Jeg smilte godt da jeg så Birgitte Greppestad Broch for første gang. Hun var en av rollefigurene i TVNorge-serien Kongsvik Videregående, en 43 år gammel advokat og mamma til Kristine, som ikke presterte så godt på skolen. Birgitte er sterkt kritisk til undervisningen, siden Kristines resultater er så «average». Som sagt, det var til å smile av – en åpenbart overspilt mor uten snev av (selv)innsikt.

Men så, noen år senere er vi nesten der at Greppestad Broch’er er normalen. Forestillingen om at «jeg vet best» og «mitt barn er best» gir håpløse arbeidsforhold. Jeg har en venn som forteller ganske drøye historier fra norsk skolehverdag der lovverket gjør hverdagene tilnærmet umulige. En annen har kastet inn håndkleet som trener for en gjeng av unge gutter. Han opplevde å bli satt under oppsyn fordi han på en trening skulle ha kommet i skade for å irettesette en av spillerne.

Foreldre kommer i alle varianter – både som trenere, som heiagjeng og som omsorgspersoner. De færreste kan ha unngått å få med seg dramaet rundt familien Ingebrigtsen.  I 2018 sa Gjert Ingebrigtsen dette i VG:

«Trenerrollen preger meg i større og større grad.  For jeg bruker mer og mer av tiden min på den.  Da blir det veldig få øyeblikk i løpet av en dag der jeg får anledning til å være den personen jeg aller helst vil være.  På et vis fordufter den omtenksomme, nære og følelsesmessige Gjert, og igjen står en heltidssint, militant, streng kar.»

I 2023 tenker vi alle vårt uten egentlig å vite, men allerede for 5 år siden syntes Gjert å ha en porsjon selvinnsikt. 

Kjendiseksemplene er mange. Kåre Mol har trent strandvolleysønnen Anders med suksess. Mamma Mari Ann har trent sønnen Håvard Bentdal Ingvaldsen, tilsynelatende et vellykket team:

«Så langt har vi ikke hatt noen problemer med at det er et mor/sønn-forhold. Vi er flinke til å skille det å være trener og utøver og det å være mor og sønn. Hjemme er han sønnen min, og på treningsfeltet er han Håvard. Der tror jeg vi begge er flinke», sier mor Bentdal.

På den annen side:  Når Dennis Hauger nylig mistet plassen i Red Bull-akademiet, mener noen at pappa Tom Erik har vært for tett på sønnens karriere; far skal kort og godt ha vært for «flink» til å gjøre det for lett for sønnen. Fra F1-sirkuset kjenner vi også Max Verstappen med en far som er kjent for å ha presset sønnen til det ytterste, og vel så det. Vold skal ikke ha vært ukjent i familien Verstappen. 

Tennisinteresserte har med interesse fulgt forholdet mellom danske Holger Rune og mamma Aneke. Til tider har det vært ganske heftige scener som har utspilt seg. Casper Ruud er på sin side sjelden forfulgt av skandaler. Derimot er han svært tett fulgt av et team ledet av pappa Christian.  Etter en relativt skuffende sesong mener mange at Casper trenger nye impulser for å komme videre. Ekstra morsomt er det å se greske Stefanos Tsitsipas når pappa Apostolos er med fra tribuneplass. En blodstrykksmåler på far ville gitt interessante utslag.

Kjetil André Aamodt og faren Finn har for mange vært selve symbolet på tidlig spissing av barneidrett. Selv mener alpinisten mange fikk et feil syn på forholdet deres.

«Det vi drev med blir litt misforstått. Jeg følte nesten at min far holdt meg igjen. Da jeg hadde trent litt med ham en dag, gikk jeg på løkka og spilte fotball eller hockey i mange, mange timer. Det var det jeg likte, og jeg tenkte ikke på at det var trening. Det er hovedgrunnen til at jeg ble en toppidrettsmann. Det viktigste er å skape en god arena der man skaper idrettsglede, og at man lærer seg gode, grunnleggende egenskaper. Lærer man seg det, så kan man ta det med seg uansett arena. Det er den gode plattformen jeg mener er viktig i barneidrett.»

Jeg er neppe i posisjon til å felle noen dom over foreldrerollen, til det har jeg vært for lite til stede for mine egne barn.  Jeg var en flink far og trener da jeg hadde sønnene mine som en del av laget, men jeg fortsatte ufortrødent å betjene andres barn da mine to barn gikk til andre lag og andre trenere.

De første foreldrene jeg ble kjent med, ble jeg aldri kjent med for å si det sånn. De var aldri til stede på treninger eller kamper. Kanskje ikke så rart; mor og far til spillere født på 60-tallet var gjerne født før 2. verdenskrig og hadde neppe kunnet lese seg opp på selvhjelpsbøker om «slik blir du en god mor og far». I dag har vi psykologer og andre som hjelper oss med å putte foreldre i båser.  

