Høstferien er en levning fra tidligere tider – en unødvendighet som gjør det vanskelig for barnefamilier, og en friuke som ingen egentlig trenger.  Det er grenser for hvor sliten man rekker å bli, bare noen uker etter sommerferien. Mange blir hjemme disse høstdagene, mens andre benytter anledningen til å få med seg en siste ferieuke i utlandet.  Sånt må planlegges, flybilletter og hotell må bestilles.

Men for noen tenåringer har det vært utenkelig å bli med familien på tur – de har nemlig håpet og trodd på å få være med på NBBFs landslagssamlinger. Gutter og jenter født i 2009 og 2010 var yre og klare for å møte likesinnede over hele landet. Region Øst skulle ha sin samling 28. og 29. september, Vest og Nord 5. og 6. oktober og Midt 12. og 13. oktober.  Dette har stått (og står fortsatt) i terminlisten for 2024/25.

Derfor var det forståelig nok en blanding av sjokk, skuffelse og vantro da NBBF offentliggjorde at alle høstsamlinger er avlyst. En kortfattet nyhetssak på basket.no fortalte i ulne formuleringer at høstens høydepunkt gikk i dass for over 100 talenter.  Det heter blant annet:

«Grunnleggende strukturer …. er ikke redegjort for på et akseptabelt nivå».
«Basketplan28 legger føringer for etableringen av nye utviklingsplaner. Arbeidet med ny sportslig plan er påstartet».

I klartekst må det bety noe sånt som at noen har «driti på draget». Jeg har forsøkt å nøste litt i dette, og forstår i hvert fall såpass at samlingene i region Øst kunne og burde gått sin gang uten problemer. Jeg har fått vite at trenere var på plass, haller var bestilt og spillere var grundig observert og vurdert, blant annet i Bærum Open.  

Jeg tenkte umiddelbart at dette hadde en forklaring i sviktende økonomi.  At seniorlandslagets FIBA-kamper var blitt så kostbare at det må spares. Det er nemlig svært kostbart.  Når Norge møter Romania i november renner pengene ut selv om Nordstrand Arena blir fullsatt.

Men nei.  Folk med greie på dette forteller at økonomi ikke har vært grunn til avlysning av høstsamlingene.  Så kan man selvfølgelig la tvilen komme «tiltalte» til gode. Kanskje er det ikke mulig å finne ledig hallkapasitet i Bergen, Trondheim eller Tromsø de aktuelle helgene.  Men jeg tror jo ikke på det.  Kanskje finnes det ikke trenere som har tid eller mulighet.  Da bruker jeg meg selv som referanse: Så lenge ingen har spurt meg om jeg kan bidra, kan heller ikke det være grunnen.

Sportssjef Kevin Juhl-Thomsen er uansett den som sitter med ansvaret, og det er Kevin som må evne å kommunisere noe annet enn «akseptable nivåer på grunnleggende strukturer».  Han bør kort og godt legge seg så flat han kan, han bør beklage og han må love bot og bedring.

Når generalsekretæren forteller at «Basketplan28 legger føringer for etableringen av nye utviklingsplaner» tviler jeg på om 15-åringene i 2024 er fornøyd med å få vite at det finnes planer for 2028.

Gad vite om noen har tenkt på hva dette vil gjøre med NBBFs omdømme. Det kan jo synes som om forbundet har surfet på en medgangsbølge med voksende medlemstall, økende interesse for seniorlandslagene og en u-landslagsommer med rekordmange norske seire. 

Denne avlysningen slår beina under det meste, og jeg får flashbacks til 2014 da 97-landslaget plutselig fikk reisenekt til EM.  Det ble oppstyr uten like, og førte blant annet til at profilerte trenere ga beskjed om at de ikke ville ha mer med basketballforbundet å gjøre. Jeg var selv til stede på møte der Jan Hendrik Parmann måtte gå kanossagang.

Vi er ikke der ennå, men det murres på grasrota. Omdømme er viktig, og om en trener ikke kan fungere uten at han, hun eller hen har garderoben, kan ikke et styrende organ fungere uten å ha medlemsmassen bak seg.

Så blir ikke dette bedre av at private initiativ ser ut til å få til samlinger – i hvert fall i øst, kanskje også i vest. Bedre for spillerne. Pinlig for forbundet.