Idiotiske foreldre finnes overalt. Misforståtte ambisjoner på vegne av sønn eller datter kan føre til så mangt – ikke minst pinlig oppførsel på tribunen og idioti under dekke av å være supporter.

I dag satt jeg (nesten) ved siden av en nøtt fra Israel. Jeg valgte tribuneplass noen meter unna, men fikk med meg det meste av hva han forsøkte å uttrykke som tilskuer. Og det var jaggu ikke lite. Faktisk tror jeg bare jeg har opplevd ett menneske som har vært verre; i fjor med U18-laget i Strumica da en mor fra hjemmelaget satt ytterst på setet og rautet i 4×10 minutter pluss litt av pausene. Ettersom hun ikke hadde noe smart å si valgte hun å bruke hullet i hodet til å utstøte sireneaktige lyder som sikkert var ment å skulle få motstanderen i ubalanse. Det klarte hun nok ikke, men klarte dessverre å krype inn i hodet mitt.

Men i dag var det en sannsynlig pappa som klaget på absolutt alle dommeravgjørelser som ikke gikk Israels vei. Og dessuten på alle spillerprestasjoner han ikke fant gode nok. Det ble faktisk så ille at den ene dommeren truet med å kaste ham ut fra hallen. Det har jeg aldri opplevd i et EM før. Han hadde valgt å sette seg ganske langt unna resten av den israelske kolonien: De var på sin side relativt rolige og disiplinerte, og kanskje var det sånn at han forstod hvordan han ville fremstå under kampen; som en komplett idiot, slik at han kjente sin plass: Langt til siden og vekk fra den israelske delegasjonen.

På flyet til Sofia kjøpte jeg en blodtrykksmåler – litt for moro skyld, men også for å se om denne gamle kroppen er sånn noenlunde innenfor aksepterte verdier. Det apparatet burde jeg hatt med på kampen, og er sikker på at israeleren ville sprengt alle normer: Rød i ansiktet, stadig vekk halvveis oppe fra setet og med et lidende uttrykk gjennom samtlige 45 minutter (kampen gikk til ekstraomgang).

Jeg antar at dette er sånne foreldre man som spiller MÅ mislike sterkt, og jeg tipper også at lojalitetskonfliktene er ganske plagsomme: Man fornemmer at far eller mor driter seg ut – verken mer eller mindre- men må jo også være lojal mot opphavet.

Det norske laget har med seg en litt annen type supportergruppe, og det er jo egentlig ganske enstående at så mange har funnet veien til Bulgaria: Her er det fedre, mødre, søstre, bestemødre og familievenner. Coaching staff hadde en hyggelig middag med supportergruppen i går; vi var 18 til bords og bare 4 var fra coaching staff.

De har forstått hvordan man er supportere. Det er masse kompetanse i foreldregruppen, men ingen forsøk på å pushe meninger. Ingen upassende tilrop. Ingen med fokus utelukkende på egen sønn, men snarere et kollektiv som det er hyggelig være sammen med.

Derfor er også turene til EM og Nordisk en utrolig berikende opplevelse. Vi er der med ett mål for øyet; å støtte norske spillere i jakten på gode prestasjoner. Det er et miljø og en opplevelse man bare må elske, og som jeg unner alle å få oppleve minst én gang i livet.