pauliord

«Det året det var så bratt» er en Øystein Sunde-klassiker der det blant annet heter at «det var spiseplikt på Briskebytrikken»  Uten noen som helst slags sammenheng med trikken – her er noen linjer om året alt gikk på skinner. Tilsynelatende. 

Bergen er blitt den nye basketmetropolen. Der har de ikke minst en millionær med sans for idrett som et samfunnsoppdrag.  Louise Mohn har på mange måter vært en vekker for oss alle, og Bergensklubbene har respondert med én stemme og ett oppdrag.  Sånt blir det suksess av. Og det ser slett ikke ut til at Louise har tenkt å la det være med et korttidsengasjement. Det er nydelig, det er tydelig og bekrefter det de fleste vet: Engasjement funker.  Penger funker. Og det gjør ingenting at Louise Mohn også går inn som hovedsponsor for damelandslaget.

Fyllingen tok hjem NM-gull nr. to. Det var en litt blandet opplevelse for meg.  Jeg har aldri hatt noe egentlig hjerte for Fyllingen; jeg synes det har vært et lurvete prosjekt inntil nylig da noen bestemte seg for at klubben og laget trengte en makeover. Så fremstår de altså som noe helt nytt, men jeg klarer likevel ikke å mobilisere følelser for dem til tross for at det er flere spillere og ledere som jeg har historie med og relasjon til.  Karamo Jawara. Lars Espe. Bouna Ndiaye. Per Fedje. Jeg har ikke klart å bestemme meg for om Calix er mer posør enn genial coach med en solid porsjon flaks. Men en fin kar er han i hvert fall. 

Verre skal det ha vært med Fyllingens helt sentrale spiller Dashawn Davis.  Såpass dårlig kjemi skal det ha vært mot slutten av sesongen, at en av de andre spillerne sa at han helst ikke ville vinne NM med Dashawn.  NM-gull ble det likevel, og selv om Fyllingen klarte det meste selv, bør de kanskje sende et takkekort til Marin Mornar. Det straffer seg å bomme på straffer…

Det var det året det meste gikk på skinner for Sivert Nordheim og Anna Wikström.  Sivert til Indiana State og Anna til Duke er ikke mindre enn svært imponerende – og et viktig signal om at det meste er mulig for basketballspillere selv om de kommer fra Norge, eller kanskje nettopp derfor. Amerikanere liker europeisk basketballfilosofi. 

Det var det året det meste gikk på skinner. President Jan Hendrik Parmann har hatt det så travelt med å markere, signere, representere og gratulere, at han bare unntaksvis har hatt tid til å disse fru Sunniva med kjønnsrolleharselasene sine. Jan Hendrik går forbilledlig og seriøst i kamp for trygghet på trening, og også for jenter i idretten vår.  Det var overraskende få jenter på Basketskolen for et par uker siden – så få at det må kunne oppfattes som et varsku. Samtidig var det en sann gledde å ha 6 jenter blant 32 utøvere på elitesatsingen Next2Be. De hadde skills, og etter en litt nølende start hadde de ingen problemer med å følge gutta i alt vi gjorde.

Sunniva får kjørt seg på Facebook, og det skal de ha begge to – de trer godt inn i rollene.

Men tilbake til Øystein Sunde og året det var så bratt. I sangen heter det at «av alle vinder jeg har seilt i er motvind den verste å seile med».  Omtrent sånn må det ha føltes for Storm og Aliens.

Inn i sesongen 24/25 var Tromsø og Asker de eneste BLNO-klubbene som hadde vært med siden starten i 2000. Skjebnekampene kom på rekke og rad i sesongavslutningen, og Tromsø gikk egentlig rett ned sammen med Oppsal. Og, når ikke tilstrekkelig mange lag takket ja til opprykk, fikk Storm likevel tilbudet om å bli.  Tromsøværingene valgte likevel å akseptere nedrykket. For å bygge et lag fra bunnen av. For å konsolidere stillingen, og for å satse uten å være helt avhengige av kvaliteten på importer. Slik jeg ser det en voksen og fornuftig beslutning, og jeg har selv vært en av dem som aksepterte en sesong i Tromsø basert på importer. Det gikk som det pleier: Ingen suksess.

For Asker handlet det om økonomi, og bare det. 8.plassen betød fornyet kontrakt inntil klubbledelsen svært overraskende satte foten ned på grunn av svak økonomi. Dugnad, kronerulling og engasjement sørget for tilstrekkelig mange kroner til en satsing på sparebluss. Et grovt regnestykke tilsier at en sesong i BLNO – uten betalte spillere og betalt(e) trenere – kommer på ca. 450 000 kroner. Også satsingen inn i 25/26 skal angivelig være basert på trenerdugnad og lavkost. Spennende, men vanskelig. 

Så var dette også det året ingen klarte å forholde seg rolig. Coacher kommer, coacher går. Spillere likeså. I skrivende stund er det klart at Inge Kristiansen gir seg i Centrum etter lagets beste sesong på svært lenge.  Åke Bärlin drar hjem til Sverige, det gjør også Askers Basil Shiltagh. Alexander Karlstad trakk seg brått fra Ammerudprosjektet, inn kommer Zafer Saglan som var U19-trener for Bislet forrige sesong. Det forundrer ingen om flere av de unge blir med på lasset.  David Cox har vært innom mange klubber, men blir denne sesongen å finne på benken for Askers damer. Frode Ramberg er ny og spennende coach for Ammeruds damelag etter at Jarl Jespersen takket ja til å trene Centrum BLNO menn. Jarl får med seg Ruben Langerød fra nettopp Ammerud. Mange hadde kanskje sett det som naturlig om Isak Prinos tok steget opp fra ass. coach til head coach, men Isak havner i stedet i EB85 som ungdomstrener.

Gimle hadde en svak sesong 24/25, og var neppe fornøyd, hverken med tabellplassering eller sluttspill. Inngangen til neste sesong ser svært mye lysere ut med Reidar Greve og Sigurd Lorange tilbake og en Elias Demoniere som fortsatt har til gode å få til det helt store i Bergen. Med Jørgen Odfjell på plass, med Milovan Savic på norsk pass og ikke minst Jørgen Lamo fra Frøya er Gimle godt besatt på alle plasser.  

Dette er mye å ta inn over seg på én gang.  Og som om ikke det er nok, det kan se ut som over halve seniorlandslaget velger å droppe videre satsing: Johannes Dolven, Stian Mjøs, Sjur Dyb Berg, Karamo Jawara, Kristian Sjølund, Tobias Rotegård og Mikkel Kolstad glimrer med sitt fravær når Norge reiser til treningskamper i Irland denne uken og med Danmark og Kroatia på programmet i august. Harald Frey blir garantisten for mulig suksess når også Chris-Ebou Ndow sitter ute – med langtidsskade.

