Du har garantert hørt det, et slags munnhell når man egentlig ikke har lyst til å bevege seg utendørs: «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær».  For egen del opplever jeg nå min egen versjon, «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige knær»

Mine knær har tjent meg relativt godt i alle år, men har nå fått en slags dødsdom. Det første varselet fikk jeg for noen år siden da jeg skulle fornye passet.

– Hvor høy er du? spør damen bak disken.
– 198 cm, sier jeg og peker på det gamle passet.
– Nja, sier hun og er ikke helt overbevist. – Jeg tror du skal stille deg inntil veggen der.
– Jeg tenker vi sier 196 cm, sier hun.

Kanskje er det vanlig å krympe, men faktum er vel at knærne mine hadde begynt å definere en slags parentes. År senere er dette blitt såpass plagsomt at jeg er moden for operasjon.  Ortopeden på Bærum Sykehus var av den humoristiske, men krystallklare typen.  Han hentet meg i venteområdet, og jeg hadde bare rukket et par skritt da han meldte «jeg ser du har fått den typiske cowboy-gangen..!»
Takkskaruha, liksom.  Vi pratet i en snau time, og på vei ut kontordøren hørte jeg ham bak meg: «Yee-haw!».
Pål Berg (68), cowboy og vandrende parentes.
Morsomt nok, men også grunnlag for refleksjon over et liv der jeg har latt mye gå for lut og kaldt vann. Jeg har rett og slett ikke vært flink nok til å ta vare på egen kropp. 

I går var jeg med på første time med skadeforebygging som tema med en gjeng tenåringer. Garantert kjedelig for unge spillere, men svært viktig, og sannsynligvis noe som ikke ofres nok oppmerksomhet for yngre idrettsutøvere. I min tid som coach jeg har opplevd altfor mange ødelagte karrierer  som følge av overbelastning, misforstått trening og feil fokus. Knær og rygg. Tretthetsbrudd. Langvarig benhinnebetennelse. Ankler og overtråkk. Syndesmose, spondylolyse og andre fremmedord du helst ikke vil vite mer om. 

De verste eksemplene er kanskje dem som finner et fett spenstprogram fra en amerikansk nettside, og som råkjører gjennom sommeren.  Slatters, jumpers knee og et forløp med injeksjoner, trykkbehandling og operasjon er ikke ukjent. 

I min tidlige år som trener tenkte jeg aldri på dette, men etter hvert ble jeg både eldre og klokere.  Jeg har forsøkt å involvere fagpersoner på nettopp sånt som dette, ting jeg ikke kan godt nok.  Skadeforebygging, trening med vekter og ikke minst HLR (hjerte- og lungeredning).  Heldigvis har det gitt resultater.

Vi er inne i to vinterferieuker, på Østlandet og Vestlandet.  Tilbudene om basketballcamper er flere enn noen ganger tidligere.  Hundrevis av unge utøvere skal trene flere timer hver dag. Jeg kjenner ikke til det faglige innholdet, men håper i det minste at noe av dette står på «pensumlisten». 

Det har vært interessant å skumme gjennom vinterferietilbudene. Det er mange grunner til at jeg alltid har vært stolt av basketball, og det handler ikke utelukkende om denne unike idrettens særpreg. Den har alt i én pakke: Teknikk og taktikk, samhandling, koordinasjon, hurtighet – og 5 spillere på en liten baneflate som gir mange ballberøringer og involvering.  

Men kanskje det aller viktigste: Basketball krever liten plass og minimalt av utstyr.  Fordi du kan ha det helt fint alene på en kurv.  Fordi ingen trenger mer enn et par sko, en shorts og en T-skjorte for å være klar til dyst. Basketball har alltid vært og bør fortsatt være lavterskel og lavkost.

Jeg har vært en del av Basketskolen så lenge jeg kan huske, og har alltid ment at den gir valuta for deltageravgiften som har vært relativt hyggelig, men jeg innrømmer at jeg synes 3300 kroner i år er en stiv pris. Samtidig skjønner jeg at halleie, overnatting, måltider, trenere og aktiviteter koster for arrangørene.  I Bergen må du ut med 3950 kroner for Elitecamp i august. Da synes jeg det er mer betenkelig at en vinterferiecamp kan koste deg 3700 kroner om du ønsker å få med deg alt. 

En sveip gjennom klubbenes FB-sider avslører camper i hopetall, de fleste priset til ca. 1000 kroner for 3 dager. Noen lokker med NBA-tilnærming til skillstreninger (som om det er viktig..), og mange har solide navn på listen over trenere.  Såvidt jeg ser er det ingen camper som oppgir tallet som er viktig – en ratio mellom antall trenere og deltagere. Og et fåtall av campene antyder muligheten til å søke om redusert avgift.

Jeg har stor sans for «Basket-akademiet Bergen» som er et samarbeid mellom 6 klubber.  De tilbyr vinterferiecamp for gutter og jenter 8-16 år, og det koster 100 kroner for fire dager med svært kvalifiserte trenere.  Da snakker vi virkelig om inkludering og muligheter for alle.

God ferie til deg uansett hvor du er – på camp, på vinterferie i syden eller på fjellet!  Ta vare på kroppen din – det fortjener den.

Det er selvfølgelig lett å henfalle til billige ordspill, men jeg eier ikke skam og konstaterer at det er «topp i Bonn». I hvert fall hvis du spiller basketball, og ganske særlig hvis du er norsk og scorer det siste og avgjørende poenget i en ekstraomgang.

Vi var en liten gjeng som besøkte Harald Frey for et år siden i Göttingen.  Det var en opplevelse som også fungerte som en slags øyeåpner. For sånn var det faktisk mulig å få et lokalsamfunn til å elske laget sitt. Akkurat sånn kan en spiller bygge image og identitet. Og sånn var det mulig å skape en fantastisk ramme rundt noe som i realiteten ikke er annet enn 10 mennesker som leker med en ball i 4×10 minutter. Se bare her. 

Av Göttingens 110 000 innbyggere møtte 3700 på kamp, to dager på rad. Overført til Bærum skulle det bety at 4300 av Bærums 130 000 innbyggere møtte opp i Nadderudhallen. Det skulle tatt seg ut…

For et år siden forsøkte jeg å beskrive atmosfæren Göttingen.  Vi var imponert og delvis overveldet, over entusiasmen, enestående fans, trøkket, lydnivået og stemningen. Vi var litt forundret over nærværet av øl, men fravær av fyll.  

