For deg som er ung idrettsutøver, for deg som ennå ikke har opplevd en alvorlig skadesituasjon og for deg som er langtidsskadet. Her har du fire historier om basketballspillere som har vært gjennom skader, plager, smerter, opptrening og måneder på sidelinjen. Hva gjør det med motivasjonen, hvordan har de klart å beholde humør og målsetting. Les og lær (selv om du synes dette er laaangt!) Du kan dessverre komme til å få nytte av det.

Anders Ødemark (1986) EB85 og 3B

Anders var prototypen på en kar som egentlig ikke hørte hjemme på en basketballbane. Pinglete, usikker og søkende. Men, du skal ikke stole på førsteinntrykket. Anders ble en av de mest imponerende spillerne jeg har hatt noensinne, ikke minst måten han taklet motgang og skader på.  Anders er i dag kiropraktor og klinikksjef på Klinikk For Alle i Egersund. Her er deler av hans historie, 30 år senere, fortalt av ham selv:

«Lite visste jeg om dette da jeg troppet opp i hallen på Hosletoppen som 7-8-åring for over 30 år siden. Akkurat der og da var det heller ikke relevant, men da jeg nærmet meg slutten på ungdomsskolen, og sto i startblokkene for skolegang på NTG som en del av det første kullet på den nystartede basketlinja, skulle jeg gjerne ha gitt mitt 15-16 år gamle jeg noen tydelige råd og formaninger. Hvorvidt jeg hadde hørt etter, er en annen sak.

Jeg husker godt første gangen, en tilsynelatende uskyldig overtråkk på trening i hallen på Hosletoppen. En av de aller vanligste idrettsskadene, og helt typisk for basketball. 

Den første alvorlige skaden fikk jeg under samling i Sverige med NTG i 1. klasse på videregående. En ny, men betydelig kraftigere overtråkk, der jeg landet på motspillers fot. Dette var virkelig vondt og jeg kjente med en gang at det skjedde noe galt. MR viste ruptur i et leddbånd, med dertilhørende funksjonsforstyrrelse og lang tid på sidelinjen med mye kjedelig opptrening. 

Jeg gjorde den kjedelige jobben som krevdes, men skulle, sett i ettertid, ha fortsatt med en del av disse øvelsene. Jeg burde fokusert på  gradvis retur med tydelig belastningsstyring. Jeg var merkbart stivere i ankelen, kompenserte sannsynligvis for noe svekket funksjon, og etter hvert som sesongen gikk, gjorde en snikende smerte i akillesen seg gjeldende. 

Jeg hadde akkurat vært skadet og kjørte på med store treningsdoser. Jeg følte jeg hadde vært altfor lenge ute allerede, så jeg ignorerte smertene i starten. Jeg husker tanken på at jeg ikke orket å klage over enda en skade. Jeg ville være med laget, utvikle meg og bli bedre. 

Jeg hadde alltid vært glad i å trene mye på egen hånd og hadde aldri ofret en tanke på belastningsstyring. 

Jeg kan huske at jeg på et tidspunkt kjørte to spenstprogrammer parallelt, deler av det utført på asfalt, hvilket selvfølgelig var usedvanlig lite gjennomtenkt, sett i ettertid.

Akillesproblemene ble ignorert for lenge, det ble betennelse av kronisk karakter. Jeg måtte til slutt gå baklengs ned trappen om morgenen og trening ble en smertefull affære. Jeg var inn og ut hos fysio, prøvde en drøss ulike behandlinger og rehab, men hele veien med en følelse av hastverk og at jeg ikke hadde tid til å surre på sidelinjen. 

Jeg tok meg aldri god nok tid til å bygge meg opp og trigget opp plagene med stadige tilbakefall. Jeg kom meg aldri over akillesplagene – jeg hanglet meg gjennom NTG og et påfølgende år, men ble ikke kvitt smerten, og fikk aldri fulle treninger over flere uker sammenhengende. Jeg opererte først akillesen én gang, før den til slutt røk under et comebackforsøk etter et par års fravær. Som så mange av utøverne jeg ser jevnlig nå, var også jeg altfor utålmodig og med manglende forståelse for hva som faktisk krevdes for å gi kroppen muligheten til å hente seg inn og bygges opp. 

Jeg gav aldri opp, og klarte å holde humøret tildels bra oppe og var med på alt av treninger fra sidelinjen. For min del var det egentlig ikke noe alternativ å ikke jobbe videre. Identiteten min var i veldig stor grad knyttet til idretten, og det å bli skadet og ikke få delta var liksom ikke aktuelt, det var ikke et alternativ. 

Treningsfokuset gikk etterhvert over til å bli bedre på basic skills som ikke ødela for rehabiliteringen og holdt sånn sett en viss progresjon gående. Jeg begynte også å bygge noe fysikk etterhvert. Følelsen av å se toget gå uten å kunne være med var dog umulig å ignorere. 

Muske-l og skjelettskader er svært vanlig blant unge idrettsutøvere. Mellom 30 og 60% har vært rammet. En drøss med risikofaktorer lurer bak disse tallene. Variablene er mange; rask vekst, umodne muskel-, skjelett- og senestrukturer, høyt belastningsnivå, varierende kunnskap om restitusjon og belastningsstyring, kosthold, søvn og genetiske forutsetninger er bare noen av de mest relevante.

Jeg ser ukentlig unge idrettsutøvere med belastningsskader gjennom min praksis som kiropraktor, og det slår meg hver gang at hver og en av disse har så dårlig tid. De skulle helst vært tilbake i går, og de har ofte vanskelig for å ta inn over seg at det som er skadet trenger tid for å leges. Jeg kan  så altfor godt forstå følelsen de sitter med, for jeg har stått på akkurat samme sted selv. Man føler toget forlater perrongen mens man selv står med skoa i hånda og ikke rekker å være med.

