pauliord

«Dere har det som skal til»

Legg igjen en kommentar

Det er hyggelig å lese Facebook-meldinger hjemmefra.  Sosiale medier har gitt oss en helt annen og intuitiv mulighet til å respondere på ting vi liker og ikke liker.  Og 100% av kommentarene som har vært postet om de norske innsatsen i Strumica har vært positive.  Det er kanskje ikke så rart all den stund kommentarfeltene domineres av ivrige og stolte foreldre.

Men hvor positive har vi egentlig lov til å være?  Og, ville det kanskje vært riktigere om de hyggelige tilbakemeldingene også var blandet med irritasjon – ikke over guttas innsats nødvendigvis, men over et system som gir norske landslag relativt små sjanser til å hevde seg.

Blant tilbakemeldingene hjemmefra er at «disse gutta er norsk basketballs fremtid», «bare det å ta føringen mot Finland er en prestasjon i seg selv», «fantastisk laginnsats, dere har det som skal til».  Og så videre.

Vi som er med norske landslag internasjonalt må ha lov til å spørre oss selv om det er riktig norske landslag faktisk har det som skal til.  Det er kanskje å banne i kjerka, men er mye vi ikke har.

Vi har ikke et bredt nok rekrutteringsgrunnlag. Med bare 10 000 utøvere i Norge er det ikke overflod av talenter i noen av årsklassene.  Store utøvere spiller heller håndball og volleyball.  Vi har ikke spillere med treningsgrunnlag godt nok.  Der motstanderne har beef inside og power guarder har vi tynne slintrer.  Der gode motstandere er automatiske på riktige taktiske valg sliter vi med å få automatikk i noe som helst.  Der andre lag har spilt tøffe kamper internasjonalt har vi vendt oss til et nivå der skyttere alltid har altfor god tid til å finstille siktet, der store spillere dominerer utelukkende i kraft av å være to meter høye og der mange spillere er så dårlig trent at et helt lag kan kollapse etter én omgang. Norske dommere får kritikk om de dømmer for lite, de får kritikk om de dømmer for mye og vi i hylekoret rundt er kanskje vel så mye en del av problemet som dommerne selv.

Alt dette er spillernes og klubbenes ansvar. Når spillerne kommer inn under radaren for regionslag og landslag skal mye, om ikke alt av det grunnleggende allerede være gjort.

Men rammebetingelsene for norske landslag er forbundets ansvar, og det er NBBF sentralt som legger premisser og budsjetter for satsingen. Tommelfingerregelen for norske landslag er 300 000 kroner til disposisjon, inkludert egenandeler fra spillerne. Det rekker ikke særlig langt.  Reise og opphold i EM koster oss ca 160 000 kroner.  Nordisk tar en god slump penger, og dermed er det ikke stort igjen.  Derfor  har vi heller ikke spilt internasjonale kamper før første hoppball i et EM, og derfor blir hvert lag sin egen lykkes smed.  U16-gutta har fått til mer enn andre i år.  De møttes første gang på basketskolen i fjor, og har altså jobbet sammen i over et år nå.  Det er ganske unikt i norsk basketball.  I tillegg gjennomfører de treningsleir med det greske U16-landslaget i Hellas, så vidt jeg vet delvis finansiert gjennom eksterne bidrag og egenandeler.

Det norske U23-landslaget som deltok i Universiaden hadde definert en intens 6 ukers periode som treningsgrunnlag før avreise.  Også det ganske atypisk norsk og store treningsdoser etter norsk målestokk. U18-laget har vært på en tidlig treningsleir i Litauen, men ingenting mellom nordisk og EM.

Det typiske er at norske landslag begynner med en bruttosatsing tidlig i januar på Den store Trenerhelgen.  Der samles smitt og smule av kandidater som enten ER gode nok eller som i egen øyne mener seg klare for å spille med flagget på brystet.  I januar er det bare drøyt fire måneder til Nordisk Mesterskap, og den første samlingshelgen forsvinner i altfor mange kandidater og altfor lite konkret jobbing med de som til slutt skal representere.

Vi må begynne tidligere.  Det er altfor mange treningsmuligheter i løpet av høsten, i hvert fall regionalt, til at vi kan la disse sjansene gå fra oss.

Så når U18-laget i Strumica følger Estland og Tyskland til døra her i EM – for spå å tape på bitrest mulige vis i sluttminuttene er det kanskje lov til å være stolt.  Men det er også lov til å være irritert. Det er ikke gitt at utfallet ville blitt annerledes med bedre forberedelser.  Men det hadde garantert ikke blitt dårligere. Hvis bedre rammebetingelser hadde gitt oss muligheten til å spille om plassene 1 til 8 i stedet for 9 til 16 (vi var virkelig ikke langt unna), ville det vært en bitteliten sensasjon.  Jeg er den først etil å medgi at om vi hadde havne ti det selskapet hadde vi fått bank i et par av kampene.  Det vi har sett av de beste lagene er faktisk veldig bra.

Men vi er altså ikke så himla langt unna sensasjoner. Neste års U18-lag har 96-årgangen som basis for satsingen.  Der er det mange kjente størrelser, og det er unødvendig å dra spillerne gjennom nye bruttosamlinger.  Den beste veien videre må våre å starte jobben.  Nå – ved inngangen til sesongen.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s