Mange har sikkert registrert at Aftenposten plutselig har fått det for seg at de skal skrive om basketball. Den ene historien etter den andre kom både på nett og på trykk denne helgen. Det var nok overraskende for de fleste. Like overraskende som det var for Aftenpostens journalist Mette Bugge at det var sesongåpning i KL og BLNO.
Det hadde hun nemlig ikke fått med seg, og hun hadde jo i realiteten ingen mulighet til å vite det heller med mindre hun finleser terminlister fra de ulike idrettene.
Men Mette er Mette, og dessverre for oss som bedriver småidretter finnes det bare én som henne. Vi har vært kolleger i en årrekke, og hun er den eneste jeg vet om som aktivt og genuint interesserer seg for basketball. Men også alt annet.
Mette er noe så unikt som en journalist som fortsatt er sulten og nysgjerrig på absolutt alt. Ingen idrett er for liten og hun mener nok at det finnes en god historie overalt, bare du evner å lytte og søke.
På lørdag kl. 12.30 fikk jeg tekstmelding fra henne: «Jeg skal på basket søndag. Har du noen tips til spillere/trenere/lag som har en god historie».  Sånn på strak arm visst jeg i hvert fall at tre søstre Winther spilte sammen for Gimle denne helgen, og for aviser er det jo en ekstra liten twist at den ene av søstrene er Josefin som skrev årets MGP-vinner for Norge.
Mette hadde nok egentlig frihelg, men kastet seg i bilen for å rekke Rykkinnhallen før søstrene forsvant fra kampen som hadde startet 12.00. Det rakk hun med god margin, og dagen etter var hun på plass igjen. Jeg fôret henne med Harald (17) og Anniken (14) Frey og la merke til at hun klarte seg svært godt på egen hånd etter dette; sist observert stående på en krakk for å gjøre et kuriøst og tydelig poeng ut av høye spillere i et videointervju med Igor Sedlar på 213 cm.
Jeg føler meg sikker på at det kommer mer fra Mette fra åpningshelgen.
Etter hvert er vi i basket-Norge blitt en litt grumpy gjeng som hater at vi ikke får oppmerksomhet. Mange synes helt sikkert at vi fortjener både minutter og timer på TV, spaltemeter i papiraviser og oppmerkshomhet i avisenes nettutgaver.
Men vi er ganske flinke til selv å sørge for at ingen gidder. Vi forteller jo ikke om de gode historiene, og vi tipser ikke journalister.
Foran åpningshelgen har det ikke gått ut en eneste pressmelding meg bekjent, og i hvert fall var det en tilfeldighet at Mette fikk vite om at KL og BLNO startet.
Da jeg selv begynte min journalistiske karriere i VG-sporten i 1978 hadde alle reportere ansvar for «sine» småidretter. På hvert eneste ukentlige planleggingsmøte MÅTTE du komme med minst én god historie fra din idrett; ikke nødvendigvis sportslig relevant, men en god historie som alle lesere ville kunne få noe ut av selv om de ikke hadde filla peiling på basketball. Eller roing, kajakk, tennis og curling som var blant «mine» idretter.
Fordelen min den gangen var at jeg ikke kunne noe som helst om det jeg skrev om. Dermed ble jeg tvunget til å være nysgjerrig, og å stille spørsmål på et nivå som gjorde det lettfattelig også for VGs lesere.
Jeg husker forresten også godt hvordan noen jobbet ufortrødent i både medgang og motgang. Skeid var den gangen et ganske middelmådig fotballag, men den som hadde ansvaret for kontakten med avisene kom oppom oss i redaksjonen HVER mandag. Han fikk sjelden noe på trykk, men ville være tilgjengelig for oss. Det ble som regel en halvtimes kaffe og prat, og altså hver eneste uke.
For oss som tråkker i basketballmiljøet til daglig er det ofte vanskelig å se skogen for bare trær. Vi vet alt for mye om alt for mange, og der en journalist ser en god historie ser vi kanskje bare selvfølgeligheter.

 

Her er noen svært få inntrykk fra åpningshelgen:

– Sigrid Male Davidsen (Høybråten) og Elvis Presley har minst én ting felles. Hun sannsynligvis sørget for å vinne statistikkategorien «Blokker» i KL etter bare én kamp. Sigrids kontante «return to sender» 12 ganger i samme kamp drev Gimle nesten til vannvidd.

– Jeg fikk assosiasjoner til Ringenes Herre og Gollum etter å ha sett Nidaros Jets i aksjon. De har flottet seg med utlendinger som er like glade i ballen som Gollum er i ringen («My precious!!»).

– Det er sannsynligvis ikke noe lag som spiller så lekende lett og underholdende som et Bærum i medgang. En regjerende norgesmetser (Gimle) har vel ikke fått så mye juling siden Ulriken sendte sitt eksperimentelle mannskap utpå høsten 2009; da tapte de 110-57 for Harstad…

– Centrum skal ha kred for at de fremstår som en kollektiv gjeng, selv i motgang. Tapet for Nidaros syntes helt unødvendig, men om ikke annet evner Centrum-gutta å holde humøret oppe. Og snart kommer resultatene føler jeg meg sikker på.

Før helgen tippet jeg denne rekkefølgen i BLNO:
Asker
Frøya
Tromsø
Gimle
Ammerud
Bærum
Centrum
Nidaros

Det er fristende å flytte Bærum oppover, Ammerud nedover og Tromsø ett trinn opp. Men jeg lar det være som det er.