Joachim Aabel (2002) EB02 og Tromsø Storm

Joachim var helt sentral på EBs 02-lag, og senere for Tromsø Storm. Han tok affære tidlig, og slapp billigere unna enn mange. 

«Da jeg gikk i 2. klasse på videregående slet jeg litt med korsryggen. Plutselig begynte jeg å få mer og mer vondt. Det var vondt å løpe og hoppe, gå i oppoverbakke, sitte og ligge. Smertene var litt stikkende og verkende, spesielt når jeg spurtet eller hoppet. Etter MR og utredning ble det konstatert  spondyolyse (to kroniske brudd i ryggvirvlene), også med  forskyvning av ryggvirvelen. 

Jeg fikk et treningsprogram med fokus på å forsterke og stabilisere kjernen og spesielt korsryggen. Jeg skulle ikke gjøre noe som gjorde vondt, og jeg skulle bygge meg opp sakte, men sikkert. 

Å trene kjerne 3–4 ganger i uka er slitsomt, vondt og kjedelig. For meg ble det bedre og bedre jo mer jeg trente. I og med at det er viktig med en sterk kjerne prøvde jeg å tenke at jeg kom til å takke meg selv for det senere, både på og utenfor basketbanen. 

Det var kjipt å se laget mitt spille og trene uten meg. Jeg prøvde uansett å påvirke det jeg kunne. Jeg trente mye på skudd nær kurven, ballbehandling og ballkontroll. Å sitte på sidelinjen under kampene var det verste. Det eneste jeg ville, var å være med og spille. Men det motiverte meg også. Jeg skulle komme tilbake sterkere og bedre enn noen forventet.

Fra vi fant ut hva skaden var, til jeg var tilbake på banen, gikk det cirka fire måneder. Det gikk såpass fort fordi jeg var flink til å gjøre øvelsene jeg skulle. 

I dag, ca. fem år senere, er ryggen kjempebra. Jeg holder kjernestyrken ved like for å unngå tilbakefall. Jeg sliter fortsatt litt med å gå fjellturer og i oppoverbakker. I tillegg kan det være vondt hvis jeg trener altfor mye, eller hvis jeg har vært dårlig med styrketreningen. Jeg synes uansett det er kult å være sterk i kjernen – og i kroppen generelt.

Selv om jeg ikke hadde troa i starten, så gikk det fint! Basketkarrieren er lang, og livet er enda lenger – så ikke ha hastverk. Det er veldig kjedelig å være skadet, men det er også utrolig lærerikt. Skaden ble bare et kapittel i en lang bok om min basketkarriere. Det føles veldig viktig mens det skjer, men etter litt tid vil man huske tilbake på det som en kjip, men også verdifull periode. Jeg er glad jeg bet tennene sammen og ikke ga opp – det er jeg stolt av.

Jacob Aabel (2005) EB02, Asker og Bærum

Jacob fikk et første og ublidt møte med bøttehanken i 2022. En bøttehankruptur er en type meniskskade der en del av menisken, som har form som et bøttehåndtak, har løsnet. Her er hans lange skadehistorikk, kort fortalt:

«Jeg ble skadet i januar 2022. Etter 7 måneders opptrening var jeg klar for trening og kamper. Dessverre tok det en måned før kneet røk på samme sted.  Da var det nye 7 måneder med opptrening som ventet. Jeg gikk på krykker ca 5 mnd i 2022.  Jeg var skadet halvannet av 3 år på NTG. Jeg var tilbake og klar for BLNO og G19 høsten 2023.

Jeg er ikke helt sikker på hva som egentlig motiverte meg til å komme tilbake til basketballen etter et langt skadeavbrekk. For meg har det alltid vært åpenbart at jeg skulle spille basket, siden sporten har vært en så stor del av livet mitt. Jeg var også heldig som hadde en dyktig fysioterapeut som laget en god opptreningsplan og hjalp meg å holde motivasjonen oppe. Jeg visste at de kjedelige rehab-øvelsene måtte gjøres uansett, så jeg kunne like gjerne gjøre dem med mål om å komme tilbake på banen igjen.»

Espen Fjærestad (1994) Gimle

Gimles Espen Fjærestad er kanskje en av Norges beste skyttere – dødelig presis fra distanse. Han har passert 30 år – en alder da mange topputøvere allerede har gitt seg.  Men Espen vil ha mer. I mars var Bærum BLNO-motstander i Nadderudhallen. Espen fikk et kne i brystet, og skaden var et faktum: Tre brukne ribbein og punktert lunge. Det er foreløpig siste skaden i en altfor lang rekke:

I den siste NM-finalen i 2023 brakk han båtbeinet i håndleddet. Det gikk 7 måneder fra april til 10.desember da han igjen var tilbake på banen. Så, i forrige sesong: Prolaps i ryggen. Espen er blitt godt kjent med  rolig styrketrening og alternativ trening – han vet bedre enn de fleste hvor kjedelig det er å trene alternativt mens de andre spillerne er på gulvet.  Han mener selv å ha vært «heldig» med timing på skadene som ofte har kommet ved sesongslutt.
– Jeg har vel trøstet meg selv med at det er greit å trene alternativt om sommeren, og at «jeg bare mister» noen kamper i sesongstarten før jeg er tilbake igjen på banen. Men selv i voksen alder har han aldri tenkt på å kaste inn håndkleet:
– Basketball er min identitet.  Jeg, Espen, ER basketballspiller og har alltid vært det.  Det handler om tilhørighet og identitet, og jeg er altså tilbake igjen på et av de mest spennende lagene, i en spennende sesong med spill også i Europa.