Om en måned arrangeres det som faktisk er norsk basketballs viktigste begivenhet. Det er ikke BLNO-sluttspill. Det er ikke landskamper med mulighet for videre avansement, og det er heller ikke (Den Store) Baskethelgen. Det er derimot et arrangement som 95% av basketballspillere i aldersbestemte klasser er 100% uinteressert i. «Tinget» er der basketledere møtes til diskusjoner og avgjørelser som får betydning for alle. Tinget er NBBFs høyeste myndighet, og i år er det knyttet ekstra stor spenning til valg av medlemmer til forbundsstyret og komiteer.

Hvorfor? I et normalår snakkes det lite om valg og kandidater, men i år er forhistorien såpass spesiell og betent at overraskelser nesten er garantert. Det begynte og sluttet (foreløpig) med landslaget og Mathias Eckhoff. Da NBBF offentliggjorde at kontrakten med Mathias som landslagstrener ikke ville bli forlenget, brøt helvete løs. Vi snakker gjerne om julen som «den stille tid», men det var faktisk julaften debatten tok fyr da Ronny Andersen på sosiale medier delte raust fra begeret med gift.

En sak har ofte mere enn én side, men NBBF klarte virkelig å kjøre seg selv opp i et hjørne der det i realiteten var umulig å ta til motmæle. Det tok en drøy måned for basket.no kunne fortelle at «Norges Basketballforbund og Mathias Eckhoff er blitt enige om å videreføre Eckhoffs engasjement som hovedtrener for herrelandslaget frem til 31. juli 2026». I samme sak ble NBBF tvunget til kanossagang, og la seg så flat som overhodet mulig – en sannsynlig forutsetning for forliket.

Denne saken har ringvirkninger. Oppegående ressurspersoner snakker åpent om å mobilisere for å velte presidenten, arbeidsutvalget og/eller hele styret. Det tiskes i krokene. Noen snakker med hverandre.
Åge Vånar Damsgaard mobiliserer åpenlyst på «Norsk Basket», og har begynt kampanjen for å selge seg inn i varmen. Per Tøien følger opp i dag med utilslørt og sterk kritikk av det bestående med en oppfrodring om å stemme inn nye tillitspersoner på Tinget. Pers poenger er mange, og som vanlig gode.

Åge har mange ideer, men få løsninger i sin godtepose av en programerklæring – som å mene at det hadde vært fint med 1000 nye trenere. Han sier treffende nok «Jeg har mange ideer til hva som KAN gjøres, mange av de uten at de nødvendigvis trenger å koste så mye penger, og noen som vil kreve sterke prioriteringer». Han kan også oppfattes i retning av at det sittende styret IKKE er opptatt av et bedre ungdomstilbud, at det IKKE er viktig å utdanne flere trenere og dommere, og at jentesatsing IKKE er viktig. Selvfølgelig er alle enige i det. Men hvordan får jeg ikke tak i.

Man kan forledes til å tro at alt handler om at Mathias ikke fikk forlenget engasjementet som landslagstrener. Og med et nytt styre er kanskje ikke veien lang til å gjeninnsette ham…? I så fall blir neste runde å terminere en eventuell kontrakt inngått med en arvtager. Her er det mange artige omdreininger i vente for et nytt styre.

Det er ingen hemmelighet at irritasjonen over sportssjefen spesielt, og NBBF generelt, har vært stor blant mange meningsbærere i norsk basketball. Det aller meste av frustrasjonene handler om landslag – ikke bare seniorlandslagene men også aldersbestemte grupper.

Per Tøien har tidligere detaljert beskrevet prosess og skuffelser rundt den kommende U18-generasjonen, og i dag følger han opp med flere uheldige episoder. Jeg har selv opplevd å få fyken som LL-trener etter å ha fått muntlig tilsagn om å få fortsette. Og jeg møtte nylig en trener som har takket nei til landslagsengasjement fordi rammebetingelsene var uakseptable og amatørmessige. Landslagsdriften er riktignok bare en liten del av alt NBBF holder på med, men forsyner seg godt av midlene. Det er snakk om flere millioner.

Det er fint med engasjement i norsk basket, og ære være de få som våger å stikke seg frem. Men jeg liker ikke tonen i kritikken, jeg liker ikke det som synes å være en underliggende agenda hos noen – nemlig en slags revansje og hevn for tumultene rundt Mathias Eckhoff. Javel, mange vil bli kvitt Jan Hendrik Parmann. Men det blir for dumt og enjelt når man suverent glemmer det som faktisk har skjedd i løpet av hans 12 år.

– Det er faktisk mer enn dobbelt så mange som spiller basketball nå.
– Basketball vokser, også i distriktene.
– NBBF har gått fra å stå på konkursens rand til å ha en sunn økonomi.
– Vi har i dag to seniorlandslag i FIBA-kvalifiseringer, mot 0 tidligere.
– Basket for både rullestol og spillere med funksjonsvariasjoner, også med representasjonslag.
– NBBF har fått en sterkere stemme og posisjon i FIBA.
For å nevne noe.

Jeg kjøper ikke elendighetsbeskrivelsen selv om den sikkert passer helt fint i en slags valgkamp. Jan Hendriks 12 år er lenge, kanskje lenge nok. Men det har faktisk vært gjort mye i årene som har gått.
Helt uten paralleller forøvrig, men om seks måneder er det mellomvalg i USA. De fleste forståsegpåere og kommentatorer er enige om minst én ting: «It’s the economy, stupid!». Det er tilfellet også for norsk basketball. 1000 trenere og 500 dommere kommer for eksempel ikke rekende på ei fjøl.