Vi har tigerforeldre som krever at barna skal yte sitt beste på alle områder og prestere maksimalt. De fleste har fokus på skole, men her og der finner du en forelder litt for tett på lagbenken til sønn eller datter. På en turnering i Sverige var det både pinlig og fascinerende med faren til en av spillerne på motstanderlaget. Pappa var stadig borte hos sønnen for å gi «gode» råd. Både når sønnen satt på benken og i lagets timeouts. Skandaløst misforstått, og helt ødeleggende både for sønnen og for laget.

Jeg har opplevd færre av kompisforeldrene som lar alt skure og gå mens curlingforeldre synes å være godt representert: Det var den danske barnepsykologen Bent Hougaard som introduserte begrepet i 2005 – foreldre som ligger flere skritt foran og som intenst feier banen så barna raskt og smertefritt kan seile fram i livet. Hougaard påpekte at å forveksle omsorg med service, kan føre til hjelpeløse servicebarn. 

Så må det være lov å mene at curlingforeldre og såkalte helikopterforeldre gjør barna sine en bjørnetjeneste. Helikopterforeldrene er konstant tilstede, de blander seg inn i alt og i beste mening. Det finnes ikke den ting de ikke ser seg i stand til å hjelpe med. Da er det heller ikke lov å lure på hvorfor man får uselvstendige barn.

Mange foreldre, flest mødre, har utmerket seg som dyktige talspersoner på vegne av sine barn, og enkelte spillere har kommet med «bruksanvisning»: «Han har så mye å tenke på nå, og så mye han gjerne vil være med på. Og russetiden er jo viktig, en opplevelse for livet..!»  Eller også denne: «Han responderer dårlig på kjeft for å komme for sent på trening. Det virker mot sin hensikt».

Som sagt, foreldre kommer i alle varianter. Vi kjenner best til de mest profilerte, og det er stort sett plusshistorier, i hvert fall sett utenfra.

Jeg vet ikke nok om hva Alf Inge Håland har gjort for Erling Braut på treningsfeltet.  Hvilke råd Alf Inge ga sønnen sin i oppveksten.  Men jeg vet at det de har oppnådd sammen, har vært unikt.  På samme måte som Hans Erik Ødegård har vært uvurderlig for Martin, Lars Bohinen for Emil.

Morfar Kåre har fungert som både trener og rådgiver for Johannes Høsflåt Klæbo, mens Petter Northug neppe hadde nådd toppen uten pappa John ved sin side.

Når sponsoravtaler, profilering og treningshverdager er tema, aner vi nok at det er foreldrerådgivere som driver disse prosessene, men oppmerksomhet lik den familien Ingebrigtsen er blitt til del, har vi vært forskånet for.

Du som er far eller mor:
– Sørg for at din sønn eller datter får klare seg selv i størst mulig grad.

Det er ikke du som skal møte på trening, og derfor ikke du som skal melde inn forfall. De færreste er så syke at de ikke klarer å taste en melding på telefonen.

– La dem av og til steke i eget fett – når de har glemt viktig utstyr til treningen er det ikke sikkert du alltid skal kjøre hjem for å hente i all hast.

– Det er ikke noe galt med sønnen eller datteren din om de ikke forteller noe hjemme.

– La trenere og coacher være nettopp det. Kanskje har du greie på idretten sønnen eller datteren din holder på med, kanskje ikke. Men med mindre du har grunn til å mene noe annet, gå ut fra at trenerne ser hele bildet og vet bedre enn deg.  Og se heller ikke bort fra at dommere kan regler bedre enn deg.

– Er du sikker på at sønn eller datter setter pris på at du kauker fra tribunen. Heiarop er fint, men når foreldre begynner å fokusere på dommere og enkelte motspillere, har de for lengst passert grensen for hva som er akseptabelt. Og kanskje vil ikke ditt barn evne å være tydelig overfor deg; dette må du klare å finne ut av selv.

– Hvordan tror du selv det fungerer om du coacher sønnen din om deler av idretten som trenere er engasjert for å ha meninger om? Hvem skal han høre på hvis du sier noe annet enn treneren?

– Blant verstingene er foreldrene som krangler om spilletid på vegne av eget barn. Forestillingen om at «min sønn eller datter er bedre enn…» er helt ødeleggende og svært usjarmerende.

– Du skal høre på det din sønn eller datter forteller deg. Om de kommer hjem fra trening eller kamp med en dårlig opplevelse skal du tro på det. Men du skal samtidig ha en sunn forståelse av at historien KAN være farget av situasjonen og ikke nødvendigvis er helt dekkende. Snakk med andre involverte før du blåser deg opp.

–  Det er neppe ideelt med mamma eller pappa som trener, men tidvis blir det likevel slik at far eller mor trener sønn eller datter. For meg virker det som om de fleste foreldretrenere kjenner sitt ansvar, og at de forstår at dette må håndteres med en viss fingerspitzgefühl.  

– Verre er det nok med foreldrene som har større ambisjoner enn poden, og som dessuten mener seg kvalifisert til å mene noe om treninger, treningsmetoder, laguttak, spilletid og disposisjoner.  9 av 10 unge idrettsutøvere vil mene at det viktigste for dem er 1) å ha det gøy, 2) å være sammen med venner. Da er det uinteressant om far eller mor ser for seg en fremtidig mester.

(Deler av denne bloggen er hentet fra Book Of Hormones)