Denne gangen er vi ikke eneste nordmenn i Bonn. Axel og Marius var på tur for NBBF, for å tilegne seg kunnskap om hvordan de jobber med marked og arrangement. Men ikke minst for å dokumentere og bygge en landslagsprofil. Slik jeg ser det gjør Harald akkurat den jobben best selv.

Jeg har fulgt ham ganske tett de siste årene. På besøk i Boseman, Montana: Lagets mest populære spiller. Besøk i Göttingen i fjor – Harald er «the man». Og nå i Bonn.  Historien gjentar seg: Harald har en unik evne til å oppnå kontakt med publikum. Der stjerner i andre idretter ikke orker å bruke tid på selfies og autografskriving, er Harald alltid tilgjengelig. Alle får. Ingen smårollinger står skuffet tilbake med en tom autografblokk.  Han snakker med dem og han snakker til dem.

For meg ble kampen en bitter bekreftelse på at ting snur fort i basketball.  Sen kampstart, og flyavgang 06.55 neste morgen nesten to timer unna, gjorde at jeg valgte å stikke tidlig fra kampen.  

I kampen mot Ulm var det for en gangs skyld lite som stemte på banen.  Bonn lå under 37-54 til pause, og kampen var egentlig lite å skryte av for Harald: 25% på 2-poengere, 16% på 3-poengere og 50% fra straffelinjen.  Med 4 turnovers var det et stykke unna pari innsats. Heller enn å se et forsmedelig nederlag, prioriterte jeg litt tidligere avgang til Frankfurt.

Men mens jeg satt i bilen sørover, snudde kampen, og nok en gang var Harald best da det gjaldt: 17 poeng bak ble til 91-91 ved full tid. Med to straffer og 8 sekunder igjen av ekstraomgangen, senket Harald den ene og vant dermed kampen for Bonn idet jeg svingte inn i parkeringshuset på flyplasshotellet. Da er det ikke rart at fansen står i kø for å få en bit av ham. 

Det er sånn man bygger identitet og popularitet. Og ikke bare Harald. Hele laget bruker tid etter kamp.  Jeg tenkte at det ville være vanskelig å kopiere intimiteten i Göttingen overført til en større by, men selv med 6000 tilskuere på tribunen i en mye større arena ble det tett og nært. 

Også dette prosjektet oser av identitet og entusiasme på et nivå vi sannsynligvis vil slite med å få til 100% i Norge. Send gjerne delegasjoner til Bonn for å studere tribunekultur. Vi var heldige som besøkte Bonn denne helgen – det var karneval.  6000 tilskuere hadde på seg de hesligste, morsomste, sprøeste og mest glorete kostymene.  Tribunene var i sannhet et fyrverkeri av farger og fest. 

I Norge sliter vi med sånt.  Vi er ikke vant til å slippe følelsene løs; altfor mange er som meg, en litt taus mumie som er der for å se, ikke bli sett. «Hver kamp er en fest», het det om arrangementene i BLNO de første årene. Sånn er det jo ikke lenger.

Det er vanskelig å få en håndfull i Leikvollhallen til å ta bølgen. Tromsø er nok litt omtrentlige når de rapporterer 300 tilskuere, mens selv i Kongsberg er det tynt på flankene på hovedtribunen. Bærum er en overbygning for tre lokale klubber, men hvor er alle som burde vært på kamp? Kongsberg skal ha for at de gjennomfører et proft arrangement, uansett antall tilskuere og uten hensyn til kamputfallet. Andre steder er det nesten like dødt som når streamen går i pausemodus.

Vi har mye å lære av andre arrangører, og mange har mye å lære av Harald. Han legger ikke skjul på at han godt kan tenke seg å bli enda et år i Bonn. Mesterlaget fra i fjor er borte, og faktisk er det ingen spillere igjen fra forrige sesong. Og nettopp derfor frister det til enda en sesong: «Det hadde vært moro å se om vi kan klare å bygge et nytt prosjekt fra, ja nettopp Bonn».

I 2015 skrev jeg bloggposten «Johannes’ åpenbaring», en liten historie om Johannes Dolven og hans første møte med amerikansk collegebasket for Drake i Iowa.  Det hører med til historien at det som syntes å være en åpenbaring, ble noe helt annet.  Her er «Johannes’ åpenbaring II», om en annen Johannes i en helt annen situasjon.

Da jeg overtok som coach for Tromsø Storm, var det meste nytt for meg.  Jeg møtte dedikerte spillere, hardtarbeidende frivillige og dårlige rammebetingelser.  Men jeg ble kanskje mest fascinert, imponert og begeistret for Johannes Lange. Han var alt en coach kan ønske seg, en spiller med ekstreme kvaliteter – kort og godt en åpenbaring.  Ikke bare behersket han det tekniske til fingerspissene – han var i tillegg ekstremt rask både i beina og i hodet, smart og dyktig i forsvar.  Han hadde høye smerteterskel, sannsynligvis i overkant høy for hans eget beste.  Og han nektet å gi opp uansett hva scoren fortalte, og uansett tidspunkt i kampen.

Derfor var det en «no-brainer» da landslagsledelsen ba om innspill på mulige kandidater i november 2021. «I utgangspunktet tenker vi nok at det er for tidlig for dine gutter, men vi ønsker å lytte til eventuelle innspill» het det i henvendelsen, men jeg lanserte likevel Johannes som kandidat. Svaret var «han vil bli kalt inn til en kandidatsamling rundt sommeren».  Johannes fikk en mail om samlingen i februar 2022, men verken Johannes eller de ansvarlige i forbundet kan huske om det ble noe mer enn en generell henvendelse.  Johannes har ennå ikke fått sjansen til å vise seg frem med andre kandidater, og han er ikke på listen over spillere som er innkalt til samling om drøyt to uker.  For meg er det uforståelig. Som 25-åring er Johannes for ung til å være for gammel, og for gammel til å være ung. Altså en spiller i sin «prime».

