«Det året det var så bratt» er en Øystein Sunde-klassiker der det blant annet heter at «det var spiseplikt på Briskebytrikken»  Uten noen som helst slags sammenheng med trikken – her er noen linjer om året alt gikk på skinner. Tilsynelatende. 

Bergen er blitt den nye basketmetropolen. Der har de ikke minst en millionær med sans for idrett som et samfunnsoppdrag.  Louise Mohn har på mange måter vært en vekker for oss alle, og Bergensklubbene har respondert med én stemme og ett oppdrag.  Sånt blir det suksess av. Og det ser slett ikke ut til at Louise har tenkt å la det være med et korttidsengasjement. Det er nydelig, det er tydelig og bekrefter det de fleste vet: Engasjement funker.  Penger funker. Og det gjør ingenting at Louise Mohn også går inn som hovedsponsor for damelandslaget.

Fyllingen tok hjem NM-gull nr. to. Det var en litt blandet opplevelse for meg.  Jeg har aldri hatt noe egentlig hjerte for Fyllingen; jeg synes det har vært et lurvete prosjekt inntil nylig da noen bestemte seg for at klubben og laget trengte en makeover. Så fremstår de altså som noe helt nytt, men jeg klarer likevel ikke å mobilisere følelser for dem til tross for at det er flere spillere og ledere som jeg har historie med og relasjon til.  Karamo Jawara. Lars Espe. Bouna Ndiaye. Per Fedje. Jeg har ikke klart å bestemme meg for om Calix er mer posør enn genial coach med en solid porsjon flaks. Men en fin kar er han i hvert fall. 

Verre skal det ha vært med Fyllingens helt sentrale spiller Dashawn Davis.  Såpass dårlig kjemi skal det ha vært mot slutten av sesongen, at en av de andre spillerne sa at han helst ikke ville vinne NM med Dashawn.  NM-gull ble det likevel, og selv om Fyllingen klarte det meste selv, bør de kanskje sende et takkekort til Marin Mornar. Det straffer seg å bomme på straffer…

Det var det året det meste gikk på skinner for Sivert Nordheim og Anna Wikström.  Sivert til Indiana State og Anna til Duke er ikke mindre enn svært imponerende – og et viktig signal om at det meste er mulig for basketballspillere selv om de kommer fra Norge, eller kanskje nettopp derfor. Amerikanere liker europeisk basketballfilosofi. 

Det var det året det meste gikk på skinner. President Jan Hendrik Parmann har hatt det så travelt med å markere, signere, representere og gratulere, at han bare unntaksvis har hatt tid til å disse fru Sunniva med kjønnsrolleharselasene sine. Jan Hendrik går forbilledlig og seriøst i kamp for trygghet på trening, og også for jenter i idretten vår.  Det var overraskende få jenter på Basketskolen for et par uker siden – så få at det må kunne oppfattes som et varsku. Samtidig var det en sann gledde å ha 6 jenter blant 32 utøvere på elitesatsingen Next2Be. De hadde skills, og etter en litt nølende start hadde de ingen problemer med å følge gutta i alt vi gjorde.

Sunniva får kjørt seg på Facebook, og det skal de ha begge to – de trer godt inn i rollene.

Men tilbake til Øystein Sunde og året det var så bratt. I sangen heter det at «av alle vinder jeg har seilt i er motvind den verste å seile med».  Omtrent sånn må det ha føltes for Storm og Aliens.

Inn i sesongen 24/25 var Tromsø og Asker de eneste BLNO-klubbene som hadde vært med siden starten i 2000. Skjebnekampene kom på rekke og rad i sesongavslutningen, og Tromsø gikk egentlig rett ned sammen med Oppsal. Og, når ikke tilstrekkelig mange lag takket ja til opprykk, fikk Storm likevel tilbudet om å bli.  Tromsøværingene valgte likevel å akseptere nedrykket. For å bygge et lag fra bunnen av. For å konsolidere stillingen, og for å satse uten å være helt avhengige av kvaliteten på importer. Slik jeg ser det en voksen og fornuftig beslutning, og jeg har selv vært en av dem som aksepterte en sesong i Tromsø basert på importer. Det gikk som det pleier: Ingen suksess.

For Asker handlet det om økonomi, og bare det. 8.plassen betød fornyet kontrakt inntil klubbledelsen svært overraskende satte foten ned på grunn av svak økonomi. Dugnad, kronerulling og engasjement sørget for tilstrekkelig mange kroner til en satsing på sparebluss. Et grovt regnestykke tilsier at en sesong i BLNO – uten betalte spillere og betalt(e) trenere – kommer på ca. 450 000 kroner. Også satsingen inn i 25/26 skal angivelig være basert på trenerdugnad og lavkost. Spennende, men vanskelig. 

