Selv unge spillere opplever å ha hatt mange forskjellige trenere i løpet av tenårene. Her er noen opplevde typer.

Noen skriker når andre inkluderer. Marit Breivik er kanskje den norske treneren med størst suksess over flest år. Og det handlet aller mest om å inkludere og involvere.

NÅR PENGER ER ALT
Det er for få utdannede trenere i Norge til at vi klarer å betjene stadig flere som har lyst til å spille basketball. Dermed må klubbene ty til unge krefter, ofte svært unge spillere som trener og spiller selv i en årsklasse over. Trenerne er litt for ofte utelukkende motivert av muligheten til å få betalt noen kroner ved sesongslutt; det er sjelden en god løsning. Det er som regel lite å lære av en trener som er ett år eldre enn spillerne han eller hun trener. Men det finnes svært hederlige unntak. I klubben jeg sorterer til nå har to av «mine» spillere ansvar for en svært yr og interessert gjeng av gutter født i 2014.  Det har vist seg å være en suksess – både for spillere og trenere. 

NÅR PENGER ER VIKTIG
Hvis du tjener en brukbar årslønn som trener, er du 1) ikke trener i Norge eller 2) trener for en eliteklubb med brukbar økonomi. Jeg er selv av dem som mener at gode trenere er helt avgjørende for suksess og læring – og at de følgelig fortjener godt betalt. Men den umulige motsetningen mellom klubbøkonomi og trenerbetaling er altfor ofte forekommende. Tenkte paralleller til fotball blir håpløst der pengene sitter løst (og det gjør ofte de best betalte trenerne også…)

DEN AUTORITÆRE
Kadaverdisiplin funker sjelden optimalt på de yngste spillerne. Hvis treninger og kamper er preget mer av kjeft og straff enn av konstruktive tilbakemeldinger og pedagogisk tilnærming, tynnes det fort ut i rekkene. Disiplin funker, men det finnes grenser.  Når frykten seirer over lysten, er vi på ville veier.

VERBAL VILLSTYRING
Det er mange av dem, og jeg har vært der selv: Det er ulekkert når en voksen trener kjefter på alt og alle i en kampsituasjon. Enkeltspillere får så hatten passer, og dommerne blir også tilgodesett med nedlatende bemerkninger. Dersom trenere skal være forbilder, er dette håpløst.  Og, ofte er det nok sånn at hvis laget presterer dårlig, lar trenerne det litt for ofte gå ut over dommerne.  Behovet for å finne noen å legge skylden på er stort. 

DEN KYNISKE
Når du trener yngre spillere, handler det mye om å inkludere, og å la alle få sjanser. Tidlig spissing av laguttak og spilletid er en slags garanti for at du vil oppleve frafall. Jeg ser litt for ofte kyniske trenere som skal vinne for enhver pris, de skal vinne med så store marginer som mulig og de gir seg ikke før motstanderlaget er ettertrykkelig knust. En venn fortalte fra en kamp: «Resultatet i gutter14 ble 21-110, og 0-36 i tredje periode». 
Jeg ønsket i min tid som lagleder å vinne, men aldri mest mulig. Når en vinner 36-0 i én periode, burde det kanskje være unødvendig med helbanepress..? 

DEN SERIØSE
Det finnes heldigvis trenere, både unge og eldre, som er dønn seriøse. Det er trenere som har en idé med det de gjør, de har en filosofi og de har som regel en langsiktig plan. Unge spillere fortjener seriøse trenere, de fortjener gode forbilder og de fortjener definitivt å oppleve treninger og kamper som noe de gleder seg til. Den islandske modellen har vært at de beste trenerne har ansvar for de yngste lagene. 

DEN PLAYS-STYRTE
Trenerne som hopper bukk over skillstilnærming for å bruke tiden på plays og systemer i ymse former, har etter misforstått oppgaven.  Mener jeg. Det er uinteressant å bruke 70% av treningstiden på plays som kanskje gir åpne skudd og muligheter når spillerne bommer på 100%-sjanser fordi de ikke har tilstrekkelig skillsfundament.

17.00-18.30-TRENERNE
Trenere for yngre lag  som utelukkende utfører trenergjerningen innenfor treningstiden, kan umulig få maks ut av gruppen. Det er selvfølgelig behagelig og bedagelig å møte opp, gjennomføre en trening for så å forsvinne igjen, men det gir neppe resultater. Jeg tror fortsatt på viktigheten av å kjenne spillerne du trener utenfor basketballen.  Hvem er de? Hvilke utfordringer har de på skole og i hverdagen.  Hvordan er familiesituasjonen? Det krever tid og en interesse for mennesket – ikke bare basketballspilleren.