Vi er på dag 9 i Strumica, og det begynner å tære litt på.  Ikke fysisk, men kanskje mentalt. Espen (Stien) har gjort en strålende jobb med småskader og forebygging, men selv ikke han klarer å bøte på tilløp til brakkesyke.

Fokus er kamper, trening, motstanderanalyser og tre måltider.  Men døgnet har fortsatt 24 timer, og det er mye ledig tid som skal fylles.

Derfor er vi nok mange som synes det skal bli godt å komme hjem til en norsk sommer som sikkert har «gjort fra seg» når vi lander på Gardermoen.  Det er fint med sol fra skyfri himmel, men temperaturer på rundt 40 grader er i overkant for mange av oss. Og for en litt overvektig senior som meg selv er det kort og godt en ganske svett opplevelse.

Det er mye i Makedonia med potensiale for forbedring, men stort sett blir selve mesterskapet knirkefritt avviklet, i slitne haller som likevel bærer preg av at basketball er den viktige sporten: Det er utelukkende merket opp for basketball og håndball, men basketball dominerer.

De lokale er vennlige, til og med svært vennlige og hjelpsomme, og vår aller beste venn i Strumica heter Daria.

Hun er 18 år gammel, og er vår guide gjennom hele mesterskapet.  Hun er en av mange unge jenter som har ansvar for hvert sitt lag eller som har vakter ved informasjonsskranken på hotellene.  På vårt hotell bor altså bare Norge og Tyskland, og det er som man kan skjønne et nokså oversiktelig prosjekt.

Etter hvert er vi nokså selvhjulpne med det meste, men likevel er guider og hjelpere på plass fra 08.00 om morgenen og fram til midnatt. Hver dag. Alltid smilende, alltid velvillige.

Det må være en drepende kjedelig jobb, men de er altså frivillige i et mesterskap – sannsynligvis ubetalt eller i beste fall underbetalt.

Daria ordner alt vi ønsker oss, og selv om ikke alle anmodninger er like morsomme tar hun tak umiddelbart:  Drosjer, ekstra mat, gjøremål på fridagene – som for eksempel å sørge for at gocart-banen bare var vår her forleden.

Hun betror oss at hun ikke har noen kjæreste, men om jeg skal tolke blikket hennes av og til har hun nok et godt øye til enkelte av de norske spillerne. Noen makedonsk kjæreste skal hun slett ikke ha – og i hvert fall ikke fra Strumica.  Hun skal studere i Skopje fra høsten av, og ser nok seg selv helt andre steder enn nettopp her i fremtiden.

Det er til å forstå.  Strumica er en liten by, det er en doven by og det er lite puls, kanskje annet enn om kvelden og inn i nattetimene.

Vi nærmer oss de avgjørende kampene.  I skrivende stund er det få timer igjen før vi møter Finland.  Deretter møter vi to lag i kamper som skal avgjøre hvilken plassering vi til syvende og sist får.  I enda noen timer er det liv i håpet om å kunne kvalifisere for plassene 9-12, men det er en vanskelig oppgave.  Og om Finland-kampen ikke går vår vei er det fokus på plassene 13 til 16. Selv det er respektabelt i et mesterskap der ingen av lagene er virkelig svake.  Kanskje med et lite unntak for Skottland.  De ser i hvert fall ikke veldig imponerende ut – men har om ikke annet en imponerende stor heiagjeng med seg.  Det sitter bøttevis av skotter på tribunene, og kjenner vi dem rett bøtter de innpå på kveldstid.  Den skotske coachen er sannsynligvis den hyggeligste coach-kollegaen jeg har møtt, og han tar tapene med stoisk ro og en solid porsjon selvironi.

Norge er ikke overrepresentert på tribunen i egne kamper, men vi har hatt hyggelig besøk av faren til Johannes – og nå foreldrene til Vuk som er på ferie «borti her».  Johan Dolven var verdt inngangspengene alene i kampen mot Østerrike; han var i konstant bevegelse opp og ned langs sidelinjen; først på fast breaks, først hjem i forsvar… Et eksempel til etterfølgelse for spillerne. Torkild Rødsand er norsk dommer i Strumica, og om han skulle finne på å dukke opp på en av kampene våre har vi i hvert fall Daria, Torkild og foreldrene til Vuk.

Om en snau uke er vi på norks jord igjen, noen erfaringer rikere.  Snart begynner den norske sesongen, og fra Strumica kommer i hvert fall 12 spillere som har lyst på mer!