Med dette som bakteppe var det interessant å se Johannes i aksjon mot Bærum denne helgen.  Dominerende og helt avgjørende for Tromsø som har 0 spillere innkalt til samling mot Bærum som har 6 spillere som er invitert. Så vil argumentene være at man går med spillerne som allerede har vært en del av dette prosjektet i lang stund, og at en gjeng «young guns» får være med som læregutter. Fint og flott, men Johannes har fortsatt aldri fått sjansen, mens for eksempel Isak Ramirez Nilsen ikke er vurdert som interessant unggutt.

Inntil videre konsentrerer de fleste seg om innspurten i BLNO, det er faktisk ikke så mange ukene igjen av seriesesongen. Aller først en fortjent gratulasjon til Fyllingen som endelig har klart det – å vinne noe som er verdt å vinne.  Seriegullet ble etter hvert en formalitet, mens coach Calix  Black Ndiaye er fornuftig og kledelig ydmyk når han vurderer sjansene i sluttspillet.

Slik jeg ser det er det nesten uinteressant hvilke lag som legger beslag på plassene 2 til 7.  Det blir en kamp i bånn av tabellen for å unngå 8.plassen som riktignok gir kvartfinaleplass, men også sikker vei ut av sluttspillet i møte med Fyllingen.  Jeg har lekt litt med tabellen og gjenværende kamper, og fått en ferdigspilt tabell slik den ser ut under.  Der finner du dagens poenghøst med antall kamper, seire og tap – og også slik jeg ser den endelige tabellen med gjenværende kamper i parentes.

Hvis dette slår til går Nidaros og Oppsal til kvalifiseringsturnering. Ammerud ender på 9.plass og vil være ferdigspilt 2. mars mens Asker skal prestere et mirakel om de vil forbi Fyllingen.  Hvem som møter hvem av de øvrige lagene synes hipp som happ. Alle slår jo alle på en gitt dag.

1.FYLLINGEN 

I dag: 25-23-2
Ferdigspilt: 30-28-2
Gjenværende: Kongsberg, Nidaros, Oppsal, Bærum, Tromsø

Det er jo snart den tiden på året da Bouna Ndiaye pleier å komme hjem for å henge med i sesongavslutningen i Norge. Sånn blir det neppe i år, og det er i hvert fall sikkert at Fyllingen ikke trenger påfyll. Mange har lurt på hvorfor ikke Terell Brown får større oppmerksomhet og dårligere arbeidsvilkår.  Ett av svarene er at da blir det altfor mange gode skudd for Nikolas Skouen som har en strålende sesong.

2.CENTRUM 

I dag: 25-16-9
Ferdigspilt: 30-21-9
Gjenværende: Bærum, Ammerud, Asker, Oppsal, Frøya

Mange er overrasket over Centrum helt i toppen. Her handler det om en styrket stall, men også et lag som evner å spille slik coach K(ristiansen) ønsker det.  Færre halsløse og utålmodige avslutninger, mer kollektivitet og dessuten en svært solid gjeng av kompetente guarder.

3.KONGSBERG 

I dag: 24-17-7
Ferdigspilt: 30-21-9
Gjenværende: Fyllingen, Tromsø, Ammerud, Gimle, Asker, Frøya

Miners har svingt denne sesongen, fra det helt elendige til svært solid.  Heldigvis for Kongsberg peker formkurven i riktig retning.  Tobias Rotegård har gitt laget en ny dimensjon, og AD Harris ser ut til å ha snudd overivrig propellbasket til noe mer matnyttig.  Det har tatt tid å snekre et lag og et kollektiv som funker, men det ser ut som det kommer akkurat i tide.  Kongsbergs kvartfinalemotstander får en tøff oppgave uansett hvem det blir.

4.GIMLE 

I dag: 24-13-11
Ferdigspilt: 30-19-11
Gjenværende: Oppsal, Bærum, Asker, Kongsberg, Frøya, Tromsø

En drøy måned igjen til sluttspill og med Gimle på 7.plass..!?!  Det finnes forklaringer, men regjerende norgesmester er endelig på rett vei.  Med Jørgen Odfjell tilbake er det vanskelig å finne åpenbare svakheter i lagoppstillingen selv om det tok overraskende lang tid før Gimle stakk fra Nidaros i den siste kampen. De er fortsatt et stykke unna fjorårsformen.

5.FRØYA 

I dag: 23-14-9
Ferdigspilt: 30-17-13
Gjenværende: Oppsal, Bærum, Nidaros, Nidaros, Gimle, Centrum, Kongsberg

Mange lag er avhengige av sine «go-to-men» og Frøya har vist seg sårbare uten Ognjen Nisavic.  JD Muila leverer etter hvert varene som bestilt, men mangler mye til å kunne ta tak i en hel kamp.  Tejada, Dalland, Lamo er sikre kort, men Frøya mangler dybde.

6.TROMSØ 

I dag: 25-15-10
Ferdigspilt: 30-17-13
Gjenværende: Kongsberg, Ammerud, Ammerud, Gimle, Fyllingen

Mannefallet i Tromsø de siste ukene gjør det vanskelig for Storm å bedre tabellsituasjonen, og uten seire mot Ammerud kan de risikere å dumpe enda en plass ned.  Samtidig var det imponerende å ta poengene fra Bærum uten Xavier Fuller og Joachim Aabel.  Med Fuller og Stankevicius på plass igjen er Tromsø en tøff oppgave for alle motstandere. Ankelskaden på Stankevicius var heldigvis ikke av det svært alvorlige slaget.

7.BÆRUM 

I dag: 23-13-10
Ferdigspilt: 30-17-13
Gjenværende: Centrum, Frøya, Gimle, Oppsal, Fyllingen, Ammerud, Nidaros

Uansett hva ambisjonene har vært for Bærum denne sesongen, har ungguttene levert imponerende kamper.  Men også: Med bare to veteraner på laget vil prestasjonene alltid svinge fra kamp til kamp. Det er vanskelig for meg å se Bærum inn i en semifinalerunde.  Det kan bli mange løpeturer og screener for Stian Mjøs med et frimerke på slep.

