Jeg så til min forferdelse at jeg ikke hadde husket å pause MyGame-abonnementet etter sesongslutt i april. Og om jeg skal være ærlig, har jeg aldri abonnert på en tjeneste som har levert så mange irritasjoner og så lite innhold.  Det meste er omtalt tidligere: Kamper uten lyd, kamper uten bilde, kamper med bilde som fryser, kamper som brått slutter, kamper med så dårlig lyd at selv med volum på maks, drukner kommentatorstemmene i kamplyder.

Dette skal man nå selge.  Igjen.  Same shit, new wrapping?  Eller faktisk forbedring..? Svaret fikk vi ikke i serieåpningen: Jeg regner med at alle kluter var satt til på åpningskampen Kongsberg-Gimle, sågar med Stig Omland og Magnus Midtvedt som kommentatorer.  Dermed er det neppe noen målestokk.

Men de skal ha for forsøket på «new wrapping» i hvert fall.  Et nyhetsbrev dumpet ned i mailen fredag morgen, med store ord og triggere. Og også et forsøk på journalistiske vurderinger som i realiteten var en omskrivning av listen over overganger og nye coacher.

Det betyr også at vi kommer til å savner Arild Sandven. Hvor er han blitt av? Svaret er på NBBF-kontoret, stort sett. Han er fast ansatt, med et bredt ansvar. Ett er helt klart: Arild har skjemt oss bort. Hver bidige spillehelg gjennom hele sesongen – pluss alle kamper som spilles på ukedagene: Arild har samvittighetsfullt dokumentert alt og alle.  Det har vært en tidkrevende jobb, ikke minst fordi Arild er nøyaktig, og han hater slurvefeil. Arild har i realiteten vært vår eneste redaktørstyrte nyhetsformidler.  

Den snodige konstellasjonen Ola Nordmann som tilsynelatende utelukkende skriver om norsk basketball i AltOmNBA, er vel mer pengestyrt, mens jeg selv er en sånn som flabber i vei på egen blogg når det passer meg.

I realiteten har ikke Arild hatt en eneste frihelg på 8 måneder – og han har dessuten koordineringsansvaret for 7 landslag.  Da nordmenn flest hadde sommerferie, var Arild på plass med ungdomslandslagene i Europa… 

Derfor blir det nå mer summariske newsflash på Facebook, og mye blir overlatt til klubbene som skal levere innhold til sosiale plattformer. Det betyr sannsynligvis at vi blir pepret med lite journalistikk og mye video og fancy effektmakeri. Litt synd, men i hvert fall i takt med tiden.

Det er jo ikke lenger overganger mellom klubber – det er snarere spillere som er «COMMITTED» eller «SIGNED». Norsk funker selvfølgelig ikke.  Ikke kult nok.

Baskethelgen er blitt den nye, store samlingen for smått og stort i basket-Norge. Her er det meste og de fleste på plass – dommere, klubbledere, trenere; you name it! Programmet for trenerdelen av Baskethelgen dukket opp i siste liten.  Sånn er man blitt vant med etter hvert, sen informasjon er standarden.  

Så er det kanskje bare jeg som lengter tilbake til “good old days”. Jeg vil ha koldtbord, og da tenker jeg ikke på det som blir servert av mat.! 

Da «Den Store Trenerhelgen» så dagens lys i 2010, var det som et resultat av en idékonkurranse: Den første utgaven ble gjennomført omtrent slik den var skissert i idéutkastet: Et slags koldtbord av parallelle foredrag og demoøkter etter «pick&choose»-prinsippet.  Om du gikk glipp av et foredrag, ble det gjentatt senere samme helg slik at du kunne få med deg det meste.  Tanken var at tradisjonelle coach clinics er en litt ørkesløs maraton gjennom en helg der du hører samme foredragsholder i flere økter. Litt søvndyssende for enkelte. Vi inviterte den gangen alternative foredragsholdere – folk som ikke nødvendigvis hadde basketballbakgrunn eller et basketballbudskap, men som bidro med kreativitet, alternative tanker og kjærkomne pustehull. Susann Goksøyr Bjerkreim, Johann Kaggestad, Ola Bernhus, Bjørn Heidenstrøm og Fredrik Brenna Lund var med å sette farge på helgen.

Jeg vil tilbake dit, kanskje i en litt moderert utgave. Det var den gangen vi kunne se de aldersbestemte landslagene utfolde seg i treningsøkter. Du kunne gå fra hall til hall, plukke med deg det du ville, stikke innom neste hall for å se U18 trene før du velger å høre noe helt annet.

Så er Bærum Open 2025 historie – i år en rekordstor turnering med 211 lag, 506 kamper og 1012 dommeroppdrag. Det er like stressende, utfordrende, morsomt og givende hvert år, men det er også enkelte skjær i sjøen. Kampoppsettet er nødvendigvis et ganske heftig regnestykke der mye skal klaffe. Da blir det ganske spesielt når lag trekker seg bare timer før første kamp. Og, i år opplevde vi rekordmange trekninger, såpass mange at det er lett å tro at klubber melder på i vilden sky, for å sikre seg plass i turneringen. 

Hvert år tenker jeg med en slags misunnelse på turneringene som har fire spilledager til rådighet: Scania Cup (påsken), Göteborg (Kristi Himmelfartshelgen), Lundaspelen (nyttårshelgen) og  Århus (påsken) er noen.  Med en fjerde dag kunne vi fått til det vi ikke klarer nå: Nesten alle finalekamper i samme hall med presentasjoner, spotlight og stas. 

I årets Bærum Open hadde vi eksotisk besøk fra Svalbard – utrolig kult og morsomt. Jeg tittet innom et av spillestedene for å se Svalbard-gutta spille.  Og jeg fikk et slags flashback til forrige sesongs seriekamp med eget lag der spillerne på motstanderlaget var lovet premie hvis de slo oss med over 100 poeng.  Nokså ulekkert det hele.  Svalbard fikk med seg en seier i B-sluttspillet, men tapte ellers ganske klart i Bærum Open – og de tapte stort i kampen jeg fikk sett litt av. Men de ble heller ikke gitt muligheten til å få til noe. Med en profilert trener på benken ble vinnerlaget pushet til stadige fast breaks, stadige steals, og størst mulig seier.  Jeg krympet meg litt der og da, og tenkte at når du har reist 2000 km for å komme til kampen, hadde det sikkert vært kult å få ballen mer enn de 14 metrene over midtbanen.  

Coacher som følger den filosofien, vil alltid forsøke å forklare at de vil spille sitt spill uansett motstanderens kvaliteter. All trening er liksom god trening.  Mon det, når motstanderen sliter med å få satt ballen i gulvet før den er borte. 2×12 minutter layup-trening kan være fint og nyttig, men særlig lekkert er det ikke. 

I helgen gir jeg MyGame en ny sjanse, og kanskje kommer jeg til å følge Centrum på tur til Bergen spesielt.  Noen har fått med seg at jeg er listet som «assistent-trener» for Tigers … det er i beste fall en mild overdrivelse.  Jeg har kort og godt ønsket å følge Jarl Jespersen som en slags mentor og sparring partner. Da vi var sammen om G16-landslaget (2005) i Finland var Jarl mer en boblende spilloppmaker enn en kar med faglig tyngde.  I ettertid har jeg lært ham å kjenne som reflektert, med perspektiver på livet også utenfor basketballbanen.  Jarl er først og fremst en varm og omsorgsfull venn som er like entusiastisk i medgang og motgang.