Kan det hende at spillere som blir kuttet er like viktige som dem som går videre?  Sånn er det for meg i hvert fall.  

Så er det bare litt over en uke igjen før det er U18-landslagets tur. Vi skal til Sofia, Bulgaria for å måle krefter mot 21 andre nasjoner – noen av dem svært gode, andre litt mer overkommelige. Blant annet er samtlige nordiske nasjoner på plass, og også Estland som jo er hyppig gjest i Nordisk Mesterskap.

Vi er plassert i gruppe C, og åpner mot Finland – laget vi spilte sensasjonelt godt mot i første periode i Nordisk. Så følger Makedonia, Sveits og Slovenia i gruppespillet. Litt rart er det å tenke på at vi egentlig skulle spilt mesterskapet i Donetsk, Ukraina. Men som de fleste har fått med seg – der er det helt andre kamper som utkjempes i disse dager, og de har helt andre ting enn basketball å tenke på.

Når vi drar i gang mot Finland 24.juli skal jeg forsøke å holde dere oppdatert på fremganger og eventuelle setbacks. Men før vi kommer så langt synes jeg det er viktig, og helt på sin plass, å ofre noen linjer på de spillerne som ikke klarte cut’en.

Og jeg gjentar meg gjerne: I årgangene 96 og 97 er det født noe sånt som drøyt 64 000 gutter i Norge. Det var de 17 beste basketballspillerne som var samlet til et siste uttak i Tønsberg, på Basketskolen for litt siden. Av de 17 var de altså bare 12 som ville få være med til Bulgaria.

Men det slår meg stadig vekk: De som blir valgt bort, de som av en eller annen grunn ikke når helt opp, er blant de viktigste bidragsyterne i fellesskapet. Ingen blir bedre uten god motstand, og det fikk de virkelig i Tønsberg. Og nå reiser vi altså til EM uten disse:

Mats Selboe: Han er kanskje selve definisjonen på et naturlig midtpunkt, et smågenialt sosialt kraftsentrum som gir bøttevis av seg selv – som tenker mer på andre enn seg selv – og som kunne vært en elendig basketballspiller og likevel vært en kandidat. Men han kan spille også, og jeg tror de fleste som har fått defensiv oppvartning av Mats i en kamp vil skrive under på at det ikke er kult. Det er kjipt, klamt og tett. Jeg ønsker meg flere sånne spiller på et lag. Som er så trygge på seg selv at de ikke har noen skrupler med å gi til fellesskapet.

Gaute Haugen: Gaute var uheldig i denne prosessen. Blant annet ved å måtte kaste inn håndkleet på grunn av sykdom på samlingen på Apalløkka. Men han nektet å gi seg før jeg ga ham ordre om å bli hjemme fra samling. Men han takket umiddelbart ja til å bli med på Basketskolen, uten noen som helst slags garantier for å gå videre i prosessen. Han er spilleren som er usynlig til stede – som når vi oppsummerer kamper og treninger ikke har gjort en eeste feil, men som er en slags katalysator og en garantist for at offense flyter selv om vi ikke nødvendigvis har sett ham utmerke seg. I tillegg en kar som tross ung alder har utviklet betydelig sosial intelligens.

August Volckmar: Av-og-på-mannen som på sitt beste er smart, «på» og vanskelig å stoppe. Men som også har perioder der han tar livet med ro, også på banen. August er slik jeg ser det usedvanlig komfortabel med seg selv og sine egne ambisjoner. Jeg tror sågar han vet inderlig vel at litt mer innsats og anstrengelser hadde gjort susen, men han klarer ikke helt å bestemme seg for om han vil gå «all in». Man må respektere sånne karer, med betydelig selvironi og lave skuldre.

Simen Rekdal: En spiller i den andre enden av skalaen – fullt trøkk hele veien, hele tiden. Og han har da også fått mye gode tilbakeneldinger på innstilling, oppofrende spillestil og kapasitet. Sånne spillere vokser ikke på trær, ikke minst fordi det koster mye slit å være så tøff hele tiden. Så kan man jo lure på hvordan og hvorfor sånne spillere ikke når opp når laget til syvende og sist skal tas ut. Jeg tar meg av og til i å lure på det samme. Men han har uansett gitt meg et helt nytt syn på hva som er mulig bare man vil det nok.

Jules Akvama: En rollespiller med en utrolig kul fysisk «ramme». Jules klarte på få minutter å få motstanderne helt ut av flyten den kampen han fikk tillit i Nordisk. Jules har vært et strålende hyggelig og morsomt bekjentskap, og vi fikk vel alle inntrykk av at han virkelig likte å være en del av dette også. DEt var gjensidig. Han lærte mye nytt, og var usedvanlig ydmyk og lydhør. Og absolutt alle lærte Jules å kjenne som en varm, morsom og mentalt tilstedeværende kollega og medspiller som vi gleder oss til å møte igjen i serien.

I tillegg til disse fem som ikke gikk videre fra leiren i Tønsberg var også Aksel Barkvoll tenkt å være en del av totalen. Men både sykdom og skade gjorde det umulig for ham å få vist seg frem slik han ønsket.

 

Vi har altså måttet kutte spillere vi aller helst ville hatt med oss. Nettopp derfor fortjener de omtale. Og jeg er faktisk helt sikker på at de unner oss suksess i EM selv om de aller helst skulle vært der selv. I et land hvor misunnelsen ofte er sterkere enn kjønnsdriften er det en verdi å ta med seg.

 

Takk gutter!