8.ASKER 

I dag: 25-8-17
Ferdigspilt: 30-10-20
Gjenværende: Nidaros, Centrum, Gimle, Kongsberg, Ammerud

En vanskelig sesong blir ikke bedre av en halvskadet Josh Hart, av en svenske som stikker til Hawaii og en annen svenske småsyk. Så tillater jeg meg å mene at Petar Radojicic ikke bærer synlig preg av å ha ligget i hardtrening før han kom til Asker.  Hvor Asker havner av de åtte sluttspillagene er umulig å vite sikkert. Men jeg ser for meg en utfordrende kvartfinaleserie.

9.AMMERUD 

I dag: 23-6-17
Ferdigspilt: 30-8-22
Gjenværende: Oppsal, Centrum, Kongsberg, Tromsø, Tromsø, Bærum, Asker

Det begynte som en visjon om læring for de yngre spillerne, og følgelig mange antatte tap.  Så ser det ut til å ende som så mange ganger tidligere. En og annen storkamp, men også flere vonde opplevelser – som de to kampene i Bergen. De to kampene i Tromsø om et par uker kommer til å definere resten av sesongen.

10.NIDAROS

I dag: 25-7-18
Ferdigspilt: 30-7-3
Gjenværende: Asker, Fyllingen, Frøya, Frøya, Bærum

Mantas Matevicius er uten sammenligning den profilen i BLNO jeg synes mest synd på.  En ung, ambisiøs og særdeles seriøs coach fra Litauen med en imponerende CV og ukuelig optimisme.  «I have to make it at least 1% better than what I found it», sier han men har hatt mer enn nok av motgang.  Sesongstarten imponerte alle, sesongen etter jul uten Dominic Borgialli har vært forutsigbart håpløs.

11.OPPSAL 

I dag: 24-1-23
Ferdigspilt: 30-1-29
Gjenværende: Ammerud, Frøya, Gimle, Bærum, Fyllingen, Centrum

Når jeg først er innom folk jeg synes synd på – Jarl Jespersen er i den kategorien.  Og når Nidaros mistet Borgialli, gikk luften litt ut av ballongen da Thomas Ble avsluttet sesongen for Oppsal.  Skjønt, all mulig cred til Jarl som evner å stå løpet – sågar uten å grave seg ned.  Oppsal har vært i hardt vær tidligere, og kan fint klare å berge plassen i en kvalifiseringsturnering.

Før sesongstart i BLNO tippet jeg Gimle foran Fyllingen på topp, og Oppsal bak Ammerud i bånn. Lagene passerer straks 20 av 30 spilte kamper, og én ting synes klart: Gimle tar ikke seriegullet.  I bånn ser det litt ryddigere ut: Oppsal sliter, mens Ammerud har redefinert satsingen og klatrer oppover. 

Mye kommer fortsatt til å dreie seg om disse tre, og en håndfull til. (Foto: Erik Berglund)

Det er umulig å mene noe annet enn at seriegullet går til Fyllingen. Til det er forspranget for stort og Fyllingens gjenværende kamper relativt hyggelige.  På jakt etter svakheter hos Fyllingen, finnes de kanskje defensivt.  Men bare kanskje.  Litt kuriøst er det jo at laget som har scoret mest mot Fyllingen er Ammerud (104 og 86 poeng). Men det er mer som et fun fact å regne, men i  sluttspillet kan det derimot bli viktigere å spille forsvar snarere enn å stole på at laget alltid scorer over 100 poeng. 

 Derimot kan derimot Gimle klare å gå hele veien til målet uten å tape flere kamper, og i så fall ender de på 2.plass i serien med et svært godt utgangspunkt foran sluttspillet.

«Jeg hater å ha rett»..!?! Ja, faktisk, og da tenker jeg på kampen i bånn av tabellen. Oppsal sjokkerte seg selv og andre da de slo Tromsø i serieåpningen, borte.  Men så har det kladdet. Skikkelig!  Med en tapsrekke på 0-18 er Oppsal like gode/dårlige som San Antonio Spurs inntil de slo Lakers i desember. Når jeg skriver dette, er det fortsatt noen timer igjen til Bærum-Oppsal.  Hvis Spurs kunne slå Lakers, kan saktens Oppsal slå Bærum, men faktum er at Jarl Jespersen har møtt mer motgang enn han har fortjent. Derfor føler jeg med ham, og derfor hater jeg av og til å ha rett.

Resten av BLNO-tabellen er et sant kaos. Etter å ha sett Kongsberg-Tromsø i helgen, tenker jeg “hvordan i huleste kunne jeg finne på å tippe Miners så høyt på tabellen»?! Det var tynne greier, gitt.

Med Johan Flaa endelig tilbake og Johannes Dolven som har funnet formen (og kurven), kan Centrum søke tilbake til flow’en fra i høst. Skjønt, da må de nok rydde opp litt defensivt. Mot Fyllingen denne helgen så det ut omtrent som da Moses delte Rødehavet. Uansett: Centrum har et godt utgangspunkt med et kampprogram i 2024 som ikke er avskrekkende. Den tøffeste jobben får de kanskje i Tromsø kommende helg.

Og apropos Tromsø der tre spillere har bøttet inn over 1100 poeng så langt. Det gjør i hvert fall kampforberedelser lettere for motstanderne selv om de neppe klarer å plukke bort Xavier Fuller fullt og helt.  Men prosjektet hviler helt og holdent på Fuller, Agbeko, Stankevicius og Lange.  Bra gjeng, men holder det i lengden?

Troms har Xavier, men også andre lag har sine x-faktorer: Fyllingen har Terrell Brown, Asker har Josh Hart, Ammerud Mustapha Dibba, Oppsal Johan Flaa osv.  Men heldigvis er basketball fortsatt et lagspill, noe som er tydeligst hos Gimle.  Gimles to mestscorende finner du på 16. og 21.plass på toppscorerlisten (Hallvard Staff og Reidar Greve).  Det er faktisk en kvalitet.

Frøya har foreløpig slått seg til ro på en 3.plass – det er godt betalt slik jeg ser det, og sågar litt imponerende tatt i betraktning at Ognjen Nisavic har vært ute. Enkelte resultater har vært betenkelig svake, og jeg innbiller meg at Frøya tar heisen et par etasjer ned før sluttspillet.

