«Mathias har fått sparken».  «Har du hørt..!?!»   Det mest overraskende har kanskje ikke vært at NBBF nøyde seg med å legge ut en nokså nøktern sak på basket.no – helt uten parallell kommunikasjon på sosiale medier.  Ingenting på Facebook.  Ingenting på Instagram.  Og heller ingen som har følt seg kallet til å åpne ballet på Norsk Basket.  I mellomtiden har i hvert fall jungeltelegrafen gjort sitt: Her er det garantert mange meninger, men foreløpig stille før stormen.

Man skulle tro at Mathias Eckhoffs sorti fra seniorlandslaget fortjente bredere omtale, og også en forklaring. Hvorfor?  Og hvorfor nå?

«Når hans nåværende avtale løper ut ved årsskiftet, vil en lang og innholdsrik epoke i norsk landslagsbasket, med Mathias Eckhoff ved roret være over, for denne gang» heter det på basket.no.  Her er en del momenter som gjør dette til en delikat sak:

– Når Mathias ikke får forlenget kontrakt, er det snaue to måneder til neste landskamp i et EM-kvalifiseringsvindu.  Og, denne runden spilles ferdig i begynnelsen av juli med bortekamper. «Dårlig timing», mener både spillere og utenforstående.  Laget kommer rett fra en borteseier i kval-runden med en coach som har bygget et lag og et prosjekt det har vært mulig å tro litt på. Du bytter ikke lag midt i et prosjekt.

– Hvorfor får ikke Mathias stå løpet ut?  Hvorfor er det viktig å kvitte seg med Mathias – nå?  Jeg har snakket med flere og fått mange svar, og det synes nokså klart: Mathias har lagt seg ut med mange om mye. Det har kommet tilbakemeldinger på hvordan han behandler dommere og spillere.   Han har kort og godt gjort seg litt brysom.  Såpass at man har sett seg tjent med å gå for andre trenerløsninger. Det finnes to veier å gå om man ikke ønsker å forlenge ansattes engasjement: La være å forlenge en avtale – eller gi folk sparken. Det siste er definitivt mer dramatisk og omfattende, og i idrettsverden handler det gjerne om at trenere blir kjøpt ut snarere enn ørkesløse runder i rettsapparatet. 

– Hva med spillerne? Hva vil de?  Basert på det jeg hører og vet, mener flertallet at laget må få fullføre denne runden.  En stund gikk det rykter om at landslaget ville nekte å spille kampen i Hønefoss i februar med mindre Mathias får fortsette. Den reaksjonen er heldigvis lagt på is, tror jeg.  Derimot har spillerne vært kritiske til informasjon og kommunikasjon fra NBBF.  Blant annet har laget vært lovet at det skulle etableres et spillerråd med tre spillere som skulle ha tett kommunikasjon med forbundet. Det lar fortsatt vente på seg, sies det.

– Det vil ikke overraske meg om Mathias vil fighte denne saken. Det tror jeg vil være usedvanlig korttenkt, og skadelig på lang sikt. Han vil kunne risikere å bli coachen ingen vil engasjere i Norge, og han risikerer dårlige skussmål fra Norge om han søker seg ut av landet.

– Det er vanskelig å tro annet enn at denne beslutningen er forankret også i NBBFs styre selv om det er generalsekretæren som må fronte dette.  Jeg klarer ikke å se hvordan NBBF vil kunne slå retrett. I så fall kaster de Axel Langaker under bussen, de reverserer en beslutning de må ha vurdert følgene av.  

– Jeg vet ikke hva som står i kontrakten mellom NBBF og Mathias Eckhoff, og jeg aner ikke om det har ligget en mulig forlengelse i potten, forutsatt at Norge ville gå videre i EM-«kvalkvalgruppen».  Kanskje har det vært en muntlig avtale..?  I så fall kjenner Mathias godt til tilsvarende situasjon da han var vikarierende sportssjef og var den som bestemte når trenere skulle få kontrakter forlenget eller engasjementet nullet.

Umiddelbart virker det både rart og unødvendig å fjerne Mathias fra landslaget nå, og den mest nærliggende grunnen er i så fall at kontrakten utløper og at dette er minste motstands vei. Axel Langaker skriver dette i nyhetssaken:

«Han har løftet Herrelandslaget fra sin spede start, skapt resultater og spesielle øyeblikk sammen med spillerne på banen, og skal ha en stor del av æren for at Herrelandslaget har kommet seg opp på nivået man nå konkurrerer på».

Det kunne ha vært et kleint forsøk på å pisse Mathias opp etter ryggen, men de fleste vet nok at det faktisk er riktig.

Her forleden ble jeg minnet om en episode fra flere år tilbake.  Jeg jobbet i Aftenposten da de ringte fra Securitasvakten:  «Moren din er på besøk og venter på deg i resepsjonen».   «Det er overraskende, men hyggelig», sa jeg.  «Hun har vært død i flere år». Det handlet altså om en annen Pål Berg i Aftenposten-systemet. 

For noen dager siden kom denne teaseren på mail. «Nå kan du kjøpe gavekort hos MyGame! … når du bare vil glede noen». Og videre: «Hva kjøper man egentlig til bestemor som sier hun har alt hun trenger?». Det er her det går litt i ball for meg, bokstavelig talt. Min historie med MyGame inneholder nemlig få gleder, men svært mange irritasjoner. Og både min mor og bestemor er som MyGame – døde…
For 139 kroner i måneden får du kanskje bilde, og om du er ekstra heldig kan du risikere å få kampkommentarer. Og når bilde og kommentarer er på plass, er kommentatorlyden gjerne så svak at det er umulig å høre.

Den siste uken:
– I TNT-Centrum var det helt taust gjennom første periode. Så, i 2.periode var det såvidt mulig å høre kommentatorlyden, men jeg oppfattet bare bruddstykker.  Jeg fyrte av en SMS til en fra arrangørklubben og ba dem skru litt på volumknappen.  Litt bedre etter pause, men fortsatt irriterende svakt.
– Bærum-Fyllingen, kampstart 16.30.  Kampen dukker ikke opp på sendeskjemaet til MyGame, og jeg må sjekke om det er riktig spilledag. Jeg sjekker FB-kontoen til Bærum: Ingenting.  Så plutselig kommer kampen opp på skjermen med beskjed: Kampstart 17.05.  Jeg tekster med en venn jeg vet vil se samme kamp. Sånn går deler av den tråden:

Omsider vises kampen, også med kommentatorlyd – som er så svak at den tidvis drukner i kamplyden.

Så vil man gjerne la tvilen komme arrangører og MyGame til gode. Klok av skade vet jeg jo at man skal være veldig forsiktig med å kritisere arrangørklubber.  Jeg hører allerede det vante koret: De gjør så godt de kan.  Det er frivillige som gjør jobben.  Osv., osv.  Joda, jeg vet det, men undrer meg over ting som:
– Er det noen som forhåndstester bilde og lyd?
–Finnes det rutiner for å alliere seg med folk som følger kampene på MyGame-sendingen for å forsikre seg om at bilde og lyd er på plass?
– Finnes det ingen som kan tipse kommentatorer på at volumet må opp?
– Finnes det “live” support fra MyGame?
– Kanskje hadde man av og til håpet på, og fortjent, en beklagelse og informasjon i bakkant av sviktende levering..?

Tilbake til julegavetipset.  Jeg er usikker på om gavekort fra MyGame passer like bra til bursdag, jul eller når du bare vil glede noen.  Hvis du derimot vil irritere noen..?  Løp og kjøp!

Det er litt pussig: Ja, jeg har vært i USA i overkant mange ganger, og litt for ofte ofte har det handlet om å lande i Miami.  På vei fra flyplassen og nordover på I95, passerer du ganske snart det som er blitt et slags «Memory Tower» for deler av mitt virke:  Barry-tårnet. Det er lett å få øye på fra veien, og forteller at her ligger Barry University – og her har jeg besøkt nordmenn flere ganger. 

