Det har gått så lang tid at selv ikke primus motor i Tromsø Storm, Ørjan Hansen, husker eksakt: Hvor lenge har Tromsø vært i den norske eliteserien sammenhengende?  Vi ble vel enige om at det må ha vært siden 1995, sånn cirka… Enda en sesong så runder de utrolige 30 sammenhengende sesonger. Det som er sikkert, er at Asker og Tromsø er de eneste klubbene som har vært i BLNO siden tidenes morgen.

Tromsø er mye rart. Fra skolebesøk med Rasheed (Worrell) og Kevin (Scott O’Brian) til møte på Langnes med en svært utrent import Akiean Frederick som ble sendt hjem etter en uke. Fisketur med gjengen. Tromsøhallen som forfaller. Parkettgulvet som må legges. Jeg blir nok aldri ferdig med Tromsø…

Men nå ser det virkelig stygt ut for Storm. Kanskje stopper det på 29 år. Kanskje rykker de ned. Og kanskje ryker nordnorsk basketballsatsing i elitesammenheng. For det mumles om mulig nedrykk, og mange er naturlig nok urolige for hva som kan skje. 
Jeg også.

Storm ligger på alle mulige måter i «dødens posisjon». Uttrykket stammer fra travsporten; det brukes gjerne om hesten som ligger i sporet utenfor lederhesten.  Det er en tung reise, med laaange yttersvinger. 

Der er Tromsø nå. Veien fram er tung og lang. Yttersvinger.  Motbakker. Nedturer. For å være sikker på ny kontrakt, MÅ de bort fra 10.plassen på tabellen.  En 9.plass gir i hvert fall kvalifiseringskamper. Tromsø har et tøft kampprogram, dog med to kamper mot Oppsal som fire antatte gratispoeng.  Men også med to gjenstående kamper mot serieleder Fyllingen.  Det regnestykket kan fort gå i null.

Sesongen startet med ny giv, nye importer og ny trener.  Det har vært Tromsø i et nøtteskall.  Kenneth Webb er i realiteten den eneste som har vært der over tid, og paradoksalt nok er han nå tilbake som vikar etter at Tromsø avsluttet samarbeidet med Cosmin Blagoi.

Paradoksalt vil det også være at i det øyeblikket det ser ut til at Tromsøhallen faktisk skal rives, så kan Storm på dukken, de også.

Når en klubb henter importer, er det ofte et sjansespill. Du kan sjekke referanser og kamptape så mye du vil; det du ser er ikke alltid hva du får. Litt lettere bør det være med trenere.  Det finnes inntrykk og referanser fra tidligere arbeidsgivere, og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at Tromsø hadde gjort sin hjemmelekse.  Men det ble aldri noen suksess med Blagoi.  Kulturforskjellene ble for store, og tilnærming til treningshverdagen ble ugrei. Jeg blir fortalt at han effektivt klarte å drepe interessen for prosjektet.  Det var ikke morsomt å spille basketball lenger.I norsk basketball er heldigvis gleden viktigere enn mye annet. Dermed blir det Kenneth Webb og Aslak Smalås som får jobben med å redde restene av sesongen og forhåpentlig plassen i BLNO. 

Anders Solem er tilbake etter langvarig skadefravær, og Johannes Lange er som alltid en leder både på og utenfor banen.  Sammen med Aron Finstad representerer de nå den trygge basen, men det holder ikke helt.

Kontinuiteten er fraværende, også de mulige kontinuitetsbærerne: Henrik Lange, Simen Samuelsen og Marcus Wynn var i hvert fall garantister for soliditet, rutine og vinnerinstinkt, men de synes å være ferdige med basketball på elitenivå.  Eller er de det?

Dersom/hvis/så fremt/i fall laget rykker ned, må gode krefter forenes og mobiliseres.  Etter en sesong i Tromsø kan jeg en del om kulturen, og jeg er overbevist om at sponsorene vil være på plass. De vil følge laget videre selv om  det skulle gå gærn’t i år. Verre er det kanskje med spillere.  Johannes Lange har hatt muligheter og tilbud fra andre tidligere, men har alltid landet i Tromsø.  Men er det verdt det å tilbringe en sesong i 1. divisjon?  Aner ikke.

Og, vil det være mulig å spørre om de gamle traverne kan tenke seg å sale på for en redningssesong?  Jeg vet ikke svaret på det heller. 

Men jeg vet at norsk basketball trenger elitelag også nord for Trondheim. Og jeg vet at det finnes en underskog av nordnorske talenter som mer enn gjerne tar ansvar i årene som kommer.  Jeg fikk ikke selv oppleve Isak (Ramirez Nilsen) i fri dressur, men du verden for et talent.  Det finnes spillere i nord som Norge ennå ikke har sett.  

Jeg tror kort og godt ikke norsk basketball har råd til å miste fotfestet i Tromsø.  Tromsø er spesielt.  Tromsø er en livsstil.  Tromsø er alt fra stummende mørke til fantastiske, lyse netter. 

PS
Jeg har vært med lag i noe som heter HNBT (Holland Nordic Basketball Tournament)  to ganger.  Det har vært en helt enestående opplevelse, og en helt spesiell turnering.  Så når jeg nå blir kontaktet av turneringsledelsen for å finne norske kandidater så gjør jeg gjerne det. Turneringen går av stabelen i Groningen, Nederland 19.-21. april, og er åpen for aldersklassene U13/U15/U17. Det er virkelig en imponerende liste av lag som har deltatt – fra Belgia, Bosnia, Bulgaria, Kina, Kroatia, Tsjekkia, Danmark, England, Estland, Finland, Frankrike, Tyskland, Hellas, Ungarn, Island, Israel, Italia, Latvia, Libanon, Litauen, Makedonia, Marokko, Norge, Polen, Russland, Serbia, Slovakia, Slovenia, Spania, Sverige, Nederland, Tunisia, Tyrkia og Wales.

Det er aldri mer enn 8 inviterte lag med i hver årsklasse, motstanden er blant det beste du kan oppleve med aldersbestemte lag, og jeg er altså bedt om å finne kandidater i Norge.  

Hvis noen kan tenkes å være interessert: Send meg noen ord på pal.berg@outlook.com så videresender jeg turneringsinfo.  Dere må reagere kjapt!