Asker presterer stadig vekk nesten, men ikke helt. De har spilt jevne kamper mot gode lag, men det blir bare med nesten.  Asker vinner jevne kamper mot antatt svakere lag, men også det er jo en svakhet: De kontrollerer ingen kamper, og lar det koke ned til de siste par-tre minuttene.  Det er ikke bærekraftig…

Jeg vil ikke gå så langt som til å kalle meg Jets-fan, men jeg er fortsatt Nidaros-sympatisør.  Derfor var det ikke vanskelig å like seier i Oslo denne helgen.  All mulig kred til coach Mantas Matevicius, en svært ung coach som har påtatt seg en svært vanskelig jobb. Det lukter litt kvalifiseringsturnering av Nidaros nå, men i så fall med et mannskap som likevel bør kunne beholde plassen i BLNO.

Hva med Bærum?  Aner ikke for å være ærlig.  Plutselig har de nydelig flyt, i andre kamper ser de ut som læregutter.  Og det er jo det de fleste er.  Sluttspill bli det uansett, men med sannsynlig tøff motstand i kvartfinalerunden.

I sum: Fyllingen vinner serien. Alt annet er åpent.

«Livet er som en sjokoladeeske», sa Forrest Gump.  Det har han helt rett i. Du vet aldri hva du får … Men for mange spillere i BLNO har livet snarere fortonet seg som en berg- og dalbane – oppturer og nedturer:  Det går opp og ned – noen halsbrekkende «twists and turns» – og turnovers.  Tabellklatring går veeeldig sakte, mens det kan oppleves skremmende, traumatisk og altfor kjapt når det går utfor. 

Jeg er skråsikker på at ingen i Gimle har noe imot kolleger i Nidaros, Ammerud eller Oppsal, men Gimle trives definitivt ikke i det selskapet. Jeg antar at de synes oppholdet rundt nedrykksstreken har vært både plagsomt og pinlig. Etter hvert som spillere har returnert fra sykdom og skader, har det vært grunn til å tro på kjapp tabellklatring.  Men det har latt vente på seg inntil det endelig løsnet mot nabo Frøya. 

Men som vi alle vet – en enslig svale gjør ingen sommer, og én god kamp gjør ikke susen.  For meg har Gimle fremstått uforståelig tamme, og hadde det ikke vært for Reidar Greve kunne dette sett verre ut.  En amerikaner, en Odfjell og en Espe mindre er tre kvaliteter borte, men likevel..? Det kommer garantert til å gå bedre, men noen av oss har sett en annen utgave av Gimle denne sesongen. «I ferd med å finne seg selv», skriver basket.no.  Det var i så fall jaggu på tide.

Frøya synes på sin side å ha røket på en midtlivskrise. En frisk og kul start ga 4-0 i kamper før de fikk Nidaros midt i trynet (96-99), og inniblant de 11 seirene før jul er det en og annen kamp der flaks har vært en like stor faktor som dyktighet. Det betenkelige med Frøya er ikke minst at når de først taper, så ser det ganske stygt ut. Og, det kan umulig være komfortabelt å føle seg så avhengig av Ognjen Nisavic.

Lokalavisen kalte det «et gnistrende førjulsshow» da Kongsberg Miners høvlet over Oppsal denne uken.  Tja, da bør i samme setning det legges til at det har vært lite show på Kongsberg hittil denne sesongen annet enn det speaker Harald Quaynor har stått for i timeouts og pauser. Men for meg er det ikke overraskende om Kongsberg er på vei opp for å bli. 

Og det er dessverre ikke noe sjokk at Oppsal sliter. Hvis berg- og dalbane-metaforen holder, befinner Oppsal-gutta seg på bånn nå, og må begynne på den møysommelige klatringen igjen. Det skal bli tungt nok etter at selv Ammerud har klart å få en 2-kampers edge på Oppsal.

Apropos Ammerud. De gikk inn i sesongen kledelig sjarmerende ydmyke, og med en uttalt ambisjon om å slippe til unge spillere, fullføre sesongen med stil og ta seg gjennom en kvalik-turnering for å beholde BLNO-plassen. I dag ser det ut som mye av dette er glemt, og at kurs og ambisjoner er justert. Ikke så sjarmerende lenger.

Bærum, Centrum og Tromsø opererer i landskapet rundt 6-7 tap. Bærum er en fryd å se på i medgang, tilsvarende uinteressante når de ryker på stygge sifre.  For Centrum har det handlet om å utligne farten de fikk i sesongstarten.  Når ikke alt lenger går på skinner, og når toppscorer Johan Flaa går med skinner,  tipper jeg laget fra Vulkan priser seg lykkelig over gode kamper vunnet i sesongstarten. 

Jeg skjønner godt at Tromsø lar Xavier Fuller spille over 35 minutter i hver kamp.  Med tall over 26 poeng i 26 i effektivitet ville det være dumt å la det være.  Så nøyer jeg meg med å si at Tromsø sørger for å få valuta for pengene de bruker på importer når de tre importene forsyner seg av 100 spilleminutter pr kamp.

Slik denne ligaen har utviklet seg, vil absolutt alle  for enhver pris unngå å havne på 8.plass; for noen er kanskje sågar 9. plassen bedre for da slipper de å bli ydmyket av Fyllingen i kvartfinaler.  Sånn ser det i hvert fall ut nå.  

Det suverene lederlaget startet sesongen på sløvt vis, og jeg var en av dem som tenkte «here wo go again».  Men nei. To kvalitetsimporter leverer så det holder med ballen i hendene, men for meg ser det ut som om de også har tatt med seg proffe holdninger inn i en spillergruppe som trengte det.

Asker er faktisk i posisjon til å måtte konkurrere med Nidaros om å unngå 9.plassen om de ikke sørger for å vinne flere av de jevne kampene. Det skal ikke bli lettere når Aliens må ta farvel med en av to svensker, men det hender jo at BLNO-lag klarer å trylle frem nye spillere i juleferien..

Vi er på vei inn i juleferie der BLNO-lagene som vanlig har svært ulik praksis: Enkelte klubber trener ikke i det hele tatt, andre holder det gående tett opp mot julaften og også i romjulen. Noen som alltid har lyst til å trene er yngre spillere, og derfor popper julecamper opp som paddehatter.  Jeg innbilte meg at vi nå mener det er viktig å inkludere alle: Alle skal ha muligheter, økonomi skal ikke være en begrensende faktor og ganske særlig ikke i 2023 når historiene om familier med økonomiske utfordringer er mange.  Da er det interessant å se tilbudene på FB de siste dagene. 

