«Kanskje er jeg litt blygmyk, sa han.
Der og da leverte han et nyord i norsk . Jeg satt og pratet med en av mine nåværende protegeer etter skillstrening i Lommedalshallen. Vi snakket om sommertrening, neste sesong, forventninger, og litt om kvaliteter – både alt han allerede har på plass, men også kvaliteter som mangler. 

Denne karen mestrer det aller meste av tekniske utfordringer.  Det er lite å pirke på og på skillstreninger handler det mest om å finpusse detaljer og å få repetisjoner. Practice makes permanent.

Men han er nok litt for beskjeden. Dette er en sånn utøver som aldri har ytret et negativt ord om medspillere, motstandere eller dommere. Han er kort og godt ikke den som «tar av», hverken sånn eller slik; han er en som nyter hver eneste lille opptur han opplever på basketballbanen. 

Sånne livsoptimister og kvalitetsbærere kan og bør dele av seg selv, og de bør i hvert fall ikke gjemme seg bort. Så når jeg antydet for ham at det kan være en fordel både for ham og lagkamerater om han trer ut av skyggen og inn i rampelyset – at han kort og godt er villig til å ta litt mer plass – så reflekterte han altså selvkritisk nok slik:  

– Ja, jeg er nok ikke den som liker å heve stemmen.
– Du er nok litt i overkant ymdyk, istemte jeg.
– Kanskje er jeg litt blygmyk, sa han. – Hvis det er et ord…

«Blygmyk» finnes ikke i noen ordbok, men er en ganske treffende betegnelse på mange.  En herlig blanding av «blyg», «ydmyk» og «myk» Du treffer dem på skolen. På arbeidsplassen. Hjemme og i sosiale sammenhenger. Og på idrettsarenaer. 

Noen mennesker har naturlig autoritet i kraft av hva de kan og hva de gjør. Andre tiltar seg autoritet og dominans i kraft av hva de har i kjeften, og ofte bare der: Brautende til det kjedsommelige, og plagsomt dominerende med et selvbilde omvendt proporsjonalt med selvinnsikt.

Da jeg jobbet i VG på 80- og 90-tallet var jeg med i mange ledermøter.  På disse møtene satt også daværende politisk redaktør Per Norvik.  E svært stillfaren mann som aldri åpnet munnen i disse møtene.  Inntil han faktisk gjorde det ved en anledning.  Pers rolige stemme bar godt selv om han snakket lavt. Vi andre holdt kjeft, og vi lyttet.  Han hadde vår fulle oppmerksomhet.

Når min blygmyke spiller en gang velger å ta litt plass, å heve stemmen og dele sine meninger og råd med oss andre, så er jeg sikker på at han vil bli hørt og respektert.  Og jeg er overbevist om at laget kommer til å tjene på det.

Det er kort og godt viktig ikke å sette sitt lys under en skjeppe. Det er et gammelt ordtak du neppe noen gang har hørt, men betyr altså å være beskjeden eller å skjule sine evner og talenter. Det funker ikke alltid særlig godt på idrettsarenaen. Det ligger nok ikke for alle 16-åringer å gå ut av komfortsonen og innta en lederrolle. Men jeg er sikker på at alle tenåringer trenger et midtpunkt å forholde seg til – en rollemodell.

I disse dager spiller U18 gutter B-EM, og har gått på fire sure og delvis store tap.  Det er «typisk norsk å være god» het det da Norge arrangerte OL i 1994.  Men det er også typisk norsk å stå med lua i hånden.  Jeg tror virkelig ikke det er hva vi har gjort i Romania.  Jeg kjenner  Ruben Langerød og Leo Berbusmel best av de norske gutta – og ett er i hvert fall sikkert: De leverte varene i den siste kampen mot Slovakia, og har definitivt tatt skrittet ut av skyggen og inn i lederroller.

Sånn på tampen, apropos roller. 
Jeg har selv vært bortimot blygmyk i unge år og også senere i livet, i jobbsammenheng. Men jeg kan vanskelig være det som coach og trener. På basketballbanen blir det ofte til at jeg går inn i en rolle – en rolle jeg ikke alltid fyller like godt:

«Du viser jo aldri følelser» får jeg ofte høre.  Det er ganske sikkert en korrekt observasjon, jeg er virkelig ikke noe fyrverkeri.  Eller som en basketvenn sa det:
«Entusiasme og deg ser jeg uansett ikke for meg sammen»…