Ringen er på mange måter sluttet når jeg nå er “side kick” for Centrum der både Johannes Dolven og Mikkel Kolstad er helt sentrale denne sesongen.

Når det er blitt mange turer vestover, har det heldigvis ofte handlet om familieturer, eksotiske reisemål og kvalitetstid.  Men kanskje oftere har det handlet om jobb og hobby, om tiden i VG – og om interessen for basketball. Som VG-ansatt i storhetstiden på 80- og 90-tallet var jeg heldig nok å få med meg helt spesielle opplevelser. 

Tre av mine svært lærerike minner fra tiden i VG – alt fra galopphest via flyulykke til Bjørn Borg.

Jeg må tilbake til 1980 for å finne mitt første besøk i USA.  Som nyansatt i VG-sporten skulle jeg få anledning til å dekke US Masters i tennis i New York.  Det var en Volvo-sponset turnering, og både tur og opphold var betalt av nettopp Volvo. Vi menget oss med sosieteten – fløy business, helikopter fra JFK til Manhattan – fett hotell. Bjørn Borg slo John McEnroe i finalen i Madison Square Garden.

I 1982 ble jeg sendt til Lexington, Kentucky for å «intervjue» en norsk galopphest.  Noble Dancer kunne «fortelle» om en ganske spesiell hverdag etter at karrieren var over i Norge: Noble Dancer sto i avl, og innbragte $10  000 til eieren for hvert nyp.

Jeg ble sendt til Cheyenne, Wyoming i 1989 der kollega Ole Torp fra Dagbladet og jeg surret rundt i flere dager for å få et intervju med norske Gitte Skaanes som var en av få overlevende fra en dramatisk flyulykke.

Tilbake til Memory Tower.
Denne gangen fikk gjensynet meg til  å gå tilbake i tid, og til et forsøk på å oppsummere hvem og hvor mange ganger jeg har besøkt norske spillere i USA. Det er blitt en ganske lang liste over mennesker og steder.  Jeg angrer ingen av turene, men innrømmer nok at det er flere steder jeg neppe kommer til å besøke som turist. 

Én ting er å hjelpe spillere til USA – noe helt annet er å følge opp for om mulig å få et inntrykk av amerikanske forhold.  Min ambisjon har alltid vært å være en besøksvenn. 

I 1982 hadde jeg med meg Morten Fraas til Racine, Wiscosin, der vi besøkte Bærum Basketballklubbs første amerikaner  Don Loendorf

I perioden 2007-2011 ble det naturlig nok mange turer til Long Island der Daniel Berg spilte for  NYIT.

I 2011-2012 besøkte vi Stian Emil Berg og Aksel Bolin i DeKalb, Illinois. Begge fast inventar på NIU i NCAA/DI. Stian Emil ble bare ett år før han satte kursen østover til Florida; Aksel gikk alle årene på NIU i DeKalb.

«Må jo gi college årene ternign 5-6! Rå opplevelse»
Aksel Bolin

Sammen med Stian Emil ble det en rundtur i Florida i 2012; blant annet til Barry der Magne Fivelstad var den perfekte vert den gangen.  Men, for Stian Emil falt valget på NSU Sharks i Fort Lauderdale. Det ble i realiteten starten på Florida-besøk flere ganger enn jeg kan huske.

Videre til Atherton, California i 2015 der Anders Nymo spilte for Menlo College. Fun fact: Mark Zuckerberg var en av naboene…

«Alt i alt, vil jeg gi tiden min i Menlo en sterk 4 (4.5 hvis det er lov)! 
Og en 5/6 hvis jeg kan regne med tiden min i USA etter college! »
Anders Nymo

På samme tur var jeg innom Des Moines der Johannes Dolven begynte sin collegekarriere for Drake, det første året som red shirt, og også neste sesong uten særlig tillit på banen..

«Jeg vil velge å være positiv, er veldig takknemlig for hvordan alt utspilte seg totalt sett og ville nok ikke endret på opplevelsen.  Drake: 4+ Ordentlig god livserfaring, konkurranse, takle motgang, kult å spille D1, kule reiser og opplevelser. Kjipt med lite spilletid, men ville ikke vært foruten erfaringene. Des Moines og mid west er undervurdert  Barry: 5 Basketglede (selv med dust trener), selvtillit, kaptein, klima og by trekker opp. Norske venner og skoleglede også positivt» 
Johannes Dolven

2017: Emma Hergot gikk første året på Broward College i Fort Lauderdale, Florida.  Senere ble det Barry for Emma, som for Johannes som gikk til Barry etter Drake-sesongene. Emma gjorde sakene sine så bra at hun nærmest ble tryglet om å ta et ekstra år.

Hei! Jeg hadde nok gikk terningkast 5. Var jo to steder, så Barry hadde fått 5 og Broward 4
Emma Hergot

I 2017 besøkte jeg Mikkel Kolstad i Augusta, Georgia – senere på NSU i Fort Lauderdale. 

«Ser man tilbake på det var det en veldig bra tid (selvom det nok til tider føltes
som terningkast en). Augusta får en firer og NSU en sterk femmer»
Mikkel Kolstad

I 2018 fikk jeg også med meg Lars Espes Barry-år.  I 2019 besøkte jeg Severine Uggen i Melbourne, Florida – året etter var jeg heldig som fikk oppleve Harald Freys heltestatus i Bozeman, Montana før det ble proffliv i Spania og Tyskland.

«Alt i alt var opplevelsen en 5er. Det er lett nå å se tilbake og tenke det er en 6er, men føler jeg glemmer litt hvor vanskelig det var til tider, vanskelig trener de første tre årene, krevende lagkamerater osv. men alt i alt er jeg superfornøyd med hva det har gitt meg og ville gjort samme valg igjen. Veldig kalde vintre der var heller ikke en bonus, hehe. Mer enn bare basketball: Det var en super arena for meg å bli voksen og lære meg å stå på egne bein. Uansett hva slags situasjon man befinner seg i der borte, så tror jeg man kan finne ting, mennesker, rutiner, hva som helst, som gjør det til en kul opplevelse og lærerikt.»
Harald Frey

I 2022 var jeg flere ganger i Mount Vernon, Ohio der både Hallvard Staff og Filip Øverli fikk prøve seg for MVNU i NAIA.

«Men årene som går etter jeg har vært i USA, så angrer jeg ikke et sekund. Det var et så spennende år, med alt fra kjipe perioder hvor jeg savnet familien og Norge til at jeg levde på en sky og spilte basket med Hallvard. Så alt i alt så syns jeg det har vært en utrolig fin opplevelse som har lært meg utrolig mye. Og at jeg ikke minst dro dit med Hallvard gjorde jo turen 100 ganger bedre.
Så jeg gir oppholdet terningkast 4:)»
Filip Øverli

Masse fine folk, bra klima, og morsomme byer å besøke. Enkel mulighet å reise masse. Feil rolle basketmessig og helt feil livssynsmessig trekker 1 poeng hver. Det blir en firer…
Hallvard Staff

Kuriøst nok reiser jeg vel så ofte til to amerikanere som har spilt i Norge. Detroit topper ingen Tripadvisor-lister over reisemål verdt å få med seg, men Donald Oatis fortjener så mange besøk det er mulig å presse inn.  Og i Miami forsøker jeg få tid til møter med Ryan Ferranti som spilte for Bærum Basket.

I sum: Basketvenner har vært en vesentlig del av livet for meg, og det har ført meg til steder jeg aldri hadde drømt om å dra. Neste usannsynlige sted blir forhåpentlig Terre Haute for å oppleve Sivert Wærstad Nordheim på banen og i lokalmiljøet.