– Skjetten arrangerer julecamp i Skedsmohallen – to dager x 4 timer GRATIS.
– Ammerud inviterer til Hoopers Xmas Camp (kulere blir det ikke…).  Tre dager x 4 timer for 300 KRONER.
– EB85 tilbyr 4 dager x 3 timer for 1250 KRONER. Det minner i hvert fall ikke mye om ideell virksomhet.

Folk leser jo ikke lenger, annet enn på telefon og iPad. Og om du skulle våge deg på en bok, er det kanskje greit at den er tynn. Her har du en hel serie tynne bøker, enkelte er faktisk syltynne. Så legger jeg på en del julekort som ikke er sendt – annet enn karen som ga oss tilbakemelding på Bærum Open – den er faktisk mottatt og lest.

I en tid da alle kan krenkes for alt, og der mange er ekstra hårsåre, kan det være greit å minne om ordbokens definisjon av «satire»:

Ytring som refser, kritiserer (samfunns)forhold eller (samfunns)tilstander ved å stille dem i skarpt, ironiserende lys ; vittig og sarkastisk skriftstykke.

(SYL)TYNNE BØKER

BLNO-historie:
«Amerikanske importer som aldri ble avblåst for skritt»

Det slår aldri feil: Aamerikanske vaner i møte med norsk regelpraksis på skrittavblåsninger er sjelden en match.

BLNO-statistikk:
«Spillere med norsk pass på scoringstoppen».

Lite norsk på scoringstoppen i BLNO.

Magnus Midvedt:
«Kritiske betraktninger, frekke kommentarer og kunnskapsløse analyser»

Magnus kan basketball, han kan alt om alle og han er sannsynligvis livredd for å fornærme, plage eller krenke noen som helst. Uansett en befrielse å høre på, som regel sammen med Simen Anker-Olsen.

Fyllingens TV-kommentator:
 «Dette får meg til å ta av – når jeg går bananas!»

TV-kommenterene fra Fyllingen-kampene er stort sett helt OK, men er ikke av slaget med innlevelse og engasjement.  Hvorvidt mannen med mic’en har mer enn hvilepuls i løpet av 4×10 minutter er vanskelig å si – sannsynligvis ikke. 

Ulriken i BLNO K: 
«Sitrende spenning i 40 minutter»

Seriegullet synes å være en ekspedisjonsaffære. Så blir utfordringen ikke å snuble i sluttspillet.

Randi Sørensens tribuneveileder:
«Varierte heiarop»

Randi er kanskje Tromsø Storms mest trofaste tilskuer. Fra sin faste plass øverst til høyre bak lagbenken sparer hin ikke på kruttet, og «Heia Tromsø» er lett å høre også på TV2play-sendingene.

Tromsø Kommune:
«Konkrete hasteplaner for Tromsøhallen»

Tromsøhallen er fortsatt en arena som er hatet av både hjemmelag og bortelag.  Arbeiderpartiet har lovet handling i inneværende periode.  Det gjenstår å se.

Gimle:
«Spillere som ikke har vært skadet»

Gimle ligger overraskende plasser på nedre halvdel av tabellen, men har også vært uheldige med skader på nøkkelspillere.

BLNO-DOMMERNE:
«T for to, to får T eller en får to»

Enkelte dommere gir alltid svar på tiltale, men er sjelden åpne for dialog.

Jarl Jespersen:
«Sånn vinner du 3.-perioder»

Oppsal har heng på de fleste – og de leder sågar store deler av kampene.  Men så var det den helv…es 3.perioden.

Ognjen Nisavic
«Skuddene jeg aldri ville tatt»

Boken kommer i nytt opplag, og er en beskrivelse av åpne skudd han liker og pressede skudd han misliker.  Han har bommet på 43 3-poengere så langt, men er likevel helt i toppen på 3p%.

Ilarion Bonhomme: 
«Slik unngår jeg turnovere»

Ilarion topper statistkken for antall turnovere (4.6) , og bare i en kamp er han registrert med null turnovere. Men han kompenserer med å være best i assist-kategorien.

Emil Grosse, Hallvard Staff og andre 2-metere:
«Derfor trives vi best inside med ryggen mot kurven»

Jeg synes kanskje det er litt underlig når spillere på over 2 meter fyrer 3’ere i vilden sky, men det set ikke ut til at noen coacher har problemer med manglende offensiv returtaging.

KORT SOM ALDRI BLE SENDT

En av grunnene til at mange coacher er tynne i håret er sannsynligvis antall turnovere laget presterer.  Det er naturlig å rive seg i håret når ting går skeis, og alle coacher jeg vet om hater upressede turnovere. Én ting er å miste ballen og hodet når trøkket er voldsomt, forsvaret er oppi deg og dine kvaliteter er begrenset.  Men upressede feil er ikke til å leve med for noen.  

I et forsøk på å forklare unge spillere betydningen av å «gi bort» ballen, har jeg presentert dem for regnestykker basert på 20 turnovere:

– Laget mister muligheten til å score 3 poeng 20 ganger, men med en treffprosent på 25 betyr det i så fall ca. 15  poeng i minus. Men også: motstanderen får anledning til å score 15 poeng om de har samme treffprosent. Altså en differanse på 30 poeng.

– Og hvis det handler om 2-poengere: En treffprosent på 35 er konservativt, lavt, men betyr at laget mister 14 poeng. Motstander kan score 14, og differansen blir i så fall 28.

Sånne tall-leker er mer skremselspropaganda enn de er relevante å anvende på en basketballkamp, men det illustrerer om ikke annet et poeng (eller flere).

Nå har jeg sett både Centrum-Kongsberg, Nidaros-Asker og Bærum-Centrum med egne øyne, på plass i henholdsvis Vulkanhallen, Munkvollhallen og Nadderudhallen. Det er faktisk et vesentlig poeng å være til stede i Vulkanhallen – kameraføring/-vinkel gjør at streamen mister et par meter av banen nær sekretariatet, og jeg kan love at det ble mistet mange baller der.