Så har jeg også hatt gleden av å følge norsk basketball fra grasrota denne sesongen. Skjønt, alt har ikke vært like gledelig og lekkert.  Som 09-trener lokalt opplever man mye rart. Oppturer. Nedturer. Gleder. Irritasjoner og forundring i skjønn forening.

Jeg innrømmer at jeg ble en smule perpleks da vi i sesongstarten – som underdogs mot en sterk motstander – fikk vite at laget vi møtte var lovet pizza og kaker dersom de slo oss med over 100 poeng. Det finnes nok mange måter å motivere tenåringer på, men denne var drøy.

Jeg kjenner etter hvert til altfor mange historier som handler om fisking i mer eller mindre tilslørte former. I yngre serier. Det synes som om målet er viktigere enn hvordan man kommer dit. Jeg vet konkret om flere solide lagenheter som har visnet og dødd fordi nøkkelspillere er blitt lokket til naboklubben. Når en håndfull spillere samlet velger å forlate et solid kollektiv – et vinnerlag med svært kvalifiserte trenere – til fordel for naboklubben med svært middelmådige resultater; ja da handler det neppe om tilfeldigheter. 

Jeg vet om enkeltspillere som ikke har tålt, orket eller villet et ensidig fokus på seire. Som ikke har tålt eller giddet et regime som er veldig langt unna inkluderende. Som ikke synes det er morsomt når tilbakemeldingene utelukkende er tøffe og negative.  Flere har gitt seg. Jeg vet om uheldige koblinger mellom toppidrettsgymnaser og klubber.

I april kunne du lese dette på nrk.no.  Det handler om fotball og elitesatsing, men likner til forveksling på saker jeg vet om fra norsk basketball. 

Kanskje er jeg utdatert når jeg mener dette, men det står jeg i så fall godt i. Jeg har lenge ment at jeg (eller andre trenere) kan ta et 20-talls unge tenåringer fra hvor som helst i landet, uten særlige basketballkunnskaper – og det vil være mulig å trene dem til norsktopp på 4-5 år.  Det må være utrolig mye mer tilfredsstillende enn å hente inn bedre spillere halvveis i løpet. 

Øystein Sunde

Tidlig i min  journalistiske karriere var jeg på seminar der alle måtte gjennom en praktisk – og, skulle det vise seg – en svært original oppgave.  Vi skulle gjøre presentasjonsjournalistikk på en serie utrolige hendelser som fant sted med kort mellomrom. 

Sol, sigg og snart brisen

Jeg husker ikke alle detaljene, men det handlet om mirakler her og der: Et forlis i Skagerrak der alle på utrolig og mystisk vis ble reddet. En dramatisk ulykke på land der alle kom fra det med livet.  Sånne ting.  Det gikk et lys opp for oss først da det ble dokumentert en kar som hadde fått en lam til å gå igjen. Fasit var altså at Jesus var kommet tilbake, og vi skulle lage førstesider på avisene vi representerte. Morsom oppgave.

Jeg kom på det her forleden. Fra Skjærhalden ytterst på Hvaler går det en ferge til Strømstad i Sverige. Fruen og jeg har tatt den to ganger, og når sant skal sies: Det er en nydelig tur på en snau time.  Skjærgården er både norsk og svensk og vakker, og overfarten foregår i smult farvann. Så kan man lure på hva man skal i Strømstad en times tid før båten skal tilbake..? For de fleste, viser det seg, handler det om å gå raskest mulig innom den lokale tobakkssjappa og videre til Systembolaget.  Da har man liksom fått med seg severdighetene…

Denne junidagen er vi på plass på kaia i Skjærhalden sammen med det som sannsynligvis er gjengangere på fergen.  De aller fleste har tomme trillebager (praktisk når Systembolaget ligger 500 meter opp i gata) – og om de ikke har trillebager har de i hvert fall slunkne ryggsekker.

 Det er umulig ikke å legge merke til tre damer som åpenbart er på tur for å kose seg skikkelig.  Den ene kommer i elektrisk rullekjøretøy; hun må være handikappet. De to andre kommer faktisk gående.  Rullestoldamen er litt arg for at hun ikke får trille ombord først, hun er tross alt bevegelseshemmet.  Eller er hun det.  Ombord på båten blir rullestolen stående i baugen.  Jeg skal ikke påstå at hun bykser opp til toppdekket, men hun har ingen problemer med å gå de bratte trappene opp.

Halleluja!  Jesus er altså et faktum i Skjærhalden.

De 50 minuttene bruker venninnetroen på å hive nedpå noen morgenpils, og en sigg eller to før vi er i land.  Rullemor går ganske uanstrengt ned trappene fra toppdekket.

Noen dager senere er jeg på tur til New York og Detroit, og de fleste er vel kjent med dette: Folk kommer trillende til gaten.  Mange har faktisk problemer, andre er av den mer spekulative typen: «Free ride» til gaten, og først på flyet.

Jeg overhørte en kar foran meg  i innsjekkingskøen i Detroit. Han mente at å være i «boardinggruppe 1» var helt formålsløst. Det hadde mistet litt av magien, mente han med et litt annet ordvalg.  I USA er rekkefølgen 1) folk i rullestol, det skulle bare mangle, 2) folk med problemer uten rullestol, 3) familier med små barn, 4) militært personell («thank you for your service…»).  På fjerdeplass kommer eliten med gull og diamantkort og alskens fordeler.

Og her, fortsatt i USA, er alt som før.  Folk kommer trillende.  For mange handler det nok gjerne om fedme mer enn bevegelsesutfordringer – eller, det ene følger det andre. 

Nåvel, det er fint å se at Jesus er over alt. Han får folk på beina! Men foreløpig leverer han altså ikke vann til vin.  Derfor fergen til Strømstad.

P.S.  På loungen på JFK i New York akkurat nå dumpet det en dame ned ved siden av meg – levert i rullestol.  Så snart hjelperen hadde forsvunnet, spratt hun opp (jepp, svært kvikk i steget), og satte kursen mot buffeten.

Halleluja!

Donald Oatis er en av disse gode vennene som bor altfor langt unna til at vi har jevnlig kontakt.  Vi har vært flinke til å sende hverandre meldinger i ny og ne etter at han dro hjem til USA i 2012. Men det var lenge siden vi hadde hatt kontakt da jeg skrev til ham i mars. 