«Største gevinst: Personlig utvikling og relasjoner. Ble kjapt flyttet ut av komfortsonen – og utviklet følgelig personlige egenskaper & selvtillit på områder jeg ikke hadde fått smake like godt på hjemme i Norge. Stokker også ordene mer naturlig på engelsk i både sosiale settinger og jobbsammenheng enn jeg gjorde før. Det kommer godt med. Basket: Nøt stor tillit fra et trenerteam/athletic department med lite ressurser og et lag med varierende forståelse av lagkonseptet. Min egen motivasjon ble gradvis redusert etter hvert som jeg forstod at livet også hadde flere ting å by på enn basket. Men det var hele veien gøy(!) og jeg koste meg til siste slutt. Lokasjon: NY/Long Island helt konge. Men samtidig noe misunnelig på bror og hans situasjon i South Florida mtp klima.»
Daniel Berg

«Northern Illinois: 5 – alt man ville ha i forhold til glitz and glamour, masse gear, store arenar, kamper på ESPN, spille mot annerkjente skoler, stort campus, bra amerikansk fotballag, fraternities/sororities etc Minus – Man var langt baki rekken på et veldig ungt lag og en førsteårs head coach. Resultatene bar preg av det, men litt tilfeldigheter gjorde at det ble en bra basketopplevelse likevel. NSU: 5 – men på litt andre premisser. Ganske ideelt sted å bo, D1 facilities, større rolle i laget osv. Veldig mange flinke medspillere selv om jeg syns det var et nederlag å gå ned en divisjon. Minus: spilte en mildt sagt kjedelig basketball som tok gleden litt bort fra meg.
Stian Emil Berg

Jeg har aldri helt skjønt vitsen med november.  Slik jeg ser det er det et dårlig konsept: Mørkt, kaldt, vått, glatt. For meg er november tristesse pakket inn i 30 dager.   Det er liksom ikke grenser for hva jeg kan irritere meg over – jeg er jo tross alt en «grumpy old man». Det blir ikke særlig bedre av at november er «National Peanut Butter Lover’s Month» i USA. Her er en deilig samling irritasjoner.

Jeg liker IKKE enhånds-dunker.  Det er bare et par uker siden siste skade på trening; en skade som kunne fått et helt annet utfall.  Spiller går opp på enhåndsdunk, blir underkuttet og  faller stygt.  En dunk med to hender ville gitt ham muligheten til å holde seg fast i kurven. Enhåndsdunker er unøyaktige.  Tohåndsdunker et helt annet statement og dessuten sikrere. Denne historien fra 1993 kan ikke gjentas for ofte:

Den siste og avgjørende kampen i semifinaleserien er jevn, men hjemmelaget kan punktere semifinaleserien med 30 sekunder igjen av kampen.  Bærums Verk er opp med 6 poeng da Morten Riseth har åpen vei til kurven på en fast break.  Han bestemmer seg for å gå for en monsterdunk: 8-poengsledelse med mindre enn et halvt minutt igjen å spille ville vært uinntagelig. Men Morten bommer, forsøket er knallhardt og returen er følgelig lang.  Den havner i hendene på Asker-spiller som snur seg og fyrer et forsøk: Svisj! og BVIFS ledelse har krympet til 81-78 poeng.   Ståle Skagestad skyter en 3er, men bommer.  Han tar egen retur, men dribler ut for et nytt forsøk bak trepoengslinjen som han treffer på!  Kampen ender 81-81 i ordinær tid, Asker vinner kampen 91-94 etter ekstraomgang.

Jeg hater elsparkesyklister og fotgjengere med death wish. Fotgjengere med hodet ned i mobilen som strener rett ut fra fortauet for å krysse gaten uten å ense trafikken rundt seg.  Der har du en gjeng!  Kanskje de samme som feier av gårde på elsparkesyklene med suveren forakt for vikeplikt, fotgjengere og bilister. JEG eier veien lksom…

Stadig flere føler seg kallet til å bruke floatere som offensivt våpen. Finn på noe annet! Norgesvennen Will Voight fortalte en lydhør forsamling på coach clinic på Idrettshøgskolen om hva som var det dårligste skuddet i basketball.  Han mente å kunne dokumentere at halvdistanse/medium range med forsvar foran deg er skuddet med lavest treffprosent. En floater er et sånt skudd. Det trenes på, og det brukes. Altfor mye. Jeg er villig til å gjøre et unntak for Stian Mjøs som har perfeksjonert det såpass at han vet hva han gjør.  Kanskje er en floater det vanskeligste skuddet i basketball …  og i hvert fall skuddet med minst marginer for feil. Tenåringer som mener at de har kontroll, irriterer meg.

Jeg hater bilister som driter i å bruke blinklys… De blir stadig flere.

Jeg har opplevd dommere som oppsøker situasjoner for å fremprovosere konflikt.  Det var en selsom opplevelse jeg håper å slippe i fremtiden. En T eller en D er OK, men du kan ikke bedrive oppsøkende virksomhet etter situasjonene.

Jeg er møkk lei av priskrigen mellom dagligvarkjedene. I pristestene kjøpes det varer for et par tusen kroner der den ene kjeden slår de andre med en margin på 5 kroner. Det blir for dumt, og enda dummere når de reklamerer med «seier».  Jeg er lei av den smørblide modelldama til Kiwi som aldri gir seg på pris, og buketten av Rema-ansatte som forteller at det er sluttsummen som teller. Jeg koser meg litt de gangene jeg kjøper kvalitet til riktige (høye) priser på Høvikveien kolonial.

Jeg er lei av spillere med et selvbilde som er omvendt proporsjonalt med talent: Uten særlige skills, men med solide mengder trash talk på lager.  Og ganske ofte synes oppførsel på banen å være en refleksjon av coachene med ansvar.

Jeg blir matt av folk som river historiske bygninger for å bygge ballsal i hagen.

Jeg synes det er komisk med dommere som er mer opptatt av at overdelen skal ned i shortsen enn av posisjoner, ansvarsområder og evnen til å forstå kampbildet.

Jeg VIL IKKE ha juletilbud i oktober.  Jeg vil ikke få julevarer kastet etter meg til en pris ingen kan forsvare. Det minner lite om høytid å spise surkål til 5 kroner. Og: Halloween-jakten på sukker og kunstige tilsetningsstoffer tiltaler meg ikke.

Ekstremt volum på musikk i timeoutser er drit irriterende. Forsøkene på å formidle mer eller mindre smarte meldinger til spillere drukner i heftig rap.

Jeg blir oppgitt over spillere som ikke evner å prate i forsvar, men prater høl i huet på deg når de bør holde kjeft.

Jeg har lite til overs for opplevelser på treningssenteret: De som har slått leir på et av apparatene; de «eier» treningsapparatet jeg skal bruke, og de har tilsynelatende funnet sin frisone der de scroller på mobilen i stedet for å trene.

Jeg skjønner behovet og motivasjonen, men da Boston Celtics kvittet seg med Jrue Holiday og Luke Kornet mistet jeg litt av interessen. Porzingis? Not so much… Jrue Holiday ble NBAs «Social Justice Champion» i 24/25 for arbeidet  for vanskeligstilte.   En strålende forsvarsspiller på banen tar andre i forsvar. Sånne folk betyr noe!

Min gode venn Magnus Midtvedt har lært oss hvordan man kan håndtere irritasjoner og mørke tanker: «Sørg for å tømme søppelkassen av og til» – saml opp det som plager deg, og få det ut og bort.  En av spillerne mine og jeg har en gjensidig avtale – vi tømmer søppelet av og til. Det funker…

I morgen er det november. Ingen vei tilbake…

Foreldre kommer i mange utgaver, men med flere tiår på baken som trener, er min erfaring at 9 av 10 har vært helt enestående å forholde seg til.  Foreldre er kakebakere, vaffelstekere, oppdragere, sjåfører, heiagjeng, kokker, en slags minibank pr. vipps og  masekråker som er altfor strenge.  Mon det… Gad vite om ung i tilstrekkelig grad setter pris på mor og far.  Klarer en hormonell tenåring å se gjennom gnålet om å vaske og rydde rommet, hjelpe til med oppvasken, «kom hjem før midnatt» osv., osv.?

