Det er snaue tre uker igjen til den fjerde utgaven av Den Store Trenerhelgen.  5. og 6.januar har forbundet samlet et knippe svært sterke foredragsholdere, i håp om at det kan friste noen til å komme.  Men foreløpig går det tregt – så tregt at det er grunn til å spørre seg om vi virkelig er blitt så bortskjemte og selvgode her til lands at vi ikke gidder løfte en finger for å bli med på noe vi alle kan ha nytte av.

Vi er i sannhet en underlig gjeng som holder på med basketball i Norge. Vi har i hvert fall et par ting felles:  Vi er få, og vi synes basketball burde fått mye større oppmerksomhet. Men derfra til å melde oss på det viktigste som skjer for trenere i Norge i løpet av en sesong, se det er visst vanskelig.

Det er snart fem år siden basketballforbundet inviterte til konkurranse om en idé som kunne bidra til å løfte interessen for basketball.  Prosjektet Den Store Trenerhelgen var mitt bidrag, etter å ha vært med på altfor mange Coach Clinics som utelukkende handlet om én foredragsholder og ett tema.  Jeg mente, og mener fortsatt, at det er vanskelig å beholde fokus og interesse gjennom flere økter – og gjerne to dager på rad – med samme foredragsholder, samme demogruppe og samme tema.

Derfor foreslo jeg DST som et slags koldtbord av foredrag.  Og den første utgaven var nettopp det:  Massevis av foredrag og interessante forelesere på kryss og tvers gjennom helgen der du kunne plukke det du ville fra en meny.  Vi ville at det skulle være noe for alle, og at du aldri fikk tid til å kjede deg.

Helgen ble en kjempesuksess – som det også ble de to neste årene – og jeg har fortsatt litt samvittighet for at dette blir bra for alle..  Opplegget er justert slik at ingen føler at de går glipp av noe fordi de gjerne skulle hatt med seg to fredragsholdere som gikk parallellt. Men ideen er den samme:  Masse forskjellig input fra forskjellige mennesker med ulik innfallsvinkel på vår idrett.

Derfor har vi for eksempel i år sørget for at det ikke er konkurrerende sessions når Frida Aili snakker til oss.  Der må vi nødvendigvis ha noe å lære alle sammen:

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har vært med landslag internasjonalt, bare for å se at svenskene er bedre enn oss, de er bedre forberedt, de har et bedre støtteapparat, de har mer profesjonelle holdninger – og de får nesten alltid bedre resultater.  Og, det er vel derfor vi er så enestående glade de få gangene vi slår Sverige.

Frida er 24 år gammel, men har allerede rukket mer suksess enn de fleste av oss har klart på et langt liv.  Hun har spilt i Sverige og for flere klubber i utlandet. Hun har vært med å vinne EM-bronse U18, VM-sølv U19 og nå kvalifisering til EM sluttspill 2013. Hører dere!?!  VM-sølv!

Frida alene hadde vært grunn god nok til å møte opp på DST IV.

Men her sitter vi altså – en snau uke før jul og med fristen for påmelding like om hjørnet.  I kjent stil gidder vi kanskje ikke. Ikke nå.  Kanskje senere hvis jeg ikke finner på noe annet den helgen.  I basketball er vi jo så vant til at vi alltid får plass; enten det er på laget, på foredrag, på kamper og selv når Harlem Globetrotters er på besøk; nå er de her snart igjen. Det er alltid plass og det er ingen grunn til å forhaste seg.  Sånn er vi alle med på å forflate idretten vår.  Akkurat som når folk dukker opp i billettluka på kamper, og vil gratis inn:  Betale for å se basketball!?!  Det skulle tatt seg ut…

Sånn sett ønsker jeg meg tilbake til de tidlige BLNO-årene – da du måtte være i Vollenhallen i hvert fall 30 minutter før kampstart for å komme inn, og da statsministeren ble avvist i døra i Domus Athletica.

Men nå handler det altså om muligheten til å være sammen med folk som Lee Rose og Gordon Herbert.  Fortell meg i hvert fall ikke at du kan det meste; det er i så fall BS. Jeg har selv vært i bransjen i over 30 år nå, og lærer fortsatt.  Faktisk er det sånn at jeg før var ung og skråsikker, nå er jeg litt eldre, stadig søkende og synes egentlig ikke jeg kan så veldig mye.

Når en arrangør nå henter Harlem Globetrotters til Norge er det nok ikke tuftet bare på entusiasme og ideell virksomhet.  Derimot er det en liten og svært entusiastisk gjeng som jobber for å få arrangementer som DST på plass.  Det er moro å kunne tilby noe som er spesielt, som er veldig bra, som vi alle kan dra nytte av – og kanskje få kontakter som kan pleies senere.

Du avgjør om DST IV blir vellykket ved å melde deg på. Skal vi fortsatt surre rundt i vår egen andedam, fornøyd med det vi kan og ikke kan, i jakten på 19.plasser internasajonalt eller en tilværelse i skyggen av håndball her hjemme? Eller skal vi kanskje løfte blikket, søke inspirasjon og kunnskap fra andre i samme bransje?

All relevant info finnes på denne siden