Donald var i Norge for halvannet år siden. Altfor mye har skjedd siden da…

Jeg skrev litt om livet her hjemme, om alt fra verdenssituasjon til det faktum at jeg endelig har fått to nye knær som funker aldeles utmerket.  Svaret var typisk Donald – ingen store ord eller beklagelser da han kunne fortelle at han selv hadde vært innlagt på sykehus fra november til mars etter at han fikk hjerneblødning som følge av en aneurisme i hjernen.

Og mitt spørsmål om han var klar for et besøk igjen, ble besvart i kjent stil: «It probably would be better to wait till I get a little better with my health and then we can do things.»  Jeg ventet til nå, og er i Detroit for fjerde gang.

Så sitter vi sammen en feberhet junidag og mimrer litt over tider som var og tider som kommer.  Og han sier «I am so tired of this!»

For Donald har virkelig fått alt Marfans syndrom kan kaste på deg. En typisk «marfaner» har lange, slanke lemmer, lange lange armer, ben og fingre – en presis beskrivelse av Donald.  Han har fått det meste:

– Marfans ble oppdaget da hovedpulsåren hans var i ferd med å sprekke
– Netthinneavløsning
– Nyrene sviktet
– Bena hans sviktet
– … og nå: Hjerneblødning.

Vi var på restaurantbesøk i går – han i gåstol og med hjelm; om han slår hodet i et fall vil det kunne være fatalt. Kirurgene måtte fjerne deler av hodeskallen da han ble operert.
«I am so tired of this!»  Ja, det skal gudene vite.

Det er et uttrykk jeg selv bruker når jeg sitter i den samme bilkøen igjen.  «Jeg er så lei av det!»  Når det kommer enda en dørselger. Når jeg for n’te  gang slår hodet i taklampen over spisebordet når jeg reiser meg.  

For meg gir Donalds historie perspektiver og mening, og selv om besøkene i Detroit er sjeldne, er de på mange måter gull verdt – også for Donald tror jeg. 

Han evner heldigvis å se fremover, og han gleder seg over at 18 år gamle Jordan begynner på college til høsten  At moren hans er i mye bedre form nå enn da hun besøkte Norge i 2011. At datteren Zoe (10) faktisk kan ha en idrettskarriere foran seg selv om hun ikke kan spille basketball. Også hun har Marfans. 

Donald har rukket å bli 45 år gammel.  Marfans bestemmer hvor lenge han har igjen – og også at han sannsynligvis må gjennom enda en stor operasjon om to år.

Tenk på det når du selv synes livet er kjipt.

Enhver klubb med respekt for seg selv arrangerer basketballcamper.  I hvert fall i alle skoleferier, men gjerne også når andre anledninger byr seg.  Alle basketballcampers far (eller mor), Basketskolen, er i sitt 45. år og er mer populær enn noen gang.  Og litecamp i Bergen har etablert seg som et seriøst tilbud ved utgangen av sommerferien.

Det er et godt utgangspunkt å tenke at all aktivitet er bra, alle camper er gode tilbud til ivrige talenter – nesten uansett. 

Skjønt, jeg er usikker på om alle camper holder hva de lover, leverer hva de tilbyr og om innholdet rettferdiggjør prisen. Det er ikke alle forunt å kunne være med på alt.  Da vi i Lommedalen arrangerte romjulscamp, pratet jeg med faren til en av deltakerne som hadde vært med på det meste: Camp i Hønefoss, på Ammerud, i EB85, hos Centrum og altså med oss i Lommedalen. Han likte alt han var med på, og det syntes ikke som om prisen var noe hinder.

Men sånn er det ikke for alle. Jeg er selv en del av Basketskolen hver sommer, og jeg synes nok det begynner å bli en ganske drøy deltakeravgift som kanskje ikke alle familier tar seg råd til.  Men jeg vet godt at Basketskolen er et stort prosjekt med svært høye leieutgifter til hall og skoleovernatting (og enda mye verre er det blitt etter at Asker kommune har økt prisene).  Men Basketskolen er også mye mer enn bare trening. Det er overnatting, 4 måltider hver dag, flere økter og et svært rutinert korps av trenere og hjelpere.

Men også enkelte camper i klubbregi priser seg ganske høyt, og priser seg også lykkelige jo flere deltakere de kan få med. Det blir penger av sånt…og kroner finansierer satsing.

Første helg i vinterferien kan du være med på en camp i delvis amerikansk regi.  For 2500/3000 kroner blir du lovet å lære om high school- og collegesjanser, du får camp shirt(!) og du får treninger fra det som sikkert er en fin gjeng av amerikanske coacher, for hvem dette er «pure business» (men de lover deg ikke tilbakemelding hvis du ikke blir akseptert; det er ikke inkludert). 

For 1500 kroner tilbys du også trening 9-15 hver ukedag i vinterferien et annet sted i regionen. I juleferien kunne du være med på camp der tema var «decision making» for spillere ned i 8-9 årsalderen. Det høres jo kult ut, men er solid skivebom.  Eneste «decision» en 8-åring er i stand til å forstå er om mamma eller pappa bestemmer seg for å melde deg på.

Ved to anledninger har vi forsøkt å fornye oss med camper i Lommedalen, også  for andre enn lokale spillere. Lommedalen er et fint sted, men ingen kan mene at det er særlig sentralt for andre enn lommedøler. Likevel har vi arrangert to fulltegnede camper nå.

Tanken har vært å tilby noe nytt og spennende  til en overkommelig pris. Vi har ingen ambisjon om å bli rike på campene vi arrangerer, men vi er svært opptatt av at dette skal være en mulighet for alle som har lyst.  Og foreløpig ser det ut til at vi har truffet godt. Den første samlingen i romjulen samlet mer enn 50 deltakere, og i skrivende stund er også vinterferiecampen fullbooket. Vi stopper inntaket på 50 for å sikre et godt tilbud til alle.

Vi har vært utrolig heldige som har fått med oss noen av de mest meritterte og rutinerte trenerne i norsk basketball. Vi har bevisst forsøkt å styre klar av den klassiske stasjonstreningen, og vi har invitert mange trenere.  Personlig er jeg litt lei av aty en eller annen kapasitet kjører en camp nesten alene gjennom flere dager. Kjedelig og repetitivt, og jeg tør ikke tenke på hva unge spillere ville ment om jeg skulle gjennomført en hel camp nesten alene. 

Erfaringen fra mange camper er at det ofte blir få repetisjoner på stadig nye skills – såpass få reps at du faktisk ikke får muligheten til å lære og mestre det.  Derfor gjennomfører vi campene som ordinære treningsøkter med klart definerte temaer, og med relativt få spillere pr. trener involvert.