De første foreldrene jeg ble kjent med, ble jeg aldri kjent med for å si det sånn. De var aldri til stede, og det å ha vært helt tilfeldig om jeg så dem. Kanskje ikke så rart; mor og far til spillere født i 1964 var alle født før 2.verdenskrig og hadde neppe kunnet lese seg opp på selvhjelpsbøker om «slik blir du en god mor og far».I dag har vi psykologer og andre som har puttet foreldre i båser.

Vi har «tigerforeldre» som krever at barna skal yte sitt beste på alle områder og prestere maksimalt. Kanskje finnes de i dag, men i så fall med fokus på skole. Jeg har opplevd færre av kompisforeldrene som lar det skure og gå mens curlingforeldre synes å være godt representert :Det er foreldre som ligger flere skritt foran og som intenst feier banen så barna raskt og smertefritt kan seile fram i livet. Å forveksle omsorg med service, kan føre til hjelpeløse servicebarn.

Så må det være lov å mene at curlingforeldre og såkalte helikopterforeldre gjør barna sine en bjørnetjeneste. Helikopterforeldrene er konstant til stede, de blander seg inn i alt og i beste mening. Det finnes ikke den ting de ikke ser seg i stand til å hjelpe med. Da er det heller ikke lov å lure på hvorfor man får uselvstendige barn.

Her er et knippe refleksjoner fanget opp fra foreldre gjennom et levd liv som trener.

«Å få følge barna gjennom idretten har gitt oss foreldre mye glede. Fra de var så små at vi måtte knyte skolissene før kamp og trening, til de nå står på terskelen til å bli unge voksne menn. Uttrykket som etter hvert har blitt en klisjé, og som flittig brukt i intervjuer med både idrettsutøvere og reality-profiler er likevel treffende: «Det har vært en reise».

«På samme måte som man sier at søvn avler søvn, tror jeg at samhold blant foreldre avler samhold blant barn.Klarer vi som foreldregruppe å se på alle barna som vår flokk, og virkelig se hvert enkelt barn, er jeg overbevist om at vi bidrar til å forebygge utenforskap blant barn og unge. Vi står igjen med en stor takknemlighet over å ha fått være en del av denne landsbyen, et fellesskap der både barn og foreldre hører hjemme».

«Vi foreldre skjønner nok ofte for sent at tiden med barn og ungdommer rundt oss er en veldig kort fase av et helt liv. Typisk går det opp for oss rett etter at den tiden er ferdig, og kanskje angrer vi på at vi ikke var mere «på» mens det pågikk».

«Foreldregrupppa har også blitt sammensveiset.  Mødrene er også sosiale utenfor basket, med både konsert, restaurant og teaterbesøk. Alt i alt er det å være basketballmamma en berikelse! Hva skulle man ellers fylt helger og frikvelder med?»

«Kanskje er vi foreldre for redde for å være de kleine som alltid måtte være med, eller kanskje klarer vi ikke å finne ut på hvilken måte vi kan delta uten å være klamme, klengete putesyere?

«Han begynte vel med basketball fordi han ikke fant seg helt til rette med fotballen. Der var det så mange som skulle bli sett og oppleve mestringsfølelse. Det er på et vis ikke mestring nok til alle i en 1-0-kamp der ballen stort sett er utenfor banen. «Flott innkast du hadde midtveis i den første omgang»

«Basketgjengen var mye samme sorten gutter, tror jeg. Enkeltindivider, som ikke kjente hverandre så veldig godt fra før, som ville prøve noe annet? De fikk vel ikke til så mye i starten egentlig, men de ble sett og fulgt opp. Det holder i massevis det».

«Han var i mine øyne en skikkelig fotballgutt, og jeg trodde toget var gått for annen idrett.😁 Men så boom, da en av bestekompisene introduserte han for basket, da var fotball historie, til mors store glede. Det er rett og slett en ære og sann glede å få være en del av dette som forelder. Gutta er jo nå på VGS, og vi vet at noen kommer til å falle fra. Men jeg er sikker på at disse guttene vil holde på lenge, de har så mye glede av dette.»

«Jeg har aldri opplevd at det har vært mangel på interesse for å bidra til å få alle de nye oppgavene gjennomført. Skulle laget spille hjemmekamper, og det var behov for foreldre som kunne sitte i sekretariatet eller bake kake og koke kaffe til salgsboden i hallen, ja da tok det aldri mange minuttene fra mailen med oppgaver som skulle fylles ble sendt ut, til alle oppgavene varfylt opp av ivrige foreldre som ville hjelpe til».

«I mange hundre år har en fundert på hva som kom først av høna og egget, og selv om en kanskje ikke har lurt like lenge på mitt dilemma, så kan en lure på om en foreldregruppe er et speilbilde av et lag eller omvendt».

«Vi kostet og vi kostet. Passet på avtaler, solgte doruller og lodd, vasket drakter, klær, sko og kjørte Østlandet rundt til alle døgnets tider. Takken var; «det er ikke dere jeg vil høre fra, det er sønnene deres!» Sakte, men sikkert skjønte vi at gutta kunne klare dette selv, og de mukket jo aldri. «Dette var jo dritkult, bro!»

«Når du dropper den bursdagen for å trene, velger du din primærflokk og vet over tid at primærflokken er der for deg. Bursdagsfeiringer, hytteturer og annen sosial fest og moro har måttet vike til fordel for treninger, kamper og mangfoldige timer i en baskethall. Vi foreldre fikk klar beskjed om å legge bort nålen, og ikke sy puter under armene på våre gutter. Her skulle gutta lære å ta ansvar og «å tenke sjæl». En stor utfordring for mange – men også for noen av oss foreldre».

«Det er uansett tilfredsstillende å se at det blir folk ut av gutta til slutt. De har gått fra småunger til unge menn, og har vokst i både kropp og sinn. Man kan undre seg over hvordan det hadde gått uten basketen».

«Man bør også bygge og styrke en felles tilhørighet innad i gruppen. En tilhørighet som ikke handler om idretten. Et lim, en forankring og en trygghet for alle involverte, der plays, treninger eller kampresultater har null å si».

«Som mor til to gutter på laget kan jeg vel si at det ikke bare er gutta som er bitt av basketbasillen. Det har jeg også. Dagene tilrettelegges for treninger, mat i forhold til treninger, rent tøy og ikke minst kjøring til og fra hallen. Vi heier uansett hvordan det går, noen roper høyt, andre er litt stillere, men alle er interesserte og ønsker det beste for gutta.» 

For deg som er ung idrettsutøver, for deg som ennå ikke har opplevd en alvorlig skadesituasjon og for deg som er langtidsskadet. Her har du fire historier om basketballspillere som har vært gjennom skader, plager, smerter, opptrening og måneder på sidelinjen. Hva gjør det med motivasjonen, hvordan har de klart å beholde humør og målsetting. Les og lær (selv om du synes dette er laaangt!) Du kan dessverre komme til å få nytte av det.

Anders Ødemark (1986) EB85 og 3B

Anders var prototypen på en kar som egentlig ikke hørte hjemme på en basketballbane. Pinglete, usikker og søkende. Men, du skal ikke stole på førsteinntrykket. Anders ble en av de mest imponerende spillerne jeg har hatt noensinne, ikke minst måten han taklet motgang og skader på.  Anders er i dag kiropraktor og klinikksjef på Klinikk For Alle i Egersund. Her er deler av hans historie, 30 år senere, fortalt av ham selv:

«Lite visste jeg om dette da jeg troppet opp i hallen på Hosletoppen som 7-8-åring for over 30 år siden. Akkurat der og da var det heller ikke relevant, men da jeg nærmet meg slutten på ungdomsskolen, og sto i startblokkene for skolegang på NTG som en del av det første kullet på den nystartede basketlinja, skulle jeg gjerne ha gitt mitt 15-16 år gamle jeg noen tydelige råd og formaninger. Hvorvidt jeg hadde hørt etter, er en annen sak.

