Fire landslag har vært med i nordisk mesterskap i Solna.  Da spillerne satte seg på bussen tirsdag formiddag var det med en type yr forventning vi alle en eller annen gang har kjent for det ukjente.

Spillere lurer naturlig nok på «hvor gode er vi egentlig»? Er vi store nok? Er vi rutinerte nok?  Har vi spilt nok treningskamper?  Kan vi i hvert fall slå Danmark – eller kanskje til og med Sverige?  Eller kanskje er vi slett ikke gode nok til å vinne i det hele tatt…

Nå kjenner vi fasiten, og den er ikke videre pen:  De norske lagene har spilt 20 kamper siden onsdag; vi har vunnet to og tapt 18.  Det er faktisk ganske tynt «selv til Norge å være».  Jeg skriver det med vilje i anførsel fordi mange har gjort det til en vitenskap å snakke norsk basket ned, og vi er dessverre altfor vante til tap.  Det hederligste unntaket var i 2008 da U18-gutta gikk hele veien til gull i nordisk og fem av fem mulige seire. Sånn så det ut den gangen:

Sverige-Norge 46-60

Norge-Danmark 67-47

Norge-Finland 67-64

Island-Norge 67-84

Finale: Norge-Finland 50-43

Året etter slo Norge sverige U18 igjen og fikk to spillere på All Star Team! Det er ikke hverdagskost, men det er altså mulig.

Det er heldigvis slutt på den tiden da vi brukte tid på Forbundstingene til å diskutere om vi skulle ha landslag i det hele tatt.  Hvis du spør de 48 spillerne + coacher som var i Solna vil du sannsynligvis få et unisont JA på spørsmålet om landslagssatsingen er viktig og riktig. Selv om de har gått på ydmykende tap.  Selv om skuffelsene var mange.

For det var gode prestasjoner og høydepunkter innimellom likevel.  For alle som ikke har vært del av en pretasjonsgruppe, eller som ikke har vært med norske landslag utenlands, er det nok vanskelig å forstå:  Men den usigelige tlifredsstillelsen og gleden som kommer med en seier er vanskelig å beskrive.  De norske U18-gutta klarte det mot Danmark.  De norske U16-jentene klarte det mot Estland, og bare de som er involvert kan forklare hvorfor man der og da jubler som om man har vunnet VM. Selv om man altså bare har vunnet en enkelt kamp i et nordisk mesterskap…

Selv om norske spillere og norske landslag stort sett trener for lite og for dårlig, gjør vi likevel så godt vi kan.  Eller så godt som vi får anledning til og blir gitt mulighet til.

For samtlige spillere i turneringen finnes det gode «mentale bilder» å ta med seg – den lille detaljen som stemte, det vanskelige  skuddet som traff, den gode forsvarsprestasjonen, den viktige assisten, de sterke returene..   Eller kort og godt bare følelsen av samhørighet for de spillerne som ikke fikk mange minutter i mesterskapet.

Jeg antydet innledningsvis at vi tidligere alltid anså sjansene størst for seier mot Danmark, og kanskje Island.  For ikke mange år siden var det latterlig å tenke seg seire over Sverige og Finland.  Nå er historien en ganske annen, og det er nesten sånn at Sverige-kampene er de enkle oppgjørene; i hvert fall for gutta.  De svenske jentene er jo et kapittel for seg, og noen fikk kanskje med seg Frida Aili på Trenerhelgen i januar der hun fortalte om det svenske U19-landslaget som tok VM-sølv..!?

De to svenske guttelagene som var med i nordisk var rett og slett to svake årganger, mens særlig danskene har vært i stadig og imponerende utvikling.

Vår utvikling er det kanskje verre med, og det finnes sikkert mange grunner til det.  Historien om U16 gutter er jo nesten litt trist :  De er blitt velsignet med gode og svært entusiastiske trenere og et godt støtteapparat.

De sørget for å starte forberedelsene 6 måneder tidligere enn alle andre da de inviterte kandidatene til basketskolen sommeren for et år siden. Per og Ståle har nå sørget for at laget er blitt invitert til treningsleir med det greske landslaget i sommer. Det skal ikke koste mer enn 50 000 kroner når et av de aller beste U16-lagene inviterer det laget som pr nå er det svakeste i Norden.

Selvfølgelig bør man dra.  Men like selvøflgleig burde man slippe å gå på tiggerferd for å rasle sammen pengene som skal til.  Per Tøiens rop om hjelp på Facebook er forståelig, men burde vært unødvendig.

Kanskje holder vi oss med altfor mange landslag. Kanskje hadde det vært fornuftigere å gi 600 000 kroner hver til 3 landslag i stedet for 300 000 kroner hver til 6 lag.  Eller 1,8 mililoner kroner til ett lag for å se hva vi kunne fått til…

Men uansett hvordan vi velger å satse, så må det kunne gå an å få orden på noe.  Enkelte ting er det ikke mulig å gjøre noe med:  Vi har for eksempel ikke større spillere enn vi har, vi har ikke et bredere rekutteringsgrunnlag enn vi har, og vi har ikke alltid de beste fysiske forutsetningene.  Noe av dette kan løses over tid, men det finnes altså ingen omvendte hormonkurer som kan gi oss flere store spillere.

Men når vi ikke klarer å være best på alt, må vi kunne klare å være gode på noe.

La meg ta et dårlig eksempel som likevel er litt illustrerende:  Vi klarer ikke en gang å se ut som et lag når vi er sammen.  Ingen sivile klær som gir oss en identitet.  På banen spiller man med drakten noen andre hadde i fjor, eller for to år siden:  Noen navn har fått en hvit lapp over – andre navnelapper henger og slenger i sømmene fra i fjor.

Uniforme T-shirts eller piquet-skjorter til spillere og ledere finnes ikke, og mens U18-gutta hadde fikset shooting shirts fra en privat sponsor hadde ingen av de andre lagene fått det samme.  Pussig nok hadde de norske dommerne i mesterskapet fått fjonge og like piquet-skjorter… De norske supporterne på tribunen ser mer uniforme ut enn spillerne i sivil.

MÅ man være godt utstyrt for å prestere?  MÅ draktene var nye, ut av plastposen for at spilleren skal være god?  Neida, men er det for mye å forlange at noen klarer å sprette av en navnelapp?  Er det for mye forlangt at resultater oppdateres på nett før det er gått tre år? MÅ vi alltid fremstå som amatører også utenfor banen?