Jeg har fundert mye over frafallet i basketball.  Riktignok er det horder av unge gutter og (litt for få) jenter som ønsker å spille basketball. Men i den andre enden renner de ut igjen, noen tidligere enn andre, men de hopper av før de har rukket å nå toppen. For to år siden skrev jeg blant annet dette:

«Faktum er at selv om etterveksten er imponerende, så er frafallet tankevekkende. Jeg har alltid ment at norske spillere må ha noe igjen for innsatsen de legger ned.  Hvis jeg påstår at over 90% av norske spillere taper penger på å være en del av BLNO, er det neppe helt feil. De får nok dekket reiseutgifter, og kanskje mat på bortekamper, men de skal betale kontingent og treningsavgifter. De kjører til og fra treninger uten godtgjørelse, og jeg tipper de fleste ender med å betale Flytoget selv.
Dessuten: Treninger og kamper gjør at de mister muligheten til å tjene penger på en jobb ved siden av. Og, for spillere midt i 20-årene handler det også om kjærester, samboere, ektefeller, barn, studier og kanskje en fulltidsjobb. Regnestykket går ikke opp, og tidsbruken lar seg ikke forsvare».

Basketball er ikke lenger noe som trigger klubbfølelsen min i særlig grad. Og har kanskje aldri vært det, med unntak av de gangene jeg har hatt ansvar for et elitelag. Men heller ikke da har det alltid handlet om «klubben i mitt hjerte», men snarere om enkeltspillere som har betydd noe spesielt for meg eller som jeg har fulgt over lang tid. 

Jacob Aabel er en sånn kar som tikker av på alle kriterier.  Han har vært nærmeste nabo så lenge han har levd, han har skutt tusenvis av skudd på utekurven i Østeråsbakken og det har vært spennende og givende å følge ham gjennom suksesser og nedturer.  Gudene skal vite at han har hatt nok av det siste etter at nesten to sesonger ble ødelagt av en alvorlig kneskade.  Derfor har jeg vært spent på å få se ham i en skadefri sesong der han endelig skulle få vist hva han er god for. Han var aldeles strålende som point guard på U16-landslaget. 

Satsingen til Asker Aliens har virket å være godt, men nøkternt fundert og med en spillesugen gjeng som er ivrig etter å vise at dårlige plasseringer er historie, og bare det.  Men etter å ha sett kampen mot Gimle lørdag, sitter jeg igjen med ett spørsmål: Hvorfor i all verden skal en 19-åring gidde å bruke så mye tid på noe som gir så lite tilbake.

Hvorfor skal en spiller som Jacob måtte kjøre langt til Leikvollhallen fire ganger i uka for å være en rollespiller med birolle. Slik det er nå, vet han at det er maks 7-8 minutter spilletid å hente.  Det er tiden han har til å bevise at han er verd å satse på, at han kan bli en spiller å stole på og at han definitivt er en spiller for fremtiden.

For Asker synes rollene å være fordelt og hugget i stein: Sebastian Sjöberg er den ledende point guarden.  Jacob Aabel er tilgodesett med de minuttene Sebastian skal hente seg inn igjen på benken. Sebastian spiller over 32 minutter i hver kamp, Jacob har hittil fått snaut 7 minutter. Personlig synes jeg Sebastian Sjöberg har åpenbare individuelle kvaliteter, men som skapende lagspiller kommer han til kort. Synes jeg. Egne sjanser og egne avslutninger? Yes! «Go to» Sebastian og Josh Hart, de ordner det.

Det er ingen grunn til å gråte over dette; det er en del av en elitesatsing som nødvendigvis er blitt mer kynisk enn man sikkert ble lovet i festtaler før sesongen.  Coacher kan ha de beste intensjoner før en sesong, men når dårlige resultater biter deg i ræva, er det plutselig en annen skål. 

«Jacob har en blick för spelet som vissa bara föds med, i kombination med att vara en otrolig försvarare är jag säker på att han kommer vara ett stort problem för motståndarna.»  Sånn hørtes det ut før sesongstart.  Det manglet vel tre ord på slutten: «…i 7 minutter».

Jeg ble minnet om noe i samme gate her forleden da Torbjørn (Fritzen) hadde funnet bilder fra USA-tur i 2000; en tur der Torbjørn og jeg forsøkte å finne collegeplass til ham.

Han fikk stipend på Northeastern State som det året gikk hele veien i  NCAA div II – altså et strålende lag. Coaching staff var vennligheten selv da vi besøkte skolen – som det alltid har vært på collegebesøk. Men vi hadde bare sett fasaden, viste det seg. De andre spillerne på laget var en svært frynsete gjeng utenfor banen som laget så mye kvalm og krøll at nesten alle dager startet med staffeløping grytidlig hver morgen.  I tillegg viste head coach Larry Gipson seg som alt annet enn «vennligheten selv»; han var kort og godt kynisk og autoritær, uten særlige menneskelige egenskaper.  Altfor mange amerikanske college-coacher er varianter av Dr. Jekyll and Mr. Hyde. WYSIWYG er et akronym som ikke alltid stemmer: «What You See Is What You Get».

Hadde jeg vært coach for et hvilket som helst lag, hadde jeg fnyst av en forståsegpåer som føler seg berettiget til å mene noe, og Basil Shiltagh er neppe begeistret for at noen mener noe om prosjektet hans, eller disposisjonene hans. Men dette handler ikke nødvendigvis om Asker, ei heller om disponering av spillere i en eliteserie, men hva manglende tillit, dialog og kommunikasjon gjør for spillere som bruker masse tid for en jobb som er ubetalt og lite verdsatt.  

Dermed blir altså spørsmålet: Er basketballtreninger og basketballkollektivet så givende at det er verdt fritid, kjæreste, venner, ekstrajobber, inntekter  og et fullverdig liv?  Er forsakelsene verdt det? Neppe for alle.

Det finnes svært gode skuespillere i filmindustrien som må ta til takke med biroller. Men de får i hvert fall betalt – og de blir verdsatt.