Jeg husker godt første gangen, en tilsynelatende uskyldig overtråkk på trening i hallen på Hosletoppen. En av de aller vanligste idrettsskadene, og helt typisk for basketball. 

Den første alvorlige skaden fikk jeg under samling i Sverige med NTG i 1. klasse på videregående. En ny, men betydelig kraftigere overtråkk, der jeg landet på motspillers fot. Dette var virkelig vondt og jeg kjente med en gang at det skjedde noe galt. MR viste ruptur i et leddbånd, med dertilhørende funksjonsforstyrrelse og lang tid på sidelinjen med mye kjedelig opptrening. 

Jeg gjorde den kjedelige jobben som krevdes, men skulle, sett i ettertid, ha fortsatt med en del av disse øvelsene. Jeg burde fokusert på  gradvis retur med tydelig belastningsstyring. Jeg var merkbart stivere i ankelen, kompenserte sannsynligvis for noe svekket funksjon, og etter hvert som sesongen gikk, gjorde en snikende smerte i akillesen seg gjeldende. 

Jeg hadde akkurat vært skadet og kjørte på med store treningsdoser. Jeg følte jeg hadde vært altfor lenge ute allerede, så jeg ignorerte smertene i starten. Jeg husker tanken på at jeg ikke orket å klage over enda en skade. Jeg ville være med laget, utvikle meg og bli bedre. 

Jeg hadde alltid vært glad i å trene mye på egen hånd og hadde aldri ofret en tanke på belastningsstyring. 

Jeg kan huske at jeg på et tidspunkt kjørte to spenstprogrammer parallelt, deler av det utført på asfalt, hvilket selvfølgelig var usedvanlig lite gjennomtenkt, sett i ettertid.

Akillesproblemene ble ignorert for lenge, det ble betennelse av kronisk karakter. Jeg måtte til slutt gå baklengs ned trappen om morgenen og trening ble en smertefull affære. Jeg var inn og ut hos fysio, prøvde en drøss ulike behandlinger og rehab, men hele veien med en følelse av hastverk og at jeg ikke hadde tid til å surre på sidelinjen. 

Jeg tok meg aldri god nok tid til å bygge meg opp og trigget opp plagene med stadige tilbakefall. Jeg kom meg aldri over akillesplagene – jeg hanglet meg gjennom NTG og et påfølgende år, men ble ikke kvitt smerten, og fikk aldri fulle treninger over flere uker sammenhengende. Jeg opererte først akillesen én gang, før den til slutt røk under et comebackforsøk etter et par års fravær. Som så mange av utøverne jeg ser jevnlig nå, var også jeg altfor utålmodig og med manglende forståelse for hva som faktisk krevdes for å gi kroppen muligheten til å hente seg inn og bygges opp. 

Jeg gav aldri opp, og klarte å holde humøret tildels bra oppe og var med på alt av treninger fra sidelinjen. For min del var det egentlig ikke noe alternativ å ikke jobbe videre. Identiteten min var i veldig stor grad knyttet til idretten, og det å bli skadet og ikke få delta var liksom ikke aktuelt, det var ikke et alternativ. 

Treningsfokuset gikk etterhvert over til å bli bedre på basic skills som ikke ødela for rehabiliteringen og holdt sånn sett en viss progresjon gående. Jeg begynte også å bygge noe fysikk etterhvert. Følelsen av å se toget gå uten å kunne være med var dog umulig å ignorere. 

Muske-l og skjelettskader er svært vanlig blant unge idrettsutøvere. Mellom 30 og 60% har vært rammet. En drøss med risikofaktorer lurer bak disse tallene. Variablene er mange; rask vekst, umodne muskel-, skjelett- og senestrukturer, høyt belastningsnivå, varierende kunnskap om restitusjon og belastningsstyring, kosthold, søvn og genetiske forutsetninger er bare noen av de mest relevante.

Jeg ser ukentlig unge idrettsutøvere med belastningsskader gjennom min praksis som kiropraktor, og det slår meg hver gang at hver og en av disse har så dårlig tid. De skulle helst vært tilbake i går, og de har ofte vanskelig for å ta inn over seg at det som er skadet trenger tid for å leges. Jeg kan  så altfor godt forstå følelsen de sitter med, for jeg har stått på akkurat samme sted selv. Man føler toget forlater perrongen mens man selv står med skoa i hånda og ikke rekker å være med.

Joachim Aabel (2002) EB02 og Tromsø Storm

Joachim var helt sentral på EBs 02-lag, og senere for Tromsø Storm. Han tok affære tidlig, og slapp billigere unna enn mange. 

«Da jeg gikk i 2. klasse på videregående slet jeg litt med korsryggen. Plutselig begynte jeg å få mer og mer vondt. Det var vondt å løpe og hoppe, gå i oppoverbakke, sitte og ligge. Smertene var litt stikkende og verkende, spesielt når jeg spurtet eller hoppet. Etter MR og utredning ble det konstatert  spondyolyse (to kroniske brudd i ryggvirvlene), også med  forskyvning av ryggvirvelen. 

Jeg fikk et treningsprogram med fokus på å forsterke og stabilisere kjernen og spesielt korsryggen. Jeg skulle ikke gjøre noe som gjorde vondt, og jeg skulle bygge meg opp sakte, men sikkert. 

Å trene kjerne 3–4 ganger i uka er slitsomt, vondt og kjedelig. For meg ble det bedre og bedre jo mer jeg trente. I og med at det er viktig med en sterk kjerne prøvde jeg å tenke at jeg kom til å takke meg selv for det senere, både på og utenfor basketbanen. 

Det var kjipt å se laget mitt spille og trene uten meg. Jeg prøvde uansett å påvirke det jeg kunne. Jeg trente mye på skudd nær kurven, ballbehandling og ballkontroll. Å sitte på sidelinjen under kampene var det verste. Det eneste jeg ville, var å være med og spille. Men det motiverte meg også. Jeg skulle komme tilbake sterkere og bedre enn noen forventet.

Fra vi fant ut hva skaden var, til jeg var tilbake på banen, gikk det cirka fire måneder. Det gikk såpass fort fordi jeg var flink til å gjøre øvelsene jeg skulle. 

I dag, ca. fem år senere, er ryggen kjempebra. Jeg holder kjernestyrken ved like for å unngå tilbakefall. Jeg sliter fortsatt litt med å gå fjellturer og i oppoverbakker. I tillegg kan det være vondt hvis jeg trener altfor mye, eller hvis jeg har vært dårlig med styrketreningen. Jeg synes uansett det er kult å være sterk i kjernen – og i kroppen generelt.

Selv om jeg ikke hadde troa i starten, så gikk det fint! Basketkarrieren er lang, og livet er enda lenger – så ikke ha hastverk. Det er veldig kjedelig å være skadet, men det er også utrolig lærerikt. Skaden ble bare et kapittel i en lang bok om min basketkarriere. Det føles veldig viktig mens det skjer, men etter litt tid vil man huske tilbake på det som en kjip, men også verdifull periode. Jeg er glad jeg bet tennene sammen og ikke ga opp – det er jeg stolt av.

Jacob Aabel (2005) EB02, Asker og Bærum

Jacob fikk et første og ublidt møte med bøttehanken i 2022. En bøttehankruptur er en type meniskskade der en del av menisken, som har form som et bøttehåndtak, har løsnet. Her er hans lange skadehistorikk, kort fortalt:

«Jeg ble skadet i januar 2022. Etter 7 måneders opptrening var jeg klar for trening og kamper. Dessverre tok det en måned før kneet røk på samme sted.  Da var det nye 7 måneder med opptrening som ventet. Jeg gikk på krykker ca 5 mnd i 2022.  Jeg var skadet halvannet av 3 år på NTG. Jeg var tilbake og klar for BLNO og G19 høsten 2023.

