For å være ærlig – utfallet av BLNO-kvartfinalene var ikke særlig overraskende. Men måten det skjedde på, var om ikke annet litt underlig. Fyllingen, Gimle, Kongsberg og Bærum videre var omtrent som ventet selv om styrkeforholdet mellom lagene burde gitt et par tredjekamper.  Her er noen observasjoner fra lagenes vei inn eller ut av semifinalene:

– Jeg fikk ikke sett den direkte, og ble usikker: 60-50 i den andre kampen mellom Gimle og Frøya var såpass oppsiktsvekkende at jeg måtte reloade statistikken et par ganger for å være sikker på at den var riktig. Tøff forsvarsjobbing begge veier er sikkert mye av forklaringen, men jeg har sjelden lest en så dårlig skuddstatistikk.  Når Gimle fyrer 25 skudd fra trepoengsland og bare treffer på 2(!) er det ganske spesielt. For å si det forsiktig.  Det er faktisk ganske elendig. Frøyas tall er også et godt stykke under pari. Så er det en interessant kontrast når Gimles semifinalemotstander Fyllingen leverte 60% på trepoengere i sin andre kamp mot Ammerud.  Det er i hvert fall tankevekkende, og kanskje urovekkende for Gimle.

– Og når vi likevel er opptatt av tall og statistikk og skyttere. Jeg sliter litt med å forstå hva som var den defensive strategien til Centrum mot Bærum.  Centrum har levert en imponerende sesong sett under ett; seriebronse i en så tett og tøff liga er godt levert. Men Centrum evnet ikke å være best da det virkelig var viktig.  De falt sammen i den første kampen (som av en eller annen grunn ble spilt i Oppsal Arena). Og de raknet også etter pause i den andre kampen.  Det som virkelig forundret meg, var hvor gode abeidsforhold Stian Mjøs fikk.  Han var som en Rema 1000-kylling som ifølge reklamen er frittgående og «får tid og plass til å bruse med fjærene».  Det gjorde Stian til gagns. 

16 trepoengsforsøk ble til 27 poeng. Så ble det spedd på med 12 poeng på straffer og topoengsforsøk.  Og likevel fikk han plass og tid til å skyte – tilsynelatende uten noen med en dedikert defensiv oppgave.  Nåvel, det er alltid lettere å være etterpåklok enn fornuftig i øyeblikket.

– Etterpåklokskapen har kanskje truffet spillere og coacher i Tromsø-leiren også. Jeg trodde nesten ikke det jeg så i de to første periodene i Tromsøs hjemmekamp mot Kongsberg. Xavier Fuller og Giedrius Stankevicius leverte solid, men Kongsberg løp dem i senk andre veien.  Etter hver eneste Storm-scoring, hver gang Miners fikk ballkontroll, var de lynkjappe i angrep med ball. De kom i bølger, Tromsø på hæla rakk såvidt å snu seg, det ble scoring og/eller foul.  Hver eneste gang så det ut som. Og Tromsø lot det skje, uten synlige tegn til defensive korreksjoner.  Tromsø lå bak til pause etter å ha sluppet inn 54 poeng.  Da sluttsignalet lød var det 6 poeng som skilte. 

Igjen, det er lett å være etterpåklok, men både Centrum-Bærum og Kongsberg-Tromsø var serier som hadde fortjent en tredjekamp.

– Jeg håper at etterpåklokskapen også har vært et tema for dommere. Jeg nøyer meg med å si at når du dømmer NM-sluttspill så får du jaggu evne å vite hva som er viktig, hva som faktisk er dømt tidligere og hva en tvilsom avgjørelse kan føre til.

Det skal spilles best av 5 semifinaler.  Det blir en røff affære. Hvis et Gimlelag uten Mikkel Kolstad går videre til finale lover jeg å bøye meg i støvet og ta av meg hatten. Minst.