Det var ikke nødvendigvis det året det var så bratt. Norske lag gjorde det for eksempel bra i B-EM. Men det var i hvert fall det året vi kranglet så busta føk, og krangelen handlet jo nettopp om aldersbestemte landslag. U18-lagene for å være mer presis. Men det skjedde mer i 2014, og på alle nivåer. Her er mitt helt subjektive og personlige tilbakeblikk på året som er i ferd med å ta kvelden.

Det begynte egentlig ganske bra for litt over et år siden, altså på slutten av 2013. Jeg hadde ansvaret for Bærum Baskets BLNO-lag og juniorlag, med mange spennende unge spillere i en tilsynelatende fin miks med eldre og mer rutinerte. Vi hadde med oss to amerikanere på A-laget som i hvert fall var fine karer, om de ikke akkurat var fantastisk gode. Vi supplerte med en svenske som mer eller mindre tryglet om å få være en del av laget, og vi hadde levert relativt godt med 7-3 inn i juleoppholdet.

Januar 2014. Det var i januar 2014 mitt liv med basketballen endret karakter for godt. DST-helgen i januar var som vanlig en strålende opptur. Denne gangen hadde jeg treneransvar for stallen til U18-landslaget: Sånn cirka 40 spillere som har alle kvaliteter en trener kan ønske seg: De kan mye, men ønsker å lære mer. De tror ikke de kan mer enn de faktisk gjør, og er følgelig ydmyke. Men samtidig er de så sabla på hugget – ivrige, treningsvillige og lydhøre at det er en fryd å være blant dem. En slags energi-boost.

Og kanskje var det nettopp denne helgen som fikk meg til å se mitt eget elitelag i et annet perspektiv. Jeg innså at det jeg holdt på med var helt på tvers av min egen overbevisning. Og virkelig i utakt med det jeg ønsker å stå for: En definert satsing på yngre, et lag der de får alle mulige sjanser til å vise seg fram. Var jeg virkelig blitt en sånn som bare leverer i festtaler, men som feiger unna når det står om poeng og seier eller tap? Der og da hatet jeg meg selv.

For å gjøre en lang historie veldig kort; på et møte med spillerne gjorde jeg det klart at jeg ikke kunne fortsette prosjektet i samme spor og at vi kom til å endre policy: Jeg ville gi tiden til spillerne som faktisk var på treninger uten unnskyldninger og forklaringer på hvorfor de sjelden var til stede.

Ny tid. Ny policy. Ny satsing.

Byttet. Men dagen etter var jeg faktisk byttet ut som trener for elitelaget og var tilbake som ansvarlig for juniorene.

Det er riktig å si at jeg ikke savnet det. Jeg savnet aldri alt som følger med spillere som har sterke meninger og litt pussige forestillinger om egne kvaliteter. Jeg kunne i stedet konsentrere meg om spillerne som er fremtiden.

Årets store mål for juniorene til Bærum var naturlig nok junior-NM. Året før hadde vi, to år for unge, tatt 5.plass i NM, og ville så innmari gjerne i hvert fall til finalen dette året.

Finaletapet. Da vi gikk hele veien, for så å tape finalen mot Centrum, var det selvfølgelig en nedtur, men et tap det var mulig å svelge: Jarl Jespersens arbeid med 95/96-årgangen til Centrum fortjente virkelig å bli kronet med hell. Og vissheten om at vi også dette året var for unge gjorde det enklere å gå fra Apalløkka med hevet hode. Neste år – det vil si denne sesongen – ville det ikke være noe eller noen som kunne nekte Bærum et NM-gull som juniorer.

Lite visste jeg da om at jeg ikke skulle få muligheten til å følge dem hele veien ut junioråret. Og like lite visste jeg da om at disse unggutta like gjerne kan komme til å ta NM-gull i BLNO.

U18 i Europa. Men først skulle det handle om B-EM i Bulgaria. U18-stallen hadde fantastisk fine dager på Basketskolen i Tønsberg. Da vi var ferdige sto vi igjen med 12 utvalgte, men jeg husker minst like godt spillerne vi kappet. Det var ikke lett å kvitte seg med sånne som Mats, Jules, Simen, Gaute og August. Men de tok det alle som forventet; med stil!