På disse to kampene har lagene prestert totalt 125 turnovers, 21 i snitt!! Det er meningsløst mange for elitelag, og avslører manglende skills, sviktende vurderingsevne og ditto håpløse valg.  Bærum var «best in show» på disse tre kampene med beskjedne 16.  

For å være ærlig synes jeg disse tre kampene har vært overraskende og skuffende svake.  Elitespillere gjør ikke så mange dumme feil.  Norges beste skyter ikke så dårlig.  Og kremen av spillere i BLNO er ikke så begrenset i forsvar.  

Natten før serierunden 9.- og 10. desember fastslår jeg at Centrum har fått en nødvendig realitetsorientering før kampene i Bergen. Jeg har hatt inntrykk at de har vært en blanding av dyktige og heldige, og har «sneket» seg til en plass på toppen av tabellen.  Kampen mot Bærum var en nødvendig vekker, og det blir interessante kamper mot Fyllingen og Frøya. Det samme er tilfellet for Gimle.  Vi er mange som lenge har ment at det bare er et tidsspørsmål før regjerende norgesmester begynner klatringen på tabellen.  Men foreløpig har det gått tregt.  Det som er helt sikkert er at Gimle blir en lei nøtt for motstanderne i kvartfinalene: Enten kommer de som en joker fra en bånnplass på tabellen, eller så har de klart å klatre nesten til topps fra et håpløst utgangspunkt.  Begge scenarier er skremmende for motstander i kvartfinalene. 

Så registrerer jeg med undring dette fra en gruppe dommere som forståelig nok synes det er greit å fortelle historier anonymt:

Om en coach som slår/dytter en dommer slik at han treffer gulvet. Om en spiller som blir bortvist etter 2 T’er, som må bli bedt gjentatte ganger om å forlate hallen, for så komme løpende inn i hallen før kampskjema er signert og ender med å dytte en dommer i brystet. Og en dommer som blir truet med juling etter kamp med beskjeden «jeg venter på deg utenfor».

Det er ikke så mye annet å si om dette enn –  få det bort!!  Idiotisk veike straffer holder selvfølgelig ikke. Hvis alt dette er riktig, er det virkelig til å skjemmes over. Og det er minst like uforståelig at FB-posten ikke har fått mer enn en håndfull kommentarer.

Denne julekalenderen er en uhøytidelig quiz om basketball. Du vil alltid finne «dagens luke» på pauliord.com. Spørsmålene kan være hva som helst, og ikke alt er like lett å google seg frem til, og det er forhåpentlig vanskelig å få svar på ChatGPT. Jeg publiserer oppgavene sånn cirka rundt døgnskillet hver dag – pluss/minus en time. Om du vil være med i konkurransen må du sende meg løsningene på mail før neste oppgave er publisert: Send mailen til pal.berg@outlook.com.

Her finner du tidligere oppgaver:

Her finner du tidligere oppgaver:

(Gimle-Fyllingen 75-83.  Centrum-Kongsberg 70-67)  Jeg skriver sjelden kampreferater – det tar Arild Sandven seg av.  Men jeg er villig til å gjøre et unntak.  Vi har gjort unna to midtukekamper før den virkelige juleinnspurten: Ytterligere 23 kamper skal spilles før julen tar oss.  Da bør mye være avklart på  en tabell som er vanskelig å forstå..

Jeg registrerer at Gimle er på gang, men selv om de er i bedring, kommer de tilsynelatende konsekvent for sent til festen.  Etter seier over Centrum og Ammerud samme helg på bortebane tenkte mange, meg selv inkludert, at nå er Gimle i gang med opphentingen.  Men så, to uker senere, fikk de stryk av Kongsberg. Det syntes som om de var akkurat for sent ute med formstigningen: 3 poeng skilte lagene ved full tid. 

Samme historie denne uken mot Fyllingen: Strålende start på kampen, men så visnet de litt og kom til kort mot det som i realiteten var to amerikanere: 40 minutter på både Likekele og Brown, og totalt 62 av 83 poeng. Det er neppe dramatisk for Gimle som vanskelig kan klare annet enn 3-0 mot henholdsvis Ammerud, Asker og Bærum. Og som snart får på plass Espen Fjærestad og Magne Fivelstad.

Centrum-Kongsberg var en annen historie.  Etter kampen var jeg så freidig å påstå at det var en av de svakeste kampene jeg har sett i år. Men kommentator Simen (Anker-Olsen) sa ganske riktig «…men det var underholdende!».  

For det var interessant å se på i den grad urutinerte, unødvendige og upressede turnovers er underholdning.  Centrum kunne stukket av flere ganger, men presterte i stedet å snuble inn i dårlige og selvpåførte situasjoner.  Kongsberg fikk flere «matchballer», men tråkket utenfor sidelinjen eller presterte en double drible i avgjørende øyeblikk. Totalt 39 turnover er mye for to elitelag.

Jeg synes virkelig ikke Centrum leverte en godkjent prestasjon – de hadde tapt uten Sivert Nordheim på banen i sluttminuttene, for det er fint med folk som 1) ikke gir bort ballen selv om det er jul, og 2) scorer når han bør og må.

Jeg har fortsatt ingen idé om hvilke lag som faktisk er gode annet enn at Fyllingen kommer til å vinne mange kamper med to amerikanere som er på banen i 80 minutter. Jeg gleder meg til å se tabellen siste helg før jul.

Etter godt og vel 50 år i norsk basketball har jeg vært såpass mye involvert i styre og stell av basketballklubber at jeg vet dette: Når klubben inviterer til generalforsamling, er det sjelden særlig interesse.  Jeg husker flere årsmøter fra EB85s tidlige år der vi var maks 4-5 fremmøtte. Det var alltid det sittende styret, ingen andre. Vi avviklet generalforsamlingen på parkeringsplassen på Eiksmarka skole.  Det tok sjelden mer enn 30 minutter, og vi var alle fornøyd med å ha resten av kvelden til disposisjon.

Det er nok litt mer orden på årsmøter i dag. Kanskje har noen sågar orket å pløye gjennom årsberetning, regnskap, budsjett og forslag, og i heldigste fall er det et tosifret antall medlemmer til stede.