Slik dette er nå, fungerer det sånn passe bra. Det popper opp «camper» her og der fra ulike klubber.  Enkelte har søkt, og fått, støtte av næringslivet eller stiftelser og kan tilby åpen hall eller tilsvarende lavterskeltilbud gratis.  Vi andre må faktisk sette en pris på det vi tilbyr for ikke å gå i minus. Kommuneøkonomien er jo såpass skral rundt om at halleie for frivillige foreninger er en av mange melkekuer.

I Bergen har de fått til et unikt tilbud i Basketakademiet (https://www.basketakademiet.no/) som er et samarbeid mellom 8 klubber i regionen. Bare det alene er nokså enestående. 

Basketakademiet tilbyr camper for spillere tilknyttet de 8 klubbene, og de arrangerer også jevnlige treninger for de mest ivrige basketballspillerne i Bergen. Programmet gir spillere i aldersgruppene U13 og U15 muligheten til å delta på høykvalitetstreninger sammen med andre spillere på tilsvarende nivå. 

Basketakademiet gjøres mulig av en solid og svært dedikert sponsor, men er så gunstig for alle parter at det burde la seg gjennomføre også i region Øst.  

Hvorfor i all verden skal Lommedalen, EB85, Ullern, Ammerud,Hønefoss og andre arrangere sitt eget hvis vi kan samarbeide om noe større og bedre?  Kanskje er vi for opptatt av egen inntjening til at dette er interessant, kanskje finnes det ingen visjonære sponsorer som Louise Mohn i Bergen. Og kanskje er vi altfor mange klubber i region Øst til at vi kan finne et knippe samarbeidspartnere.

Men det er lov å tenke tanken.  Og mens vi tenker må det være lov å mene at basketball alltid har vært og bør være en lavterskelidrett der ikke økonomisk evne skal avgjøre hva du kan være med på.

Jeg har brukt tre av romjulsdagene i Lommedalshallen der jeg har vært ansvarlig for en julecamp. For en god stund siden sendte jeg en forespørsel til venner jeg kjenner som ekstremt dyktige pedagoger og trenere.  Jeg tok godt i, og tenkte at hvis jeg sender til 12-13 så får jeg i hvert fall ja fra et par av dem. Og i så fall har vi en bra camp gående.  

Men jeg fikk «ja» fra samtlige med unntak av en som var bortreist.  Med 54 deltakere, 3 dager og 16 involverte trenere på 6 økter ble det en helt enestående camp.  Jeg har vært med på mange camper, og jeg har arrangert mange, men denne tok virkelig kaka. Synes jeg.  Og forhåpentlig synes de fleste deltakerne det samme. Jeg var selv helt overflødig som instruktør, og kunne konsentrere meg om å arrangere og observere. Jeg har aldri sett spiller/coach-ratio så ideelt som dette. 

Per Tøien, Stian Emil Berg og Amir Alagic er en ganske stødig trio!!

Lørdag satt jeg på en benk i Lommedalshallen sammen med Per Tøien. Han var en av 16 som hadde svart ja tvert.  Dette var dag 2 av romjulscampen, og Per og jeg er nok i bunn og grunn ganske like: Dagens økt skulle begynne kl. 09.30, og da jeg kom som førstemann med nøkkelkort litt etter 08.30, var Per allerede på plass; han ventet i bilen.

Det er nok ikke helt uvanlig at vi to er blant de første som møter opp til avtaler.  Jeg tror vi begge har såpass respekt for andres tid at vi nødig risikerer å komme sent. Dermed fikk vi også tid til å sludre og sladre litt om løst og fast.  Som for eksempel om basketball.  Om at vi begge har holdt på lenge. Jeg hadde ikke tenkt over det før Per sa det: At vi to kanskje er de aktive trenerne som har holdt på lengst i Norge.  Og sant nok: Mitt første lag coachet jeg i 1975.  Omtrent samtidig fikk Per sitt første engasjement.  Det betyr skremmende nok at vi begge har holdt på i 50 år i 2025.  

Sannheten er at jeg tenker stadig oftere på dette Clint Eastwood-sitatet: «A man’s got to know his limitations.» Så skulle man tro at vi dermed er «yesterday’s news» begge to.  Og det er mange som mener nettopp det om meg, men siden jeg nå hadde anledning til å se andre trenere i aksjon, har jeg følgende å melde fra sidelinjen:

Per er et unikum.  Ekstremt kunnskapsrik, nysgjerrig, positiv og med helt enestående pedagogiske evner.  Jeg elsker å se ham kjøre oppvarmingen med ballhandling i par.  Jeg lar meg imponere over hvordan han til enhver tid evner å legge instruksjonen på et nivå tilpasset deltakerne som er til stede – alt fra seniorlandslag herrer til de aller yngste jenter og gutter.  

Så slo det meg at det er synd ikke dagens utøvere får oppleve f.eks. Amir Alagic på høyden av hans aktive karriere.  Og det er synd det ikke finnes videodokumentasjon: Amirs sett av finter og offensive moves; det er nesten så man kunne kjørt copy/paste fra tiden han herjet for Asker.  

Lukas Andersen er «coming man» som trener i Lommedalen. Her er han sammen med Jarl Jespersen og Magnus Midtvedt i første økt fredag.

Jeg visste helt sikkert at da Magnus Midtvedt og Jarl Jespersen skulle åpne ballet med første økt fredag – da kom det til å bli fullt trøkk, masse moro og mye læring.  Jeg kjenner ingen som er så proppfull av vitalitet og engasjement som Magnus.  Jeg har til gode å se at Magnus noen gang har hatt problemer med å få spillere til å holde ball og holde kjeft når han snakker.  Det går av seg selv, mens vi andre må bli morske i ansiktet for å få respekt. 

Det er heller ingen andre coacher som er så loadet med fleip og påfunn som Jarl. Da vi var sammen om G16-landslaget (05) hendte det at det tok litt av, men i ettertid ser jeg at han balanserer dette hårfint, og at han dessuten har vokst på seg betydelig autoritet som coach og trener. .

Eirin Holm og Julie McCarthy – ikke uventet en hit blant de yngste.

Og Eirin hadde selvfølgelig helt rett da hun med et skjevt smil fortalte at de to egentlig hadde dårlig tid og skulle haste av gårde kl. 16.00. Men Eirin hadde uansett regnet med en halvtime ekstra…  Sånn er det når du connecter helt naturlig med barn og unge.  Misunnelsesverdig!