Og da vi klarte å levere tidenes beste innsats av et U-lag i EM er det lett å skjønne at det var en fornøyd gjeng som kom hjem fra Sofia. Vi klarte sågar å riste av oss en aldeles grusom siste kamp mot Island. Men vi ble altså nummer 10 i mesterskapet, og for en gangs skyld var vi best når det gjelder.  I kampen mot Danmark. Hvorvidt det er bra eller dårlig får andre vurdere, selv om noen mener at det ikke er godt nok.

Men vi var stolte.

Krangelen. Og etter å ha vært med på noe så kult ble vi nok alle både forbauset og forbannet over det som ble høstens store sak her hjemme: Nemlig at U18-lagene ikke skal få være med i EM neste år.

Det er blitt skrevet altfor mye om dette allerede til at jeg skal bruke mye plass på det her. Annet enn å fastslå at dette er skuffende på så mange måter:

– At vi har folk som styrer norsk basket som ikke klarte eller som ikke ville finne løsninger alle kunne leve med.

– At vi har folk i systemet som forsøkte å stoppe et TV-innslag om saken.

– At vi har aktører i norsk basketball som er så feige at de må gjemme seg bak pseudonymer og falske adresser når de slenger dritt om andre.

Jeg er pussig nok ganske avslappet på dette. I hvert fall nå. Det er for sent, og det er for dumt. Så får vi håpe og tro at forbundet i hvert fall sørger for å gjenopprette en slags ro og orden ved å la trenere som har vært med i systemet få overta ansvaret for nysatsingene.

For meg er Brent Hackman fortsatt en fornuftig koseklump som forhåpentlig kan være et korrektiv til all dårskapen. Og Gunnar Næsbø som på kort tid har evnet å bli en trener alle respekterer.

Det er lov å håpe på bedre tider.

Høsten med 12-åringer. Denne høstsesongen har da også høydepunktene stått i kø, sammen med et knippe utfordringer. Treningshverdagen min består nå av en gjeng 12-åringer på EB85s 02-lag. Så har jeg i hvert fall fått en utfordring jeg kan måles på. Og jeg har forbannet meg på at opplegget skal være minst like godt som det jeg serverte elitespillere og U18-spillere.  Jeg har fått spillere som er like ivrige og ambisiøse som U18-gjengen i sommer.  Forskjellen er blant annet at disse gutta bommer på layups.. 🙂 Men det er til å leve med. Og leve for…

Samtidig er jeg innom Rykkinnhallen så ofte jeg kan, for å se Bærums BLNO-lag med de spillerne jeg så innmari gjerne skulle fulgt helt ut.

Jeg kjenner at jeg synes det er fantastisk tilfredsstillende å se at Johannes sannsynligvis er spilleren med det største offensive insideregisteret i BLNO. Der andre aktører bare er power er Johannes teknikk i tillegg. Det er en fryd å se Harald og Anders leke seg sammen med Stian. På samme måte som det er kleint å se at noen av «mine gutter» fortsatt sitter på benken.

Trønder-basket. Jeg så dem mot Nidaros her forleden. En dårlig Bærum-kamp, og sannsynligvis en bra Jets-kamp. Nidaros er jo alt det jeg misliker med et ligalag: Importer som leker på bekostning av nordmenn. Importer som tar så mange og dumme avslutninger at det nesten bare er komisk. Importer som gjør at basketballen i Trondheim om kort tid kommer til å slite økonomisk med mindre de har Reitan-gruppen med seg som dum og villig sponsor.

Jeg ser på ingen måte bort fra at lavprofil-prosjektet til Bærum kan ende i Final Four og like gjerne en finale. Og at de kan klare å leke motstanderne i senk, enten de heter Asker eller Tromsø.

DET hadde vært kult det.

Rob og Ryan. I mellomtiden skal jeg jobbe for at det finnes norske spillere i BLNO også om 5-6 år. Forrige uke hadde vi Rob Fodor og Ryan Ferranti på besøk med en slags omreisende skyteskole. De var på morgentreningene hos Wang og NTG. De var i Tønsberg og på Hønefoss med massevis av forventningsfulle spillere i alle aldre. De var på min 02-trening, og de hadde 3 sessions i BIP søndag der 50 spillere fikk «hands on»-instruksjon. På fem dager var de i kontakt med over 200 spillere!

Veldig moro. Veldig nyttig, og noe jeg opplagt kommer til å gjøre igjen.

I mellomtiden kan du få massevis av tips, instruksjon og videoer på nettsiden theshootingguy.com. Det er bra saker!

God jul og godt nytt basket-år til alle!