Jeg er ikke helt sikker på hva som egentlig motiverte meg til å komme tilbake til basketballen etter et langt skadeavbrekk. For meg har det alltid vært åpenbart at jeg skulle spille basket, siden sporten har vært en så stor del av livet mitt. Jeg var også heldig som hadde en dyktig fysioterapeut som laget en god opptreningsplan og hjalp meg å holde motivasjonen oppe. Jeg visste at de kjedelige rehab-øvelsene måtte gjøres uansett, så jeg kunne like gjerne gjøre dem med mål om å komme tilbake på banen igjen.»

Espen Fjærestad (1994) Gimle

Gimles Espen Fjærestad er kanskje en av Norges beste skyttere – dødelig presis fra distanse. Han har passert 30 år – en alder da mange topputøvere allerede har gitt seg.  Men Espen vil ha mer. I mars var Bærum BLNO-motstander i Nadderudhallen. Espen fikk et kne i brystet, og skaden var et faktum: Tre brukne ribbein og punktert lunge. Det er foreløpig siste skaden i en altfor lang rekke:

I den siste NM-finalen i 2023 brakk han båtbeinet i håndleddet. Det gikk 7 måneder fra april til 10.desember da han igjen var tilbake på banen. Så, i forrige sesong: Prolaps i ryggen. Espen er blitt godt kjent med  rolig styrketrening og alternativ trening – han vet bedre enn de fleste hvor kjedelig det er å trene alternativt mens de andre spillerne er på gulvet.  Han mener selv å ha vært «heldig» med timing på skadene som ofte har kommet ved sesongslutt.
– Jeg har vel trøstet meg selv med at det er greit å trene alternativt om sommeren, og at «jeg bare mister» noen kamper i sesongstarten før jeg er tilbake igjen på banen. Men selv i voksen alder har han aldri tenkt på å kaste inn håndkleet:
– Basketball er min identitet.  Jeg, Espen, ER basketballspiller og har alltid vært det.  Det handler om tilhørighet og identitet, og jeg er altså tilbake igjen på et av de mest spennende lagene, i en spennende sesong med spill også i Europa.

Kanskje er det bare meg, eller kanskje burde flere bekymre seg: Jeg har ansvar for en gjeng basketballspillere født i 2009. Helt grunnleggende handler det jo bare om et sportslig ansvar med treninger noen ganger i uken og kamp i helgene. Men om du er trener for en gjeng tenåringer, uansett aldersgruppe, bør det handle om noe mer. Du bør vel i det minste ha en idé om hva du vil, hvor du vil og hvorfor.

Overgangen fra ungdomsskole til videregående er stor og brå – for elevene, for foreldrene, men også for sånne som meg. Jeg tilbringer mye tid sammen med tenåringene, og fanger nødvendigvis opp ett og annet.

Disse gutta har til nå gått på to ungdomsskoler, men er fra i høst spredt på mange videregående skoler: Rud, Rosenvilde, Sandvika, Eikeli, Nadderud, Nesbru, Dønski, Bleiker.  Nye klassekamerater, nye klikker, nye miljøer, nye lærere. Nye fristelser og nye grenser å overskride.

Det har ikke tatt lang tid før jeg har fått highlights fra skolehverdagen. Jeg får høre om «beefing»*)  i noe som likner en type arrangerte Fight Club-kamper på skolen, i skoletiden. Det blir satt penger på vinneren, det blir filmet, det blir delt i sosiale medier. 

Jeg hører om kokainbruk på dassen i skoletiden, og jeg hører om russetid-planlegging som for lengst er i gang i 1.klasse.  Jeg er ikke sjokkert, bare irritert og tillater meg å være bekymret. 

Med min forrige tenåringsgjeng i basketball – født i 2002 kom det like brått på.  I et brev fra Politiet den gangen het det: «I de siste har politiet erfart at fenomenet «beefing» har blusset opp blant gutter født i 2000, 2001 og 2002».  Det gjorde meg ekstremt nervøs.  Jeg hørte det foregikk på Østerås der de fleste av mine spillere gikk, og jeg bråinnkalte til møte med spillerne på 02-laget.  Det ble en lang alvorsprat – og senere også samtaler med profesjonelle i Bærum Kommunes 13-20 prosjekt. Det ble heldigvis lite beefing i min gruppe.  Tror jeg… 🙂

Med denne Lommedalen-gjengen?  Det er umulig å være skråsikker på noe som helst, men inntil videre tror jeg, og håper jeg, å være på stø kurs med denne gruppen. 

Min egen gymnastid var av det uskyldige og ufarlige slaget, men naurfagkullet før jeg begynte på gymnaset var grenseløst kreative. Denne gjengen gikk ut av videregående det året jeg begynte.  

5.september 1971 var en merkedag i Nadderudhallen: Tilfeldige badegjester så til sin forskrekkelse fisk i bassenget.  Ikke bare én, men flere. «Fiskestim» kalte de det i Budstikka.

Det var klassen på naturfaglinjen på Eikeli Gymnas som hadde lurt med seg «karuss» inn i hallen.  Gutta hadde en fisk hver i badebuksa, og slapp den ut i bassenget.  Karuss er en hardfør art som tåler litt av hvert – og i hvert fall noen timer  i klorvann.

Et snaut år senere: Samme gymnasklasse med nytt stunt. Det ble oppdaget padder (!) i romerbadet i Nadderudhallen. Gymnasiastene hadde tatt med seg utklekkingsferdige egg til kulpen i romerbadet. Så tok det ikke lang tid før den første padden var et levende og kvekkende  faktum.  Stor oppstandelse..!

Jeg begynte selv på videregående tidlig på 70-tallet.  I første gymtime med gymlærer Per Thyness var det umulig ikke å legge merke til: I dusjen var det malt en stor blink i guttedusjen.  Og den hadde et navn  – «EJAKULATOR».  Hvorvidt det var en oppfordring eller kunst, er usikkert. Der og da tenkte jeg ikke mye på det, men i ettertid fastslår jeg at den hadde stått seg dårlig i 2025.  Den slags pubertetsfrieri er utenkelig i dag.  Jeg mistenker at det var den samme gjengen som sto bak karuss og padder i Nadderudhallen som hadde iscenesatt dette. Egentlig morsomt. Kreativt og uskyldig, og gymlærer Thyness foretok seg aldri noe for å male over.

Mitt moralske kompass er garantert ikke justert etter 2025-standarder.  Jeg mener eksempelvis at russetiden slik den har vært gjennomført de siste årene, er helt krise.  Jeg har ingen respekt eller forståelse for foreldre som «ruller» med barna.  For meg er ikke det annet enn aksept for noe ingen egentlig mener er gull. Det tar vel ikke lang tid før foreldre bidrar til kokainkassa i stedet for å kjøpe alkohol til sine håpefulle. 

Sånn sett er jeg i ferd med å gå ut på dato, men lever egentlig godt med det.   «Best før», eller «ikke helt oppegående og a jour etter», er muligens et poeng.  

Inntil videre, og inntil noen setter en stopper for det, tar jeg ansvaret og utfordringen, på det største alvor.  Jeg forsøker å trene Lommedalens 09-gutter like mye i hvordan å takle resten av livet som i hvordan de spiller basketball.

*) «Beefing» refererer trolig til en situasjon på skolen der «beefing» (amerikansk slang fra rap-kulturen som betyr å ha en krangel eller en avtalt slåsskamp) oppstår, eller hvor konflikter og trusler om vold utspiller seg i skolemiljøet. Begrepet kan også omfatte opptakten til vold, slik som krangling og ypping, som fører til avtalte slåsskamper, ofte filmet og spredt via sosiale medier.

Jeg har ofte stusset over at det latinske navnet på brunrotte er «Rattus Norvegicus».  Så blir jeg litt beroliget når jeg leser at navnet i sin tid skyldes en misforståelse, og at rotta slett ikke har sin opprinnelse i Norge.