Så er det ikke vanskelig å forstå at trenere som Joachim og Jacob Aabel og Stian Emil Berg  har en fordel av selv å være aktive utøvere.  Da får du nødvendigvis respekt for når du er 13-14 år gammel og blir ledet av tre trenere som alle er aktive BLNO-spillere – ja da følger du med! Og det er ganske nydelig å se dette fra sidelinjen når trenere tar én og én spiller til side for å gi veiledning.  

Stig Omland har hatt enestående suksess med jentesatsing i Lommedalen. Her hjelper han i en av Nils Kristoffersens driller.

Nils Kristoffersen er en kar som kan risikere å få like lang fartstid som trener som Per og Pål.  Han har mange av Pers kvaliteter – kunnskapsrik, interessert, pedagogisk dyktig.  Og en kar jeg ofte søker til for å få råd.  

Jeg har flere gode opplevelser med Nils. Den beste var nok NM-gullet i 2011 da vi snøt Tromsø for seier i NM-finale nr. 5.

Men allerede i 1982 skulle våre veier krysses. Nils som spiller og landslagskandidat, jeg som landslagstrener. Vi hadde allerede gjennomført en samling på Apalløkka i desember, så møttes vi til samling nr. 2 i Nadderudhallen 1. januar 1983.  Da det var helt tydelig at flere av spillerne kom rett fra fest til landslagstrening, ble jeg skikkelig forbannet. Virkelig pissed!! (Hvordan jeg kunne vite at de kom fra fest? Tja, når du kommer ganske tilsjasket på trening og henger fra deg dressen og hvitskjorta i garderoben – da har du neppe vært hjemom). Den første halvannen timen den økten var utelukkende løping/lines.  Det ble som en slags sammenhengende Beep test.  En av spillerne måtte en rask tur opp på tribunen der han spydde i søppelbøtta før han løp videre.

Så kan man mene hva man vil om å legge en trening til 1. januar, om å møte uforberedt til landslagssamling eller å kjøre dritt-treninger med bare løping. Personlig orker jeg ikke bruke straff som virkemiddel lenger.  Dersom du ikke er motivert nok som utøver til å innrette deg etter regler og rutiner, vil jeg helst ikke ha noe med deg å gjøre. Treningstid er en knapphetsressurs i Norge og bør brukes til annet enn løping og straff.

Denne romjulscampen var første gang Lommedalen inviterte bredere enn bare lokalt, og jeg føler meg sikker på at det ga mersmak for alle involverte.  Trenerne elsket det, spillerne så ut til å like det og foreldre på tribunen nikket anerkjennende. Dette gjør vi garantert igjen dersom vi kan stjele litt tid fra dyktige trenere enda en gang.

Svært godt nytt år til alle!

Ruben Langerød (t.v.) er utflyttet Lommedalen-gutt. Sammen med Nils og Henrik Kristoffersen sørget han for en strålende sisteøkt søndag.

Det har gått så lang tid at selv ikke primus motor i Tromsø Storm, Ørjan Hansen, husker eksakt: Hvor lenge har Tromsø vært i den norske eliteserien sammenhengende?  Vi ble vel enige om at det må ha vært siden 1995, sånn cirka… Enda en sesong så runder de utrolige 30 sammenhengende sesonger. Det som er sikkert, er at Asker og Tromsø er de eneste klubbene som har vært i BLNO siden tidenes morgen.

Tromsø er mye rart. Fra skolebesøk med Rasheed (Worrell) og Kevin (Scott O’Brian) til møte på Langnes med en svært utrent import Akiean Frederick som ble sendt hjem etter en uke. Fisketur med gjengen. Tromsøhallen som forfaller. Parkettgulvet som må legges. Jeg blir nok aldri ferdig med Tromsø…

Men nå ser det virkelig stygt ut for Storm. Kanskje stopper det på 29 år. Kanskje rykker de ned. Og kanskje ryker nordnorsk basketballsatsing i elitesammenheng. For det mumles om mulig nedrykk, og mange er naturlig nok urolige for hva som kan skje. 
Jeg også.

Storm ligger på alle mulige måter i «dødens posisjon». Uttrykket stammer fra travsporten; det brukes gjerne om hesten som ligger i sporet utenfor lederhesten.  Det er en tung reise, med laaange yttersvinger. 

Der er Tromsø nå. Veien fram er tung og lang. Yttersvinger.  Motbakker. Nedturer. For å være sikker på ny kontrakt, MÅ de bort fra 10.plassen på tabellen.  En 9.plass gir i hvert fall kvalifiseringskamper. Tromsø har et tøft kampprogram, dog med to kamper mot Oppsal som fire antatte gratispoeng.  Men også med to gjenstående kamper mot serieleder Fyllingen.  Det regnestykket kan fort gå i null.

Sesongen startet med ny giv, nye importer og ny trener.  Det har vært Tromsø i et nøtteskall.  Kenneth Webb er i realiteten den eneste som har vært der over tid, og paradoksalt nok er han nå tilbake som vikar etter at Tromsø avsluttet samarbeidet med Cosmin Blagoi.

Paradoksalt vil det også være at i det øyeblikket det ser ut til at Tromsøhallen faktisk skal rives, så kan Storm på dukken, de også.

Når en klubb henter importer, er det ofte et sjansespill. Du kan sjekke referanser og kamptape så mye du vil; det du ser er ikke alltid hva du får. Litt lettere bør det være med trenere.  Det finnes inntrykk og referanser fra tidligere arbeidsgivere, og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at Tromsø hadde gjort sin hjemmelekse.  Men det ble aldri noen suksess med Blagoi.  Kulturforskjellene ble for store, og tilnærming til treningshverdagen ble ugrei. Jeg blir fortalt at han effektivt klarte å drepe interessen for prosjektet.  Det var ikke morsomt å spille basketball lenger.I norsk basketball er heldigvis gleden viktigere enn mye annet. Dermed blir det Kenneth Webb og Aslak Smalås som får jobben med å redde restene av sesongen og forhåpentlig plassen i BLNO. 

Anders Solem er tilbake etter langvarig skadefravær, og Johannes Lange er som alltid en leder både på og utenfor banen.  Sammen med Aron Finstad representerer de nå den trygge basen, men det holder ikke helt.

Kontinuiteten er fraværende, også de mulige kontinuitetsbærerne: Henrik Lange, Simen Samuelsen og Marcus Wynn var i hvert fall garantister for soliditet, rutine og vinnerinstinkt, men de synes å være ferdige med basketball på elitenivå.  Eller er de det?

