Det har virkelig vært et strålende EM så langt for de nordiske nasjonene. Norge, Danmark og Island kjemper om å bli best i gruppen 9-12, og imponerende nok har vi to nasjoner i semifinalene i kveld: Finland møter Ukrania, mens Sverige skal bryne seg på Tyskland. Det betyr at minst ett lag fra Norden rykker opp i A, kanskje to. Det er kanskje den beste nordiske EM-innsatsen noen sinne.

Vi kan ikke annet enn være imponert over at Sverige har gått hele veien til semifinalen. Kampprogrammet har ikke tillatt at vi har sett dem «live» ennå, men vi er på plass i kveldens semifinale. Så får vi se om de har tatt kvantesprang fremover etter Nordisk, eller om det er vi som har sakket akterut i forhold til laget vi slo 66-55 i åpningskampen i Solna.

Fullt så overraskende er det ikke at Finland er der de er. Det er et godt lag, det er et tøft lag og de har nesten alle kvaliteter som skal til for å hevde seg. Kanskje mangler de en «big guy» eller to, men de kompenserer mer enn godt nok med andre ferdigheter.

Finnene er samtidig blant de svært få jeg ikke er på hils med lenger. Skjønt, jeg forsøker stadig vekk og jeg tror jeg merket et nesten usynlig nikk fra en av dem ved frokosten i dag. Det var sikkert en glipp.

I et EM støter vi på hverandre titt og ofte, og det er for eksempel utrolig hyggelig å møte skotske venner i EM etter EM. Like blide, like omgjengelige – alltid med et smil på lur. De lar seg aldri bringe ut av fatning etter svake resultater, og dem er det mange av.  Jeg har sågar klart å få den georgiske coachen på glid, og det anser jeg for å være en prestasjon. Alle hilser, alle er vennlige: dansker, portugisere, skotter, islendinger.

Men altså finnene: I åpningskampen møttes vi i en batalje som tidvis ble tøff. Finland har blant annet en av EMs aller beste forsvarsspillere og assistleggere. Han er liten, han er ekstremt aggressiv og fotrapp og han bruker alle triks i boka for å vinne situasjoner og kamper. Og han flopper. Det er for all del «part of the game», men mange mener vel at finnene er for gode til at det skal være nødvendig. Når han slipper unna med det, og når han vinner 1-mot-1 situasjoner med det, er det en suksess og sånn sett gjør han jo det han skal.

Men det ville være dumt å møte det om man ikke gjorde et forsøk på å fange dommernes oppmerksomhet. Og det var altså det jeg gjorde, og siden har ingen finner hilst på meg. De klarer på utmerket vis å se gjennom meg hvis vi møtes i lobbyen elle restauranten.

Jeg synes det finske laget er strålende, og om det slumper en finne innom denne bloggen uten å bruke google.translate:

Me eläköön Suomi!