Men likevel: Det er rottinvasjon i mange norske idrettshaller.  Det er i hvert fall tilfelle i Lommedalshallen, garantert i Nadderudhallen og ganske sikkert i de fleste andre idrettshaller og gymsaler.  Jeg tenker på «gym rats».  Spillerne som aldri får nok, som aldri blir lei av innsiden av en basketballarena og som benytter alle mulige og umulige anledninger til å trene enda litt mere.

Den AI-genererte definisjonen på «gym rats» ser sånn ut:
«A «gym rat» is a slang term for someone who spends a significant amount of time at the gym, treating it as a central part of their life and being very dedicated to working out and fitness. The term implies a high level of passion and commitment to exercise, sometimes to the point of resembling an addiction, though it is often used humorously and self-deprecatingly rather than negatively». 

Jenter lar seg ikke jage…enten det er på camp i Lommedalen – Mia og Leonora med pappa Stig som instruktør – sit down på en trening eller fri mellom to økter på Basketskolen. Gym rats blir uansett i hallen!

eg har flere av dem på laget jeg jobber med i Lommedalen.  15-/16-åringer som vil mye, som har fått det for seg at veien videre går gjennom (mye) mer trening.  Jeg har selv lagt meg til vanen aldri å komme for sent til avtaler. Treninger er en avtale mellom minst to parter, og jeg sørger gjerne for å være på plass en halvtime før start.  9 av 10 ganger er flere 09-spillere allerede på plass,og er seriøse nok til å få unna repetisjoner. For, er det noe vi vet er det at repetisjoner er det eneste som funker, og jeg vender stadig vekk tilbake til «practice makes permanent», men ikke nødvendigvis «practice makes perfect».

Ganske klassiske gym rats på disse to bildene. Harald Frey trener mye, og profesjonelt, men han er svært strukturert i treningsarbeidet. Han trener aldri lenge renn at kvaliteten forblir på topp – og han har forstått viktigheten av restitusjon ofg hvile. Stian Mjøs er kanskje definisjonen på gym rat, og har lenge levd et liv bestående av 500 skudd i Nadderudhallen før andre folk våkner, og før arbeidsdagen begynner. Tli høyre: 09-gjengen i Lommedalen har sin andel av arten…

Basketgruppa i Lommedalen er i vekst, kanskje først og fremst på grunn av svært gode og dedikerte trenere.  Det er yrende liv, alle treningstimer er godt besøkt, og ganske særlig er jentenes prestasjoner imponerende.  2011-laget vinner med kalas-sifre over alle norske motstandere, og de kom nettopp hjem som vinnere i Kungsbacka Cup. Og de vil mer!
Det er i sannhet en imponerende og inspirerende gjeng svært unge jenter.  Imponerende? – ja! Flere av dem har skills og forståelse som går utenpå det meste.  

Inspirerende? – ja! Det er nesten umulig å jage dem ut av hallen etter endt økt.  Det henger aller helst igjen, sammen.  På treningsfrie dager kommer de jaggu, da også.  Alltid blide. Alltid svært pratsomme.

Mot slutten av sommerferien fikk jeg dokumentasjon fra en av mine «egne» spillere;  på trening alene i hallen fra 21.30-midnatt. Ganske kult, men også grunn til en slags bekymring.
Nok søvn? Glem det…
Restitusjon og hvile? Aldri sliten. 
Riktig kosthold? En grændis etter trening gjør nytten.
Det funker i en kort periode, men når det butter, er det gjerne slutt i lang tid.  Slatters. Jumpers knee. Menisk. Benhinnebetennelse.  

Nåvel, det er heldigvis vanskelig å komme rotteinvasjonen til livs.  «Gym rats» er snillere enn Rattus Norvegicus, og de færreste gym rats formerer seg like villig som brunrotta.  De fleste «gym rats› er fremtidens elitespillere (hvis de lærer seg å lytte til kroppen signaler). De får flere repetisjoner i løpet av en sesong enn de fleste andre unge får i løpet av en karriere. Og det er en glede å være sammen med og rundt de fleste av dem.

Det er faktisk ganske kult å være vitne til rotteinvasjonen!

Rattus Norvegicus

Jeg så til min forferdelse at jeg ikke hadde husket å pause MyGame-abonnementet etter sesongslutt i april. Og om jeg skal være ærlig, har jeg aldri abonnert på en tjeneste som har levert så mange irritasjoner og så lite innhold.  Det meste er omtalt tidligere: Kamper uten lyd, kamper uten bilde, kamper med bilde som fryser, kamper som brått slutter, kamper med så dårlig lyd at selv med volum på maks, drukner kommentatorstemmene i kamplyder.

Dette skal man nå selge.  Igjen.  Same shit, new wrapping?  Eller faktisk forbedring..? Svaret fikk vi ikke i serieåpningen: Jeg regner med at alle kluter var satt til på åpningskampen Kongsberg-Gimle, sågar med Stig Omland og Magnus Midtvedt som kommentatorer.  Dermed er det neppe noen målestokk.

Men de skal ha for forsøket på «new wrapping» i hvert fall.  Et nyhetsbrev dumpet ned i mailen fredag morgen, med store ord og triggere. Og også et forsøk på journalistiske vurderinger som i realiteten var en omskrivning av listen over overganger og nye coacher.

Det betyr også at vi kommer til å savner Arild Sandven. Hvor er han blitt av? Svaret er på NBBF-kontoret, stort sett. Han er fast ansatt, med et bredt ansvar. Ett er helt klart: Arild har skjemt oss bort. Hver bidige spillehelg gjennom hele sesongen – pluss alle kamper som spilles på ukedagene: Arild har samvittighetsfullt dokumentert alt og alle.  Det har vært en tidkrevende jobb, ikke minst fordi Arild er nøyaktig, og han hater slurvefeil. Arild har i realiteten vært vår eneste redaktørstyrte nyhetsformidler.  

Den snodige konstellasjonen Ola Nordmann som tilsynelatende utelukkende skriver om norsk basketball i AltOmNBA, er vel mer pengestyrt, mens jeg selv er en sånn som flabber i vei på egen blogg når det passer meg.

I realiteten har ikke Arild hatt en eneste frihelg på 8 måneder – og han har dessuten koordineringsansvaret for 7 landslag.  Da nordmenn flest hadde sommerferie, var Arild på plass med ungdomslandslagene i Europa… 

Derfor blir det nå mer summariske newsflash på Facebook, og mye blir overlatt til klubbene som skal levere innhold til sosiale plattformer. Det betyr sannsynligvis at vi blir pepret med lite journalistikk og mye video og fancy effektmakeri. Litt synd, men i hvert fall i takt med tiden.

Det er jo ikke lenger overganger mellom klubber – det er snarere spillere som er «COMMITTED» eller «SIGNED». Norsk funker selvfølgelig ikke.  Ikke kult nok.

Baskethelgen er blitt den nye, store samlingen for smått og stort i basket-Norge. Her er det meste og de fleste på plass – dommere, klubbledere, trenere; you name it! Programmet for trenerdelen av Baskethelgen dukket opp i siste liten.  Sånn er man blitt vant med etter hvert, sen informasjon er standarden.  

Så er det kanskje bare jeg som lengter tilbake til “good old days”. Jeg vil ha koldtbord, og da tenker jeg ikke på det som blir servert av mat.! 

Da «Den Store Trenerhelgen» så dagens lys i 2010, var det som et resultat av en idékonkurranse: Den første utgaven ble gjennomført omtrent slik den var skissert i idéutkastet: Et slags koldtbord av parallelle foredrag og demoøkter etter «pick&choose»-prinsippet.  Om du gikk glipp av et foredrag, ble det gjentatt senere samme helg slik at du kunne få med deg det meste.  Tanken var at tradisjonelle coach clinics er en litt ørkesløs maraton gjennom en helg der du hører samme foredragsholder i flere økter. Litt søvndyssende for enkelte. Vi inviterte den gangen alternative foredragsholdere – folk som ikke nødvendigvis hadde basketballbakgrunn eller et basketballbudskap, men som bidro med kreativitet, alternative tanker og kjærkomne pustehull. Susann Goksøyr Bjerkreim, Johann Kaggestad, Ola Bernhus, Bjørn Heidenstrøm og Fredrik Brenna Lund var med å sette farge på helgen.