Så var dette også det året ingen klarte å forholde seg rolig. Coacher kommer, coacher går. Spillere likeså. I skrivende stund er det klart at Inge Kristiansen gir seg i Centrum etter lagets beste sesong på svært lenge.  Åke Bärlin drar hjem til Sverige, det gjør også Askers Basil Shiltagh. Alexander Karlstad trakk seg brått fra Ammerudprosjektet, inn kommer Zafer Saglan som var U19-trener for Bislet forrige sesong. Det forundrer ingen om flere av de unge blir med på lasset.  David Cox har vært innom mange klubber, men blir denne sesongen å finne på benken for Askers damer. Frode Ramberg er ny og spennende coach for Ammeruds damelag etter at Jarl Jespersen takket ja til å trene Centrum BLNO menn. Jarl får med seg Ruben Langerød fra nettopp Ammerud. Mange hadde kanskje sett det som naturlig om Isak Prinos tok steget opp fra ass. coach til head coach, men Isak havner i stedet i EB85 som ungdomstrener.

Gimle hadde en svak sesong 24/25, og var neppe fornøyd, hverken med tabellplassering eller sluttspill. Inngangen til neste sesong ser svært mye lysere ut med Reidar Greve og Sigurd Lorange tilbake og en Elias Demoniere som fortsatt har til gode å få til det helt store i Bergen. Med Jørgen Odfjell på plass, med Milovan Savic på norsk pass og ikke minst Jørgen Lamo fra Frøya er Gimle godt besatt på alle plasser.  

Dette er mye å ta inn over seg på én gang.  Og som om ikke det er nok, det kan se ut som over halve seniorlandslaget velger å droppe videre satsing: Johannes Dolven, Stian Mjøs, Sjur Dyb Berg, Karamo Jawara, Kristian Sjølund, Tobias Rotegård og Mikkel Kolstad glimrer med sitt fravær når Norge reiser til treningskamper i Irland denne uken og med Danmark og Kroatia på programmet i august. Harald Frey blir garantisten for mulig suksess når også Chris-Ebou Ndow sitter ute – med langtidsskade.

Så har jeg også hatt gleden av å følge norsk basketball fra grasrota denne sesongen. Skjønt, alt har ikke vært like gledelig og lekkert.  Som 09-trener lokalt opplever man mye rart. Oppturer. Nedturer. Gleder. Irritasjoner og forundring i skjønn forening.

Jeg innrømmer at jeg ble en smule perpleks da vi i sesongstarten – som underdogs mot en sterk motstander – fikk vite at laget vi møtte var lovet pizza og kaker dersom de slo oss med over 100 poeng. Det finnes nok mange måter å motivere tenåringer på, men denne var drøy.

Jeg kjenner etter hvert til altfor mange historier som handler om fisking i mer eller mindre tilslørte former. I yngre serier. Det synes som om målet er viktigere enn hvordan man kommer dit. Jeg vet konkret om flere solide lagenheter som har visnet og dødd fordi nøkkelspillere er blitt lokket til naboklubben. Når en håndfull spillere samlet velger å forlate et solid kollektiv – et vinnerlag med svært kvalifiserte trenere – til fordel for naboklubben med svært middelmådige resultater; ja da handler det neppe om tilfeldigheter. 

Jeg vet om enkeltspillere som ikke har tålt, orket eller villet et ensidig fokus på seire. Som ikke har tålt eller giddet et regime som er veldig langt unna inkluderende. Som ikke synes det er morsomt når tilbakemeldingene utelukkende er tøffe og negative.  Flere har gitt seg. Jeg vet om uheldige koblinger mellom toppidrettsgymnaser og klubber.

I april kunne du lese dette på nrk.no.  Det handler om fotball og elitesatsing, men likner til forveksling på saker jeg vet om fra norsk basketball. 

Kanskje er jeg utdatert når jeg mener dette, men det står jeg i så fall godt i. Jeg har lenge ment at jeg (eller andre trenere) kan ta et 20-talls unge tenåringer fra hvor som helst i landet, uten særlige basketballkunnskaper – og det vil være mulig å trene dem til norsktopp på 4-5 år.  Det må være utrolig mye mer tilfredsstillende enn å hente inn bedre spillere halvveis i løpet. 

Øystein Sunde