, ting jeg ikke kan godt nok.  Skadeforebygging, trening med vekter og ikke minst HLR (hjerte- og lungeredning).  Heldigvis har det gitt resultater.

Vi er inne i to vinterferieuker, på Østlandet og Vestlandet.  Tilbudene om basketballcamper er flere enn noen ganger tidligere.  Hundrevis av unge utøvere skal trene flere timer hver dag. Jeg kjenner ikke til det faglige innholdet, men håper i det minste at noe av dette står på «pensumlisten». 

Det har vært interessant å skumme gjennom vinterferietilbudene. Det er mange grunner til at jeg alltid har vært stolt av basketball, og det handler ikke utelukkende om denne unike idrettens særpreg. Den har alt i én pakke: Teknikk og taktikk, samhandling, koordinasjon, hurtighet – og 5 spillere på en liten baneflate som gir mange ballberøringer og involvering.  

Men kanskje det aller viktigste: Basketball krever liten plass og minimalt av utstyr.  Fordi du kan ha det helt fint alene på en kurv.  Fordi ingen trenger mer enn et par sko, en shorts og en T-skjorte for å være klar til dyst. Basketball har alltid vært og bør fortsatt være lavterskel og lavkost.

Jeg har vært en del av Basketskolen så lenge jeg kan huske, og har alltid ment at den gir valuta for deltageravgiften som har vært relativt hyggelig, men jeg innrømmer at jeg synes 3300 kroner i år er en stiv pris. Samtidig skjønner jeg at halleie, overnatting, måltider, trenere og aktiviteter koster for arrangørene.  I Bergen må du ut med 3950 kroner for Elitecamp i august. Da synes jeg det er mer betenkelig at en vinterferiecamp kan koste deg 3700 kroner om du ønsker å få med deg alt. 

En sveip gjennom klubbenes FB-sider avslører camper i hopetall, de fleste priset til ca. 1000 kroner for 3 dager. Noen lokker med NBA-tilnærming til skillstreninger (som om det er viktig..), og mange har solide navn på listen over trenere.  Såvidt jeg ser er det ingen camper som oppgir tallet som er viktig – en ratio mellom antall trenere og deltagere. Og et fåtall av campene antyder muligheten til å søke om redusert avgift.

Jeg har stor sans for «Basket-akademiet Bergen» som er et samarbeid mellom 6 klubber.  De tilbyr vinterferiecamp for gutter og jenter 8-16 år, og det koster 100 kroner for fire dager med svært kvalifiserte trenere.  Da snakker vi virkelig om inkludering og muligheter for alle.

God ferie til deg uansett hvor du er – på camp, på vinterferie i syden eller på fjellet!  Ta vare på kroppen din – det fortjener den.