Jeg vil tilbake dit, kanskje i en litt moderert utgave. Det var den gangen vi kunne se de aldersbestemte landslagene utfolde seg i treningsøkter. Du kunne gå fra hall til hall, plukke med deg det du ville, stikke innom neste hall for å se U18 trene før du velger å høre noe helt annet.

Så er Bærum Open 2025 historie – i år en rekordstor turnering med 211 lag, 506 kamper og 1012 dommeroppdrag. Det er like stressende, utfordrende, morsomt og givende hvert år, men det er også enkelte skjær i sjøen. Kampoppsettet er nødvendigvis et ganske heftig regnestykke der mye skal klaffe. Da blir det ganske spesielt når lag trekker seg bare timer før første kamp. Og, i år opplevde vi rekordmange trekninger, såpass mange at det er lett å tro at klubber melder på i vilden sky, for å sikre seg plass i turneringen. 

Hvert år tenker jeg med en slags misunnelse på turneringene som har fire spilledager til rådighet: Scania Cup (påsken), Göteborg (Kristi Himmelfartshelgen), Lundaspelen (nyttårshelgen) og  Århus (påsken) er noen.  Med en fjerde dag kunne vi fått til det vi ikke klarer nå: Nesten alle finalekamper i samme hall med presentasjoner, spotlight og stas. 

I årets Bærum Open hadde vi eksotisk besøk fra Svalbard – utrolig kult og morsomt. Jeg tittet innom et av spillestedene for å se Svalbard-gutta spille.  Og jeg fikk et slags flashback til forrige sesongs seriekamp med eget lag der spillerne på motstanderlaget var lovet premie hvis de slo oss med over 100 poeng.  Nokså ulekkert det hele.  Svalbard fikk med seg en seier i B-sluttspillet, men tapte ellers ganske klart i Bærum Open – og de tapte stort i kampen jeg fikk sett litt av. Men de ble heller ikke gitt muligheten til å få til noe. Med en profilert trener på benken ble vinnerlaget pushet til stadige fast breaks, stadige steals, og størst mulig seier.  Jeg krympet meg litt der og da, og tenkte at når du har reist 2000 km for å komme til kampen, hadde det sikkert vært kult å få ballen mer enn de 14 metrene over midtbanen.  

Coacher som følger den filosofien, vil alltid forsøke å forklare at de vil spille sitt spill uansett motstanderens kvaliteter. All trening er liksom god trening.  Mon det, når motstanderen sliter med å få satt ballen i gulvet før den er borte. 2×12 minutter layup-trening kan være fint og nyttig, men særlig lekkert er det ikke. 

I helgen gir jeg MyGame en ny sjanse, og kanskje kommer jeg til å følge Centrum på tur til Bergen spesielt.  Noen har fått med seg at jeg er listet som «assistent-trener» for Tigers … det er i beste fall en mild overdrivelse.  Jeg har kort og godt ønsket å følge Jarl Jespersen som en slags mentor og sparring partner. Da vi var sammen om G16-landslaget (2005) i Finland var Jarl mer en boblende spilloppmaker enn en kar med faglig tyngde.  I ettertid har jeg lært ham å kjenne som reflektert, med perspektiver på livet også utenfor basketballbanen.  Jarl er først og fremst en varm og omsorgsfull venn som er like entusiastisk i medgang og motgang. 

«Kanskje er jeg litt blygmyk, sa han.
Der og da leverte han et nyord i norsk . Jeg satt og pratet med en av mine nåværende protegeer etter skillstrening i Lommedalshallen. Vi snakket om sommertrening, neste sesong, forventninger, og litt om kvaliteter – både alt han allerede har på plass, men også kvaliteter som mangler. 

Denne karen mestrer det aller meste av tekniske utfordringer.  Det er lite å pirke på og på skillstreninger handler det mest om å finpusse detaljer og å få repetisjoner. Practice makes permanent.

Men han er nok litt for beskjeden. Dette er en sånn utøver som aldri har ytret et negativt ord om medspillere, motstandere eller dommere. Han er kort og godt ikke den som «tar av», hverken sånn eller slik; han er en som nyter hver eneste lille opptur han opplever på basketballbanen. 

Sånne livsoptimister og kvalitetsbærere kan og bør dele av seg selv, og de bør i hvert fall ikke gjemme seg bort. Så når jeg antydet for ham at det kan være en fordel både for ham og lagkamerater om han trer ut av skyggen og inn i rampelyset – at han kort og godt er villig til å ta litt mer plass – så reflekterte han altså selvkritisk nok slik:  

– Ja, jeg er nok ikke den som liker å heve stemmen.
– Du er nok litt i overkant ymdyk, istemte jeg.
– Kanskje er jeg litt blygmyk, sa han. – Hvis det er et ord…

«Blygmyk» finnes ikke i noen ordbok, men er en ganske treffende betegnelse på mange.  En herlig blanding av «blyg», «ydmyk» og «myk» Du treffer dem på skolen. På arbeidsplassen. Hjemme og i sosiale sammenhenger. Og på idrettsarenaer. 

Noen mennesker har naturlig autoritet i kraft av hva de kan og hva de gjør. Andre tiltar seg autoritet og dominans i kraft av hva de har i kjeften, og ofte bare der: Brautende til det kjedsommelige, og plagsomt dominerende med et selvbilde omvendt proporsjonalt med selvinnsikt.

Da jeg jobbet i VG på 80- og 90-tallet var jeg med i mange ledermøter.  På disse møtene satt også daværende politisk redaktør Per Norvik.  E svært stillfaren mann som aldri åpnet munnen i disse møtene.  Inntil han faktisk gjorde det ved en anledning.  Pers rolige stemme bar godt selv om han snakket lavt. Vi andre holdt kjeft, og vi lyttet.  Han hadde vår fulle oppmerksomhet.

Når min blygmyke spiller en gang velger å ta litt plass, å heve stemmen og dele sine meninger og råd med oss andre, så er jeg sikker på at han vil bli hørt og respektert.  Og jeg er overbevist om at laget kommer til å tjene på det.

Det er kort og godt viktig ikke å sette sitt lys under en skjeppe. Det er et gammelt ordtak du neppe noen gang har hørt, men betyr altså å være beskjeden eller å skjule sine evner og talenter. Det funker ikke alltid særlig godt på idrettsarenaen. Det ligger nok ikke for alle 16-åringer å gå ut av komfortsonen og innta en lederrolle. Men jeg er sikker på at alle tenåringer trenger et midtpunkt å forholde seg til – en rollemodell.

I disse dager spiller U18 gutter B-EM, og har gått på fire sure og delvis store tap.  Det er «typisk norsk å være god» het det da Norge arrangerte OL i 1994.  Men det er også typisk norsk å stå med lua i hånden.  Jeg tror virkelig ikke det er hva vi har gjort i Romania.  Jeg kjenner  Ruben Langerød og Leo Berbusmel best av de norske gutta – og ett er i hvert fall sikkert: De leverte varene i den siste kampen mot Slovakia, og har definitivt tatt skrittet ut av skyggen og inn i lederroller.

Sånn på tampen, apropos roller. 
Jeg har selv vært bortimot blygmyk i unge år og også senere i livet, i jobbsammenheng. Men jeg kan vanskelig være det som coach og trener. På basketballbanen blir det ofte til at jeg går inn i en rolle – en rolle jeg ikke alltid fyller like godt:

«Du viser jo aldri følelser» får jeg ofte høre.  Det er ganske sikkert en korrekt observasjon, jeg er virkelig ikke noe fyrverkeri.  Eller som en basketvenn sa det:
«Entusiasme og deg ser jeg uansett ikke for meg sammen»…