Jeg snakker mye, ofte og gjerne med kolleger i basketballmiljøet. Og nå senest med Per Tøien. Litt fordi jeg var nysgjerrig på å høre hans oppfatning av at det nå ikke blir noe OL i Oslo, og litt basketprat som det gjerne blir. Men denne gangen ble det mest om basketballandslagene. Der har Per og jeg nokså sammenfallende interesser; jeg har akkurat avsluttet mitt U18-engasjement, Per har trodd han var på vei inn i et EM-år.

Hvis jeg har forstått det riktig er U18-landslagene et par dager unna å bli strøket fra listen over lag Norge ønsker å satse på. For kort tid siden leverte U18-landslaget (gutter) den beste plasseringen i en EM-turnering noen sinne. Nå står de altså i fare for å bli nektet deltagelse i kommende års EM.

Mandag skal visstnok styret i NBBF diskutere U-landslagenes fremtid. Forslaget som skal behandles går i korthet ut på at landslag som allerede er etablert og godt i gang med sitt prosjekt skal kuttes, og vi skal i stedet bruke ressursene på å dra i gang U15-landslag som skal dyrkes over flere år. Det er ikke mer enn to år siden det ble vedtatt en strategiplan der det heter:

«Aldersbestemte landslag skal delta i EM. Vi skal være blant de tre beste i Nordisk mesterskap og vinne kamper i EM. Vi vil heve kvaliteten på alle landslag….Spillerne skal hele tiden ha noe å se fram til, og dette skal være tydelig kommunisert og tilgjengelig.» I sommer ble U18-landslaget nummer 3 i Nordisk Mesterskap, og vi vant så mange kamper i EM at vi ble nummer 10. U18-gutta leverte altså helt i tråd med det som er nedfelt i strategiplanen.

Men nå risikerer vi at forbundet svarer med å droppe videre satsing på de årgangene som allerede har gledet seg til sommeren som kommer, og som virkelig hadde fått noe å strekke seg etter. Jeg vet at Per er oppbragt over dette, og siden han selv er involvert i prosjektet som risikerer å bli kuttet, kan man mistenke ham for å snakke for sin syke mor. Men i så fall er det jo flere i organisasjonen som kan komme til å få et ubehagelig møte med seg selv i døra – jeg mener hvis vi skal forfølge konspiratoriske tankebaner. Om dette hadde vært en diskusjon som ble ført i full åpenhet hadde det ikke vært så farlig, men ingen har så vidt meg bekjent fått anledning til å mene noe om dette. Ingen er invitert til å komme med synspunkter og eventuelle motforestillinger. Dermed blir det også en nokså ullen prosess der man oppsiktsvekkende nok er i ferd med å avvike fra et tingvedtak som fortsatt ligger fast, og uten å lufte det i organisasjonen.

Som veteran i dette gamet har jeg mange, og sikkert avvikende, synspunkter på landslagssatsingen. Vi har sendt mange lag og årganger til EM-turneringer uten at de egentlig har hatt noe der å gjøre. Jeg mener fortsatt at det må finnes andre og bedre måter å matche talenter på enn å sende dem til øst-Europa for å bli slaktet. Jeg skal også være varsom med å mene noe skråsikkert om jentelandslagene oppi dette, men det er altså snakk om at både jenter og gutter kan komme til å lide samme skjebne.

Og om jeg akkurat i denne saken skal gjøre meg til guttas talsmann er jeg helt sikker på at et U18-landslag gutter MÅ få lov å prøve seg i et EM. At vi tidvis også har vært med i U20-EM og også Universiaden med U23-landslaget har vært en hyggelig bonus, men U18 et must. 97-gutta som nå er modent for kutt, startet sine forberedelser sammen et år tidligere enn noe annet landslag før dem. De startet på Basketskolen ett år før de skulle ut i Nordisk Mesterskap, og har siden vært en homogen og seriøst satsende prestasjonsgruppe som nå holder det gående med ett mål for øyet – EM sommeren 2015.

De årgangene jeg selv kjenner best er 91 og 96. 91-gutta levert et middelmådig EM som U16-lag, men fulgte opp med to spillere på All Star-laget i Nordisk som U18. 96-laget viste tilløp til mulig suksess som U16, og leverte en 10.plass i EM og bronse i Nordisk som U18-lag. BLNO starter kommende helg. Der står U-landslagsspillere og -kandidater i kø for å vise seg frem. Simon Midtvedt, Magnus Elgmork, Haakon Hellebust, Johannes Dolven, Harald Eika Frey, Anders Nymo, Fredrik Haug, Sander Rivø Aslesen, Jørgen Henriksen, Ruzh Baleros, Jules Akvama, Eivind Lamo.

Brorparten av disse spillerne har lært mye lokalt og i klubbene, men mange av dem enda mer internasjonalt. Hvorfor i all verden skal vi nekte de som er ett år yngre å få prøve seg? Hvorfor skal vi ta fra dem muligheten til å utvikle seg i en retning som kommer BLNO og norsk basketball til gode? Kanskje kjenner jeg mine egne sønner aller best. Daniel er ikke lenger en spiller på elitenivå, men Stian Emil har fortsatt håp om å forlenge basketballkarrieren etter endt college-utdannelse.

Jeg har nødvendigvis fulgt ham tett i alle år, og vet at det som ga ham de virkelige kickene var landslagsårene som U16, U18 og U20. Når han er blitt en god spiller kan det helt sikkert tilbakeføres til det vi startet med på klubblaget. College-årene i USA skal også ha sin del av æren for at han er blitt en mer robust atlet. Men da han virkelig slo ut i full blomst var som landslagsspiller. Jeg har stor forståelse for at penger skal brukes fornuftig, og at norsk basketball ikke har råd til å holde seg med landslag i alle klasser og i alle turneringer. Men enkelte ting rører man kort og godt ikke ved!