Verdien av å irritere seg skal ikke undervurderes. Det er faktisk deilig å ha noe som er så plagsomt at det er mulig å kjenne blodtrykket – fysisk.  Den pågående reklamekampanjen til mobiltelefoniselskapet One Call er en sånn greie.  Og én ting er helt sikkert:  Jeg skal aldri – jeg gjentar ALDRI – bli One Call-kunde.

Jeg vet at dette er livsfarlig:  Vi er inne i en periode der det er viktig å posisjonere seg i forhold til mulige sponsorer, og for alt jeg vet har kanskje Bærum Basket sponsoransvarlige tatt kontakt med One Call allerede.  Men samtidig må det jo også være slik at vi som ER Bærum Basket må kunne føle oss komfortable med sponsorene våre. Og grensen går altså ved One Call.

De har nå teppebombet TV-skjermen med en reklamekampanje som går ut på å formidle vitnesbyrd fra et gjennomsnitt av befolkningen.  Og selv ordet «teppebombet» er nesten en betydelig underdrivelse i denne sammenhengen.  Jeg orker simpelt hen ikke flere av reklamefilmene deres, og merker at jeg skrur ned lyden eller zapper kanal inntil jeg håper den er ferdig.  Aller verst er vel de to snuttene som handler om å ha fått «full pakke»; der to patetisk overfladiske mannenisser som tilsynelatende har fått snøret i bånn hos damene, blunker på aller lureste og slueste vis.  Jeg hater det!

Reklamen sendes så ofte at man tar seg i å lure på om det ikke kunne vært gratis å være One Call-kunde hvis alle reklamekronene ble spart.  Men altså; selv med gratis kundeforhold ville det blitt nei fra meg. ALDRI!

Og når vi først er på sponsormarkedet:  Jeg hater at skisesongen er over!  Fordi det er da Petter Northug må tekkes sponsorene sine, og fordi det er da TV2 og andre kanaler legger seg siklende flate etter skikongen.  I går var det båtkjøring mot Marcus Hellner – med verdens største Vi Menn-logo i panna.  Petter slipper som vanlig til i forsøkene på å være både kjekk, morsom og brautende på en gang.  Og mens sportsankeret på TV2 smiler skjevt og underfundig i overgangen til neste innslag vet vi at det bare er et tidsspørsmål før Petter dukker opp igjen.  Denne gangen som pokerspiller. Petter er sannsynligvis en strålende kar, og jeg håper vel at han innerst inne hater å måtte tekkes sponsorer på denne måten.

Jeg hater Jon Arne Riise.  Ikke som menneske og ikke som fotballspiller; det har jeg ikke greie på.  Men jeg kjenner en blanding av grensesløs irritasjon og medfølelse med en kar som så til de grader mangler sosiale antenner; det er sannsynlig at de gror innover…

Og jeg kjenner samtidig at det er fantastisk tilfredsstillende å rå over en spillerstall som er kjemisk fri for nettopp sånne ting.  Bærum Basket er heldigvis en fin gjeng av karer som er ganske nedpå og jordnære.  Som jeg håper det vil være mulig å finne en sponsor eller to til.

Det er nesten umulig å skrive om sponsorer uten å repetere yndlingshistorien min (beklager til deres om har hørt den altfor mange ganger før).  Den illustrerer på en utmerket måte hvilken posisjon basketball har i sponsor-markedet.

Allerede da vi holdt på med 3B BASKET var Stabæk fotball den store og dominerende aktøren i Bærum.  De støvsuget sponsormarkedet og det ble bare smuler igjen til oss andre.  Jeg tenkte «if you can’t beat them, join them», og sendte mail til samlige 70-80 sponsorer i Stabæk der jeg berømmet Stabæk for framifrå og forbilledlig arbeid mens jeg samtidig ydmykt nok ba om 300 kroner fra hver sponsor i en slags «synes synd på»-kronerulling for basketball.  Og utrolig nok – det tok faktisk av, og det rant inn penger.  Noen ga 301  og 305 kroner for å være bedre enn andre, som så igjen la på til 310 kroner osv.

Også NSB var Stabæk-sponsor den gangen og ga gladelig 300 kroner.  Helt til sponsordamen i NSB skjønte at «Pål Berg» ikke var juniortreneren i Stabæk fotball (ja, han heter det), men snarere en frekk basket-kar med samme navn.  Da fikk vi brev fra NSB, gitt, der det sto at vi måtte tilbakebetale de 300 kronene på grunn av navneforvirring.

Joda, det er morsomt å jage rause sponsorer…

Det er mye annet deilig å hate også, forresten.  For eksempel amerikanske universiteter på pengejakt.  Av og til føler man seg som sponsor selv, til tross for at man er der med fullt scholarship.

Da Stian Emil i fjor høst byttet skole fra NIU i DeKalb til Nova i Fort Lauderdale kom det en faktura etter to måneder på $15:  De hadde funnet en eller annen uregelmessighet på dormen han hadde delt med 4 andre studenter.  Den regningen fikk vi faktisk 3 purringer på..!

Derimot elsker jeg nordisk mesterskap i basketball for yngre lag.  Og derfor drar jeg dit i morgen for å se de norske lagene i aksjon.  Jeg digger å se det, jeg håper det beste og frykter det verste.  Uansett kommer vi til å ha en fantastisk fin helg i den norske supporterjgengen!