I dag ble jeg oppringt av Budstikka som ville sludre og prate litt om «gode, gamle dager», og hvordan BLNO kommer til å se ut i sesongen som kommer. Journalisten hadde bladd litt i arkivene fra tidlig på 2000-tallet, og som han sa, det var nesten så han fikk en liten tåre i øyekroken av avisklipp som dokumenterte stor stemning, bøttevis med tilskuere og underholdning både på banen og utenfor.

Jeg måtte fortelle som det er; i år er jeg bare tilskuer og ikke involvert i noe BLNO-prosjekt. En av de altfor få tilskuerne kanskje. Historien er jo etter hvert godt kjent. De første årene med TV2-avtale og høy sigarføring før det gikk litt i ball for oss alle: Manglende interesse både fra publikum og sponsorer. Vi hadde etter hvert mer enn nok med å få på plass spillere og satsing til sesongen om vi ikke også skulle tenke på rammen rundt kampene.

I dag er vi i den ulykksalige situasjonen at de beste norske spillerne ikke er lenger er i Norge. Det er nesten vondt å tenke på hvor mange og hvor gode vi kunne vært.

Vi skulle gjerne sett dem i BLNO: Torgrim Sommerfeldt, Aksel Bolin, Matz Stockman, Espen Fjærestad, Sjur Dyb Berg, Dragisa Azanjac, Marko Lepovic, Bouna Black Ndiaye, Henry McCarthy, Øivind Lundestad, Karamo Jawara, Stian Emil Berg, Fredrik Bøhn og Nikolas Skouen. Om vi tar med spillere som har vært ute for så å komme hjem og satse på utdannelse, familie og karriere blir listen enda lenger.

Det er nesten blitt en regel at de beste norske spillerne er ferdige som 25-åringer. Det er ganske dramatisk. Så er det jo lov å håpe at flere fra neste generasjon velger å fullføre en basketballkarriere i Norge. Sikkert er det i hvert fall at du i årets BLNO vil finne mye ungt og lovende. Faktisk såpass mye ungt og lovende at det nesten er umulig å vite hvilken vei vinden vil blåse i år. Kanskje er det heller ikke i år stormen fra Tromsø blir kraftig nok. Om jeg blir tvunget til å levere et tips må det bli noe sånt:

Asker blir sterke og kan vinne det aller meste dersom kjemien internt i laget endelig stemmer. Hvis Frøya klarer å stille alle mann alle på kampene blir også det et lag å regne med; det er i hvert fall få lag som kan matche startingen på kvalitet og rutine. Norgesmester Gimle står tilsynelatende litt ribbet tilbake, men det er talent nok i laget til at de kan klare å presse seg inn blant de fire beste.

Hos Ammerud og Centrum er det spillere nok til å levere varene, men Centrum er neppe dype nok. Og det blir rart å se spillere med Midtvedt som etternavn uten gul drakt. Like rart som det blir å se Nils-Paul Skåra i grønt. Ammerud har for sikkerhets skyld klarert 20 spillere i stallen, men kanskje er det bare 6-7 av dem som virkelig holder mål. Og det er lett å forestille seg enkelte kulturkollisjoner i gruppa.

Hvis noen er på jakt etter laget med størst potensiale må det være Bærum som nesten stiller med et rent U18-landslag. Skjønt, bare nesten. Stian Mjøs er blitt veteran i en alder av 25 år, og selv om mange håper Flavian Davis spiller større enn han er, spørs det om han er den spilleren laget trenger.

Elitespillerne fra Trondheim stiller med nytt navn og nesten nytt mannskap, men selv trøndere klarer neppe å mobilisere nok entusiasme til å kompensere for litt manglende kvaliteter. Nidaros blir nok dessverre taperen i dette selskapet.

Mine tips FØR åpningshelgen blir omtrent sånn:

• Asker
• Frøya
• Tromsø
• Gimle
• Ammerud
• Bærum
• Centrum
• Nidaros

Lagene og programmet finner du her