Ingen store overraskelser i vurderingen av fremtidens menn i BLNO. Jeg inviterte dere til å mene noe om hvem av disse som vil dominere i årene som kommer, og uansett hva dere hadde svart ville det vært riktig.  På denne pollen har alle fått tillit; noen mer enn andre.

Disse spillerne er nemlig dedikerte, seriøse og i starten av helt forskjellige karriereløp: Noen vil bli hjemme i Norge og spille BLNO inntil studier, kjærester, jobber – eller en miks av disse – tvinger dem til å redusere aktiviteten.  Andre vil søke til studier i utlandet –gjerne etter et år som SFO-assistent først.  Der vil de få så mye basket og så mange og harde treningsøkter at de kanskje har fått mer enn nok etter fire år.  De færreste kommer til å klare å stå løpet som topputøver i Norge over lang tid.  Jeg kan telle på én hånd de norske suksessene som har blitt i Norge fra start til mål, og som fortsatt er aktive elitespillere når de passerer 25-26 år.

Jeg har vært så heldig å få være trener for, eller også trener ”mot”, alle disse som er fra 16-18 år gamle. Og jeg har vært så privilegert at jeg har hatt en hånd med i massevis av unge landslag; helt fra den gangen Torgeir Bryn var en jypling som var med å ta Norges første nordiske sølv. Og før det igjen var jeg selv på juniorlandslaget, selv om det ikke var noen suksess…

Dermed vet jeg også litt om utviklingen i norsk basketball, og om noen skulle finne på å mene at vi har stått på stedet hvil, så er det feil.  Vi har flere og bedre trenere (men slett ikke nok), vi har flere spillere som ønsker å trene stadig mer og vi har ikke minst fått skoler som gjør det mulig å trene flere ganger hver dag.  Norsk basketball har i realiteten vært i rivende utvikling. Men ikke overraskende trener man også i andre nasjoner. Avstanden til de beste krymper derfor ikke merkbart, men nivået blir høyere.

Jeg skal holde meg for god for å rangere disse talentene. De er alle i utvikling og det er spennende at 11 av 15 allerede har fått spilletid i BLNO. De øvrige hadde også sluppet til om de hadde vært i Norge, eller spilt for en eliteklubb.

Men om jeg ikke vil rangere fra 1 til 15, kan jeg i hvert fall mene noe om fremtidsutsiktene generelt og om noen veldig få spillere spesielt:

Av disse navnene innbiller jeg meg at Espen Fjærestad, Matz Stockmann og Andrija Blatancic har det aller største potensialet, men jeg vet ikke om alle tre vil klare å stå løpet slik de må. Jeg føler meg sikker på at  Marko Lepovic og Sjur Dyb Berg er dedikert og seriøse nok til å få til det de ønsker, mens jeg personlig håper Johannes Dolven, Nick Seach og Anders Nymo blir en suksess hvert sitt sted.  Men sikker er jeg ikke.

Typisk for denne gruppen norske spillere er at de mangler fysikk som holder internasjonalt, med tre unntak.  Matz er stor og beveger seg anstrengt – det er sjelden vare i alle land.  Sjur matcher de beste i utlandet, men om et år eller to er det fysiske forspranget han har på andre norske spillere utlignet, og han vil få en tøffere hverdag.  Dragisa var tidlig ferdig fysisk og har levd stort på kombinasjonen eksplosivitet og skills her hjemme.  Det blir spennende å se hva et år i USA gjør for ham og med ham. Litt for ofte er det jo slik at spillere som er tildig utviklet fysisk dominerer sporten i tidlige år før de blir tatt igjen av jevnaldrende.

Men altså, et særtrekk ved denne gruppen talenter er slik jeg ser det – med noen få hederlige unntak – er som vanlig dette:

Fraværet av et «power house» (i form av fysiske naturgitte forutsetninger), manglende fokus på et målrettet og riktig styrkeprogram, et helt latterlig forhold til kosthold og ernæringsråd og sist men ikke minst; godt utviklede sosiale antenner som tross alt gjør det til en fryd å ha med dem å gjøre.