Dersom/hvis/så fremt/i fall laget rykker ned, må gode krefter forenes og mobiliseres.  Etter en sesong i Tromsø kan jeg en del om kulturen, og jeg er overbevist om at sponsorene vil være på plass. De vil følge laget videre selv om  det skulle gå gærn’t i år. Verre er det kanskje med spillere.  Johannes Lange har hatt muligheter og tilbud fra andre tidligere, men har alltid landet i Tromsø.  Men er det verdt det å tilbringe en sesong i 1. divisjon?  Aner ikke.

Og, vil det være mulig å spørre om de gamle traverne kan tenke seg å sale på for en redningssesong?  Jeg vet ikke svaret på det heller. 

Men jeg vet at norsk basketball trenger elitelag også nord for Trondheim. Og jeg vet at det finnes en underskog av nordnorske talenter som mer enn gjerne tar ansvar i årene som kommer.  Jeg fikk ikke selv oppleve Isak (Ramirez Nilsen) i fri dressur, men du verden for et talent.  Det finnes spillere i nord som Norge ennå ikke har sett.  

Jeg tror kort og godt ikke norsk basketball har råd til å miste fotfestet i Tromsø.  Tromsø er spesielt.  Tromsø er en livsstil.  Tromsø er alt fra stummende mørke til fantastiske, lyse netter. 

PS
Jeg har vært med lag i noe som heter HNBT (Holland Nordic Basketball Tournament)  to ganger.  Det har vært en helt enestående opplevelse, og en helt spesiell turnering.  Så når jeg nå blir kontaktet av turneringsledelsen for å finne norske kandidater så gjør jeg gjerne det. Turneringen går av stabelen i Groningen, Nederland 19.-21. april, og er åpen for aldersklassene U13/U15/U17. Det er virkelig en imponerende liste av lag som har deltatt – fra Belgia, Bosnia, Bulgaria, Kina, Kroatia, Tsjekkia, Danmark, England, Estland, Finland, Frankrike, Tyskland, Hellas, Ungarn, Island, Israel, Italia, Latvia, Libanon, Litauen, Makedonia, Marokko, Norge, Polen, Russland, Serbia, Slovakia, Slovenia, Spania, Sverige, Nederland, Tunisia, Tyrkia og Wales.

Det er aldri mer enn 8 inviterte lag med i hver årsklasse, motstanden er blant det beste du kan oppleve med aldersbestemte lag, og jeg er altså bedt om å finne kandidater i Norge.  

Hvis noen kan tenkes å være interessert: Send meg noen ord på pal.berg@outlook.com så videresender jeg turneringsinfo.  Dere må reagere kjapt!

«Vi klarer å få småbiler til å kjøre på Mars, men  fikser ikke å få tog til å gå på tidtabellen her på jorda».  Sånne tanker sniker seg uvegerlig inn når jeg forsøker å se en BLNO-kamp gjennom nyvinningen MyGame. «Vi har klart å sende mennesker til Månen, men klarer ikke å overføre bilder fra basketballkamper i Norge».

Når vi først befinner oss i verdensrommet, passer det jo ganske godt at mitt siste forsøk på en  seeropplevelse var med nettopp Aliens. For da administrerende direktør i MyGame Lars Setsaas på forbilledlig vis la seg paddeflat på basket.no for en drøy uke siden, var det lov å håpe på bot og bedring.  

Bot?  Tja, én måneds kompensasjon er jo noe.  Bedring? Nei.  Fortsatt er det problemer. Fortsatt hakker bildene, fortsatt går skjermen i svart og da Asker tapte for Centrum, var det bråstopp etter to perioder.  Jeg er ikke så innmari opptatt av de 159 kronene, men jeg er faktisk interessert i å få med meg noen av kampene.

Jeg har forsøkt å nøste litt i dette – om ikke annet for å få vite hvor skoen trykker. For det er jo stadig vekk sånn at SpaceX klarer å få en rakett til å finne veien hjem til utskytningsrampen, mens vi ikke klarer å overføre bilder fra Leikvollhallen til Østerås.

Ingen klarer å gi fornuftige svar på hvordan og hvorfor. Det finnes folk med teknisk innsikt som mener at plattformen er pill råtten. Dem om det. En av dem som sitter bak kamera hver serierunde, forteller at det er umulig å få hjelp.  Da Direktesport/TV2 var ansvarlig for overføring av kamper var det et support-team som fulgte sendingene, og som stort sett klarte å løse problemer der og da. I dag synes det å være så godt som umulig å få tak i ansvarlige i MyGame når krisene oppstår skal vi tro dem som sitter bak kameraene på BLNO-arenaene.

Dette er pinlig for både NBBF og TV2 som er partnere i dette samarbeidet, men de er uten mulighet til å ta tak i problemene. De fleste synes nok det er kjipt å måtte betale 159 kroner for å se basketball, og det blir i hvert fall ikke bedre av å måtte betale for ingenting.

Mygame skylder oss en forklaring på hvorfor, og det skulle bare mangle om de ikke gir oss et rausere plaster på såret. Inntil videre: Sørg for at samtlige abonnenter med basketball som interesse, får tjenesten gratis inntil de kan dokumentere minst to fulle serierunder uten problemer.

Klikker du deg inn på mygame.no, er det første som møter deg dette: «Store øyeblikk fortjener å bli sett». Nettopp!

Vi får se denne helgen – kanskje…

Jeg har fundert mye over frafallet i basketball.  Riktignok er det horder av unge gutter og (litt for få) jenter som ønsker å spille basketball. Men i den andre enden renner de ut igjen, noen tidligere enn andre, men de hopper av før de har rukket å nå toppen. For to år siden skrev jeg blant annet dette:

«Faktum er at selv om etterveksten er imponerende, så er frafallet tankevekkende. Jeg har alltid ment at norske spillere må ha noe igjen for innsatsen de legger ned.  Hvis jeg påstår at over 90% av norske spillere taper penger på å være en del av BLNO, er det neppe helt feil. De får nok dekket reiseutgifter, og kanskje mat på bortekamper, men de skal betale kontingent og treningsavgifter. De kjører til og fra treninger uten godtgjørelse, og jeg tipper de fleste ender med å betale Flytoget selv.
Dessuten: Treninger og kamper gjør at de mister muligheten til å tjene penger på en jobb ved siden av. Og, for spillere midt i 20-årene handler det også om kjærester, samboere, ektefeller, barn, studier og kanskje en fulltidsjobb. Regnestykket går ikke opp, og tidsbruken lar seg ikke forsvare».

