Donald Oatis er en av disse gode vennene som bor altfor langt unna til at vi har jevnlig kontakt.  Vi har vært flinke til å sende hverandre meldinger i ny og ne etter at han dro hjem til USA i 2012. Men det var lenge siden vi hadde hatt kontakt da jeg skrev til ham i mars. 

Donald var i Norge for halvannet år siden. Altfor mye har skjedd siden da…

Jeg skrev litt om livet her hjemme, om alt fra verdenssituasjon til det faktum at jeg endelig har fått to nye knær som funker aldeles utmerket.  Svaret var typisk Donald – ingen store ord eller beklagelser da han kunne fortelle at han selv hadde vært innlagt på sykehus fra november til mars etter at han fikk hjerneblødning som følge av en aneurisme i hjernen.

Og mitt spørsmål om han var klar for et besøk igjen, ble besvart i kjent stil: «It probably would be better to wait till I get a little better with my health and then we can do things.»  Jeg ventet til nå, og er i Detroit for fjerde gang.

Så sitter vi sammen en feberhet junidag og mimrer litt over tider som var og tider som kommer.  Og han sier «I am so tired of this!»

For Donald har virkelig fått alt Marfans syndrom kan kaste på deg. En typisk «marfaner» har lange, slanke lemmer, lange lange armer, ben og fingre – en presis beskrivelse av Donald.  Han har fått det meste:

– Marfans ble oppdaget da hovedpulsåren hans var i ferd med å sprekke
– Netthinneavløsning
– Nyrene sviktet
– Bena hans sviktet
– … og nå: Hjerneblødning.

Vi var på restaurantbesøk i går – han i gåstol og med hjelm; om han slår hodet i et fall vil det kunne være fatalt. Kirurgene måtte fjerne deler av hodeskallen da han ble operert.
«I am so tired of this!»  Ja, det skal gudene vite.

Det er et uttrykk jeg selv bruker når jeg sitter i den samme bilkøen igjen.  «Jeg er så lei av det!»  Når det kommer enda en dørselger. Når jeg for n’te  gang slår hodet i taklampen over spisebordet når jeg reiser meg.  

For meg gir Donalds historie perspektiver og mening, og selv om besøkene i Detroit er sjeldne, er de på mange måter gull verdt – også for Donald tror jeg. 

Han evner heldigvis å se fremover, og han gleder seg over at 18 år gamle Jordan begynner på college til høsten  At moren hans er i mye bedre form nå enn da hun besøkte Norge i 2011. At datteren Zoe (10) faktisk kan ha en idrettskarriere foran seg selv om hun ikke kan spille basketball. Også hun har Marfans. 

Donald har rukket å bli 45 år gammel.  Marfans bestemmer hvor lenge han har igjen – og også at han sannsynligvis må gjennom enda en stor operasjon om to år.

Tenk på det når du selv synes livet er kjipt.