Men i enkelte klubber har det gått hardt for seg, og det har vist seg at et sittende styre blir et lett bytte om noen ønsker å «kuppe» klubben. Det er nemlig slik at vedtak på årsmøter er prisgitt et flertall av stemmeberettigede. Det kan bety at det holder med en håndfull medlemmer for å trumfe gjennom vedtak – og kanskje et helt nytt styre.  Det finnes sikkert flere «kuppforsøk» i norske basketballklubber; jeg kjenner best til tre av dem. 

I en av klubbene var det overraskende da en gjeng valset inn på årsmøtet og fikk avsatt det gamle styret. Men, i NIFs lover heter det at «alle som har vært medlem av idrettslaget i minst én måned, fyller minst 15 år det kalenderåret årsmøtet avholdes, og har oppfylt sine økonomiske forpliktelser til idrettslaget, har stemmerett». 

I dette tilfellet viste det seg at kuppmakerne slett ikke hadde medlemsforpliktelsene i orden. Heller ikke hadde de forberedt dette særlig godt annet enn at de var misfornøyd med driften slik den hadde vært i foregående sesong. Forsøket på å overta klubben fislet bort. 

I en annen klubb har det gått en kule varmt. På årsmøte var det oppsiktsvekkende mange til stede, pluss/minus 100. Et underlig høyt tall, og neppe et uttrykk for genuin interesse for regnskap og budsjett. I forkant hadde nemlig en fraksjon sørget for å «verve» årsmøtedeltagere blant trenere og spillere fra yngre lag. I «valgkampen» ble det tatt ganske hardt i: Ledere i klubben ble utsatt for beskyldninger om rasisme, og også påstander om at barn og unge spillere ble kjeppjaget fra hallen når andre lag trente. Etter å ha snakket med involverte tror jeg det er riktig å si at det første er løgn (og dessuten ganske drøyt), det andre var en total fordreining av sannheten.

Den innstilte styrelederen ble vraket med knappest mulig margin på et årsmøte der 14- og 15-åringer ble coachet på hva de skulle stemme.  

Så kan man mene hva man vil om oppegående ungdom, men min erfaring er at svært få unge mennesker verken kan eller vil forstå mye av budsjetter, regnskap og klubbdrift.

Ofte handler misnøye om at elitelag legger en klam hånd på klubbens økonomi, med den følge at breddesatsingen blir skadelidende. Og det hører med til sjeldenhetene at uenighet om klubbers veivalg og drift får den behandlingen det fortjener i en ryddig prosess.  Veien synes å være litt for kort fra irritasjon og misnøye til mistillit.

Verre har det vært i enda en klubb som har vært utsatt for styrekupp. Det begynte med bekymringsmeldinger om en av klubbens ungdomstrenere som i beste fall har utvist total mangel på rolleforståelse. Det har handlet om spesielt inviterte spillere som fikk være med treneren på telttur, om spillerovernatting hjemme hos treneren, og om en i overkant tett oppfølging av enkelte spillere. For det sittende styret ble varslene fra foreldre umulig ikke å forholde seg til, og den aktuelle treneren ble fratatt ansvaret for lagene han trente.

Så kunne denne historien vært over med terminering av trenerkontrakten og denne beslutningen i NIFs appellutvalg. Den burde være til å forstå for de fleste selv om en «irettesettelse» ikke betyr yrkesforbud:  

«NIFs Appellutvalg har dømt en trener for handlinger som avviker fra det idretten krever av en trener for mindreårige. Dommen er endelig og kan ikke ankes. Treneren dømmes for overtredelse av NIFs lov om straffebelagte handlinger og uhøvisk opptreden og handlinger i strid med NIFs eller NIFs organisasjonsledds regler eller vedtak…NN idømmes en irettesettelse». 

Men så: På årsmøtet i klubben ble spillere og foresatte mobilisert for å stemme for et benkeforslag der trenerens egen far ble valgt inn som nestleder i styret. Da er det ikke særlig overraskende at treneren fortsatt er aktiv i klubben som altså backer ham med et nytt styre.

I denne saken har det ikke handlet om misnøye med klubbens drift. Ei heller om at noen har vært uenige om styrets veivalg eller virke.  Det har derimot handlet om en trener som åpenbart ikke har forstått sin egen rolle, og hvordan å håndtere relasjoner til yngre spillere. Eller snarere – hvordan man ikke forholder seg til unge spillere.

Noen foreldre har vært bekymret, andre ikke. Men her handler det om følelser og lojalitet.  Foreldre vil det beste for sine barn, og om tenåringer elsker og digger miljøet de opererer i, skal det godt gjøres for foreldre å sette ned foten.

I de drøyt 50 årene jeg har vært involvert i basketball, har jeg erfart dette:

– Over 90% av involverte i styre og stell av klubber handler det utelukkende om en gjeng frivillige som jobber ræva av seg gratis for at så mange som mulig skal få mest mulig glede av idretten.

– Jobben i klubbstyrer er av den utakknemlige sorten, og består ofte av mer enn 50% klaging på treningstider og hallfordeling. 35% prosent handler om logistikk, medlemslister, kontingentinnkreving osv., mens de resterende 15% er tiden som går med til å organisere dugnader, finne kreative Spond-dugnader, administrere salg av tørkeruller og dopapir, kakelotterier osv., osv.

Kupping av klubber er av nyere dato, og handler sjelden om en helhet; snarere om en egen agenda, om bedre rammebetingelser for eget lag, eller egne barns muligheter til å utvikle seg.

Da er det om ikke annet et tankekors at du teoretisk kan bli stemt nord og ned, og ut av styre og stell, av en håndfull tenåringer som coaches både på banen og på årsmøter.  Også 14-åringer.  Ja, fordi NIFs regler ikke krever annet enn at du må fylle 15 år i løpet av kalenderåret årsmøtet avholdes.

Så til slutt: Ja, jeg kjenner alle klubber og kjenner flere av menneskene involvert i dette, men for meg er det uinteressant å identifisere klubber eller personer. Derimot synes jeg dette er prinsipielt interessant og en smule problematisk. 

Når du har jobbet  uegennyttig for en klubb i nærmere 20 år, er det ikke greit å bli stemt ut av 14-/15-åringer og med kleine karakteristikker slengt etter seg.