Basketball er ikke lenger noe som trigger klubbfølelsen min i særlig grad. Og har kanskje aldri vært det, med unntak av de gangene jeg har hatt ansvar for et elitelag. Men heller ikke da har det alltid handlet om «klubben i mitt hjerte», men snarere om enkeltspillere som har betydd noe spesielt for meg eller som jeg har fulgt over lang tid. 

Jacob Aabel er en sånn kar som tikker av på alle kriterier.  Han har vært nærmeste nabo så lenge han har levd, han har skutt tusenvis av skudd på utekurven i Østeråsbakken og det har vært spennende og givende å følge ham gjennom suksesser og nedturer.  Gudene skal vite at han har hatt nok av det siste etter at nesten to sesonger ble ødelagt av en alvorlig kneskade.  Derfor har jeg vært spent på å få se ham i en skadefri sesong der han endelig skulle få vist hva han er god for. Han var aldeles strålende som point guard på U16-landslaget. 

Satsingen til Asker Aliens har virket å være godt, men nøkternt fundert og med en spillesugen gjeng som er ivrig etter å vise at dårlige plasseringer er historie, og bare det.  Men etter å ha sett kampen mot Gimle lørdag, sitter jeg igjen med ett spørsmål: Hvorfor i all verden skal en 19-åring gidde å bruke så mye tid på noe som gir så lite tilbake.

Hvorfor skal en spiller som Jacob måtte kjøre langt til Leikvollhallen fire ganger i uka for å være en rollespiller med birolle. Slik det er nå, vet han at det er maks 7-8 minutter spilletid å hente.  Det er tiden han har til å bevise at han er verd å satse på, at han kan bli en spiller å stole på og at han definitivt er en spiller for fremtiden.

For Asker synes rollene å være fordelt og hugget i stein: Sebastian Sjöberg er den ledende point guarden.  Jacob Aabel er tilgodesett med de minuttene Sebastian skal hente seg inn igjen på benken. Sebastian spiller over 32 minutter i hver kamp, Jacob har hittil fått snaut 7 minutter. Personlig synes jeg Sebastian Sjöberg har åpenbare individuelle kvaliteter, men som skapende lagspiller kommer han til kort. Synes jeg. Egne sjanser og egne avslutninger? Yes! «Go to» Sebastian og Josh Hart, de ordner det.

Det er ingen grunn til å gråte over dette; det er en del av en elitesatsing som nødvendigvis er blitt mer kynisk enn man sikkert ble lovet i festtaler før sesongen.  Coacher kan ha de beste intensjoner før en sesong, men når dårlige resultater biter deg i ræva, er det plutselig en annen skål. 

«Jacob har en blick för spelet som vissa bara föds med, i kombination med att vara en otrolig försvarare är jag säker på att han kommer vara ett stort problem för motståndarna.»  Sånn hørtes det ut før sesongstart.  Det manglet vel tre ord på slutten: «…i 7 minutter».

Jeg ble minnet om noe i samme gate her forleden da Torbjørn (Fritzen) hadde funnet bilder fra USA-tur i 2000; en tur der Torbjørn og jeg forsøkte å finne collegeplass til ham.

Han fikk stipend på Northeastern State som det året gikk hele veien i  NCAA div II – altså et strålende lag. Coaching staff var vennligheten selv da vi besøkte skolen – som det alltid har vært på collegebesøk. Men vi hadde bare sett fasaden, viste det seg. De andre spillerne på laget var en svært frynsete gjeng utenfor banen som laget så mye kvalm og krøll at nesten alle dager startet med staffeløping grytidlig hver morgen.  I tillegg viste head coach Larry Gipson seg som alt annet enn «vennligheten selv»; han var kort og godt kynisk og autoritær, uten særlige menneskelige egenskaper.  Altfor mange amerikanske college-coacher er varianter av Dr. Jekyll and Mr. Hyde. WYSIWYG er et akronym som ikke alltid stemmer: «What You See Is What You Get».

Hadde jeg vært coach for et hvilket som helst lag, hadde jeg fnyst av en forståsegpåer som føler seg berettiget til å mene noe, og Basil Shiltagh er neppe begeistret for at noen mener noe om prosjektet hans, eller disposisjonene hans. Men dette handler ikke nødvendigvis om Asker, ei heller om disponering av spillere i en eliteserie, men hva manglende tillit, dialog og kommunikasjon gjør for spillere som bruker masse tid for en jobb som er ubetalt og lite verdsatt.  

Dermed blir altså spørsmålet: Er basketballtreninger og basketballkollektivet så givende at det er verdt fritid, kjæreste, venner, ekstrajobber, inntekter  og et fullverdig liv?  Er forsakelsene verdt det? Neppe for alle.

Det finnes svært gode skuespillere i filmindustrien som må ta til takke med biroller. Men de får i hvert fall betalt – og de blir verdsatt.

Beklager, men jeg er ikke helt ferdig med forbundets avlysning av regionssamlinger for U15- og U16-generasjonene. Det var jo nesten slik at saken var i ferd med å havne der forbundet håper det ender – i glemmeboka.  Men så kom utlysningen av U16- og U19-NM.  I et svakt øyeblikk fikk jeg det for meg at kommentaren «… det blir vel avlyst en uke før…» på Facebook ville vært innafor. Men det ble for dumt, så jeg lot det være.

I mellomtiden har vi opplevd at Stig-Erik Omland tok tak.  På rekordtid klarte han å stable på beina invitasjon, halltid og trenere til en svært vellykket U15-samling i Bærum Idrettspark. 

Mens NBBF definitivt ikke har tatt tak.  Ei heller har de tatt til motmæle mot denne bloggposten. Ingen forklaring.  Ingen beklagelse. Ingen oppfølging.  Ikke noe svar på tiltale. Ingen imøtegåelse.

Jeg har snakket med to kolleger/venner som har kommunikasjon som profesjon.  Nils Apeland har suksess med «Talerlisten», mens Lasse Gimnes har Johannes Høsflot Klæbo og Karsten Warholm på kundelisten.

De kjenner ikke norsk basketball godt nok, og har heller ikke kjennskap til avlysningene annet enn det jeg har fortalt dem.  Men på generelt grunnlag er de begge enige:
Å forholde seg taus er ingen option.  Enten går man i rette med uttalelser eller påstander man mener er uriktig gjengitt.  Eller så legger man seg noenlunde flat, og sørger i det minste for en beklagelse.

