Foreldre kommer i mange utgaver, men med flere tiår på baken som trener, er min erfaring at 9 av 10 har vært helt enestående å forholde seg til.  Foreldre er kakebakere, vaffelstekere, oppdragere, sjåfører, heiagjeng, kokker, en slags minibank pr. vipps og  masekråker som er altfor strenge.  Mon det… Gad vite om ung i tilstrekkelig grad setter pris på mor og far.  Klarer en hormonell tenåring å se gjennom gnålet om å vaske og rydde rommet, hjelpe til med oppvasken, «kom hjem før midnatt» osv., osv.?

De første foreldrene jeg ble kjent med, ble jeg aldri kjent med for å si det sånn. De var aldri til stede, og det å ha vært helt tilfeldig om jeg så dem. Kanskje ikke så rart; mor og far til spillere født i 1964 var alle født før 2.verdenskrig og hadde neppe kunnet lese seg opp på selvhjelpsbøker om «slik blir du en god mor og far».I dag har vi psykologer og andre som har puttet foreldre i båser.

Vi har «tigerforeldre» som krever at barna skal yte sitt beste på alle områder og prestere maksimalt. Kanskje finnes de i dag, men i så fall med fokus på skole. Jeg har opplevd færre av kompisforeldrene som lar det skure og gå mens curlingforeldre synes å være godt representert :Det er foreldre som ligger flere skritt foran og som intenst feier banen så barna raskt og smertefritt kan seile fram i livet. Å forveksle omsorg med service, kan føre til hjelpeløse servicebarn.

Så må det være lov å mene at curlingforeldre og såkalte helikopterforeldre gjør barna sine en bjørnetjeneste. Helikopterforeldrene er konstant til stede, de blander seg inn i alt og i beste mening. Det finnes ikke den ting de ikke ser seg i stand til å hjelpe med. Da er det heller ikke lov å lure på hvorfor man får uselvstendige barn.

Her er et knippe refleksjoner fanget opp fra foreldre gjennom et levd liv som trener.

«Å få følge barna gjennom idretten har gitt oss foreldre mye glede. Fra de var så små at vi måtte knyte skolissene før kamp og trening, til de nå står på terskelen til å bli unge voksne menn. Uttrykket som etter hvert har blitt en klisjé, og som flittig brukt i intervjuer med både idrettsutøvere og reality-profiler er likevel treffende: «Det har vært en reise».

«På samme måte som man sier at søvn avler søvn, tror jeg at samhold blant foreldre avler samhold blant barn.Klarer vi som foreldregruppe å se på alle barna som vår flokk, og virkelig se hvert enkelt barn, er jeg overbevist om at vi bidrar til å forebygge utenforskap blant barn og unge. Vi står igjen med en stor takknemlighet over å ha fått være en del av denne landsbyen, et fellesskap der både barn og foreldre hører hjemme».

«Vi foreldre skjønner nok ofte for sent at tiden med barn og ungdommer rundt oss er en veldig kort fase av et helt liv. Typisk går det opp for oss rett etter at den tiden er ferdig, og kanskje angrer vi på at vi ikke var mere «på» mens det pågikk».

«Foreldregrupppa har også blitt sammensveiset.  Mødrene er også sosiale utenfor basket, med både konsert, restaurant og teaterbesøk. Alt i alt er det å være basketballmamma en berikelse! Hva skulle man ellers fylt helger og frikvelder med?»

«Kanskje er vi foreldre for redde for å være de kleine som alltid måtte være med, eller kanskje klarer vi ikke å finne ut på hvilken måte vi kan delta uten å være klamme, klengete putesyere?

«Han begynte vel med basketball fordi han ikke fant seg helt til rette med fotballen. Der var det så mange som skulle bli sett og oppleve mestringsfølelse. Det er på et vis ikke mestring nok til alle i en 1-0-kamp der ballen stort sett er utenfor banen. «Flott innkast du hadde midtveis i den første omgang»

«Basketgjengen var mye samme sorten gutter, tror jeg. Enkeltindivider, som ikke kjente hverandre så veldig godt fra før, som ville prøve noe annet? De fikk vel ikke til så mye i starten egentlig, men de ble sett og fulgt opp. Det holder i massevis det».

«Han var i mine øyne en skikkelig fotballgutt, og jeg trodde toget var gått for annen idrett.😁 Men så boom, da en av bestekompisene introduserte han for basket, da var fotball historie, til mors store glede. Det er rett og slett en ære og sann glede å få være en del av dette som forelder. Gutta er jo nå på VGS, og vi vet at noen kommer til å falle fra. Men jeg er sikker på at disse guttene vil holde på lenge, de har så mye glede av dette.»

«Jeg har aldri opplevd at det har vært mangel på interesse for å bidra til å få alle de nye oppgavene gjennomført. Skulle laget spille hjemmekamper, og det var behov for foreldre som kunne sitte i sekretariatet eller bake kake og koke kaffe til salgsboden i hallen, ja da tok det aldri mange minuttene fra mailen med oppgaver som skulle fylles ble sendt ut, til alle oppgavene varfylt opp av ivrige foreldre som ville hjelpe til».

«I mange hundre år har en fundert på hva som kom først av høna og egget, og selv om en kanskje ikke har lurt like lenge på mitt dilemma, så kan en lure på om en foreldregruppe er et speilbilde av et lag eller omvendt».

«Vi kostet og vi kostet. Passet på avtaler, solgte doruller og lodd, vasket drakter, klær, sko og kjørte Østlandet rundt til alle døgnets tider. Takken var; «det er ikke dere jeg vil høre fra, det er sønnene deres!» Sakte, men sikkert skjønte vi at gutta kunne klare dette selv, og de mukket jo aldri. «Dette var jo dritkult, bro!»

«Når du dropper den bursdagen for å trene, velger du din primærflokk og vet over tid at primærflokken er der for deg. Bursdagsfeiringer, hytteturer og annen sosial fest og moro har måttet vike til fordel for treninger, kamper og mangfoldige timer i en baskethall. Vi foreldre fikk klar beskjed om å legge bort nålen, og ikke sy puter under armene på våre gutter. Her skulle gutta lære å ta ansvar og «å tenke sjæl». En stor utfordring for mange – men også for noen av oss foreldre».

«Det er uansett tilfredsstillende å se at det blir folk ut av gutta til slutt. De har gått fra småunger til unge menn, og har vokst i både kropp og sinn. Man kan undre seg over hvordan det hadde gått uten basketen».

«Man bør også bygge og styrke en felles tilhørighet innad i gruppen. En tilhørighet som ikke handler om idretten. Et lim, en forankring og en trygghet for alle involverte, der plays, treninger eller kampresultater har null å si».

«Som mor til to gutter på laget kan jeg vel si at det ikke bare er gutta som er bitt av basketbasillen. Det har jeg også. Dagene tilrettelegges for treninger, mat i forhold til treninger, rent tøy og ikke minst kjøring til og fra hallen. Vi heier uansett hvordan det går, noen roper høyt, andre er litt stillere, men alle er interesserte og ønsker det beste for gutta.»