Jeg har aldri helt skjønt vitsen med november.  Slik jeg ser det er det et dårlig konsept: Mørkt, kaldt, vått, glatt. For meg er november tristesse pakket inn i 30 dager.   Det er liksom ikke grenser for hva jeg kan irritere meg over – jeg er jo tross alt en «grumpy old man». Det blir ikke særlig bedre av at november er «National Peanut Butter Lover’s Month» i USA. Her er en deilig samling irritasjoner.

Jeg liker IKKE enhånds-dunker.  Det er bare et par uker siden siste skade på trening; en skade som kunne fått et helt annet utfall.  Spiller går opp på enhåndsdunk, blir underkuttet og  faller stygt.  En dunk med to hender ville gitt ham muligheten til å holde seg fast i kurven. Enhåndsdunker er unøyaktige.  Tohåndsdunker et helt annet statement og dessuten sikrere. Denne historien fra 1993 kan ikke gjentas for ofte:

Den siste og avgjørende kampen i semifinaleserien er jevn, men hjemmelaget kan punktere semifinaleserien med 30 sekunder igjen av kampen.  Bærums Verk er opp med 6 poeng da Morten Riseth har åpen vei til kurven på en fast break.  Han bestemmer seg for å gå for en monsterdunk: 8-poengsledelse med mindre enn et halvt minutt igjen å spille ville vært uinntagelig. Men Morten bommer, forsøket er knallhardt og returen er følgelig lang.  Den havner i hendene på Asker-spiller som snur seg og fyrer et forsøk: Svisj! og BVIFS ledelse har krympet til 81-78 poeng.   Ståle Skagestad skyter en 3er, men bommer.  Han tar egen retur, men dribler ut for et nytt forsøk bak trepoengslinjen som han treffer på!  Kampen ender 81-81 i ordinær tid, Asker vinner kampen 91-94 etter ekstraomgang.

Jeg hater elsparkesyklister og fotgjengere med death wish. Fotgjengere med hodet ned i mobilen som strener rett ut fra fortauet for å krysse gaten uten å ense trafikken rundt seg.  Der har du en gjeng!  Kanskje de samme som feier av gårde på elsparkesyklene med suveren forakt for vikeplikt, fotgjengere og bilister. JEG eier veien lksom…

Stadig flere føler seg kallet til å bruke floatere som offensivt våpen. Finn på noe annet! Norgesvennen Will Voight fortalte en lydhør forsamling på coach clinic på Idrettshøgskolen om hva som var det dårligste skuddet i basketball.  Han mente å kunne dokumentere at halvdistanse/medium range med forsvar foran deg er skuddet med lavest treffprosent. En floater er et sånt skudd. Det trenes på, og det brukes. Altfor mye. Jeg er villig til å gjøre et unntak for Stian Mjøs som har perfeksjonert det såpass at han vet hva han gjør.  Kanskje er en floater det vanskeligste skuddet i basketball …  og i hvert fall skuddet med minst marginer for feil. Tenåringer som mener at de har kontroll, irriterer meg.

Jeg hater bilister som driter i å bruke blinklys… De blir stadig flere.

Jeg har opplevd dommere som oppsøker situasjoner for å fremprovosere konflikt.  Det var en selsom opplevelse jeg håper å slippe i fremtiden. En T eller en D er OK, men du kan ikke bedrive oppsøkende virksomhet etter situasjonene.

Jeg er møkk lei av priskrigen mellom dagligvarkjedene. I pristestene kjøpes det varer for et par tusen kroner der den ene kjeden slår de andre med en margin på 5 kroner. Det blir for dumt, og enda dummere når de reklamerer med «seier».  Jeg er lei av den smørblide modelldama til Kiwi som aldri gir seg på pris, og buketten av Rema-ansatte som forteller at det er sluttsummen som teller. Jeg koser meg litt de gangene jeg kjøper kvalitet til riktige (høye) priser på Høvikveien kolonial.

Jeg er lei av spillere med et selvbilde som er omvendt proporsjonalt med talent: Uten særlige skills, men med solide mengder trash talk på lager.  Og ganske ofte synes oppførsel på banen å være en refleksjon av coachene med ansvar.

Jeg blir matt av folk som river historiske bygninger for å bygge ballsal i hagen.

Jeg synes det er komisk med dommere som er mer opptatt av at overdelen skal ned i shortsen enn av posisjoner, ansvarsområder og evnen til å forstå kampbildet.

Jeg VIL IKKE ha juletilbud i oktober.  Jeg vil ikke få julevarer kastet etter meg til en pris ingen kan forsvare. Det minner lite om høytid å spise surkål til 5 kroner. Og: Halloween-jakten på sukker og kunstige tilsetningsstoffer tiltaler meg ikke.

Ekstremt volum på musikk i timeoutser er drit irriterende. Forsøkene på å formidle mer eller mindre smarte meldinger til spillere drukner i heftig rap.

Jeg blir oppgitt over spillere som ikke evner å prate i forsvar, men prater høl i huet på deg når de bør holde kjeft.

Jeg har lite til overs for opplevelser på treningssenteret: De som har slått leir på et av apparatene; de «eier» treningsapparatet jeg skal bruke, og de har tilsynelatende funnet sin frisone der de scroller på mobilen i stedet for å trene.

Jeg skjønner behovet og motivasjonen, men da Boston Celtics kvittet seg med Jrue Holiday og Luke Kornet mistet jeg litt av interessen. Porzingis? Not so much… Jrue Holiday ble NBAs «Social Justice Champion» i 24/25 for arbeidet  for vanskeligstilte.   En strålende forsvarsspiller på banen tar andre i forsvar. Sånne folk betyr noe!

Min gode venn Magnus Midtvedt har lært oss hvordan man kan håndtere irritasjoner og mørke tanker: «Sørg for å tømme søppelkassen av og til» – saml opp det som plager deg, og få det ut og bort.  En av spillerne mine og jeg har en gjensidig avtale – vi tømmer søppelet av og til. Det funker…

I morgen er det november. Ingen vei tilbake…