I forbundet finnes det tilsynelatende en og annen «chicken» som ikke ønsker å stikke hodet frem. NBBF har valgt å gjøre som strutsen – de ansvarlige stikker hodet i sanden og håper det går over. (Skjønt det er svært urettferdig mot strutsen, det er kun en myte at den gjemmer seg i sanden; det stemmer kort og godt ikke). Jeg innbiller meg at Jan Hendrik Parmann liker det bedre når han kan bruse med fjærene, stolt som en hane.

Da samlingene ble avlyst 18.september ble jeg i likhet med de fleste andre forundret, og etter hvert forbannet.  Jeg sendte derfor denne mailen til potensielt ansvarlige i NBBF: 

Den eneste tilbakemeldingen fra offisielt hold var dette svaret – helt verdiløst hvis meningen var
å dempe gemyttene og bidra med en slags oppklaring:

Norges Basketballforbund har publisert en kommunikasjonsplan for 2023-24.  Du finner den her hvis du er interessert.  Men jeg behøvde ikke lete lenger enn til side 1 for å se at NBBF møter seg selv ganske kraftig i døra.  I strategiplanen står det innledningsvis…:

– Åpenhetskulturen skal skapes ved at NBBF i alle sammenhenger er åpne om sitt arbeid, sine disponeringer og de valg som gjøres. Vi skal invitere til åpen og god dialog med og mellom medlemmer og klubber for å sikre en god kultur i vår idrett. Vi skal ikke frykte resultatet av åpenhet. 

– Vi skal ta initiativ til å sikre god og nødvendig informasjonsformidling til alle som har interesse for norsk basket og ha rask responstid.  

– Vår kommunikasjon skal være profesjonell og basert på fakta etter systematisk evaluering av våre aktiviteter og innspill fra våre medlemmer. 

Det er altså null treff på tre helt sentrale punkter i forbundets egen kommunikasjonsplan.
«Kommunikasjon i en krise handler ikke om å løse krisen, men å håndtere den. Kommunikasjonen er tiltak som gjør at du kommer best mulig gjennom og kan løse krisen», skrev Vibeke Johannesen på KOM24 for et par år siden.  Hun var den som måtte håndtere den mye omtalte «Nachspielsaken» i Brann Sportsklubb for et par år siden.
Og videre: «Du kan ikke kommunisere deg ut av en krise, men du må kommunisere riktig når den inntreffer. Det du sier betyr noe spesielt. Hvert eneste ord er viktig. Til og med hvilken rekkefølge og vekt du legger på de ulike setningene»

Nettopp!

Høstferien er en levning fra tidligere tider – en unødvendighet som gjør det vanskelig for barnefamilier, og en friuke som ingen egentlig trenger.  Det er grenser for hvor sliten man rekker å bli, bare noen uker etter sommerferien. Mange blir hjemme disse høstdagene, mens andre benytter anledningen til å få med seg en siste ferieuke i utlandet.  Sånt må planlegges, flybilletter og hotell må bestilles.

Men for noen tenåringer har det vært utenkelig å bli med familien på tur – de har nemlig håpet og trodd på å få være med på NBBFs landslagssamlinger. Gutter og jenter født i 2009 og 2010 var yre og klare for å møte likesinnede over hele landet. Region Øst skulle ha sin samling 28. og 29. september, Vest og Nord 5. og 6. oktober og Midt 12. og 13. oktober.  Dette har stått (og står fortsatt) i terminlisten for 2024/25.

Derfor var det forståelig nok en blanding av sjokk, skuffelse og vantro da NBBF offentliggjorde at alle høstsamlinger er avlyst. En kortfattet nyhetssak på basket.no fortalte i ulne formuleringer at høstens høydepunkt gikk i dass for over 100 talenter.  Det heter blant annet:

«Grunnleggende strukturer …. er ikke redegjort for på et akseptabelt nivå».
«Basketplan28 legger føringer for etableringen av nye utviklingsplaner. Arbeidet med ny sportslig plan er påstartet».

I klartekst må det bety noe sånt som at noen har «driti på draget». Jeg har forsøkt å nøste litt i dette, og forstår i hvert fall såpass at samlingene i region Øst kunne og burde gått sin gang uten problemer. Jeg har fått vite at trenere var på plass, haller var bestilt og spillere var grundig observert og vurdert, blant annet i Bærum Open.  

Jeg tenkte umiddelbart at dette hadde en forklaring i sviktende økonomi.  At seniorlandslagets FIBA-kamper var blitt så kostbare at det må spares. Det er nemlig svært kostbart.  Når Norge møter Romania i november renner pengene ut selv om Nordstrand Arena blir fullsatt.

Men nei.  Folk med greie på dette forteller at økonomi ikke har vært grunn til avlysning av høstsamlingene.  Så kan man selvfølgelig la tvilen komme «tiltalte» til gode. Kanskje er det ikke mulig å finne ledig hallkapasitet i Bergen, Trondheim eller Tromsø de aktuelle helgene.  Men jeg tror jo ikke på det.  Kanskje finnes det ikke trenere som har tid eller mulighet.  Da bruker jeg meg selv som referanse: Så lenge ingen har spurt meg om jeg kan bidra, kan heller ikke det være grunnen.

Sportssjef Kevin Juhl-Thomsen er uansett den som sitter med ansvaret, og det er Kevin som må evne å kommunisere noe annet enn «akseptable nivåer på grunnleggende strukturer».  Han bør kort og godt legge seg så flat han kan, han bør beklage og han må love bot og bedring.

Når generalsekretæren forteller at «Basketplan28 legger føringer for etableringen av nye utviklingsplaner» tviler jeg på om 15-åringene i 2024 er fornøyd med å få vite at det finnes planer for 2028.

Gad vite om noen har tenkt på hva dette vil gjøre med NBBFs omdømme. Det kan jo synes som om forbundet har surfet på en medgangsbølge med voksende medlemstall, økende interesse for seniorlandslagene og en u-landslagsommer med rekordmange norske seire. 

Denne avlysningen slår beina under det meste, og jeg får flashbacks til 2014 da 97-landslaget plutselig fikk reisenekt til EM.  Det ble oppstyr uten like, og førte blant annet til at profilerte trenere ga beskjed om at de ikke ville ha mer med basketballforbundet å gjøre. Jeg var selv til stede på møte der Jan Hendrik Parmann måtte gå kanossagang.

Vi er ikke der ennå, men det murres på grasrota. Omdømme er viktig, og om en trener ikke kan fungere uten at han, hun eller hen har garderoben, kan ikke et styrende organ fungere uten å ha medlemsmassen bak seg.

Så blir ikke dette bedre av at private initiativ ser ut til å få til samlinger – i hvert fall i øst, kanskje også i vest. Bedre for spillerne. Pinlig for forbundet.